ALBERTS HISTORIE

HAR SKREVET OG DIKTET OPP EN HISTORIE JEG HÅPER DERE VIL LIKE!
Skrev for noen dager siden den triste historien om Cathrine som jeg hadde skrevet og diktet opp selv.
Fikk veldig mange fine kommentarer på den, og har nettopp hentet inspirasjon og lyst til å skrive en ny historie igjen, denne gangen historien om Albert, enda en som ikke var som alle andre.


Albert. A-l-b-e-r-t.
ALBERT!
Albert ja, alle kjente han og Albert kjente alle. Ingen var som han, han var spessiell.
Han var 174 centimeter høy, og veide 87, kilo. Han gikk med kontaktlinser, hadde halvlangt, bruntfarget hår, og gikk ofte i slitne sportsklær, arvet etter sin far. Utenom dette så han helt normal ut, men det var bare utenpå.

På skolen ble han ofte mobbet, ikke fysisk, men psykisk. Han ble forsåvidt ikke mobbet så mye, mobberne ga opp etter en stund. Det så ikke ut som om Albert tok seg nær av det, ikke så mye i hvertfall.

Albert hadde bare to venner i livet, Beate og Adrian Kloppen, naboene hans.
De var de få som visste om Alberts hemmelighet, en hemmelighet ingen andre visste om, unntatt noen veldig få.

En dag gikk Albert ned gaten på veine for sin mor Elise. Elise var nokså skrøpete, treig og veldig senil. Hun var ikke så veldig gammel, hun var bare 53, men etter for mange sigaretter og flasker med øl på for mange lørdagskvelder hadde hun seg selv å takke. Albert var sunn og fornuftig, han verken drakk eller røykte, eller snuste, ikke i helgene en gang. Det hadde han av sin far som var avholdsmann, oppegående og frisk frem til han ble drept våren 1999 under en blodig protestaksjon mot politivold i USA.

Men nok om det.
Mens Albert spaserte nedover gaten kom han borti en plakat. Det skulle arrangeres en veldig spessiell og HARD konkurranse i byen om bare tre dager. En konkurranse hvor det var om å gjøre å krype helskinnet gjennom en underjordisk tunnel fylt av farer. Først lurte Albert på hvorfor i all verden noe sånt ble reklamert for så offentlig, og hvorfor ingen hadde plukket ned plakaten, den hadde nok nettopp blitt hengt opp.
Men Albert valgte å ikke henge seg for mye oppi nettopp dette, han hadde bestemt seg for å delta, fritid hadde han nok av, veldig redd i livet var han ikke heller. Albert bestemte seg for å være med, og tenkte ikke mer på det.

Dagene gikk, og dagen kom, dagen for å vinne.
Han hadde møtt opp i undergangstunnelen 1 time før, for han likte alltid å være tidlig ute, stress hatet han, blant annet fordi han visste det kunne forkorte livet hans med en tomme, som han fikk høre av sin far. Hva det måtte bety, og om det stemte, det visste han ikke.

Klokken begynte å nærme seg, og mange møtte opp. Det var minst 80 publikomere i den trangetunnelen, og 12 deltakere, blant annet Albert. De andre deltagerne hadde sterkere muskler enn Albert, så tøffere ut, og var litt eldre, ja Albert var forresten bare 17… De andre gutta så ut til å være cirka 23 år, og var definitivt litt sterkere, og barskere. Tatoveringer hadde de også, og så generelt veldig velltrent og farlige ut. Men det tenkte ikke Albert så mye på, uten at han selv visste hvorfor. Han kunne jo ikke vite hvorfor, når han ikke tenkte på det!

Dommeren kom omsider, litt småforsinket, men det hadde nok sin grunn, som alt annet.
Dommeren var høy, minst to meter. Han var tynn, og kledd i militærdrakt, han måtte være i 40-årene, for han hadde bart!

Dommeren ba deltagerne om å gjøre seg klar ved en målstrek som var laget i den våte, klissete gjørma.
Albert så mot den lave tunnelen som han og 11 andre snart skulle krabbe gjennom, han så det var glasskår noen steder, og skjønte ikke hvorfor det var arrangert en konkurranse hvor levende individer skulle krabbe seg gjennom slik. Han hadde sett på film hva som skjer når noen berører glasskår, og det likte han ikke så godt.

Plutselig så han at dommeren løftet opp sin høyre hånd, tre fingre var opp i luften. Tre fingre ble til to fingre, som igjen ble til 1 finger. Da den siste fingeren var nede begynte Albert og de 11 andre å krabbe avgårde.
Alle kjente fort ubehag, et snev av klaustrofobi, og fort smaken av smerter.
Det var trangt og glasskårkutt gjorde ikke saken lettere.

Publikum ropte at de kom aldri til å klare det. Etter bare to minutter hadde fire av deltagerne stoppet opp, snudd og begynt å krabbe tilbake. De hadde gitt opp, Albert var ikke en av de. Albert fortsatte å krype og krabbe seg bortover gjennom søle, glasskår og illeluktende stank. Nå hadde 2 til gitt seg og de gikk ikke lang tid før fire til gjorde det.

Nå var det bare Albert og mannen med mest muskler igjen. Alberts gjennstående motstander var 2 meter forran han.

Publikum ropte at Albert kom aldri til å klare å vinne mot motstanderen, som var 2 meter fremfor han.
Tiden gikk, til slutt hadde de krypet og krabbet en hel halvtime. Nå var de nesten likt, motstanderen hadde begynt å blitt noe mer sliten enn Albert, enda motstanderen var mer veltrent.

Til slutt skjedde det helt store, Alberts motstander ga opp. Og Albert hadde bare en halvtime igjen.
Publikum var selvfølgelig overassket over at motstanderen hadde gitt opp, han hadde da større muskler. De fortsatte å rope at Albert ikke var i stand til å komme seg i mål. Det var montert høytalere i tunnelen som spilte av publikums negative holdninger, og kamera som gjorde at publikum fikk sett det hele, direkte.

Albert var begynt å blitt veldig sliten, sår og klar. Men han ga ikke opp. Den siste halvtimen, ble Alberts lengste, men til slutt var tiden forbi, og Albert hadde kommet seg gjennom!

Han reiste seg veldig langstomt, det kom to leger bort for å rense sårene og kuttene som han hadde i kroppen, han blødde en del, og var noe hvit i ansiktet.

Ingen skjønte hvordan Albert hadde klart det.
Ikke Albert selv heller, de eneste som visste hvorfor var Adrian og Beate, de visste at han var døv, og at han ikke kunne høre publikums nedvergende kommentarer. Albert visste selv at han ikke kunne høre, han kunne kun lese på leppene og hadde ikke hørt negativitetene som kom fra publikum sine munner.

Albert var riktignok ikke sterkest av de 12, men han var den eneste som ikke kunne høre, og det var nok grunnen til at han aldri ga opp!


Håper at dere likte historien, og at dere ignorerer enkelte skrivefeil som godt mulig eksisterer i historien, har ikke orket å gått gjennom og rettet opp, er litt lat i sommervarmen, hehe.
Håper dere ser budskapet i historien min, og at dere gjerne kommenterer hva dere syns.

Ønsker alle en god og fin helg videre. 🙂

VI BLOGGES!

5 kommentarer
    1. Hei igjen min kjære og kule bloggvenn:)
      Så flott!!
      Vet du hva jeg hadde gjort hadde jeg vært deg…laget et manus til en bok og sendt det inn til vurdering hos f.eks Cappelen Damm:)
      Du har faktisk potensiale til å få utgitt din egen bok! Egne erfaringer og fantasi du kan mikse som du vil…jeg vil anbefale deg å gjøre det!
      Når det gjelder Anita Blake så tror jeg du kan bestille de fra det samme Cappelen Damm eller Bokkilden.no
      Prøv det:)
      Ønsker deg en herlig helg med masse gode ting min kjære venn:):)
      Mange klemmer fra Mira:)

    2. Mira`s Gotiske Verden: Tusen takk Mira. Tanken har jeg faktisk tenkt, og jeg har også plenty av tid, og masse motivasjon for tiden, men vi får se.

      Lest den forrige historien jeg skrev for litt siden, denne?:
      http://fullstendigkaos.blogg.no/1307355608_cathrines_korte_liv.html

      Ikke like munter som denne med Albert, men…
      Skriver ikke BAAAARREE happy-ending-historier hele tiden, jeg heller 😉
      Så kos å få kommentarer og synspunkter fra deg, SOM ALLTID! 🙂

      Stor klem fra meg! 🙂

    3. jeg er veldig enig med mira:) du skriver utrolig bra.jeg klarte liksom ikke slutte og lese når jeg først hadde begynt.Og jeg elsker og lese bøker og skal garantere deg at jeg hadde lest dine bøker når de kommer ut;)jeg sier når og ikke hvis for jeg er ganske sikker på at det klarer du:)stor klem og god søndag til deg

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg