Dagens sytekule

Jeg har igjen begynt å “frykte natten”. Når man er så lett mottakelig for depressive tanker som jeg er, er det gjerne natten som er verst. Eller, i alle fall om det er om natten jeg legger meg. Kommer an på døgnrytmen min. Men akkurat nå er døgnrytmen sånn at jeg sover om natten og da forholder jeg meg til å si natten fremfor andre ting….

Som sagt sliter jeg en del. Sliter med selvfølelsen, sliter med troen på at ting skal ordne seg, sliter med generell sjalusi, sliter med paranoia… Sliter med så mye… Om dagen går det som regel litt bedre da jeg har mer å distrahere meg bort med. Spill, film, musikk… Ja, dere vet. Men om natta så blir vanskelighetsgradene satt opp et par hakk. Det er jo meningen at jeg ikke skal gjøre noe om natten, bare ligge i senga og sovne.

Jeg har før hatt en teknikk som har gått ut på at jeg ikke har lagt meg uansett før jeg har vært skikkelig sliten og trett sånn at det er mer sikkert at jeg sovner tvert uten å bli liggende der og få for god tid til å tenke på ting som bryter meg mer og mer ned… Det er ingen hemmelighet at den teknikken har gjort at døgnrytmen min har blitt meget ustabil… Og det å ikke eie døgnrytme er heller ikke bra for psyken i lengden.

Det det går mest i er en sak jeg egentlig burde lagt fra meg nå… Noe jeg fikk vite av ei venninne av meg for et år siden, som har vært så jævlig vanskelig for meg å takle etterpå… Et jævla år har nå gått, og det burde virkelig ikke være noe som har påvirket meg så jævlig som det har gjort… Men jeg antar at det har sine grunner at det har gjort nettopp det… Altså, jeg har så og si alltid slitt med depresjon og selvmordstanker… Men det siste året har rett og slett vært følelsesmessig vanskeligere enn de fleste perioder jeg kan huske. Det har vært perioder før som har vært enda verre enn denne endeløse episoden her som jeg aldri blir ferdig men, men likevel….

Jeg har brukt så mange timer det siste året på å bare vurdere å gi slipp på alt… Jeg orker ikke alle disse paranoide tankene og sjalusien og ikke minst de millioner av tanker om at jeg er til bry for folk og visa versa lenger… Er så sliten av å være så sint og nedbrutt hele tiden. Sint på meg selv først og fremst. Sint på meg selv for å være så svak og så lite mandig. Jeg føler at jeg takler nesten ingen fuckings ting…

Har tenkt en del at det som har vært verst for meg det siste året sikkert går over dersom jeg finner noe helt spesielt å sette fokus på. Jeg har gått mer og mer over til spill i det siste, det har hjulpet litt, men langt i fra nok. Ja, jeg har til og med meldt meg på en datingside i håp om at jeg finner noen der… Men hva hjelper det når det eneste jeg gjør er å registrere meg?


© Bildet er tatt fra undisclosedstudio.com

Var også en dag jeg spurte sikkert ti av de på Facebook og Skype-lista mi om noen visste om en blogger i Trøndelag-området som jeg kanskje hadde noe felles med. Altså en blogg som jeg kunne utforske litt først, og hvis jeg likte det jeg så så kunne jeg eventuellt ta kontakt med vedkommende og høre om h*n vil bli bedre kjent. Og i dette tilfelle var/ER jeg ikke ut etter noe spesielt kjønn. Er først og fremst ute etter en ny VENN… Noen jeg kan møte der og da i det VIRKELIGE LIV. Men har ikke funnet noe. Funnet en del kule bloggere, men enten så virker det som om de er så opptatt at jeg ikke ser vitsen i å ta kontakt, eller så bor de så jævlig langt unna…

Siden så og si alle jeg har kontakt med bor så mange timer unna, og jeg har ikke hatt noe særlig med noen av de jeg virkelig trives med siden fuckings MARS…. Jeg har vært så klar til å motta besøk eller til å reise hos noen så lenge nå. Men det er dessverre ingen av vennene mine som har hatt anledning til å ta meg i mot et sted eller å reise hit. Så jeg venter fortsatt på grønt lys, og ventinga får meg til å se rødt snart…

Sånn, da anser jeg dagens bloggsyt for avsluttet…

Vi reblogges.

