Med aspergers syndrom er det fort gjort å bli oppslukt i ting, at man simpelthen går rundt og tenker “litt” mer på noe enn “folk flest”. Og sånn kan det selvfølgelig også være ovenfor andre mennesker – så hvordan vet man egentlig om man faktisk er noe betatt, ELLER om det “bare” er aspergeren som regjerer igjen?
Stay goregeous! 😃
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Hmm. Hm-hm-hmm. Hva vil jeg egentlig nå? Hvorfor skriver jeg på dette innlegget? Jeg vet ikke. Men det gjør kanskje ikke så mye, for som vanlig, kommer dette innlegget til å bli helt krise så vil jeg trolig ikke publisere det. Så som vanlig får jeg bare ta og kjøre på også ser jeg hvor vi ender. Hvor jeg ender. Nei vi. Jeg. Jeg vet ikke.
Det begynner å bli en stund siden det var noe vi eller oss nå. Jeg har stort sett holdt meg hjemme – i likhet med veldig, veldig mange andre – og per dags dato så har jeg ikke hatt kontakt med noen muntlig, annet enn en sjelden gang når jeg er i butikken. Og selv da stopper jeg ikke opp og snakket med noen, annet enn veldig kjapt med den som har står i kassa.
For kanskje to uker siden, eller muligens en, så foreslo jeg for ei venninne at vi kan snakkes over Facetime, Skype eller Messenger snart. Min venninne er heldigvis ikke vond å be på noen måte der, så hun svarte ja ganske umiddelbart. Likevel har dette enda ikke blitt noe av. Verken denne samtalen, eller noen av de andre jeg har hatt litt lyst til å ringe i det siste har enda blitt noe av. Ene og alene fordi.. jeg har igjen blitt så skrekkelig dårlig på å ta nevneverdig kontakt med folk.
“Hva om jeg plutselig faser ut og nok en gang forsvinner inn i meg selv mens samtalen pågår?”. Ja, for det er dessverre en greie hodet mitt har.. Vel, ikke akkurat begynt med da dette på ingen måte er en ny ting, men dette har skjedd noe oftere nå etter nyttår (altså FØR covid-19 kom til Norge og var noe nordmenn brydde seg nevneverdig om). Jeg har ikke gjort nevneverdig stor research på dette, men visstnok skal ikke dette være så uvanlig blant folk med aspergers. Og tar jeg ikke helt feil her nå kalles dette for “meltdown”. Men korriger meg gjerne om dere mener jeg tar feil – for dette er som sagt ikke noe jeg har alt for stor kunnskap om, annet enn at jeg vet at disse følelsene og uvanene hodet mitt driver og kjører av og på nå om dagen altså på ingen måte er noe nytt i mitt liv.
Også er det forresten (minst!) en ting til. Og det er det faktum at i den siste tiden har jeg hatt det ganske så bra med meg selv, stort sett. En ting er det jeg skrev om i et tidligere innlegg – at jeg nå ikke føler for å anstrenge meg like hardt lengre med å holde på døgnrytmen på samme måte som tidligere i år. En annen ting er at med SÅ lite kontakt med andre individer så har en rekke påvirkninger utenfra nå i større og større grad “forduftet litt”. I det minste løsnet noe opp. Påvirkninger som rett og slett har føltes litt begrensende til tider, ja til og med kvelende.
F.eks; den siste videoen som jeg la ut for en ukes tid siden hvor jeg snakket om åtte type Youtube-videoer jeg ikke liker å se ville uten tvil satt lengre inne å i hele tatt produsere for.. si en måned tilbake da jeg fremdeles hadde noen lunde tettere kontakt med andre enn hva jeg har nå. For det er jo ikke til å legge skjul på at jeg har noen i litt forskjellige kretser som ikke syns like mye om alt jeg sa i den videoen. Og kanskje ville disse meningene utenfra påvirket meg i stor nok grad til å i det minste sensurere meg selv i enda litt større grad enn jeg allerede føler jeg har gjort nå da denne videoen til slutt ble en greie.
.. og NÅ kommer vi borti et aldri så lite kompleks. For mens disse stadig løsere tøylene har bidratt i å gjøre at jeg føler meg friere enn på en god stund, ja så har jeg samtidig på sett og vis begynt å bli “reddere” for å “tråkke feil” i enkelte situasjoner nå enn før. For en ting er at jeg kinda gir litt mer f inne på blogg, Youtube og eget hjem nå. Men akkurat når det kommer til hva jeg skriver direkte til enkelte enkeltmennesker, ELLER hva jeg skulle si for den saks skyld om jeg mot alle odds skulle somle meg til å ringe noen snart, ja akkurat der føler jeg nå at jeg er litt mer var igjen enn jeg har vært på en stund.
DETTE igjen har bare blitt enda en grunn til at jeg nå har fått litt vanskeligere for å ta kontakt med folk. Jeg tråkka ganske greit i salaten med ei jeg TRODDE var ei slags venninne i romjula.. Og jeg klarte også å dumme meg ut med en kommentar inne på instagramen til en annen venn av meg for.. si en måneds tid siden. En kommentar som har hjemsøkt meg en del siden, og gått litt løs på selvbildet mitt når det kommer til å måtte deale med andre mennesker – hva som er sosialt akseptert å skrive eller si.
Ja, så var det faktisk et faktum til.. “Hvorfor skal jeg egentlig bry andre med meg når jeg til syvende og sist er så flink til å bry meg om meg selv?”. Okei, jeg skal innrømme at dette spørsmålet lød bedre i hodet mitt før jeg fikk det skrevet ned her nå, men.. Ihvertfall. Jeg har det veldig greit med meg selv om dagen. Jeg føler ingen liker meg selv like godt lengre som jeg liker meg selv. Ingen kommer noen gang til å forstå meg selv like godt som jeg forstår meg selv. Ingen har like god humor som meg, eller smak, like gode poenger, like finurlige synspunkter, ja i hele tatt. Vel, ihvertfall stort sett. Noen unntak møter jeg fremdeles på også der, men akkurat nå.. ja så syns jeg helt ærlig at jeg er den beste vennen jeg kan ha. Den gøyeste. Den kuleste. I hele tatt.
Jeg kan selvfølgelig fortsatt bli irritert på meg selv, misforstå meg ikke. Det er ikke full runk rundt eget ego 24/7. Men i det minste – skulle jeg si eller gjøre noe “dumt” så tar jeg ihvertfall ikke og poster en Jodel hvor jeg anonymt spør om råd for hvordan jeg kan blokkere meg selv uten at jeg selv helt skal skjønne at jeg selv har gjort det. (Okei. Den der gir kanskje bare litt mening for 2-3 personer i hele verden, men det får så være.)
Kort oppsummert: følelseslivet mitt, tankegangen min, ALT er i veldig berg- og dalbane om dagen. Det er lenge siden jeg har vært så alene som jeg er nå, men samtidig er det også lenge siden jeg har følt meg så LITE ensom – sett bort ifra når jeg ser alle de My Storyes-postene hvor felles venner og bekjente av meg ser ut til å ha hatt det ganske allright i diverse videogruppe-samtaler over nett, også har ingen og da mener jeg INGEN spurt meg om jeg også vil være med. DA kan jeg kjenne litt på det. Men så går det fort over igjen når jeg kommer tilbake det med at jeg tross alt er den beste vennen og det beste selskapet jeg kan få i denne merksnodige verdenen eny-fucking-ways.
Hmm.. Ja, så var jeg omsider vendt tilbake til start. Hva vil jeg med dette innlegget? Hvorfor har jeg nå endt opp med å publisere dette innlegget? Har jeg noen hensikt med dette innlegget i hele tatt? Jeg vet ikke. Og helt ærlig – akkurat nå gir jeg litt f.
Heheheheheheeeee!.. 🤪
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Jeg er som (u)kjent blitt diagnostisert med både aspergers syndrom og add.
To diagnoser som begge har køddet til svært mye for meg opp gjennom tidene. Men heldigvis så finnes det også en rekke eksempler på POSITIVE ting jeg har fått ut av det dem. Og det er disse tingene jeg tenker å fortelle litt om nå.
Stay goregeous! 💀
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
I går så bestemte jeg meg for første gang på ganske så lenge å igjen trekke frem det faktum at jeg har aspergers syndrom her inne på bloggen. Og en liten stund senere så tok jeg meg selv i å omtale innlegget som et aspergers-innlegg når jeg så skulle reklamere for det på Snapchat. Og grunnen for det er enkel: Situasjonen som jeg hadde beskrevet gårsdagens innlegg (som kan leses her!), er en av de jeg ikke tror jeg hadde vært borti om jeg var foruten denne diagnosen, eller om jeg ikke hadde hatt en annen diagnose som er innenfor det nokså så brede autismespekteret.
Og som jeg såvidt nevnte i innlegget fra i går så skjer heldigvis slike ting sjeldnere, og sjeldnere. Jeg som alle andre møter fortsatt på en rekke utfordringer nå og da, men de aller fleste utfordringene jeg står ovenfor stort sett nå, er ikke av den typen som jeg anser som “forbeholdt for folk med autisme”. Ja, og så var det en annen ting.. Hvis jeg på død og liv skulle å begynt å nevne at jeg har de forskjellige diagnosene jeg har i tide og utide, ja så vil det fort ende med at det er disse diagnosene jeg først og fremst ville blitt assosiert med, og akkurat det behovet har jeg ikke.
Det er synd å si det, men det er ihvertfall sånn MIN hjerne fungerer. De gangene jeg har fulgt noen som så og si har blogget “KUN” om en eller annen diagnose (eller sykdom) som han eller hun, har eller har hatt, ja så har det fort blitt nettopp denne diagnosen (eller sykdommen) jeg har forbundet dette individet med. Så derfor velger jeg personlig å fortsatt være åpen om at jeg har det og det, men UTEN at jeg liksom “må” minne folk på det hele tiden. Så, ja.. Kort fortalt er det altså derfor jeg så sjelden velger å lage de såkalte “aspergers” eller “add”-innleggene mine, for jeg vil simpelthen ikke ende opp med å bli diagnosene mine! xD
PS: Ingen kosedyr ble alvorlig skadd under produksjonen av dette blogginnlegget!
Nå skal jeg fortelle dere om noe jeg i går tenkte at jeg ikke skulle gidde å bry dere med, men som jeg nå altså har skiftet litt mening rundt. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg i går tenkte at dette ikke var noe å blogge om, kanskje det skyldes at jeg syns det er litt flaut, at det jeg nå skal til å fortelle dere får meg til å føle meg pitte litt dum.. Jeg vet ikke. Uansett, etter litt om og men har jeg nå bestemt meg. Jeg SKAL gi dere hele historien, uten filter, uten sensur. Vel, ikke at det er så mye å filtrere ut, men.. Okei, nå kan ting bare gå en vei.. Jeg burde ha lært for lenge siden at man skal være forsiktig med å skyte folks forventninger for mye opp i luften sånn, men.. Okei, NÅ begynner jeg. Helt seriøst.
I går bestemte jeg meg for å handle litt på Rema. MEN da jeg hadde kommet inn oppdaget jeg at det ikke var noen flere handlekurver igjen, så jeg gikk ut igjen.. Og det er vel nå jeg bør skyte inn at jeg har aspergers, sånn for de av dere som ikke vet det fra før av. Så når det dukker opp enkelte forandringer, ting som bryter litt med hvordan jeg er vandt med fra før av.. Ja, så KAN ting fort låse seg for meg, og jeg kan bli stående et sted, eller sittende, eller liggende, og ikke helt vite hva jeg skal gjøre. Dette er ikke noe som skjer så veldig ofte lengre, sammenlignet med f,eks 5 år tilbake, men det kan fortsatt forekomme, og i går, på Rema 1000, ja så gjorde det altså det.
Og nå som jeg sitter og skriver dette innlegget tar jeg meg selv for ente gang i å tenke “hvorfor kunne jeg ikke bare tatt en av de handlevognene, slik som alle andre som gikk inn der og da?”. Og vel.. I bunn og grunn kan vi vel koke det hele ned til et ord: Aspergeren. Jeg visste innerst inne nesten med en gang at dette ikke egentlig trenger å være noen big deal at all, men likevel lot jeg det få bli det. Så.. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg gå til Coop i stede? Vel.. Isåfall “måtte” jeg gå hjem igjen først, tenkte jeg, for å hente Coop-bærenettene da jeg helst ikke vil kjøpe flere enn hva jeg allerede har. Og plastpose?.. Nei. Så.. Etter at det hadde gått enda noen minutter bestemte jeg meg for å gå rett til Bunnpris, ene og alene fordi at fra den butikken hadde jeg ingen bærenett, enda.
Sååååå, hva skjer så? Jo, jeg går til Bunnpris, som har plenty av handlekurver tilgjengelig, jeg fyller opp handlekurven, og går så til kassa for å betale. Gjett hva jeg så finner ut der? Jo, de har gått tom for bærenett.. Så jeg ender opp med å for første gang på flere måneder kjøpe meg plastpose igjen.. Jeg KUNNE sikkert bare brukt de Rema 1000-bærenettene som jeg allerede hadde tatt med, men nei. Det hadde hjernen min også bestemt seg for er feil.. Så siden jeg ikke vil være uhøflig mot Bunnpris ved å putte varene mine i Rema 1000-bærenett, og siden jeg absolutt ikke ønsker å bære på alt sammen i armene mine (noe som virkelig ikke hadde funket at all), ja så ender jeg til slutt opp med å igjen si ja til en fuckings plastpose..
Gjenkjennelses-faktor enyone? xD
Det begynner å bli en god stund siden jeg skrev eller snakket noe særlig om de greiene med aspergers nå. Og årsaken til det er først og fremst at jeg ikke har lyst til å bli stemplet som “han med asperger”, samt at jeg føler egentlig at jeg har fått sagt det som er å si om temaet for min del – både her inne på bloggen, men også på Youtube. Men nå har jeg likevel bestemt meg for å gjøre et innlegg til igjen. For siden sist har jeg jo blitt et par år eldre, det er flere ting som har forandret seg, jeg merker mindre til de typiske aspergers-“forbannelsene” nå enn før, og ja.. Jeg ønsker rett og slett å komme med en aldri så “liten” oppdatering på hvordan Aylar 26 år nå har det i forhold til de mest klassiske kjennetegnene ved denne diagnosen.
Aylar 26 VS. forandringer
La oss bare starte med disse forandringene som livet stadig støtt har å by på, for HER har det skjedd ting. Jeg er fortsatt den gutten som sitter for meg selv og bruker i overkant mye energi og tid på å analysere hvordan ting KAN komme til å utvikle seg eller gå hvis jeg bestemmer meg for å gjøre det og det, men når DET igjen er sagt så lar jeg det heldigvis ikke styre meg i like stor grad som før.
I løpet av den aller første perioden min som blogger (opprettet denne bloggen i 2010, men det var først i 2011 at jeg VIRKELIG begynte å blogge) så følte jeg meg nærmest helt avhengig av å ha med meg noen hvis det i hele tatt skulle være snakk om å dra til et sted utenfor kommunen. Det var flere jeg så gjerne ville besøke, men som aldri ble noe av fordi jeg konsentrerte meg for hardt om “hva hvis jeg går av på feil sted?”, “tenk om jeg setter meg på feil tog”, “hva om sjåføren ikke gidder å si fra på høytalerne når vi er fremme selv om jeg spør han om det?”, også videre.
Men våren 2013 så skulle denne isen endelig begynne å smelte. For en uke i februar dette året så tok jeg endelig sjansen på å besøke blant annet min beste venninne Sara som på den tiden holdt reir i Nordfjordeid, som er sånn ca 331 km unna der jeg bodde da, og fremdeles holder til nå hvis man først kjører E6 og deretter Rv15.. Jeg tok først toget til Otta før jeg deretter satt på buss de resterende fire timene. Om jeg grudde meg på forhånd av denne reisen? Hell yes!! Faktisk var jeg så bekymret for alt som kunne gå galt at jeg faktisk var på nære nippet med å kansellere alt sammen.. I dag er jeg VELDIG glad for at jeg ikke gjorde det.
For til min store lettelse gikk det hele veldig, veldig greit. Jeg fant fort ut hvor på toget jeg skulle sitte, passasjerene fikk klar og tydelig beskjed når toget nærmet seg Otta, og det var heller ikke noe problem å finne rett buss når jeg først hadde kommet meg på Otta for *kremt* – det var bare en eneste buss på Otta på det tidspunktet jeg skulle videre derfra da Otta ikke akkurat er det mest populære stedet i Norge, for å si det sånn. Uansett – det eneste jeg kjente litt på når jeg først hadde kastet meg ut på denne reisen var at jeg begynte å bli litt lei av å sitte på buss den siste timen jeg hadde igjen før jeg var helt, helt fremme. Men sånn bortsett fra det så gikk det hele nærmest som en drøm.
Og siden den gang har jeg våget å dratt ut av bygda helt på egenhånd ved flere anledninger da jeg blant annet har vært innom Voss, og til og med Bergen (som er “bittelitt” større enn Nordfjordeid) et par ganger. Og det er ikke “bare” med tanke på reising at jeg har blitt tøffere i det siste når det kommer til å prøve ut nye, og litt uforutsigbare ting. Jeg tar stadig med meg nye matvare-produkter fra butikken, så jeg blir stadig tøffere og tøffere også i matveien. Jeg er langtifra så mager og konservativ når det kommer til hva jeg gidder å utforske av tv-serier, filmer, musikk og spill – sammenlignet med hvordan jeg var for bare 3-4 år siden, og jeg har desidert blitt flinkere til å ikke bare bestemme meg for at folk ikke egentlig vil ha noe med meg å gjøre når jeg først ønsker å sosialisere meg med noen – bare for å nevne NOEN eksempel.
Men igjen.. Det eksisterer fremdeles et viss forbedringspotensiale. For NÅR jeg foreksempel legger merke til at jeg har noen færre “venner” på Facebook enn for et par dager siden så hender det fortsatt at jeg lar det gå utover humøret mitt, at jeg blir sittende og lure på hvorfor vedkommende nå har fjernet meg, og hva jeg eventuelt kunne ha gjort for å beholdt vedkommende ihvertfall en stund til. Så avvisninger er fremdeles noe jeg kan slite en del med, men da helst i etterkant når det faktisk HAR skjedd, og altså ikke så mye FØR det eventuelt skjer.
Aylar 26 VS. det sosiale
Så var det disse greiene med sosiale antenner, sosial angst, etc. Også her mener jeg selv at jeg helt åpenlyst har forandret meg. Jeg liker nemlig fortsatt å se gjennom gamle blogginnlegg fra tid til annen, og når jeg først gjør det kommer jeg raskt over flere ting jeg neppe ville skrevet eller sagt i dag, i hvertfall ikke med den samme formuleringen som jeg brukte den gang da. Og jeg tror også det faktum at det i dag tar lengre tid mellom hver gang noen bestemmer seg for å kutte meg ut også bekrefter dette ganske greit. Da særlig hvis vi legger til det faktum at jeg nå STORT SETT har vært ganske sosial med en del forskjellige venner og bekjente den siste tiden, som regel en nokså knirkefri “affære”.
Jeg er med andre ord en person som er villig til å lære av mine feil. Jeg vil ikke lengre være den fyren som legger all skyld på alle andre hvis noe først skjærer seg, jeg vil ikke lengre være han som sier “jeg har aspergers syndrom, så jeg kan ikke noe for det”. Selvfølgelig – noen ting mener jeg fremdeles at folk bare bør og “MÅ” godta, ikke alle er verdt “ALT” heller, men igjen: Jeg har altså innsett de siste årene at jeg ikke bare kan skylde på alt og alle andre. Jeg har en del ting jeg må jobbe med selv også, og jeg ønsker, og jeg vil virkelig å være den beste utgaven av meg selv.
Også var det denne angsten.. Vel, jeg er fortsatt ikke så gira på å gå ut og handle en lørdag formiddag når butikkene er stappa full med folk, og jeg er fortsatt stort sett ikke så glad i å handle når antallet besøkende her og der bare ligger på et helt middels stadiet heller, men når det igjen er nevnt så merker jeg det ikke like sterkt på kroppen nå som før hvis jeg først er ute blant “litt” flere mennesker enn jeg strengt talt hadde foretrukket. Herregud, jeg har til og med sittet 12 timer i strekk på en og samme buss til Bergen som har vært nærmest stappa full med fremmede. Og det har faktisk gått veldig fint sånn med unntak av et par irritasjonsmomenter når det kommer til et par lyder her og der.
Aylar 26 VS. motivasjon
En annen ting mange med min ene diagnose som oftest sliter med er motivasjon, da særlig når det kommer til ting som ikke er helt innenfor de absolutte særinteressene. Og på dette feltet er jeg faktisk litt usikker på hvorvidt jeg har utviklet meg noe særlig, eller ikke. For STORT SETT så gjør jeg jo nesten bare ting jeg faktisk vil holde på med, da særlig etter at jeg ble 100% ufør og ikke lengre har så mange plikter og ting jeg “MÅ” gjøre mer. Det forekommer ofte at jeg ikke gjør slik som jeg hadde tenkt at jeg skulle gjøre dagen før, enten det er snakk om noe jeg liker, eller noe som er litt mer kjedelig, men STORT SETT så gjør jeg altså NESTEN bare ting jeg faktisk har lyst til, og føler for der og da. Og slik har jeg jo mer eller mindre alltid vært.
Men ja, jo greit. Også her har jeg enda et par forbedringspotensiale som jeg faktisk er ganske klar over selv. For jeg kan fortsatt bli flinkere til å IKKE utsette neste måltid i så veldig mange timer.. Og i løpet av et helt år har det fortsatt gått alt for mange dager hvor jeg har ligget alt for lenge i senga, ikke fordi jeg synes det er så “digg” å ligge der, men fordi jeg simpelthen ikke har orket å stå opp, selv om det innerst inne har vært flere ting jeg egentlig har ville gjort den og den dagen.. Men der og da har det tatt meg litt i overkant mye krefter å “minne meg selv” på disse tingene fordi jeg har latt et eller annet negativt (som f.eks at jeg ganske nylig har lagt ut et nytt profilbilde på Facebook som nesten ingen har brydd seg om) få skygge fullstendig over. Men også dette er jo noe som har “forfulgt meg” så og si gjennom nesten hele livet.
Aylar 26 VS. det ikke-bokstavelige
Siste stopp!: Humor og ironi. Og nå må jeg faktisk tenke meg godt om, for jeg kan faktisk ikke huske sist gang det oppsto en litt rar, klein eller uheldig situasjon basert på en misforståelse som har hatt noe med sarkasme, ironi og den slags å gjøre. Jeg er nok ikke helt “kurert” her heller, men det er ikke langt i fra. Nå kan det selvfølgelig hende at jeg har tolket en del ting feil uten at jeg har tenkt noe over det i ettertid, men da har det isåfall vært såpass små og ubetydelige ting at det faktisk ikke er verdt å nevne en gang. For ellers så hadde jeg vel på et eller annet vis funnet ut av det nå, hehe xD
For liksom: Bestevenninna mi skulle jo nærmest hatt Sarkasme som et av sine mellomnavn, for er det ET menneske fra “den virkelige verden” som jeg virkelig har kunne trent meg på her så er det henne. Og sånn utenom hun igjen så er jo praktisk talt ALT jeg har sett på på Youtube de siste årene innhold som nærmest bader i tull og tøys da kanaler som PewDiePie, Prebz og Dennis, Amalie Olsen, SandrathBeauty og Saft og Svele fortsatt er blant de jeg helt klart har ofret mest tid på også i løpet av de aller siste ukene (når jeg da ikke har drevet på med noe annet).
Og sånn sett bort ifra alt det der igjen så er jeg jo utvilsomt og ironisk nok en ganske ironisk og sarkastisk person selv også. Jeg simpelthen elsker ironi og sarkasme, og jeg vil faktisk gå så langt som å si at ironi og sarkasme er blant mine beste venner her i livet når det kommer til å finne nok ork til å gå gjennom en ny dag. Før hadde jeg et slags elsk-hat-forhold til det, men nå i 2018 vil jeg helst ikke vært foruten. LENGE LEVE IRONI OG SARKASME!! <3
Stay goregeous!
Jeg har aldri vært sånn super-flink til å gjøre flere ting samtidig. Foreksempel er jeg en av de som stort sett foretrekker å kun ha en samtale gående i Facebook-chatten om gangen. Selvfølgelig, om det skulle være snakk om et par stykker som knapt er til stede, altså hvis det er noen som ikke er sånn veldig aktiv der og da, ja da skal det som regel gå fint med, vel 3-4 åpne vinduer om gangen. Så får jeg heller lukke et par av dem om det skulle bli gjennomtrekk, hehe.
Utfordringen her ligger i at det som hos mange andre også er sånn med meg at det er veldig begrenset hvor godt jeg klarer å fokusere på flere ting om gangen. Og en annen ting er at flere samtaler samtidig gjerne gjør meg stresset, samtidig som sjansen for at et svar som egentlig skulle vært sendt til Lars i stede for havner hos Kjell-Bente blir større og større desto flere jeg prater med.
Men så er det en annen ting som kanskje ikke dekker ordet multitasking like godt som jeg nå føler mitt forrige eksempel gjorde, men som ihvertfall ligger i samme “skuffe”.. Når jeg spiser så drikker jeg nesten aldri før etter at jeg har fått i meg all maten. Har jeg mekket meg fire brødskiver så venter jeg som regel til alle fire skivene er nede, før jeg så “skyller ned” med et eller annet drikkbart. Riktignok så hender det en sjelden gang at jeg klarer å variere litt, men som regel så er all mat borte før jeg i hele tatt har rørt det glasset jeg måtte ha ved siden av.
Også har vi kommet til det aller siste eksempelet for i dag. Når jeg en sjelden gang er ute og reiser vil jeg helst forholde meg den/ de jeg er på besøk hos der og da. Hvis jeg foreksempel besøker et vennepar jeg har i Bergen så møter jeg helst ingen andre under den turen, selv om jeg kanskje kjenner flere i det samme området som jeg er minst like gode venner med som de jeg er hos akkurat da.
Når jeg først er hos noen syns jeg blant annet det er ubehagelig og kleint å spørre de om de vil være med å møte noen andre som de kanskje ikke aner hvem er en gang. Og det samme gjelder også hvis jeg skulle dratt ut for å møte noen på egenhånd mens jeg allerede overnatter hos noen spesifikke. Haken ved å la være å møte de andre jeg vet av innenfor samme region er at jeg kan få litt dårlig samvittighet. Men det føler jeg nesten alltid uansett når slike ultimatum blir en realitet.
Uansett, det var alt jeg hadde for denne gang, kjøkken og stue. Det skal sies at det nok er flere ting hvor jeg, vel, helst foretrekker å forholde meg til den ene “tingen” før jeg eventuelt fokuserer på eller gjør noe annet også, men det er først og fremst de tre eksemplene jeg har skrevet om til nå som jeg føler er mest relevant å nevne, som sagt, for denne gang.
Hvordan er ditt forhold til såkalt multitasking?
Vi reblogges!
I skrivende stund er klokken 01.03, det er natt, det har akkurat blitt søndag, jeg kjeder meg, tankene prøver jeg så godt jeg kan å sortere etter beste emne, men det er ikke så lett da det rett og slett er ganske mye som går på kryss og tvers over hverandre nå..
Kort fortalt har jeg mest sannsynligvis for godt mistet to av de “beste” vennene jeg har hatt de 2-3 siste årene, ene og alene på grunn av det jeg ihvertfall selv ser på som en veldig lei og tåpelig misforståelse, men av diverse årsaker føler jeg ikke for å skrive noe mer om det. I hvertfall ikke nå..
Det jeg derimot har tenkt å bruke dette innlegget på er å komme med noen enkle ord og tips til dere der ute som måtte gå rundt og være usikker på om dere kan ha diagnosen asperger syndrom. Nå kunne jeg lett listet opp de aller vanligste trekkene man bør være aller mest oppmerksom på ved denne diagnosen, men siden jeg for noen år siden laget en video som jeg er ganske fornøyd med en dag i dag vil jeg heller ta og legge til den her og nå.
Som det blir sagt en del ganger i videoen over så er det ganske individuelt fra person til person med denne diagnosen hva vi sliter mest med. Men det aller vanligste som går mest igjen hos de fleste er gjerne det med et noe smalt interesseområde, utfordringen i å forstå sosiale spilleregler (“rett og galt” hos folk UTEN as kan ofte vise seg å være noe forskjellig fra det mange av oss MED as anser som “rett og galt”), problemer med å tolke spøk og ironi, og sist, men ikke minst det å måtte forholde seg til forandringer, alt det uforutsigbare som livet ofte har å by på.
Jeg leste for litt siden et innlegg på et slags forum jeg er medlem i. Et innlegg skrevet av et medmenneske som rett og slett har begynt å blitt mer oppmerksom på enkelte ting ved seg selv og denne diagnosen, og som nå lurer på om han/ hun rett og slett burde gå til utredning eller ikke. Jeg personlig kan på ingen måte svare for alt og alle der ute som nå av en eller annen grunn måtte sitte og spekulere i dette. Først og fremst fordi at selv om jeg jo har asperger selv, så er det likevel ikke min jobb å bekrefte eller eventuelt avkrefte hvem som kan ha denne diagnosen, eller ikke.
Det jeg derimot kan og veldig gjerne vil si er at når JEG går rundt og er usikker på noe, nesten samme hva det måtte være, så har jeg stort sett funnet ut at det har vært bedre å simpelthen finne ordentlig ut av det, fremfor å gå rundt over lengre tid og bruke energi på å lure og spekulere til jeg nærmest har fått helt vondt i hodet.
Så med andre ord.. Føler du deg ganske annerledes i dette såkalte samfunnet.. Mistenker du at du rett og slett kan ha et eller annet syndrom (eventuelt sykdom), så er det nesten alltid bedre å gå til noen som virkelig kan disse tingene og eventuelt få stilt en ordentlig diagnose, og i ettertid få den hjelpen og støtten du måtte ha rett på, fremfor å gå gjennom hele livet usikker og uviten, og i verste fall gå glipp av mye god hjelp som kunne gjort at en hel del vanskelige utfordringer i hverdagen i hvertfall ville blitt litt enklere.
Vi reblogges!
Siden jeg var såpass flink til å fokusere på det positive med å ha aspergers syndrom forrige uke, har jeg nå laget en ny video som herved skal stå litt i kontrast med den forrige. I dag er det nemlig på tide å fokusere på bakdelene/ utfordringene med denne diagnosen.
Tenkte det var på tide å sette litt lys på det å ha aspergers syndrom igjen – Derfor har jeg nå laget en ny video hvor jeg snakker om 5 ting jeg personlig setter pris på ved å ha denne diagnosen.
Hvilke sider ved det å ha aspergers anser DU som en fordel?
Vi reblogges!
