Får ikke helt sove i natt. Er alt for varmt, og samtidlig så er det alt for mange usikkerheter og depressive tanker som farer gjennom hode på meg. Har nettopp skrevet nok en historie, som jeg håper dere vil lese, og like.
Beklager at jeg muligens har skrevet litt rotete, og beklager også enkelte skrivefeil som sikkert finnes.
Historien har et budskap som jeg håper mange vil like, og tenke over.
Vet ikke helt om det kan kalles en novelle, roman eller noe, men det er i hvertfall en historie jeg nettopp nå i natt har skrevet, for å komme vekk fra egne bekymringer og usikre tanker og spørsmål.


Uventet besøk
To tårer rant stille nedover hennes kinn, det føltes så deilig, hun hadde ikke felt en tåre på 4 år.
Helt siden den natten hennes daværende ektemann ble pågrepet, og arrestert for å neddopet og voldtatt hennes bestevenninne i hennes egen stue, hadde ikke Iselin Lie Olsen klart å gråte.

Iselin, en enslig tobarnsmor på 25 år. Bare 155 centimeter høy, smålubben rundt magen, ellers helt normal tynn, en piercing i navlen, alltid kledd i en eller annen enkel t-skjorte med bare en farge på, som regel lilla eller grå, alltid noen slitte olabukser, og to lange ørebobler som hun fikk av sin homofile bror Erik, tre uker før han døde av aids, for et halvår siden.

“Fortid…” sukket Iselin tunkt en natt mens hun satt helt alene i sofaen, med et fotoalbum i hendene.
Hun hadde fri denne helgen, barna overnattet hos besteforeldrene sine, og Iselin hadde huset nesten helt for seg selv, det ville si, hun delte det sammen med kattungen Gunnar, som lå uskyldig og hvilte på magen hennes.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Hun var trett, tok en titt på tven som sto på i hjørnet forran henne, klokken var tolv minutter over ett.
Forsiktig reiste hun seg opp fra sofaen, flyttet katten forsiktig i godstolen like ved, og bestemte seg for å gå inn på soverommet og ta natten.

Plutselig følte hun at noe rørte på seg inn i venstre bukse-lomme, det var mobilen som vibrerte, hun gjespet trett og sliten, og bestemte seg for å se hva det var.
“1 melding mottat”, sto det på displayet, og hun la merke til at meldingen var fra hennes Elionor, nabojenta som hun aldri helt har kommet ordentlig til overs med…

Uten å orke å lese meldingen, valgte hun heller å slette den.
“Sånn, hun vil sikkert bare spørre om jeg vil bli med ut på pubben likevel. Så er hun hyggelig den halvtimen hun er edru, før hun igjen forteller meg hvor naiv og dum jeg er, og at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Orker ikke det pisset i kveld”, tenkte hun, og slo av mobilen for kvelden.

På veien mot soverommet passerte hun bade-rommet, hun orket ikke å pusse tenna i natt, det fikk heller vente til i morgen.

Da hun satte seg rolig på sengekanten følte hun depresjonen komme tilbake, depresjonen hun har hatt i fire år. Følsen av å være ensom, følsen av å ønske å være mer med andre mennesker, noe hun ikke har mestret de siste årene, på grunn av redselen for å bli såret og skuffet en gang til over å oppdage at noen ikke er like bra som hun hadde håpet og trodd.

(bilde tatt fra: wiki.fetskolene.no)

Hjertet begynte å donke, hun begynte å puste tungt, hun hadde som vanlig drukket noen kopper kaffe for mye, en dårlig uvane hun hadde hatt siden hun var 15.

Mens hun satt på sengekanten kom den ene triste og vonde tanken etter den andre, tanker om at det er meningen hun skal være alene, tanker om at de få gangene noen har vært snill med henne og brukt tid på henne så er det bare fordi folk ikke har hatt annet å gjøre selv, tanker som at hun ikke er god nok til noe, for ikke å snakke om tanken hvor mye bedre alt hadde vært for alle om hun bare hadde vært ufødt.

En ny tåre fant veien ut, rant stille nedover hennes kinn, forså å lande på den ene hånden hennes.
Hun var så sliten, lei av alt, lei av seg selv og sine uvaner, tanker og evnen til å misslykkes.

Var det egentlig meningen at hun skulle være født. To år før hennes fødsel fødte foreldrene hennes et døfødt barn, det vil si, det som skulle blitt et barn ble ikke det engang før det helt uten noen forklaring døde bare som en klump.
Helt siden Iselin fikk fite om sin ikke-fødte bror eller søster hadde hun alltid klamret seg selv for at hun ble født, og ikke det barnet som egentlig var ment for å være hennes foreldres første, og eneste barn, kanskje det var en grunn til at hun skulle lide, hun så på nattbordskuffen hvor neglesaksen hennes lå fristende til syne.

Hun tok den frem og tenkte en tanke hun hadde tenkt på en stund. Vist hun stikker saksen inn i pulsåren, hvor lang tid ville det i såfall ta før hun forsvant, ville det gjøre vondt lenge? Det siste brydde hun seg ikke mye om denne kvelden, hun fortjente å lide,- trodde hun, men valgte igjen å legge saksen tilbake.

Da hun skulle til å legge seg hendte det noe helt uvirkelig, soverommet som var helt mørkt og stille, ble plutselig fylt av et enormt lys. I minst ti sekunder kunne hun ikke se noe, alt var hvitt, det gjorde vondt i øyene for lyset svidde litt. Endelig ble det mørkt igjen.

Pulsen var høy nå, og hun hadde ikke drukket annet enn kaffe. Var hun i ferd med å bli gal?
Hun stilte seg ikke det spørsmålet, men plutselig skvatt hun, da hun hørte en lys barnestemme like bak henne.
“Ta det med ro, du er trygg nå”.

Iselin snudde seg brått, og skvatt enda en gang. Bak henne satt det en fremmed mørkhudet jente, med en merkelig lue som hun ikke hadde sett maken til.
“Ikke hver redd kjære deg. Jeg er ikke farlig, jeg er bare en åtte år gammel jente, som du selv har vært en gang” smilte jenten og strekte frem hånden.

“Hvem er du, og hva gjør du på mitt rom?”, kom det omsider fra Iselin, som tok et titt mot vinduet og oppdaget at det var åpent, noe som sikkert var grunnen til at hun ikke stilte flere spørsmål.

“Vennene mine kaller meg Ori, mamma og pappa kaller meg Renate, postmannen kaller meg Negeren og de andre vennene mine kaller meg Engelen Uten Navn”, jentas arm var fortsatt strakt ut, i håp om at Iselin ville ta tak i den og hilse, men det skjedde ikke.

“Jeg skjønner at du er redd, jeg ser det i øynene dine”, la jenta til.
Iselin skalv og stirret på den unge, tynne jenta. Hvor kom hun fra, hva ville hun?

Jenta reiste seg fra Iselins seng, gikk mot vinduet, og sa:
“Jeg skal la deg være i fred jeg, jeg får heller komme tilbake en annen natt, vist det passer bedre”.

Og da skjedde det som Iselin aldri hadde trodd hun skulle se, jenta forsvant, hun krabbet ikke ut gjennom vinduet, hun forsvant helt uten videre, akkurat som i enkelte eventyrfilmer hun hadde sett.

Reisen
Normalt sett løper ikke Iselin ut av huset midt på natten i bare t-skjorta og trusa, men denne natten gjorde hun det, i håp om å finne igjen jenta, tusen nye spørsmål suste gjennom hodet, hun hadde helt glemt sitt eget liv.
Like ved postkassa ved bilen hennes sto jenta og smilte, igjen strakte hun ut en hånd, og denne gangen tok Iselin forsiktig tak i hånden, jenta strammet grepet og ville ikke slippe igjen.

Iselin kjente at jentas hånd var veldig varm, veldig, veldig varm.
Plutselig strakte jenta også ut den andre hånden også, Iselin tok tak i den, og fikk seg en ny overaskelse; den var iskald! Til tross for graderforskjellene var hendene hennes helt like.

“Kom bli med meg, det tar ikke lang tid, 15 minutter, det er alt” smilte jenta.
“Hvor skal vi henn”?, spurte Iselin, omsider.
“Vi skal på en liten reise til ingenstedsogoveralt-land”, svarte ungjenta og så ned.

Iselin fortsatte å stirre på henne, plutselig følte hun noe rart, hun kunne ikke føle asfalten hun sto på. Hun tittet ned og fikk seg nok en overaskelse, hun var i lufta, minst 10 meter over bakken. Dette måtte være en drøm!

De steg stadig høyere og høyere opp i luften, farten steg også stadig. Iselin kjente at hjertet banket fortere, pulsen steg og hun var mildt sagt livredd, hun hatet høyder, hun fryktet mørke og var i tillegg skeptisk til ukjente mennesker. Dette var for mye på en gang!

Hun prøvde å rive seg løs i håp om at vist hun falt så ville hun våkne igjen, men hun fikk ikke rørt en muskel, hendene var som lammet.

Hun knipte igjen øynene og ba om at dette var en drøm!
Alt forsvant, hun kjente ikke lenger følsen av å være høyt oppe, hun følte ikke lenger jentas hender, og heller ikke lenger frykten for å dø.

Alt var helt svart, inntill hun hørte igjen en vellkjent lyd fra det fjerne, en lyd hun hatet, og som hørtes ut som vekkerklokken hennes.

Øynene hennes åpnet seg igjen og hun var veldig lettet, forran henne sto det en vekkerklokke. Lettelsen over å ikke være i flere meter over bakken forsvant brått da hun oppdaget at hun faktisk ikke lå i sin egen seng.
Faktisk lå hun i en stor seng, med silkedyne over seg, og merkeligst av alt, hun lå i en prinsesseseng, plassert i en eng, med mange vakreblomster.

(bildet er tatt fra regjeringen.no)

Hun hadde vært på denne blomsterengen mange ganger, faktisk lå den bare noen meter unna der hun bodde.
Iselin reiste seg langsomt og gikk ut av sengen. Noen meter unna henne så hun to ungdommer, cirka i 18-årsalderen. Hun bestemte seg for å gå mot dem og spørre dem om de visste noe om den jente hun hadde fått besøk av, men til hennes fortvilelse ble hun ignorert av de to ungdommene, som forøvrig av en gutt og en jente.
Ungdommene ligner på hverandre, og oppførte seg ikke som de var kjærester, så muligheten for at de var søsken så ikke Iselin bort fra.

“Unnskyld? Har dere sett en liten mørkhudet jente fare forbi” kom det omsider fra henne.
Det virket ikke som om ungdommene hørte henne, enda hun nå sto rett forran dem. Var hun død, var hun blitt ett gjenferd? Kanskje hadde hun falt ned fra himmelen og omkommet?

“De hører deg ikke. Ikke ta deg nær av det” hørte hun fra bak ryggen. Denne stemmen kjente hun, hun snudde seg og så igjen den lille jenta.
“Er jeg død”, spurte Iselin.
“Neida, du er ikke død. Men du lever heller ikke. Pulsen din slår og det samme gjør hjertet ditt. Men på innsiden har du vært død lenge, helt siden venninnen din ble vondtatt, og mannen din ble arrestert har du mer eller mindre sluttet å leve, stengt deg inne når du ikke er på jobb, og stadig latt dine foreldre passe barna dine for deg. Dette er ingen drøm, dette er ingen innbilning, dette er ingenting, dette er allting. Se nøye på de ungdommene, jeg sverger på at du kjenner dem, vist du ser nøye etter. De kan verken se eller høre deg, så du må ikke være redd for å se virkelig nøye etter”, svarte jenta.

Hun hadde rett, det var virkelig noe kjent med dem, klærne var veldig moderne, faktisk hadde hun ikke sett slike klær som de ungdommene hadde på seg før. Etter å ha studert de i ett minutt eller to, gikk det opp for henne at ungdommene kunne være hennes egne barn om noen år frem i tid.

“Ja Iselin, det er dine egne barn du studerer”, kom det fra jenta.
“Men… Mitt eldste barn er ikke fem år gammel engang” gapte Iselin.
“Nei, men det du ser nå er noe du ikke vil få se, om du velger å forlate denne verden”, svarte jenta, og plutselig ble alt mørkt igjen!

Mørket forvandlet seg etter en stund om til lys igen, og Iselin sto omsider i en kirke, hun var ikke alene.
Hun sto midt i gangen, sammen med den unge jenta.

“Gå inn til de andre” sa jenta.
“Men, det er jo en begravelse”, svarte Iselin.
“Nettopp derfor vil jeg du skal gå inn. Stol på meg Iselin!”.

Iselin bestemte seg for å gå inn, hun så seg rundt og så at det var ikke mange mennesker i kirken, maks 40 stykker, da hun studerte alle menneskene så hun at alle sammen var mennesker hun var glad i, og kjente godt, men det så ikke ut som om de så henne. Hun så omsider sin bestevenninne sitte på andre benk, nesten helt fremst i kirken, og gråt, mye.

Da bestemte hun seg for å sette seg ned, ned ved hennes beste venninne, for å trøste henne. Da hun satte seg skulle hun til å holde rundt henne, men hun fikk det ikke til, armene hennes gikk gjennom venninnen, dette måtte være en drøm. Hun prøvde igjen å berøre henne, men hånden hennes klarte ikke å berøre henne uten at den gikk tvers gjennom.

“Det er helt nyttesløst, hun kan verken føle deg, se deg eller høre deg, hun kan kanskje kjenne følsen av at du er ved henne, men hun kan ikke føle deg fysisk” hørte hun den ukjente jenta si høyt noen meter bak.

Iselin reiste seg brått og så redslagen mot jenta.
“Hvem er dette sin begravelse? Hvorfor kan ingen føle, se eller høre meg?”, skrek hun, mens hun følte for å bryte sammen av fortvillelse, jenta svarte ikke.

(bilde tatt fra: gordonandthewhale.com)

Da bestemte hun seg for å finne det ut selv, hun hadde en anelse, hun marsjerte mot kisten og så det mennesket hun fryktet mest i livet unntatt hennes eksmann; hun så seg selv!
Hun falt sammen i bakken og gråt, hun var gjenferd i sitt egen begravelse, rundt henne var det flere mennesker som hun aldri hadde trodd brydde seg om henne til å møte opp i kirken, forså å være så lei seg for hennes bortgang.

“Hver så snill, jeg orker ikke mer, ta meg ut herifra” gråt hun.
Jenta som i ste sto i gangen i kirken, sto nå rett forran henne, på andre siden av kisten.
“Se rundt deg Iselin, se på alle menneskene som er så utrolig glade i deg. Se hvor vondt de har det, på grunn av at du har forlatt dem…” kom det trist fra jentas munn.

Kanskje hadde hun brukt den neglesaksen den natten likevel? Kanskje hadde hun inpulsift fullført et selvmord så fort og brått at hun har glemt det selv?

Iselin hulket og gråt, tårene rant nedover kinnet på henne, og da de falt ned så forsvant de gjennom gulvet.
Den ukjente jenta gikk over til hennes side av kisten, løftet henne opp, og førte henne ut av kirken, da hun var kommet ut på trappen ble alt helt mørkt igjen!

Aldri mer!
Det var mørkt og helt stille in noen minutter, før hun igjen hørte lyden av noe hun ikke likte, igjen måtte det være vekkerklokken hennes. Øynene åpnet seg nok en gang, og hun hadde igjen rett.
Klokken var halv ti, det var morgen og hun lå i sin egen seng igjen.
Lettet og glad over at alt hadde vært en drøm føyk hun opp av sengen av ren lettelse, hun gikk inn på badet og tok sen en kald dusj, før hun så gikk på kjøkkenet og smurte seg fire brødskiver med hvitost og kaviar.

Dette var den beste frokosten hun hadde hatt på mange år. Hun skrudde på radioen og nøyt følsen av å ha våknet opp igjen fra tidenes verste drøm.

Mobilen hennes lå der hun la den sist, hun skrudde den på igjen, og noen minutter senere ble hun oppringt av sin bestevenninne.
“Hei vennen” hørte hun bestevenninnen hennes si.
“Hei vennen”, svarte Iselin tilbake, med en glad stemme.
“Du, jeg må bare fortelle deg noe rart som jeg har opplevd i natt. En drøm, jeg drømte at du var død, og at jeg var i din begravelse. Alt virket så veldig rart, jeg satt på andre benk, og gråt. Og mens jeg satt der føltes det ut som om du var i nærheten av meg, og ville trøste meg eller noe, til tross for at du lå død i kisten din”, sa venninnen.

Iselin visste ikke helt hva hun skulle si, hun forflyttet blikket sitt ut mot vinduet, mens hun lurte på hva hun skulle svare bestevenninnen. Da så hun noe som overasket henne, den lille, mørkhudete jenta! Hun smilte lurt til henne og blinket, før hun akkurat som på film fløy av gårde, og forsvant!

“Iselin? Er du der?” hørte hun venninnen si!
“Ja, nå er jeg her, mer enn noen gang!” sa Iselin, og smilte.

Samme dag, når det igjen var kveld igjen, satt hun og stirret ut mot havet. Hva det enn var som hadde skjedd så hadde hun fått andre perspektiver på livet.
“Tusen takk for at du ble med meg på reisen i natt”, kom det igjen fra bak ryggen på henne.
Igjen var det den unge jenta som sto bak henne og smilte.
“Var ikke alt bare en drøm?” spurte Iselin.
“Som jeg sa tidligere… Det var verken drøm eller virkelighet, det var et faktum av hva som ville skje vist du hadde forsvunnet, og en påminnelse på hva du ikke ville opplevd å se, om du hadde valgt å gjøre en ende på livet ditt. Jeg har alltid forfulgt deg tett, jeg er en venn. Og jeg har lenge vært bekymret for at du skulle gjøre deg selv noe, derfor måtte jeg vise deg det jeg nå har vist deg” smilte jenta.
“Hva det enn var som skjedde… Hva du enn er for noe. Tusen takk!”, Iselin bøyde seg ned og ga den fremmede jenta en varm klem.

“Ta godt vare på deg selv, og husk at uansett hvor vanskelig ting måtte bli, så vil du forralltid ha folk som er ubeskrivelig glad i deg”, smilte jenta.
“Ja…. Jeg har skjønt det nå. Faktisk er det flere enn jeg hadde trodd, først nå har jeg innsett at jeg har vært for opptatt av å være redd og hate meg selv, til at jeg har kunnet se det jeg har forstått først nå”, sukket Iselin og så takknemlig mot jenta.
“Ta godt vare på de rundt deg. Du vil fortsatt møte på mennesker som svikter deg, sårer deg og dunker deg i ryggen, men du vil også finne flere mennesker som enda ikke har møtt deg, og som vil bli veldig glad i deg for den du er” smilte jenta og forsvant, og denne gangen for godt.

(bilde tatt fra dagbladet.no)

Siden den gangen begynte Iselin å møte flere av sine nærmeste, oftere og oftere igjen. Og klarte sakte, men sikkert å se fremover, og forstå hvor mye hun hadde gått glipp av vist hun hadde tatt sitt eget liv, og hvor mange som faktisk hadde savnet henne så masse da!

Hva synes dere om historien? Har skrevet den nå nettopp, nettopp fordi jeg ikke får sove, og trenger å holde fokus på en del andre ting enn mitt eget liv akkurat nå, og da er historieoppdikting en grei ting…

Må legge til at denne historien helt sikkert hadde vært litt bedre om jeg hadde skrevet den når jeg var litt mer våken, føler meg ikke trett egentlig, men likevel…
Er ikke skrevet for å skrive en god historie, bare tidsfordriv, for å unngå å tenke mest mulig på ting som skjer rundt meg selv nå for tiden, prøve å tenke litt mindre på ting jeg er usikker på og ikke får svar på nå likevel…

Vil vite at jeg er utrolig takknemlig for alle som leser bloggen min, for alle mine venner både her på bloggen, og utenfor! Dere har alle gjort meg til den jeg er i dag, hvor jeg hadde vært uten, vet jeg ikke…

VI BLOGGES!