Jeg ligger i mørket og kan føle stillheten brer seg over meg. Ikke en lyd å spore, ikke et eneste drypp. Er det dette som er fred? Er det dette som er harmoni? Jeg ligger her alene. Alene ja, men slettes ikke ensom.
Alt jeg en gang behøvde har jeg nå fått tak i, og alt det andre slår jeg rokk om senere. Jeg lader opp til en ny dag. En ny natt. En ny hva det enn måtte være når jeg skyver lokket ned fra kisten igjen, forså å snike meg tilbake til de fattiges palass.
Om noen timer skal jeg nok en gang tappe de søte sure for de edruelige røde små. Jeg skal totalt rive de fra hverandre, en etter en. Og når jeg er ferdig med barna griper jeg fatt i foreldrene deres.
Det er mening i å gjemme seg. Ingen vits i å løpe.
Jeg har drevet med dette så lenge jeg kan huske. Det er bare så vidt jeg minnes noe fra min tid som pust og pese på to store stygge. Så mye, og samtidig så lite har skjedd siden da. Siden den gang har jeg grodd meg seks nye, hårete og grå. Jeg har plantet mitt ego i dine etterkommeres jord. Jeg har dyrket meg erfaring og kynisme. Kraft og kjærlighet.
Jeg elsker meg selv, men stadig faller jeg uti egen selvmedlidenhet. Og når det skjer får jeg knapt rørt meg. Og hvis jeg prøver er det nesten så alle beina mine revner fullstendig av, og det er nesten så jeg drukner i min egen gule gugge.
Jeg bare blir liggende klistret til min egen dritt over en lang, lang tid. Men jeg kommer meg alltid ut igjen. Alltid. Og vipps så er jeg nok en gang mettere enn på veldig lenge.
Tikk.. Takk.. Tikk.. Takk!
