Eksperter, leger, foreldre, lærere og “folk flest” diskuterer det. Så fort noen får en diagnose eller sykdom er det gjerne sånn at vi skal medisinere det bort. Vi har i dag medisner mot nesten alt. Noe av det “lille” vi sitter igjen med, som vi enda ikke har fått utryddet er kreft og religion.
Men hva med autisme? Hva med aspergers syndrom? Er det noe vi som har det bør ta medisiner mot? Nei! Nei, nei og atter nei!
Jeg mener personlig at det skal man ikke. En ting er at asperger syndrom gjerne byr på en del utfordringer for oss som har det. Ting som andre folk tar forgitt, som for oss er veldig vanskelig å få til, forstå, eller takle. Hva de forskjellige utfordringene er, varierer fra individ til individ.
Og ja, det å gi medisiner til noen med asperger kan gjøre at vedkommende får bedre livskvalitet på enkelte områder. At man kan få sove bedre, at man kan takle bedre å være ut blant andre… Osv. Men når man medisinerer bort det “negative” tar man også vekk mye av det positive som diagnosen gir!
En med asperger har ofte høyere motivasjonsvansker enn ikke-autister på ting som ikke ligger hjertet nærmest. Dersom det ikke er noe man brenner så og si over gjennomsnittet normalt for, så er det ofte et helvete å motivere seg til det.
Derimot er vi ekstremt gode og konsentrerte om vi bare får holde på med det vi aller helst vil. Det er nemlig det vi er til for, i tillegg til mye annet fint. Hvis vi får bearbeide og dyrke det vi brenner for, så er vi i stand til å gjøre en god del store og unike underverker. Mozart hadde asperger syndrom, han skrev sin første symfoni som 8 år gammel. Hadde han tatt medisiner hadde han mest sannsynlig ikke vært kjent en dag i dag.
Vi med asperger er veldig perfeksjonister på våre områder. Jeg er foreksempel veldig perfeksjonistisk på hvordan jeg skal ha det her hjemme. Og hvordan jeg IKKE skal ha det.
Jeg er veldig kresen på hva jeg skal skrive om, og ikke skrive om. Og jeg ser veldig gode resultater i bloggingen min som er en av mine største interesser i dag.
Enda jeg har publisert veldig lite her inne i de siste ukene, så har jeg hundretalls med faste lesere hver dag. Så noe må jeg gjøre rett! 🙂
Før jeg begynte med bloggingen laget jeg laaange amatørfilmer, gjennom 5 år (2006-2012) har jeg ene og alene fått med godt over 200 forskjellige mennesker til å medvirke i filmene mine som det har blitt 60 stykker av. Før filmingen laget jeg tegneserier konstant mellom perioden 2002-2006.
Og allerede før 2002 (da var jeg 11 år) var jeg hyppig etterspurt av HELE klassen på rundt 15-20 stk om å skrive en historie eller lignende som læreren vår kunne lese i matpausen.
Hadde jeg medisinert meg så hadde jeg ikke kunne fullført de prosjektene jeg er mest stolt av med like gode resultater. Jeg tviler i alle fall på det!
Til tross for alle utfordringene som kommer med på kjøpet, er det verdt det! Jeg har asperger syndrom, og jeg er stolt av å ha det. Det jeg er stolt av, vil jeg verken dempe eller drepe!
Dette er en typisk uro-i-kroppen dag! Rastløshet er også et ord for det. For saken er at jeg egentlig har nok å ta for meg, å bedrive tiden min med. Problemmet ligger i at uansett hva jeg gjør nå, så klarer jeg ikke å konsentrere meg fordi hodet mitt alltid er helt andre steder.
Har foreksempel aldri sett noe særlig på tv-serien 24. Fant i går ut at alle sesongene ligger ute på Tv2 Sumo. Og begynte å se på første episode i går, og jeg tror jeg kan kalle meg fan, til tross for at jeg bare har sett en episode, og det var i går. Prøvd å sett mer på episode 2 i dag, men jeg klarer det ikke uten at jeg mister for mye av handlingen.
Det har ikke noe med at serien er “komplisert” eller noe sånt, men jeg er virkelig kjempe ukonsentrert, rastløs og urolig i kropp og sjel her og nå. Det er masse bøker jeg har ulest, som jeg kan lese på. Jeg har en hel masse spill å bedrive tiden på. Det er absolutt ikke noe kjedelige eller viktige ting jeg MÅ gjøre for øyeblikket, og da er det nettopp spessielt kjipt at jeg har en alt for rastløs energi i meg i dag som nettopp gjør at det er veldig mye kaos i hodet mitt, og veldig mange signaler som flyr frem og tilbake, rundt og på skrå i en kjempefart i kroppen min.
Kanskje jeg skulle sende på noen melding for å invitere noen hjem? Kanskje jeg skal sykle meg en lengre tur mens det enda ikke er vinter? Kanskje jeg skulle spilt enda mer av The Last Stand 2-spillet på 1001spill.no som jeg har utrolig lett hekta på? Kanskje jeg skulle hatt maraton med 24 sesong 2? Kanskje, kanskje, kanskje!!!
Å ha asperger syndrom er som å daglig være et krigsfelt for veldig mange følelser og tanker som skaper uro og kaos i så stor grad at det er vanskelig for meg å henge med i hverdagen. Jeg ser på meg som en veldig urolig person, ustabil til tider. Spessielt min kjæreste venn har fått merket hvor ustabil jeg kan være, men likevel ikke meg på mitt verste. Jeg vet at det finnes medisiner som mange med asperger eller autisme generelt kan ta, men jeg vil ikke ta noe jævla tablett for å fungere.
En av årsakene til at jeg ikke vil ta noen medisiner er fordi jeg er redd de samtidlig skal dempe de unike fordelene som man kan ha ved å ha min diagnose, som mange “vanlige” mennesker ikke har, som foreksempel det at når det virkelig er noe man virkelig, virkelig brenner for og liker å gjøre så oppnår man veldig gjerne at annet resultat som mange andre må slite mer for å få til innen en viss kreativitet!
Jeg vil være meg selv, og hvis det å være en litt ustabil, veldig rastløs og til tider småhyper gutteralp er å være meg, så be it! Har veldig mange ideer til ting jeg kan gjøre, mange kreative prosjekter jeg kan skape, men alt konkurrerer om å bli prioritert først, og ja; det er litt vanskelig for meg! Spessielt når jeg tar meg et valg, å velger å gjøre noe, så er det alltid sånn at jeg fremdeles tenker at jeg heller skal gjøre noe av det andre, når jeg tror jeg har bestemt meg! Asperger syndrom er noe mas!
Lesevansker i form for konsentrasjonssvikt med asperger syndrom
Har i natt ligget å grublet på en liten ting etter at jeg egentlig skulle ha sovet.
For natten for meg begynte med at jeg gjorde noe som for mitt vedkommende ikke er bare-bare, nemlig å lese 3 kapitler i en bok.
Etter at jeg hadde kommet meg gjennom en sånn passelig dose følte jeg for å stoppe, og legge meg. Men det skulle jeg ikke få til bare-bare. For en stund har jeg tenkt å lage en sak på det å ha asperger syndrom og det å samtidlig prøve å lese.
Det jeg grublet på i natt var fordeler og bakdeler med at jeg lager en videoblogg på det, og fordeler og bakdeler med at jeg heller skriver et innlegg.
Når jeg da snakker foran et kamera så blir det å redigere meg selv ofte en jobb på en annen måte enn om jeg skal skrive det i stede. Jeg er ofte bedre i å forklare meg skriftlig fremfor muntlig, uten at jeg skal prøve å forklare hvorfor, fordi at det er noe jeg har problem med.
Vel, jeg tror jeg valgte feil i denne saken, men det ble til at jeg gjorde en videoblogg, fremfor å skrive et lengre innlegg.
