Dette er fortellingen om Lise Oreo Midtsbøe Majones Erri Riie Utti Skutti Knisedottir, men vi kaller henne bare Lise. Eller, det er jo strengt talt det hun heter sammen med alt det andre. Dere skjønner, kallenavnet hennes er nemlig Lommerusk siden det er det man får om man legger sammen den første bokstaven i alle navnene hennes. Men siden Lommerusk høres litt respektløst ut heter hun fra nå av bare Lise.
Det var en dag at Lise satt alene med en pottepante på et bitte lite venteværelse og ventet på tannlegen. Lise var ikke noe glad i tannleger så dere kan tro hun gruet seg fælt. Bildene på veggene gjorde heller ikke ventetiden stort bedre. Rundt om kring kunne hun se skrekkelige fotografier som fikk pelsjakken til ordføreren i bygda til å virke som et kunstverk.
Foten hennes vibrerte. Hun kunne ikke noe for det, og faktisk merket hun det aldri selv heller fordi hun var så nervøs. Men jeg velger likevel å fortelle deg dette nå for å gi deg en viss ide om hvor hun gruet seg. Hvordan jeg vet at hun dirret med foten? Vel, jeg hadde tilfeldigvis spanejobb den dagen, som fluen på veggen. Eller rettere sagt – i den potteplanta jeg nevnte tidligere fordi jeg simpelthen ikke kan fordra tannlegetapet.
Uansett. For Lise den dagen kunne tiden verken gå fort nok, eller tregt nok. Hun ville veldig gjerne inn med det samme sånn at hun kunne bli fortest mulig ferdig. Men hun ville også at tiden skulle gå så tregt at hun aldri behøvde å sitte i den skrekkelige tannlegestolen. Kanskje hvis tiden gikk tregt nok ville var det et tegn på at resten av verden, inkludert alle bakteriene gikk i skikkelig sakte film? Kanskje alt og alle unntatt henne? Kanskje så sakte at hun ville ha rukket å dø av alderdom før Karius og Baktus i hele tatt rakk å tenke tanken på å flytte inn?
Plutselig skvatt Lise noe helt fryktelig av et veldig lite smell. Hun løftet litt på hodet og så at den ene døren i rommet var oppe. Der sto tannlegen Blank. Nå må ikke dere få ufyselige bilder i hodet, for det var slettes ikke noe metafor jeg brukte nå. Tannlegen hennes heter faktisk Blank siden han kommer fra Amerika. Alle som kommer derifra nå til dags skal helst ha litt stusselige navn.
Blank så seg rundt i det lille rommet for å se om det var noen der. Det tok litt tid før han fikk øye på Lise siden han slett litt med synet, men til slutt kviknet han til og sa at det bare var å komme rett inn. Greit nok, det han faktisk fikk øye på var egentlig aldri Lise, men potteplanten jeg lå og spanet fra der og da. Men Lise var jo der så hun reiste seg og ble med han inn.
Og.. Ehm.. Altså.. Opprinnelig skulle dere nå fått servert en skikkelig gøyal historie fra da Lise endelig fikk satt seg i den fryktelige tannlegestolen.. Men siden jeg aldri rakk å fly etter dem før døra til venterommet ble smelt igjen noe som førte til at jeg brukte rundt fem minutter på å finne ut hvordan jeg også skulle komme meg inn så får dere ikke den. Jeg kan ikke akkurat bare finne på ting heller, det hadde vært både litt umoralsk og veldig lavmål av meg.
Når sant skal sies så kan jeg ikke fortelle dere noe som helst fra Lises tannlegebesøk siden jeg aldri kom meg inn på tannlegekontoret i hele tatt. Faktisk befinner jeg meg nå midt i en ganske kinkig situasjon. Rettere sagt i den fordømte potteplanten som til slutt viste seg å være noen lunde kjøttetende. Så hvis dere kunne være så snill at dere ringer tannlege Blank og forteller han dette før det er for sent hadde jeg vært deg evig takknemlig.
Siden jeg ikke vil at Lise skal få døren rent ned av fans kan jeg dessverre ikke fortelle dere hvilket fylke hun holder til i, og.. Vel, siden Blank akkurat har flyttet til Norge så er vel heller ikke nummeret hans i telefonkatalogen heller, enda. Og.. Når jeg tenker meg om skal jeg nå snart dø likevel siden jeg tross alt bare er en enkel døgnflue. Faktisk har jeg akkurat tre sekunder igjen på å avslutte denne fortellingen som…
– THE END –
Vi reblogges!
