Jeg har igjen begynt å “frykte natten”. Når man er så lett mottakelig for depressive tanker som jeg er, er det gjerne natten som er verst. Eller, i alle fall om det er om natten jeg legger meg. Kommer an på døgnrytmen min. Men akkurat nå er døgnrytmen sånn at jeg sover om natten og da forholder jeg meg til å si natten fremfor andre ting….
Som sagt sliter jeg en del. Sliter med selvfølelsen, sliter med troen på at ting skal ordne seg, sliter med generell sjalusi, sliter med paranoia… Sliter med så mye… Om dagen går det som regel litt bedre da jeg har mer å distrahere meg bort med. Spill, film, musikk… Ja, dere vet. Men om natta så blir vanskelighetsgradene satt opp et par hakk. Det er jo meningen at jeg ikke skal gjøre noe om natten, bare ligge i senga og sovne.
Jeg har før hatt en teknikk som har gått ut på at jeg ikke har lagt meg uansett før jeg har vært skikkelig sliten og trett sånn at det er mer sikkert at jeg sovner tvert uten å bli liggende der og få for god tid til å tenke på ting som bryter meg mer og mer ned… Det er ingen hemmelighet at den teknikken har gjort at døgnrytmen min har blitt meget ustabil… Og det å ikke eie døgnrytme er heller ikke bra for psyken i lengden.
Det det går mest i er en sak jeg egentlig burde lagt fra meg nå… Noe jeg fikk vite av ei venninne av meg for et år siden, som har vært så jævlig vanskelig for meg å takle etterpå… Et jævla år har nå gått, og det burde virkelig ikke være noe som har påvirket meg så jævlig som det har gjort… Men jeg antar at det har sine grunner at det har gjort nettopp det… Altså, jeg har så og si alltid slitt med depresjon og selvmordstanker… Men det siste året har rett og slett vært følelsesmessig vanskeligere enn de fleste perioder jeg kan huske. Det har vært perioder før som har vært enda verre enn denne endeløse episoden her som jeg aldri blir ferdig men, men likevel….
Jeg har brukt så mange timer det siste året på å bare vurdere å gi slipp på alt… Jeg orker ikke alle disse paranoide tankene og sjalusien og ikke minst de millioner av tanker om at jeg er til bry for folk og visa versa lenger… Er så sliten av å være så sint og nedbrutt hele tiden. Sint på meg selv først og fremst. Sint på meg selv for å være så svak og så lite mandig. Jeg føler at jeg takler nesten ingen fuckings ting…
Har tenkt en del at det som har vært verst for meg det siste året sikkert går over dersom jeg finner noe helt spesielt å sette fokus på. Jeg har gått mer og mer over til spill i det siste, det har hjulpet litt, men langt i fra nok. Ja, jeg har til og med meldt meg på en datingside i håp om at jeg finner noen der… Men hva hjelper det når det eneste jeg gjør er å registrere meg?
© Bildet er tatt fra undisclosedstudio.com
Var også en dag jeg spurte sikkert ti av de på Facebook og Skype-lista mi om noen visste om en blogger i Trøndelag-området som jeg kanskje hadde noe felles med. Altså en blogg som jeg kunne utforske litt først, og hvis jeg likte det jeg så så kunne jeg eventuellt ta kontakt med vedkommende og høre om h*n vil bli bedre kjent. Og i dette tilfelle var/ER jeg ikke ut etter noe spesielt kjønn. Er først og fremst ute etter en ny VENN… Noen jeg kan møte der og da i det VIRKELIGE LIV. Men har ikke funnet noe. Funnet en del kule bloggere, men enten så virker det som om de er så opptatt at jeg ikke ser vitsen i å ta kontakt, eller så bor de så jævlig langt unna…
Siden så og si alle jeg har kontakt med bor så mange timer unna, og jeg har ikke hatt noe særlig med noen av de jeg virkelig trives med siden fuckings MARS…. Jeg har vært så klar til å motta besøk eller til å reise hos noen så lenge nå. Men det er dessverre ingen av vennene mine som har hatt anledning til å ta meg i mot et sted eller å reise hit. Så jeg venter fortsatt på grønt lys, og ventinga får meg til å se rødt snart…
Sånn, da anser jeg dagens bloggsyt for avsluttet…
Vi reblogges.
