EROTISK NOVELLE – MOR OG EN SØNN

En mor og en sønn
Det var en kald novemberkveld.
Jeg fikk ikke sove, jeg lå i minutter å koste meg med meg selv.
Jeg dro meg selv etter penisen, langsomt, frem og tilbake.
Der kom omsider orgasmen, på tide å ta frem papirrullen.

Jeg bestemte meg for å gå ut i Guds frie natur, i frisk luft.
Som noen komdomer tredde jeg støvlettene mine på mine bein.
Det var kaldt, det var mørkt, ingen sjel å se ute.
Langsomt trasket jeg i det våte vannet, mens gatelysene viste vei.

I min høyrelomme hadde jeg min kjære venn mobilen.
Var nå begynt å nærme meg et skogområde.
Jeg gikk inn i skogen langs en våt og fruktig sti.
Helt stille, eneste lydene jeg hørte var vinden som voldtok trærne.

Etter en times tid var jeg begynt å bli trett, tenkte å snu igjen.
Plutselig hørte jeg noen lyder, fra hvor visste jeg ikke.
Sjapt skrudde jeg på lyset fra mobilen, og så meg om.
Jeg så noen busker riste, og denne gangen var det ikke vinden.

Rolig og nysjerrig flyttet jeg på meg noe, for å se hva det var.
Redselen for å møte et farlig dyr var der, men jeg måtte bare.
Til mine øynes tilfredstillende syn så jeg en halvnaken kvinne.
Hun red frem og tilbake på bakken, under henne lå en yngre gutt.

Det var en mor og en sønn jeg så.
Han lå nederst og holdt henne rundt rompa.
Hun la oppå, å ridde i nattens beskjedne vind.
Som noen dyr lå de der.

Plutselig reise hun seg, og han med.
De hadde latt merke til meg, men brydde seg ikke om det.
Hun stilte seg mot et tre, og støttet seg.
Han tok fatt i sin penis, og kjørte henne inn og ut.

De så ut til å kose seg, der de hadde rå sex i Guds natur.
Jeg sto å så på som om det var helt naturlig for meg.
Det var gått fem minutter nå, plutselig trakk han seg ut.
Han lå moren ned i mosen, og lot henne dra det siste lasset.

I et spessielt sekund kom han over henne.
Sæden lå som glidende gele i hele hennes vakre ansikt.
Hun tørket sønnen med mose, og de kledde på hverandre,
før de gikk videre inn i skogen på jakt etter et nytt sted.

En mor og en sønn.
Men hun var ikke hans mors, og han var ikke hennes sønn.
Det var bare en hvilken som helst kåt sønn,
som nøyt livet med en venns mor, for dem var sex livet!
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski 16. november 2011)

Ikke spørr, bare kjeder meg, og får ikke sove…


Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! 🙂
kiddys.blogg.no


#erotikk #sex #novelle #mor #sønn #kiddy #designer #seksualitet #november #høst #kveld #mørke #kåt #kåtskap #incest #orgasme #hobby #tur #natur #livet #søvnmangel #oldschool #mindfuck

RAPED AT HOME, BULLIED AT SCHOOL (SKREVET EN NY HISTORIE)

Dette er historien om Pia Charlotte.
Hun er bare 16 år gammel. Hun er helt alene i verden.
Faren hennes er hun livredd. Pia Charlotte bor i Norge, synes ikke hun lever i et godt land.

På skolen blir hun mobbet hver dag av de andre jentene, hun blir kalt for hore!
Hun er totalt utestengt, ingen vil snakke med Pia Charlotte! Alle hater henne. Det er det hun tror selv.

Hver gang hun kommer hjem blir hun tvunget ned i sin egen seng av sin egen far, som river av henne buksene og voldtar henne i 5-7 lange timer. Han presser henne inntil seg og tømmer sine sexuelle frustrasjoner inn i henne hver dag. Pia Charlotte har forsøkt å gjøre motstand en gang, det endte med at hun ble liggende på badegulvet to timer mens faren slo henne der han ville med buksebeltet sitt. Moren til Pia druknet seg selv i alkohol for 3 år siden. Hun orket ikke mer.

Helt alene i en verden så kaldt. Voldtatt hjemme av sin egen far hver eneste dag, mobbet og trakkasert på skolen av alle andre. Selv kontaktlæreren har kommet med en vits i klassen på hennes bekostning, lite visste han om at hun skulle ta det personlig, siden han egentlig bare er en uvitende person som egentlig ikke mener å såre noen, men som tror at alle syns han er morsom og kul.

Det er lørdag kveld. Alle er ute og koser seg med alle andre. Enten sitter de på pubben, eller så har de hjemme alene fester. Eller noe annet gøy, som Pia Charlotte ikke er velkommen til å delta i. Ingen liker Pia Charlotte. Det er sent. Det er midnatt. Pia Charlottes far har nettopp sovnet etter å styrtet den tiende flasken i huset. Først nå kan Pia Charlotte ta seg litt fri fra å være voldtektsoffer og mobbeoffer. Hun går alene gatelangs. Hun er helt alene. Ingen ser henne, hun er usynlig. Til og med de edrue politifolkene og vaktene som passer på byen ser henne ikke. Hun er helt usynlig nå. Nå er det til og med ingen som gidder å mobbe henne, eller å slå henne.

Hun finner en bro og setter seg under den. Hun er fortsatt alene, det eneste hun ser er en sort katt som har forstuet halen sin. Katten kommer bort til henne. Pia forbreder seg på å få juling. Katten ser henne i øynene, den verken knurrer eller kjefter. Faktisk virker den veldig rolig. Omsider får Pia øye på at katten i tillegg til en forstuet hale, også har et stygt sår bak det ene øret. Plutselig er det som om katten snakker til henne, og som hun forstår hva den sier. Katten forteller på sin måte at også den har blitt misshandlet hjemme, og nå blitt lagt i en eske for to uker siden. Forlatt for å dø, mens “familien” dro avgårde på ferie for å kose seg i Frankrike.

Katten kryper forsiktig ned i Pia Charlottes fang, og sovner helt fredlig, og Pia Charlotte med.
Den natten fant Pia Charlotte ut at hun er ikke helt alene, det fins alltid flere som lider samme skjebne. Og den natten tok hun også oppgjør. Dagen etterpå fikk hun nok selvtillitt til å anmelde faren til barneværnet og lever i dag sammen med en familie på 3 som elsker henne for alt i hele verden. Og katten, ja den ble også adobtert og er nå mer lykkelig enn noen gang! 🙂
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski, 27. oktober 2011)

Vet at dette er litt random, men fikk bare lyst til å legge til denne i tillegg til den historien jeg har skrevet selv nå nettopp.

Håper dere liker historien jeg har skrevet nå. Og at den får folk til å tenke på det jeg vil folk skal tenke mer på. Ønsker alle en fisefin og god kveld videre! Ta godt vare på dere selv og de rundt dere! Ingen fortjener å føle seg utstøtt, være redd og lide!

Vi blogges!

DE ER ALENE I HELE VERDEN, SAMMEN MED ALLE ANDRE

De er alene
En seilbåt i natten seiler stille, og forsvinner inn i solnedgangen

i båten sitter en ung gutt med hans forlovede – de er begge alene

Høyt oppi skyene sitter en firebarnsmor på sitt kontor, på seneste natten
regninger og inkassovarslene er mange – hun er helt alene

I en nattklubb midt i byens midtpunkt danser lille Lise
midt på gulvet, med flere andre – hun føler seg helt alene

På en gård på landet sitter en ung mann ved sin far, som ligger for døden
en tåre renner ned fra hans skinn, ingenting vil bli som før – han er helt alene

En soldat står sammen med hundre og ti
vokter kongens borg, sammen med mange andre, likevel – han er helt alene

En kattunge har nettopp kommet hjem etter nattens lille jakt
en mus har den i sin munn, for å dele med sine søsken – som alle er alene

I store Aftrika bor lille Akambo, 11 år, og tynn som så alt for mange,
helt alene, men likevel – alene, sammen med alle andre
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski (meg), den 31. juli 2011)


(Dette bildet har jeg tatt fra abcnyheter.no)

Fikk bare veldig lyst til å skrive noen linjer, om en tilstand jeg i hvertfall føler at jeg lever i for tiden, prøve å gjøre noe positivt fremfor å miste all form for håp og optimisme. Ønsker alle sammen en god søndag videre.

VI BLOGGES!

REISEN FRA HELVETE TIL ET ANNET STED

Får ikke helt sove i natt. Er alt for varmt, og samtidlig så er det alt for mange usikkerheter og depressive tanker som farer gjennom hode på meg. Har nettopp skrevet nok en historie, som jeg håper dere vil lese, og like.
Beklager at jeg muligens har skrevet litt rotete, og beklager også enkelte skrivefeil som sikkert finnes.
Historien har et budskap som jeg håper mange vil like, og tenke over.
Vet ikke helt om det kan kalles en novelle, roman eller noe, men det er i hvertfall en historie jeg nettopp nå i natt har skrevet, for å komme vekk fra egne bekymringer og usikre tanker og spørsmål.



Uventet besøk
To tårer rant stille nedover hennes kinn, det føltes så deilig, hun hadde ikke felt en tåre på 4 år.
Helt siden den natten hennes daværende ektemann ble pågrepet, og arrestert for å neddopet og voldtatt hennes bestevenninne i hennes egen stue, hadde ikke Iselin Lie Olsen klart å gråte.

Iselin, en enslig tobarnsmor på 25 år. Bare 155 centimeter høy, smålubben rundt magen, ellers helt normal tynn, en piercing i navlen, alltid kledd i en eller annen enkel t-skjorte med bare en farge på, som regel lilla eller grå, alltid noen slitte olabukser, og to lange ørebobler som hun fikk av sin homofile bror Erik, tre uker før han døde av aids, for et halvår siden.

“Fortid…” sukket Iselin tunkt en natt mens hun satt helt alene i sofaen, med et fotoalbum i hendene.
Hun hadde fri denne helgen, barna overnattet hos besteforeldrene sine, og Iselin hadde huset nesten helt for seg selv, det ville si, hun delte det sammen med kattungen Gunnar, som lå uskyldig og hvilte på magen hennes.

