Araknagrotesque O39 De kryper og kryr, de er spredt til alle kanter. Du kan ikke høre dem, heller ikke se. Natten er deres kamuflasje. Som noen rovdyr kryper de i et hurtig tempo mot sitt mål. Snart er de ved ditt hus. Du sover som et hjelpesløst barn som snart får døden på besøk. Vinduet ditt har du latt stå oppe i natt. Snart skal de kravle gjennom, alle som èn.
Oppover husveggen løper de som sultne vampyrer. Behovene deres er todelt. Noen av de ønsker kvele deg, noen ønsker spise deg. Og du sover naiv som du er. En svært varm natt det er. Du sover uten dyne, uten klær. Første Gnaphosidae har alerede nådd toppen. Ti tusener av edderkopper har ankommet ditt rom. Spredt er de til alle kanter. Alle med felles mål, deg! Du skal suges, bites og kveles inn i mørket! Aldri mer skal du få se dine foreldre igjen, aldri mer dine venner! Hæren har kommet inn. De siste skyver igjen vinduet! Noen løper mot kommoden, den velter og sperrer døren.
Skvetten våkner du til! Du skal til å slå på lyset, men det er for sent! Et offer for edderkoppenes raseri er du blitt. De glemte aldri hva du og dine venner gjorde… Forrige helg.. Hevngjerrige skal du og dine venner bøte med deres liv. En etter en! En sverm styrter ned i din åpne munn. Uredde trosser de forsvarsmekanismen i kroppen din. Du klarer ikke brekke deg, du klarer ikke spy. Hjertet ditt slår som lynet. Blodet i kroppen virvler som en vind!
En annen sverm styrter nådeløst inn i ditt skjøre rasshøl. Hele kroppen er invadert. Du ønsker å skrike, men stemmebåndet ditt er opptatt. Ingen svarer deg! Ingen hjelper deg! Edderkoppene i deg har funnet sitt leketøy. Genene dine er nå deres. De biter og spiser seg innover. Blod begynner å renne. Blodet begynner å renne, innen ifra. Du drukner i din egen kropp.
Du faller brutalt ned fra sengen, hodet mot gulvet. Deler av deg er fortsatt igjen i sengen. Du ligger opp ned mot gulvet, på skrå. Blodet i deg kommer til hodet, det renner ut av øynene, gjennom nesen, ut av munnen. Noen av de minste edderkoppene har nå blitt kastet opp av blodfontenen. Noen av edderkoppene druknet i forsøket på å drukne deg. Til slutt sier ditt hjerte stopp!
Halvparten av edderkoppene i din kropp kommer helskinnet ut igjen, resten ligger igjen i deg. Fornøyde etter nattens aksjon kravler de sammen, hjem igjen. I morgen natt skal dine venner lide samme skjebne. Du er i helvete nå, og kan ingenting gjøre! (29. mai 2012)
Vikarinnens eksamen Det var en gang en ung kvinne ved navn Hilde Kristine Beish. Hilde Kristine var nylig ferdig på lærerskolen og hadde så smått begynt som vikar på en barneskole ved navn Pompilten Barneskole. Hilde Kristine var i begynnelsen av 20-årene og en kvinne som egentlig ikke skilte seg mer eller mindre ut enn gjennomsnittet. Hun var 160 høy, ofte kledd i brunt, og hadde et middelslangt, rødt hår som hun farget på nytt der og da.
Det var mandag og klar for en ny uke. Klokken var litt over sju og hun var på vei ut av den litt enkle leiligheten sin, på vei til skolen. Skolen startet ikke før halv ni, men det var noe småtterier hun måtte rekke først. Hun satte seg i bilen og så seg selv i speilet en siste gang før hun startet opp bilen og kjørte avgårde – Joda, håret var på plass det!
Da hun kom frem til skolen, og hadde fått låst bilen, spasserte hun inn mot skoleporten. Dette var hennes tredje uke som vikar, og det var med noe blandede følelser. Forrige uke endte nemlig ikke helt som den skulle ha gjort. Klassen hun vikarerte hadde nemlig et sort fårr. I klassen var det en jente som skilte seg ut, Marry Maid, en spinkel, småhyper og til tider aggresiv jente som dessuten hadde et grovere språkbruk og dårligere oppførsel enn resten av klassen. Senest forrige torsdag hadde Hilde sagt at hun var like facinert og glad i alle elevene i klassen hun vikarerte, heldigvis for henne var hun ingen tredukke, så ingen da se noen nese som vokste.
For var det en elev hun ikke hadde like mye til overs med så var det nettopp Marry Maid! Fredagen som gikk hadde Marry Maid fått ett raserianfall som endte med at hun hadde kastet ett brett med fulle melkekartonger mot to andre jenter i klassen, som da ble søkkvåte og også fikk sine lyserosa kjoler ødelagt.
I helgen hadde Hilde gått så langt at hun tenkte at Marry Maid måtte være djevelens datter, og at hun måtte komme fra helvete. Ingen normale barn på den alderen var så mørkt kledd, ingen barn på den alderen var så lat, sur, sint, voldelig og nedlatende som Marry Maid! Hun måtte være Satans eget barn! Til tross for at alle de andre barna i klasserommet holdt seg unna Marry Maid, og til tross for at hun ikke hadde noen venner, hadde Hilde nesten vanskelig for å synes synd i henne. Hun hadde stelt i stand situasjonen sin selv, mente Hilde i det hun trakk nøkkelkortet sitt ned, åpnet en dør og spasserte videre inn i skolens bygg.
Da skoleklokka omsider ringte inn den dagen kjente hun at hun grudde seg. Før hun ante ordet av det rant det inn med elever som hun skulle vikarere. Fire stykker, åtte stykker, eleve stykker, tretten stykker… Hilde telte elevene mens de nærmest løp inn døra. Til tross for en uheldig avslutning på forrige uke var alle elevene fulle av energi og glede. Til slutt kom tellingen opp i nitten stykker, alle var kommet.
Marry Maid satt bakerst i klasserommet og oppførte seg akkurat som hun hadde gjort alle de andre dagene. Likegyldig! Denne skoledagen gikk som de fleste andre dagene Hilde hadde vært vikar. Da skoledagen var over ba hun Marry om hun ikke kunne få noen ord med henne over fire øyne, Marry virket ikke som hun hadde den helt enorme lysten, og virket noe kranglete, men Heidi hadde likevel klart å overtale henne. Da skoledagen var over satt de to alene sammen i klasserommet. Marry Maid satt i sin dødssorte klesstil med nesen rakt opp i taket. Hilde forsøkte å få kontakt med henne, men det skulle ikke virke så lett. Hilde kjente hun ble irritert og begynte å heve stemmen sin, og var nesten på vei til å kjefte. Marry Maid merket at Hilde hadde lyst til det, men hadde fortsatt nesen ignorant rett opp!
Til slutt ga Hilde opp, og lot henne få gå hjem. Hun hadde egentlig ikke tid til dette. En så umulig unge var det ikke mye vits i å snakke til fornuft. Hun satte seg dermed ned for å rette opp noen prøver fra dagen som var. Hun smilte med et godt smil hele veien mens hun rettet. De fleste prøvene var så og si feilfri, helt til hun kom til Marry Maid. Marry Maid hadde forsåvidt en noe bedre håndskrift enn de andre i klassen, men det andre var ikke mye å skryte av. Hilde hadde nesten lyst til å markere hele prøven hennes med en stor rød strek, men det hadde vært for lettvindt. Hun følte seg noe slem der hun satt, men hun klarte ikke la være å le der hun satt å rettet Marrys norskprøve. Da hun var ferdig, låste hun alle prøvene inn under en skuff, og kjørte hjem igjen.
Senere på kvelden, like før hun var i ferd med å legge seg ringte mobilen hennes. Det var klassens egentlige lærerinne som ringte, hun som hun var vikar for. – God kveld, sa Hilde i det hun tok telefonen. – Hei du, beklager at jeg ringer så sent. Men det er noe jeg skulle fortalt deg som jeg har en dårlig følelse på at ingen andre har fortalt deg enda, svarte det i andre enden. – Jaha?, kremtet Hilde. – Jeg ringer egentlig bare for å fortelle noe angående Marry Maid, jeg vet ikke om du har hørt om faren hennes? – Nei? Hva med han? – For to år siden skjedde det noe helt forferdelig… Ken Maid, Marrys far var en veldig oppegående, frisk, snill mann. Han og Marry sto veldig nært hverandre. Siden Marrys mor er såpass privat av seg går jeg utifra at hun ikke har fortalt noe om Marrys far? – Nei…, gjespet Hilde. – For et år siden fikk han kreft… Kreften ble oppdaget alt for sent, det var ingen ting legene kunne gjøre annet enn å dempe smertene hans…
Hilde kjente brått en kald følelse renne nedover ryggen. Der og da var det akkurat som om hun skulle falle, hun måtte sette seg ned, hun gikk og satte seg i sofaen før hun sa noe som helst.
– Hallo?, hørte hun plutselig. – Beklager.. Jeg ble litt borte, noe så forferdelig.. Jeg.. Jeg vet ikke hva jeg skal si, sa hun. – Jeg forstår.. Jeg hadde en dårlig følelse på at ingen hadde fortalt deg dette. Mange av de andre på skolen er litt dårlig på sånn. Utenom skolens rektor, samt noen av de andre lærerne er det ingen som egentlig vet noe om Marry sin hjemmesituasjon. Faren døde så og si fra henne helt uventet. Du skulle sett de sammen i barnehagen, jeg var tilfeldigvis Marrys barnehagetante også… De var så utrolig flotte å se på, de sto hverandre så sterkt. Marry var en utrolig flink og flott jente. Hun var best i klassen helt til… Ja, du forstår?. – Ja… Huff, beklager… Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg.
