ASPERGERS 2018

Det begynner å bli en god stund siden jeg skrev eller snakket noe særlig om de greiene med aspergers nå. Og årsaken til det er først og fremst at jeg ikke har lyst til å bli stemplet som “han med asperger”, samt at jeg føler egentlig at jeg har fått sagt det som er å si om temaet for min del – både her inne på bloggen, men også på Youtube. Men nå har jeg likevel bestemt meg for å gjøre et innlegg til igjen. For siden sist har jeg jo blitt et par år eldre, det er flere ting som har forandret seg, jeg merker mindre til de typiske aspergers-“forbannelsene” nå enn før, og ja.. Jeg ønsker rett og slett å komme med en aldri så “liten” oppdatering på hvordan Aylar 26 år nå har det i forhold til de mest klassiske kjennetegnene ved denne diagnosen.

Aylar 26 VS. forandringer
La oss bare starte med disse forandringene som livet stadig støtt har å by på, for HER har det skjedd ting. Jeg er fortsatt den gutten som sitter for meg selv og bruker i overkant mye energi og tid på å analysere hvordan ting KAN komme til å utvikle seg eller gå hvis jeg bestemmer meg for å gjøre det og det, men når DET igjen er sagt så lar jeg det heldigvis ikke styre meg i like stor grad som før.

I løpet av den aller første perioden min som blogger (opprettet denne bloggen i 2010, men det var først i 2011 at jeg VIRKELIG begynte å blogge) så følte jeg meg nærmest helt avhengig av å ha med meg noen hvis det i hele tatt skulle være snakk om å dra til et sted utenfor kommunen. Det var flere jeg så gjerne ville besøke, men som aldri ble noe av fordi jeg konsentrerte meg for hardt om “hva hvis jeg går av på feil sted?”, “tenk om jeg setter meg på feil tog”, “hva om sjåføren ikke gidder å si fra på høytalerne når vi er fremme selv om jeg spør han om det?”, også videre.

Men våren 2013 så skulle denne isen endelig begynne å smelte. For en uke i februar dette året så tok jeg endelig sjansen på å besøke blant annet min beste venninne Sara som på den tiden holdt reir i Nordfjordeid, som er sånn ca 331 km unna der jeg bodde da, og fremdeles holder til nå hvis man først kjører E6 og deretter Rv15.. Jeg tok først toget til Otta før jeg deretter satt på buss de resterende fire timene. Om jeg grudde meg på forhånd av denne reisen? Hell yes!! Faktisk var jeg så bekymret for alt som kunne gå galt at jeg faktisk var på nære nippet med å kansellere alt sammen.. I dag er jeg VELDIG glad for at jeg ikke gjorde det.

For til min store lettelse gikk det hele veldig, veldig greit. Jeg fant fort ut hvor på toget jeg skulle sitte, passasjerene fikk klar og tydelig beskjed når toget nærmet seg Otta, og det var heller ikke noe problem å finne rett buss når jeg først hadde kommet meg på Otta for *kremt* – det var bare en eneste buss på Otta på det tidspunktet jeg skulle videre derfra da Otta ikke akkurat er det mest populære stedet i Norge, for å si det sånn. Uansett – det eneste jeg kjente litt på når jeg først hadde kastet meg ut på denne reisen var at jeg begynte å bli litt lei av å sitte på buss den siste timen jeg hadde igjen før jeg var helt, helt fremme. Men sånn bortsett fra det så gikk det hele nærmest som en drøm.

Og siden den gang har jeg våget å dratt ut av bygda helt på egenhånd ved flere anledninger da jeg blant annet har vært innom Voss, og til og med Bergen (som er “bittelitt” større enn Nordfjordeid) et par ganger. Og det er ikke “bare” med tanke på reising at jeg har blitt tøffere i det siste når det kommer til å prøve ut nye, og litt uforutsigbare ting. Jeg tar stadig med meg nye matvare-produkter fra butikken, så jeg blir stadig tøffere og tøffere også i matveien. Jeg er langtifra så mager og konservativ når det kommer til hva jeg gidder å utforske av tv-serier, filmer, musikk og spill – sammenlignet med hvordan jeg var for bare 3-4 år siden, og jeg har desidert blitt flinkere til å ikke bare bestemme meg for at folk ikke egentlig vil ha noe med meg å gjøre når jeg først ønsker å sosialisere meg med noen – bare for å nevne NOEN eksempel.