Hun var trett, tok en titt på tven som sto på i hjørnet forran henne, klokken var tolv minutter over ett.
Forsiktig reiste hun seg opp fra sofaen, flyttet katten forsiktig i godstolen like ved, og bestemte seg for å gå inn på soverommet og ta natten.

Plutselig følte hun at noe rørte på seg inn i venstre bukse-lomme, det var mobilen som vibrerte, hun gjespet trett og sliten, og bestemte seg for å se hva det var.
“1 melding mottat”, sto det på displayet, og hun la merke til at meldingen var fra hennes Elionor, nabojenta som hun aldri helt har kommet ordentlig til overs med…

Uten å orke å lese meldingen, valgte hun heller å slette den.
“Sånn, hun vil sikkert bare spørre om jeg vil bli med ut på pubben likevel. Så er hun hyggelig den halvtimen hun er edru, før hun igjen forteller meg hvor naiv og dum jeg er, og at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Orker ikke det pisset i kveld”, tenkte hun, og slo av mobilen for kvelden.

På veien mot soverommet passerte hun bade-rommet, hun orket ikke å pusse tenna i natt, det fikk heller vente til i morgen.

Da hun satte seg rolig på sengekanten følte hun depresjonen komme tilbake, depresjonen hun har hatt i fire år. Følsen av å være ensom, følsen av å ønske å være mer med andre mennesker, noe hun ikke har mestret de siste årene, på grunn av redselen for å bli såret og skuffet en gang til over å oppdage at noen ikke er like bra som hun hadde håpet og trodd.


(bilde tatt fra: wiki.fetskolene.no)

Hjertet begynte å donke, hun begynte å puste tungt, hun hadde som vanlig drukket noen kopper kaffe for mye, en dårlig uvane hun hadde hatt siden hun var 15.

Mens hun satt på sengekanten kom den ene triste og vonde tanken etter den andre, tanker om at det er meningen hun skal være alene, tanker om at de få gangene noen har vært snill med henne og brukt tid på henne så er det bare fordi folk ikke har hatt annet å gjøre selv, tanker som at hun ikke er god nok til noe, for ikke å snakke om tanken hvor mye bedre alt hadde vært for alle om hun bare hadde vært ufødt.

En ny tåre fant veien ut, rant stille nedover hennes kinn, forså å lande på den ene hånden hennes.
Hun var så sliten, lei av alt, lei av seg selv og sine uvaner, tanker og evnen til å misslykkes.

Var det egentlig meningen at hun skulle være født. To år før hennes fødsel fødte foreldrene hennes et døfødt barn, det vil si, det som skulle blitt et barn ble ikke det engang før det helt uten noen forklaring døde bare som en klump.
Helt siden Iselin fikk fite om sin ikke-fødte bror eller søster hadde hun alltid klamret seg selv for at hun ble født, og ikke det barnet som egentlig var ment for å være hennes foreldres første, og eneste barn, kanskje det var en grunn til at hun skulle lide, hun så på nattbordskuffen hvor neglesaksen hennes lå fristende til syne.

Hun tok den frem og tenkte en tanke hun hadde tenkt på en stund. Vist hun stikker saksen inn i pulsåren, hvor lang tid ville det i såfall ta før hun forsvant, ville det gjøre vondt lenge? Det siste brydde hun seg ikke mye om denne kvelden, hun fortjente å lide,- trodde hun, men valgte igjen å legge saksen tilbake.

Da hun skulle til å legge seg hendte det noe helt uvirkelig, soverommet som var helt mørkt og stille, ble plutselig fylt av et enormt lys. I minst ti sekunder kunne hun ikke se noe, alt var hvitt, det gjorde vondt i øyene for lyset svidde litt. Endelig ble det mørkt igjen.

Pulsen var høy nå, og hun hadde ikke drukket annet enn kaffe. Var hun i ferd med å bli gal?
Hun stilte seg ikke det spørsmålet, men plutselig skvatt hun, da hun hørte en lys barnestemme like bak henne.
“Ta det med ro, du er trygg nå”.

Iselin snudde seg brått, og skvatt enda en gang. Bak henne satt det en fremmed mørkhudet jente, med en merkelig lue som hun ikke hadde sett maken til.
“Ikke hver redd kjære deg. Jeg er ikke farlig, jeg er bare en åtte år gammel jente, som du selv har vært en gang” smilte jenten og strekte frem hånden.

“Hvem er du, og hva gjør du på mitt rom?”, kom det omsider fra Iselin, som tok et titt mot vinduet og oppdaget at det var åpent, noe som sikkert var grunnen til at hun ikke stilte flere spørsmål.

“Vennene mine kaller meg Ori, mamma og pappa kaller meg Renate, postmannen kaller meg Negeren og de andre vennene mine kaller meg Engelen Uten Navn”, jentas arm var fortsatt strakt ut, i håp om at Iselin ville ta tak i den og hilse, men det skjedde ikke.

“Jeg skjønner at du er redd, jeg ser det i øynene dine”, la jenta til.
Iselin skalv og stirret på den unge, tynne jenta. Hvor kom hun fra, hva ville hun?

Jenta reiste seg fra Iselins seng, gikk mot vinduet, og sa:
“Jeg skal la deg være i fred jeg, jeg får heller komme tilbake en annen natt, vist det passer bedre”.

Og da skjedde det som Iselin aldri hadde trodd hun skulle se, jenta forsvant, hun krabbet ikke ut gjennom vinduet, hun forsvant helt uten videre, akkurat som i enkelte eventyrfilmer hun hadde sett.

Reisen

Normalt sett løper ikke Iselin ut av huset midt på natten i bare t-skjorta og trusa, men denne natten gjorde hun det, i håp om å finne igjen jenta, tusen nye spørsmål suste gjennom hodet, hun hadde helt glemt sitt eget liv.
Like ved postkassa ved bilen hennes sto jenta og smilte, igjen strakte hun ut en hånd, og denne gangen tok Iselin forsiktig tak i hånden, jenta strammet grepet og ville ikke slippe igjen.

Iselin kjente at jentas hånd var veldig varm, veldig, veldig varm.
Plutselig strakte jenta også ut den andre hånden også, Iselin tok tak i den, og fikk seg en ny overaskelse; den var iskald! Til tross for graderforskjellene var hendene hennes helt like.

“Kom bli med meg, det tar ikke lang tid, 15 minutter, det er alt” smilte jenta.
“Hvor skal vi henn”?, spurte Iselin, omsider.
“Vi skal på en liten reise til ingenstedsogoveralt-land”, svarte ungjenta og så ned.

Iselin fortsatte å stirre på henne, plutselig følte hun noe rart, hun kunne ikke føle asfalten hun sto på. Hun tittet ned og fikk seg nok en overaskelse, hun var i lufta, minst 10 meter over bakken. Dette måtte være en drøm!

De steg stadig høyere og høyere opp i luften, farten steg også stadig. Iselin kjente at hjertet banket fortere, pulsen steg og hun var mildt sagt livredd, hun hatet høyder, hun fryktet mørke og var i tillegg skeptisk til ukjente mennesker. Dette var for mye på en gang!

Hun prøvde å rive seg løs i håp om at vist hun falt så ville hun våkne igjen, men hun fikk ikke rørt en muskel, hendene var som lammet.

Hun knipte igjen øynene og ba om at dette var en drøm!
Alt forsvant, hun kjente ikke lenger følsen av å være høyt oppe, hun følte ikke lenger jentas hender, og heller ikke lenger frykten for å dø.

Alt var helt svart, inntill hun hørte igjen en vellkjent lyd fra det fjerne, en lyd hun hatet, og som hørtes ut som vekkerklokken hennes.

Øynene hennes åpnet seg igjen og hun var veldig lettet, forran henne sto det en vekkerklokke. Lettelsen over å ikke være i flere meter over bakken forsvant brått da hun oppdaget at hun faktisk ikke lå i sin egen seng.
Faktisk lå hun i en stor seng, med silkedyne over seg, og merkeligst av alt, hun lå i en prinsesseseng, plassert i en eng, med mange vakreblomster.


(bildet er tatt fra regjeringen.no)

Hun hadde vært på denne blomsterengen mange ganger, faktisk lå den bare noen meter unna der hun bodde.
Iselin reiste seg langsomt og gikk ut av sengen. Noen meter unna henne så hun to ungdommer, cirka i 18-årsalderen. Hun bestemte seg for å gå mot dem og spørre dem om de visste noe om den jente hun hadde fått besøk av, men til hennes fortvilelse ble hun ignorert av de to ungdommene, som forøvrig av en gutt og en jente.
Ungdommene ligner på hverandre, og oppførte seg ikke som de var kjærester, så muligheten for at de var søsken så ikke Iselin bort fra.

“Unnskyld? Har dere sett en liten mørkhudet jente fare forbi” kom det omsider fra henne.
Det virket ikke som om ungdommene hørte henne, enda hun nå sto rett forran dem. Var hun død, var hun blitt ett gjenferd? Kanskje hadde hun falt ned fra himmelen og omkommet?

“De hører deg ikke. Ikke ta deg nær av det” hørte hun fra bak ryggen. Denne stemmen kjente hun, hun snudde seg og så igjen den lille jenta.
“Er jeg død”, spurte Iselin.
“Neida, du er ikke død. Men du lever heller ikke. Pulsen din slår og det samme gjør hjertet ditt. Men på innsiden har du vært død lenge, helt siden venninnen din ble vondtatt, og mannen din ble arrestert har du mer eller mindre sluttet å leve, stengt deg inne når du ikke er på jobb, og stadig latt dine foreldre passe barna dine for deg. Dette er ingen drøm, dette er ingen innbilning, dette er ingenting, dette er allting. Se nøye på de ungdommene, jeg sverger på at du kjenner dem, vist du ser nøye etter. De kan verken se eller høre deg, så du må ikke være redd for å se virkelig nøye etter”, svarte jenta.

Hun hadde rett, det var virkelig noe kjent med dem, klærne var veldig moderne, faktisk hadde hun ikke sett slike klær som de ungdommene hadde på seg før. Etter å ha studert de i ett minutt eller to, gikk det opp for henne at ungdommene kunne være hennes egne barn om noen år frem i tid.

