For en stund siden skrev jeg en historie som jeg hadde skrevet og diktet opp selv om en gutt jeg kalte Kim. Nå har jeg igjen fått lyst til å komponere og skrive enda en historie, denne gangen om en jente jeg har kalt for Cathrine, i håp om at flest mulig ønsker å lese den, og gjerne gj meg en tilbakemelding om hva dere synes.

Det var en gang ei lita jente som het Cathrine.
Cathrine var på barneskolen den blideste, snilleste og vennligste jenta i hele byen.
Hun stilte alltid opp for andre, uten å forlange noe tilbake, ikke et rødt øre.

Ikke bare var hun veldig snill, men også veldig pen og vakker, hun var den søteste i klassen, det var det ingen tvil om.
Men dessverre, til tross hvor pen og varmhjerta hun var, så varte ikke hennes idyliske liv så lenge.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I løpet av andreklassen begynte spessielt jentene i klassen å mobbe henne.
Hver dag siden andreklassen ble hun dratt etter håret, kalt feit og stygg, ble kastet på med ekle og illeluktende ting, og hun ble flere ganger stengt låst inne i boden på skolen slik at hun oftere og oftere ikke kom inn til timen.

(bilde tatt fra adressa.no)

Om Cathrine var overvektig? Nei, hun var ikke det, hun var helt perfekt på alle måter!

Noen år gikk, volden og mobbingen ble stadig grovere og grovere.
Cathrine hadde begynt å blitt veldig tynn, blek, spinkel og generelt veldig usikker, nervøs og deprimert.
Hun hadde begynt å fått farlige vaner, hun hadde begynt å kutte seg opp, og hun hadde begynt å drikke, drikke tett.

En dag kom dagen som hennes far hadde ventet lenge på, datterens 15 års dag.
Faren hennes var en veldig snill og godhjertet person, akkurat som Cathrine, han hadde lenge vært veldig bekymret for Cathrine, han hadde merket seg lenge at hun slet, men hadde aldri helt klart å vite hvorfor.
Siden hun nesten aldri var i timene på skolen hadde heller ikke lærerne på skolen fått med seg noe, heller ikke i friminuttene, siden hun som regel ble låst inn i den boden, til den gamle og noe fjærne vaktmesteren fant henne igjen og fikk henne ut.

På 15 års dagen hadde Cathrines far kjøpt en stor kake til henne, da hun var liten elsket hun marsjipankake, med masse krem. Han hadde også kjøpt inn alle episodene av Friends og Sex Og Singelliv på dvd, hennes to favorittserier.

Han listet seg forsiktig mot Cathrines rom, med en pakke, noen ballonger og gledet seg til å gi sin eneste datter, og sin mest dyrebare skatt en varm klem.

Da han forsiktig åpnet døren lå det ingen i sengen, det var ingen på rommet i det hele tatt.
Han tok turen på badet og så om hun kan ha gått inn der uten at han selv hadde merket det, nei, hun hadde ikke det.

Han satte seg ned i sofaen og ringte moren til Cathrine, kanskje hun over natten hadde bestemt seg for å heller dra til henne, og hadde glemt å si ifra.
Cathrines far hadde også det til felles med datteren at han fort tok på seg skyld og var veldig lett for å tro at det var han selv det var noe galt med, han hadde en stund gått rundt og trodd at han var skylden i Cahtrines triste forandringer. Moren tok telefonen, ble engstelig av det hun fikk høre, og fortalte at hun har ikke sett Cathrine, ikke siden hun var til henne for en uke siden.

Da samtalen var over begynte virkelig Cathrines far å bli urolig, redd og begynte å frykte de verste tingene som kan tenkes.
Han begynte å lete etter henne på gaten. Ingen hadde sett henne der, ikke en gang på favorittbutikken hennes hvor hennes beste venn Roy jobbet, hadde hun vært på en stund.

