Det tafser og tjafser

Mens jeg i denne dyrebare stund sitter her litt sliten, litt trett og likevel ikke helt klar for å legge meg (rett og slett fordi jeg bare ikke føler for det) skal jeg nå mens jeg venter på meg selv skrive en aldri så liten skrekkhistorie til dere. Vel, det var ihvertfall tanken. Men ting blir ikke alltid som man tror at de skal bli, eller som man ønsker seg. Ganske sjeldent gjør det det. Noen ganger kan det være like greit, andre ganger kan det være helt forferdelig, og noen andre ganger.. Vel, de av dere den siste der gjelder vet utmerket godt hvor jeg vil hen.

Så her sitter jeg og tenkte altså i utgangspunktet at jeg skulle fylle dette innlegget med en fikjsonsfortelling som ville passe utmerket i disse Halloween-tider. I stede skal jeg nå for en gangs skyld prøve å legge fiksjonen litt til side og heller fortelle dere en slags horror-historie fra virkeligheten. Min Virkelig. Din Virkelighet. Vår Virkelig. Den virkeligheten vi alle må gjennom enten vil vil det eller ikke. Den virkeligheten ingen av oss kan unngå selv om vi trer på oss verdens tykkeste kondom og universets feteste solbriller.

Jeg er han som nesten alltid har hodet fordelt på flere steder samtidig. Jeg kan ligge i senga og nyte en god bok, SAMTIDIG som deler av hjernen gjør sitt aller verste med å minne meg på et og annet jeg burde ha hatt unnagjort for lenge siden. Jeg kan hos min aller beste venninne og kose meg som bare fy SAMTIDIG som jeg bruker alt for mye energi til å grue meg til jeg en eller annen gang må reise hjem igjen. Og jeg kan sitte mutters alene for meg selv og pleie meg selv nedentil mens det store og glattbarberte hodet flommer over av alle mulige tanker om hva som er galt med verden i dag. Alt som er galt med meg selv.

Denslags uvaner kommer og går. Jeg vet aldri helt når de kommer for å ta meg. Jeg kan fint være i min mest produktive og effektive periode på lenge. Jeg kan godt nettopp ha flyttet inn hos min aller beste venn for alt jeg vet. Det kan også være at verden generelt er blitt et mye bedre sted å være i den siste tiden, ELLER det kan være helt motsatt, det har så lite å si. Når de først bestemmer seg for å gå til angrep på meg så gjør de det og lykkes alltid med å sette tennene på plass.

Men hvor mange liter blod de derimot klarer å tappe DET varierer en del. For selv om de alltid får tak i meg er det ikke bestandig de får tømt meg for like masse. For er det en ting de psykiske vampyrer ikke liker spesielt godt i lengdens løp så er det lykkelige mennesker. Folk som klarer og orker å holde seg aktiv med kjærlighet og tusenfryd. Så har du vært flink og vaksinert deg nylig med disse to stoffene er du altså ikke helt imun, men jeg kan love deg likevel at de trekker seg raskere unna da enn om årene dine hadde vært medisinen foruten.

Så til tross for at du kanskje måtte føle deg noe blodfattig her og nå.. Kast deg opp i taket!! Gå amok som det villdyret du er skapt som. Lev livet. Gå til de gales karaokebar og syng livets glade refreng selv om det for alle de rundt deg måtte låte aldri så surt. Våg å gi litt faen. Ikke vær så redd for hva som kanskje kan skje i morgen. Våg å lev nå. Gjør nabolaget ditt til et direkte utrygt sted å være. Vis dem hvem du er. Vis dem hvem som er sjefen. Og aldri, ALDRI ha dårlig samvittighet for at du sånn ellers føler deg ganske okey, til tross for at resten av verden måtte føle seg temmelig ille til mote. For DET er tross alt ikke din feil.

MEN SÅ KOM DEG AVGÅRDE DA!

“Ikke ALLE er bare ute etter penga dine!”

Da har jeg plassert rumpa mi trygt og godt tilbake i sofaen igjen etter det jeg vil kalle for en nokså idyllisk og flott tur fram og tilbake gjennom Oppdal sentrum. For etter at jeg hadde lest meg gjennom nok et kapittel av “Forbannelsens Hus” i dag grytidlig så tok jeg på meg klærne og gikk ut. Og i løpet av denne turen har jeg kjent på flere følelser jeg ikke har kjent så alt for mye på sånn ellers den siste tiden. For da klokken begynte å nærme seg halv åtte bestemte jeg meg for å gå forbi og gjennom de forskjellige skolene som ligger mest sentrert i sentrumsområdet. Og når jeg da observerte og tittet bort på alle elevene som sto og var opptatt med hverandre eller bare seg selv var det plutselig en del av meg som faktisk savnet å gå på skole igjen.

