Akk, det er så frustrerende når jeg blir opphengt i det ene etter det andre på en sånn måte at jeg ikke får gjort noe. Nå foreksempel har jeg sittet flere timer og vekslet mellom to nettbutikker, sammenlignet priser og varer. Deretter har jeg klart å dryge ut tid på å bestemme meg for om jeg skal sende en bestilling på de varene jeg har lagt til i handlekurven eller ikke. Eventuelt om jeg skulle sette meg ned med en film eller et spill og heller gå tilbake til nettsiden og se om jeg har gjort meg opp en endelig beslutning senere. Det hele resulterer i at jeg blir sittende helt stille og ikke gjøre noe. Bare veie frem og tilbake i tankene, skal, skal ikke, skal, skal ikke. Bruke pengene på noe annet, eller ikke… Endte selvfølgelig opp med å sende bestillingen. Om jeg bare hadde gjort det med det samme, så hadde jeg kanskje kunne brukt to timer eller mer på noe annet. Vi lever alle på lånt tid…
Det er så frustrerende når jeg blir sittende og tenke såpass mye at det utgjør det faktum at jeg ikke får gjort noe. Igjen, jeg blir bare “sittende fast”… Er så utrolig vandt til dette nå, har tross alt levd med dette i 22 år… Vet ikke hva jeg skal kalle det. Eneste jeg vet er at dette er en av de flere utfordringene som kommer med den ene diagnosen min (aspergers syndrom). Jeg blir rett og slett så sugd fast til tankene at jeg får ikke utredet noen handlinger. Sånn er det med så mye. Det verste er når det går utover maten. Altså at jeg sitter her uten at jeg klarer å bestemme om jeg skal ut på butikken å handle noe mat, eller om jeg bare skal fikse meg noe av det jeg allerede har… Nå antar jeg at flertallet av dere stemmer for å spise det man alt har, men… Uansett, denne greia med at jeg ikke klarer å bestemme meg resulterer ofte i at det drøyer veldig lenge mellom vært måltid, som igjen resulterer i en del andre ting som ikke er helt bra i lengden… Konsentrasjonsproblemer, sinne, svimmelhet, etc.
Utenom det som har med mat å gjøre så er det nest verst når det gjelder venner eller i hele tatt det sosiale. At jeg foreksempel tenker veldig mye frem og tilbake på noe så simpelt som om jeg skal sende en liten melding til noen eller ikke. Har vedkommende lyst til å snakke med meg, eller er vedkommende for opptatt nå og har mer enn nok med sitt? Skal jeg i hele tatt skrive “hei” til noen i chatten på Facebook, eller over Skype? Eller skal jeg bare fortsette å holde meg for meg selv en stund til å se om noen heller tar kontakt med meg? Ja, sånne tanker sitter jeg som regel “fast i”, lenge… Det kan være at jeg sitter og KUN veier frem og tilbake på disse tingene i timesvis, uten at jeg gjør noe som helst annet…
Før så var det verste når jeg skulle stå opp. Altså mens jeg enda hadde en jobb å gå til, eller skole. Særlig mens jeg enda bodde hjemme da mamma og pappa har gått og vært frustrert, skuffet, og innimellom sint og irritert over visse tregheter og fravær med meg i mange, mange år. Da var jeg stadig i diskusjon med meg selv om jeg skulle gå på jobben/ skolen eller ikke. Eller så kan det hende hodet mitt var et helt annet sted, at jeg lå i senga og tenkte på helt andre ting og dermed ikke kom meg avsted. Om ikke dette er det aller mest slitsomme og mest utfordrende ved å ha aspergers syndrom, så er det i alle fall noe av det verste med diagnosen. Det synes i alle fall jeg. Og jo, både mamma og pappa har virkelig prøvd å fått meg opp og ut lenge før jeg flyttet for meg selv og etterhvert ble uføre. De har virkelig prøvd, og maset lenge, men mange ganger uten stort hell. Særlig de siste årene før uførepernsjonen ble realitet. Og igjen, de har virkelig forsøkt.
Du tror kanskje du forstår, men jeg tror ikke det. Prøv først å forestille deg hvordan et gjennomsnittelig kvinnemenneske kan være når det gjelder å tenke for mye, ta deretter og gang det med 10!
Vi reblogges!
Så flink du er til å sette ord på tankene. For en mamma til en som har as
er det flott å kunne få “se litt inn i deres verden.”
Enig med Anita som har kommentert over her. Flott å kunne få sett litt inn i hvordan det faktisk er og fungerer. Har selv ei søster med aspergerssyndrom. Har jo lest om det på nettet, men det er da “faglig” beskrivelse av syndromet, altså av leger. Og det nytter ikke å spørre søstrenen min hva som foregår i hodet hennes, i og med at hun bare er 5 år, og ikke vet helt selv. hehe 🙂
Så bra at du setter ord på hvordan det føles, og hva som faktisk foregår inni deg. Jeg har en sønn med Aspergers…han er bare 7 enda, men kjenner igjen det du beskriver, uten at han får til å sette ord på det selv.
Gøril: Takk for en hyggelig kommentar. Og jeg er glad for å høre at din sønn har fått diagnosen allerede. Da jeg fikk den gikk jeg siste året på ungdomskolen, så det at jeg fikk diagnosen såpass sent har virkelig ødelagt veldig, veldig mye for meg.
Utrolig lærerikt å lese. Har selv en sønn med samme diagnose og han har slitt endel med d å komme seg ut døren å på skole/jobb. Takk for at du deler dette med oss, føler jeg kan hjelpe min sønn på en litt annen måte.
Så fint at du deler 🙂 Vi har nylig fått diagnosen på vår datter, etter å ha kjempet mot systemet, og for å bli hørt og trodd nå i 10-11 år. Hun er nå 14 år, begynner i 10. klasse, håper vi, etter å ha vært hjemme hele 9. klasse. Fint å kunne få se litt inn i denne verden, slik at vi kanskje kan forstå litt mer av den 🙂 Det er vanskelig for oss utenfor å forstå mye av det dere sliter med, selv om vi prøver så godt vi kan. Lykke til videre!
Bente Marie: Bare hyggelig 🙂
Mona Ytterstad: Skjønner at det er vanskelig. Synes det er hyggelig at du setter sånn pris på det jeg skriver og at det faktisk kan være til nytte på en og annen måte 🙂
Du er utrolig flink til å sette ord på hva du tenker og føler. Masse lykke til med din fremtid!
Jeg har Asberger syndrom selv og jeg skjønner noe av det du går igjennom, det er tungt og det føles ut som om man bare sitter fast i sitt eget hode. Jeg føler noe av smerten din, og du har min respekt for at du skriver om dette så folk kan se hvordan det er.
Jeg kan trygt si at jeg vet hvordan det er. Jeg har Asperger syndrom selv, og har samme problem som deg. Det er litt lettende å lese at noen andre vet hvordan det er.
Tonje: Tusen takk for det! ^^
oskar: Jepp, det er ofte ganske vanskelig når det først blir et faktum, og det er jammen meg ikke lett å komme seg ut av det heller når det er som verst..
Takk 🙂
Mona: Ja, ikke sant. Man får liksom en bekreftelse på at man ikke er alene om ting her i verden. Takk ^^