Som et resultat av at vi en gang våget å bli født vil vi alle bli straffet på en eller annen måte i livet. Eller straff og straff. Klarer man å legge godviljen godt nok til kan man kanskje kalle det aller meste for en utfordring. Men jeg er ikke i modus for å skvise ut noe som er jålete positivt nå. Så til alle som foretrekker lys og varme: STIKK!!
Det er helg, det er ettermiddag og jeg finner det for godt å ta meg en tur til butikken. Det er ikke sånn at jeg har så skrekkelig lyst, men utsetter jeg det har jeg ikke noe særlig til frokost i morgen. Og nei, jeg kan ikke bare vente til senere i kveld.
Hvor jeg tar handleturen hen er i dag ikke så viktig, bare det helst blir på Rema 1000 eller Domus. Nå er ikke Domus blant mine favoritter når det kommer til å unngå folk jeg ikke liker, men det er likevel der man har det rikeste utvalget. Det er ikke så lenge siden jeg var på Rema sist, så i dag tar jeg turen innom Domus. For variasjonens skyld..
Jeg merker fort at jeg angrer på valget jeg har tatt. Men jeg har gått inn og tatt meg en handlekurv nå, til og med omsider begynt å pante noen flasker. Det er like greit å fullføre handelen her og nå. Nesten samme hvor jeg går er det folk. Hver for seg og sammen i flokk. Det første går som regel helt fint, det er de jævla gruppene jeg derimot har et større problem med.
Okei, jeg burde egentlig gått dit nå med tanke på hva jeg skal ha, men der er det en familie på fem som står og snakker med en annen familie på fire… Jeg går et annet sted, kommer tilbake om litt.. Får bare håpe de har flyttet på seg til da.
For hvert minutt som går kjenner jeg meg bare mer og mer ukomfortabel. Aller helst vil jeg bare kansellere hele driten, men jeg skal nok holde ut. Jeg går frem og tilbake. Kunne jeg ikke bare vært flink og handlet i dag tidlig? Skal vi se… Hva var det jeg skulle handle igjen? Jeg har sikkert sett på handlelisten åtte ganger nå.. Lurer på om noen har fått med seg det…
Til slutt har jeg omsider fått tak i alt jeg skal ha. Jeg går og betaler på den motsatte siden av der jeg kom inn. Der er det ikke like mange folk. Snart ute nå, snart ut i det fri. Om en liten stund er jeg hjemme igjen og da slipper jeg alle de overfladiske barnefamiliene, alle de skremmende positive menneskene og de minst like skumle barna…
Sånn…. Jeg er ute… Jeg klarte det.. Marerittet er over.. Jeg skal hjem!
Hakk i plata
Alle er litt impulsive fra tid til annen. Det er ikke noe galt i det. Ikke nødvendigvis. Men når dine impulsive handlinger gjentatte ganger har laget store, stygge riper på den blanke platen merket “Livet – med Aspergers syndrom”, da er det ikke lengre bare gøy.
Livet mitt kan i veldig stor grad oppsummeres som en plate med hakk i. Jeg har lært meg spesielt et vers sykelig godt nå, både forlengs og baklengs. Det gjentar seg igjen og igjen. Det tar aldri stopp.
Særlig er låta “Vennskap” blitt temmelig hakkete med åra. Jeg klarer liksom aldri å hoppe til neste spor. De første minuttene spilles om og om igjen. Nå virker det som jeg igjen begynner å nærme meg den delen hvor vennskapet tar slutt, og da er det på`n igjen.
Jeg kommer aldri til den delen hvor ting blir bra igjen og faktisk bedre enn noen gang. Det er bare to første minuttene jeg får, gang på gang. De siste tolv minuttene får jeg aldri på grunn av alle hakkene..
Har lenge prøvd å overdøve denne sangen ved å spille andre låter på så høyt volum som mulig. Men før eller siden må jeg tilbake til den siden av rommet som platespilleren med den hakkete plata står og spiller. Og jeg kan ikke bare slå den av… For stopper den å spille, stopper jeg å spille. Det er mitt livs forbannelse.
Ondskapens impulsivitet
Så er jeg der igjen. De fleste uønskede tankene og følelsene er tilbake. De er blitt like uforutsigbare som julekvelden på kjæringa. Jeg sitter inne med så mye slitasje, angst og frustrasjon. Frustrert over ting som har skjedd i fortiden, engstelig for ting jeg er redd for at jeg skal komme til å si, skrive eller gjøre.