Men igjen.. Det eksisterer fremdeles et viss forbedringspotensiale. For NÅR jeg foreksempel legger merke til at jeg har noen færre “venner” på Facebook enn for et par dager siden så hender det fortsatt at jeg lar det gå utover humøret mitt, at jeg blir sittende og lure på hvorfor vedkommende nå har fjernet meg, og hva jeg eventuelt kunne ha gjort for å beholdt vedkommende ihvertfall en stund til. Så avvisninger er fremdeles noe jeg kan slite en del med, men da helst i etterkant når det faktisk HAR skjedd, og altså ikke så mye FØR det eventuelt skjer.

Aylar 26 VS. det sosiale
Så var det disse greiene med sosiale antenner, sosial angst, etc. Også her mener jeg selv at jeg helt åpenlyst har forandret meg. Jeg liker nemlig fortsatt å se gjennom gamle blogginnlegg fra tid til annen, og når jeg først gjør det kommer jeg raskt over flere ting jeg neppe ville skrevet eller sagt i dag, i hvertfall ikke med den samme formuleringen som jeg brukte den gang da. Og jeg tror også det faktum at det i dag tar lengre tid mellom hver gang noen bestemmer seg for å kutte meg ut også bekrefter dette ganske greit. Da særlig hvis vi legger til det faktum at jeg nå STORT SETT har vært ganske sosial med en del forskjellige venner og bekjente den siste tiden, som regel en nokså knirkefri “affære”.

Jeg er med andre ord en person som er villig til å lære av mine feil. Jeg vil ikke lengre være den fyren som legger all skyld på alle andre hvis noe først skjærer seg, jeg vil ikke lengre være han som sier “jeg har aspergers syndrom, så jeg kan ikke noe for det”. Selvfølgelig – noen ting mener jeg fremdeles at folk bare bør og “MÅ” godta, ikke alle er verdt “ALT” heller, men igjen: Jeg har altså innsett de siste årene at jeg ikke bare kan skylde på alt og alle andre. Jeg har en del ting jeg må jobbe med selv også, og jeg ønsker, og jeg vil virkelig å være den beste utgaven av meg selv.

Også var det denne angsten.. Vel, jeg er fortsatt ikke så gira på å gå ut og handle en lørdag formiddag når butikkene er stappa full med folk, og jeg er fortsatt stort sett ikke så glad i å handle når antallet besøkende her og der bare ligger på et helt middels stadiet heller, men når det igjen er nevnt så merker jeg det ikke like sterkt på kroppen nå som før hvis jeg først er ute blant “litt” flere mennesker enn jeg strengt talt hadde foretrukket. Herregud, jeg har til og med sittet 12 timer i strekk på en og samme buss til Bergen som har vært nærmest stappa full med fremmede. Og det har faktisk gått veldig fint sånn med unntak av et par irritasjonsmomenter når det kommer til et par lyder her og der.

Aylar 26 VS. motivasjon
En annen ting mange med min ene diagnose som oftest sliter med er motivasjon, da særlig når det kommer til ting som ikke er helt innenfor de absolutte særinteressene. Og på dette feltet er jeg faktisk litt usikker på hvorvidt jeg har utviklet meg noe særlig, eller ikke. For STORT SETT så gjør jeg jo nesten bare ting jeg faktisk vil holde på med, da særlig etter at jeg ble 100% ufør og ikke lengre har så mange plikter og ting jeg “MÅ” gjøre mer. Det forekommer ofte at jeg ikke gjør slik som jeg hadde tenkt at jeg skulle gjøre dagen før, enten det er snakk om noe jeg liker, eller noe som er litt mer kjedelig, men STORT SETT så gjør jeg altså NESTEN bare ting jeg faktisk har lyst til, og føler for der og da. Og slik har jeg jo mer eller mindre alltid vært. 

Men ja, jo greit. Også her har jeg enda et par forbedringspotensiale som jeg faktisk er ganske klar over selv. For jeg kan fortsatt bli flinkere til å IKKE utsette neste måltid i så veldig mange timer.. Og i løpet av et helt år har det fortsatt gått alt for mange dager hvor jeg har ligget alt for lenge i senga, ikke fordi jeg synes det er så “digg” å ligge der, men fordi jeg simpelthen ikke har orket å stå opp, selv om det innerst inne har vært flere ting jeg egentlig har ville gjort den og den dagen.. Men der og da har det tatt meg litt i overkant mye krefter å “minne meg selv” på disse tingene fordi jeg har latt et eller annet negativt (som f.eks at jeg ganske nylig har lagt ut et nytt profilbilde på Facebook som nesten ingen har brydd seg om) få skygge fullstendig over. Men også dette er jo noe som har “forfulgt meg” så og si gjennom nesten hele livet.

