SLUTT med klær og brodder!!

Virtuelt “gjesteinnlegg:”

God morgen Norge!

Eller.. Vet dere, dette blir den eneste gangen jeg kommer til å korrigere meg selv i dette innlegget, for jeg har faktisk rett i 99 % av det jeg skriver og gjør.

For strengt talt er ikke dette en god morgen. Noen vil kanskje ikke si det er morgen heller, men det er ignorant sagt i forhold til de som bor på andre siden av kloden – altså 97% av verdens befolkning. Dette er fakta jeg har hentet fra en nettside jeg kom over her forleden. Husker ikke helt hvor, men det er ikke viktig. Dere får søke det opp selv om det er så viktig. Jeg er tross alt ikke pappan deres heller.

TA LITT ANSVAR FOR DERE SELV!! Jeg var i en klesforretning i dag for å kjøpe sokker til min venn Aylar da jeg ble tilbudt å kjøpe med noen brodder mens jeg først var der. Stakkar han som sto bak kassa gjorde bare jobben sin, så jeg skal ikke skrive noe mer om han. Men jeg syns likevel det hele er så drøyt at jeg har nesten ikke ord.

Bildet er hentet fra pixabay.com

Jeg telte rolig til ti, og sa nei takk!!!!! Vet dere hvorfor jeg sa det?? Fordi brodder ødelegger samfunnet vårt! Noen tenker kanskje at brodder er noe av det mest uskyldige man kan eie, og noen ytterst få av dere er blitt hjernevasket til å tro at brodder har en praktisk funksjon også. Til dere som tror det – nå må dere faen meg våkne opp altså.. Alt brodder gjør er å sørge for at dere går treigere.

Det hemmer dere, rett og slett. Ja, som jeg skrev i ste.. Det gjør simpelthen at dere går saktere. Faktisk. Ikke hindrer det oss fra å falle på noe såkalt “glatt is” heller. Ja, ikke er det noe særlig glatt engang. Joda, jeg vet at det er noen av dere som innbiller dere det.. Men jeg lover dere – alle tankene om at det innimellom er glatt ute om vinteren er ren og skjær, ondspikket propaganda(!!) fra butikkene for å få dere til å bruke penger dere lett kunne spart, og brukt på noe helt annet.

Jeg skal ikke nekte for at jeg har falt et par ganger opp gjennom på vinterstid. Men det har KUN med at jeg har på meg for mye klær. Og der jobber jeg med meg selv. For det med klær er også bare propaganda fra ende til annen, et sørgelig konsept jeg dessverre ble hjernevasket med fra jeg var pitte liten. Men nå har jeg begynt å innsett at det bare er tull det også, og jeg driver for tiden og avvender meg selv, sånn at jeg forhåpentligvis har sluttet å bruke klær fult og helt innen noen måneder. For verken klær, eller brodder er naturlig!! Det er bare noe tull butikkene har funnet på for å tjene penger på uvitende folks uvitenhet!!

Dette kan kanskje være litt vanskelig for enkelte å tro, men samtlige butikksjefer rundt om kring i verden, også i Norge, er medlem av en stygg, ufin sekt som ikke har noen andre hensikter enn å gjøre sånne som oss lutfattige. Sannheten er at hun hyggelige sjefen på nærbutikken der du holder til er et utspekulert hespetre. En kalkulerende, slem autist.. Og dere vil kanskje ikke tro det, men 83 % av verdens befolkning er faktisk kalkulerende, slemme autister, som holder til i en kjeller, og som jobber med å analysere og spekulere helt vilt på hvordan de kan utrydde oss alle ikke-autister ved å ta fra oss pengene våre på å lure oss til å bruke de opp på idiotiske ting som brodder, klær, hjelmer, kne”beskyttere”.. Ja dere skjønner.

88% av verdens befolkning er det som har autisme. Aylar er en av den veldig beskjedne 2%en som ikke er like ond og kalkulerende. Så akkurat han kan dere stole på nå og da (jeg mener, gutten tror jeg fremdeles på pisset om at både klær og brodder har noe for seg stakkar, og akkurat han har jeg bare ikke hjerte til å skuffe siden jeg vet han har ønsket seg de rosa enhjørning-sokkene på Kubuss så alt for lenge..), og meg MÅ dere stole fullt og helt på – hvis ikke vil det gå dere svært, svært ille.

Så jeg sier det igjen. Ta av dere de dumme broddene. De skviser og ødelegger føttene dere, og bidrar til at føttene deres vil slutte å virke sånn at dere vil havne i rullestol om noen år, samtidig som de gjør at dere GÅR TREIGERE grunnet at de er alllllt for tunge!! Det er på tide at alle sammen skjønner dette, før det er for sent!! Og SLUTT å ta på dere klær. De tynger og hemmer dere de også. Det er disse to tingene i samfunnet vårt, og de UTELUKKENDE som har skylden i at dere faller når det først har blitt vinter.