Og mye mer ble heller ikke sagt den kvelden, etter at hun hadde snakket ferdig med klassens egentlige lærerinne, lå hun seg i sengen og brøt sammen i gråt. Hun skammet seg så forferdelig over hvordan hun hadde dømt Marry Maid. Rett etter skoleslutt hadde hun snakket til henne med den mest anstrengte tonen hun har brukt på fem år. Hvordan kunne hun en gang tenke så fæle tanker om Marry som hun hadde gjort, inntil nå? Den følgende natten ble en lang og vond natt i Hildes liv. Hun følte plutselig så synd i den jenta hun tidligere hadde tenkt på som Satans datter. Hun måtte gjøre noe, hun orket ikke tanken på at Marry skulle gå gjennom resten av skolegangen helt alene.
Da det ble dag igjen sto hun opp tidligere enn vanlig. Hun kjørte avgårde til skolen for å gjøre om på noe av det hun hadde skrevet mens hun dagen før rettet opp Marrys prøve. Saken var nemlig at hun hadde skrevet en kommentar til Marry som hun nå skjønte fort kunne oppfattes som litt i overkant streng, og ikke spessielt oppmuntrende for en liten tredjeklassing.
Bare tyve minutter etter at Hilde sto opp den grytidlige morgenen var hun fremme ved skolens område. Hun låste seg inne i klassens klasserom, og låste opp skuffen med alle prøvene. Siden Marry Maid sin prøve var den hun hadde rettet sist var det nå den som lå øverst i bunken. Hun skyndet seg nesten stressende med å fjerne det hun hadde skrevet som kommentar dagen før, og skrev en ny, saklig, men likevel mer oppmuntrende kommentar, og dette skulle hun merke at hun ikke skulle angre på! Klokken var omsider blitt halv ni og en ny skoledag var i gang. Skoledagen ble startet med at hun leverte tilbake prøvene fra gårsdagen. Den første hun ga igjen prøven til var Marry Maid. Marry Maid så likegyldig ut som vanlig, og tittet ikke en gang ned på prøven sin. Da klokken nærmet seg ti, og det snart var friminutt kastet Hilde et lite øye mot Marry Maid. Hun satt i samme posisjon som alltid, og hadde enda ikke ofret et blikk mot prøven… Men så, omsider peket Marry nesen noen grader ned mot pulten, leste så vidt litt av det Hilde hadde skrevet. Mens Hilde sto og bablet om adjektiv og substantiv la hun merke til at Marry hadde begynt å lese kommentaren hun hadde skrevet rett før skolestart.
Marry Maids rolige lesetempo økte raskt. Og for første gang ofret Marry Maid omsider det første smilet Hilde hadde sett fra henne. De neste dagene ble ikke helt som de som hadde vært før. Marry var fortsatt noe aggresiv, deprimert, irritert og amper, men de negative sidene sank likevel mer og mer for hver dag. Ettersom Hilde tok Marry mer og mer på alvor, klarte hun å se mer og mer fremgang og håp i Marrys liv.
En måned senere ringte det på døren til Hilde rett etter at en skoleuke hadde tatt slutt. Hun åpnet døren og fikk seg en overaskelse. I døren sto den lille, spinkle, mørkkledde, sortsminkede tredjeklassingen med en liten plastpose i den ene hånda. Marry Maid så litt sjenert ned mot bakken, og sa ingen ting.
– Hei, har du lyst til å komme inn?, spurte en noe overasket Hilde. Marry Maid svarte med å gå rett inn, uten et ord. Da Hilde lukket døren rakte Marry frem plastposen og sa: – Her, denne er til deg! – Til meg?, Hilde kjente at hun ikke helt visste hvor hun skulle gjøre av seg.
Hun tok høffelig i mot den litt skitne bæreposen fra Kiwi, og så hva som var nede i den. Nede i posen lå det en porselendukke.
– Pappa laget den til meg da jeg var 4 år… Det var den siste han laget før han ble syk… Jeg vil at du skal ha den, kom det omsider fra Marry.
Hilde ante ikke hva hun skulle si, hun kunne ikke ta i mot denne dukken. Det var den flotteste porselensdukken hun hadde sett, den var utrolig godt gjennomført og det var slettes ikke laget av en hvem som helst.
– Liker du den ikke? – Kjære Marry, den er helt fantasisk, men jeg kan ikke ta den i mot. Den skal du ha selv. Hvorfor vil du egentlig gi den bort, hvorfor til meg? – Fordi du er den snilleste læreren jeg har hatt noen sinne, og jeg vil veldig gjerne du skal vite at jeg har blitt glad i deg før du slutter, og før Siri kommer tilbake.
Siri var altså den egentlige lærerinnen til klassen som hadde ringt Hilde den kvelden Hilde fant ut om Marry Maids triste historie. Hilde kjente at kinnene skalv, hjertet banket, og hun var virkelig også blitt glad i Marry Maid også, spessielt den siste måneden etter hun fikk høre om hennes historie.
