Gjennom mine blodårers løp har det vært en hel masse jeg har ønsket meg av både materialistiske, men også ikke-materialistiske ting. Ja, også har det selvfølgelig vært en del ting jeg helt klart IKKE har ønsket meg. Og blant disse tingene finner vi barn!! For meg er det simpelthen så og si komplett uforståelig at noen faktisk ønsker seg egne barn, SÆRLIG med tanke på hvilken verden vi lever i i dag. Også er det særlig en ting jeg finner litt VELDIG paradoksalt hos mange av de som nå har egne barn, eller som per dags dato ønsker seg det. Og det er at en ganske stor del av disse menneskene ser ut til å anse seg selv som ganske lite egoistiske. Men er det først noen der ute som virkelig egoistisk, ja så er det faktisk de som går rundt og ønsker seg en mini-utgave av seg selv. For meg er det simpelthen noe av det mest egoistiske et menneske i dag kan produsere. Så jeg tenker som så – til neste år kan vel de av dere som nå måtte føle dere litt krenket heller ta å sette opp SELVINNSIKT som nummer 1 på ønskelistene deres. For DET hadde dere ihvertfall trengt.
Men når DET igjen er sagt så må folk selvfølgelig få gjøre som de vil. For det er ikke sånn at jeg er sånn veldig i mot at folk lager seg egne barn. Men jeg syns i det minste at de dette gjelder kan ta og se seg selv i speilet og si “hei jeg heter (sett inn et navn), og jeg har en slags narsissistisk personlighetsforstyrrelse!”. For jeg mener.. Det er jo ikke sånn at det er ulovlig å adoptere i Norge heller akkurat. Og etter min mening syns jeg langt flere heller burde adoptert barn, fremfor å sette NOK et nytt stakkarslig individ til jords selv. For realiteten er en gang dessverre sånn at det er alt for mange barn rundt om kring i hele verden som (for å si det mildt) burde hatt et bedre og tryggere sted å bo. Ja, også er det ikke akkurat sånn at vi enda har løst alle de store, og stadig mer omfattende klimautfordringene som herjer og ødelegger hus, hjem og menneskeliv verden over heller.
Men ihvertfall. Til dere som ønsker dere egne barn, eller som har det – helt greit for meg. Men KOM IKKE HER og si at dere IKKE er egoistiske, og kom ihvertfall ikke å si at vi som IKKE ønsker oss egne barn er egoistiske!..
Det er noe jeg har gått rundt og tenkt på en hel del nå de siste par ukene. For det er ikke til å legge under en stol at det er en del holdninger og oppfatninger rundt omkring som ganske mange deler, men som ikke nødvendigvis er så veldig sunne, eller riktige. Hva som derimot er sunne, riktige eller mindre korrekte holdninger er selvfølgelig ekstremt individuelt, men den holdningen jeg har tenkt å ta tak i nå er ihvertfall en holdning som jeg synes er nokså fordummende, for å si det forsiktig.
Og holdningen jeg vil ta tak i her og nå er den berømmelige “hvis du ikke kan si noe ansikt til ansikt er det like greit å ikke si noe i hele tatt!”. For meg blir dette litt som å si “ingenting er bedre enn litt”. Og helt ærlig så tror jeg ikke at de som sier og mener dette egentlig kan ha tenkt seg så alt for mye om. Det har derimot har jeg gjort nå, og jeg skal herved gjøre mitt beste på å forklare hvorfor jeg synes dette er en såpass idiotisk ting å si.. Hvorfor jeg syns at disse holdningene bør dø mer eller mindre helt ut.
Personlig så har jeg alltid vært flinkere til å skrive, enn hva jeg har vært når det kommer til å snakke muntlig med folk. Og dette kan man selvfølgelig som med alt annet si er en trene-sak, og joda, jeg kunne alltids vært flinkere i muntlig kommunikasjon enn hva jeg er per dags dato. Men så var igjen det med at noen vil ALLTID være best til å skrive, mens andre vil være best i å ta det muntlig. Vi har de som greit under press, ja til og med best under press.. Mens andre vil for bestandig fungere dårligst under press. Også videre. FOLK ER FORSKJELLIGE.
Når det så kommer til det å våge, ja så er det neppe noen hemmelighet at jeg har ganske så få sperrer når det kommer til verken det ene eller det andre. Forskjellen for meg der er først og fremst som nevnt i ste: at jeg får formulert meg bedre skriftlig enn hva jeg gjør muntlig. Men så er det ikke alle som er som meg når det kommer til disse grensene. For sannheten er at verden er fullstappet med folk som har noe de bærer på, og som man har ganske vanskelig for å åpne seg. Noen av disse menneskene velger å holde helt tett, helt til det en dag renner fullstendig over. Mens andre har klart å finne en slags løsning, som å opprette en anonym blogg foreksempel.
Og det at disse menneskene i verste fall skal bli stemplet som feige for at de ikke velger å stå frem med fullt navn, eller for at de først og fremst velger å dele sine opplevelser og meninger på nettet, men ikke “ut i den virkelige verden”, ja det syns jeg er så på trynet at jeg har nesten ikke ord.. Og selvfølgelig…. NOEN ting skulle verden kanskje helst vært fullstendig foruten. Mens andre ting skjønner jeg så utrolig godt at enkelte først og fremst velger å skrive om anonymt et eller annet sted, som foreksempel hvis man har blitt offer for seksuelle overgrep.
Så min konklusjon er altså at med mindre vi ikke snakker om de aller mest ekstreme av de ekstreme hat-ytringene, ting som ene og alene er ment for å såre, krenke, eller spre hat.. Ja, så syns jeg folk burde holde seg for god til å kalle folk som først og fremst velger å åpne seg bak et tastatur, anonym eller ikke, for feige!..
Dette innlegget som du sitter og leser akkurat nå er et innlegg jeg har vært en del frem og tilbake på den siste tiden om jeg skal orke å skrive eller ikke. Litt fordi jeg har vinglet noe frem og tilbake når det kommer til meningene mine rundt denne saken. Men også fordi jeg ikke helt vet om jeg orker alle de forskjellige kommentarene som potensielt kan dukke opp fra folk som mildt sagt ikke deler det samme synspunktet som jeg har her nå, da det jeg skal skrive om nå faktisk er en ganske seriøs, og alvorlig greie. Og som dere nok allerede har skjønt utifra overskrift og bilde – ja, dette innlegget skal handle om Mads Hansen. Den avdanka fotballspilleren, “popstjernen” og mobberen.
Og ja, du leste riktig. Jeg som Isabel Raad, velger nå også å kalle Mads Hansen for en mobber. Fordi det er nettopp det han har blitt. En ynkelig mann på 34 år som rakker ned på yngre jenter som har valgt å operere seg for et og annet. Og bare for å gjøre det helt klart. Det å være kritisk til at folk fikser på utseendet, det er bare er sunt. Man skal utvilsomt kunne snakke om dette temaet på en skeptisk måte i det offentlige, og jeg mener også at man skal ha lov til å være ganske spesifikk og bruke f.eks Isabel Raad som eksempel når man snakker om dette med operasjoner. Men et sted ligger det en grense, og DEN mener jeg at Mads Hansen har tråkket over, for en god stund siden.
For en ting er å poste saklige innlegg i sosiale media der man gjør det klart at man ikke nødvendigvis er så veldig enig i hvordan Isabel Raad eller Sophie Elise for den saks skyld har valgt å nærmest “normalisere” diverse type operasjoner som om det var det mest naturlige i verden. Men når man sitter der og publiserer det ene innlegget etter det andre hvor man latterliggjør kroppen til den stort sett samme personen gang på gang, på gang på gang, slik som Mads nå har gjort i en lengre periode med Isabel.. Ja, så er det faktisk mobbing, enten man liker det eller ikke. Så Mads.. Jeg liker “Sommerkroppen”, jeg tror ikke egentlig at du er en slem fyr. Men nå har du rett og slett gått for langt, det er på tide at du lar Isabel være i fred!
Riktig så god morgen alle sammen. Har dere sovet godt og sånn? Jeg håper dere har sovet godt og sånn. ELLER at dere har hatt en gøyal og interessant våkennatt dersom dere har valgt, eller mer ufrivillig vært våkne denne natta. Ja, her sitter jeg altså igjen og klintrer litt på tastaturet mens jeg venter på at butikkene skal åpne slik at jeg får handlet inn litt middagsmat, noe jeg GLEMTE da jeg var og handlet på Remaen i går! xD Vel.. Uansett! – jeg tenkte bare jeg skulle smelle til med en aldri så liten anbefaling jeg nå, for i forigår begynte jeg omsider på Sophie Elises selvbiografi “Selvbilde”. Dette til tross for at jeg nesten aldri har vært inne og lest på bloggen hennes, og når jeg først har gjort det har jeg STORT SETT endt opp med å bare se på bildene.
Men ja. Nå har jeg altså begynt på boka hennes. Og gud bedre rulle, den jenta kan å skrive. Ikke at jeg er overrasket på noen måte. For selv om jeg knapt har lest noe av det hun har skrevet fra før så har jeg jo lest litt, og det jeg har lest tidligere har jeg jo absolutt ment vært veldig bra, det er bare at.. Jeg er ironisk nok ikke noe særlig til noen bloggleser, sånn generelt. Leser knapt min egen blogg, si. Men uansett. Jeg har ikke kommet sånn kjempelangt med “Forbilde” enda (tror jeg har kommet til side 43), men det jeg har lest foreløpig – jeg elsker det. Det er absolutt, tydeligvis, ikke en bok man leser først og fremst for å komme i bedre humør. For ihvertfall er det jeg har lest til nå ganske så mørkt og jævlig. Men ting er så UTROLIG GODT og bra beskrevet. Og selv om jeg aldri har vært jente selv av hva jeg kan huske, så kjenner jeg meg likevel en del igjen i tankene og følelsene som er beskrevet om man bare bytter ut “små” pupper, motepress og diverse med et par andre ting.
Så ja. Selv om jeg ikke har kommet halvveis engang enda vil jeg likevel anbefale dere denne boka her og nå. Og jeg mener ikke er så nøye hva slags forhold du måtte ha eller ikke til Sophie Elise fra før av. Dette er en bok som jeg er helt brennsikker på appellerer til MANGE av dere som er unge akkurat nå, samtidig som jeg også tenker at vi som begynner å bli, og som ER “litt” eldre, også har ganske meget godt av å lese denne boka, rett og slett fordi den gir et så utrolig godt innblikk i hvordan det er å vokse opp, og være ung i det samfunnet vi lever i nå. Særlig de av dere som har barn selv som snart kommer i, eller som ER i tenårene akkurat nå mener jeg faktisk bør lese denne boken for å kunne få en litt bredere forståelse for hva barna deres trolig går gjennom akkurat nå. Ja, også hvis du av en eller annen grunn har valgt å bli lærer, eller på en eller annen måte har en del med yngre mennesker å gjøre, eller snart kommer til å få det – LES “FORBILDE”!
Så du har enda ikke forstått det? Skjønner du ikke hvorfor de snakker? Hvorfor de freser og peser? Bare ta det helt chill, det er ingenting å bry seg om. Alt du gjør er å leve livet, så la de bare holde på. La de bare “leve” sine liv gjennom deg. La de bare få tro hva du vil. Du trenger ikke overbevise noen om noe som helst. Jeg vet at du ikke er den de tror du er. Jeg vet det, du vet det. Det er alt som betyr noe. Joda, jeg vet at du kanskje ikke har ønsket dette selv, at du ikke har bedt om å få være snakkisen i syklubben Hjernedød i dag morres. Men ta det bare med en knusende ro. I morgen er alt glemt. Da har de gått lei, og heller funnet seg noen andre å snakke om. Så ta og NYT den kjendisstatusen du har hos de nå. Ja, la de bare få FRÅTSE og holde på.
Du føler det kanskje ikke slik nå, men til syvende og sist er det ikke deg det er mest synd på. Det er DE som ikke tør å leve. Det er DE som konstant “lever” livene sine gjennom alle andre. Det er DE som sitter der og snakker om de tingene DU nå har gjort, og “gjort”, og forhåpentligvis skal fortsette med å gjøre. Det er DE som innerst inne bare skulle ØNSKE at de også kunne gjøre disse tingene, men det er først og fremst DU som faktisk tør å gjøre dem.
Så ikke gi opp. Fortsett å gi de døde noe å leve for. Pass bare på at de ikke biter deg, du vil IKKE bli en av dem. Hvis du bare fortsetter med det du gjør akkurat nå, vil de ALDRI kunne ta deg igjen. Selv ikke en horde på flere tusen ville vært i stand til å rive deg ned nå – med mindre du selv hadde tillatt det. Så fortsett å lev livet som det farverike og interessante mennesket du tross alt er. Så vil de grå sakte, men sikkert falme bort i lyset av ditt strålende nærvær. Jeg lover deg det – i morgen er alt glemt.
Nei du, jeg sitter ikke bare rolig og ser på at tiden fyker forbi, slik som du tydeligvis tror. Neida, det er ikke sånn at jeg har prøvd alt heller, og jeg kunne definitivt prioritert og prøvd litt hardere. Og jeg kunne så absolutt anstrengt meg litt mer, og litt mindre når jeg først har fått ting til for å ikke miste det igjen. Men ikke si at jeg bare gir faen, ikke kom her å si at jeg aldri har prøvd. Selvfølgelig, du er bare et menneske du også. Du har dine tanker, og du har dine anelser, slik som meg. Men i motsetning til deg så har jeg skjønt at ikke alle mine antagelser må være riktige. Ikke alt her i verden er og blir slik som vi tror. Tenk litt på det, neste gang du legger dine nåler på bordet.
Jeg er glad for å høre at det du gjør i dag, samt det du gjorde i går, at det funker for deg. Jeg har aldri tvilt på at de medisinene du tar i dag gjør deg lykkelig. Men når det er sagt så betyr ikke det at de brune tablettene som funker på deg, funker like bra for meg. For jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, jeg liker best de i lilla og sort. Du sier de ikke er bra for meg. Du mener du vet best. Ta heller de brune eller de grå, sier du. Men kjære deg.. Selv om de tablettene jeg tar ikke er helt bra for deg, betyr ikke det at de ikke kan være bra for meg. Med alle dine år på samvittigheten skulle man kanskje tro at du visste bedre enn som så, at du visste og var i stand til å akseptere at vi alle kan ikke ta de samme pillene. Det er bare ikke slik vår verden fungerer, så hver så snill og slutt.
Egentlig har jeg ikke så lite å klage over for tiden. Ihvertfall så er virkeligheten min slik nå at det aller meste jeg er litt misfornøyd med er ting jeg faktisk kan, og vil gjøre noe med. Og den eneste grunnen til at jeg er litt oppgitt akkurat nå er.. Jeg har ikke gjort disse tingene enda. Så alt i alt kan jeg igrunn bare skylde på meg selv, ikke noen vits i å forpeste resten av verden da med syt og pes.
Helt siden jeg var en bitteliten drittunge så har jeg bestandig likt å drømme meg bort til en annen (og noen ganger bedre) verden. Da jeg gikk på barneskolen drømte jeg meg stadig vekk, langt ut på de syv hav. En dag SKULLE jeg bli sjørøver – en av Kaptein Sabeltanns mest beryktede menn – og de som hakket på meg på skolen skulle da få svi for all tort og tue de utsatte meg for. SAMTIDIG brygget jeg også på en drøm om å bli plukket opp i et rosa helikopter av ingen ringere enn det som dengang var en av Sveriges største pop-stjerner, Tåve Wanning. Hun skulle SÅ bli min første kjæreste i livet, med mindre dattera til Sabeltann, eller jentene i Spice Girls ikke ville bli sammen med meg først da. ELLER hun veldig pene som faktisk gikk i klassen min.
Etter hvert som årene gikk innså jeg at verken Tåve Wanning eller Kaptein Sabeltann kom til å plukke meg opp noen steder, noen gang. Det faktum at Sabeltann ikke egentlig eksisterer tror jeg igrunn jeg at alltid har visst, men det hindret likevel ikke drømmen i å virke svært reel i et par år. Og selv om det heller ikke var så sannsynlig at en superkjendis fra Sverige helt tilfeldig skulle plukke opp en ukjent, ensom gutt fra bondeknøl-hølet Oppdal så, vel.. Man kan vel si at jeg lenge har hatt en tiltrekning mot det jeg neppe kan få her i livet.
I dag har jeg mot alle odds greid å fylle 26 år, og jeg drømmer meg stadig bort fortsatt. Jeg bruker vel og merke ikke så mye tid på å “lengte” etter å bli plukket opp av barske sjørøvere eller supersøte “prinsesser” lengre, men jeg bruker fortsatt utvilsomt en del tid i en rekke “alternative verdener”. Det hender ikke like ofte som før, men jeg kan fremdeles leve meg ganske hardt inn i repriser av Hotel Cæsar, Game of Thrones eller Jessica Jones, for å si det sånn. Under GOT-episoden “Battle of the Bastards” ble jeg så til de grader tatt av kampens hete at jeg klarte å etterlate meg et ikke helt ubetydelig hull i det ene sofahjørnet, som fremdeles er der en dag i dag. Så det var ikke “BARE” kjemper og løsunger som ble tatt av dage den dagen der.
Og ikke bare har jeg vært en sånn som har levd meg inn i andre verdener hele livet, jeg har også stadig støtt følt for å forsvare meg for nettopp disse tingene. For utrolig nok så finnes det en hel del “barn”, menn og kvinner der ute som syns synd i “slike som meg”. Det finnes de som helt oppriktig mener at det nærmest er noe galt med en som tar til tårene dersom en fiktiv skapning skulle stryke med i en eller annen serie, en eller annen bok, eller et eller annet spill.. Ja, det finnes til og med de som har null problem med å si at “slike som meg” trenger profesjonell hjelp. At mennesker som lever godt inn i ei god bok, et bra spill, en bra film.. At “slike mennesker” rett og slett er gale mennesker. At “slike som meg” rett og slett ikke er en sunn ting.
Og ikke vet jeg. Kanskje har de rett. Kanskje er jeg litt gal. Men vet dere hva? Jeg syns ikke det gjør noe jeg. For til syvende og sist bruker jeg ihvertfall tiden min på noe jeg LIKER. Jeg lever ikke et liv der jeg er ulykkelig og trist fordi jeg føler meg tvunget til å gjøre det ANDRE FOLK vil ha meg til å gjøre. I de siste par ukene har jeg STORT SETT greid å begrense meg for hvor mye jeg vil ta inn av krig, nød og elendighet som nyhetene forsøker å prakke på oss dag inn og dag ut, og takket være det – samt et par andre ting – har jeg klart å unngå å falle inn i en dyp, og svært reell depresjon igjen.. Og ikke driver jeg og kritiserer, truer eller trakasserer folk som tenker annerledes fra meg selv heller. Og SELV OM jeg nok kan virke litt kald og attpåtil fjern til tider så bryr jeg meg om ting som foregår i “den virkelige verden” jeg også.
Men forskjellen på meg og en del andre der ute er at jeg ihvertfall forsøker å velge meg enkelte kampsaker jeg vil bruke tiden min på, fremfor å ta inn “alt”. Foreksempel så er det viktig for meg at mine nærmeste vet at de alltid kan komme til meg om det skulle være behov for det. Jeg ønsker ALDRI å svikte vennene mine om det skulle være noe. Og skulle det være tilfelle at noen er stygg og slem med noen, ja så har jeg lite problem med å varsle politiet. Så joda, jeg bryr meg om ting i “den virkelige verden” jeg også. Og SELV OM jeg ikke orker å si ja til alt av viktige og alvorlige ting her i verden.. SELV OM jeg ikke støtter så mange seriøse sider på Facebook, SELV OM jeg aldri har gitt noe til tiggere på gaten, SELV OM jeg ikke har gått i så mange demonstrasjonstog.. Så bryr jeg meg faktisk om ting som FAKTISK skjer jeg også.. Jeg bare orker ikke, jeg har ikke krefter, og heller ikke lyst til å gi hjertet mitt til “ALT” og “alle” mer.
Jeg vier først og fremst mine gjenværende hjerteslag til de som betyr aller mest for meg. Hadde jeg fulgt noe særlig mer med på nyhetene enn jeg gjør i dag hadde jeg til slutt ikke hatt ork til noe annet. Så blant annet derfor velger jeg heller å prioritere de mer “virkelighetsfjerne” konfliktene, som hvem er det som til slutt kommer til å sitte på tronen i Westeros? Kommer Pinky – verdens yngste sjørøver – noen sinne til å gjenforenes med faren sin igjen? Og ja.. Nå må dere gjerne le, men jeg har fortsatt ikke helt gitt opp håpet om å en dag bli plukket opp i et rosa helikopter som har flydd heeelt ifra Sverige bare for å hente meg. Så jo.. Kanskje er jeg litt gal, kanskje er jeg litt “virkelighetsfjern”, men heller det enn å være fullstendig borte vekk på grunn av all den reelle dritten som er der ute.
Del veldig gjerne dette innlegget videre om du er enig! <3
Hvor hardt samfunnet velger å straffe ELLER belønne deg er sjeldent spesielt tilfeldig. For hvis du tror at det ikke er så farlig hvem du er, hvem du har blant nærmeste omgangskrets, hvordan du ser ut, eller hva du måtte tjene – ja så tar du så til de grader feil.
Foreksempel: La oss si at du er mer av den negative typen som liker å blogge om ting som irriterer deg, at du er en såkalt “syteblogger”. Da vil det alltid være de som kommenterer: “herregud, ta deg sammen!! Det finnes faktisk verre ting her i verden”. Men har du litt ustelte tenner, noe uren hud, kanskje et ekstra lag med fett på kroppen, og til og med født kvinne på 30 år eller mer, ja så er oddsene dessverre større for at du får mer hat enn om akkurat den samme bloggen hadde vært gjort av en mann med hvite, fine tenner,pen hud, og en slank, veltrent kropp.
Et annet eksempel: Du skal til å holde tale for en større befolkning. Du bestemmer deg for å dra en litt dårlig vits. En ganske tørr og igrunn veldig kjedelig vits. Du skal HELST være nokså høyt oppe for at mulighetene for at folk faktisk kommer til å le “ærlig” i en slik situasjon. Du skal HELST være nokså godt likt fra før av for at det hele ikke skal bli bare kleint, for at folk faktisk ikke bare skal le, men for at latteren også ikke skal være spesielt tilgjort. Er du derimot den litt ukjente vaktmesteren med litt dårlig hygiene. Han som ikke har 5000 følgere på Instagram, men kanskje bare 10. Ja da er det ikke sikkert det hjelper om vitsen er spesielt god en gang.
Vi vil helst ikke innrømme dette for oss selv. Men hvor hardt vi dømmer, belønner eller straffer har ikke nødvendigvis sånn alt for mye å gjøre med DET han eller hun har gjort, eller gjør der og da. For dessverre så lønner det seg (stort sett) enda å være mann en rekke steder enn en kvinne. Folk forhåndsdømmer deg gjerne MYE raskere om huden din er noe mørk i stede for noe lys. Og er du det man kan kalle for litt en litt tykk person med kortere hår, ja så skal det (igjen! – stort sett) en del mindre til for å bli hatet på enn om du heller hadde vært en mer slank person med et lengre (og velstelt) hår.
Jeg vet alt dette fordi jeg blant annet tenker, og er slik selv. Det har jeg ingen problemer med å innrømme, selv om jeg helst skulle sett at virkeligheten var en annen. Jeg er som de aller fleste der ute LANGT MER overfladisk enn jeg strengt talt skulle ønske.
Er det greit at det er sånn?
Kjenner dere dere igjen?
Det er flere hendelser den siste tiden som nok ville gitt “gamle meg” bakover-sveis, jeg mener – på den tiden jeg faktisk hadde noe hår. For noen år tilbake var jeg en ganske sterk motstander av det aller meste her i verden. Jeg var generelt mye sint, og listen over hva jeg likte føltes ihvertfall mye mindre enn listen over alt det jeg HATET. Jeg hatet enkeltmennesker, jeg hatet flere spesifikke grupper med mennesker, jeg hatet konserter og festivaler, russ, alkohol, Paradise Hotel, toppbloggere, rosabloggere, Kvinnegruppa Ottar, Nrk, norske filmer, norsk musikk, pop, sex, kjæresterier, trenings-narkomane, kostholds-eksperter, folkene bak blogg.no, religion sånn generelt, utlendinger, ironi og sarkasme, og sist, men desidert ikke minst – Jeg hatet meg selv!
I dag føler jeg ikke at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg lengre hater noe som helst av det jeg ramset opp her nå. Faktisk er det nesten ikke noen ting av det som ble nevnt ovenfor som jeg har noe særlig i mot i hele tatt mer. Dvs: Det er fortsatt noen veldig få enkeltmennesker jeg ikke er nevneverdig begeistret for, og dersom det skjer at noen holder en høylytt fest like i nærheten av der jeg bor eller befinner meg der og da, ja så kan jeg føle noe på angst og depressive tanker en stund, men utover det.. Nei. Intet mer hat.
Og faktisk så er det flere ting jeg den gang da hadde et MEGET anstrengt forhold til, som jeg i dag nærmest har tatt til mitt bryst, og ikke bare lært meg å akseptere, men også like. Og årsakene til det er flere og delvis litt komplekse, så det kan vi heller ta i et senere innlegg – kanskje. Men det jeg nå derimot SKAL GJØRE er å ramse opp et par eksempel på ting jeg før nærmest hatet – eller som jeg faktisk hatet – men som nå har dukket opp i livet mitt som en mye mer positiv greie som ikke lengre bare tapper meg for energi, men som faktisk GIR meg (en positiv) energi.
Greit, nå har ikke Vidar Villa vært på markedet av det jeg kjenner til så altfor lenge. Faktisk ante jeg ikke hvem han var i hele tatt før nå i vinter, men for å si det sånn.. Hadde han vært en greie i 2011-2014 eller noe, ja så er jeg nesten helt sikker på at jeg hadde hatet han. Om ikke det så ihvertfall musikken hans.
For hva er det Vidar Villa gjerne synger om? Jo – one night-stands, nash, fyll og festing. Den perfekte oppskriften for å fyre opp i peisen hos den noe mer gretne onkel Kuklinski før i svartedager. Fyll og festing har jeg forsåvidt fremdeles ikke så mye til overs for, men sangene til Vidar Villa derimot har blitt MYE spilt på repeat de siste ukene for å si det sånn, da det blant annet ikke er noen jeg vet om og misliker som spiller musikken hans av hva jeg har hørt – så jeg har ikke fått noe ødelagt sånn sett – og selv om temaene til Villa kanskje er litt “smale” foreløpig så har han i det minste noen veldig morsomme tekster som blir fremført med en positivt smittende energi det er noe vanskelig å IKKE bli glad av. Rett og slett.
Lady Gaga
Bildet er tatt fra: AFP
Mens jeg nå har begynt å skrive litt om en norsk artist, kan jeg forsåvidt fortsette å skrive litt om en helt annen ikke-norsk artist. Nærmere bestemt: Lady Gaga. For det var en tid for en god del år siden hvor jeg virkelig DIGGET Lady Gaga. En tid hvor jeg hørte på musikken hennes nesten ustoppelig – med kjærlighet og glede. Men så en dag kom de mørkeste av de mørke skyer svevende over tilværelsen min og forgiftet det aller meste jeg den gang hadde holdt kjær, og byttet ut det som fantes av kjærlighet med frykt, sjalusi og hat.
Uten å gå så alt for spesifikt inn på de faktiske detaljene rundt dette kan jeg si såpass som at jeg i en periode følte meg TRUET av Lady Gaga. Og særlig da forholdet mellom meg og det som heldigvis fortsatt er en veldig god venn av meg begynte å bli mer og mer komplisert, så ble også “forholdet” mellom meg og dette legendariske pop-ikonet også verre og verre. Mye fordi denne vennen min forgudet henne noe veldig på et tidspunkt, noe som for meg føltes ekstremt provoserende der og da, da jeg helst skulle ønske at det heller var MEG som ble forgudet av denne vennen, IKKE Lady Gaga.
Ja, også er det jo neppe heller noen hemmelighet at musikken til denne ladyen var og ER nok fremdeles nokså populær på en del festlige arrangementer rundt om kring i verden. Og det gjorde heller ikke akkurat vondt om til bedre mens hatet da enda var et alt for reelt faktum. Men HELDIGVIS (og dessverre..) er det ingenting som varer evig. En vakker dag begynte den iskalde vinteren sakte, men sikkert å smelte. Og for å si det sånn: Jeg og mama monster har igjen klart å blitt veldig gode venner, og en gang i blant hender det faktisk at vi elsker bak lukkede de gardiner.
Så til det som kanskje er det minst overraskende for folk at jeg en gang har hatet ganske kraftig da DET jeg skal til å skrive om nå virkelig ikke er noe jeg akkurat har klart eller brydd meg om å skjule i noe særlig nevneverdig grad. Alkohol. Rusmidler generelt i grunn på et tidspunkt, men da særlig alkohol. Den helt spesifikke forhistorien (som jeg er litt usikker på om eksisterer) til hvordan dette hatet fikk lov til å blusse opp er jeg ikke helt sikker på, men jeg har et par teorier.
For det første har jeg i flere år følt litt på det samme med alkohol som jeg en gang gjorde i forhold til Lady Gaga: Sjalusi. Jeg var lenge svært bitter over at så og si alle vennene mine heller prioriterte å drikke i helgene fremfor å heller finne på noe helt annet sammen med meg. I TILLEGG hadde jeg lest artikkel på artikkel om alle farene folk gjerne blir ekstra utsatt for når man har valgt å sløve seg ned på det ene eller det andre. Så i tillegg til sjalusi bygget jeg også stadig opp en altfor svær angst for at det skulle skje noe med de jeg var mest glad i – uten at jeg hadde noe som helst kontroll, eller mulighet til å være der for folk og hjelpe om det f.eks skulle forekomme en voldtekt, et tilbud om noe sterkere, eller et ran.
Så er det heller ingen hemmelighet at en del som blir påvirket av alkohol gjerne blir noe mer høylytte, og for en såpass fortsatt sensitiv person som meg selv så var og er heller ikke det med på å gi noe stjerne i boka. Og sist, men ikke minst – jeg var forsåvidt delvis inne på dette i ste – men jeg er altså en person som ikke liker å være sløv. Jeg er en kontroll-freak, jeg hater generelt å glemme ting selv om det er snakk om noe vanskelig og tungt. Jeg liker simpelthen å være til stede. Men likevel – per dags dato så er jeg faktisk ikke et avholdsmenneske lengre. Jeg har fortsatt “til gode” å bli full – det er heller ikke noe jeg har tenkt til å bli. Men jeg hater ihvertfall ikke alkohol mer, og nå hender det faktisk at jeg kjøper meg en cocktail eller to, men da først og fremst for å kose meg, og jeg drikker ALDRI alkohol i et spesielt høyt tempo.
Jeg føler i grunn at dette innlegget begynner å bli sånn passe langt nå, så før bare de færreste av dere gidder å lese gjennom det skal jeg straks gi meg. Men jeg vil likevel innom ET tema til før jeg stopper hat og elsk-fanfaren helt. For det var jo også en tid hvor jeg stadig støtt kritiserte rosabloggere. Mange av argumentene og meningene jeg en gang brukte her inne har jeg forsåvidt fremdeles noe av en dag i dag i dag i dag. Men jeg har likevel innsett at de aller FLESTE av de tingene jeg måtte mislike med samtlige av disse rosabloggerne eksisterer også blant en hel del andre type bloggere der ute, deriblant meg selv.
Og la oss bare være ærlige. Rosabloggere er folk som “folk flest” de også. Som alle andre gjør også de feil, men samtidig også mye, mye bra. Og særlig DER hadde jeg øynene lukket igjen i litt for stor grad en gang i tiden. Jeg var alt for fokusert på det jeg mislikte ved disse bloggerne, så i stede for å holde meg nysgjerrig og åpen valgte jeg ene og alene å BARE velge å se det jeg ikke likte, eller i det minste det jeg TRODDE at jeg ikke likte.
Og apropos “rosabloggere”: harru sett denne? ↑
I dag har jeg flere gode venner som man trygt kan kalle for en rosablogger. Individer jeg faktisk ikke bare liker personlig, men som jeg også liker bloggene til. Og faktisk så finnes det også et par rosablogger jeg liker i dag, uten at jeg har noe særlig forhold til individet bak. I 2011-ish kunne jeg stort sett melde at jeg hatet disse bloggene, samt bloggerne bak – i 2018 kan jeg derimot gledelig melde at jeg ELSKER rosabloggere, og VI TRENGER rosablogger(e). Rosabloggere er mine venner, rosabloggere engasjerer, provoserer, motiverer, inspirerer og produserer: Håp, glede, hat, elsk og KJ(ÆRLIGHET). Alt det som gjør dette livet, DETTE SELVE LIVET verdt å leve.
