I går skrev jeg historien om Albert, siden jeg ikke har mer å gjøre akkurat nå, så har jeg like så godt bare skrevet enda en historie, denne gangen en historie jeg kaller “Arne og Heidi”.

KAPITTEL 1: ARNE OG HEIDI
Vi kjenner alle en Heidi Rosa, og en Arne Svart.
Om vi ikke kjenner personlig, så vet vi av, om ikke så har du sovet hele ditt liv, og har mye å oppdage.

La oss begynne med Arne Svart. Arne Svart er ofte kledd i sorte og røde klær, han har nesten ikke noe hår på hodet, han er 18 år, 180 centimeter høy, normal tynn og går med en piercing i tunga. Mange tror Arne Svart er en overlegen kald faen, men innerst inne er han et følsesmenneske som veldig få, han bare viser det ikke så mye. Han holder seg en god del i ro og er veldig opptatt av rettferdighet, fred og ro.

Heidi Rosa er en 16 år gammel jente med platinablondt-farget hår.
160 cm lang, godt innklint med sminke, klesstilen varierer en del, og er litt ustabil akkurat som humøret hennes, noen ganger kan hun gå i hvitt og rosa, andre ganger i blått og fiolett. Heidi Rosa er veldig inntim, hun er en klegg, på fester kan hun klenge seg innpå alle, uansett hvem og hva, og lett virke utrolig kåt og helt vill.
Hun trenger ikke å være beruset en gang, det holder med at noen gir henne en flaske som egentlig er totalt alkoholfri, men så lenge Heidi Rosa selv TROR det er alkohol i drikken, så blir hun fort det vi kan kalle fjortissdritings- full uten alkohol!

Arne og Heidi er to helt forskjellige personligheter, og egentlig var det nok heller aldri helt Guds mening at de skulle møttes. Men det gjorde de til slutt, via felles venner.
Siden Arne er en person som liker å gi alle en sjanse, og Heidi er en person som snakker med alle i håp om å bli likt av alle så ble det til slutt til at de ble venner, for en stund.

Sommerferien 2011 hadde nettopp startet, det var slutten av juni-måneden, og Arne var i skogen og gikk seg en tur i fred og ro, som han gjør en del. Da var det at telefonen hans ringte, han så på displayet at det var Heidi som ringte.

Arne hadde bestemt seg for at han ikke skulle bruke noen multimedier på denne turen, han ventet på at hun skulle stoppe ringingen, før han slo telefonen på lydløs.

Da han kom hjem igjen, og skulle til å ta seg en dusj sjekket han telefonen, 8 ubesvarte anrop, og 4 uleste meldinger, alle var fra Heidi Rosa.

“Hvorfor tar du ikke telefonen?” sto det i melding 1.
“Er du sur på meg for noe eller, i såfall vil jeg vite hvorfor?”, sto det i melding 2.
“Bare tulla altså, sorry om du ble sur for den siste meldinga. Tror ikke du er sur altså. Men ta telefonen? Vil bare snakke” sto det i melding 3.
“Din overlegne døvelg, ta telefonen da kompis!” sto det i den siste meldingen, etterfulgt av tre smileyer.

Dette var ikke første meldingene han hadde fått fra Heidi. Han visste godt at Heidi var en person som var sykt opptatt av å alltid snakke med noen, veldig klengete, inntens og oppmerksomhetssyk.

Han var ikke blant de hun førsteprioriterte i det hele tatt, var kun de få gangene at de andre vennene hennes ikke hadde tid at han plutselig var grei nok å spørre om han ville finne på noe.

Han ringte henne opp, og fikk bare telefonsvareren, han visste ikke helt hvorfor han gjorde det, men etter å ha prøvd å ringe, sendte han en melding om at han godt kunne møte henne og finne på noe. Arne hadde egentlig ikke noe i mot Heidi, men hun var ikke akkurat hans type venn, han hadde hørt flere si at hun er noe falsk, manipulerende og innerst inne veldig redd, selv om det absolutt aldri virket slik. Arne likte ikke falske mennesker, men han visste veldig godt hvordan det var å være redd og ønske å alltid ha noen ved seg.

Noen timer senere lå Arne i sofaen og så film. Da telefonen ringte igjen, det var Heidi.
Han lot telefonen ligge, nå var han opptatt, og dessuten var det sent. Men telefonen sluttet ikke å ringe.
Etter to minutter tok han telefonen.

“Hvorfor har du egentlig telefon som aldri tar den da?” hørte han Heidi si.
“Æehm, selv om noen eier en telefon så er man ikke nødt til å ta den til en hver tid. Jeg føler selv at jeg tar telefonen veldig ofte, men akkurat i dag har jeg bare hatt en dårlig dag”, svarte Arne.
“Jaja…” svarte Heidi, uten å egentlig virke som hun brydde seg om hvordan Arne har det i det hele tatt, “Men, du lyst til å finne på noe eller?”, fortsatte hun.
“Nå? spurte Arne.
“Ja. Med mindre du er syk da, du har da aldri noe å gjøre uansett, så du kan godt finne på noe med meg”, sa Heidi.

Arne kjente at han ble noe småirritert, men valgte å ikke synke på hennes nivå.
“Sant nok, men akkurat nå ser jeg på en film, og er dessuten litt trett, hva med i morgen?” spurte han.
“Arne, Arne, Arne. Bare si det, skjønner at du er sur på meg. Ikke hver så feig og dramatisk da, please”, svarte hun, etterfulgt av den lyse fjortiss-fnise-latteren sin.
“Sorry, men jeg er egentlig ikke i form. Er ikke sur på deg Heidi, men jeg skal tidlig opp i morgen også, jeg skal møte Wenche klokken halv elleve i morgen”.

Wenche var Arnes bestevenninne, det mennesket som betydde mest for Arne. De var ikke sammen, de var bestevenner, hadde mye til felles, og selv om Wenche var 19 år eldre enn han så gjorde det aldri noe de to imellom.

“Jesus… Skjønner du ikke bare at hun bruker deg da? Hun har barn også. Og dessuten er jo hun for gammel for deg” sa Heidi, og lo falskt.
“Hver så snill ikke snakk dritt om bestevenninna mi…”.
“Jaja, skjønner du er sur sjø… Hade” sa Heidi og la på før Arne rakk å svare noe som helst.

Resten av denne kvelden kjente Arne at han var irritert. Selv om han så på favorittfilmen sin, så klarte han ikke å la være å irritere seg.

Etter at filmen var slutt la han seg for å sove…

Fortsettelse følger….

Vist dere ønsker å lese hvordan dette utvikler seg så må dere følge med på bloggen.
Når jeg bestemmer meg for å skrive og legge ut del 2, vet jeg ikke, det kan skje om noen timer, det kan skje i morgen, eller litt senere. 🙂 Vet starten er noe kjedelig, men jeg lover å speede på mer i del 2. 😉

Fikk forresten bare lyst til å legge inn en random låt fra “Jokke og valentinerne”:

VI BLOGGES!