Dypfrosset inn i sin egen nervøsitet står en skjelven mann. Han lar rastløsheten herje vilt i kroppen. Han venter en telefon.
Hjertet hans dunker som to elskede mennesker lent over på en sofa. Han venter på telefonens vibrasjon og lyd.
Konsentrasjonen gidder han ikke felle andre steder. Mens han venter, gjør han ikke noe annet, enn å bare vente.
Tiden flyr og hans liv blir stadig kortere. For hvert minutt han venter, bruker han 60 dyrebare sekunder av livet sitt.
Likevel, han er ikke smart nok til å gjøre annet. Han sløser ventetiden på å bare vente. Han sløser livstiden sin på det.

Konstant holder han på å vrake nervene sine. Det er et fullstendig kaos inne i hans dype sjel. Kan du tyde den?
Der og da innbiller han seg sin egen udødelighet, den finnes bare i naiviteten. Han skal også dø, slik som deg!
20 år er han blitt, halvparten av årene har delvis vært utsløst på tomgang og svakheter. Skjønner du hva jeg mener?

Telefonen har enda ikke ringt. Og han synker stadig inn i sitt eget tap av tid. Latskapen og feigheten holder han fast.
En tikkende bomber sitter i hans hode. Tikk takk, tikk takk, hører du tikkingen og takkingen? En utakknemlig lyd!
(31. mai 2012)