I går skrev jeg en historie som jeg selv har skrevet og diktet opp, kalt “Arne og Heidi”, nå har jeg tatt meg bryet å skrive fortsettelsen til dere:

---

KAPITTEL 2: ARNE OG HEIDI
Det hadde gått noen dager, det var blitt august og skole og jobb var blitt et faktum igjen.
Arne sto forran speiliet og pusset tennene sine en tidlig morgen, noe han gjør alt for sjelden.
Mens han sto der og pusset tennene tenkte han på Heidi.

Alle de patetiske diskusjonene han har hatt med henne, og samtlige venninner av henne som hun har sladret til når hun har trengt støtte i sin sak.
Hvor mye han hadde funnet seg i, foreksempel de gangene hun hadde brukt han som en slags søppelbøtte til å selv tømme seg selv for problemmer og triste tanker, for ikke å snakke om hva som skjedde da han selv stolte på henne og åpnet seg, da alt til slutt gikk videre til Heidis venner.

“Fy faen”, tenkte Arne, mens han sto og pusset de siste tennene i øvre del av munnen.
Slike jenter som bruker andre, men som selv ikke kan holde tett, og som i tillegg er så utrolig falsk og frekk genererelt, slike jenter hadde han lite til overs med.

Arne var ferdig med å pusse tennene da han la fra seg tannkosten og gikk ut, forså å sette seg på sykkelen.
Det var kaldt, og surt i luften. Arne hatet det. Men han brukte heller sin energien sin på å irritere seg over å tenke på den falske og tragiske platinablonde-rosa-bimboen; Heidi Rosa.

Mens han syklet avgårde til skolen tenkte han på alt han hadde lyst til å gjøre med henne.
Ting som å kjøre henne i en gedigen kjøttkvern for så å gi restene av henne til hundene til naboen Fred.
Eller hva med å henge henne opp i et tak etter det falske platinablonde håret hennes opp i taket på en tunnel, en togtunnel…

De sadistiske voldstankene dempet forsiktighetsnivået til Arne mens han syklet, plutselig klarte han det helt fantastiske; å kjøre rett inn i en stor korktavle med masse reklame og etterlysninger på.

Arne blacket ut i noen minutter. Da han omsider våknet igjen sto hun der! HEIDI ROSA! – Den platinablonde bitcha!
Arne var sikker på at han var død, og kommet til helvete, for det han så måtte være djevelen selv!
“Hvordan gikk det?, spurte Heidi, og til Arnes overaskelse så hun faktisk ut som hun brydde seg.
Han klarte ikke helt å si noe, han prøvde å reise seg, men han hadde for vondt i hele kroppen, Heidi rakte frem en hånd, Arne prøvde å ta tak i den, men bevegelsen som skulle til gjorde så alt for vondt, skadene etter kolisjonen var blitt for hard.

Heidi bestemte seg for å løfte han opp, hun bøyde seg, satt seg på huk, tok forsiktig rundt omkring han, og reiste han forsiktig og langsomt opp.

Hun plasserte han forsiktig på en benk i nærheten og satte seg ved han.
“Kjære vennen, går det bra? Jeg så kolisjonen ut fra vinduet mitt, jeg bor jo her i sentrum, og tilfeldigvis fikk jeg med meg det hele. Vil du jeg skal ringe ambulansen?” sa hun mens hun så bekymret ut på han.
Endelig klarte han å få frem noen ord; “Æehm… Neida, det går bra, bare jeg får sittet litt i ro i noen minutter så…”-
“Du brukte ikke hjelm en gang, du kunne ha dødd. Hva om du får en hjernerystelse eller to?”, nei Heidi var ikke den skarpeste kniven i skuffen.
“Har ikke det, jeg kjenner at jeg bare trenger å-…”
“Kom, du skal i hvertfall bli med hjem til meg, jeg nekter å vite at du er skadet uten å hjelpe deg” avbrøt hun, tok tak i han for andre gang, og dro han opp av benken, Arne klarte ikke å si noe, ikke tenkte han på å gjøre motstand heller, hva om hun virkelig var god og snill innerst inne?

Da hun fikk låst opp døren til huset, dro hun han rett inn på soverommet sitt, og la ha forsiktig og skånsomt ned i sengen.

“Ligg helt i ro, jeg skal bare hente noen kluter og noe annet…. Bare ligg helt i ro, ikke rør en finger, pust rolig, og sørg for Guds skyld for at du ikke sovner”, sa hun fort i det hun forsvant som en vind ut av rommet.

Dette var sært. Jenta som han hadde nærmest lagt for hat i løpet av sommerferien var nå jenta han lå i sengen til.
Helt spontant uten å tenke seg om tok han å forsiktig å åpnet en skoff i på en komode ved sengen han lå i.
Han visste dette var galt, men det stoppet han ikke. Plutselig var den ene hånden hans godt plantet inn i skoffen, han tok opp noen tegninger og trodde ikke sine egne øyne.

Noen av tegningene var av han… Han bladde, og bladde. Dette var ingen tegninger, dette var planer!
Heidi hadde planlagt alt sammen, hun hadde stått bak sykkelulykken hans, og bare Gud visste hva som skulle skje med han nå.

Han lå der helt forsvarsløst, klarte så vidt å bevege noen fingrer, og nå skulle han altså vente seg noe helt umenneskelig fra plotinablondinen!

Fortsette følger…

---

Ok, vet jeg har skrevet noe om at dette skulle være andre og siste del, men det ser stygt ut til at dere må vente litt til for å få med dere den absolutte finalen! SE HVA SOM SKJER! 🙂

VI BLOGGES!