© Bildet er tatt fra mirror.co.uk
Det var en våt og fuktig morgen. Og våtere skulle den bli. Magnus satt alene og nøyt sin deilige, daglige kopp med kaffe. Det fantes nesten ikke noe bedre enn det. Denne morgenen var nesten helt perfekt. Himmelen var rosa og rett og slett bare flott, nesten like flott som hun han lenge hadde hatt et meget våkent øye til. Fuglene på taket sang de mest idylliske toner. Ah, hvor livet var herlig.
Sola var i likhet med han selv i ferd med å reise seg. Hadde han bare hatt noen å dele denne soloppgangen med. Magnus dyttet forsiktig den ene hånden ned i boksershortsen, grep tak i lemmets skjøre skinn og dro det sakte frem og tilbake. Frem og tilbake.. Frem og tilbake.. Sakte, men sikkert begynte hun å skimte til. Ingrid Therese, den vakreste jenta i verden.
Etter en liten stund kvakk plutselig Magnus til da han omsider hørte en stemme han kjente meget godt. Der, rett foran han sto hun med et lite, forsiktig smil. Et ekte stykke godt kjøtt, med en herlig dose fresende blod. Ingrid Therese, den deiligste jenta i hele galaksen, med den våteste, skjønneste musa i universet.
Hun sto der i ført en lang, vidåpen morgenkåpe av glatt og myk ull. Håret hennes hang som vanlig meget avslappet nedover hennes fantastiske vakre rygg. Det deilige, vakre og noe rufsete håret til den deilige, vakre og litt rufsete jenta han så lenge knapt hadde turt å hilse på.
De så på hverandre og visste at de begge hadde sto i med den samme tanken. Denne morgenen var simpelthen for fin til at de to, unge lovende ikke skulle få heise flagget sammen. De følte seg begge meget yr og klar for å kjenne og føle på hverandres klamme bris. Ingrid tok to skritt frem og spurte høflig om å få sette seg ned. Magnus svarte med et lite smil som ikke kunne tolkes som noe annet enn et endelig ja.
Han tok så boksershortsen av seg og lot henne få sette seg. Dette hadde han drømt om lenge. Ingrid snudde seg og satte seg sakte og forsiktig ned. Langsomt og forsiktig. Lot den gli ordentlig på plass, der den så lenge hadde hørt hjemme. Følelsen de nå begge kunne føle var nærmest helt ubeskrivelig.
Magnus festet så sine klamme hender mot Ingrids silkeglatte hud. Strøk henne rolig og varsomt mens han kunne kjenne hennes våte Kleopatra berøre hans nest beste venn Tyholt. Frem og tilbake.. Frem og tilbake..
Det som i utgangspunktet var en deilig, fuktig høstmorgen hadde nå nådd sitt absolutte klimaks. Den harde, mellomstore pitbullen hadde omsider fått stifte et meget intimt og tilfredsstillende “vennskap” med den myke og litt trange kattepusen, med den glatte og kjærlige høstpelsen. Frem og tilbake. Opp og ned. Sakte og forsiktig. Dette var en dag ingen av dem skulle glemme. Denne morgenen var perfekt.
