Livet kan til tider være ganske bedritent. For de fleste er det bare metaforisk, men for enkelte har det blitt og til tider endt nokså bokstavelig. Fortellingen dere skal få servert nå er basert på en sann historie og med hensyn til diverse pårørende er ikke menneskene som blir beskrevet i denne teksten presentert med sine virkelige navn.
Det var en iskald oktoberkveld. Ifølge meteorologene den kaldeste kvelden på mange tiår. Tyveåringen Vilma Sofie Rosè satt alene i foreldrenes hytte og prøvde å finne varmen foran ovnen. Hun var godt inntullet. På seg hadde hun to t-skjorter, en strikkegenser, tre strikkejakker, to strømpebukser, en joggebukse, fire par sokker, tre par votter, rundt halsen hadde hun et langt, grått og noe slitt skjerf og på hodet hadde hun den litt for store strikkeluen hun hadde fått av mormoren til jul året før hun døde av hjerneslag.
Uansett hvor mye klær hun hadde tatt på seg så frøs hun nærmest alle kroppsdelene av seg. Hun hadde sittet foran ovnen i drøyt to timer i håp om å få ordentlig fyr, men hver gang det endelig hadde begynt å se litt lyst ut hadde håpet slukket omtrent like fort som det kom.
Hun var mutters alene og hadde ingen som kunne hjelpe henne. Vilma hadde ikke så veldig stor greie på å tenne ved, det har som regel alltid vært noen andre som har stått for det arbeidet. Men denne kvelden var hun altså helt alene – hjelpeløs og kald. Det var vel og merke en liten elektrisk ovn som sto på i rommet, men varmen som kom derfra var så svak at hun ikke merket forskjell på om den var av eller på utenom at vifta i den bråkte litt.
– Kvelden kan omtrent ikke bli stort jævligere, tenkte hun for seg selv mens hun satt og hakket tenner og følte på en sterk tvil om det i hele tatt var noe mening i å prøve mer. Hun sjekket fyrstikk-esken, en igjen… Hun ofret et raskt blikk på et lite maleri av Jesus som hadde hengt på veggen så lenge hun kunne huske og ba om litt flaks. Hun krysset fingrene i det hun forsøkte å tenne den siste fyrstikken. Men, nei… Hun fikk tent en liten, ubetydelig flamme som forsvant etter bare noen mikrosekunder, akkurat som de 666 andre forsøkene.
Imens hun hadde sittet og kjempet med nærmest livet på spill for å få noe varme hadde hun fra tid til annen vurdert å ringe foreldrene for å be dem komme å hente henne, men staheten hennes hadde alltid stoppet henne. I tillegg til at Vilma var en over gjennomsnittet sta ung kvinne var det også en annen grunn til at hun ikke ville ringe dem og det var årsaken til at hun var på hytta i utgangspunktet. De siste ukene hadde hun regelrett kranglet med foreldrene og den siste krangelen hadde endt med at hun hadde skreket at hun hatet dem intenst og at de var helt ubrukelige.
Hun hadde forsøkt å ringe bestevenninnen Charlotte et par ganger, men uten hell. Det var Charlotte som hadde kjørt henne opp til hytten, men nå var hun ikke å få tak i. De fire gangene Vilma hadde prøvd å ringe bestevenninnen var det alltid telefonsvareren hun fikk i stede, og Vilma visste hvorfor. I motsetning til henne selv hadde Charlotte en jobb og akkurat denne kvelden hadde hun senvakt som betyr at hun som regel er like vanskelig å få tak i som en liten perle noen måtte ha mistet i vasken. Ikke umulig, men svært vanskelig.
Vilma satt iskald på det litt for harde gulvet med tidenes ultimatum. Skulle hun bli på hytta til neste morgen når Charlotte endelig var ferdig på jobb og mulig å få tak i, og samtidig risikere å fryse ihjel? Eller skulle hun ta mot til seg, ringe foreldrene og oppleve nok en elendig helg med krangel, sinne og nye skjellsord hun ikke hadde hørt før fordi de ble funnet opp der og da siden alle de kjente ordene var mer enn bare litt oppbrukt.
– Helvete heller… Jeg får bare ta og ringe… Da har jeg i hvertfall sjansen til å overleve siden den type krig har jeg i det minste en del erfaringer med, skalv hun. Men da hun tok opp telefonen fikk hun bare lyst til å gråte. Den hadde blitt så kald at den nå var gått i svart. Det hjalp heller ikke å sette den på lading, det var simpelthen for kaldt til at den ville funke.