Aylar 26 VS. det ikke-bokstavelige
Siste stopp!: Humor og ironi. Og nå må jeg faktisk tenke meg godt om, for jeg kan faktisk ikke huske sist gang det oppsto en litt rar, klein eller uheldig situasjon basert på en misforståelse som har hatt noe med sarkasme, ironi og den slags å gjøre. Jeg er nok ikke helt “kurert” her heller, men det er ikke langt i fra. Nå kan det selvfølgelig hende at jeg har tolket en del ting feil uten at jeg har tenkt noe over det i ettertid, men da har det isåfall vært såpass små og ubetydelige ting at det faktisk ikke er verdt å nevne en gang. For ellers så hadde jeg vel på et eller annet vis funnet ut av det nå, hehe xD

For liksom: Bestevenninna mi skulle jo nærmest hatt Sarkasme som et av sine mellomnavn, for er det ET menneske fra “den virkelige verden” som jeg virkelig har kunne trent meg på her så er det henne. Og sånn utenom hun igjen så er jo praktisk talt ALT jeg har sett på på Youtube de siste årene innhold som nærmest bader i tull og tøys da kanaler som PewDiePie, Prebz og Dennis, Amalie Olsen, SandrathBeauty og Saft og Svele fortsatt er blant de jeg helt klart har ofret mest tid på også i løpet av de aller siste ukene (når jeg da ikke har drevet på med noe annet).

Og sånn sett bort ifra alt det der igjen så er jeg jo utvilsomt og ironisk nok en ganske ironisk og sarkastisk person selv også. Jeg simpelthen elsker ironi og sarkasme, og jeg vil faktisk gå så langt som å si at ironi og sarkasme er blant mine beste venner her i livet når det kommer til å finne nok ork til å gå gjennom en ny dag. Før hadde jeg et slags elsk-hat-forhold til det, men nå i 2018 vil jeg helst ikke vært foruten. LENGE LEVE IRONI OG SARKASME!! <3

Stay goregeous!


#aspergerssyndrom #asperger #aspergersyndrom #autisme #ironi #sarkasme #forandringer #nyheter #normer #regler #sosialangst #angst #sensitiv #sensitivitet #hverdag #humor #tull

    1. Så godt at du setter ord på det som for andre kan være vanskelig å sette ord på. Kjenner gutten min igjen i mye av det du skriver😊

    2. For en fantastisk skriveglede du har og så morsomt å lese. Humret meg gjennom innlegget ditt, og koste meg over formuleringene du har brukt. Tror du har en stor gave som du må ta mer i bruk. Prøv deg på andre temaer som interesserer deg, og skriv i vei.
      Når det gjelder diagnosen din, så kjenner jeg nok litt av det igjen hos min sønn på 29, men han er nok mye mer autist enn du er, selv om han leser og skriver. Dog ikke blogginnlegg. Morsomt å se at du bruker You Tube som en slags opplæringskanal.
      Ironi ligger dypt i vår familie, og sønnen har også lært det. Mange humoristiske og ironiske kommentarer har kommet ut i friskluft opp igjennom årene, og fortsatt forundrer mange seg over at han forstår noe så abstrakt som det ironi og humor jo er. Men You Tube blir flittig brukt, og for tiden er det Fleksenes som slukes.
      Ønsker deg lykke til i voksenlivet. Min oppfordring: Lag deg din egen skivearbeidsplass. Verden venter på dine tekster.
      Mange hilsener fra Vigdis Margrethe
      Frilansjournalist, kunstner, amatørskuespiller, fembarnsmor og mor til autist med lettere psykisk utviklingshemming

    3. Så utrolig bra å få mer info om aspergers! Har en venninne med asperbergers så vet jo en del om det, men fint at folk snakker mer om det synes jeg 🙂

    4. Vigdis Margrethe Løver: Takker for det! ^^

      Når det kommer til skrivingen så føler jeg igrunn at jeg ihvertfall stort sett skriver akkurat sånn passe. Har oppdatert denne bloggen ganske ofte de siste par ukene spesielt. Og hvis du ønsker å lese mer av meg så kan man klikke seg hele åtte år tilbake her inne på bloggen (så den skrivearbeidsplassen føler jeg ihvertfall selv at jeg har lagd for leeeenge siden) da jeg har vært aktiv her ganske lenge.

