Eksperter, leger, foreldre, lærere og “folk flest” diskuterer det.
Så fort noen får en diagnose eller sykdom er det gjerne sånn at vi skal medisinere det bort.
Vi har i dag medisner mot nesten alt. Noe av det “lille” vi sitter igjen med, som vi enda ikke har fått utryddet er kreft og religion.
Men hva med autisme? Hva med aspergers syndrom?
Er det noe vi som har det bør ta medisiner mot?
Nei! Nei, nei og atter nei!
Jeg mener personlig at det skal man ikke.
En ting er at asperger syndrom gjerne byr på en del utfordringer for oss som har det. Ting som andre folk tar forgitt, som for oss er veldig vanskelig å få til, forstå, eller takle.
Hva de forskjellige utfordringene er, varierer fra individ til individ.
Og ja, det å gi medisiner til noen med asperger kan gjøre at vedkommende får bedre livskvalitet på enkelte områder. At man kan få sove bedre, at man kan takle bedre å være ut blant andre… Osv.
Men når man medisinerer bort det “negative” tar man også vekk mye av det positive som diagnosen gir!
En med asperger har ofte høyere motivasjonsvansker enn ikke-autister på ting som ikke ligger hjertet nærmest. Dersom det ikke er noe man brenner så og si over gjennomsnittet normalt for, så er det ofte et helvete å motivere seg til det.
Derimot er vi ekstremt gode og konsentrerte om vi bare får holde på med det vi aller helst vil. Det er nemlig det vi er til for, i tillegg til mye annet fint.
Hvis vi får bearbeide og dyrke det vi brenner for, så er vi i stand til å gjøre en god del store og unike underverker. Mozart hadde asperger syndrom, han skrev sin første symfoni som 8 år gammel. Hadde han tatt medisiner hadde han mest sannsynlig ikke vært kjent en dag i dag.
Vi med asperger er veldig perfeksjonister på våre områder. Jeg er foreksempel veldig perfeksjonistisk på hvordan jeg skal ha det her hjemme. Og hvordan jeg IKKE skal ha det.
Jeg er veldig kresen på hva jeg skal skrive om, og ikke skrive om.
Og jeg ser veldig gode resultater i bloggingen min som er en av mine største interesser i dag.
Enda jeg har publisert veldig lite her inne i de siste ukene, så har jeg hundretalls med faste lesere hver dag. Så noe må jeg gjøre rett! 🙂
Før jeg begynte med bloggingen laget jeg laaange amatørfilmer, gjennom 5 år (2006-2012) har jeg ene og alene fått med godt over 200 forskjellige mennesker til å medvirke i filmene mine som det har blitt 60 stykker av.
Før filmingen laget jeg tegneserier konstant mellom perioden 2002-2006.
Og allerede før 2002 (da var jeg 11 år) var jeg hyppig etterspurt av HELE klassen på rundt 15-20 stk om å skrive en historie eller lignende som læreren vår kunne lese i matpausen.
Hadde jeg medisinert meg så hadde jeg ikke kunne fullført de prosjektene jeg er mest stolt av med like gode resultater. Jeg tviler i alle fall på det!
Til tross for alle utfordringene som kommer med på kjøpet, er det verdt det!
Jeg har asperger syndrom, og jeg er stolt av å ha det.
Det jeg er stolt av, vil jeg verken dempe eller drepe!
Vi reblogges!
Jeg har atypisk autisme dessverre :/
Jeg ville likt å ha valget mellom mediosiner og ikke medisiner.. Har jo et par diagnoser selv som gjorde ting vanskelig for meg. Og jeg vil ta medisiner, fordi jeg liker å fungere normalt. Man kan alltid psycke seg opp til det man vil ha motivasjon for og det man liker å gjøre pleier man å ha motivasjon til. Som modellbilder.
Jeg legger jo en del av livet mitt rundt det nå. Trene og spise sundt. Jeg hadde ikke gjort det om jeg ikke likte å ta bilder..
Man vil jo alltid ta noe av det positive vekk ved sykdommer, og da bør man egentlig spørre seg selv om det er verdt det. Da vil egentlig svaret alltid varriere. Jeg liker måten jeg fungerer på med medisiner, så jeg slutter ikke å ta mine i hvert fall. Jeg liker sånn som jeg er nå, fordi nå fungerer jeg til å kunne ha både kjæreste, kanskje bli gift en gang og få barn. Det kan jeg ikke om jeg ikke tar medisinene mine i hvert fall..XD
Og imorgen er det halloween her!=D Jeg er UTSLITT!
Nei, man skal så absolutt ikke medisinere bort asberger. Det er ikke det riktige å gjøre, verken der og da eller senere. Som mor til en gutt med asberger tror jeg, på lik linje som deg, at jeg vet hva jeg snakker om.
Det heter tiltak. Det er det som skal til for at vedkommende og menneskene rundt skal kunne greie hverdagen. Ikke putte i en pille eller to og tro det går over.
Nemlig.
Renate: Godt å høre at flere er positive til mine meninger om denne saken. Jeg har jo levd med diagnosen hele livet, da det er noe man er født med.
Jeg har følt på begge sidene av den, og jeg vil ikke fjerne noen av de – Jeg vil være den jeg ble født som!
herlig innlegg 🙂
så fremt man ikke absolutt må så er det så best uten. du har nok rett i at du ikke ville ha gjort de samme tingene og iallefall ikke like bra. I medisinerte perioder sitter jeg på rommet og maler.. en strek.. ikke sant, umulig. hvis jeg skal skrive så skriver jeg helt ubrukelig.. kjedelig. men jeg trengte det nok en stund og så fikk jeg slutte og nå skjer det bare ikke at jeg skal starte på igjen, men trodde på dem at jeg måtte ha de for en evighet. nå “nyter” jeg de ubehagelige, ekte følelsene fremfor den falske tåken.
wava: Med andre ord er vi enige. Klart, visse fordeler kan medisinering ha, men jeg tror fremdeles at det likevel vil hemme flere positive egenskaper enn det vil “bygge opp” de.