I går så bestemte jeg meg for første gang på ganske så lenge å igjen trekke frem det faktum at jeg har aspergers syndrom her inne på bloggen. Og en liten stund senere så tok jeg meg selv i å omtale innlegget som et aspergers-innlegg når jeg så skulle reklamere for det på Snapchat. Og grunnen for det er enkel: Situasjonen som jeg hadde beskrevet gårsdagens innlegg (som kan leses her!), er en av de jeg ikke tror jeg hadde vært borti om jeg var foruten denne diagnosen, eller om jeg ikke hadde hatt en annen diagnose som er innenfor det nokså så brede autismespekteret.
Og som jeg såvidt nevnte i innlegget fra i går så skjer heldigvis slike ting sjeldnere, og sjeldnere. Jeg som alle andre møter fortsatt på en rekke utfordringer nå og da, men de aller fleste utfordringene jeg står ovenfor stort sett nå, er ikke av den typen som jeg anser som “forbeholdt for folk med autisme”. Ja, og så var det en annen ting.. Hvis jeg på død og liv skulle å begynt å nevne at jeg har de forskjellige diagnosene jeg har i tide og utide, ja så vil det fort ende med at det er disse diagnosene jeg først og fremst ville blitt assosiert med, og akkurat det behovet har jeg ikke.
Det er synd å si det, men det er ihvertfall sånn MIN hjerne fungerer. De gangene jeg har fulgt noen som så og si har blogget “KUN” om en eller annen diagnose (eller sykdom) som han eller hun, har eller har hatt, ja så har det fort blitt nettopp denne diagnosen (eller sykdommen) jeg har forbundet dette individet med. Så derfor velger jeg personlig å fortsatt være åpen om at jeg har det og det, men UTEN at jeg liksom “må” minne folk på det hele tiden. Så, ja.. Kort fortalt er det altså derfor jeg så sjelden velger å lage de såkalte “aspergers” eller “add”-innleggene mine, for jeg vil simpelthen ikke ende opp med å bli diagnosene mine! xD
PS: Ingen kosedyr ble alvorlig skadd under produksjonen av dette blogginnlegget!
Helt enig med deg! Tøft at du er åpen også.
Nei det skal ikke stå i pannen din, eller at du har en merkelapp på jakken din; men… Vær åpen om du får deg forhold.
Jeg ble veldig glad i en gutt med aspergers, men han sa inget, jeg ble såra mange ganger før jeg skjønte at både ham og sønnen hadde det. Vi bodde sammen i mange år og jeg dømte ingen, men barn må få hjelp og ikke foreldre som er redde for stempel og som en partner så bør en være åpen og mulig prøve å få råd og veiledning et sted. Slik jeg opplevde så var det alltid alle andre sin skyld…
Du virker våken og ærlig, så jeg er helt enig med deg! 🙂
Marianne Kaspersen Dignes: Jeg har alltid vært, og kommer forhåpentligvis alltid til å være veldig åpen ovenfor alt og alle, så det skal nok ikke bli noe problem, for å si det sånn.
Jeg velger heller å være litt for åpen og ærlig, enn litt for lite åpen og ærlig, da jeg syns det er lettere å tilgi meg selv om noen f.eks ikke liker meg pga noe jeg har sagt, fremfor at noen ikke liker meg pga en og annen misforståelse, eller noe grunnet noe jeg har latt vær å si.
Skjønner godt at du ikke vil skrive om det absolutt hele tiden. Godt at ingen kosedyr ble skadet under produksjonen av innlegget, ble litt bekymret et øyeblikk ;D
Iselin Renée: Hehe, ja ikke sant! ^^
Skjønner godt at den kan være litt lei den ballansegangen der.. På den ene siden, hjelper en andre, og bidrar til økt kunnskap i befolkningen, men jeg ville oxo vært veldig bevisst på ikke å ende opp som han asberger fyren i folks bevissthet.
Et forslag, sånn from the top of my head, ville jo vært å la folk vite de er velkomne til å stille spm. for så å svare på disse når de er kommet opp i et visst antall..(?)
Gry Henriksen: Jepp, og med andre ord: Bare å fortsette slik som jeg har gjort ellers de siste par årene, hehe ^^