“Ja Iselin, det er dine egne barn du studerer”, kom det fra jenta.
“Men… Mitt eldste barn er ikke fem år gammel engang” gapte Iselin.
“Nei, men det du ser nå er noe du ikke vil få se, om du velger å forlate denne verden”, svarte jenta, og plutselig ble alt mørkt igjen!

Mørket forvandlet seg etter en stund om til lys igen, og Iselin sto omsider i en kirke, hun var ikke alene.
Hun sto midt i gangen, sammen med den unge jenta.

“Gå inn til de andre” sa jenta.
“Men, det er jo en begravelse”, svarte Iselin.
“Nettopp derfor vil jeg du skal gå inn. Stol på meg Iselin!”.

Iselin bestemte seg for å gå inn, hun så seg rundt og så at det var ikke mange mennesker i kirken, maks 40 stykker, da hun studerte alle menneskene så hun at alle sammen var mennesker hun var glad i, og kjente godt, men det så ikke ut som om de så henne. Hun så omsider sin bestevenninne sitte på andre benk, nesten helt fremst i kirken, og gråt, mye.

Da bestemte hun seg for å sette seg ned, ned ved hennes beste venninne, for å trøste henne. Da hun satte seg skulle hun til å holde rundt henne, men hun fikk det ikke til, armene hennes gikk gjennom venninnen, dette måtte være en drøm. Hun prøvde igjen å berøre henne, men hånden hennes klarte ikke å berøre henne uten at den gikk tvers gjennom.

“Det er helt nyttesløst, hun kan verken føle deg, se deg eller høre deg, hun kan kanskje kjenne følsen av at du er ved henne, men hun kan ikke føle deg fysisk” hørte hun den ukjente jenta si høyt noen meter bak.

Iselin reiste seg brått og så redslagen mot jenta.
“Hvem er dette sin begravelse? Hvorfor kan ingen føle, se eller høre meg?”, skrek hun, mens hun følte for å bryte sammen av fortvillelse, jenta svarte ikke.


(bilde tatt fra: gordonandthewhale.com)

Da bestemte hun seg for å finne det ut selv, hun hadde en anelse, hun marsjerte mot kisten og så det mennesket hun fryktet mest i livet unntatt hennes eksmann; hun så seg selv!
Hun falt sammen i bakken og gråt, hun var gjenferd i sitt egen begravelse, rundt henne var det flere mennesker som hun aldri hadde trodd brydde seg om henne til å møte opp i kirken, forså å være så lei seg for hennes bortgang.

“Hver så snill, jeg orker ikke mer, ta meg ut herifra” gråt hun.
Jenta som i ste sto i gangen i kirken, sto nå rett forran henne, på andre siden av kisten.
“Se rundt deg Iselin, se på alle menneskene som er så utrolig glade i deg. Se hvor vondt de har det, på grunn av at du har forlatt dem…” kom det trist fra jentas munn.

Kanskje hadde hun brukt den neglesaksen den natten likevel? Kanskje hadde hun inpulsift fullført et selvmord så fort og brått at hun har glemt det selv?

Iselin hulket og gråt, tårene rant nedover kinnet på henne, og da de falt ned så forsvant de gjennom gulvet.
Den ukjente jenta gikk over til hennes side av kisten, løftet henne opp, og førte henne ut av kirken, da hun var kommet ut på trappen ble alt helt mørkt igjen!

Aldri mer!
Det var mørkt og helt stille in noen minutter, før hun igjen hørte lyden av noe hun ikke likte, igjen måtte det være vekkerklokken hennes. Øynene åpnet seg nok en gang, og hun hadde igjen rett.
Klokken var halv ti, det var morgen og hun lå i sin egen seng igjen.
Lettet og glad over at alt hadde vært en drøm føyk hun opp av sengen av ren lettelse, hun gikk inn på badet og tok sen en kald dusj, før hun så gikk på kjøkkenet og smurte seg fire brødskiver med hvitost og kaviar.

Dette var den beste frokosten hun hadde hatt på mange år. Hun skrudde på radioen og nøyt følsen av å ha våknet opp igjen fra tidenes verste drøm.

Mobilen hennes lå der hun la den sist, hun skrudde den på igjen, og noen minutter senere ble hun oppringt av sin bestevenninne.
“Hei vennen” hørte hun bestevenninnen hennes si.
“Hei vennen”, svarte Iselin tilbake, med en glad stemme.
“Du, jeg må bare fortelle deg noe rart som jeg har opplevd i natt. En drøm, jeg drømte at du var død, og at jeg var i din begravelse. Alt virket så veldig rart, jeg satt på andre benk, og gråt. Og mens jeg satt der føltes det ut som om du var i nærheten av meg, og ville trøste meg eller noe, til tross for at du lå død i kisten din”, sa venninnen.

Iselin visste ikke helt hva hun skulle si, hun forflyttet blikket sitt ut mot vinduet, mens hun lurte på hva hun skulle svare bestevenninnen. Da så hun noe som overasket henne, den lille, mørkhudete jenta! Hun smilte lurt til henne og blinket, før hun akkurat som på film fløy av gårde, og forsvant!

“Iselin? Er du der?” hørte hun venninnen si!
“Ja, nå er jeg her, mer enn noen gang!” sa Iselin, og smilte.

Samme dag, når det igjen var kveld igjen, satt hun og stirret ut mot havet. Hva det enn var som hadde skjedd så hadde hun fått andre perspektiver på livet.
“Tusen takk for at du ble med meg på reisen i natt”, kom det igjen fra bak ryggen på henne.
Igjen var det den unge jenta som sto bak henne og smilte.
“Var ikke alt bare en drøm?” spurte Iselin.
“Som jeg sa tidligere… Det var verken drøm eller virkelighet, det var et faktum av hva som ville skje vist du hadde forsvunnet, og en påminnelse på hva du ikke ville opplevd å se, om du hadde valgt å gjøre en ende på livet ditt. Jeg har alltid forfulgt deg tett, jeg er en venn. Og jeg har lenge vært bekymret for at du skulle gjøre deg selv noe, derfor måtte jeg vise deg det jeg nå har vist deg” smilte jenta.
“Hva det enn var som skjedde… Hva du enn er for noe. Tusen takk!”, Iselin bøyde seg ned og ga den fremmede jenta en varm klem.

“Ta godt vare på deg selv, og husk at uansett hvor vanskelig ting måtte bli, så vil du forralltid ha folk som er ubeskrivelig glad i deg”, smilte jenta.
“Ja…. Jeg har skjønt det nå. Faktisk er det flere enn jeg hadde trodd, først nå har jeg innsett at jeg har vært for opptatt av å være redd og hate meg selv, til at jeg har kunnet se det jeg har forstått først nå”, sukket Iselin og så takknemlig mot jenta.
“Ta godt vare på de rundt deg. Du vil fortsatt møte på mennesker som svikter deg, sårer deg og dunker deg i ryggen, men du vil også finne flere mennesker som enda ikke har møtt deg, og som vil bli veldig glad i deg for den du er” smilte jenta og forsvant, og denne gangen for godt.


(bilde tatt fra dagbladet.no)

Siden den gangen begynte Iselin å møte flere av sine nærmeste, oftere og oftere igjen. Og klarte sakte, men sikkert å se fremover, og forstå hvor mye hun hadde gått glipp av vist hun hadde tatt sitt eget liv, og hvor mange som faktisk hadde savnet henne så masse da!


Hva synes dere om historien? Har skrevet den nå nettopp, nettopp fordi jeg ikke får sove, og trenger å holde fokus på en del andre ting enn mitt eget liv akkurat nå, og da er historieoppdikting en grei ting…

Må legge til at denne historien helt sikkert hadde vært litt bedre om jeg hadde skrevet den når jeg var litt mer våken, føler meg ikke trett egentlig, men likevel…
Er ikke skrevet for å skrive en god historie, bare tidsfordriv, for å unngå å tenke mest mulig på ting som skjer rundt meg selv nå for tiden, prøve å tenke litt mindre på ting jeg er usikker på og ikke får svar på nå likevel…

Vil vite at jeg er utrolig takknemlig for alle som leser bloggen min, for alle mine venner både her på bloggen, og utenfor! Dere har alle gjort meg til den jeg er i dag, hvor jeg hadde vært uten, vet jeg ikke…

VI BLOGGES!

OLE ELSKER KARI BEATE, DEL 2

I går skrev jeg på en historie som jeg kalte “Ole elsker Kari Beate”, og nå har jeg omsider skrevet del 2, beklager enkelte skrivefeil og gramatikkfeil som sikkert finnes. For å lese del 1, trykk her!

Håper dere liker historien! 🙂



OLE ELSKER KARI BEATE, DEL 2

Nå var klokken snart så mye at Ole begynte å lure på om det kanskje ville bli litt upassende at han buste inn til Kari nå, men det skulle likevel ikke stoppe han.

Der ja, omsider var han fremme. Han sto rett ved porten til borettslaget hvor Kari holder til. Han trykte nervøst på knappen som tilhørte Kari Beate.

Etter noen sekunder hørte han “Hallo? Det er Kari Beate” fra høytaleren.

Helt på refleks gjorde Ole til både stemmen og dialekten sin “Ja hallo, det er Ole Bull Red Nor her fra Dagens Næringsliv, jeg lurer på om du har tid til en spørreundersøkelse?”.

“Æehm, nei. Hva dreier den seg om”, svarer Kari.
“Neeeeiii, du vet da.. Litt om næringsliv, og litt om dagens…”, Ole følte seg dum, plutselig hørte han henne le.
“Nei, jeg har ikke tid, men det har jeg jo aldri så du får komme inn da”, sa hun.

Nå kjente han at han i hvertfall var nervøs. Ikke bare hadde han vært slem mot henne sist de snakket sammen, men nå hadde han også løyet i tillegg, hvordan i all verdens land og rike skulle dette gå…

Han steg inn i heisen og og trykken på knappen som førte han til syvende etasje.
Det var svært varmt inn i heisen, Ole begynte å svette, og nervene var i ferd med å sprekke, hele han føltes som et nervevrak.
Omsider var han i rett etasje, han kom seg sakte, men sikkert ut av heisen, dritredd.