Vel, det var ihvertfall det jeg trodde der og da, men etter en liten stund innså jeg at det kanskje innerst inne var noe annet jeg sånn egentlig savner mer. Folk. Eller enda rettere sagt – jeg savner det å kunne dele hverdagen min litt med andre enn “bare” meg selv igjen. Misforstå meg rett, jeg setter veldig stor pris på alle dere som leser bloggen min og sånn, men det blir jo likevel noe litt annet å faktisk være i samme rom som en og annen. Hmm.. Nå kom jeg til å tenke på noe igjen.. Kanskje jeg bare skulle gjort som min gode bloggvenn Due foreslo for meg i går.. Skal jeg rett og slett bare ta og melde meg på et reality-show? Mon tro om jeg fremdeles er ung nok for å være med i Paradise Hotel?

Ah! NÅ kom jeg forresten på hva jeg EGENTLIG tenkte å fortelle dere ved å blogge igjen i dag. For etter at jeg var ferdig med å traske meg gjennom de forskjellige skoleområdene vendte jeg så snuten mot Domus. Ved den ene inngangen oppdaget jeg fort en mørkhudet mann som satt alene på den harde asfalten med en hvit kopp foran seg. Da jeg begynte å nærme meg selve inngangen la jeg merke til at han forsøkte å snakke til meg, så jeg tok av meg øreklokkene og sa noe som “Sorry, but I only have card”, for jeg antok jo at han bare ville mase om noen penger. Vel, så feil kan man faktisk ta. For brått og vennlig svarte han meg: “no, no. The door is closed”. Ja selvfølgelig.. Jeg hadde jo akkurat gått forbi de forskjellige skolene i nærheten og studert alle elevene som straks skulle starte på en ny skoledag, og da var klokka enda bare sånn halv åtte-isj. “Ah, the clock is not nine yet!”, svarte jeg. Mannen nikket vennlig med et litt forsiktig smil. Jeg takket så for at han var så snill og sa i fra, sa “thanks!”, smilte litt, og gikk så videre.

Og moralen min er følgende – SELV OM folk sitter på gata med en kopp foran seg og plutselig begynner å snakke til deg er det ikke sikkert at de gjør det for å mase om penger fra deg. Ta dere gjerne litt tid å hør hva de faktisk har å si først, før dere svarer dem. For det kan gjerne være et vennlig råd eller en påminnelse de har å komme med i stede for det mange av oss velger å umiddelbart tenke og tro.  Vi mennesker har fortsatt en vei å gå når det kommer til å ikke la fordommene våre komme oss i forkjøpet, for det var i hvertfall det som igjen skjedde med meg i dag tidlig. Så nå sitter jeg her, og skulle ønske at jeg faktisk tok meg tid til å faktisk lytte til hva han hadde å si, før jeg bare åpnet min egen munn for å svare han et eller annet.

Er du flink til å høre etter når ukjente prater til deg?


#morgenstemning #bøker #lesing #tur #skole #vennlighet #nestekjærlighet #kjærlighet #fordommer #tiggere #samfunn #vennskap #tanker #fremtiden #barn #unge #tigging #tankevekker #frihet

Lystig tankevirksomhet

Føler du deg litt trist og lei? Fortvil ikke, Onkel Kuklinski står klar til å rydde vekk alle dine sorger i en fei. Ja.. Jeg skal ihvertfall gjøre mitt beste. For vi har alle vært der, og vi kommer alle til å være der igjen før eller siden, av en eller annen grunn. Og med ALLE så mener jeg også meg selv. Jeg er slett intet unntak akkurat der jeg heller. For i likhet med dere så, ja, jeg har altså også vært lei meg et par ganger i livet, og pappa Prumpepenge skal vite at jeg har følt meg både hjelpeløs og fortapt.