Ja, greit.. Noen vil sikkert klare å falle og slå seg forderva uansett. Men dette er noen stakkars ulykkesfugler som lever på lånt tid uansett. Og akkurat disse menneskene gjør det ikke så mye om bare holder seg gjemme og lar oss andre mer vanlige mennesker få leve i fred, UTEN å måtte leve i frykt for hva deres uheldige vesen kan klare å gjøre. Som han idioten av en snekker som klarte å skjære seg i tommelen i dag morges sånn at jeg som ikke tåler blod så godt svimte av på vei til jobben, og derfor ikke rakk å stikke innom Elleven7 for en kopp kaffe, men heller måtte nøye meg med den sure kaffen på jobben.. Må den snekkeren (som bare gjorde jobben sin, og ikke kan noe for sin medfødte klumskap), og alle andre kløner der ute snart få et piano i hodet sånn at alle vi andre kan leve livene våre i ro og fred.

Med vennlig hilsen
deres store og allvitende
Farri Jappesønn <3

Return of the hairy Wookie-cockie (erotisk Star Wars-fanfiction)

Bildet er tatt fra: pixabay.com

For lenge siden hos en gal Axe langt, langt borte…

AKT 1: – “Den glemte trussel”

Det begynte å bli sent på kveld da den unge opprøreren Axe Peps vandret gatelangs på vei hjem etter en meget fuktig kveld på den lokale baren Mos Eisley Bahr 69. For vært skritt han tok kjente han at føttene stadig ble noe tyngre å bære, men han holdt seg fremdeles oppreist, så vidt det var.

Hva var det egentlig som skjedde der inne på det lille lukkede rommet? Jo, han hadde møtt noen jenter, det var klart. Og de hadde hygget seg. Veldig. Men likevel, det kunne umulig ha blitt noe på dem? Ikke en gang Lila Humh Bugh hadde fått kjenne på lys-sabelens kraft denne gangen. Lila som vanligvis var den løseste på hele Tatooine og på ingen måte vond å be om verken det ene eller det andre. Eller det tredje for den saks skyld.

Ja, det var vel også forøvrig hovedgrunnen til at det ikke skjedde noe mellom Axe og Lila i kveld. Axe hadde ikke bedt henne ned på kne slik som tidligere. Helt ærlig hadde han mistet respekten for henne etter at hun lot seg “romstere” i tre forskjellige åpninger, av tre forskjellige stormtroopere, samtidig, for en knapp uke siden.

Den hersens askaji-megga. Hadde det ikke vært for dette ene tilfellet så kunne ting helt klart vært veldig annerledes nå. Ja, kanskje hadde han også fått somlet seg til å kjøpe den gifteringen i Mos Espa som hun hadde ønsket seg så lenge. Men etter dette forkastelige sviket hadde alle varme følelser for henne rent ut av han, og siden aldri kommet tilbake.

“Se deg for ditt avskum!”. Ah, det var like før. Bare en halv meter til, og så hadde Axe ligget der i sanden, like landflat som en slapp og totalt ubrukelig droide-kuk. Axe hadde overlevd litt av vært de siste fire årene som opprører, men hadde denne landspeideren først truffet han.. Nei, best å ikke dvele mer ved det. Han kjente han ble uvel bare ved tanken.

Og det skulle mye til for å føle seg verre enn han allerede var. En ting var at han knapt var i stand til å stå, og at hodet, storehodet altså, verket som om hundre tusen tuskenrøvere hadde dundret løs på det. Som ikke det var ille nok hadde han attpå til noen ubegripelige smerter der bak i “Endors mørkeste hule”.

Nei, dette gikk ikke lengre, han måtte sette seg ned nå med det samme. Han fant seg en stålbenk og gikk god for den. Så fikk det bare være at benken ikke akkurat var av den mest behagelige typen.. Behagelige type ja. Hadde det ikke kommet en eller annen i rommet like etter at de siste jentene hadde takket for seg? Eller var det bare noe han innbilte seg? Det hadde tross alt vært litt av noen drinker han hadde styrtet i seg, og de space-pillene han hadde fått tilbudt, og etter litt om og men takket ja til, fra den noe lugubre bartenderen hadde han vel heller ikke helt godt av når alt kom til stykket.

Idet Axe forsøkte å huske hvor mange av pillene han hadde kjørt ned i løpet av kvelden svevde et skrikende romskip bare en snau meter meter over han. KATASTROFE!! Nå var det like før det sprengte seg helt. Axe kunne simpelthen ikke utstå disse voldsomme smertene!! Og med et så gikk alt i sort. Alle verdens lyder og sanser forduftet med vinden.

AKT 2: – “Kåt(sk)apen angriper”

Men hva var nå dette? Var han tilbake til det lille rommet han for 5-10-15, kanskje 20 minutter siden hadde forlatt? Og hvem var det som satt og stirret så intenst der borte i hjørnet på andre siden av rommet? Hendte dette virkelig nå, eller var det hele bare en ganske merksnodig drøm?

Nå så han forresten at det satt to stykker der. Et menneske, og et dyr av noe slag. Var det en hund som satt der litt til venstre? En romape?? Neimen om Axe visste. Og samme kunne det være. Brått var det som om leppene til dette fremmed-mennesket begynte å bevege på seg, og vips så kjente Axe en dirrende kraft gjennom hele kroppen som gikk løs på alt han hadde klart å skrape sammen av skam og moral den siste tiden.