Ifølge ordtaket er det ingen røyk uten ild og en ulykke kommer sjeldent alene… Plutselig kjente hun at hun snart burde tatt seg en tur på do. Bare tanken på å gå ut gjorde at hun følte seg ti kaldere. Det fantes kun en do i nærheten, og det var en utedo omtrent 50 meter unna hytta. Kanskje var det bare en fordel om hun gjorde på seg i stede for å tømme seg der ute. Hun tenkte tilbake på en naturfagtime hvor læreren Kurt hadde fortalt om folk som hadde fått varmen i seg i mer ekstreme situasjoner ved å rett og slett gjøre på seg. Og dette måtte kunne kalles for en ekstrem situasjon.
Sånn satt hun og tenkte i 10 minutter før hun bestemte seg for å likevel gå ut. Hun reiste seg fra gulvet, snudde seg og stirret mot døren ut. Hun kunne umulig bli kaldere enn hun nå allerede var, og varmen fra avføringen ville uansett bare blitt kortvarig. Det var rett og slett ikke verdt det. Lukten ville hun neppe ha kjent siden luktesansen var så godt som ihjelfrosset, men det var først og fremst tanken på hvor mye hun ville bli ertet i ettertid av særlig Charlotte som plaget henne. Og igjen, det var rett og slett ikke verdt det med tanke på at den eventuelle varmen det ville gi bare ville vare en liten stund.
Da hun omsider etter enda litt flere om og men hadde kommet seg ut kom hun på en gammel myte hun fikk høre om som barn. Ifølge myten skal det befinne seg en liten hissig krabat som holder til i selve toalettet. Nærmere bestemt en dodraug med et voldsomt temperament og et endeløst hat rettet mot mennesker generelt. Selv om hun personlig aldri hadde trodd helt på disse historiene visste hun at det har forsvunnet folk i nærheten – folk som aldri har blitt hørt fra igjen! Nei, nå måtte hun ikke tenke mer på det.
Det finnes ikke noen dodraug, og de gangene noen hadde forsvunnet var det sikkert av en og annen naturlig grunn, tenkte hun. Nå var det neppe lenge igjen til hun var fremme. Selv om hun ikke så noe som helst følte hun likevel at hun kjente stien såpass godt at hun like godt kunne tatt den baklengs i blinde.
Men så skjedde det at hun plutselig begynte å føle seg usikker. Hun så seg rundt og prøvde å få øye på lyset fra hytta. Så hun den kunne hun i hvertfall vite om hun hadde begynt å gå i feil retning eller ikke. Samme hvilken vinkel hun snudde hodet, hun ingen ting. Alt var fullstendig bekmørkt. Hadde hun bare hatt lyset fra mobilen i det minste. Det var heller ingen lyder hun kunne basere seg på hvor hun var. Alt hun hørte var den endeløse ulingen fra vinden, og den virket som å komme fra alle steder.
– Nå skulle jeg ha vært der… Kan jeg rett og slett ha gått forbi, spurte hun seg selv. Det var jo en mulighet. Men skulle hun snu, eller skulle hun fortsette den samme retningen litt til? Hun bestemte seg for å gå for det siste, igjen bokstavelig talt. For hvert skritt hun tok, desto mer økte usikkerheten. Plutselig syntes hun at hun hørte en lyd litt fra venstre. Akkurat som noe som knakk. – Hallo? Er det noen der? Hallo?
Vilma fikk ikke noe svar og i stede for å tenke seg om begynte hun løpe. Hun løp ikke lenge før hun kolliderte med noe hardt. Det måtte være utedoen. Vilma løftet den ene hånden i håp om å finne dørhåndtaket. Og ganske riktig, det var utedoen hun hadde løpt inn i. Da hun omsider fikk kommet seg inn klarte hun å gripe tak i snoren man må trekke i for å få noe lys. Lyspæren lyste ikke mye, men nok til at hun fikk se den noe lunde slitne plakaten av en lettkledd Lesley Gore som faren hadde hengt opp for mange år siden når hadde tatt med seg noen kompiser for å drikke seg drita i en alder av 15 år.
Hun satte seg ned og priset seg lykkelig for at hun ikke kjente noe til lukten som mest sannsynlig var på stedet. Hun følte urinen som rant ut av henne og hørte også den aller første klatten bæsj som hun nå hadde fått klemt ut. Men så hørte hun en lyd hun ikke dro helt kjensel på. Ok, det var sikkert ingenting.. Hun fortsatte å la ting gå naturens gang da hun hørte den samme lyden en gang til. Det var akkurat som om noen knurret. For alt Vilma visste kunne det være henne selv hun hørte, hun var så kald nå at hun ikke var særlig i stand til å tenke klart.
Hun lente seg litt nedover med hodet. Hun stirret ned og alt hun så i tillegg til sitt eget underliv var et endeløst mørke. Det var absolutt ingen ting å få øye på av det som måtte være rett under henne. Hele kroppen hennes skalv, og hun kunne nesten ikke føle noe som helst lengre. Det føltes som kroppen ikke eksisterte. Det var akkurat som hun var et spøkelse, som om hun hadde vært død i en lengre tid.
Brått kvapp hun til da hun fikk øye på noe som blinket like under henne. Det var akkurat som om to røde øyne lyste opp fra toalettet og stirret på henne i to-tre sekunder. Det tok ikke lang tid før tanken om dodraugen kom tilbake i hodet hennes. Selvfølgeligheten om at det ikke finnes noe dodraug var ikke lenger like sterkt til stede i Vilmas hode. I et desperat forsøk på å overbevise seg selv om at det bare var fantasien som satt henne et puss og den slettes ikke skulle få lov til å ta helt over begynte hun å nynne på de aller første strofene til “You Don’t Own Me”.
Til hennes store forskrekkelse grep plutselig noe hardt tak i den ene rumpeskinka hennes. Vilma pilte opp og ut døren forså å snuble og falle ned mot bakken. Nå hørte hun ikke lengre bare ulingen fra vinden, men hun kunne også høre sine egne, desperate hjerteslag. Hjertet som hun forlengst hadde fått høre var av is slo nå hardere enn noen gang, men hun var for redd til å legge spesielt merke til det.
I en bråhast reise hun seg opp igjen og begynte å løpe før hun hadde rukket å trekt på seg buksene og undertøyet ordentlig. Dessverre kom hun ikke mange meterne før hun igjen snublet og falt. – Faen, faen, faen, kom det ut fra henne i det hun for andre gang skulle til å reise seg før hun plutselig hørte noe musikk ikke veldig langt unna. Lyden var noe utydelig, akkurat om den gikk gjennom ei pute eller to, likevel kjente hun igjen sangen. Det var den samme låta hun selv hadde nynnet på for litt siden.
Hun reiste seg og ble stående stille i noen sekunder. I stede for å fortsette å løpe tilbake til hytta gikk hun nå med langsomme steg tilbake to toalettet. «I’m young and I love to be young. I’m free and I love to be free. To live my life the way I want. To say and do whatever I please», kom det fra toalettet. Nå sto hun igjen rett foran døra til toalettet, hun åpnet den veldig langsomt og forsiktig. «I don’t tell you what to say. Oh, don’t tell you what to do».
Når hun halvveis hadde åpnet opp døra så hun at det lå en mobiltelefon rett ved siden av doskåla. Det var hennes egen. Hun så på displayet at det var hennes far som ringte. «I’m young and I love to be young. I’m free and I love to be free».
Vilma skulle til å ta telefonen, hånden hennes var nå bare et par ubetydelige centimeter unna fra å ta den idet hun igjen så de røde øynene hun hadde sett stirre opp mot henne. Opp fra det mørke hullet dukket det opp en liten, skrøpelig hand med sylskarpe negler. Den grep tak i henne og før Vilma rakk å reagere ble hun brutalt i en lynfart dratt ned og gjennom toalettskålen…
Hva det eksakt var som dro tak i henne er det ingen som vet helt sikkert en dag i dag. Bare to dager senere ble det som i dag er blitt bekreftet som Vilmas skalp funnet i bunnen av et delvist knust ute-toalett. 20 år gamle Vilma Sofie har siden den iskalde oktoberkvelden verken blitt sett eller hørt fra igjen. Og når det gjelder hva det enn var som trakk henne ned så sies det at det nå har funnet et nytt sted å bo, og bare ligger og venter på noe nytt å gripe tak i.
Er nå en liten stund siden jeg sist skrev en historie forså å love enkelte av dere at jeg snart ville komme tilbake med en ny igjen. Har rett og slett som vanlig manglet litt motivasjon og også inspirasjon, men nå (i skrivende stund: natt til 28. september 2014) har jeg rett og slett bare kastet meg i det igjen.
Skal sies at når jeg begynte å skrive på denne historien (som i skrivende stund er noen få timer siden) så hadde jeg ikke så veldig mange ideer om hvordan ting skulle utvikle seg og gå på forhånd. Men når jeg først fikk på plass de aller første linjene var det akkurat som om resten skrev seg selv, først som sist.
Hva synes dere om den lille grøsseren min?
Vi reblogges!
