Please følg meg på Instagram.. Hvis du ikke allerede gjør det..Please følg meg på Instagram.. Hvis du ikke allerede gjør det..Please følg meg på Instagram.. Hvis du ikke allerede gjør det..Please følg meg på Instagram.. Hvis du ikke allerede gjør det.. Please følg meg på Instagram.. Hvis du ikke allerede gjør det..PLEASE IKKE FØLG MEG PÅ INSTAGRAM – HVIS DU ALLEREDE GJØR DET!
Tadda!! – her har dere de ni feteste Instagram-bildene (i en noe beskåret utgave, dere må inn på profilen min for å se de i sin opprinnelige form) jeg har publisert siden forrige “Insta lately”-innlegg!:
Okei.. Jeg vet ikke om folk er klar over det, men fakta er at jeg blogger litt sånn i ny og da. Har ikke holdt på sånn veldig lenge, så har ikke så alt for mange erfaringer i ryggmargen, enda. Men når det er sagt så har jeg likevel så smått begynt å forstå hvor utfordrende det å blogge faktisk kan være, og til tider er. Men før jeg skriver noe mer nå vil jeg bare gjøre det klart at den listen jeg snart skal begynne å skrive ikke nødvendigvis er særlig representativ for andre enn meg selv. <3
Jeg vil ikke at noen skal bli krenket og føle at jeg generaliserer på noe vis, så derfor er det veldig viktig for meg å understreke at de punktene under først og fremst sikkert kanskje bare gjelder meg selv. Beklager så veldig om noen blir lei seg eller noe sånt nå.. Please ikke hat på meg.
*uimotståelig kattefjes*
∇ Komme på ideer Δ
En blogg skriver ikke seg selv. Og det er heller ikke sånn at Foto Knutsen, eller Foto Ludvigsen for den saks skyld smeller inn gøyale fotosynteser eller bilderier for deg i ny og ne heller. Og det å komme på nye ideer.. Hva skulle jeg ha fylt bloggen med i går liksom?.. Ja, sånne ting synes ihvertfall jeg kan være noe herk i reiret da, for å si det sånn.
∇ Skrive tittel Δ
Pappa sa en gang til meg at du kan fiske så mye du vil, men du får intet innhold i magen om du ikke legger ut en god nok tittel først. Husker ikke helt hva han sa sånn ordrett egentlig, men det var noe sånt, mener jeg å huske. Uansett.. Tittel. Det er så vanskelig noen ganger det. For det skal liksom være saklig på en måte, men samtidig skal det jo være litt fresht også liksom, om dere skjønner?? For det er mye ungdommer og sånn som leser blogg har jeg skjønt, og ungdommen liker det jo litt fresht?
∇ Ha gode nok bilder Δ
Jeg syns det er sånn skikkelig vanskelig å vite hva jeg skal ta bilder av noen ganger. Sånn SKIKKELIG vanskelig, liksom. For akkurat som tittel og innhold skal jo også bildene og fotosyntesen være liksom litt sånn freshe da. Så noen ganger, når jeg kommer opp med en god ide til noe jeg kan skrive hender det at jeg bare tapper den ned igjen fordi jeg skjønner at jeg aldri kommer til å klare å ta noen kule nok bilder som vil passe til akkurat det innlegget. Og det å stjele bilder fra andre er bare SÅ Fy Fysesen.. Jeg kjenner ei fra Sogn som gjorde det en gang, og for å si det sånn – Vestlandslefsa hennes mugnet opp, og fikk prikker like etterpå – Karma is still a biatch!
∇ Ikke bruk folk som eksempler Δ
Dette er så utrolig viktig. For når man lager en blogg syns jeg det er reelt at man holder seg interessant, og at man skriver om ting som andre kan relatere til, både når det kommer til forholdet man har til seg selv, men også andre!! Og det er HER det begynner å bli så skummelt. For ihvertfall så syns jeg at det er så utrolig hard to get liksom å skrive om ting som kanskje spesielt gjør meg litt oppgitt, UTEN at må gå inn på noe veldig spesifikke eksempler med spesifikke personer. Så da er det som oftest bare best å la være. Jeg vil ihvertfall aldri henge ut noen på noen som helst måte. ALDRI!!
∇ Ikke skriv for lange innlegg Δ
Man må rett og slett ta litt hensyn til at folk ikke bare kan sitte og lese inne på bloggen din hele dagen. Og hvis du attpå til har et lite ønske om å få tildelt litt klapp og klem i hyggestund-feltet er det veldig viktig at du ikke skriver for langt, eller for mye. Med mindre du vil at bestemoren din skal være den eneste som leser det du skriver da. For gamle folk har tid til å lese blogg. Men siden det ikke er så mange igjen av dem, er det viktig å tenke litt på de unge også som det teoretisk sett er mest av.
Helt, helt til slutt vil jeg bare fortelle dere at jeg akkurat har begynt med Youtube. Jeg har laget en kanal som jeg har kalt for Storliboy, og jeg hadde blitt kjempeglad om så mange som mulig hadde hatt lyst til å komme å besøke meg der inne også. Og kanskje også trykke på denne derre røde knappen hvor det står Adoptere eller noe på. Ja, dere skjønner hva jeg mener når dere ser den.
Livet er slettes ingen spøk. Ei heller er døden. Jeg anser meg selv STORT SETT som en fyr som er ganske flink til å nyte livet, og samtidig HOLDE MEG I LIVET. Men noen ganger er det lettere sagt enn gjort. Når sant skal sies gambler vi mer eller mindre med døden hver-eneste-dag!.. Foreksempel: Alt vi spiser, eller IKKE spiser er på en eller annen måte med på å øke og minske sjansene for en eller annen bekmørk sykdom som bare ligger og venter på å få tatt deg rett ned, ned, ned.
Men det er ikke bare hva vi velger å helle i oss som har noe å si. HVOR vi måtte befinne oss til en hver tid, og med HVEM, kan være MINST like skjebnesvangert, eller skal jeg si… KATASTROFALT!! Ja, som dere skjønner, i dag hadde jeg altså tenkt at vi skulle ta et aldri så lite dypdykk nede ved dødens grenseland – her har dere 3 historier fra livet med hvor jeg faktisk KUNNE ha dødd!:
Må forresten kinda beklage for at jeg virker litt daff og umotivert i denne videoen.. MEN på en annen så går det kanskje helt greit siden det uansett ikke er et veldig LIVLIG tema som står på menyen i dag.. xD Og sist, men desidert ikke minst så vil jeg nok en gang virkelig råde dere til å ta en titt innom Youtube-kanalen til min super-fantastiske venn SILJE som altså var den som klarte å inspirere meg til å lage denne video-snutten i dag – Hun fortjener alle de subsa hun kan få!! 😀
Bare EN gang til.. Bare en!.. Det verste er at det funker, gang på gang. Jeg vet så inderlig godt innerst inne at den “siste runden” absolutt ikke blir den siste runden, men at jeg ihvertfall går løs på 15 runder til etter denne runden her. Likevel er det stadig en del av meg som tror litt på mine egne løgner der og da, og som lar meg fortsette.
I fjor høst gjorde jeg nemlig noe så genialt som å kjøpe meg spillet Plague Inc til PS4. Et strategi-spill som går ut på at man skal spre en eller annen bakterie over hele verden, og stort sett også sørge for at hele jordens befolkning dør ut før forskerne har greid å komme opp med en motgift og deretter kurert folk og fe. Et strategi-spill som har visst seg å være SYKT avhengighetsskapende.
Her har dere en aldri så liten “snutt” som viser hva jeg prater om..:
Og helt siden i høst har jeg ikke tall på hvor mange dager jeg har tenkt at jeg bare skal spille litt, maks 15 minutter eller noe, men til slutt har endt opp med å sitte der i minst tre timer. Og tror dere ikke at jeg attpå til greide å lure meg selv til å kjøpe mobilvarianten også her forleden?
Flere som har blitt bitt av denne såkalte basillen?
Det har gått en stund siden vi sist snakket sammen nå. Siden vi sist kranglet. Siden jeg sist oppførte meg så ondskapsfullt ovenfor deg og dine, og du som alltid aldri svarte med noe annet enn ren godhet tilbake. Siden den gang har jeg tenkt. Mye. Jeg har tenkt på alt jeg burde gjort annerledes. Alt det jeg gjorde, men aldri skulle ha gjort. Alt jeg aldri gjorde, men definitivt burde ha gjort. Alt det gode jeg ga deg, men som du definitivt hadde fortjent så mye mer av. Og selv etter at jeg til slutt valgte å forlate deg, forlot du meg aldri tilbake. Og du sluttet aldri å gi.
Og jeg vet hva du sitter og tenker nå. Jeg trenger ikke tenke sånn lengre. Du har gått videre. Du er ikke sint mer. Du er ikke lei deg lengre. Du har tilgitt, og syns at jeg heller burde fokusere på alle de gode tingene vi hadde sammen. Ikke sant? Og tro meg, jeg har virkelig prøvd. Tross alt så var det jo de det var mest av når alt kommer til stykke, var det ikke? Men likevel.. Jeg klarer aldri helt komme over at jeg behandlet deg så jævlig alle de gangene klørne mine igjen begynte å komme frem. Jeg klorte deg til blods, og du bare lot meg gjøre det. Og du tilga meg, gang på gang. Hvorfor?..
Ingen dager har noen sinne vært helt like, og sånn skal det forhåpentligvis fortsette å være. Selv alle disse eneggede tvilling-dagene er helt kliss klass like når alt kommer til alt. Hva slags dag dette her er, for meg, ja det vet jeg ikke enda da jeg såvidt bare har startet på den. Men foreløpig så merker jeg at jeg savner en viss energi, en god porsjon motivasjon, for ikke å snakke om INSPIRASJON som jeg når sant skal sies føler jeg var ganske bortskjemt med allerede FØR jeg våknet ordentlig visse dager for en ukes tid siden – *kremt* – da jeg blant annet ikke hadde en pc som virket som den skulle. Men dere vet hva man sier.. Det er som oftest før det store spetakkelet at det er stille en stund, så før vi aner det smeller jeg nok til med noen skikkelig tvilsomme greier igjen! xD
Haaaaaaaaaaaaaaalllllloeeeennn! Har dere det bra? Hvordan JEG har det?? Naww, dere er bra søte da.. Nei, jo, jeg har det igrunnen ganske greit. Akkurat karret meg ut av kjøkkenet etter å ha tatt oppvaska med bittelitt hjelp fra my boys Harm og Hegseth. Men, det er ikke de jeg har tenkt å dedikere dette innlegget til i kveld. Det har seg nemlig sånn at jeg har en liiiiten oppdatering å komme med angående mitt litt schizofrene forhold til 13 Reasons Why. For i går så kom jeg jo frem til at jeg var fornøyd med å ha sett den første episoden av sesong 2, men at jeg trolig ikke skulle gidde meg til å se resten. Vel, det varte bare i et par timer, så forsvant sola, og “emo-kidden” i meg poppet frem igjen. Og TRO meg: den bekmørke emo-gutten i meg lever fortsatt i beste velgående.
.. Og nå sitter jeg og tenker at det først og fremst var tre grunner til at jeg var såpass bestemt på at 13 Reasons Why egentlig ikke var noe for meg der og da – 1: Det var fremdeles sol og varme ute – jeg blir som kjent litt gretne-Petter av sol og varme. 2: Denne sesongen starter med en tatovering-sekvens – alle som har fulgt meg en stund bør vite nå at jeg får temmelig fort noia av sånt, og har jeg først fått slengt slike scener i fleiser blir jeg gjerne litt ekstra farvet av det en stund etterpå. 3: Jeg har så og si bodd på Paradise Hotel den siste måneden. Så overgangen fra Hotel Tull og Fjas til 13 Nitriste ble litt i overkant røff. Man kan på en måte sammenligne det med å omsider komme hjem igjen etter å ha tilbragt en langhelg med verdens beste venner. Jeg trives (stort sett) ganske greit her hjemme, men når man akkurat har kommet hjem igjen fra verdens beste vennehelg.. Ja, dere skjønner tegninga.
Enyway: Etter at jeg ved midnattstider hadde gått meg en tur med Ozzy i bånd, kommet meg hjem igjen, og kokt meg et par veggis-pølser, bestemte jeg meg for å gi 13 Reasons Why sesong 2 en sjanse til. Og for å si det sånn: Alle de falske “nei, dette er ikke en serie for meg. Jeg er ikke en sånn en serie-dude”-tankene fra noen timer tidligere var plutselig like forduftet som sunn fornuft i det hvite hus etter at USA hadde valgt å peke ut en muggen appelsin som sin neste president. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange episoder det ble i natt, men jeg tror at jeg ihvertfall slukte tre episoder helt rått før jeg omsider fant det for godt å legge bein og innvoller tilbake i kista. Så da vet dere det! ^^
I løpet av den siste måneden har jeg sett intet mer enn hele TRE sesonger av Paradise Hotel Norge, dvs. de tre sesongene man kan se UTEN noe reklame som betalende medlem på viaplay.no. Men i går når jeg omsider fikk sett ferdig sesong 10 gikk jeg plutselig tom for reklamefrie Paradise-episoder. Noe som igrunn passet meg helt fint da jeg merker jeg er litt lei akkurat nå. Jeg syns fortsatt det er gøy å stalke enkelte deltakere og sånn, men jeg er litt lei av at det så og si nesten bare har vært Pærra jeg har sett på når jeg først har sett på noe i den siste tiden.
.. Så i kveld bestemte jeg meg for å se første episode av 13 Reasons Why, sesong 2. Men allerede nå lurer jeg på om det er noe jeg skal gidde å fullføre. Og hvis jeg kommer til å gjøre det, hva vil isåfall være grunnen? Først av alt.. Jeg er en av de som mener at mange faktisk kan ha godt av denne serien. Det er en rekke foresatte der ute som kan få øynene åpnet opp litt, bli litt mer beviste på hvordan det er å være ung i dag. Og så ser jeg for meg at det er en del som sliter med et eller annet som kan finne en slags trøst i denne serien, få en slags bekreftelse på at man ikke er alene. Ja, også mener jeg også at serien generelt kan bidra til å gjøre folk mer bevisste på hvordan enkelte handlinger og ORD faktisk kan påvirke andre, både i negativ og positiv forstand.
Og ja.. Jeg sitter her og tenker nå.. Hvorfor skal jeg se sesong 2 av 13 Reasons Why? Er jeg en forelder? Nei. Går jeg på skole eller noe sånt nå? Nei. Blir jeg mobbet eller trakassert av noen? Ikke som jeg vet. Har jeg nylig blitt det? Ikke som jeg vet. Anser jeg meg selv som et dårlig menneske som trenger en oppvekker sånn at det ihvertfall er et lite håp om at jeg får gått litt inn i meg selv og revurdert en del ting i livet? Vel.. Jeg er absolutt ikke perfekt, men akkurat når det kommer til hvordan jeg oppfører meg ovenfor andre så TROR jeg ihvertfall at jeg ikke har noe å ha dårlig samvittighet for. Og om så var er jeg litt usikker på om 13 Reasons Why “forandrer” meg mer enn det første sesong eventuelt var i stand til.
Og helt, helt ærlig. Årsaken til at jeg så første sesong er først og fremst fordi jeg er veldig opptatt av blant annet tv-serier og film. Første sesong av 13 Reasons Why var på et tidspunkt noe “alle” snakket om. Og sånn sett en serie jeg da naturligvis ble veldig nysgjerrig på og følte at jeg “måtte” se, bare for å ha sett den, sånn at jeg kunne danne meg en mening om den. Og det gjorde jeg. Jeg likte serien, jeg koste meg ikke med den, men jeg syntes at serien tok opp en rekke viktige tema på en god og modig måte. Så.. Jeg har med andre ord sett 13 Reasons Why. Første sesong.. Men hvorfor skal jeg egentlig se sesong 2?
Her og nå er det i grunn bare EN eneste grunn til at jeg har litt “lyst” til å se andre sesongen, og det er ene og alene fordi jeg har lyst til å se en av guttekarakterene få sin lenge etterlengtede straff. Eller med andre ord: den eneste grunnen til at jeg er litt keen på å se sesong 2 er rett og slett på grunn av et viss hat. Og det mener jeg personlig er et litt feil utgangspunkt for å se på en serie, ihvertfall når det står der som det eneste. Så, ja, nei.. Når alt kommer til alt bør jeg nok bare la denne serien ligge. Jeg har sett sesong 1, jeg likte den sesongen ganske greit. Men av forskjellige grunner jeg ikke har klart å samle opp tretten stykk av (enda), så ser jeg altså ikke det store poenget i å se ferdig sesong 2.
Det sies at alle valg man tar i løpet av livet ALLTID har to sider. En mørk, og en lysere side. På mandag fikk jeg hjelp av min hellige skaper til å degradere/ oppgradere seks-setersen min til en tre-seters. Aller helst ville jeg at den skulle bli til en fire-seters, men det var visst ikke et alternativ i følge skaperen, på grunn av et eller annet jeg ikke forsto noe av.. Alternativene i følge han var enten å fortsette å ha en seks-seters, eventuelt gå for en fem-seters, eller en tre-seters. Men en fire-seter.. Det var visst ikke aktuelt. Det gikk visst ikke, og igjen – jeg fatter virkelig ikke hvorfor.
Men greit. Siden jeg personlig ikke ville ende opp med en laaaang fem-seters uten hjørne (på seks-setersen var det nemlig et hjørne i midten) så bare “måtte” jeg gå for tre-seters. Og i dag tidlig testet jeg ut hvordan det er å sove på den, og.. Nå syntes jeg ikke seks-setersen var den beste å sove i heller, men tre-setersen er IHVERTFALL et mareritt for meg og min fem meter lange kropp. Og når jeg først har lagt meg for å sove på en såpass ukomfortabel sofa så påvirker det også tydeligvis drømmene mine. Klarte nemlig å drømme at jeg hadde fått tilsendt en rekke videoer på snap av noen ukjente “menn” som hadde bundet fast ei venninne av meg i en garasje som de slo og sparket, mens hun bare gråt og gråt, og mot slutten sa en av de at hvis jeg ikke slutter å skrive til henne blir det bare enda verre for henne enn det allerede var.