Det du kanskje ikke vil lese…

I dag er det den dagen igjen. Den dagen hvor jeg føler at ting bare er vanskelig. Den dagen hvor jeg føler at alt bare er tungt og meningsløst. Jeg føler at jeg ikke egentlig har noen å snakke med. Joda, jeg har noen å snakke med, men jeg har ingen å snakke med… Jeg sliter med tillit til folk, av mange årsaker. Jeg sliter med tiltro til meg selv. Har ikke noe tro på at ting vil bli bedre for meg. At jeg nå gjentar masse ting som er skrevet en del ganger tidligere føler jeg bare bekrefter at jeg kommer meg ikke videre…

Slik jeg ser det har jeg ingen nære venner. Verken geografisk eller på andre måter. Jeg har flere jeg bryr meg om, men jeg er ikke lenger sikker på om det er gjensidig noe sted. Jeg føler ikke at det er de andre som har sviktet meg først og fremst, men jeg som har sviktet meg selv… Og de jeg engang så på som nære, enten på ene eller andre måten. Jeg antar at det er slik det skal være. De gangene jeg har hatt noen har det aldri vart særlig lenge uansett.


© Bildet er tatt fra wallpaperup.com

Jeg har aldri tolket sosiale normer og spilleregler spesielt godt. Jeg har ofte tråkket i salaten, og sjelden kommet alt for godt ut av det. Jeg er et freakshow som ingen egentlig liker. Folk kan være nysgjerrige på meg, men det blir som regel bare med det. Jeg kommer alltid til å være alene, jeg kommer aldri til å bli gammel og lykkelig… Så ensom, og så jævla patetisk.

Ja, da tenker jeg at det var nok for denne gang…

Vi reblogges.

Vi er alle vår egen lykkesmed

Ofte har jeg uttalt at jeg ikke tror på noe liv etter døden, verken en himmel eller et helvete. Men i det siste har jeg kommet innpå en tanke som er noe annerledes enn hva jeg har snakket om før. Jeg har mer og mer fått min egen tro, og jeg vil dele den med dere her og nå.

Det er litt vanskelig å begynne, men jeg tror jeg bare får starte med å si at vi mennesker er alle plassert på feil sted. Jordkloden skulle først og fremst tilhørt dyra og vi menneskene skulle aldri vært her. Slik som jorda er nå er den utvilsomt et fullstendig kaos. Engler og demoner har havnet på samme sted, slik jeg ser det er dyra rundt oss de gode englene som kun dreper for å forsvare seg eller for å få mat. Mens det er vi menneskene som er de egoistiske djevlene djevlene. Absolutt alle av oss, med ikke et eneste unntak.

Når det er sagt finnes det en verden for oss også. Vi mennesker skal være til, men kun i vår egen verden. Det er ikke sånn at vi alle skal og vil havne i et og samme sted. Hver eneste av oss vil nemlig havne på hvert vår eget individuelle drømmested. Et sted som er tilpasset våre drømmer, våre behov og ikke minst vår tro. Og det er nettopp fordi absolutt alle av oss er forskjellige at ingen av oss vil havne på nøyaktig samme sted.

Vi vil ikke bli alene i den nye drømmeverdenen, med mindre det er det vi ønsker. I MIN VERDEN vil jeg finne igjen de menneskene jeg har møtt her på jorda som jeg er glad i og som lever nå. Jeg vil også finne igjen de menneskene som jeg har kjent og vært glad i, som ikke er i denne verdenen lenger. I tillegg vil det også finnes personer jeg har drømt om når jeg har sovet, personer som hodet mitt altså JEG har diktet opp på en eller annen måte.

Utenom dette er jeg ikke 100% sikker på hvordan min neste verden vil se ut etter jeg endelig har forsvunnet herifra. Det kan hende jeg havner i en verden hvor det ikke finnes alkohol, konserter, festivaler, rasisme og generelt ting jeg ikke liker i hele tatt. For det er jo noe jeg har brukt en del energi på å ønske ikke fantes. Samtidig har jeg jo også ønsket at jeg heller ikke hadde de enorme psykiske utfordringene som gjør at jeg sliter så enormt bare noe av disse tingene blir nevnt.

En ting jeg er sikker på. Alkohol, konserter, festivaler også videre eller ikke, de psykiske problemene mine finnes i alle fall ikke i min verden. I min verden finnes det forresten sminke og sånn, men ingen som foreksempel MÅ ha sminke på for å kunne vise seg for andre. Altså, de psykiske problemene mine venner måtte ha med sitt eget selvbilde vil være tilintetgjort i det stedet jeg havner i med illusjonene av de menneskene jeg ønsker å ha med.