Til slutt klarte hun endelig å få frem noen ord til den lille, spinkle jenta. – Vet du hva, jeg synes fortsatt du skal beholde den selv jeg. Det er tross alt den siste dukken faren din lagde til deg.
Hilde satte seg ned på kne før hun fortsatte. – Og vet du hva, jeg er blitt glad i deg også. Og jeg beklager hvis jeg har virket litt streng. – Det gjør ikke noe. For nå er du bare den snilleste læreren jeg har. Ingen av de andre lærerne har trodd mye på meg, tusen takk. – Vet du hva, det er jeg som skal takke meg. Takket være at jeg har vært så heldig å få møtt deg, så har jeg lært mye mer på to måneder enn hva jeg ellers kunne lært på to år. Du er en fantastisk liten jente… Faktisk så fantastisk at jeg godt kan tenke meg å være læreren din i mange, mange år til.
Hilde la en arm rundt lille Marry Maid før hun bestemte seg for å fortelle noe som hun ikke har fortalt resten av klassen enda. – Du skjønner… Siri har nettopp fått seg en kjæreste som ikke bor her vi bor. Så derfor har hun nå fått jobb på en annen skole. Og for en uke siden lurte hun på om jeg ville ta over, og bli kontaktlæreren deres på ordentlig. Så hvis du vil kan jeg godt være lærerinna di i flere år fremover.
Nå var det ikke bare kinnene til Hilde som det rakte i lenger. Marry Maid ble så glad for å høre dette at hun omfavnet Hilde med tidenes store klem.
20 år senere hadde Marry Maid funnet seg en kjæreste, og født sitt første barn. Til tross for at Marry Maid ikke lenger gikk på barneskolen, og ikke lenger hadde Hilde som lærer var de fortsatt gode venninner, faktisk var de nå blitt så gode venninner at dere kanskje kan gjette hvem som ble Marry Maids forlover?
Historien om Marry Maid ble skrevet av Aylar Von Kuklinski (meg/undertegnende) den 19. mai 2012, og er delvis inspirert fra En Ung Lærers Erkjennelse, som jeg leste for første gang på denne linken i kveld. Ønsker alle sammen en god helg! Vi reblogges!
Det hadde gått noen timer siden Zwitzhs forsvinnelse nå. Ingen i harelabben hadde enda fått det med seg. På det påskefyllte kyllingkontoret til general Gul satt en noe overruset kylling-leder og ruset seg på speed mens han mottok den ene kaklende telefonen etter den andre, fra rosafeminister som enda ikke hadde fått utlevert sine egg til småkos i påsken.
Med telefonen på den ene siden av hodet og kokainstøv dekket på andre siden satt han der og måtte ta i mot dritt fra rasende feminister. – Merk mine sanne ord frøken Anka, dette er siste gang Zwitch har jobbet for oss, kremtet han kvikt.
Skravlet i den andre enden gikk i et salig kjør. Salig er den som klager på påskegodtets mangler. – Ja, men se nå til helvete å få den mascaraen ut av øret og hør hva jeg sier da! Zwitch Eggløsning skal aldri mer jobbe for meg igjen, neste år får De eggene Deres.. Alle kan gjøre feil og jeg gjorde min da jeg ansatta han… Greit… Men det er flere som venter her… HADEBRA, avsluttet han med et skrik.
– Jævla hurpedås, klekket han ut.
Han fløy ut av godstolen sin og begynte å løpe på sine små bein på jakt etter Zwitzh. Men hvor enn han kaklet og fløy.. Han fant ingen Zwitch. Verken en død eller levende Eggløsning.
– Får jeg tak i den judasen skal jeg personlig spikre ørene hans fast med neglene til nabokjærringa og personlig skrelle av han all pels og kjøtt med mine egne klør!
General Gul var utvilsomt rask i replikken og ikke direkte glad. I det han fartet mot den ene garderoben til den andre gjorde han et funn han ikke hadde sett før i harelabben. En tornekrans.
– Hva faen, bor det skaphomseharer her også.. I såfall blir det granskning etter påska. Noen bøgharer skal jeg faen meg ikke ha i min hule!
Akkurat i det han sa det, kom en tankesky som skulle ha inneholdt flashback fra den tiden han som ung ble rævkjørt med stumpen i været av hans onkel, mens de usle kråkene i nabolaget holdt han fast, men Zwitzh hadde ikke tid til flashbacks for øyeblikket, så han valgte å fise vekk skyen med sin egen røyksky.
Sekunder etter han hadde fått daffet bort skyen sin, klarte han akkurat å merke seg hva som ble sagt på Hønsenytt i radioen som sto på i alle de tusen høytalerne som var instalert i hulen.
– Kaklenytt! En livsdømt medfange i Amerikas kretser har rømt. Fire politibetjenter er funnet stukket omskåret med noe som kan vitne om, morderens egne tånegler…
Stort mer enn det rakk ikke noen i labben å høre i det alt plutselig ble helt mørkt, ett strømbrudd hadde nådd toppen av kransekaken! – Faen i helvete, faen i helvete, kaklet general Gul. – Makan til rød påske har jeg aldri sett.., fortsatte han. – Og rødere skal den bli, sa en ukjent stemme i mørket. – Hvem der?, kaklet general Gul.
Et hugg hørtes så beskjedent. Omsider bestemte det mørklagte teppet seg for å fly avgårde, og lyset slapp igjen til. I det samme lyset var tilbake var general Gul forsvunnet. Det eneste som lå igjen der han sto, var en kyllinggedigen blodflekk, som inneholdt den dosen blod som bare en kylling kan eie.
Vi flytter oss noen mil unna, og vi lar tiden gå noen påsketimer frem. På et fjell i Filipinene sto det en hvitkledd, langhårete manneskikkelse uten sin tornekrans og glorie. Der sto Jesus Christ Superstar og hans nye kompanjong og følgesvenn; Anti-Christ Superstar, bedre kjent som Charles Manson.
– Her har du suppen din herre Jesus. Kokte hareinvoller blandet med ferskt kyllingblod som du ba om, smilte Charles. – Takk min sønn, Gud være med deg når jeg ikke lenger er det. Jeg er blitt syk og har ikke kunnet være her for menneskene på lang tid, sukket o store Jesus Christ. – Med all respekt, De er gammel. Men når jeg endelig en gang får startet Helter Skelter, da skal de brune kyllingkrekene i samfunnet få bøte, og du skal igjen få nok blod så lenge du gidder å være blant menneskene, svarte Charles sin herre. – De er en meget god mann Charles. De handler i min fars navn, og De har alltid vært en god venn for meg. Min far vil belønne deg rikt når De kommer inn i dødens rike, smilte Jesus. – Så lenge jeg har den store ære av å holde liv i herrens sønn så er jeg lykkelig. Vi har blitt et godt team! – Ja, vi har det, og derfor ønsker jeg deg den fortjenelsen du skulle hatt for så lenge siden, i Guds navn dreper jeg deg herved så du får møte din herre. Jeg har ikke vært helt ærlig med deg, det er ikke min far som er den du skulle handlet for. Og spessielt tro i hans navn har du heller ikke alltid vært.
Charles kvikket til. Opp gjennom det rusforurensede hodet skjønte han i siste stund at han var blitt narret av rusen, The Beatles og Guds sønn. Gamle Charles rakk ikke noen stor avslutningsreplikk før Jesus ut av lommene sine dro en tornetråd opp, og slengte de rundt halsen på Charles.
Vel, i det sanne bildet gjorde aldri Jesus det. For hele dette påskeeventyret var kun bassert på hallusinasjonene hos en foreldret massemorder fra de skjønne 60-årene. Med blandete følelser strammet Charles tornetrådene rundt sin egen hals, blodet silte neddover fjellveggen. Det rant nedover de gråkalde veggene, og dannet sitt mønster. Et påskemysterium er for oss oppklart, og påskens idylliske vesen kan leve videre, enn så lenge! 666THE END666
Dette er historien om påskeharen Zwitzh. April hadde nettopp tredd seg ned mot det norske folk, og de fleste i lande hadde konkurranse om å drukne seg mest mulig bort i alkoholen.
Zwitch var en påskehare av avholdsrikets kunster. Ja, sånn egentlig var han avholds mot nesten alt. Han var avholds mot krig, han var også avholds mot fred. Krig skaper for mye kaos og ulykkelighet, mens fred skaper derimot for mye kjedsomhet igjen, tenkte Zwitzh!
Dagene gikk, og de ble lengre for hver dag. Det nærmet seg påskeaften, og det var ikke lenge før det var hans tur til å løpe Norge rundt med godteegg fra dør til dør. Ja, apropo påskeegg så var deg også noe han ikke likte. I hulelabben krydde det mange andre harer, alle var hans nærmeste familie. Frem og tilbake spratt den ene haren etter den andre, det var skikkelig påskekaos i harelabben denne påsken, som påsken før der, som påsken før der igjen!
– 4 timer til påskeaften!!!!!, hylte det gjennom høytalerne!
Zwitch løp fra den ene skåla til den andre. I hulen krydde det av gedigne store skåler. Noen med jordbærstenger, andre med lakrisstenger, noen med appelsiner i, andre med klementiner i, noen med drops, andre med seigmenn, også videre. Alle harene i hulen hadde fått flere lister. Hver eneste nordmann hadde skrevet sin bestilling som inneholder hva de liker, og hva de ikke liker.
– Så utrolig tullete, hvert bidige år må jeg løpe ørene av meg for at de likbleike, fordrukne, feite nordmennene skal godte seg og ruse seg vekk fra virkeligheten… Joda, Zwitzh var blant de mer gretne påskeharene i hulen. – Ikke et eneste påskekort får jeg tilbake som takk. Alt de tenker på er å drikke seg fulle, drikke bort flere hjerneceller og feite opp den uspiselige kroppen sin…, la han til mens han dumpet den siste dose lakris i egg nummer 4839. For å forsøke å stresse seg litt ned tok han seg et minisekund på et glass med vann som han hadde plassert der i tilfelle han skulle bli tørst. Det var en stund siden han hadde plassert det der, og blant derfor var vannet av litt svekkende kvalitet.