Jeg er redd for at jeg skal gjøre alvor av en eller flere av de mest ekstreme tankene jeg har båret på de siste ukene. Lar jeg de tankene jeg har nå få vinne så må jeg igjen starte fra bunn av. Da har alt jeg har oppnådd de to siste årene vært ganske forgjeves…
Jeg frykter mine egne spontane handlinger. Akkurat nå føler jeg at jeg klarer å holde den verste aggressive delen av meg i sjakk, men det kan forandre seg i løpet av brøkdelen av et sekund. Jeg er ikke sterk nok til å bekjempe beistet i meg på egenhånd i evigheter. Det er bare et tidsspørsmål før det bryter seg løs igjen og raserer alt jeg har bygget opp den siste tiden.
Heldigvis har jeg et par venner i skrivende stund som sliter med noe av det samme selv og som jeg kan skrive med fra tid til annen… Men jeg har ingen her fysisk som kan oppmuntre meg til å holde hodet kaldt. Det har jeg aldri hatt. Jeg trenger så sårt en venn i nærheten nå, men det ønsket lar seg tydeligvis aldri helt oppfylle.
Før eller senere vil jeg sovne fra vaktposten jeg nå sitter på, og da har jeg ingen kontroll på hva som kan komme til å skje. Alt jeg vet er at byen jeg har bygget opp igjen kommer til å bli terrorisert ned til grunnen.
Jeg er lei nå. Lei av å være til, lei av å leve. Men samtidig har jeg verken motivasjon eller guts til å reise over til den andre siden.
Omvendt dårlig samvitthet I og med at det nå er påske så tenkte jeg å skrive noe så kriminelt kjedelig som et slags hverdagsinnlegg. Så blir det opp til dere å finne en løsning i slutten av uka på hvorfor jeg nå velger å gjøre akkurat det.
Nå, hvordan står det til med onkel Kuklinski i dag? Jo takk, for det meste bra. Det er som alltid noe støy som jeg ikke får vekk, men samtidig føler jeg at kvaliteten for det meste er såpass grei at jeg ikke gidder klage. Jeg har den siste tiden vært überflink til å prioritere meg selv. Vært flink til å gjøre det JEG har lyst til. Vært flink til å holde meg aktiv med noe. Vært flink til å stort sett fokusere på positive fremtidsprosjekter, fremfor negative fortidselementer…
Men det er altså noe som plager meg der og da nå også.. Dere er helt sikkert begynt å gått lei av alle de innleggene hvor jeg føler meg ignorert av folk, også videre… Til dere som er det kan jeg berolige med at dette innlegget skal ikke bli et av de. Derimot har jeg litt lyst til å heller klage litt på meg selv denne gangen.
For akkurat nå er det faktisk sånn at det er jeg som går rundt og føler dårlig samvittighet ovenfor andre. Har vært flere tilfeller de siste ukene hvor noen har tatt kontakt, også har jeg vært opptatt.. Som regel er det jo alle de andre som er opptatt eller av en eller annen grunn ikke kan svare. Så litt rart at det faktisk har vært jeg som har gitt de fleste avslagene akkurat nå..
Til alle dere som har forsøkt å fått til en samtale uten særlig hell den siste tiden:Jeg håper dere forstår at det ikke er sånn at jeg ikke vil snakke med dere, men de gangene dere har mislykket har jeg rett og slett hatt hodet helt andre steder. Og for å si det sånn, hadde det vært slik at jeg faktisk ikke ville snakke med dere hadde dere foreksempel ikke vært blant mine Facebook “venner” og venner.
Jeg, meg og de andre Ah, også en liten gladnyhet. Lenge har terapeuten min, foreldrene mine og et par til forsøkt å oppmuntre meg til å f. eks gå i et og annet møte hvor det går andre med lignende diagnoser som meg. Først og fremst asperger. Og jeg skjønner tankegangen, det hadde jo vært flott om jeg hadde funnet noen andre aspergere der ute å bli kjent med. Men jeg har aldri giddet å gå i noe møte eller forening…
Derimot har jeg en stund vært medlem på en Facebook-side som heter “Asperger(s) Syndrom”.. For å gjøre det hele kortest mulig er det spesielt tre stykker jeg har fått ganske god kontakt med den siste tiden. Ei av de har jeg riktignok visst om en stund, men vi har liksom aldri pratet noe særlig for nå nylig.
To av de andre ble jeg presentert for forrige uke, og særlig ei av de har jeg funnet ut at jeg har en god del felles med, og DET syns jeg er ganske så herlig. Er veldig glad for dette for med disse tre personene føler jeg at jeg ikke trenger å forklare meg like mye når det kommer til diverse ting som “normale” mennesker uten as ikke helt skjønner.
Selvfølgelig. Det kan oppstå misforståelser oss aspergere i mellom også, men tror likevel det er litt lettere for andre med min diagnose å forstå når det skulle forekomme noe, enn for en person uten.
Nok en gang er det bare for meg å si skrive: Livet er herlig! ^^
Hvor viktig for deg er det å ha likesinnede venner?
Det å måtte leve med diagnosene add og aspergers er ikke alltid en gave. Pretty much kan det også være en ganske stor belastning, nærmest en forbannelse. I det siste har jeg virkelig greid å kløne det til for meg selv, uten at jeg en gang faktisk visste jeg gjorde det da det jeg gjorde ble gjort…
Det er ingen hemmelighet at mange autister kan ha et noe utfordrende forhold til ordforrådet. Riktignok tror jeg ikke det står så aller verst til hos meg SAMMENLIGNET med en del andre med lignende diagnoser, men jeg har definitivt også mitt.
Likevel, det jeg skal skrive litt om nå handler kanskje ikke først og fremst om et noe trøblete ordforråd, men mer det at jeg i enkelte situasjoner, spesielt i de litt mer stressende omgivelser fort kan si eller skrive noe til noen som jeg ikke hører eller legger merke til selv..
Som regel har ikke det skapt de alt for store problemene for meg. Jeg husker godt da jeg hadde muntlig tentamen på ungdomskolen mot slutten av 10. klasse og da det var min tur fikk jeg spørsmålet om jeg ville stå eller sitte. Jeg tenkte at jeg ville sitte, men sa likevel at jeg ville stå, noe jeg selv ikke hørte før læreren sa: “Okei, da får du stå”.
Litt verre er det dog når du er i en samtale med en nær venn om et tema som kan være litt følsomt og vanskelig og du på et eller annet tidspunkt skriver at du har problemer med å forstå og akseptere det som det er snakk om, mens det du egentlig mente er at du har problemer med å høre om det, IKKE at du ikke aksepterer eller forstår det det er snakk om… For det er litt forskjellige ting.
Jeg verken kan eller vil gå nærmere innpå hva akkurat den siste saken dreier seg om, annet enn at jeg faktisk ikke hadde oppdaget før rundt 12 timer senere at jeg hadde skrevet at jeg ikke aksepterer eller forstår I STEDE for at jeg heller sliter å vite om når folk gjør det det var snakk om.
Hvor mye sånne feil-omtalelser har med aspergers å gjøre vet jeg ikke da jeg mistenker at akkurat denne type kløne er mer enn add-ting. Den siste uken har jeg vært veldig fortvilet over meg selv og virkelig ønsket at jeg kunne gjøre noe som helst for å rette på den feilen jeg har gjort… Dette kan nemlig ha kostet meg en veldig god venn.. En av de desidert beste jeg noen gang har hatt, i hvertfall har jeg trodd det en stund nå..
I skrivende stund vet jeg ikke hva eller hvem jeg egentlig har lengre. Det eneste jeg vet er at jeg er et komplett kaos, en tornado som alt for fort ødelegger det jeg kommer nært.
Hender det at du skriver/ sier veldig, veldig feil uten at du har vært klar over det selv?
I skrivende stund har jeg mest lyst til å igjen bare slette Facebook for en periode, og rett og slett stenge helt ute folk ute og bare gi faen. Jeg er i skrivende stund noe sinna og jeg skal ikke legge skjul på at jeg nå mest bare ønsker å gjøre noe “drastisk”. Men.. Oppi all frustrasjonen jeg nå føler kom jeg på noe jeg tenkte på tidligere i dag angående noe litt annet, et blogginnlegg jeg tenkte å skrive tidligere i dag. Så i håp om at jeg i hvertfall skal klare å distrahere det som plager meg nå litte grann så skal jeg prøve å skrive det innlegget nå.
For ordens skyld, denne “Innledningen” har ingenting med resten av innlegget å gjøre. Jeg bare følte for å skrive det lille jeg nå har skrevet, i stede for å gi det et eget innlegg.
«I’m not man enough to be human but i’m trying to fit in and i’m learning to fake it»
– Marilyn Manson
Jeg vil aldri føle med deg
Satt i går og snakket litt med noen om det med sympati og empati, hva de to tingene egentlig er for noe. Og jeg skal innrømme at jeg ikke har vært helt sikker på hva som skiller disse to tingene fra hverandre før jeg akkurat NÅ bestemte meg å søke de opp på Wikipedia.
Det er først og fremst min mangel på sympati jeg skal prøve å la dette innlegget dreie seg om, og i den forbindelse ser jeg en flott anledning til å samtidig også nevne asperger igjen, for dette er etter det jeg har forstått veldig typisk når det kommer til autisme.
For meg høres det noe fjernt ut at det faktisk finnes mennesker der ute som er i stand til å føle med andre. Dersom jeg har opplevd noe lignende som et annet menneske nå gjør eller nylig har gjort kan jeg tenke tilbake og huske hvordan jeg hadde det da og utifra det ha en viss anelse om hvordan den andre personen forhåpentligvis føler. Men å føle med noen.. Nei.
Og det er altså det som skiller sympati fra empati, eller omvendt etter det jeg nå har lest og forstått. Med andre ord kan jeg være empatisk til tider, men ikke sympatisk.
Du syns jeg virker sympatisk? – Eksamen bestått!
Hvis noen har hatt inntrykk av at jeg noen gang har vist medfølelse i en eller annen sammenheng så er det mest sannsynlig ikke fordi jeg egentlig har følt med vedkommende, men fordi jeg har gjort noe jeg har lært i en eller annen tv-serie eller film vil være riktig i en slik situasjon.
De fleste gangene jeg har gjort noe for at noen skal føle seg bedre i en vanskelig situasjon er det rett og slett fordi jeg har lært det på tv eller fra en film. Takket være noe jeg har sett på en skjerm har jeg foreksempel en viss anelse om hvilket ansiktsuttrykk jeg bør ha til en hver tid.
Hadde jeg bare brukt den masken som passet best til mine egne følelser i en hver sosial situasjon hadde jeg trolig sett ut som Kirsten Stewart i 99% av de samtalene jeg har hatt med andre enn meg selv.
Kristen Stewart er hun til høyre om noen skulle være i tvil.
Hver gang noen forteller meg at de oppfatter meg som en sympatisk mann med mye medfølelse folk føler jeg enten at vedkommende ikke kjenner meg godt nok, eller at jeg har bestått en eller annen eksamen i skuespill. Helst er det snakk om en kombinasjon.
For det er absolutt ingen jeg vil påstå kjenner meg alt for godt. Samtidig så syns jeg i hvertfall selv at jeg er en veldig flink skuespiller.
Dobbeltmoral?
Nå er det sikkert noen som syns det er litt dobbeltmoralsk at jeg flere anledninger har gått hardt i mot folk som etter min mening er pretty much fake med tanke på at jeg nå innrømmer at jeg tidvis velger å ta på meg en maske når jeg kommuniserer med andre… Ja, dette gjør meg til en viss grad til en noe mer fake person. Likevel føler jeg at akkurat dette er innafor.
Når sant skal sies er det ikke så veldig ofte jeg bruker maske. De aller fleste gangene folk har vært deppa pga noe så har det helst vært situasjoner hvor jeg har tenkt at vedkommende kan veldig mye for at h*n har havnet i den situasjonen selv og at h*n absolutt burde ha visst bedre, og da gidder jeg ikke engang prøve å spille sympatisk.
De aller fleste er dessverre ikke like sterkt begavet når det kommer til fornuft og gjør etter min mening ganske tåpelige og tankeløse ting. Og da mener jeg folk heller kan ha det så godt og heller prøve å lære av den hendelsen som har oppstått, i stede for å klage og sutre og søke oppmuntring og trøst.
Jeg kan til og med finne det for godt å si akkurat dette rett ut til vedkommende der og da jeg, selv om h*n føler h*n kanskje har det vanskelig nok fra før av der og da og er lei seg.
Men ja.. Jeg kan kanskje være 5% fake til tider, men det føler jeg altså er langt bedre sammenlignet med så mange andre der ute som spiller, lyver og jatter med langt oftere enn hva jeg “føler for” å gjøre.
Etter min mening burde godt over gjennomsnittet i den norske befolkning fått et hardt slag i både ansiktet, maven og prostata for å jatte med såpass ofte som folk flest gjør…
For ordens skyld. Om noen nå skulle stille være i tvil. Det jeg skriver/ sier kan dere stole 110% at jeg mener. Ansiktet mitt kan dere innimellom strø med en liten klype salt.
Hvordan er du når det kommer til medfølelse og sympati?
Jeg har som nevnt før både aspergers syndrom og ADD (Attention Deficit Disorder). I dag har jeg lyst til å snakke litt om hvordan de to diagnosene påvirker konsentrasjonsevnene mine. For det er jo ikke en ukjent sak at vi med aspergers gjerne er veldig, VELDIG gode innenfor de få interessene vi har og at det vi bryr oss om å berøre ofte blir til gull. Har man derimot ADD kan det være at man heller får nøye seg med sølv. (Likevel, jeg er mye mer kvalifisert til å bli verdensmester i noe enn dere fleste der ute!) Sånn, da føler jeg at introduksjonen for min nyeste aspie-video er i kakeboks!
Akk, det er så frustrerende når jeg blir opphengt i det ene etter det andre på en sånn måte at jeg ikke får gjort noe. Nå foreksempel har jeg sittet flere timer og vekslet mellom to nettbutikker, sammenlignet priser og varer. Deretter har jeg klart å dryge ut tid på å bestemme meg for om jeg skal sende en bestilling på de varene jeg har lagt til i handlekurven eller ikke. Eventuelt om jeg skulle sette meg ned med en film eller et spill og heller gå tilbake til nettsiden og se om jeg har gjort meg opp en endelig beslutning senere. Det hele resulterer i at jeg blir sittende helt stille og ikke gjøre noe. Bare veie frem og tilbake i tankene, skal, skal ikke, skal, skal ikke. Bruke pengene på noe annet, eller ikke… Endte selvfølgelig opp med å sende bestillingen. Om jeg bare hadde gjort det med det samme, så hadde jeg kanskje kunne brukt to timer eller mer på noe annet. Vi lever alle på lånt tid…
Det er så frustrerende når jeg blir sittende og tenke såpass mye at det utgjør det faktum at jeg ikke får gjort noe. Igjen, jeg blir bare “sittende fast”… Er så utrolig vandt til dette nå, har tross alt levd med dette i 22 år… Vet ikke hva jeg skal kalle det. Eneste jeg vet er at dette er en av de flere utfordringene som kommer med den ene diagnosen min (aspergers syndrom). Jeg blir rett og slett så sugd fast til tankene at jeg får ikke utredet noen handlinger. Sånn er det med så mye. Det verste er når det går utover maten. Altså at jeg sitter her uten at jeg klarer å bestemme om jeg skal ut på butikken å handle noe mat, eller om jeg bare skal fikse meg noe av det jeg allerede har… Nå antar jeg at flertallet av dere stemmer for å spise det man alt har, men… Uansett, denne greia med at jeg ikke klarer å bestemme meg resulterer ofte i at det drøyer veldig lenge mellom vært måltid, som igjen resulterer i en del andre ting som ikke er helt bra i lengden… Konsentrasjonsproblemer, sinne, svimmelhet, etc.
Utenom det som har med mat å gjøre så er det nest verst når det gjelder venner eller i hele tatt det sosiale. At jeg foreksempel tenker veldig mye frem og tilbake på noe så simpelt som om jeg skal sende en liten melding til noen eller ikke. Har vedkommende lyst til å snakke med meg, eller er vedkommende for opptatt nå og har mer enn nok med sitt? Skal jeg i hele tatt skrive “hei” til noen i chatten på Facebook, eller over Skype? Eller skal jeg bare fortsette å holde meg for meg selv en stund til å se om noen heller tar kontakt med meg? Ja, sånne tanker sitter jeg som regel “fast i”, lenge… Det kan være at jeg sitter og KUN veier frem og tilbake på disse tingene i timesvis, uten at jeg gjør noe som helst annet…
Før så var det verste når jeg skulle stå opp. Altså mens jeg enda hadde en jobb å gå til, eller skole. Særlig mens jeg enda bodde hjemme da mamma og pappa har gått og vært frustrert, skuffet, og innimellom sint og irritert over visse tregheter og fravær med meg i mange, mange år. Da var jeg stadig i diskusjon med meg selv om jeg skulle gå på jobben/ skolen eller ikke. Eller så kan det hende hodet mitt var et helt annet sted, at jeg lå i senga og tenkte på helt andre ting og dermed ikke kom meg avsted. Om ikke dette er det aller mest slitsomme og mest utfordrende ved å ha aspergers syndrom, så er det i alle fall noe av det verste med diagnosen. Det synes i alle fall jeg. Og jo, både mamma og pappa har virkelig prøvd å fått meg opp og ut lenge før jeg flyttet for meg selv og etterhvert ble uføre. De har virkelig prøvd, og maset lenge, men mange ganger uten stort hell. Særlig de siste årene før uførepernsjonen ble realitet. Og igjen, de har virkelig forsøkt.
Det å forsvinne litt mentalt inn i sine egne tanker, eller det å diskutere litt med seg selv høyt eller lavt er ikke nødvendigvis negativt… Men når det blir såpass intenst som jeg ofte opplever daglig… Da er det ganske utmattende og faktisk også deprimerende etter en stund… Samtidig ønsker jeg heller ikke at jeg skulle vært mer spontan, fordi det føler jeg allerede at jeg er mer enn nok også…
Du tror kanskje du forstår, men jeg tror ikke det. Prøv først å forestille deg hvordan et gjennomsnittelig kvinnemenneske kan være når det gjelder å tenke for mye, ta deretter og gang det med 10!
Noe av det mest typiske med å ha aspergers syndrom er at man henger seg opp i ting, og når det først skjer så er man så ekstremt tilklistret at man sitter sugd fast i veldig lang tid. Jeg har ikke tall på hvor mye jeg har brukt for mye tid og energi på.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med å legge ut dette innlegget som blir skrevet nå, så jeg får sammen med dere som leser bare se hvordan dette ender.
Å forklare at dette er slitsomt anser jeg som totalt unødvendig. Som jeg har skrevet tidligere så har vi med autistpregede diagnoser som regel både et mindre antall venner og interesser enn andre folk uten en autistisk diagnose. I tillegg til at vi sliter med sosiale spilleregler og normer så er en av de andre årsakene at vi som regel ikke er så opptatt av å være blant andre, men altså mer opptatt av den lidenskapen vi har hengt oss opp i, for å bruke det utrykket. Jeg går sjeldent blant andre folk, og føler oftest at jeg ikke hadde trengt at det eksisterte noen andre enn meg selv. Hvis verden bare var utstyrt med et par roboter og maskiner som kunne produsere mat og drikke til meg innimellom, samt varme og selvfølgelig også ting jeg er opptatt av som filmer, musikk, enkelte typer klær også videre, ja da hadde jeg kanskje ikke trengt at det fantes mennesker rundt meg..
Men, nå var det ikke min forrakt til menneskeheten og min lave forståelse for sosiale spilleregler og min minimale lyst til å være blant andre jeg egentlig skulle bruke energi på å skrive ned om i dette innlegget. Når jeg tenker meg om var det faktisk en mer konkret årsak til at jeg nå ville starte dette innlegget.
Å bli misforstått har jeg vært vant til siden så lenge jeg kan huske. Jeg blir ofte “beskyldt” for å foreksempel virke aggressiv eller for at jeg på en eller annen måte “alltid må diskutere”, av og med de få personene jeg innimellom gidder å skrive eller snakke med. Jeg vil med dette innlegget forsøke å forklare meg litt her. Og av en årsak, jeg er lei av at enkeltpersoner anklager meg for at jeg vil diskutere og kverulere.
Og det er her jeg nå kommer tilbake til det jeg tok opp i det første avsnittet. Aspergers syndrom gjør at man blir svært opphengt i ting. Når man først har en tanke i hode, positiv eller negativ, ja da kjører man i den retningen lenge, uten at man helt kommer seg ut. For å si det på en ikke-metaforisk måte, og for å trenge det inn med t-skje: Når jeg først begynner å tenke på noe, eller å snakke om noe har jeg svært vanskelig for å skifte tema. Da har jeg svært vanskelig for å stoppe med det jeg har begynt med!
Folk kan selvfølgelig ikke se eller høre hva jeg tenker. Eller jo, de kan høre det når jeg snakker. En av de største forskjellene på meg og andre er at jeg som regel SIER HØYT det jeg tenker, mens de fleste andre lar tankene forbli tanker uten at de føler for at alle rundt skal vite om de. Det er for tiden nesten bare et emne jeg innimellom ikke sier ALT jeg tenker, og det er tanker tilknyttet et spesielt menneske, som sikkert dere fleste som leser bloggen min vet hvem er. Som oftest går også det meste ut av hjernen min der også, men.
Men ja, tilbake til temaet.
Grunnen til at jeg nevnte at jeg ofte sier tankene mine er igjen en av grunnene til at jeg i første periode startet dette innlegget. Jeg sier som regel det jeg tenker, og de tankene jeg får, har jeg som regel veldig vanskelig å legge vekk før jeg har tenkt så og si nesten ALT som kan tenkes og sies rundt det!
Jeg har ikke tenkt å komme med noen konkrete eksempler på samtaler jeg har hatt med enkelte for å dra frem et eksempel på hvordan mange fort tror at jeg er irritabel, selv når jeg ikke er det, men jeg skal forsøke å forklare det likevel. Dette kommer som regel opp dersom noen skriver noe jeg ikke er helt enig i. Ikke nødvendigvis helt uenig heller. Men spesielt når jeg ikke er 100% enig så blir jeg ofte anklaget for å virke irritabel, igjen fordi når jeg først begynner på noe, som i dette tilfellet å skrive om noe, da tar det ofte en tid før jeg slutter.
Jeg skriver som regel lengre og mer enn ALLE de jeg kommuniserer med, og det er som sagt spesielt i tilfeller jeg ikke er helt enig i noe at jeg får høre at folk tror jeg er irritert eller noe. Enda de som kjenner meg vet at jeg som regel skriver veldig mye og langt om det vi er enige om også, eller for å gjøre det enkelt: Alt jeg tenker på, skriver om etc., har jeg vanskeligheter med å bare gjøre kort. Dette innlegget er bare nok et eksempel.
Så i fremtidlige samtaler, skriftlig eller muntlig, vil jeg nå sette pris på at folk vet dette. Jeg er irritable jeg også til tider som alle dere andre, men jeg er ikke det nødvendigvis av den grunn at jeg skriver og snakker lenge om en viss ting jeg ikke klarer å stoppe med når jeg først har begynt! Skulle ønske alle kunne hatt aspergers syndrom for en uke, så hadde folk bare holdt kjeft med disse “beskyldningene” sine.
I tillegg til at jeg selv blir sliten av å tenke så lenge og mye på ting nesten hele tiden er det også verdt å nevne at det attpåtil er frustrerende at dette også går ut over andre ting jeg ikke får gjort. Som foreksempel at jeg ikke får satt meg i gang til å skrive blogginnlegg fordi jeg bare tenker på det samme hele tiden, noe som er en grense for hvor mye jeg kan skrive om før folk blir lei. Ting tar kort sagt tid med meg, både av psykiske og fysiske sort.
Det er riktignok en liten ekstra grunn til at folk kan tenke dette med at folk ofte tror jeg er irritabel og kranglete. Spesielt de som har snakket mest med meg de siste åra. Jeg har som kjent add (litt som adhd, bare uten hyperaktiviteten) i tillegg til aspergersen. Det som er med add er at hver eneste lille følelse vanlige folk har, får jeg minst tredoblet, enten det er positivt eller negativt. Derfor “overreagerer” jeg ofte, bortsett fra at det er det jeg IKKE gjør. Jeg reagerer kun på min egen måte. Ikke at dette avsnittet har noe med det å henge seg opp i ting, som resten av innlegget skal ha handlet om, men jeg vil sitere noe jeg la ut på facebook-veggen min for en liten tid tilbake:
«Vi med ADHD/ADD blir ikke sint, vi blir fly forbanna. Vi blir ikke triste, men vi blir totalt knust. Ikke blir vi litt glade heller, men vi blir overlykkelige.
Det jeg mener er at følelsene våre er så sterke, vi går inn i alt med livet som innsats. Det er fryktelig slitsomt, men samtidig så tror jeg det er en bonus. At vi lever og opplever mye sterkere enn andre, på både godt og vondt.. Har en liten beskrivelse jeg syns passer perfekt:
“Når jeg sørger, er mitt hjerte knust i tusen biter. Alt jeg gjør, gjør jeg mer. Alt jeg ser, er skarpere. Alt jeg hører, er vakrere og vondere. Elsk meg for den jeg er.”»
Med de ordene vil jeg bare legge til to til, før dette innlegget blir såpass langt at ingen gidder å lese det; Vi reblogges!
Det er ikke svært ofte at temaet asperger syndrom popper opp. For alt jeg vet har jeg flere venner som kanskje ikke engang vet at jeg har diagnosen. Likevel, det hender noen spør.
At folk spør syns jeg er en bra ting. Ikke så flott med folk som bare tror, uten å spørre for å være sikker.
Utenomom «Hva er egentlig asperger syndrom for noe?», så er spørsmålet «Hva er de mest vanlige trekkene hos en med asperger?», mest spurt.
(For dere som vil høre og se meg snakke om de mest vanlige trekkene ved asperger syndrom kan dere se denne)
Ja, la oss begynne. Jeg har ikke hele dagen på meg skal dere vite. (Ok, jeg har).
Asperger syndrom er en tilstand eller diagnose om du vil, som man er født med. Det er ikke en farlig tilstand i den forstand, men det er en funksjonshemning som gjør at vi som har det får en rekke utfordringer med ting i hverdagen som “folk flest” kan ta forgitt. Det er ikke noe som er smittsomt, og i de fleste tilfeller er det noe man lærer å beherske bedre når man har blitt eldre.
Så skal jeg rul(l)e videre til det som jeg ser på som de mest vanlige trekkene for folk med autisme. I hvertfall er de punktene under de jeg selv har mest å stri med en dag i dag.
Mangel på sosial interesse/forståelse Felles med oss aspergere er en viss mangel for sosial interesse eller sosial forståelse. Det er ofte sånn at vi ikke føler det helt store behovet for å omgi oss med andre mennesker, og for min del opplever jeg stadig at jeg vil at samtaler flest skal avsluttes fortest mulig. Jeg syns folk flest er drit kjedelige, og totalt ikke verdt min tid.
Om jeg ikke synes sosial kontakt er kjedelig, så er det oftest noe jeg rett og slett ikke føler store behovet eller vitsen med. Kort oppsummert: Mangel på sosial interesse og forståelse er noe av det mest typiske ved asperger.
Det skal OGSÅ sies at selv de beste vennene mine har til tendens å være uinteressante. Men da merker de det som regel fort selv, tror jeg. Og helt til slutt fungerer de fleste av oss veldig dårlig dersom vi har flere mennesker rundt oss, altså takler i hvertfall jeg mennesker i flokk VELDIG DÅRLIG.
Jeg blir nervøs og urolig, fysisk og psykisk, når mennesker blir til mengder, store eller små grupper, skal jeg forholde meg til noen bør det helst være toppen to om gangen. Men det kommer litt ann på HVEM de personene er, hvor nære de er, og hvor gode venner vi er. Når jeg bodde hjemme var det som regel sånn at jeg etterhvert ikke spiste middag eller lunsj sammen med foreldrene mine og mine to søsken. Mens de satt og spiste sammen, satt jeg som regel helst alene på rommet mitt. Jeg hater som regel å spise i lag med andre, noe foreldrene mine ikke alltid har aktseptert som igjen har ført til krangler og slik. Men de forsto at de måtte bare gi opp etter det var gått noen år. Man bør absolutt ikke tvinge folk med autisme til å spise ilag med andre, om det ikke er hundre prosent NØDVENDIG/KRISE.
Panikk ved forandringer Det skal for min del ikke mye til for at jeg skal freake ut av noe som jeg plutselig oppdager er forandret på. Jeg er foreksempel en person som er veldig dårlig på å fjerne gamle innlegg her på bloggen, med mindre det ikke er noe jeg har publisert som jeg virkelig finner veldig elendig eller uinteressant i dag.
Blir noe generelt borte for meg så kan jeg låse meg helt, og bli et veldig vanskelig menneske å få kontakt med. Hvis noe er flyttet på innenfor min arena, altså mitt hjem, som jeg IKKE har flyttet på / forandret på selv, så er det ukult for å si det sånn.
Jeg kan også finne det noe vanskelig dersom nære venner plutselig skulle få seg noen nye venner eller kjæreste som jeg er redd for kan ta min plass.
Avtaler som endres på eller kanselleres er bare enda flere eksempler på ting jeg kan ta ille opp.
Smale interesseområder Her kommer vel punktet som flest av dere har merket best. Med mennesker med asperger finner man som regel et noe smalt interesseområde.
Det er ikke så veldig mye som er interessant og som fenger, derimot er interessene våre noe vi er som oftest er mer enn bare litt over gjennomsnittet opptatt av.
Hos meg er det for det meste bare horror-relaterte ting som gjelder, i tillegg til bloggen og film. Jeg ser veldig mye film, og jeg bruker de fleste timene jeg er våken på ting som har med horror eller andre makabre ting å gjøre. Jeg tenker gjerne på horror om dagen, og det kan også følge meg til sengs.
Jeg kan få en ide til bloggen som blir så sterk at jeg ikke klarer å legge den fra meg før jeg har gjort ideen om til virkelighet.
Jeg anser meg selv som en levende leksikon på spesielt Hotel Cæsar (som er noe av det få jeg brenner for utenfor horror-stadiet). Og det av den grunn at Hotel Cæsar er den interessen jeg har beholdt lengst av de jeg har hatt. Jeg kan masse folk flest ikke kan om hvem som har vært med, hvem som har vært sammen med hvem, hvem som døde i hvilket årstall, også videre.
De smale interesseområdene har også for meg ført til at jeg nå har søkt om ung uføre, da jeg helt har gitt opp å kunne fungere med å jobbe med noe av det som er av tilbud i Oppdal. Yrkes- og interessemessig skulle jeg ikke bodd i Norge i hele tatt. Motivasjon er ikke-eksisterende om jeg ikke får fokusere på det jeg virkelig brenner for. Jeg er selverklært perfeksjonist innen det jeg brenner for, og en null innen det jeg ikke bryr meg om.
Kort fortalt: Interessene våre er som regel noe vi er veldig INTENST opptatt av, og de er også veldig smale. Og; hva enhver person med asperger interesserer seg for er UTROLIG INDIVIDUELT, slik som hos andre mennesker uten diagnosen.
Misforståelse ved ironi, sarkasme, spøk og billedlig tale Ironi, spøker, sarkasme, og folk som snakker i bilder er enda en ting som oftest er en stor utfordring å forholde seg til. Jeg kan forstå noe av det som har med ironi, men jeg skal innrømme at jeg sliter kanskje mer enn mange av dere har hørt meg innrømme. Asperger tar som regel ting veldig bokstavelig, og det gjelder å være klar og tydelig for å unngå misforståelser.
Hm, ja. Har ikke stort mer å si om akkurat den saken.
Helt til slutt vil jeg legge til at mennesker med as har en tendens til å virke klossete, og misforståtte. Mange kan også ha et noe utfordrende forhold til ordforrådet sitt, og til å kunne forklare seg til å gjøre seg forstått.
Skal også legge til at de forskjellige vanskene varieres i grader fra person til person. Jeg har ofte fått høre fra folk som har jobbet med autister at jeg er en av de best fungerende med diagnosen som de har vært borti. Så, hvor store de forskjellige utfordringene er varierer VELDIG fra person til person.
