Omvendt dårlig samvitthet
I og med at det nå er påske så tenkte jeg å skrive noe så kriminelt kjedelig som et slags hverdagsinnlegg. Så blir det opp til dere å finne en løsning i slutten av uka på hvorfor jeg nå velger å gjøre akkurat det.

Nå, hvordan står det til med onkel Kuklinski i dag? Jo takk, for det meste bra. Det er som alltid noe støy som jeg ikke får vekk, men samtidig føler jeg at kvaliteten for det meste er såpass grei at jeg ikke gidder klage. Jeg har den siste tiden vært überflink til å prioritere meg selv. Vært flink til å gjøre det JEG har lyst til. Vært flink til å holde meg aktiv med noe. Vært flink til å stort sett fokusere på positive fremtidsprosjekter, fremfor negative fortidselementer…

Men det er altså noe som plager meg der og da nå også.. Dere er helt sikkert begynt å gått lei av alle de innleggene hvor jeg føler meg ignorert av folk, også videre… Til dere som er det kan jeg berolige med at dette innlegget skal ikke bli et av de. Derimot har jeg litt lyst til å heller klage litt på meg selv denne gangen.

For akkurat nå er det faktisk sånn at det er jeg som går rundt og føler dårlig samvittighet ovenfor andre. Har vært flere tilfeller de siste ukene hvor noen har tatt kontakt, også har jeg vært opptatt.. Som regel er det jo alle de andre som er opptatt eller av en eller annen grunn ikke kan svare. Så litt rart at det faktisk har vært jeg som har gitt de fleste avslagene akkurat nå..

Til alle dere som har forsøkt å fått til en samtale uten særlig hell den siste tiden: Jeg håper dere forstår at det ikke er sånn at jeg ikke vil snakke med dere, men de gangene dere har mislykket har jeg rett og slett hatt hodet helt andre steder. Og for å si det sånn, hadde det vært slik at jeg faktisk ikke ville snakke med dere hadde dere foreksempel ikke vært blant mine Facebook “venner” og venner.

Jeg, meg og de andre
Ah, også en liten gladnyhet. Lenge har terapeuten min, foreldrene mine og et par til forsøkt å oppmuntre meg til å f. eks gå i et og annet møte hvor det går andre med lignende diagnoser som meg. Først og fremst asperger. Og jeg skjønner tankegangen, det hadde jo vært flott om jeg hadde funnet noen andre aspergere der ute å bli kjent med. Men jeg har aldri giddet å gå i noe møte eller forening…

Derimot har jeg en stund vært medlem på en Facebook-side som heter “Asperger(s) Syndrom”.. For å gjøre det hele kortest mulig er det spesielt tre stykker jeg har fått ganske god kontakt med den siste tiden. Ei av de har jeg riktignok visst om en stund, men vi har liksom aldri pratet noe særlig for nå nylig.

To av de andre ble jeg presentert for forrige uke, og særlig ei av de har jeg funnet ut at jeg har en god del felles med, og DET syns jeg er ganske så herlig. Er veldig glad for dette for med disse tre personene føler jeg at jeg ikke trenger å forklare meg like mye når det kommer til diverse ting som “normale” mennesker uten as ikke helt skjønner.

Selvfølgelig. Det kan oppstå misforståelser oss aspergere i mellom også, men tror likevel det er litt lettere for andre med min diagnose å forstå når det skulle forekomme noe, enn for en person uten.

Nok en gang er det bare for meg å si skrive: Livet er herlig! ^^

Hvor viktig for deg er det å ha likesinnede venner?

Vi reblogges!