Skjønnheten og beistet

Det har gått en stund siden vi sist snakket sammen nå. Siden vi sist kranglet. Siden jeg sist oppførte meg så ondskapsfullt ovenfor deg og dine, og du som alltid aldri svarte med noe annet enn ren godhet tilbake. Siden den gang har jeg tenkt. Mye. Jeg har tenkt på alt jeg burde gjort annerledes. Alt det jeg gjorde, men aldri skulle ha gjort. Alt jeg aldri gjorde, men definitivt burde ha gjort. Alt det gode jeg ga deg, men som du definitivt hadde fortjent så mye mer av. Og selv etter at jeg til slutt valgte å forlate deg, forlot du meg aldri tilbake. Og du sluttet aldri å gi.

Nei, selv ikke i dag har du sluttet helt med det.

Og jeg vet hva du sitter og tenker nå. Jeg trenger ikke tenke sånn lengre. Du har gått videre. Du er ikke sint mer. Du er ikke lei deg lengre. Du har tilgitt, og syns at jeg heller burde fokusere på alle de gode tingene vi hadde sammen. Ikke sant? Og tro meg, jeg har virkelig prøvd. Tross alt så var det jo de det var mest av når alt kommer til stykke, var det ikke? Men likevel.. Jeg klarer aldri helt komme over at jeg behandlet deg så jævlig alle de gangene klørne mine igjen begynte å komme frem. Jeg klorte deg til blods, og du bare lot meg gjøre det. Og du tilga meg, gang på gang. Hvorfor?..

… Kjære Camilla, jeg savner deg …

Siste innlegg