– Det var da pyton og hyton for en kvalmende smak det var på dette vannet i år da. Smaker nesten som LSD, han kjente han ble litt rar i kroppen, og litt småsusete, men lot ikke det stoppe han i å utføre den årlige påskeplikten.
3 timer og 3 kvarter senere var han omsider ferdig med alle eggene han hadde på sin liste! Nå var det bare ett kvarter igjen før han siste frist. Han løp med sin blytunge pose på ryggen, og kastet seg ned i et jordhull som hadde en hemmelig vei til alle de 10 000 han hadde å levere til.
Men nei, det var selvfølgelig noe han hadde glemt! Han hørte et kylling hyl som kaklet etter han, det betydde at han måtte tilbake! Da han tittet beskjedent opp igjen sto general Gul rett over han! General Gul var den 4 centimeter høye påskekyllingen som regjerte i påskelandets hule!
– Hva er første huskeregel for alle harer i påskens stund?, kaklet general Gul.
Selvfølgelig, han kom ikke unna med det dette året heller. Han måtte kle på seg den uspiselige, sukkersøte, rosae onepiece-lignende forkledningen! Den rosa dressen som alle harer var påbudt å dra på seg hvert bidige år for at alle de motbydelige feministene i verden skulle få en ekstra glede. Ja, nå var ikke rosafargen noe som var påbudt for alle harer i hulen. Men da Zwitch ble født var han en av de som trakk loddet som dømte han til å være den som besøkte rosafeministene hver påske. Selv skulle han ønske at han fikk jobbe i avdeling svart, i stede, for da kunne han besøke alle de kule rockefanatikerne i stede, men den skjebnen var det ingen som unnet han.
Hoppende mot garderoben, noe irritert som vanlig, valgte han å bruke de verste glosene han kunne tenke seg. Da han fikk åpnet klesskapet fikk han en blandet reaksjonssuppe rett i fjeset! Han visste ikke om han skulle reagere med panikk eller glede! Etter to sekunders betenkningstid løp han ut igjen og satset på at ingen så at han løp avgårde uten den rosa forkledningen dette ene året. Plutselig stoppet han opp, i et speil rett ved tunnelen han snart skulle ha styrtet i så han plutselig masse hår. Han dro ikke kjennsel på hvem det kunne være og tenkte å snu seg!
Han rakk akkurat å se hvem det var før han deiset i gulvet. I det han snudde seg eksploderte det lille harehjertet. Blod flommet ut av øyekanalene på haren, invollene krøp ut av munnen på han, og skjelletet hans knustes og knastes. Den høye, langhårete skikkelsen med hette over hodet forsvant like så fort som han dukket opp. En tung tåke hadde dukket opp, og da tåken forsvant igjen, var både den mystiske herreskikkelsen og Zwitzh`s utinvolliserte lik forduftet!
Hvem hadde tatt Zwitch Eggløsning av dage? I en påskefortelling som hittil er så ufattelig kort, og med så få involverte figurer, hvem kan ha drept Zwitch Eggløsning? Kan det rett og slett ha vært general Gul som fikk så gult da han ikke så Zwitch i rosa? Eller kan det rett og slett tenkes at Zwitzh begikk selvmord, og at denne historien dermed er omskrevet og omskåret litt utifra den virkelige sannheten som da må skjules for Zwitzs nærmeste familie? Eller kan morderen være en random påskemorder som enda ikke har blitt nevnt?
Følg med i andre, og siste del som kan leses ved å klikke her!
Piratbrød Piratbrød, piratbrød, piratbrød!. Død i brød, nød i død.
I gloens hete har du fått lide – Kun for at jeg skal tilfredstilles. Det er en makaber planet du har blitt bakt til i grunn! Tidligere var du bare et brød i en annens ovn. HA, nå har jeg slukt deg.
Jeg er ikke kanibal jeg skjønner du! Ikke spiser jeg vennene mine, selv om noen av venninnene er til å ete ned! Hils drøvelen min og si hei til Mr. Innevoll. I blod og celler skal du flyte, innerst i min mavesekk! Så senere kommer du ut som en drittsekk!
Etter et varmt innblikk i mitt liv, ender du til slutt som de fleste vennene mine; kastet ut av det rasshølet du gled inn i, og nesten så hjertet på!
For jeg er så midlertidlig god! Akkurat som deg! Men når du over natten forvandles som bæsj, da er jeg ferdig med deg, til du kanskje går igjen i et annet liv som et annet brød!
Tja, det var egentlig bare det jeg ville si igjen. Du er dum som et brød, fordi du er bare et bakeverk, litt sånn som menneskeheten egentlig! Bare midlertidlig, til slutt råtner du, og erstattes med et nytt og bedre brød en du er nå, som du bare er i fasen til å bli bæsj!
De dødes klingparade Langs en tåkelagt landsby går en opprustet vei. En stille, kald luft dekker det som før var liv og varme. I en by hvor alt er sort og rødt – Trommeslag fra de dødes dal høres fjernt i økende tempo. Menn, kvinner, barn og dyr går i natt de dødes marsj av en likvidert parade.
En lys melodi går igjen i instrumentalt orkester, de dødes klang høres i natt. Sammholdet har gjort denne paraden mulig – De vandrer hand i hand. De glemte holde hand med de som enda er husket blant de levendes imperium. Fine har de gjort seg for dennne anledningen, kremerte og begravede – Alle mot samme måne! Millioner av lystige håp er tent på mange fakler små – Et håp for de som ble etterlatt på jorden.
Nå venter de på å møte igjen sine kjære, de som enda ikke har tatt reisen de selv fant sted. De friville og ufrivillige er samlet i paradens pulsløse takt – Død alle som en. Hvis du en gang skulle motta deres budskap, ikke hver redd. Lytt med ditt hjerte. Kjenn på din puls, men ikke tell slaga. I natt våker de døde din trygghet og harmoni. Til minne for det som før en gang var vil historiens forfall spille sin melodi. Fjernt i det bakerste ytre kan vi bare føle sangen vi alle kan, den vi lærer i døden.
Dødens paradetog vil spre sitt budskap til de levendes verden – Frykt ikke deres! Alle som har endt opp der har blitt tatt vel i mot, deres rike vil aldri forfylles. Kroppene har de lagt igjen til meg og det, for at vi skal gro en ny og bedre jord, for det kommer de etter oss, som vi engang i dødens dal skal forsørge. Våres kropp er fremtidens jord og rike – På en planet av kollapsens matrialle. Stig frem i livets nå – Se deg ikke tilbake – Og frykt ikke de dødes parade i den kaputte ånd,
Til minne for de som en gang var, skal vi hedre deres respekt! Allsangen de fremfører forfaller aldri – Kom og bli med, når tiden er omme, men forhast deg ikke, din tid i den levendes liv har enda sine utømte verdier. Drømmenes verdi klinger en lett melodi, verdighetens allvinnelige kors! Tid er tid som renner der det får rant håp som nå gror opp igjen til morgendagens liljer. (Aylar Von Kuklinski, 29. mars 2012)
Så satt de der. En far og en sønn. Eilert og Holm Holmsen. Da sola sto opp for få timer siden trodde de at smertenes dager snart var talte. Først nå hadde det gått opp for dem begge at de var narret inn i en rik manns perverse gleder om sadisme og utryddelse.
“Vi kan ikke gjøre dette pappa”. Eilert så inn i farens øyne, faren var delvis enig. “Men, hva om jeg tar alle forsøkene, og du går ut med vinnerpottten? Jeg er eldst og har sikkert dratt på meg en uoppdaget sykdom som før eller senere vil tre frem og dra meg inn i døden alikevell…”.
Eilert aktet ikke å svare faren muntlig, før han rakk å tenke seg om hadde hånden hans gitt faren en ørefik. Gjengen rundt lo hånlig. De så på dette som svært underholdende.
“Vi nekter å utføre dette. Vi går ut igjen, dette er ulovlig..”, kom det fra Eilert som desperat så etter lederen i bygget.
“Dessverre for Dem er det intet De kan gjøre enn å adlyde reglene i dette rom. MINE regler”, kom det fra noen høytalere. Eilert så inn i sine fars øyne og sa; “Pappa, ikke faen om jeg vil leve med ditt liv på samvittigheten, hvis du skulle du vil jeg være fattigere enn noen gang. Omså jeg fikk kastet alle verdens millioner kroner etter meg, vil likevel den dyreste skatten være forsømt. Du er alt jeg trenger. Jeg vil ikke leve et liv med aldri så mye rikdom om jeg ikke får dra deg med i det..”.
En høy latter i rommet vibrerte rundt. Med noe dirrende forstyrrelser i volumet kom direktørens røst tilbake: “Dørene er stengt. Dere kan enten velge å fullføre spillet, eller kaste dere utfor utsikten min. Da dere naivt underskrev mine papirer i går overså dere tydeligvis det lille punktet om at jeg skulle dere nytt liv, mot at jeg skulle få et tilbake!”.
Revolveren som inntil nå hadde ligget uberørt ble plutselig berørt, og løftet opp. En av rikdommens konkurrenter hadde nå pistolen presset mot sitt eget hode, med sin nærmeste venn rett på andre siden av bordet. Fire blikk vekslet hverandres fortvilelser og angstpregede hjerteslag. Der satt det en far og en sønn, en av dem hadde tatt frem våpenet og skyvd pekeren mot sin egen globus. Om noen sekunder skulle de begges liv forandres. Et av de ville gå inn i dødens lys, den andre inn i rikdommens levende mørke.
*KAPOFF* En kropp falt med et smell mot gulvet, med et klask var det truffet. Et hull i et hode var resultatet av et spill hvor begge var dømt til fortapelse, bare av ulike arter.
Der lå en død spiller med sin absolutt nærmeste som gråtkvalt vitne. En uønsket vinner ble gratulert for sin “seier”. Han så sin bestevenn og nærmeste familiemedlems blod flyte. Dørene åpnet seg langsomt – Inn kom det menn med såpe og pose. Et lik ble dumpet, en bloddam ble vasket bort.
Dette var spillet de ikke hadde forhåndslest reglene på. Dette var spillet både faren og sønnen tapte.
En fattig far med mange penger, og ingen glede. En død sønn, med ingen penger, men heller ikke lenger evnen til å føle vrede…
Hvem som tapte høyest kan diskuteres over en lav sko. De hadde alt da de hadde hverandre, og ingen vant da en av dem fikk gull, for de skulle dele det sammen. Og når en av dem fikk det på papiret, fikk ingen av dem gleden av det i realiteten. Den enes død var denne gangen ikke den andres brød…
J.B – BRÅTT FORKASTET AV LUKKEDE ØYNE Jamie Bråkk var ikke svigermors våteste drøm. Alerede før fylte 18 år var 60 prosent av hans hud tattovert. Som 11 år fikk han sitt første knull, og hans lyster stoppet ikke der. Mil etter mil har han frest, på sin motorsykkel i sin skinnjakke, mil etter mil på vei til et nytt eventyr.
Natteravnene fryktet han, morgenfuglene hatet han. Miljøministeren var glad hun ikke kjente til han, for han brente virkelig en del bensin i sin tid, da han fartet avgårde på sine bestevenner, hjul og motor.
30 sigaretter om dagen, du kunne høre stemmebåndet frese på avstand!
Aldri et eneste “takk” har hans ører hørt. Til tross for miljøsvin, nedtattovering og tidlig jomfrumorder, Jamie Bråkk var aldri slem. Han gjorde aldri en flue for tred.
Han pulte, drakk, kjørte motorsykkel og røykta, ja. Han i sorte klær var kledd også, ja. Likevel, han hadde aldri slått en vegg, ikke knust en eneste plomme!
Fordommene este i landsbyen han en gang døde i. Et lite sted, med en forbannelse over folket. Folket var blind, alle så bare med øynene. Religiøse fanatikere og skeptiske foreldre slo seg sammen, en natt ble Jamie presset inn en sekk av plastikk, slept på et lasteplan.
Timen etterpå ble han dumpet ned i en sjø, først etter fordommens slaver hadde kuttet han opp til tusen.
Himmelens regn er bare vann, kort for dumhet, kort for skam.
Ingen så Jamie med hjertet, bare med fordommer, grunnløst hat, og endeløs frykt… (Aylar Von Kuklinski, 11. mars 2012)
Kjære popstjerne. Garderoben min er helt full etter riktige klær etter jeg hørte deg første gang. Klær som jeg har sett deg gått i, på bilder, tv og reallife. Etter jeg så deg første gang på MTV har livet mitt handlet om deg. Bedre enn alle vet jeg hva du spiser til frokost, hva du handler, hvor du handler, hva du liker og ikke liker. Det er deg livet mitt handler om, jeg skal slutte skole nå, og bli slik som deg.
De andre på skolen bare ser rart på meg, og ler. Men jeg skal vise dem, slik som du synger om i den sangen. Ingen skal få bestemme hva jeg skal gjøre, jeg skal leve MITT liv, mitt liv som deg.
Hver dag drømmer jeg om å få møte deg. Allerede har jeg autografen din, fikk den av deg via facebook. Til tross for at du har 5000 venner på facebook, og dessto flere følgere på Twitter, du kjenner meg. Vi har aldri møttes, men du vet hvor jeg bor, siden du sendte meg autografen.
Du er helt perfekt du, før jeg kjente deg var jeg ingenting. Jeg skal snart flytte hjemmefra, foreldrene mine aksepterer ikke operasjonen min. Alt jeg vil er bare å få leve mitt eget liv, et liv akkurat som deg!
Blogger hver dag om deg, legger ut hvert bilde av deg. Er innom hjemmesiden din hver dag. Synger sangene dine hver dag. Ser på filmene du har vært med i, så og så hver dag, når jeg ikke trener, for å bli som deg.
Hvis jeg ikke en gang kan få møtt deg, face2face, og få sagt det jeg har på hjertet, da reiser jeg til himmelen. For det skal enten bli du og meg, eller ingenting i hele verden.
Gal er jegikke, for jeg har sett lyset. Det er slik alt skal være, så hvis du ikkevil ha meg, gifte deg med meg… Da tar jeg med deg til himmelen, for du og jeg er ment for å være sammen.
Det forsto jeg første gang jeg så deg, på MTV. Og da jeg leste om deg i Topp, og da jeg kjøpte den første skiva di Jeg skal leve mitt eget liv, mitt liv som deg!
Hilsen Nanna på 16 år. (Skrevet av Aylar Von Kuklinski, 2. mars 2012)