      Og utover det så er jeg selv ihvertfall igrunn ganske fornøyd når det kommer til de skrivegreiene. Nå er det først og fremst å bli litt flinkere til å lage Youtube-videoer ofte som er første prioritering når det kommer til disse mer produktive hobbyene mine. 🙂

    5. I r l i n: Bare hyggelig! Og det er mer der det kommer fra, hvis du eller f.eks venninnen din er interessert i mer så har jeg altså en hel kategori her inne med en del forskjellige innlegg. Og på Youtube kan du/ dere også få se meg snakke i et par minutter sammenhengende om temaet:
      https://www.youtube.com/user/Storliboy

      Forresten, litt random, og off topic, men: Syns det er litt stas at du er innom bloggen min innimellom da du faktisk er en av mine absolutt favoritt-bloggere for tiden, så det at du blant annet er inne og kommentarer noen ganger syns jeg for å si det rett ut er ganske kult! ^^

    6. Fantastisk å lese! Godt formulert.
      Har alltid likt deg som person og skulle ønske vi kunne ha mer kontakt, men jeg synes det er skummelt å skulle ta kontakt i tilfelle du ikke skulle ønske det.. 🙂

    7. Mar1nas1n: Takk og takk! ^^

      Og takk! 🙂 Er ikke det at jeg så absolutt ikke ønsker å ha noe kontakt, men greia er at jeg vel føler vi egentlig er litt i overkant forskjellige. Så det er vel egentlig litt derfor at jeg kanskje føler vi ikke har så veldig mye å snakke om, sånn interessemessig ihvertfall.

    8. Når jeg leser det du har skrevet om disse typiske sidene for personer med Asberger, slår det meg hvor mange av disse jeg kjenner igjen enten hos meg selv el folk jeg kjenner, -om enn i en noe mer moderat form!.. Den påfølgende tanken blir jo da at det oxo for dere kan være uklart hva som skyldes asberger syndromet og hva som rett & slett er et (mer el mindre ‘sært’) personlighetstrekk?..

    9. Gry Henriksen: Tror nok ganske mange kan kjenne seg igjen i en eller annen form ja. Så skal det jo sies at mer eller mindre ALLE strever med noe av det som er kanskje enda mer typisk/ vanskelig for en med aspergers. Sosial angst foreksempel er jo noe veldig, veldig mange som er uten denne diagnosen strever med, og man trenger ikke nødvendigvis ha aspergers for å ha vanskeligheter med forandringer heller, bare for å dra enda et eksempel.

      Ja, du er absolutt inne på noe der. 🙂 Og det er i grunn enda en grunn til at jeg ikke blogger så spesifikt om aspergers mer.

    10. Flott innlegg! Jeg ble selv diagnostisert med aspergers for noen måneder siden. For et sjokk! Men jeg bestemte meg til slutt for å prøve å blogge litt om det.
      Når det er sagt, jeg kjenner ikke meg selv så mye igjen i det du beskriver, men det er jo et spekter da. Kan jo være hvor som helst på det spekteret! Jeg har ikke full forståelse for min diagnose enda.
      P.S.
      Jeg holder meg LAAAAANGT unna sosiale medier! Du forstår sikkert hvorfor 😛

    11. David Sachs: Hvorfor kom diagnosen som et sjokk på deg? Er ihvertfall glad for at du har valgt å fokusere på den mer positive siden, ved å blogge om det. Nå har jeg ikke vært inne og sett på bloggen din enda, så jeg vet forsåvidt ikke hvor positivt eller negativt du har valgt å skrive. Men uansett så er det positivt i seg selv at du velger å være ihvertfall noe åpen om dette, DET er nemlig til hjelp for andre aspergere der ute! 🙂

      Og ang. det med sosiale medier, så har jeg en anelse ja. Har vurdert det samme selv, flere ganger, men føler liksom ikke at jeg kan eller til syvende og sist at jeg bør gjøre det. For da kommer jeg trolig til å føle meg enda mer ensom enn jeg allerede gjør fra før av. Pluss at jeg igrunn elsker sosiale medier, stort sett.. xD

    12. Det kom som et sjokk fordi jeg føler at jeg forstår meg på det sosiale. Jeg synes fortsatt det er litt overraskende, men jeg har jo noen av symptomene da.
      Vel, det jeg har skrevet er ikke akkurat superpositivt. Jeg kan ikke akkurat si at jeg bader i venner, så for meg er det mye bedre å holde seg vekke fra sosiale medier. Sliter også litt med å forstå hvorfor jeg skal begi meg utpå sosiale medier dersom jeg bare skal kjøre solo.
      Men jeg forstår jo litt hvorfor du er på sosiale medier da! Er sikkert kjekt sammen med andre.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg