Vikarinnens eksamen
Det var en gang en ung kvinne ved navn Hilde Kristine Beish. Hilde Kristine var nylig ferdig på lærerskolen og hadde så smått begynt som vikar på en barneskole ved navn Pompilten Barneskole. Hilde Kristine var i begynnelsen av 20-årene og en kvinne som egentlig ikke skilte seg mer eller mindre ut enn gjennomsnittet.
Hun var 160 høy, ofte kledd i brunt, og hadde et middelslangt, rødt hår som hun farget på nytt der og da.

Det var mandag og klar for en ny uke. Klokken var litt over sju og hun var på vei ut av den litt enkle leiligheten sin, på vei til skolen.
Skolen startet ikke før halv ni, men det var noe småtterier hun måtte rekke først. Hun satte seg i bilen og så seg selv i speilet en siste gang før hun startet opp bilen og kjørte avgårde – Joda, håret var på plass det!

Da hun kom frem til skolen, og hadde fått låst bilen, spasserte hun inn mot skoleporten. Dette var hennes tredje uke som vikar, og det var med noe blandede følelser. Forrige uke endte nemlig ikke helt som den skulle ha gjort. Klassen hun vikarerte hadde nemlig et sort fårr. I klassen var det en jente som skilte seg ut, Marry Maid, en spinkel, småhyper og til tider aggresiv jente som dessuten hadde et grovere språkbruk og dårligere oppførsel enn resten av klassen. Senest forrige torsdag hadde Hilde sagt at hun var like facinert og glad i alle elevene i klassen hun vikarerte, heldigvis for henne var hun ingen tredukke, så ingen da se noen nese som vokste.

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

For var det en elev hun ikke hadde like mye til overs med så var det nettopp Marry Maid!
Fredagen som gikk hadde Marry Maid fått ett raserianfall som endte med at hun hadde kastet ett brett med fulle melkekartonger mot to andre jenter i klassen, som da ble søkkvåte og også fikk sine lyserosa kjoler ødelagt.

I helgen hadde Hilde gått så langt at hun tenkte at Marry Maid måtte være djevelens datter, og at hun måtte komme fra helvete. Ingen normale barn på den alderen var så mørkt kledd, ingen barn på den alderen var så lat, sur, sint, voldelig og nedlatende som Marry Maid! Hun måtte være Satans eget barn! Til tross for at alle de andre barna i klasserommet holdt seg unna Marry Maid, og til tross for at hun ikke hadde noen venner, hadde Hilde nesten vanskelig for å synes synd i henne. Hun hadde stelt i stand situasjonen sin selv, mente Hilde i det hun trakk nøkkelkortet sitt ned, åpnet en dør og spasserte videre inn i skolens bygg.

Da skoleklokka omsider ringte inn den dagen kjente hun at hun grudde seg.
Før hun ante ordet av det rant det inn med elever som hun skulle vikarere. Fire stykker, åtte stykker, eleve stykker, tretten stykker… Hilde telte elevene mens de nærmest løp inn døra. Til tross for en uheldig avslutning på forrige uke var alle elevene fulle av energi og glede. Til slutt kom tellingen opp i nitten stykker, alle var kommet.

Marry Maid satt bakerst i klasserommet og oppførte seg akkurat som hun hadde gjort alle de andre dagene. Likegyldig!
Denne skoledagen gikk som de fleste andre dagene Hilde hadde vært vikar. Da skoledagen var over ba hun Marry om hun ikke kunne få noen ord med henne over fire øyne, Marry virket ikke som hun hadde den helt enorme lysten, og virket noe kranglete, men Heidi hadde likevel klart å overtale henne.
Da skoledagen var over satt de to alene sammen i klasserommet. Marry Maid satt i sin dødssorte klesstil med nesen rakt opp i taket.
Hilde forsøkte å få kontakt med henne, men det skulle ikke virke så lett. Hilde kjente hun ble irritert og begynte å heve stemmen sin, og var nesten på vei til å kjefte. Marry Maid merket at Hilde hadde lyst til det, men hadde fortsatt nesen ignorant rett opp!

Til slutt ga Hilde opp, og lot henne få gå hjem. Hun hadde egentlig ikke tid til dette. En så umulig unge var det ikke mye vits i å snakke til fornuft. Hun satte seg dermed ned for å rette opp noen prøver fra dagen som var. Hun smilte med et godt smil hele veien mens hun rettet. De fleste prøvene var så og si feilfri, helt til hun kom til Marry Maid. Marry Maid hadde forsåvidt en noe bedre håndskrift enn de andre i klassen, men det andre var ikke mye å skryte av. Hilde hadde nesten lyst til å markere hele prøven hennes med en stor rød strek, men det hadde vært for lettvindt. Hun følte seg noe slem der hun satt, men hun klarte ikke la være å le der hun satt å rettet Marrys norskprøve. Da hun var ferdig, låste hun alle prøvene inn under en skuff, og kjørte hjem igjen.

Senere på kvelden, like før hun var i ferd med å legge seg ringte mobilen hennes. Det var klassens egentlige lærerinne som ringte, hun som hun var vikar for.
– God kveld, sa Hilde i det hun tok telefonen.
– Hei du, beklager at jeg ringer så sent. Men det er noe jeg skulle fortalt deg som jeg har en dårlig følelse på at ingen andre har fortalt deg enda, svarte det i andre enden.
– Jaha?, kremtet Hilde.
– Jeg ringer egentlig bare for å fortelle noe angående Marry Maid, jeg vet ikke om du har hørt om faren hennes?
– Nei? Hva med han?
– For to år siden skjedde det noe helt forferdelig… Ken Maid, Marrys far var en veldig oppegående, frisk, snill mann. Han og Marry sto veldig nært hverandre. Siden Marrys mor er såpass privat av seg går jeg utifra at hun ikke har fortalt noe om Marrys far?
– Nei…, gjespet Hilde.
– For et år siden fikk han kreft… Kreften ble oppdaget alt for sent, det var ingen ting legene kunne gjøre annet enn å dempe smertene hans…

Hilde kjente brått en kald følelse renne nedover ryggen. Der og da var det akkurat som om hun skulle falle, hun måtte sette seg ned, hun gikk og satte seg i sofaen før hun sa noe som helst.

– Hallo?, hørte hun plutselig.
– Beklager.. Jeg ble litt borte, noe så forferdelig.. Jeg.. Jeg vet ikke hva jeg skal si, sa hun.
– Jeg forstår.. Jeg hadde en dårlig følelse på at ingen hadde fortalt deg dette. Mange av de andre på skolen er litt dårlig på sånn. Utenom skolens rektor, samt noen av de andre lærerne er det ingen som egentlig vet noe om Marry sin hjemmesituasjon. Faren døde så og si fra henne helt uventet. Du skulle sett de sammen i barnehagen, jeg var tilfeldigvis Marrys barnehagetante også… De var så utrolig flotte å se på, de sto hverandre så sterkt. Marry var en utrolig flink og flott jente. Hun var best i klassen helt til… Ja, du forstår?.
– Ja… Huff, beklager… Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg.

Og mye mer ble heller ikke sagt den kvelden, etter at hun hadde snakket ferdig med klassens egentlige lærerinne, lå hun seg i sengen og brøt sammen i gråt. Hun skammet seg så forferdelig over hvordan hun hadde dømt Marry Maid. Rett etter skoleslutt hadde hun snakket til henne med den mest anstrengte tonen hun har brukt på fem år. Hvordan kunne hun en gang tenke så fæle tanker om Marry som hun hadde gjort, inntil nå?
Den følgende natten ble en lang og vond natt i Hildes liv. Hun følte plutselig så synd i den jenta hun tidligere hadde tenkt på som Satans datter. Hun måtte gjøre noe, hun orket ikke tanken på at Marry skulle gå gjennom resten av skolegangen helt alene.

Da det ble dag igjen sto hun opp tidligere enn vanlig. Hun kjørte avgårde til skolen for å gjøre om på noe av det hun hadde skrevet mens hun dagen før rettet opp Marrys prøve. Saken var nemlig at hun hadde skrevet en kommentar til Marry som hun nå skjønte fort kunne oppfattes som litt i overkant streng, og ikke spessielt oppmuntrende for en liten tredjeklassing.

Bare tyve minutter etter at Hilde sto opp den grytidlige morgenen var hun fremme ved skolens område. Hun låste seg inne i klassens klasserom, og låste opp skuffen med alle prøvene. Siden Marry Maid sin prøve var den hun hadde rettet sist var det nå den som lå øverst i bunken. Hun skyndet seg nesten stressende med å fjerne det hun hadde skrevet som kommentar dagen før, og skrev en ny, saklig, men likevel mer oppmuntrende kommentar, og dette skulle hun merke at hun ikke skulle angre på!
Klokken var omsider blitt halv ni og en ny skoledag var i gang. Skoledagen ble startet med at hun leverte tilbake prøvene fra gårsdagen. Den første hun ga igjen prøven til var Marry Maid. Marry Maid så likegyldig ut som vanlig, og tittet ikke en gang ned på prøven sin. Da klokken nærmet seg ti, og det snart var friminutt kastet Hilde et lite øye mot Marry Maid. Hun satt i samme posisjon som alltid, og hadde enda ikke ofret et blikk mot prøven… Men så, omsider peket Marry nesen noen grader ned mot pulten, leste så vidt litt av det Hilde hadde skrevet. Mens Hilde sto og bablet om adjektiv og substantiv la hun merke til at Marry hadde begynt å lese kommentaren hun hadde skrevet rett før skolestart.

Marry Maids rolige lesetempo økte raskt. Og for første gang ofret Marry Maid omsider det første smilet Hilde hadde sett fra henne.
De neste dagene ble ikke helt som de som hadde vært før. Marry var fortsatt noe aggresiv, deprimert, irritert og amper, men de negative sidene sank likevel mer og mer for hver dag. Ettersom Hilde tok Marry mer og mer på alvor, klarte hun å se mer og mer fremgang og håp i Marrys liv.

En måned senere ringte det på døren til Hilde rett etter at en skoleuke hadde tatt slutt.
Hun åpnet døren og fikk seg en overaskelse. I døren sto den lille, spinkle, mørkkledde, sortsminkede tredjeklassingen med en liten plastpose i den ene hånda.
Marry Maid så litt sjenert ned mot bakken, og sa ingen ting.

– Hei, har du lyst til å komme inn?, spurte en noe overasket Hilde.
Marry Maid svarte med å gå rett inn, uten et ord. Da Hilde lukket døren rakte Marry frem plastposen og sa:
– Her, denne er til deg!
– Til meg?, Hilde kjente at hun ikke helt visste hvor hun skulle gjøre av seg.

Hun tok høffelig i mot den litt skitne bæreposen fra Kiwi, og så hva som var nede i den.
Nede i posen lå det en porselendukke.

– Pappa laget den til meg da jeg var 4 år… Det var den siste han laget før han ble syk… Jeg vil at du skal ha den, kom det omsider fra Marry.

Hilde ante ikke hva hun skulle si, hun kunne ikke ta i mot denne dukken. Det var den flotteste porselensdukken hun hadde sett, den var utrolig godt gjennomført og det var slettes ikke laget av en hvem som helst.

– Liker du den ikke?
– Kjære Marry, den er helt fantasisk, men jeg kan ikke ta den i mot. Den skal du ha selv. Hvorfor vil du egentlig gi den bort, hvorfor til meg?
– Fordi du er den snilleste læreren jeg har hatt noen sinne, og jeg vil veldig gjerne du skal vite at jeg har blitt glad i deg før du slutter, og før Siri kommer tilbake.

Siri var altså den egentlige lærerinnen til klassen som hadde ringt Hilde den kvelden Hilde fant ut om Marry Maids triste historie.
Hilde kjente at kinnene skalv, hjertet banket, og hun var virkelig også blitt glad i Marry Maid også, spessielt den siste måneden etter hun fikk høre om hennes historie.

Til slutt klarte hun endelig å få frem noen ord til den lille, spinkle jenta.
– Vet du hva, jeg synes fortsatt du skal beholde den selv jeg. Det er tross alt den siste dukken faren din lagde til deg.

Hilde satte seg ned på kne før hun fortsatte.
– Og vet du hva, jeg er blitt glad i deg også. Og jeg beklager hvis jeg har virket litt streng.
– Det gjør ikke noe. For nå er du bare den snilleste læreren jeg har. Ingen av de andre lærerne har trodd mye på meg, tusen takk.
– Vet du hva, det er jeg som skal takke meg. Takket være at jeg har vært så heldig å få møtt deg, så har jeg lært mye mer på to måneder enn hva jeg ellers kunne lært på to år. Du er en fantastisk liten jente… Faktisk så fantastisk at jeg godt kan tenke meg å være læreren din i mange, mange år til.

Hilde la en arm rundt lille Marry Maid før hun bestemte seg for å fortelle noe som hun ikke har fortalt resten av klassen enda.
– Du skjønner… Siri har nettopp fått seg en kjæreste som ikke bor her vi bor. Så derfor har hun nå fått jobb på en annen skole. Og for en uke siden lurte hun på om jeg ville ta over, og bli kontaktlæreren deres på ordentlig. Så hvis du vil kan jeg godt være lærerinna di i flere år fremover.

Nå var det ikke bare kinnene til Hilde som det rakte i lenger. Marry Maid ble så glad for å høre dette at hun omfavnet Hilde med tidenes store klem.

20 år senere hadde Marry Maid funnet seg en kjæreste, og født sitt første barn.
Til tross for at Marry Maid ikke lenger gikk på barneskolen, og ikke lenger hadde Hilde som lærer var de fortsatt gode venninner, faktisk var de nå blitt så gode venninner at dere kanskje kan gjette hvem som ble Marry Maids forlover?

Historien om Marry Maid ble skrevet av Aylar Von Kuklinski (meg/undertegnende) den 19. mai 2012, og er delvis inspirert fra En Ung Lærers Erkjennelse, som jeg leste for første gang på denne linken i kveld.
Ønsker alle sammen en god helg!
Vi reblogges!