Han stirret mot døren til Kari Beate. Han sto helt stille i tre minutter, og bare stirret mot døren, dette var skummelt, selv for han.

Omsider fikk han psyket seg opp til å banke på døren, han var så nervøs at bankingen ble noe hardere og raskere enn han følte han burde gjøre.

Døren braste opp og der sto hun!

“Hva i himmelens navn gjør du her? Var det DU jeg snakket med i ste?” sa en forskrekket Kari?
“Beklager, jeg var redd for at vist..”
“Vist jeg visste at det var deg så ville jeg aldri sluppet deg inn. Det har du rett i…” sa hun.. “Men siden du først er her, så…” fortsatte hun, og ga han et tegn til at han skulle komme inn.

“Du får sette deg da…” sa hun og pekte på sofaen, i det hun gikk inn på kjøkkenet.

Ole satt alene i sofaen i et minutt, før hun kom tilbake med en mugge iste og to glass.

“Nå? Hva vil du med en teit fittekjærring som meg?” spurte hun brått.
“Æehm…” Ole fikk ikke frem et ord.

“Ole, har det skjedd noe? Har…” plutselig la hun merke til noe Ole ikke hadde latt merke til selv, det rant en dråpe blod fra Oles høyre øre… “Du blør” la hun til!.

“Hæ? Åja, det er sikkert etter ørefiken som jeg fikk av Kenneth i dag…” fortalte han.
“Stopp opp, trå på bremsen og spøl litt tilbake! Var ikke dere venner?” sa hun forvirret.
“Joo. Frem til jeg i dag fortalte han hva jeg egentlig mener om han, at han er en drittsekk jeg ikke vil være en del av lenger… Jeg har bestemt meg for å gjøre opp i dag, generelt. Og da ble det så jeg ufrivillig startet med han…”.

Kari var overasket!
“At du tørr! Spesielt etter det som skjedde i går kveld!” sa hun, og ga han dagens VG.

Ole tok tak i avisen og ble plutselig veldig forskrekket, kontaktlæreren hans fra ungdomskolen var blitt drept! Det sto ingen navn, men Ole skjønte fort at det var han. Alderen, og all informasjon stemte så godt. Det måtte være kontaktlærer Ingar Wiltersen som det sto skrevet om, og gutten som sto beskrevet som misstenkt MÅTTE være Kenneth.

Jo, det måtte være sånn. Han var i lag med Kenneth så vidt i går ettermiddag og da måtte de to på Ingar på Domus-senteret. Ingar hadde kommet med en spøk på Kenneth sine vegne, noe Kenneth tålte veldig dårlig, jo det måtte være han.

Ole kjente at han ble veldig omtåket, han hørte en pipelyd, og omsider var alt helt svart, hodet hans traff gulvet og der ble han liggende.

12 minutter senere våknet han, nå lå han i sofaen til Kari, med en våt og kald klut på pannen.
“Unnskyld, jeg trodde du visste om det?” sa en veldig bekymret Kari som satt like ved siden av han.
“Kari, det er noe jeg må fortelle deg”, sa Ole helt av seg selv.
“Ja, jeg har skjønt det, og jeg tror jeg vet hva du vil si. Jeg har skjønt det på oppførselen din, og jeg vet det ikke sikkert, men jeg tror jeg vet hva du vil fortelle meg, si det du” sa hun, og så han inn i øynene.

Hadde hun skjønt om følsene hans for henne? Har han virkelig vært så dårlig på å skjule ting, eller er det slik med folk som leser mye bøker, at til slutt blir alle mennesker som en åpen bok for dem?
Jaja, nok om de tankene, nå skulle hna fullføre det han kom for!

“Jeg elsker deg jeg…” sa han.

Hvafornoe, sa han virkelig det han trodde han sa, han måtte forsikre seg.

“Jeg elsker deg, jeg” sa han, igjen!

Jo, hadde han ikke sagt det for tre sekunder siden, så hadde han i hvertfall sagt det nå.

“Joda, jeg skjønte det nok… Det unnskylder ikke oppførselen din, men… Jeg tilgir deg, og skal jeg fortelle deg hvorfor?” smilte hun.

Å herre Gud, hva skjer nå, tenkte Ole!
“Jeg har følser for deg, jeg også… Og i dag har du bevist at du er noe å samle på. Du har stått ansikt til ansikt med forskjellige redsler, du har tatt oppgjør med en tett venn av deg, og i tillegg åpnet deg for noen du elsker. En slik gutt vil jeg ha. Det har alltid vært deg, og til tross for alt jeg har måtte finne meg i, så har jeg alltid likt deg, uansett. Har tenkt på deg hver eneste dag…” sa hun, og var noe skjelven omsider.



Og hva som måtte skje videre med Ole, Kari og Kenneth, får være opp til deres fantasi, for nå er denne historien slutt! 🙂

VI BLOGGES! 🙂

ARNE OG HEIDIS HISTORIE (DEL 3-FINALEN)

Lørdag så begynte jeg å skrive på en historie kalt “Arne og Heidis tragiske historie”, i går la jeg jeg fortsettelsen, altså kapittel 2, og nå kommer omsider tredje og absolutt siste del av tragi-historien, som jeg selv har skrevet!

ADVARER ALLE MOT EN STERK OG SJOKKERENDE AVSLUTNING, LES PÅ EGET ANSVAR!
Samtidlig håper jeg at alle vil lese hele historien i håp om at de får med seg budskapet jeg har.

For å lese del 1, trykk her!
For å lese del 2, trykk her!


KAPITTEL 3: ARNE OG HEIDI – SISTE KAPITTEL! (FINALE)

Dette var den absolutt verste situasjonen i Arne sitt unge liv, hittil.

Han hadde opplevd mye rart før, men ikke i nærheten av noe så nervepirrende, alvorlig og farlig. Kroppen var helt rystet og utmattet fremdeles, det fikk ikke hjelpe, han kunne ikke bli liggende å vente på at hun skulle komme inn med noen slags form for våpen.

Arnes hode klarte så vidt å bøye seg for å se hvordan gulvet som sengen sto på var, han merket at der lå det en tykk, myk matte – hvis han forsiktig rullet seg ned på gulvet så kunne det hende at ingen hørte han…

Lett var det ikke, men i løpet av noen sekunder klarte han likevel å rulle seg på gulvet, litt lyd ble det, men han trodde det gikk bra, hun kom ikke igjen enda. Møtet med gulvet skulle han likevel planlagt i to sekunder til, det gjorde ikke akkurat smerten han alerede hadde stort bedre. Han krøp forsiktig og svært treigt mot døren, i håp om å komme seg løs. Dette var det mest spennende og jævlige han har opplevd…

Da han kom ut tok han tak i en feierkost som sto på trappen, han klarte å bygge seg opp, og bruke den som en slags gå stokk, samtidlig som han også rappet med seg en til fra naboen – bare en kost som stav ble litt vel utfordrende.

Han beveget seg så fort han kunne mot parken i håp om å finne hjelp, hadde Heidi utryddet hele nabolaget, han fant ingen, bare noen katter og fugler som lusket i nærheten. “Greit nok, det er tidlig på morgenen enda, og folk flest er enten hjemme og sover, eller på skole eller på jobb nå”, tenkte han for seg selv.

Etter to minutter var han nesten fremme til parken, kanskje kunne han prøve å drikke noe når han var kommet frem, ved parken var det nemlig en elv som rant, men han hadde sine tanker om at den var frosset til is.

“Hvor i all verden har du tenkt deg hen da??” hørte han en kjent stemme si høyt noe bak han, han snudde seg langsomt, og forskrekket, men noe lettet da han så hvem det var – Hans beste venninne Wenche, sammen med sin fetter Kristoffer.

“Jeg vet dette høres helt sykt ut, men dere må hjelpe meg. Jeg har noen etter meg, noen som alerede har skadet meg alerede, som dere ser. Jeg har ikke tid til å forklare, men kan dere være så snill å hjelpe meg bort herfra?” spurte Arne og så mest på Wenches bekymrede blikk.
Wenche, kjente Arne godt, og visste at han ikke tullet med slikt, hun så seg raskt rundt, og svarte;
“Æehm, ja, Ford`en min er like i nærheten, jeg kan kjære deg til politistasjonen”.
“Takk Wenche, å jeg er så glad i deg, du er og forblir min beste venn” smilte Arne.

Wenche og Kristoffer tok tak i Arne og bar han bortover så forsiktig de kunne for å ikke gjøre vondt verre for kroppen, plutselig satte de opp farten, Arne var den siste som så hvorfor. Bare få meter bak dem var Heidi, med en hagesaks og stiftpistol, og ett par neglefiler som hun hadde stappet i den rosa Volcom-buksen, som stakk ut av høyre lomme.

Heldigvis hadde Wenche glemt å låse bilen så de klarte å kaste seg inn i bilen alle tre. Arne trodde han skulle få hjertestans da han skjønte at Wenche hadde problemer med å starte bilen på grunn av kulden.

Mens hun forsøkte å starte bilen kom det mange banneord ut fra munnen på henne…
“Jeg går ut og tar meg av henne, hun er bare en tenåring med store problemer”, utbrøt Kristoffer.
“Ta en titt på Arne, og ta en titt på hva den fitta bak oss har i hendene, ikke gå ut!”, ga Wenche klar beskjed om, men Kristoffer hørte ikke på det, han stormet ut av døren, og bestemte seg for å ta den falske, psykiske ustabile platineblonde-fjortissfalske drittmegga.

Arne flyttet blikket sitt fra bestevenninen Wenche, til speilet i bilen. Han så en mildt sagt irritert Kristoffer storme mot Heidi Rosa. Kristoffer pekte på Heidi og sa.
“Jeg kjenner ikke deg, men du skal vite at jeg har hørt mye om deg!”.
“Hører du på rykter så har du et problem”, svarte Heidi mens hun så stygt på han, med hagesaksen og stiftpistolen fremdeles godt plantet i hver sin hånd.