En annen ting jeg tror på er at det livet jeg har levd nå er mitt første av totalt to liv. Jeg har aldri levd før dette livet. Har aldri vært et annet menneske, har aldri vært et annet dyr. Likevel var det meg selv som skapte meg selv, og som de aller fleste av oss mennesker (altså ALLE som finnes i det universet vi levende av oss kjenner i dag) så skjedde det en feil da jeg ble skapt. Jeg ble ved en “teknisk feil” plasser i dyras verden. Ja, når det er sagt, det finnes dyr i den drømmeverdenen som jeg kommer i etter min død også. Eneste forskjellen er altså at den verdenen jeg lever på nå finnes, mens den jeg havner i etterhvert en en illusjon, eller hva jeg skal kalle det. Skjønner dere hvor jeg vil hen?

Så til det siste som er verdt å vite. Jeg er ikke sikker på om alle av oss vil havne et sted etter vi har dødd her. Når det er sagt, det er ikke handlingene våre her på jorden som avgjør dette. Du kan være verdens verste og ondeste menneskedjevel her på jorden, eller du kan være verdens godeste menneskedjevel her på jorden, det er uansett helt likegyldig i denne sammenheng. Det som avgjør det hele er at du tror på det selv, at du tror på at det finnes et annet sted etter døden som er tilpasset etter de drømmene og forventningene du har. De av oss som eventuelt må ha glemt dette i løpet av sitt liv ender bare med å forsvinne i det store intet.

Det beste vi mennesker kunne gjort i dette livet så fort vi har fått troen på det jeg nå har beskrevet er å forlate den virkelige verdenen vi lever i nå, og altså la dyra og naturen være i fred. Selvmord vil nemlig ikke bli straffet, så lenge vi tror sterkt nok på dette vil vi havne i dette universet vi har skapt oppi hodene våres uansett! Så hvorfor har ikke jeg forlatt denne verdenen enda? Først og fremst fordi jeg er feig i denne verdenen, men også fordi jeg fremdeles er litt usikker og trenger å få meg selv til å tro enda sterkere på dette før jeg forlater det som jeg lever på og puster i nå.

La meg oppsummere det hele svært kort. Tror jeg på noen Gud? Ja! Vi ser Gud hver eneste dag. Vi er alle guder over vårt eget liv. JEG er Gud!

Alt vil bli perfekt på vår egen individuelle måte når er ferdig her. Det er i dag mange som sier det er meningsløst å drømme seg bort og fantasere og at det er å kaste bort tiden, men tenk på det… Det er vår individuelle tro som vil bli virkelighet i vårt neste og siste, men da eviglange liv!

Skulle det være noen spørsmål, så er det bare å spørre om noe skulle være uklart.

Vi reblogges!

Apartment 1303 (2012)

Den unge 20-åringen Janet har fått nok av å bo hjemme sammen med sin alkoholiserte og stadig mer ustabile mor. Hun har nettopp funnet et nytt sted å bo og føler seg rimelig trygg på at ting vil bli mye bedre nå. Men det viser seg at hun har forflyttet seg fra ille til verre.

Fra første stund møter hun en liten jente som ikke har stort mer å si enn at Janet må komme seg vekk. Hun møter også på vaktmesteren i bygget som trakasserer henne ved å tilby at han hjelper henne med å betale for leien av leiligheten, mot at hun blant annet blotter puppene for han. Janet blir skremt og smeller bokstavelig talt døra i trynet på han.

Men det skal selvfølgelig vise seg at det finnes noen enda mer uhyggelige vesener i nærheten, i Janets nye leilighet befinner deg seg nemlig en mor og en datter som ikke har de helt store behovene for å dele stedet med noen.

Foto tilhører: MonteCristo International

Når Janet allerede etter to døgn faller ned fra balkongen og ender som dårlig blandet pizza på fortauet er politiet raske med å konstantere at hun tok sitt eget liv. Den eneste som ser ut til å ikke dele denne teorien er hennes eldre søster Lara som bestemmer seg for å flytte inn i denne skumle leiligheten, i håp om å oppklare hva som faktisk har skjedd. Hun får også overtalt Janets kjæreste Mark til å ligge på sofaen og passe på henne, noe som burde gjøre det mer trygt da han jobber i politiet som spaner.

Men ting har så vidt begynt. Marerittet blir bare verre og verre for Lara, samtidig som de rundt blir mer og mer sikker på at hun bare innbiller seg ting som bivirkning av et og annet rusmiddel.

Apartment 1303 er en av flere filmer som ikke helt har oppfylt de forventningene jeg har hatt på forhånd. Særlig med tanke på at jeg likte originalen ganske godt da jeg så den for noen år tilbake, altså er dette en remake. Selv om det stadig skjer uhyggelige ting for karakterene i filmen føles den likevel for det meste noe kjedelig. Jeg klarer ikke helt å bry meg om hva som skjer og føler i en viss grad en likegyldighet for hvem som eventuelt måtte klare seg eller ikke.

Foto tilhører: MonteCristo International

Foto tilhører: MonteCristo International

Når det kommer til skuespillet er det helt greit, det er ikke spesielt dårlig på noen måte. Det er mer karakterene som er problemet, føler jeg. Jeg klarer med litt godvilje til å tenke at det er noe synd på enkelte, men samtidig så klarer jeg ikke bry meg…

Og la oss snakke litt om det som skal virke skummelt og skremmende. For å ta det positive først, filmen har en del kule effekter og jeg liker måten enkelte av scenene er filmet på. Men det er likevel ikke godt nok. Mye føles så alt for halvveis, noe som er synd for dette er en film med et plot som KUNNE ha vært så mye bedre. Det største problemet her er at filmen snubler gang etter gang i klisjeer. Klisjeer trenger ikke være negativt i seg selv, men denne gang har det i alle fall ikke vært en betydelig fordel.

Foto tilhører: MonteCristo International

Når dette er sagt vil jeg avslutte med å legge til at Apartment 1303 fra 2012 ikke er en dårlig film, men den er ikke særlig god heller. For å avslutte med noe positivt så er skuespillerne helt ok, soundtracket skaper en uhyggelig stemning og effektene er til tider kule. Men utenom det, njæh… Jeg kunne laget en mer kreativ og hakket bedre film.

Vi reblogges!

Belle Virginia, min tarantell er død… R.I.P

Har en trist nyhet å meddele. Belle forlot oss i går. Hun virket som hun var i noen lunde grei form sist jeg tok henne ut en liten stund, som bare er tre dager siden, altså søndag. Men nå er hun dessverre borte. Årsaken er ikke helt sikkert, men det er helst sult, dehydrering eller forgiftning.

Gjennom et nettforum jeg er medlem på i har jeg funnet ut at 2 måneder mellom hver fôring normalt ikke er et problem for en tarantell, men at det likevel er ambefalt at hun hadde fått det oftere, helst hver 14 dag. Da jeg fikk Belle var det like før dyrebutikken i Oppdal ble nedlagt, bare få måneder etter kjøpet. Da jeg kjøpte henne visste jeg ingen ting om butikkens nedleggingsplaner, hadde jeg gjort det hadde jeg kanskje ikke gått for kjøpet da siden jeg har vært avhengig av at noen har hatt et ærend i Trondheim. Jeg har som kjent ikke noe mange venner i nærheten, så det har alltid vært avhengig av familien da jeg ikke har turt å dra til byen på egen hånd, mest i frykt for å ikke finne frem til buss/ tog på veien hjem igjen…

En annen ting jeg har funnet ut er at svampen som har ligget i drikkeskålen aldri skulle ha ligget der i utgangspunktet da den skaper mye bakterier på uhyre kort tid. Blir skålen for forurenset resulterer det raskt i at taranteller ikke vil drikke fra den, før den er gjort ren. Dessverre har jeg i tillegg ikke vært særlig flink med å rengjøre den, bare fylle på nytt vann. Så har vi altså alternativ tre i forhold til utsultning eller dehydrering, altså; Forgiftning… Grunnen til at jeg har latt svampen ligge der er fordi da jeg kjøpte henne sa de på dyrebutikken at det skulle ligge noe i den for å forhindre at hun ikke falt uti skålen og druknet. Men nå har jeg fått vite at det ikke hadde vært noen fare med tanke på skålens størrelse. Eventuelt hadde det vært bedre med en stein..

Bakenden har vært veldig innskrumpet og liten en god stund, noe som altå tyder på enten sult eller helst dehydrering… I det minste er jeg en ærfaring sterkere nå…

Uansett… Min lille Belle Virginia har spinnet sine siste tråder.. Døde alt for ung. Hun ble cirka 3 år, så alderdom var i alle fall ikke en årsak da taranteller kan bli opp til 8-10-15 år.

R.I.P…