Han kjente seg plutselig så fri. Fri for alle hemninger galaksen hadde forsøkt å tillært han gjennom et lite, levd liv. Fri for alle verdens bekymringer for hva alle andre måtte si og mene. Og før han visste ordet av det lå han der på den glattbarberte, tynnmagre magen med villdyret over seg. Axe lukket brått øynene i det han skjønte at romapen var på vei til å hale ut halen, for så å stikke den langsomt og prøvende inn i han selv.

AKT 3: “(M)oral-krigen”

“Hei gutt. Du kan ikke ligge her. En av byens dewback-øgler kunne komme til å tråkke på deg vet et uhell, eller det kunne være at noen av de forbanna tullingene fra sør fant deg liggende. I begge tilfellene ville du ligge meget tynt, bare på litt forskjellige vis. Hei gutt, hører du meg eller?!”

Axe åpnet opp øynene igjen. Men i all verden.. Stjerner så langt hans øyne maktet å se, og ikke hallusinerte han heller, dette var virkelige stjerner på Tatooines deiligste stjernehimmel. Axe forsøkte å reise seg opp, men det gjorde så alt for vondt at han bare ble liggende.

“Det går helt fint.. Jeg skal bare ligge her litt til så forlater jeg denne benken og går hjem igjen om..”. Denne benken igjen. Hvordan hadde han havnet der, igjen?

“Haha!! Ja det kan jeg se med mine egne to små det. Ikke pokker om det går fint. Gutt – ta noen råd fra en gammel gubbe. Ja, jeg er kanskje gammel, men jeg ikke helt senil, enda.. Jeg kjenner igjen en slagen lus når jeg ser en. Og denne lusa er aldeles ikke helt okei.”

For en utrolig teit ting å si. Hadde de gamle ingen respekt lengre?

“Ha deg vekk!! La meg være i fred!! Det går helt fint sier jeg jo!”.

“Det gjør ikke det vet du. Men skal det være sånn får du bare ha det så godt. Til syvende og sist er det ikke min bisniss uansett. Må kraften være med deg sønn!”. Og med de ordene snudde gamlefar han ryggen og gikk.

Axe kjente det raste i hele kroppen. Han var da slettes ingen lus. Kanskje hadde han ikke utrettet noe særlig på svært, svært lenge, men det fikk da være grenser. Ikke pokker om noen skulle få kalle han for en lus, og så komme unna med det ustraffet. Han stakk høyre hånd ned i høyre bukselomme, men alt han fikk tak i der var penis.

“Er det denne du fisker etter?”.

Foran han sto nå det samme mennesket han kunne sverge på at han hadde truffet tidligere med dette apevesenet. I venstre hånd holdt han en pistol. Axels pistol. “Hadde jeg vært deg, noe jeg er temmelig glad for at jeg ikke er, så hadde jeg ikke brydd meg med å blåse av denne tullingen verken det ene eller det andre.”

“Hvem er du egentlig?”.

“Ben Hard-Y blant venner. Men du kan kalle meg for Obi-Wank, for du er blitt mer enn bare en helt alminnelig venn, eller hva sier du søta?”

Før Axe i hele tatt rakk å tenke hva i huleste det skulle bety hørte han et brøl han umiddelbart dro kjenselen på. Det samme maskuline brølet han hadde hørt for kanskje bare en halvtimes tid siden. Og så sto også den hårete apen foran han på ny.

“På tide at vi avslutter det vi begynte på tidligere” hvisket Obi-Wank med et fårete glis. “Og ikke vær redd for potensielle skuelystne. Ingen med vettet i behold ville engang våge å tenke tanken på å tulle med en som har blitt observert i hyggelige omstendigheter med en jediridder og hans wookie.”

Selvfølgelig. Axe hadde hørt om wookier en gang. De dyriske sex-beistene som for et millennium siden hadde erobret så og si hele galaksens, og tatt alt som kunne krype og gå til sine ydmyke slaver. Det var ihvertfall det han var blitt fortalt. Men han hadde også fått høre at wookiene var blitt utryddet av imperiet for.. Var det 800-900 år siden? Uansett var det ikke bare-bare å stadfeste hva som egentlig var sant, og hva som bare måtte være en myte.

AKT 4: “Jeg har en sæd følelse..”

Jediridderen begynte med ett å le. “Du har hørt de eldgamle sagnene skjønner jeg. Og nå lurer du altså på om det du ble fortalt som ungpjokk stemmer eller ikke.”. Obi-Wank så bort på wookien i noen sekunder før han så vendte blikket tilbake til Axe. Nå var det som om Axe kunne kjenne wookien puste på han, enda det fremdeles var en beskjeden meter som skilte dem. Først kom blåsingen i et mer rolig og noen lunde behersket tempo, men så var det akkurat som om wookien skrudde opp temperaturen et hakk, og så enda et hakk, og så..

“Så, så, ro deg nå litt ned. Du vil ikke skremme bort vår nye venn, vil du vel?”, sa Obi Wank. Wookien ristet litt fortvilt på hodet, og så så ned på den steinharde pelsstaken sin, noe brydd, men samtidig; så veldig, helt utrolig sulten på å stikke romormen i nok et fuktig hull. Wookien slo seg på magen som om den var en tromme og slapp så løs nok et brøl.

Obi-Wank merket at Axe ikke var helt klar for et nytt eventyr enda, så han løftet den ene hånden han ikke holdt Axes pistol med, og gjorde noen små og rolige bevegelser. “Det du ønsker deg mest av alt her og nå er å smake på litt deilig wookie-melk”.

“Det jeg ønsker meg mest av alt her og nå å er smake på litt deilig wookie-melk”. All tvil var igjen blitt borte. Ja faktisk føltes det ut som det hadde gått et helt liv siden Axe ikke egentlig hadde sånn kjempelyst til å la dette hårete beistet kjøre stasen sin ned i halsen på han. Nå kunne han simpelthen knapt vente på å gurgle i seg den varme melka bamsefar måtte ha brygget klart for han. Og ikke bare det, nå var også den hersens hodepinen fullstendig borte.

Axe reiste seg fra benken, og satte seg så på kne foran den store, deilige og maskuline wookien. Han ofret et lite blikk mot Obi-Wank som nå sto og dro forhuden sin rolig frem og tilbake før han igjen så på Chefucka og sa; “Kom igjen apegutt – må kraften være med oss!”.

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

I mørket er alle tanker grå

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Jeg er ute og går i høstmørket, det er kaldt, men jeg fryser ikke. Hjernen er nemlig for opptatt til å ta i mot slike signaler fra kroppen akkurat nå. Veien jeg går langs er en vei jeg kjenner meget godt, ja litt for godt egentlig. Her kunne jeg ikke gått meg vill om så noen puttet bind foran øynene mine og tvang meg til å spinne rundt og rundt til jeg ble helt susete i magen. Og det gir meg igrunn en ganske god følelse. Trygghet. Jeg tar meg selv i å føle litt ekstra på dette ordet og jeg merker med ett at jeg ikke lengre er helt sikker på hvor godt jeg egentlig setter pris på det, sånn egentlig. Ja, også var det et ord til som snek seg innpå meg nå. Forutsigbarhet. Og så, enda en gang – trygghet.

Jeg legger merke til at det begynner å vrenge seg i hele sjela, og jeg føler en stigende trang etter å kaste opp. Men jeg får det bare ikke til. Jeg begynner i stede å løpe, først i et litt roligere temp, så bittelitt fortere, og så enda fortere. For hver tredje kilometer jeg passerer setter jeg opp tempoet enda et hakk. Og etter fire minutter løper jeg så fort at jeg ikke lengre er i stand til å se hvor jeg egentlig er. Har jeg havnet i Sverige nå? Jeg aner ikke, og helt ærlig så bryr det meg ikke så veldig heller. Jeg bare fortsetter, og fortsetter, helt til jeg plutselig ikke gidder mer, stopper opp, og tar meg selv i å stå og stirre ned på bakkene. Føttene mine derimot, borte som solen.

Nå ja, det er forsåvidt ikke så viktig. For hvem trenger egentlig føtter når alt kommer til stykket? Jeg blir stående et eller annet sted i verden mens jeg rolig lar pusten få sige tilbake. Det er lenge siden pulsen slo SÅ hardt og så fort nå. Igrunn en ganske deilig følelse, tror jeg. Jeg vet ikke helt, men jo. Jeg tror det.

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos

Ingenting her, ingenting.. Hva der??

Jeg hører en lyd. Er det noen som skriker? Er det kanskje noen som ler? Jeg snur hodet 360 grader for å se. Lyden er borte. Jeg går tilbake til det jeg akkurat drev på med. Lyden er tilbake. Jeg forsøker å ignorere den, men etterhvert som den blir bare mer og mer intens får jeg nok og snur meg for andre gang. Ingenting, lyden er igjen borte.

Jeg reiser meg fra min trygge og svært så behagelige krok. Beveger meg sakte fremover. Fremover mot der jeg aner at lyden nettopp kom ifra. Plutselig er lyden nok en gang tilbake, men denne gang fra et helt annet sted. Jeg snur meg og tar løpefart, men til ingen nytte. Ingen lyd.

Er det bare en innbilling alt sammen? Er jeg i ferd med å bli gal? Eller nei, vent nå litt! Var det ikke noe som rykket litt til? Der borte ved min trygge sittekrok? Jeg lister meg sakte frem, stille som en liten mus. Men i det jeg bare har to knøttsmå skritt igjen å gå blir alt fullstendig stille, lyset går av, og jeg ser ingen verdens ting.

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin! <3

The Truth About Sabina


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Det er ikke alltid så lett å vite hva man skal tro, for verden er og blir full av mørke illusjoner og dystre løyner. En utrolig stor prosentandel av det man ser på tv er JUKS, og det samme gjelder selvfølgelig også filmens utopia. Og jeg våger også å påstå at minst 80 prosent av det du streamer av musikk i dag er ihvertfall litt AUTOTUNET her og der – korriger meg gjerne om jeg tar feil.. Og ja, så var det disse (u)sosiale mediene da. Ja, også var det denne bloggen. For jeg har forsåvidt vært inne på det tidligere – ikke alt jeg har lagt ut her inne har vært helt kritthvilt mel i kokain-posen. For det meste har jeg “bare” redigert bort et par kviser på samtlige bilder, men jeg har også KINDA “løyet dere rett opp i fjeset” i hele 14 innlegg.

For nå og da har dere kunne lest om min “gode venninne” Sabina, som ikke viste seg å helt være den jeg først “trodde” at hun var. Og greit, de aller fleste av dere har nok skjønt nå at Sabina i bunn og grunn bare var et fantasi-produkt fra min kaos-overfylte hjerne, men neppe alle. Ja, også er det forsåvidt noen innlegg som har handlet om mitt “forhold” til Sabina, men hvor navnet hennes aldri ble nevnt annet enn kanskje helt nederst blant alle hashtagene, som jeg er veldig usikker på om noen av dere har tatt dere bryet med å se gjennom i hele tatt. Blant hashtagene på disse innleggene har jeg også, ihvertfall stort sett, skrevet “fiksjon”, og det skal også sies at jeg aldri har postet noen av disse innleggene i noen annen kategori enn “Historiske underverker”-kategorien, altså den skuffen hvor jeg publiserer alle mine noveller og den slags. Så sånn sett føler jeg ihvertfall på en måte at jeg ikke har løyet for dere, men når DET igjen er sagt så skjønner jeg om noen måtte uenige.

Så sånn for ordens skyld tenkte jeg nå å liste opp alle innleggene som rett og slett bare har vært oppdiktet fiksjon fra min side, for noe sier meg at noen av dere ihvertfall har vært litt i tvil om det de siste tre par årene.. 😮

Sabina 2016:
Nattens skapning
Psycho!!
Du å e æ itj nå filmstjærna
Har noen sett Sabina?

Sabina 2017:
Vel blåst
ERROR 54B1N4
Det verste marerittet!..
Fra den andre siden
Jenta som ble borte

Sabina 2018:
Tåke-blod
Gamle damer lukter best!
På kirketokt
Spøkelserommet!
Det blodtørstige kattekrek

Når jeg først bestemte meg for å skrive disse innleggene hadde jeg satt meg noen regler. Jeg skulle som sagt IKKE poste de i f.eks noen av de “vanlige” blogg-kategoriene som de mer “ærlige” hverdags-innleggene mine også videre blir postet i, og jeg skulle kun poste ET innlegg i uken. Og den ukedagen skulle være den samme dagen som Halloween var på det og det året, så med andre ord kom alle årets Sabina-innlegg altså på en onsdag. Og ja, så hadde jeg bestemt meg for at det KUN var i oktober at jeg kunne tillatte meg med disse litt “skumle” lureriene.. Og alle disse reglene har jeg, for de som måtte lure, fulgt helt til punkt å prikke.

HÅPER at dere kan tilgi meg og at ihvertfall de fleste av dere til syvende og sist syns at det har vært mest gøy å lese disse innleggene. Og ehm.. For de av dere som nå måtte få en interesse av å lese hele denne trilogien sammenhengende i sin fulle helhet – jeg er klar over at det er en “logisk” brist i særlig noen av innleggene fra i år, sånn med tanke på hvordan “sesongfinalen” fra i fjor endte blant annet, men ja.. Jeg HÅPER altså dere kan tilgi meg for det også! xD

Sabina out!

Det blodtørstige kattekrek

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Hva er egentlig svik? Når vet man helt sikkert at man har sveket noen? Og hvis man først har blitt offer for svik, men selv ikke kjenner til det, og heller aldri blir gjort obs på det før djevelen en dag kommer svermende tilbake to år senere for å ene og alene lette på sin samvittighet – ja, hva da?.. Det dere skal få fråtse dere i av lesestoff nå er neppe noe de fleste av dere kommer til å tro på, eller forstå, og det er helt greit. For inntil ganske nylig så ville jeg også bare ha forkastet et lignende skriveri som “fake news”. Men vit en ting – det hviler et mørke der ute i høstkulda som de færreste av oss kan se for seg. Og blant skyggene så skjuler det seg en rekke skapninger som bare venter på å utnytte deg som den lille forsvarsløse museungen du tross alt er – som vi ALLE er!!

Så.. Hvor skal jeg så begynne.. Ah, jo.. 4. oktober 2016. Det er tidlig, tidlig morgen. Jeg går ut for å hente posten fra dagen før, og uten at jeg egentlig er spesielt forberedt på det i hele tatt tar mørket og presenterer meg for den tilsynelatende hyggelige nabojenta, Sabina. Vi finner raskt tonen, ja kanskje litt for raskt.. Jeg mener, jeg har jo aldri sånn egentlig vært så flink med andre mennesker? Så hvorfor skulle ting gå så lekende lett denne gangen? Kanskje fordi det hele i bunn og grunn bare var en lek som jeg ikke ante at jeg var en del av? En liten brikke i et lite usselt spill? Et spill jeg totalt skulle glemme hver eneste detalj av ca. en måned senere? Et spill som i all hovedsak bare handlet om “et par” dråper blod, en “uskyldig flørt”, og litt begjær?