Faren satt seg ned på en benk etter ni tunge timer med leting og fortvilelse. Plutselig begynte han å tenke på gårdagen, sist gang han så sin elskede datter. Han begynte fort å komme på hva hun spurte han om.
Cathrine hadde natten før spurt om hun kommer til helvete siden hun er så stygg og tykk.
Da hadde faren sagt sant som det er at hun slettes ikke er verken tygg og absolutt ikke stygg, for det var det som var sant. Etterpå la han til at hun var den snilleste og mest godhjerta personen i hele verden, og at Gud hadde en helt spessiell plass til henne i himmelriket, og at Gud uansett ikke sender folk til helvete på grunn av utseendet.

Faren husket også det siste hun sa til han; “Takk pappa, natta da, så treffes vi vel igjen”, hadde hun svart med et anderledes smil, før hun ga han en veldig lang, og varm klem, og la seg for å sove.

Cathrines far begynte å legge sammen ting, for tre år siden hadde han sett en melding som dukket opp på datterens telefon, mens hun var i dusjen. Meldingen han leste var slettes ikke noe hyggelig, men siden Cahtrine fikk han til å tro at han hadde missforstått og at det bare var noe vennegreier, på tull og spøk, så hadde ikke faren tenkt så veldig mye på det, heller fortsatt å tro at han ikke var god nok far for henne, enda han var den aller beste.

Han bestemte seg for å gå ut av byen, i håp om å få tenke litt mindre forstyrret, vist han gikk i skogen ved huset i stede.
Han gikk en time før han fant noe han kjente igjen. Han fant en hårstrikk og to sko som han visste veldig godt hvem det var sin. Han tok med seg strikken og skoene og begynte å gå fortere, den samme stien.

Faren kunne ikke annet enn å begynne å gråte, han hadde begynt å frykte det aller verste!

Etter 20 minutter så han det tristeste han noen gang hadde sett. Han fant Cathrine, men ikke slik han hadde ønsket. Da han fant henne lå hun under et stort tre, med blod over alt. Cathrine hadde tatt blodåra, og var fra nå av et helt annet sted. Cathrine var ikke lenger på denne jord.

Da Cathrines død ble kjent fikk alle jentene i klassen verdens verste samvittighet, en samvittighet som forfulgte dem tett resten av livet. Livet til foreldrene hennes, og livet til hennes beste venn i favorittbutikken ble aldri igjen det samme. Alle de som alltid hadde vært der for henne, og var så utrolig glad i henne, trodde at det var deres skyld, enda de etter hennes død fikk innrømmelser fra alle jentene som hadde plaget henne. Uansett om alle mobberne hadde tilstått hva de hadde gjort, så levde likevel hennes beste venner og familie i den tro at det var deres feil, og hadde en grusom oppgave med å leve lykkelig hver dag. Flere hadde mistet verdens beste venninne og støtte i live.

Selv om Cathrine sjelden gikk til andre med sine tanker og problemer, så var det veldig mange som gikk til henne, fikk trøst og gode klemmer når det var behov. Men Cathrine gikk aldri til noen, i frykt for å virke dum, i frykt for å forstyrre, i frykt for at noen skulle le av henne…

Cathrine ble bare 15 år, og hadde det ikke vært for den usikkerheten, og mobbingen hun ble møtt med, hver eneste dag siden andreklasse, så hadde hun helt sikkert levd en dag i dag. Hun var tross alt en gang i tiden veldig glad i å leve…
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski 6. juni 2011)

Håper at dere likte den og beklager noen skrivefeil som sikkert, dessverre finnes.
Ønsker alle sammen en riktig god og fin mandag, ta godt vare på dere selv og de rundt dere, dere vet aldri hvor lenge dere har de.
Kom forresten på to sanger jeg liker, som jeg kom på etter å ha skrevet denne historien:

Inger Lise Rypdal – En spennende dag for Josephine

Halvdan Sivertsen – Sommefugel i vinterland

Tusen takk til alle som er innom bloggen min, setter så utrolig, ubeskrivelig stor pris på alle gode og fine kommentarer og besøk jeg får, dere skulle bare visst!
VI BLOGGES 🙂

REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no – I am who I am no matter what!