Denne videoen tok det meg tre forsøk å få til, og selv på siste forsøket så er det en del ting jeg føler jeg kunne forklart bedre. Enkelte ting krever rett og slett alt for mye konsentrasjon for en person med autisme å forklare, og da er det ikke så dumt at temaet her og nå i veldig stor grad går ut på nettopp konsentrasjonsvansker, men da i form av å kunne lese!
Opprydding pågår!
Har forresten gjort en liten forandring i kategori-listen på bloggen nå.
Kategoriene “Bloggnytt” og “Quiz of piss” er slettet.
Innleggene og bildene i kategoriene er her fortsatt, de er rett og slett bare flyttet til andre kategorier som “Blogg” og “Diverse”, holder på å ta en liten opprydding på bloggen. Men kan love, ingenting annet enn KUN noen kategorier vil forsvinne. De kategoriene jeg sletter tar jeg altså å flytter innholdet over til andre kategorier, først!
Har dessuten også laget EN ny bloggkategori, nemlig en som heter for “Asperger syndrom”, der jeg også har flyttet inn to eldre innlegg om asperger som før lå på “Diverse”.
Min hverdag med asperger syndrom Har tidligere bloggen om min diagnise asperger syndrom, og erfaringer jeg har hatt, spessielt i fortiden med diagnosen.
Har nå i den siste fått lyst til å blogge et nytt innlegg om diagnosen, men denne gangen mer om hvordan diagnosen påvirker meg i dag, nå i tiden.
Først og fremst så trenger jeg fortsatt litt ekstra oppfølging og hjelp i livet. Har noe som kalles ansvarsgruppemøte noen ganger i året, som består som regel av meg selv (jeg må alltid være med, ellers er det ikke noe vits), en av eller begge mine foreldre, fastlege, NAV og min kontaktperson knyttet til jobb.
På de møtene blir det tatt opp forskjellige ting i livet mitt som hvordan det går med meg nå, hvordan er situasjonen min knyttet til arbeid, hvor mange dager har jeg vært på jobb, og vist jeg har hatt fravær, hva er i såfall årsaken, og hva kan gjøres for å forbedre situasjonen. Samt en del andre ting som går på helsa mi, eventuell trening, økonomisk situasjon også videre…
Et av mine største utfordinger i hverdagen er å takle utfordringer, og forandringer. Vist jeg foreksempel gleder meg veldig til å møte en eller flere venner, også blir det foreksempel avlyst eller forflyttet noen dager så syns jeg som regel det er noe tøffere og vanskeligere enn “folk flest”. Som en venn av meg sa om meg en gang; jeg er glad i at ting går som på skinner. Heldigvis skal det sies at jeg takler forandringer i rutiner og andre ting bedre nå, enn for en stund siden. (meg og en av mine nærmeste og bestevenner; Rune :))
Interesse for noe eller noen En annen ting som kjennetegener den personen jeg alltid har vært og fortsatt er med min diagnose er at vist jeg først interesserer meg for noe så blir jeg alltid utrolig opphengt i den tingen, den personen eller det temaet. Har man asperger syndrom og først interesserer seg for noe enten det er en hobby, en person, et tema eller noe helt annet så blir mann mye mer opphengt i det/den “tingen” og tenker veldig mye på ting og tang rundt det man har interessert seg i. Interessen for enkelte ting blir med andre ord veldig, veldig mer intens og større enn folk flest sin interesse for noe, og har jeg først blitt interessert i noen/noe så er det veldig vanskelig å prøve å tenke på andre ting.
Kan ta filmhobbyen min som et eksempel, siden sommeren 2006 har jeg sammen med venner og bekjente drevet å laget en filmserie som hittil er på 55 episoder, hvor den lengste filmepisoden har vært på 4 timer og den korteste på 28 minutter. Å se alle filmene i den filmserien sammenhengende vil ta cirka tre hele dager! I tillegg til filmingen så liker jeg også å skrive og dikte opp andre type historier, liker veldig godt å bruke fantasien.
Liker også veldig godt å tegne, dikte, blogge og kort sagt bruke meg selv til å skape og lage ting! På filmhobbyen er jeg både ansvarlig for å finne opp temaene i filmene, historiene, hva som skal skje, jeg filmer, jeg er med og spiller forran kamera, og det er også jeg som redigerer og brenner ferdig filmene!
(Her ser dere ALLE 55 filmene i filmserien min “Ken og Morten som jeg har laget siden første scene ble spilt inn 17. juni 2006, for fem år siden. Korteste episoden er på 28 minutter, og den lengste på 4 timer, de fleste blir som regel litt over en time lang, jeg har også laget alle coverne selv.)
Et annet eksempel jeg kan ta er mine venner, det er ikke mange personer jeg har som nære venner, men de vennene jeg har tenker jeg veldig mye på, og er det en av mine nærmeste jeg ikke hører fra på to-tre dager så kan jeg fort tenke en del tanker som at det har skjedd noe tragisk med vedkommende, at han eller hun kanskje har havnet på sykehus eller noe annet. Er veldig, veldig opptatt av de veldig få virkelige nære vennene jeg har. Og jeg vet selv at jeg noen ganger kan være litt for inntens og pågående, kanskje litt masete til tider. Noe jeg jobber med å roe litt ned på, men samtidlig fortsette å spørre ofte om hvordan det går og lignende, uten at det blir for ofte.
Et siste eksempel jeg kan ta: I går foreksempel så ble jeg utrolig opphengt igjen i spillet “The Sims3” på mobilen min, og spilte det konstant i 4-5 timer uten pause. Så, vist jeg først interesserer meg for noe så blir jeg veldig opphengt i den ene tingen, og sliter veldig med å “legge det fra meg”, så det å forelske seg foreksempel er noe jeg syns er veldig, veldig tungt og skummelt som regel, spessielt med tanke på at jeg bare forelsker meg ugjensidig likevel, men nok om det.
En annen ting er film; jeg er 19 år, og har nesten 500 filmer alerede, hvor de fleste er på Blu Ray-formatet! Nå tror jeg dere fleste har fått et ørlite bilde av hvor opphengt jeg blir i noe/noen når jeg først blir det.
Og noen som husker at jeg var veldig Hotel Cæsar-fan før i tiden, har litt over et tusen episoder som er tatt opp på gamle videokasseter, begynte å ta opp fra episode 975 og stoppet å ta opp når rundt episode 1700 cirka. I tillegg har jeg også tatt opp en god del reprise-episoder som går tidligere på dagen, episoder som var før episode 975 for å si det sånn.
(Dette er cirka halvparten av Hotel Cæsar-samlingen min på vhs, bildet ble tatt i det huset som mamma bodde i før, da resten av samlingen var hos min far)
Og et aller siste eksempel som mange har sett så skriver jeg ofte veldig langt, og mye. Jeg tenker generelt veldig mye, på masse forskjellig og det resulterer også i at det gjerne blir skrevet en god del, lange innlegg. For meg funker bloggen ofte som en slags terapi, godt å få dele tanker og meninger og spørsmål i livet med andre.
Klar tale er oftest det beste! På denne bloggen har jeg fått lese at folk syns jeg er som regel veldig klar og tydelig når jeg skriver. At jeg er god på å få frem poeng og hva jeg mener. Det er også noe som ligger i det å ha min diagnose, jeg selv sliter fort med å forstå noen vist noen bruker ironi, og sliter veldig med å skille ironi og ikke-ironi.
Et eksempel: For noen dager siden sa min nærmeste og beste venninne at hun hadde tenkt å kjøpe flere plagg og klær i en type rosa-farge. Noe hun selvfølgelig var ironisk med, siden hun egentlig ikke liker den fargen så veldig, selv om jeg har snakket veldig mye med henne i det siste, og føler at jeg har begynt å kjenne henne veldig godt nå så trodde jeg faktisk hun mente det, frem til jeg fikk bekreftet at hun var ironisk og tullet.
Det verste med det at jeg ikke alltid er så god på å tolke andre enten det er muntlig eller kroppslig tale er at det veldig gjerne blir en del småtrasige missforståelser i livet mitt, som til tider har vært vonde. Uten at jeg vil gå mye nærmere innpå det.
Jeg kan innrømme med det samme at jeg fort blir nokså sårbar, og kan lett bli veldig skuffet og deprimert, lei meg og sint vist jeg foreksempel missforstår noe som mer er ment som en slags vennlig råd, så vist noen ordlegger seg litt feil så er det ikke så mye som skal til for at jeg missforstår og låser meg fast i en slags tristhet, og da kan jeg late som om det ikke gjør noe, og gå rundt å tenke på den tingen i lang stund, uten å tørre å ta det opp med vedkommende fordi jeg syns det er skummelt å spørre om hva han eller hun egentlig mente, også videre. Men det har jeg heldigvis også klart å blir flinkere på i det siste.
Nå har jeg nok skrevet mer enn nok, spessielt med tanke på at jeg alerede har ett innlegg her fra før om diagnosen min og min situasjon, så derfor vil jeg nå avslutte dette innlegget, med å si en siste ting:
Asperger syndrom finnes det i mange forskjellige grader, asperger er som sagt en form for autisme, og det varierer veldig fra person til person hvor “hemmet” i hverdagen man er eller ikke!
Er åpen for alle spørsmål om det er noen som lurer på andre ting om diagnosen som jeg kanskje har glemt å skrive om, eller ikke skrevet tydelig nok. Ønsker at ingen skal være redd for å spørre om noe, ingenting er for personlig, for teit, for lite eller for stort for meg.
Ønsker alle sammen en god og fin dag videre, ønsker dere alle sammen alt godt! Ta godt vare på dere selv mine venner, faste lesere og nye lesere! Klem!
(Har alltid hatt en del interesser og hobbyer som mange syns er veldig sære med tanke på min alder og mitt kjønn, her er et bilde av meg fra da jeg sikkert ikke var mer enn 4-7 år gammel, en gang på 90-tallet…)
Alle mennesker er alle forskjellige, ingen er helt like, noen er mer anderledes enn andre og noen er mindre anderledes enn andre, på hver sine måter. Nå skal jeg fortelle litt om min oppvekst, og hvordan jeg føler det er å være anderledes, hvordan jeg takler sosiale omgang med andre, hvordan jeg takler forandringer, hvordan jeg syns det er å ha andre og kanskje særere interesser enn folk flest og om livet generelt med asperger syndrom.
Barneskolen… (Barneskolebildet fra 1. klasse, jeg står bakerst til høyre med rød caps, tatt høsten 1997 eller 1998)
Asperger syndrom ja… Det er nok fortsatt et fremmed ord for flere i Norge.
Jeg visste ikke hva ordet betydde selv før jeg fikk vite at det er en diagnose jeg har, noe jeg fikk vite først i slutten av 10. klasse på ungdomskolen. I veldig, veldig mange, lange, ensomme og tøffe år har jeg gått rundt, nærmest alene og lurt på hva som er “galt” med meg, hvorfor jeg er så anderledes som regel så veldig missforstått.
På barneskolen hadde jeg som regel bare en venn, en eneste venn, og han gikk ikke på samme skole som meg en gang, faktisk så var han ferdig på skolen for mange år siden, siden han var min bestefar. Jeg hadde nesten ingen venner på egen alder, de fleste jeg var sammen med og lekte med på barneskolen var som regel 3-4 år yngre enn meg selv, og det ble jeg litt mobbet for. Siden jeg lekte mer med folk som var yngre enn folk som var i min egen klasse foreksempel…
Jeg har alltid hatt store vansker innenfor å konsentrere meg på skolen, mattematikk var noe av det verste og flaueste jeg visste om på barneskolen, blant annet fordi jeg aldri lærte meg hvordan man løser deling og ting som har med gram, hektogram og slike måleenheter. Og ting som har med gram, cm, milimeter og slikt kan jeg fortsatt ikke en dag i dag…
Det jeg syntes var enda verre og mye vanskeligere enn matte igjen, var naturfag… Har alltid vært veldig dårlig i naturfag, mest fordi jeg syntes det er uintressant og derfor har jeg alltid hatt enda større vansker enn “vanlige” folk med å lære meg faget. Og engelsk, og språk generelt er jeg veldig dårlig på.
Men det jeg grudde meg aller, aller mest til utenom matteprøver og lignende, vet dere hva det er for noe?
Gym!
Jeg har alltid gruet meg veldig mye til gym, nærmest hatet det i mange år, fordi jeg syns det er så utrolig ubehagelig og vondt å gjøre ting mens jeg føler at alle andre ser på. Foreksempel å prøve å hoppe over en bukk som jeg aldri har klart å komme over, mens folk står i kø og ser på mens de venter på at de skal hoppe over selv.
Men det som er enda verre en det igjen er ting som har med ballspill å gjøre.
Jeg har alltid gruet meg veldig mye til fotball, slåball, håndball og generelt ballspill med veldig harde baller. I fotball ble jeg alltid opptatt av å holde meg lengst unna der ballen og de andre folkene er, er livredd for å bli truffet av de gutta som alltid skal sparke hardest, også videre… Men enda verre enn fotball er slåball. Der er det for meg alt for mange regler som jeg aldri har lært meg. I tillegg til å være redd for å bli truffet av ballen, så gikk jeg ofte også rundt å være redd for mange ekle kommentarer også videre fordi jeg aldri visste når jeg skulle løpe, og gjøre ditt og datt. For meg så er det så mye å huske på i slåball, og hva hjelper det når folk på laget mitt roper ting som at jeg er jævla teit også videre fordi jeg har missforstått noe, eller ikke fått noe med meg?
Som jeg har skrevet litt lengre oppe så lekte jeg noe med de som var 3-4 år yngre enn meg selv, men likevel gikk jeg som regel helt alene i friminuttene, fant meg som regel ei døsse hvor det ikke var noen andre, og døsset og døsset til friminuttet var over. Var veldig mye ensom, trist og alene, mest fordi det var nesten ingen på barneskolen jeg hadde noe til felles med, nesten alle var enten opptatt av fotball, jenter/gutter, fester og andre ting jeg ikke hadde så store interesser for der og da, fotball og fester er jeg fortsatt ikke interessert i.
(Meg (til høyre i hvitt) sammen med bestefar, (helt til venstrei rutete skjorte) bilde tatt enten 2000 eller 2001, et eller to år før han døde desember 2002)
Utenom skoletid var jeg nesten aldri sammen med noen venner, utenom farfar.
Satt som regel på rommet mitt i 5 år og tegnet og tegnet og tegnet, hele tiden, helt alene på mitt eget lille rom. Tegning var min største lidenskap på barneskolen utenom å se gode filmer. Fra perioden 2002 til 2006 satt jeg som regel inne på rommet mitt eller en eller annen annen plass og tegnet min egen tegneserie, som i løpet av 4 år ble på litt over 40 episoder. Nesten hver episode tegnet jeg i en bok med 160 a4-ark med linjer i.
Tegnet som regel 5 eller seks små bilder på hver eneste side, noe som tok lang tid. Brukte som regel 2-3 måneder på å lage ferdig og tenke ut en tegneserie-episode-bok.
En av de få som leste tegneseriene mine var bestefaren min, min eneste venn, og bestevenn som døde desember 2002. Da han døde føltes det også som jeg skulle dø i flere måneder senere. Gikk rundt og gråt når jeg var alene og var veldig mye lei meg og ensom selv om jeg som regel prøvde å late som jeg ikke var det, har alltid prøvd å late som om jeg har det bedre enn jeg egentlig har fordi jeg ikke vil at andre skal være redd for meg…
Hvilken år på barneskolen var absolutt verst? 6 og 7.klasse!
Som sagt var det ikke så veldig populært at jeg hang sammen med folk som var yngre enn meg selv, og at jeg generelt var veldig anderledes og “rar” i forhold til de andre. Jeg har alltid blitt litt mobbet og plaget og innimellom slått på barneskolen, men i 6 og 7 klasse, de to siste åra var likevel verst.
(Barneskoleklassen min i 6.klasse, jeg er bakerst til venstre i rød genser… Bilde tatt i 2003 eller 2004)
I 6. klassa ble jeg omringen av en gjeng gutter i klassen som var to år mindre enn meg selv, som ville at jeg skulle slåss mot de. Jeg var for feig til å slåss, samtidlig som jeg ikke liker vold i virkeligheten, så da jeg prøvde å løpe så fikk jeg hele gjengen etter meg, og har aldri vært så redd som jeg var da, og samtidlig så lei meg. Klarte til slutt å løpe til en av lærerne, og da var jeg så lei meg og ute av meg at jeg løy litt om situasjonen, for å være sikker på at de ikke skulle plage meg lenger, så jeg sa at de hadde banket meg opp… Jeg hadde riktignok blitt slått og slik av noen av den gjengen før, men den dagen de løp etter meg så fikk jeg ikke bank, ikke den gangen…
Uansett, hele gjengen måtte opp til rektor, samtidlig som de fikk melding med hjem. De sluttet dessverre ikke helt å plage meg etter det heller, frem til jeg begynte på ungdomskolen og fikk venner… Men de sluttet i hvertfall å løpe etter meg og slå meg etter denne episoden.
På ungdomskolen
Da jeg høsten 2004 begynte på ungdomskolen fikk jeg etterhvert nye venner. Fikk 2 nye venner alerede første uken, men de vennene sluttet jeg å være sammen med etter et og et halvt år fordi de som regel mobbet meg, tok lua mi og kastet den vekk og var generelt veldig ekkel og slem mot meg, i de første ukene var de de beste vennene jeg har hatt etter at bestefar døde, men etterhvert ble de mer og mer ekkel og stygg mot meg, kalte meg stygge ting også videre…
Da jeg kom i 9. klasse som var det andre året på ungdomskolen så fikk jeg to nye venner, en av de to jeg ble kjent med da er blant mine bestevenner en dag i dag, mens han andre har jeg ikke mye kontakt med nå lenger siden vi har vokst litt fra hverandre. Han som jeg fortsatt har kontakt med og heter for Rune, er en veldig snill og kul fyr som liker å spille tv-spill, se rare filmer og en god del andre ting jeg også syns er veldig morsomt.
Da jeg ble konfirmert i 2006 fikk jeg mitt første videokamera av mamma og pappa, og det var først da, i en alder av 15 år at jeg sluttet med tegneserien min. Da begynte jeg å lage egne filmer sammen med de få vennene jeg hadde på den tiden, og siden den gang har det blitt laget ca. 55 filmer, hvor den lengste filmen har blitt nesten 4 timer lang, og den korteste ca. 20 minutter. Ingen av filmene ligger på nettet, er kun de som er med i filmene som får sett den på dvd.
ASPERGER SYNDROM Men hva er asperger syndrom?
Asperger syndrom er en diagnose som mann er født med, og det går ikke ann å bli kvitt den, man har diagnosen helt til man dør, og nei, den er IKKE smittsom, det er som sagt noe man blir født med.
Det varierer veldig fra person til person som har diagnosen, med tanke på hvor sterkt rammet man er. Fordi at diagnosen finnes i mange forskjellige grader. Noen har asperger i liten version og andre i større.
Hva er mest vanlig med folk med asperger?
Vist man har asperger syndrom så er det først og fremst som regel en større utfordring å være sammen med andre mennesker, jeg sliter fortsatt en del med å være steder der det er veldig mange andre folk samtidlig, fester foreksempel har jeg aldri vært på siden jeg takler alt for mange folk samtidlig, veldig dårlig. Har bare vært på en fest, og det var hos min absolutt beste venninne som er 16 år eldre enn meg, men da var det bare hun, meg og to andre, så det gikk greit, årsaken til at jeg ikke har vært på flere fester siden den ene festen i sommer er at jeg liker ikke alkohol, jeg liker ikke å drikke alkohol selv, og jeg blir nervøs, deprimert og trist av at andre drikker. Er ikke redd for at de skal gjøre meg noe eller noe sånt, men syns det er veldig vondt og vanskelig å se folk som er beruset…
– Forandringer
Utenom ting som har med det sosiale å gjøre er forandringer en veldig stor og vond utfordring.
Vist en venneavtale foreksempel må avlyses så kan jeg takle det veldig dårlig, med å bli lei meg og skuffet, og kan som regel trenge to timer for meg selv, mens jeg går meg en lang tur for å komme på bedre tanker, de fleste takler nok slikt mye bedre enn som så. Forandringer i det hele tatt er veldig vanskelig for meg. En annen ting jeg sliter veldig med er ting som har med frisørting å gjøre, det har jeg alerede blogget en del om, så det kan dere lese om her: http://fullstendigkaos.blogg.no/1296366024_lurer_p_om_flere_enn_.html
Nesten alle type forandringer, spessielt negative forandringer sliter jeg en god del mer med og takler mye dårligere enn folk flest, nå for tiden sliter jeg veldig mye med og er veldig, veldig lei meg for at flere av mine beste venner skal flytte, noe jeg fikk høre for 4-5 dager siden og siden da har jeg nesten ikke orket å snakke med noen, vært veldig mye våken om nettene og grått og vært veldig redd og lei meg… Er ikke bare forandringer med ting som handler om flytting, avlyste-avtaler og slik som jeg sliter, med nesten alle slags forandringer i hverdagen som folk flest nesten ikke bryr seg om sliter jeg en god del med å takle best mulig.
– Interesse (Utenom at jeg var veldig interessert og glad i å tegne på barneskolen så var også lego en STOR lidenskap i mange, mange år)
Til slutt vil jeg nevne at folk med asperger syndrom er over gjennomsnittet interessert i en eller flere ting.
Jeg foreksempel var så interessert i tegneserier i fire år at jeg nesten aldri gjorde annet enn å tegne tegne serier. I dag går det mest i å lage filmer og se filmer med mine beste venner som jeg elsker og er utrolig utrolig glad i. Hver eneste venn jeg har i dag er jeg utrolig, utrolig glad i, og ønsker alt godt.
I dag er mine største “hobbyer” mine beste venner og film.
– Ironi og slik
Kom nettopp på en ting til som er en stor utfordring for folk med asperger.
Og det er ting som har med spøk, ironi og slikt å gjøre. Mange med diagnosen tar veldig mye, veldig bokstavelig, og har veldig lett for å missforstå veldig mye som blir sagt, og ikke minst gjort. Så det er det noe folk som meg med asperger setter stor pris på så er det at folk er tydelig og lett å forstå. Er utrolig vanskelig å ikke missforstå andre vist man har asperger.
Vil avslutte med å legge til at selv om man har asperger syndrom og sliter veldig mye, med veldig mye i livet så kan det forbedres som alt annet, men det vil ta sin tid.
En av mine største drømmer i dag er å få meg et eget sted å bo, altså å få til å flytte hjemmefra, og få meg en kjæreste som jeg vil gjøre alt for at hun eller han skal ha det kjempebra, føle seg trygg og føle seg godt tatt vare på, er det noe jeg bryr meg om så er det andre mennesker, hvordan folk har det, selv om jeg syns det er en stor utfordring å være sammen med andre i blant, så er faktisk noe av det jeg prøver å bruke mest tid og evner på i dag at folk skal ha det bra, og ikke være redd for noe, at folk ikke skal ha det vondt eller være lei seg og slik. Betyr så utrolig mye for meg at folk ikke skal være lei seg eller ha det ubehagelig på andre måter.
Føler at det er en del småting jeg burde har skrevet mer om og bedre om angående asperger syndrom fortsatt, er fortsatt en del ting jeg sikkert har glemt å skrive om også. Så vil legge til en link som inneholder mer og bedre skrevet faktating om diagnosen enn det jeg har skrevet nå: http://www.aspergersyndrom.no/asperger.htm
Har på følsen at det er en del ting jeg kunne skrevet enda tydligere og bedre, og samtidlig noen ting jeg ikke har skrevet om i hele tatt. Er det noen spørsmål så ikke hver redd for å spørre, samma hva det er.