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Av forskjellige årsaker kan jeg ikke fortelle dere alt det jeg vet nå i kveld. Litt fordi det er noen detaljer som fremdeles er litt “borte i natta”, men også fordi det er et og annet jeg simpelthen bare ikke vil dele med noen. Men det jeg godt kan si er at jeg de siste tre årene har vært en mus. En mus som har blitt lekt med, tappet for blod, manipulert, og på et tidspunkt fått et hvert nitriste minne om tort og tue lokket ut av sin lille musehjerne. Stol aldri på en katt sier jeg bare. Spesielt ikke de som etter midnatt får en helt egen evne til å fly. Du tror kanskje at katten er en av dine egne, på et tidspunkt tror du til og med at katten er en mus. Men i det du får øye på dens vinger, og kirkens klokker begynner å klinge, og du fremdeles ikke har begynt å løpe din vei..

Vel.. Nå er det omsider, forhåpentligvis, over. Det viste seg nemlig at jeg skulle invitere katten på date i kveld. Om invitasjonen ble sendt av fri vilje, eller om det var basert på manipulasjon og styggedom det også, vet jeg ikke, men jeg vet noe.. Jeg inviterte katten til mitt hjem, og katten tålte neimen ikke hvitløk. Og når det så går opp for deg at middagsgjesten er allergisk mot noe du akkurat har servert henne, ja da blør hjertet ditt så mer enn gjerne etter å få sagt unnskyld, og du vil så veldig gjerne gjøre ditt, og helst mer til for forhindre at allergien skal få lov til å gå for langt. Men hva om du innerst inne visste at katten var allergisk? Hva om katten ikke var den perfekte manipulatoren som den tydeligvis trodde at den var to år tidligere likevel? Ja, hva da?

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Statistisk sett så skal ikke en mus ha de alt for store mulighetene til å bekjempe en katt som ATTPÅTIL har evnen til å fly. Men noen ganger hender det at vår herre våkner fra døsa, og gjør det som står i hens makt for at du skal komme deg ut av denne mildt sagt kinkige situasjonen. Og synet som da venter deg er ikke akkurat det vakreste bildet verdens vederstyggeligheter har malt, eller er det kanskje det? Jeg antar at det kommer an på øyet som ser, eller ikke ser? For å ikke snakke om skriket. Kattens desperate mjauing når den skjønner at leken har gått for langt. Når kattens innvoller svir opp innenfra, og blodet den har stjålet fra deg den siste tiden bare fosser ut gjennom øynene.. Og etter noen sekunder er det bare pelsen igjen – og snipp, snapp snute, ja så var både katten, og dens rødmalte bokstaver – ute..

Doner en dråpe blod?

Spøkelserommet!

Jeg vil ikke akkurat kalle meg selv for så veldig overtroisk, men i går kveld så opplevde jeg et par ting som jeg ikke helt kan forklare nå ihvertfall. Og HELDIGVIS så var jeg ikke helt alene, for hadde jeg vært det hadde sjela mi trolig hoppet ut av kroppen, forså å aldri vende tilbake.. Jeg kan begynne med å si såpass som at jeg tilbragte mesteparten av gårsdagen på Ladppo Hotel, sammen med ei venninne av meg som heter Sabina. Altså hun som jeg traff ganske random ved Vangs-kirka forrige uke, og som jeg NESTEN endte opp med å “følge hjem”, hehe.. Vi har kort fortalt hatt en del kontakt den siste uken, så når hun ringte meg i går formiddag og spurte om jeg ville holde henne med selskap på et hotellrom hun nå har måtte leie fordi en løk av en rørlegger hadde “gått amok” sånn nesten hele førsteetasjen i leiligheten hennes er blitt oversvømt, ja så var jeg ikke så veldig vond å be, for å si det sånn. Jeg mener, hva har man egentlig venner for? Ja, nemlig.

Klokka var vel sånn ca halv åtte da jeg først var der, og i og med at ingen av oss hadde noe behov for å henge noe særlig andre steder bestemte vi oss for å (stort sett) bare holde oss på det nye rommet hennes. Og kvelden var igrunn ganske fin sånn til å begynne. Først var vi to som satt på gulvet og spilte Monopol, men sånn rundt klokken 21 ble vi tre en liten stund da ei venninne av Sabina som heter Elin også hadde lovet å ta turen innom. Og, ja.. Ikke spør meg om hvem av oss som gjorde det dårligst spillmessig den kvelden. Men for å si det sånn.. Det var ikke akkurat jeg som ble sittende igjen med flere tusen på konto mot slutten, for å si det på den måten. xD Men uansett – etter at det hadde gått sånn omtrent en times tid måtte Elin dra hjem igjen til seg selv, da hun blant annet har en flamme som også følte for å få litt kjærlighet.

Så da satt vi der igjen da, jeg og Sab, mutters alene på et litt mørkt hotellrom. Eller, det var ihvertfall det vi nok tenkte en stund, helt frem til klokka begynte å nærme seg midnatt og vi begynte å legge merke til noen bankelyder i veggene. Og i starten så valgte vi å ignorere det så godt vi kunne, men etter en stund ble Sab litt lei og bestemte seg så for å ringe ned til resepsjonen for å klage. Og det er NÅ de litt ekle tingene begynte å skje.. For visstnok så skulle det ikke være noen på noen av hotellrommene ved siden av oss der og da. For sikkerhets skyld ble noen sendt opp for å sjekke, for det kunne jo være at noen har brutt seg inn på en eller annen måte, men etter at noen av de ansatte hadde sjekket begge naborommene ganske grundig. Ingen tegn til innbrudd, eller noe.

Men like etter at de ansatte hadde dratt igjen kom banken tilbake, noe som gjorde at jeg ikke akkurat følte meg mer komfortabel, for å si det sånn.. Så.. Siden ingen av oss hadde særlig lyst til å være der stort lengre da så endte vi til slutt opp med å bare gå hjem til meg. Og i det jeg nå sitter og skriver på dette innlegget sitter så faktisk Sab ved siden av meg, og prøver så godt hun kan å ihvertfall få så mye penger som mulig tilbake for hotellrommet som hun ganske så forståelig ikke er så keen på å leie mer (leien hennes skulle egentlig vart til mandag). Og det ser heldigvis ut som hun får igjen pengene som hun ville ha brukt om hun faktisk skulle blitt “boende” der til mandag, men de andre pengene virker det dessverre som hun nå ikke får igjen.. Og akkurat det syns jeg helt ærlig er litt kjipt da..

Noen som har opplevd lignende?

På kirketokt

Jeg har ganske lenge nå hatt en greie hvor jeg har følt meg rimelig sikker på at jeg vet sånn omtrent hva som venter meg de neste 12-14 timene når jeg først har stått opp, ELLER hva som ligger og venter på meg “i morgen” når jeg skal til å legge meg. For STORT SETT så er dagene mine nokså like, og da er det kanskje ikke så rart at jeg ofte tenker at “i dag skal jeg mer eller mindre, nok en gang, gjenoppleve gårsdagen”. Og STORT SETT så har jeg dessverre helt rett, men heldigvis ikke alltid. Og jeg kan nå godt lyve og si at jeg i går tidlig hadde en anelse om hva som ventet meg på kveldstid, men alle vet hva som skjer med folk som lyver til slutt?.. Nei, ikke jeg heller.

Uansett. Like etter at klokken hadde passert sånn 20.30 bestemte jeg meg for å gå meg en tur ut for å svi av et par kalorier. Og i og med at jeg er litt ekstra i “det morbide hjørnet” for tiden (KAN det ha noe med at vi befinner oss i oktober, tro?) så valgte jeg nok en gang å ta meg en tur opp mot kirkegården, som i følge skrittelleren min ligger en halv mil unna der jeg bor, med andre ord en helt grei tur for å “få brent litt fett”.. Da jeg omsider var fremme så var det første jeg gjorde å grave opp mobilen fra lomma, forså å gå inn på Spotify og skifte til et annet album enn det jeg hadde hørt på på veien opp. Men i det jeg var i ferd med å omsider bestemme meg (valgets kvaler skal man ikke undervurdere!!) så merket jeg at noen prikket meg på skulderen.

Og sensitiv som jeg er for denslags så skvatt jeg selvfølgelig litt også denne gangen, jeg snudde meg, og der sto det ei som jeg brått dro kjensel på (men som jeg i det dette innlegget blir skrevet fremdeles ikke vet navnet på xD), nemlig hun som “helt random” hadde sagt unnskyld til meg på butikken for 2-3 uker siden. “Unnskyld, det var ikke meningen å skremme deg altså!”. “Hehe, det går helt fint, det skal ikke akkurat så mye til for å skremme meg uansett”, svarte jeg tilbake, og det kan tenkes at jeg følte meg LITT klein sånn der og da. Ja, nå skal jeg ikke prøve å sitere alt som ble sagt, men jeg kan si såpass som at vi ble stående en liten stund og snakke om alt mulig rart, alt fra filmer vi liker, til hvor teit verden har blitt når det kommer til “krenk” i dag.

Og etter sånn omtrent et kvarter eller noe sånt så fant vi ut at vi begge skulle den samme veien en stund, så vi endte faktisk opp med å neeesten følge hverandre hjem. Og kort fortalt så ble det en overraskende hyggelig tur, særlig hvis vi tar i betraktning at jeg som oftest ikke er så glad i å snakke med fremmede. Ja, faktisk ble det såpass “kos” at vi valgte å legge hverandre til på Facebook rett før “vi skiltes”. Så alt i alt vil jeg absolutt si at dagen i går nå stiller som et av de bedre dagene jeg har gått gjennom dette året. Det eneste som dog suger litt er at jeg følte meg litt svimmel igjen når jeg var kommet hjem, noe jeg nok må få sett å få gjort noe med nå, da jeg igrunn er ganske lei av denne jernmangelen. Men bortsett fra det – terningkast 666! ;-D

Stay goregeous!

Gamle damer lukter best!

Så.. Jeg antar at de fleste av dere (som ikke er helt ny her inne) sikkert husker at jeg for en uke siden fortalte om en litt småklein opplevelse som jeg hadde mens jeg var ute og handlet? Hvis noen skulle være litt i tvil, eller simpelthen bare ikke har lest innlegget enda, så kan det alltids leses her!.. Uansett – i går kveld så innså jeg nok en gang at det igjen var på tide å fylle kjøleskapet litt. Så sånn litt før stengetid ble det altså til at jeg tok meg en tur ut, og det skulle vise seg å bli en helt alminnelig handletur. Ingen “black outs”, eller noe som helst. Dvs. Ikke før jeg hadde betalt og kommet meg ut igjen.. For i det jeg står ute i høstkulda og venter på grønn mann merker jeg nok en gang at jeg begynner å bli litt “susete” i kroppen. Jeg begynner så svakt å se litt stjerner, ikke sånn at det er blendende, men nok til at jeg finner det litt ubehagelig.

Og i noen sekunder kan jeg sverge på at jeg ser noen på den andre siden av veien, og først så innbiller jeg meg at det er hun samme dama som helt random sa unnskyld til meg forrige uke. Men så klarer jeg å hente meg inn igjen, og jeg ser at neida, det er bare ei gammel dame som står der og venter på å få krysset veien, i likhet med meg selv. Det blir omsider grønt, og vi går så over til hver vår side av veien. Og i det jeg så har kommet meg helt over på den andre siden så tar jeg meg selv i å tenke: “luktet ikke hun gamle dama litt sånn som hun rare i kassa forrige uke?”. Også velger jeg å si litt lavt til meg selv (ja, det hender faktisk at jeg snakker til meg selv, get over it! xD): “stemmer det, det er jo en lov som sier at gamle folk ikke kan bruke den samme parfymen som oss som er litt yngre”. Selvfølgelig helt sarkastisk – om noen skulle være i tvil.. :p

S-ay goregeous!

Tåke-blod

Verden er og blir full av merkelige tilfeldigheter. Og noen ganger kan ting bli så merkelige at en rett og slett blir stående og lure på hvor tilfeldige de egentlig er. Foreksempel: i går kveld så bestemte jeg meg for å ut og handle igjen. Og like før jeg skulle til å gå til kassa for å betale så var det akkurat som om ting stoppet litt opp for meg. Og uten å overdrive.. Det føltes faktisk som jeg var et helt annet sted, et sted jeg ikke kan beskrive, men likevel, et helt annet sted. Jeg merket at hjertet slo litt raskere enn det vanligvis pleier, og i noen sekunder kunne jeg sverge på at jeg hørte en stemme eller to som prøvde å kommunisere med meg, langt, langt unna.

Og jeg skal ikke lyve for dere. Det hele var litt ubehagelig der og da, men av en eller annen grunn var jeg ikke redd. Jeg var ikke redd for å dø, eller noe. Tross alt så har jeg ikke verdens beste kosthold, blant annet, så at jeg fader litt inn og ut er jeg vandt med. Og det at jeg forsvinner litt i mine egne tanker og fantasier som til tider kan bli så intense at det nærmest føles som jeg faktisk er tilstede i drømmene mine er heller ikke så uvanlig, selv om det heldigvis tilhører sjeldenhetene at ting blir SÅ intenst som jeg følte at det ble i noen sekunder i går kveld.

Uansett.. Etter en liten stund kommer jeg tilbake til meg selv igjen. Jeg ser meg litt rundt, mest for å se om det er noen som ser på meg, og den eneste jeg får en liten mistanke om kan ha latt merke til det er hun som sitter bak kassa. Okei, litt kleint, men på en annen side, vi er den vi er alle som en. Så.. Jeg går så videre for å betale, og i det jeg begynner å legge varene på rullebandet får jeg plutselig en liten følelse av at jeg har sett denne kvinnen tidligere, men i og med at jeg aldri har vært så flink til å snakke face 2 face med folk jeg mest sannsynlig ikke egentlig har møtt før, ja så velger jeg å ikke si noe. Det vil si, helt til jeg plutselig hører: “Unnskyld”.

Jeg gjør en rask bevegelse med hodet, for kan det tenkes at hun snakker til noen andre? “Forresten. Bare glem det”. Jeg ser på henne, noe forvirret, og svarer “okei?”. Og ja.. Det var i grunn det. Jeg går så hjem igjen, og jeg skal ikke nekte for at på hjemveien så tenker jeg ikke på noe særlig annet enn HVEM den jenta kan ha vært. Og i det jeg er sånn nesten hjemme igjen så kommer jeg på at jeg har jo kvitteringen, så det er en mulighet for at det står et navn der. Og.. Vel, det gjør det. Eller rettere sagt, det SKULLE det ha gjort.. xD For tydeligvis så burde de ha skiftet blekkpatroner i den kvitterings-maskina for alt jeg klarer å tyde er en S, og så ser det ihvertfall ut som det ligger en A helt på slutten av navnet.

Og det eneste jeg klarer å komme på som kan gi mening med tanke på navnets lengde her og nå er Stina, Sofia, eller Sylvia?.. xD Og isåfall så sier det meg absolutt ingen ting. Jeg personlig kjenner ihvertfall ingen som heter det, og jeg har tenkt og tenkt, og jeg klarer heller ikke å komme på noen fra fortiden min med noen av de navnene. Så etter litt frem og tilbake så har jeg valgt å konkludere med at vedkommende er et av de mer sensitive/ følsomme menneskene der ute som kjempelett får dårlig samvittighet også videre, selv om de overhode ikke har noen som helst grunn til å få det. Og at vedkommende av en eller annen grunn følte for å beklage seg for at det lave blodsukkeret mitt slo litt inn i noen sekunder, så som sagt, totalt random.

S ay goregeous!