“En ting er at du er en falsk, overlegen, selvopptatt, innpåklengende, frekk fjortissfitte som stadig drikker deg fjortissfull hver helg og klenger deg på alt av både det samme og motsatte kjønn, noe som er lavmål i seg selv. Og en annen ting er at du er falsk og aldri helt snakker sant. Men hva faen mener du med å knuse kroppen til min kusines bestevenn?” knurret Kristoffer.
“Haha, bestevenn faktisk! Hun er jo 14, 15 eller 16 år eldre enn han, de kan umulig være bestevenner, det er bare for fjærnt liksom! Og hva faen mener du med å si det du nettopp sa, jeg har ikke skadet Arne, han koliderte selv med den forbanna emosykkelen sin, så det selv. Han må ha slått hodet sitt så kraftig da han krasjet at han har fått dere til å tro ett eller annet sykt”, utbrøt Heidi.
“Hvorfor bærer du rundt på en hagesaks og stiftpistol da?”
“Jeg er for sent ute til å rekke skolen. Jeg skulle egentlig hjelpe Arne da han skadet seg, men da jeg kom tilbake var han borte. Så da bestemte jeg meg for å heller dra til skolen. Det er naturfag om en time, og jeg hadde lovet å ta med denne hagesaksen og stiftpistolen i dag.” svarte Heidi.

Arne som nærmest lå i bilen hørte såvidt hva som ble sagt, og begynte å tenke.
“Wenche… Jeg vet dette høres fjernt ut, men Heidi ble faktisk spurt av Åge Samlesen, altså naturfaglæreren om hun kunne ta med hagesaksen og stiftpistolen, jeg tror faktisk hun har lånt begge delene fra Åge en uke for å gjøre noe arbeid for storesøsteren sin mens hun har vært på ferie en uke. Jeg mener godt å huske at Åge spurte henne i går om han kunne få tilbake utstyret til naturfagtimen igjen i dag…” mumlet Arne fortvilet.

Wenche rullet ned vinduet på bilen og ropte på Kristoffer: “Kristoffer! Jenta snakker sant, i følge Arne så hørte han vist selv at læreren deres ba Heidi om å ta med begge delene til skolen.

Etter det beklaget en nølende Kristoffer seg for Heidi, og gikk så inn i bilen igjen. Arne ble kjørt til legesenteret, og fikk leget de fleste av sårene sine. Mens han var hos legen tenkte han fremdeles på de tegningene han så hos Heidi.

Noen timer senere satt han i parken sammen med Wenche, de hadde nesten sittet der i to timer alene med fuglene, begge to var ikke så veldig fan av fugler, spessielt ikke visst de kom for nær. Men så lenge de fikk prate sammen, noe de egentlig følte selv at de som bestevenner får tid til alt for sjeklden, så hadde ikke fuglene så mye å si.

“Huff, nå er jeg dessverre nødt til å gå jeg” fortvilet Wenche, om 8 minutter måtte hun på jobb, “men tusen takk for to veldig koselige timer, som igjen har gått alt for fort.” la hun til.
“Mm, vi får snakkes på skype eller noe i kveld da” smilte Arne, og ga bestevenninnen sin en god og lang klem, før hun gikk.

Han tok på seg øretelefonene og hørte på musikk mens han ble sittende på benken alene i ti minutter.
Plutselig så han noen han hadde sett tidligere den dagen, Heidi, til Arnes overaskelse gråt Heidi.
“Heidi! Kan du komme hit, det er bare noe jeg vil spørre deg om!” ropte Arne til Heidi som ikke før da så at han satt der, hun var dessuten noen meter unna.
“Trenger ikke det… Jeg skjønner at du bare vil være snill, og at du hater meg… Jeg fortjener ikke noen venner lenger, jeg er bare en falsk, usikker og skandaleskadet, selvopptatt fjortiss” gråt Heidi.
Han hørte nesten ikke hva hun sa på grunn av avstanden men la til;
“Unnskyld for alle de gangene vi har kranglet i det siste, jeg vet jeg ikke burde vært så krass, jeg skulle heller unngått å ta telefonen og sånt, fremfor å svare deg som jeg har gjort.”.
“Jeg skjønner deg godt, jeg har alltid gjort om på sannheten. Alltid brukt deg, vært frekk i munnen mot deg, og også sviktet deg når du selv har trengt en venn”, Heidi var helt knust av samvittighetssmerter.

Arne ålet seg opp fra benken, og gikk langsomt mot en helt annen Heidi enn han hadde sett tidligere.
“Hver så snill Arne, ikke utsett deg selv for å ha mer med meg å gjøre, jeg har som faen dårlig samvittighet nå, men i morgen har jeg helt sikkert blitt meg selv igjen. Igjen en overlegen, manipulerende, løgnaktig, intens og overkåt, selvopptatt megge…” gråt hun.
“Noe sånt har jeg aldri sagt til deg” fortvilte Arne, mens han kom på at han faktisk hadde sagt noe til en annen nær venninne, Ingunn, som var en av Heidis nærmeste venninner.
“Ikke til meg, men jeg skjønner at du mener det. For du har rett, jeg har gjort så mye dumt, spilt mitt eget løp… Og nå har jeg mistet deg, du har alltid vært den beste guttevennen jeg noen gang har hatt. Du har alltid vært så tålmodig, og til tross for at du noen gang har sagt hva du mener om ting jeg har gjort til meg, så har du til syvende og sist, alltid vært her som regel likevel” fortsatte hun, mens tårene hennes vasket bort den mørke, lilla øyenskyggen hennes, som rant nedover kinnene.

Arne skulle til å gi holde rundt henne og gi henne en klem, i det hun trakk seg unna.
“Unnskyld, du hadde helt rett angående sykkelulykken. Men jeg ville aldri skade deg…. Du skulle bare visst hvor forelsket jeg har vært i deg. Alle gangene jeg har snakket dritt om deg til vennene mine så har det vært for at jeg var redd for at de skulle forstå det, siden de har et annet syn på gutter som klær seg i slike mørke klær som du gjør, og i tillegg til at du som gutt bruker sminke. Jeg har alltid likt deg veldig godt, du har alltid gitt faen i hva andre mener, uansett… Skulle ønske jeg var som deg, stabil og viljesterk” hulket hun og la til, ;
“Jeg hadde planlagt sykkelulykken din i en uke, i håp om at jeg lettere kunne få deg innpå rommet mitt alene, for å fortelle deg hva jeg følte. Da jeg gikk ut av rommet for å lete etter medisiner og lignende, så prøvde jeg samtidlig å psyke meg opp til å fortelle deg det, derfor tok alt så lang tid. Da jeg skjønte at du hadde kommet deg ut så skjønte jeg at du hadde sett de tegningene mine, og da turte jeg i hvertfall ikke se deg i øynene”.

Arne ble helt svimmel. Var alt virkelig sant? Var Heidi Rosa forelsket i han?
Han kjente at han hadde behov for å sette seg ned.

”Det er en ting til… Familien min skal flytte i morgen. I sommerferien fikk pappa høre alle ryktene som folk slenger rundt om meg, og vi har bestemt oss for at vi skal flytte, så jeg får startet et nytt liv. Jeg hadde bare håpet at jeg skulle klare å fortelle deg dette før jeg reiste fra deg. Jeg skjønner at du hater meg, og tro meg, jeg hater meg selv også. Vil bare du skal vite at jeg aldri innerst inne har ønsket å gjøre deg noe vondt, men så er det kun det jeg har oppnådd… Jeg elsker deg så høyt, og har ikke klart å tenke på stort annet på et halvår…”, nå klarte hun nesten ikke å vite hvor hun skulle gjøre av seg, hun brøt totalt sammen og falt i bakken så Arne som sto en og en halv meter unna, godt hørte det.

Han beveget seg mot henne, senket seg ned og tok skikkelig tak i henne, holdt rundt henne og lot hun få gråte ut.
Armene hennes hang nærmest, hun var veldig forsiktig med å holde rundt han, hun følte at hun fortjente ikke dette, Arne var for god for han, tenkte hun, men etter noen minutter tok hun bedre tak rundt han og klemte han.

Slik holdt de rundt hverandre i tre kvarter, uten å si noe.
Til slutte hjalp de hverandre med å reise seg. Ingen av de visste helt hva de skulle si. Det var så mange tanker som surret rundt i tankeboksen hos de begge.
“Jeg antar at dette er farvel” sukket Heidi.
Han så på henne, lettet over at de nå hadde skværet opp, og funnet ut av ting, mens han tørket noen tårer på kinnet hennes med den ene fingeren sin.

“Nei, dette er ikke farvel… Du flytter riktignok i morgen, men det blir bare to mil, jeg sykler lett to mil på en times tid. Vist du vil så vil jeg gjerne være venn med deg, vil ikke krangle mer. Selv om vi begge har vært irritert på hverandre og sagt og gjort mye dumt, så bryr meg meg om deg, faktisk.” svarte han.
“Takk, det hadde betydd veldig mye for meg, og du… Jeg kommer ikke til å snakke dritt om deg lenger, jeg har nettopp fortalt venninne mine om hva jeg føler for deg, og nå gadd de ikke være sammen med meg lenger… Jeg har ingen jeg nå…” sukket hun igjen… Svært tungt.

“Jo, du har meg, meg mister du aldri. Jeg har ikke som vane å kutte ut folk, jeg er nok for snill, klarer aldri helt å dumpe venner uansett. Og dessuten fortjener alle en sjanse til, også du” sa han og ga henne en klem til.

“Tusen takk Arne”, nå kjente hun at hun følte seg litt bedre, først og fremst hadde hun ikke lenger de falske vennene å ta vare på lenger, og dessuten hadde hun også klart å fortelle gutten hun elsker om sine følelser for han, og likevel hadde hun han fortsatt, som en venn. De bestemte seg for å fortsette å være venner, i hvertfall en stund til, før de gikk hver sin vei.

Da Arne gikk hjemover tenkte han mye, men denne gangen gode tanker. Han var så lettet over at ting hadde gått så bra, og samtidlig var han veldig rørt og stolt over Heidi for første gang, hun hadde tatt oppgjør mot sine falske venninner og tatt konsekvensen av det, og samtidlig hadde hun tatt mot til seg å fortelle han at hun elsket han mer enn bare en venn.

Mens han tenkte og fortsatte å bevege seg hjemover hørte han plutselig masse bråk bak han. Han snudde seg og så noen fortvilte og sjokkerte mennesker ved elven som var frosset. Han slengte fra seg krykkene og klarte å løpe på sin måte mot den frosne elva.

“Hva er det som skjer?” spurte Arne til en av de fortvilede menneskene.
“En jente skulle nettopp gå over isen for å ta en snarvei eller noe, også falt hun… Gjennom isen” svarte en eldre dame skalv i hele kroppen.

Arne så bare et hull i isen, og fryktet det verste. To minutter senere kom det politi, ambulanse og dykkefolk.
Dykkerne skar opp et større hull i isen og dykket. Etter noen sekunder kom de opp…

Arne hatet det han så, opp fra isen kom dykkerne, med en ihjelfrosset, og død Heidi.

Heidi ble lagt på en båre, et laken ble lagt over henne, og hun ble kjørt vekk.
Arne sto der, helt sjokkert, og lammet av sorg, plutselig tok en hånd forsiktig tak i skulderen hans, det var Wenche.
“Jeg beklager. Jeg fikk nettopp en telefon mens jeg var på jobb, og fikk høre det hele…” sa hun.
“Hun… Hun hadde vært forelsket i meg hele tiden… Hun…”, Arne var helt sjokkert.
“Jeg skjønner, nå er hun i hvertfall på et bedre sted. Jeg kondolerer så masse” sa Wenche og ga Arne en varm og lang klem.

Denne dagen lærte Arne noe. Han lærte seg at han selv om jenter kan være aldri så utspekulerte, falske og utspekulerte, så er det som oftest fordi de er veldig usikker på seg selv. Og han bestemte seg for at han skulle hjelpe flere som Heidi fremover, til å tro på seg selv, bygge de opp, og kanskje klare å vise seg som den de er og hva de står for, før det er for sent. Man vet aldri hvor lenge et menneskeliv varer, og de alle fortjener en ny sjanse, og klare å stå frem og være den de er, uten å måtte skjule seg og spille hard og tøff, for å skjule sin usikkerhet og frykt…

Aldri før hadde det vært en begravelse på Arnes hjemplass, som under Heidi sin begravelse.
Samme kveld som hun gikk bort skrev Arne et langt innlegg på bloggen sin, og i lokalavisen om Heidis skjebne og hvem hun egentlig var.

Hundrevis av tenåringsjenter og gutter med svekket selvtillitt hadde møtt opp for å hedre Heidis minne, hun hadde gjort opp for sine feil, tatt et oppgjør mot de fisefine venninnene sine, og levd sin siste dag uten for mye sminke å skjule seg med.

Resten av Arnes liv jobbet han med og mot fordommer, usikre mennesker i alle aldre, mobbing og vold.
THE END!


Michael Jackson – You are not alone:

Og for å lette stemningen litt legger jeg til “Postgirobygget – Under isen”:

Hva synes dere om historien? Håper alle sammen liker den, og at dere legger igjen en kommentar om hva dere synes.

Ønsker alle sammen en riktig god og fin tirsdag videre. Ta godt vare på dere selv, og de rundt dere!
VI BLOGGES!

ARNE OG HEIDIS HISTORIE (DEL 2)

I går skrev jeg en historie som jeg selv har skrevet og diktet opp, kalt “Arne og Heidi”, nå har jeg tatt meg bryet å skrive fortsettelsen til dere:


KAPITTEL 2: ARNE OG HEIDI
Det hadde gått noen dager, det var blitt august og skole og jobb var blitt et faktum igjen.
Arne sto forran speiliet og pusset tennene sine en tidlig morgen, noe han gjør alt for sjelden.
Mens han sto der og pusset tennene tenkte han på Heidi.

Alle de patetiske diskusjonene han har hatt med henne, og samtlige venninner av henne som hun har sladret til når hun har trengt støtte i sin sak.
Hvor mye han hadde funnet seg i, foreksempel de gangene hun hadde brukt han som en slags søppelbøtte til å selv tømme seg selv for problemmer og triste tanker, for ikke å snakke om hva som skjedde da han selv stolte på henne og åpnet seg, da alt til slutt gikk videre til Heidis venner.

“Fy faen”, tenkte Arne, mens han sto og pusset de siste tennene i øvre del av munnen.
Slike jenter som bruker andre, men som selv ikke kan holde tett, og som i tillegg er så utrolig falsk og frekk genererelt, slike jenter hadde han lite til overs med.

Arne var ferdig med å pusse tennene da han la fra seg tannkosten og gikk ut, forså å sette seg på sykkelen.
Det var kaldt, og surt i luften. Arne hatet det. Men han brukte heller sin energien sin på å irritere seg over å tenke på den falske og tragiske platinablonde-rosa-bimboen; Heidi Rosa.

Mens han syklet avgårde til skolen tenkte han på alt han hadde lyst til å gjøre med henne.
Ting som å kjøre henne i en gedigen kjøttkvern for så å gi restene av henne til hundene til naboen Fred.
Eller hva med å henge henne opp i et tak etter det falske platinablonde håret hennes opp i taket på en tunnel, en togtunnel…

De sadistiske voldstankene dempet forsiktighetsnivået til Arne mens han syklet, plutselig klarte han det helt fantastiske; å kjøre rett inn i en stor korktavle med masse reklame og etterlysninger på.

Arne blacket ut i noen minutter. Da han omsider våknet igjen sto hun der! HEIDI ROSA! – Den platinablonde bitcha!
Arne var sikker på at han var død, og kommet til helvete, for det han så måtte være djevelen selv!
“Hvordan gikk det?, spurte Heidi, og til Arnes overaskelse så hun faktisk ut som hun brydde seg.
Han klarte ikke helt å si noe, han prøvde å reise seg, men han hadde for vondt i hele kroppen, Heidi rakte frem en hånd, Arne prøvde å ta tak i den, men bevegelsen som skulle til gjorde så alt for vondt, skadene etter kolisjonen var blitt for hard.

Heidi bestemte seg for å løfte han opp, hun bøyde seg, satt seg på huk, tok forsiktig rundt omkring han, og reiste han forsiktig og langsomt opp.

Hun plasserte han forsiktig på en benk i nærheten og satte seg ved han.
“Kjære vennen, går det bra? Jeg så kolisjonen ut fra vinduet mitt, jeg bor jo her i sentrum, og tilfeldigvis fikk jeg med meg det hele. Vil du jeg skal ringe ambulansen?” sa hun mens hun så bekymret ut på han.
Endelig klarte han å få frem noen ord; “Æehm… Neida, det går bra, bare jeg får sittet litt i ro i noen minutter så…”-
“Du brukte ikke hjelm en gang, du kunne ha dødd. Hva om du får en hjernerystelse eller to?”, nei Heidi var ikke den skarpeste kniven i skuffen.
“Har ikke det, jeg kjenner at jeg bare trenger å-…”
“Kom, du skal i hvertfall bli med hjem til meg, jeg nekter å vite at du er skadet uten å hjelpe deg” avbrøt hun, tok tak i han for andre gang, og dro han opp av benken, Arne klarte ikke å si noe, ikke tenkte han på å gjøre motstand heller, hva om hun virkelig var god og snill innerst inne?

Da hun fikk låst opp døren til huset, dro hun han rett inn på soverommet sitt, og la ha forsiktig og skånsomt ned i sengen.

“Ligg helt i ro, jeg skal bare hente noen kluter og noe annet…. Bare ligg helt i ro, ikke rør en finger, pust rolig, og sørg for Guds skyld for at du ikke sovner”, sa hun fort i det hun forsvant som en vind ut av rommet.

Dette var sært. Jenta som han hadde nærmest lagt for hat i løpet av sommerferien var nå jenta han lå i sengen til.
Helt spontant uten å tenke seg om tok han å forsiktig å åpnet en skoff i på en komode ved sengen han lå i.
Han visste dette var galt, men det stoppet han ikke. Plutselig var den ene hånden hans godt plantet inn i skoffen, han tok opp noen tegninger og trodde ikke sine egne øyne.

Noen av tegningene var av han… Han bladde, og bladde. Dette var ingen tegninger, dette var planer!
Heidi hadde planlagt alt sammen, hun hadde stått bak sykkelulykken hans, og bare Gud visste hva som skulle skje med han nå.

Han lå der helt forsvarsløst, klarte så vidt å bevege noen fingrer, og nå skulle han altså vente seg noe helt umenneskelig fra plotinablondinen!

Fortsette følger…


Ok, vet jeg har skrevet noe om at dette skulle være andre og siste del, men det ser stygt ut til at dere må vente litt til for å få med dere den absolutte finalen! SE HVA SOM SKJER! 🙂

VI BLOGGES!

DEN TRAGISKE HISTORIEN OM A & H (DEL 1)

I går skrev jeg historien om Albert, siden jeg ikke har mer å gjøre akkurat nå, så har jeg like så godt bare skrevet enda en historie, denne gangen en historie jeg kaller “Arne og Heidi”.


KAPITTEL 1: ARNE OG HEIDI
Vi kjenner alle en Heidi Rosa, og en Arne Svart.
Om vi ikke kjenner personlig, så vet vi av, om ikke så har du sovet hele ditt liv, og har mye å oppdage.

La oss begynne med Arne Svart. Arne Svart er ofte kledd i sorte og røde klær, han har nesten ikke noe hår på hodet, han er 18 år, 180 centimeter høy, normal tynn og går med en piercing i tunga. Mange tror Arne Svart er en overlegen kald faen, men innerst inne er han et følsesmenneske som veldig få, han bare viser det ikke så mye. Han holder seg en god del i ro og er veldig opptatt av rettferdighet, fred og ro.

Heidi Rosa er en 16 år gammel jente med platinablondt-farget hår.
160 cm lang, godt innklint med sminke, klesstilen varierer en del, og er litt ustabil akkurat som humøret hennes, noen ganger kan hun gå i hvitt og rosa, andre ganger i blått og fiolett. Heidi Rosa er veldig inntim, hun er en klegg, på fester kan hun klenge seg innpå alle, uansett hvem og hva, og lett virke utrolig kåt og helt vill.
Hun trenger ikke å være beruset en gang, det holder med at noen gir henne en flaske som egentlig er totalt alkoholfri, men så lenge Heidi Rosa selv TROR det er alkohol i drikken, så blir hun fort det vi kan kalle fjortissdritings- full uten alkohol!

Arne og Heidi er to helt forskjellige personligheter, og egentlig var det nok heller aldri helt Guds mening at de skulle møttes. Men det gjorde de til slutt, via felles venner.
Siden Arne er en person som liker å gi alle en sjanse, og Heidi er en person som snakker med alle i håp om å bli likt av alle så ble det til slutt til at de ble venner, for en stund.

Sommerferien 2011 hadde nettopp startet, det var slutten av juni-måneden, og Arne var i skogen og gikk seg en tur i fred og ro, som han gjør en del. Da var det at telefonen hans ringte, han så på displayet at det var Heidi som ringte.

Arne hadde bestemt seg for at han ikke skulle bruke noen multimedier på denne turen, han ventet på at hun skulle stoppe ringingen, før han slo telefonen på lydløs.

Da han kom hjem igjen, og skulle til å ta seg en dusj sjekket han telefonen, 8 ubesvarte anrop, og 4 uleste meldinger, alle var fra Heidi Rosa.

“Hvorfor tar du ikke telefonen?” sto det i melding 1.
“Er du sur på meg for noe eller, i såfall vil jeg vite hvorfor?”, sto det i melding 2.
“Bare tulla altså, sorry om du ble sur for den siste meldinga. Tror ikke du er sur altså. Men ta telefonen? Vil bare snakke” sto det i melding 3.
“Din overlegne døvelg, ta telefonen da kompis!” sto det i den siste meldingen, etterfulgt av tre smileyer.

Dette var ikke første meldingene han hadde fått fra Heidi. Han visste godt at Heidi var en person som var sykt opptatt av å alltid snakke med noen, veldig klengete, inntens og oppmerksomhetssyk.

Han var ikke blant de hun førsteprioriterte i det hele tatt, var kun de få gangene at de andre vennene hennes ikke hadde tid at han plutselig var grei nok å spørre om han ville finne på noe.

Han ringte henne opp, og fikk bare telefonsvareren, han visste ikke helt hvorfor han gjorde det, men etter å ha prøvd å ringe, sendte han en melding om at han godt kunne møte henne og finne på noe. Arne hadde egentlig ikke noe i mot Heidi, men hun var ikke akkurat hans type venn, han hadde hørt flere si at hun er noe falsk, manipulerende og innerst inne veldig redd, selv om det absolutt aldri virket slik. Arne likte ikke falske mennesker, men han visste veldig godt hvordan det var å være redd og ønske å alltid ha noen ved seg.

Noen timer senere lå Arne i sofaen og så film. Da telefonen ringte igjen, det var Heidi.
Han lot telefonen ligge, nå var han opptatt, og dessuten var det sent. Men telefonen sluttet ikke å ringe.
Etter to minutter tok han telefonen.

“Hvorfor har du egentlig telefon som aldri tar den da?” hørte han Heidi si.
“Æehm, selv om noen eier en telefon så er man ikke nødt til å ta den til en hver tid. Jeg føler selv at jeg tar telefonen veldig ofte, men akkurat i dag har jeg bare hatt en dårlig dag”, svarte Arne.
“Jaja…” svarte Heidi, uten å egentlig virke som hun brydde seg om hvordan Arne har det i det hele tatt, “Men, du lyst til å finne på noe eller?”, fortsatte hun.
“Nå? spurte Arne.
“Ja. Med mindre du er syk da, du har da aldri noe å gjøre uansett, så du kan godt finne på noe med meg”, sa Heidi.

Arne kjente at han ble noe småirritert, men valgte å ikke synke på hennes nivå.
“Sant nok, men akkurat nå ser jeg på en film, og er dessuten litt trett, hva med i morgen?” spurte han.
“Arne, Arne, Arne. Bare si det, skjønner at du er sur på meg. Ikke hver så feig og dramatisk da, please”, svarte hun, etterfulgt av den lyse fjortiss-fnise-latteren sin.
“Sorry, men jeg er egentlig ikke i form. Er ikke sur på deg Heidi, men jeg skal tidlig opp i morgen også, jeg skal møte Wenche klokken halv elleve i morgen”.

Wenche var Arnes bestevenninne, det mennesket som betydde mest for Arne. De var ikke sammen, de var bestevenner, hadde mye til felles, og selv om Wenche var 19 år eldre enn han så gjorde det aldri noe de to imellom.

“Jesus… Skjønner du ikke bare at hun bruker deg da? Hun har barn også. Og dessuten er jo hun for gammel for deg” sa Heidi, og lo falskt.
“Hver så snill ikke snakk dritt om bestevenninna mi…”.
“Jaja, skjønner du er sur sjø… Hade” sa Heidi og la på før Arne rakk å svare noe som helst.

Resten av denne kvelden kjente Arne at han var irritert. Selv om han så på favorittfilmen sin, så klarte han ikke å la være å irritere seg.

Etter at filmen var slutt la han seg for å sove…

Fortsettelse følger….


Vist dere ønsker å lese hvordan dette utvikler seg så må dere følge med på bloggen.
Når jeg bestemmer meg for å skrive og legge ut del 2, vet jeg ikke, det kan skje om noen timer, det kan skje i morgen, eller litt senere. 🙂 Vet starten er noe kjedelig, men jeg lover å speede på mer i del 2. 😉

Fikk forresten bare lyst til å legge inn en random låt fra “Jokke og valentinerne”:

VI BLOGGES!

ALBERTS HISTORIE

HAR SKREVET OG DIKTET OPP EN HISTORIE JEG HÅPER DERE VIL LIKE!
Skrev for noen dager siden den triste historien om Cathrine som jeg hadde skrevet og diktet opp selv.
Fikk veldig mange fine kommentarer på den, og har nettopp hentet inspirasjon og lyst til å skrive en ny historie igjen, denne gangen historien om Albert, enda en som ikke var som alle andre.


Albert. A-l-b-e-r-t.
ALBERT!
Albert ja, alle kjente han og Albert kjente alle. Ingen var som han, han var spessiell.
Han var 174 centimeter høy, og veide 87, kilo. Han gikk med kontaktlinser, hadde halvlangt, bruntfarget hår, og gikk ofte i slitne sportsklær, arvet etter sin far. Utenom dette så han helt normal ut, men det var bare utenpå.

På skolen ble han ofte mobbet, ikke fysisk, men psykisk. Han ble forsåvidt ikke mobbet så mye, mobberne ga opp etter en stund. Det så ikke ut som om Albert tok seg nær av det, ikke så mye i hvertfall.

Albert hadde bare to venner i livet, Beate og Adrian Kloppen, naboene hans.
De var de få som visste om Alberts hemmelighet, en hemmelighet ingen andre visste om, unntatt noen veldig få.

En dag gikk Albert ned gaten på veine for sin mor Elise. Elise var nokså skrøpete, treig og veldig senil. Hun var ikke så veldig gammel, hun var bare 53, men etter for mange sigaretter og flasker med øl på for mange lørdagskvelder hadde hun seg selv å takke. Albert var sunn og fornuftig, han verken drakk eller røykte, eller snuste, ikke i helgene en gang. Det hadde han av sin far som var avholdsmann, oppegående og frisk frem til han ble drept våren 1999 under en blodig protestaksjon mot politivold i USA.

Men nok om det.
Mens Albert spaserte nedover gaten kom han borti en plakat. Det skulle arrangeres en veldig spessiell og HARD konkurranse i byen om bare tre dager. En konkurranse hvor det var om å gjøre å krype helskinnet gjennom en underjordisk tunnel fylt av farer. Først lurte Albert på hvorfor i all verden noe sånt ble reklamert for så offentlig, og hvorfor ingen hadde plukket ned plakaten, den hadde nok nettopp blitt hengt opp.
Men Albert valgte å ikke henge seg for mye oppi nettopp dette, han hadde bestemt seg for å delta, fritid hadde han nok av, veldig redd i livet var han ikke heller. Albert bestemte seg for å være med, og tenkte ikke mer på det.

Dagene gikk, og dagen kom, dagen for å vinne.
Han hadde møtt opp i undergangstunnelen 1 time før, for han likte alltid å være tidlig ute, stress hatet han, blant annet fordi han visste det kunne forkorte livet hans med en tomme, som han fikk høre av sin far. Hva det måtte bety, og om det stemte, det visste han ikke.

Klokken begynte å nærme seg, og mange møtte opp. Det var minst 80 publikomere i den trangetunnelen, og 12 deltakere, blant annet Albert. De andre deltagerne hadde sterkere muskler enn Albert, så tøffere ut, og var litt eldre, ja Albert var forresten bare 17… De andre gutta så ut til å være cirka 23 år, og var definitivt litt sterkere, og barskere. Tatoveringer hadde de også, og så generelt veldig velltrent og farlige ut. Men det tenkte ikke Albert så mye på, uten at han selv visste hvorfor. Han kunne jo ikke vite hvorfor, når han ikke tenkte på det!

Dommeren kom omsider, litt småforsinket, men det hadde nok sin grunn, som alt annet.
Dommeren var høy, minst to meter. Han var tynn, og kledd i militærdrakt, han måtte være i 40-årene, for han hadde bart!

Dommeren ba deltagerne om å gjøre seg klar ved en målstrek som var laget i den våte, klissete gjørma.
Albert så mot den lave tunnelen som han og 11 andre snart skulle krabbe gjennom, han så det var glasskår noen steder, og skjønte ikke hvorfor det var arrangert en konkurranse hvor levende individer skulle krabbe seg gjennom slik. Han hadde sett på film hva som skjer når noen berører glasskår, og det likte han ikke så godt.

Plutselig så han at dommeren løftet opp sin høyre hånd, tre fingre var opp i luften. Tre fingre ble til to fingre, som igjen ble til 1 finger. Da den siste fingeren var nede begynte Albert og de 11 andre å krabbe avgårde.
Alle kjente fort ubehag, et snev av klaustrofobi, og fort smaken av smerter.
Det var trangt og glasskårkutt gjorde ikke saken lettere.

Publikum ropte at de kom aldri til å klare det. Etter bare to minutter hadde fire av deltagerne stoppet opp, snudd og begynt å krabbe tilbake. De hadde gitt opp, Albert var ikke en av de. Albert fortsatte å krype og krabbe seg bortover gjennom søle, glasskår og illeluktende stank. Nå hadde 2 til gitt seg og de gikk ikke lang tid før fire til gjorde det.

Nå var det bare Albert og mannen med mest muskler igjen. Alberts gjennstående motstander var 2 meter forran han.

Publikum ropte at Albert kom aldri til å klare å vinne mot motstanderen, som var 2 meter fremfor han.
Tiden gikk, til slutt hadde de krypet og krabbet en hel halvtime. Nå var de nesten likt, motstanderen hadde begynt å blitt noe mer sliten enn Albert, enda motstanderen var mer veltrent.

Til slutt skjedde det helt store, Alberts motstander ga opp. Og Albert hadde bare en halvtime igjen.
Publikum var selvfølgelig overassket over at motstanderen hadde gitt opp, han hadde da større muskler. De fortsatte å rope at Albert ikke var i stand til å komme seg i mål. Det var montert høytalere i tunnelen som spilte av publikums negative holdninger, og kamera som gjorde at publikum fikk sett det hele, direkte.

Albert var begynt å blitt veldig sliten, sår og klar. Men han ga ikke opp. Den siste halvtimen, ble Alberts lengste, men til slutt var tiden forbi, og Albert hadde kommet seg gjennom!

Han reiste seg veldig langstomt, det kom to leger bort for å rense sårene og kuttene som han hadde i kroppen, han blødde en del, og var noe hvit i ansiktet.

Ingen skjønte hvordan Albert hadde klart det.
Ikke Albert selv heller, de eneste som visste hvorfor var Adrian og Beate, de visste at han var døv, og at han ikke kunne høre publikums nedvergende kommentarer. Albert visste selv at han ikke kunne høre, han kunne kun lese på leppene og hadde ikke hørt negativitetene som kom fra publikum sine munner.

Albert var riktignok ikke sterkest av de 12, men han var den eneste som ikke kunne høre, og det var nok grunnen til at han aldri ga opp!


Håper at dere likte historien, og at dere ignorerer enkelte skrivefeil som godt mulig eksisterer i historien, har ikke orket å gått gjennom og rettet opp, er litt lat i sommervarmen, hehe.
Håper dere ser budskapet i historien min, og at dere gjerne kommenterer hva dere syns.

Ønsker alle en god og fin helg videre. 🙂

VI BLOGGES!

CATHRINES KORTE LIV.


For en stund siden skrev jeg en historie som jeg hadde skrevet og diktet opp selv om en gutt jeg kalte Kim. Nå har jeg igjen fått lyst til å komponere og skrive enda en historie, denne gangen om en jente jeg har kalt for Cathrine, i håp om at flest mulig ønsker å lese den, og gjerne gj meg en tilbakemelding om hva dere synes.


Det var en gang ei lita jente som het Cathrine.
Cathrine var på barneskolen den blideste, snilleste og vennligste jenta i hele byen.
Hun stilte alltid opp for andre, uten å forlange noe tilbake, ikke et rødt øre.

Ikke bare var hun veldig snill, men også veldig pen og vakker, hun var den søteste i klassen, det var det ingen tvil om.
Men dessverre, til tross hvor pen og varmhjerta hun var, så varte ikke hennes idyliske liv så lenge.

I løpet av andreklassen begynte spessielt jentene i klassen å mobbe henne.
Hver dag siden andreklassen ble hun dratt etter håret, kalt feit og stygg, ble kastet på med ekle og illeluktende ting, og hun ble flere ganger stengt låst inne i boden på skolen slik at hun oftere og oftere ikke kom inn til timen.


(bilde tatt fra adressa.no)

Om Cathrine var overvektig? Nei, hun var ikke det, hun var helt perfekt på alle måter!

Noen år gikk, volden og mobbingen ble stadig grovere og grovere.
Cathrine hadde begynt å blitt veldig tynn, blek, spinkel og generelt veldig usikker, nervøs og deprimert.
Hun hadde begynt å fått farlige vaner, hun hadde begynt å kutte seg opp, og hun hadde begynt å drikke, drikke tett.

En dag kom dagen som hennes far hadde ventet lenge på, datterens 15 års dag.
Faren hennes var en veldig snill og godhjertet person, akkurat som Cathrine, han hadde lenge vært veldig bekymret for Cathrine, han hadde merket seg lenge at hun slet, men hadde aldri helt klart å vite hvorfor.
Siden hun nesten aldri var i timene på skolen hadde heller ikke lærerne på skolen fått med seg noe, heller ikke i friminuttene, siden hun som regel ble låst inn i den boden, til den gamle og noe fjærne vaktmesteren fant henne igjen og fikk henne ut.

På 15 års dagen hadde Cathrines far kjøpt en stor kake til henne, da hun var liten elsket hun marsjipankake, med masse krem. Han hadde også kjøpt inn alle episodene av Friends og Sex Og Singelliv på dvd, hennes to favorittserier.

Han listet seg forsiktig mot Cathrines rom, med en pakke, noen ballonger og gledet seg til å gi sin eneste datter, og sin mest dyrebare skatt en varm klem.

Da han forsiktig åpnet døren lå det ingen i sengen, det var ingen på rommet i det hele tatt.
Han tok turen på badet og så om hun kan ha gått inn der uten at han selv hadde merket det, nei, hun hadde ikke det.

Han satte seg ned i sofaen og ringte moren til Cathrine, kanskje hun over natten hadde bestemt seg for å heller dra til henne, og hadde glemt å si ifra.
Cathrines far hadde også det til felles med datteren at han fort tok på seg skyld og var veldig lett for å tro at det var han selv det var noe galt med, han hadde en stund gått rundt og trodd at han var skylden i Cahtrines triste forandringer. Moren tok telefonen, ble engstelig av det hun fikk høre, og fortalte at hun har ikke sett Cathrine, ikke siden hun var til henne for en uke siden.

Da samtalen var over begynte virkelig Cathrines far å bli urolig, redd og begynte å frykte de verste tingene som kan tenkes.
Han begynte å lete etter henne på gaten. Ingen hadde sett henne der, ikke en gang på favorittbutikken hennes hvor hennes beste venn Roy jobbet, hadde hun vært på en stund.

Faren satt seg ned på en benk etter ni tunge timer med leting og fortvilelse. Plutselig begynte han å tenke på gårdagen, sist gang han så sin elskede datter. Han begynte fort å komme på hva hun spurte han om.
Cathrine hadde natten før spurt om hun kommer til helvete siden hun er så stygg og tykk.
Da hadde faren sagt sant som det er at hun slettes ikke er verken tygg og absolutt ikke stygg, for det var det som var sant. Etterpå la han til at hun var den snilleste og mest godhjerta personen i hele verden, og at Gud hadde en helt spessiell plass til henne i himmelriket, og at Gud uansett ikke sender folk til helvete på grunn av utseendet.

Faren husket også det siste hun sa til han; “Takk pappa, natta da, så treffes vi vel igjen”, hadde hun svart med et anderledes smil, før hun ga han en veldig lang, og varm klem, og la seg for å sove.

Cathrines far begynte å legge sammen ting, for tre år siden hadde han sett en melding som dukket opp på datterens telefon, mens hun var i dusjen. Meldingen han leste var slettes ikke noe hyggelig, men siden Cahtrine fikk han til å tro at han hadde missforstått og at det bare var noe vennegreier, på tull og spøk, så hadde ikke faren tenkt så veldig mye på det, heller fortsatt å tro at han ikke var god nok far for henne, enda han var den aller beste.

Han bestemte seg for å gå ut av byen, i håp om å få tenke litt mindre forstyrret, vist han gikk i skogen ved huset i stede.
Han gikk en time før han fant noe han kjente igjen. Han fant en hårstrikk og to sko som han visste veldig godt hvem det var sin. Han tok med seg strikken og skoene og begynte å gå fortere, den samme stien.

Faren kunne ikke annet enn å begynne å gråte, han hadde begynt å frykte det aller verste!

Etter 20 minutter så han det tristeste han noen gang hadde sett. Han fant Cathrine, men ikke slik han hadde ønsket. Da han fant henne lå hun under et stort tre, med blod over alt. Cathrine hadde tatt blodåra, og var fra nå av et helt annet sted. Cathrine var ikke lenger på denne jord.

Da Cathrines død ble kjent fikk alle jentene i klassen verdens verste samvittighet, en samvittighet som forfulgte dem tett resten av livet. Livet til foreldrene hennes, og livet til hennes beste venn i favorittbutikken ble aldri igjen det samme. Alle de som alltid hadde vært der for henne, og var så utrolig glad i henne, trodde at det var deres skyld, enda de etter hennes død fikk innrømmelser fra alle jentene som hadde plaget henne. Uansett om alle mobberne hadde tilstått hva de hadde gjort, så levde likevel hennes beste venner og familie i den tro at det var deres feil, og hadde en grusom oppgave med å leve lykkelig hver dag. Flere hadde mistet verdens beste venninne og støtte i live.

Selv om Cathrine sjelden gikk til andre med sine tanker og problemer, så var det veldig mange som gikk til henne, fikk trøst og gode klemmer når det var behov. Men Cathrine gikk aldri til noen, i frykt for å virke dum, i frykt for å forstyrre, i frykt for at noen skulle le av henne…

Cathrine ble bare 15 år, og hadde det ikke vært for den usikkerheten, og mobbingen hun ble møtt med, hver eneste dag siden andreklasse, så hadde hun helt sikkert levd en dag i dag. Hun var tross alt en gang i tiden veldig glad i å leve…
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski 6. juni 2011)


Håper at dere likte den og beklager noen skrivefeil som sikkert, dessverre finnes.
Ønsker alle sammen en riktig god og fin mandag, ta godt vare på dere selv og de rundt dere, dere vet aldri hvor lenge dere har de.
Kom forresten på to sanger jeg liker, som jeg kom på etter å ha skrevet denne historien:

Inger Lise Rypdal – En spennende dag for Josephine

Halvdan Sivertsen – Sommefugel i vinterland

Tusen takk til alle som er innom bloggen min, setter så utrolig, ubeskrivelig stor pris på alle gode og fine kommentarer og besøk jeg får, dere skulle bare visst!
VI BLOGGES 🙂


 

REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no – I am who I am no matter what!