Men jeg har dog alltid kommet meg tilbake. Noen ganger har det gått over mer eller mindre av seg selv. Mens andre ganger har jeg heller måtte hjulpet til selv enten ved å distrahere vekk de onde tankene ved å ha et eller annet å gjøre på, men også ved å tvinge meg selv til å tenke en og annen lystig tanke. Og det er akkurat tankene våre jeg har tenkt å vie litt ekstra oppmerksomhet til nå. For i de aller fleste tilfeller er det jo i bunn og grunn de som faktisk er de mest grunnleggende utfordringene vi har å stri med.

Så, til neste gang deres hoder blir forsøkt okkupert av ondsinnede, triste og slitsomme tanker – Her har dere et par gode ting å tenke på som ihvertfall KAN bidra i å gjøre en vanskelig situasjon litt lettere å takle, neste gang noe skulle poppe opp:

“Jeg har vært der før!”
Vel, jeg kan selvfølgelig ta feil, men forhåpentligvis er det ikke sånn at du aldri har vært trist og lei deg i hele tatt før. Og da kan dine tidligere sorger, bekymringer eller hva enn det måtte være være nettopp til din FORDEL. For noen ganger kan din vitenskap om at du har vært ute i kulda før gjerne gjøre nyere utfordringer hakket lettere å komme seg gjennom enn om du hadde vært foruten.

Jeg har foreksempel slitt en del med forandringer gjennom livet. Nye, uforutsigbare ting. Faktisk i så stor grad at det har gjort meg både deprimert, lei meg, sint, og ja, generelt ganske nede. Men i de senere årene har jeg stadig blitt litt og litt flinkere til å utfordre meg selv. Jeg har “utsatt” meg selv for flere ting som jeg der og da syntes var veldig skummelt, men som ALLTID har gått bra til slutt. Og desto mer jeg fokuserer på alle utfordringene jeg har klart å overvinne i fortiden, desto lettere har det blitt å kaste meg ut i nye, “skumle” utfordringer i vår kjære nåtid.

Så, til neste gang du er nede av uansett årsak. Husk på – Du har vært i kjelleren før, men du kom deg opp til slutt, og vet du hva? Du skal faen meg komme deg opp igjen denne gangen også!

“Jeg er ikke alene!”
Nok en gang er det en mikroskopisk mulighet for at jeg tar feil, men jeg vil likevel IKKE la det stoppe meg fra å gjennomføre det neste punktet. Fordi… Jeg vet nok ikke hva nettopp DU sliter med akkurat nå, eller hva du skal få bryne deg på av utfordringer i fremtiden. Men jeg tør likevel påstå at uansett hva det er som gnager og river: Du er IKKE alene. Jeg kan ikke fortelle deg nøyaktig hvor mange som er, eller som har vært i samme båt som du er i nå, men du er IKKE den eneste.

Jeg innser at dette nok kan være den mest blodfattige trøsten som jeg faktisk har å by på for denne gang, og at for noen er det kanskje ikke noe trøst i hele tatt. Men siden det ihvertfall har hjulpet bittelitt for meg i enkelte situasjoner, så velger jeg likevel å la denne påminnelsen få stå, samme hvor liten betydning denne tanken kanskje har. Men!! – Det som derimot kan gjøre denne tanken litt mer verdifull er hvis man velger å gjøre noe litt mer med den annet enn å “bare” tenke den.

For da jeg f.eks fikk vite at jeg har aspergers syndrom valgte jeg ganske tidlig å være veldig åpen om det diverse steder i sosiale media, som igjen resulterte i at jeg fikk kontakt med andre som jeg kunne snakke med om mer eller mindre de samme tingene som jeg til da hadde latt rive og slite i meg over flere år. Så med andre ord – våg å vær åpen om ting så vil du før eller senere komme i kontakt med andre som har vært, eller som er i lignende situasjon.

“Jeg er unik!”
Jeg tenker som så. Ingen er uerstattelig, men alle er faktisk litt uerstattelig likevel. For i det kjempestore bildet er ingen av oss uerstattelig, men for NOEN vil vil aldri kunne erstattes, samme hva. Uansett hvem du er, hvor du kommer fra, hva du tror på og står for her i verden. Også DU har noen som setter mer enn bare litt pris på deg, og som syns at du er et fantastisk, lite vesen.

Og du kan gjerne si og mene mye rart om deg selv. Kanskje har du akkurat vært skyldig i at noe fint har gått i stykker. Kanskje har du akkurat støtt fra deg og/ eller såret noen veldig, veldig dypt. Kanskje har du nylig forsnakket deg og røpt en hemmelighet som absolutt ikke burde ha kommet ut – ihvertfall ikke fra deg. Jeg vet ikke. Kanskje er jeg helt på jordet nå og faktum er at det er noe HELT, HELT annet som plager deg, eller som snart skal komme til å prege tilværelsen din i fremtiden.

Men uansett.. Samme hvem du er, og samme hva du akkurat har opplevd eller gjort, eller snart skal komme til å oppleve.. Det finnes INGEN her i verden som er eksakt helt sånn som akkurat du. Du er kanskje ikke den modigste når det kommer til å skille deg ut, kanskje følger du for det meste strømmen og gjør som “alle andre”, eller ikke. Poenget er uansett det samme, uansett hvem du er: INGEN er akkurat helt som nettopp du. Så sånn sett er du faktisk totalt uerstattelig og unik.

“Faen heller!”
Så til mitt aller siste tanke-råd for denne gang. Og det er å rett og slett vår kjente og kjære “faen heller”. For noen ganger er det beste vi kan gjøre rett og slett bare å gi en god, gammeldags faen. Det er ikke alt vi får gjort noe med her i verden, samme hvor intenst vi enn måtte ønske det. Det er absolutt ikke alt vi bør prøve å gjøre noe med heller, og som rett og slett ikke egentlig er verdt energien vår litt en gang.

Selvfølgelig. Jeg skal ikke sitte her nå og påstå at det er så lett å la være å tenke og gruble over enkelte egentlige ganske ubetydelige ting til tider. Men igjen, noen ganger er det beste vi kan gjøre bare å prøve å innse at vi har gjort så godt vi kunne, ALT kan ikke bestandig gå på skinner… Og ja, rett og slett altså.. FAEN heller.

Så.. Hvordan har du det?

 stay goregeous 

“GÅ OG DREP DEG SELV!”

Kjære lille troll bak tastaturet der, hvem er den flotteste, kuleste og lureste i landet her? Slibrig sitter du foran din trygge skjerm og klemmer ut dine innerste fordommer, giftigheter, og hat. Du KUNNE brukt tiden din på så mange andre ting, ting som muligens ville fått deg til å føle deg bedre over lengre tid, men hva er poenget med det da? Nei det er klart, hvem gidder vel å gjøre nytte for seg her i verden når det koster en så lite å ødelegge andre menneskers selvtillit og idyll ved et par såpass enkle og raske tastetrykk.

For det er herlig når flyktninger ikke kommer frem i trygghet, men blir sprengt, druknet og skutt ihjel på veien. Det gjør at du føler deg bitte litt tryggere der du sitter. Og sørg for guds skyld å fortelle de to litt lubne saccosekkene i klasserommet hvor jævlig stygge de er, og at det ikke er rart at de ikke har fått seg noe enda, ihvertfall utifra din egen teori. Og glem ikke å fortell den spinkle, usikre gutten i klassen under at ingen er glad i han, og at det beste han kan gjøre er å rett og slett å legge seg paddeflat og dø.

For i DIN verden er det aller meste som ikke er som DEG SELV ynkelig, stygt, barnslig, og ja, kort fortalt bare helt, helt feil. Og DET skal folk jammen få høre, bare ikke fra DEG. For hva er egentlig poenget med det? Hva skulle det være godt for at folk fikk vite at det var nettopp DU som skrev disse tingene litt over alt, sånn her og litt der.  Jeg mener, det er jo ikke sånn at du egentlig innerst inne er veldig usikker på deg selv eller noe, at du egentlig ikke har det så bra selv. Alle vet jo det at folk med dårlig selvbilde skriver ikke sånt til andre.

Og det er jo ganske mange som misforstår det der.. Så det er best å være på den tryggeste siden. Passe på at ingen får noen falske mistanker om at det måtte være noe som manglet der inne. Ja, der har vi det, unngå misforståelser, det er det anonymiteten din handler om i bunn og grunn. For igjen, DEG feiler det slettes ingen ting. Verken når det kommer til selvbildet, selvinnsikten eller de oppbyggende aktivitetene dine. Nei, for all del, fortsett det gode arbeidet du gjør. Tramp ihjel det som trampes på kan, for det er akkurat det som gjør at du har det så fantastisk godt med deg selv her og nå også.

Og man skal ikke se bort ifra at om du bare fortsetter dette flotte mesterverket litt til så vil du også snart få deg noen gode venner. Ah, nei, det glemte jeg. Du trenger jo ingen venner, hvem trenger vel venner når man har en såpass god og trygg venn innerst i seg selv?


#mobbing #hat #trakassering #nettroll #erting #fordommer #samfunn #samfunnsproblem #bully #selvbilde #flyktninger #spiseforstyrrelser #anonym #ironi #sarkasme #annerledes #usikkerhet

GODFØLELSEN

Det nærmer seg med ulende stormskritt jul. Og i skrivende stund føler jeg meg faktisk litt som nissefar selv. Jeg har følt på en ganske noe rar følelse den siste tiden. Et ønske om å gjøre noe godt, ikke bare for meg selv, men noe som også kan varme andre. Ikke bare har jeg hatt lyst til å gjøre noe som kan trekke opp smilegardina til mine nærmeste, men også dere som følger bloggen min titt og trutt.

Så i kveld tenkte jeg å fokusere litt blogg-positivt ved å skrive litt om fem ting som virkelig får frem godfølelsen i meg. Tror det er lurt å gjøre dette innlegget her og nå, før Grinchen i meg våkner igjen, og da er det ikke sikkert jeg blir like snill og vennlig igjen på en stund som jeg føler at jeg er her og nå.

ROS
Ros ja, hva er vel egentlig deiligere å få enn nettopp.. Ros. Å høre at folk setter pris på deg for nettopp den du er. Å få skryt for noe du har gjort.. Deilig. Ikke bare kan det være deilig å gi ros, men det kan også føles minst like godt, om ikke bedre, å være den som faktisk gir ros. Ros er deilig, simpelthen. Det får rett og slett frem godfølelsen i meg.

KLEM
Så var det klemmerens tid til å få litt.. Ros. Det er kanskje ikke alle som helt har sett dette for seg, men jeg er veldig glad i klem. Men.. I motsetning til ros så er ikke klemmer noe jeg liker å få eller gi til “hvem som helst”. Akkurat når det kommer til nærmeste familie, gutter/ menn, eldre mennesker, eller de som er noe mer enn bare litt overvektig så foretrekker jeg vel egentlig om klemmen kan utebli. Men når det derimot kommer til de fleste ikke-familiære venninnene mine kan jeg nesten ikke få nok.

BARNE-TV NOSTALGI
Det er ikke så alt for lenge siden jeg blogget om diverse ting som rett og slett får nostalgikeren i meg til å gløde. Men når det igjen er sagt er det ikke alt som gjør meg nostalgisk, som også får frem den varmeste godfølelsen. Men det eksisterer likevel et og annet i nostalgi-land som får til det også. Det er blant annet ikke mange dager siden jeg satt og så opp igjen den aller første episoden av Sesam Stasjon på Nrks nett tv, noe som virkelig gjorde meg varm på innsiden, og litt blank på utsiden.

HOTEL CÆSAR
Og mens jeg fremdeles har en fot inne i tv-universet kan jeg simpelthen ikke la være å nevne Hotel Cæsar. Hotellet som jeg har ansett som mitt andre hjem helt siden jeg var en liten unge. Hotellet som i så mange tilfeller har klart å fremheve et aldri så lite håp når det har blåst som verst alle andre steder i livet. Kort fortalt – det er vel ingen ting her i verden som faktisk har fått meg til å føle så mye (på både godt og vondt), som det Hotel Cæsar har gjort.

GLADSAKER I MEDIA
Helt til slutt vil jeg få lov til å gi litt ros til media. For selv om det absolutt er veldig mye grått og trist der ute, så dukker det også opp et og annet som er med på å gjøre at jeg fremdeles har sånn noen lunde tro på denne verden vi lever i en gang i blant. Det er foreksempel ikke mange dager siden jeg på Facebook kom over en video hvor jeg kort fortalt ble vitne til at en rekke dyr ble reddet ut fra en diverse livstruende situasjoner. Sånne ting gjør godt for hjertepumpa, selv for en “harding” som meg.

Før jeg nå avslutter dette blogg-innlegget vil jeg rulle opp et par snøballer, forså å sende de avgårde til tre gode blogg-venner av meg i håp om at de vil rulle de videre, forså å spre enda litt mer positivitet rundt omkring. Sara, Elin og Silje – dere er herved utfordret til å gjøre et lignende innlegg på deres blogg! 😀

Stay goregeous! <3

Er Donald Trump amerikas nye supermann?


© Bildet er tatt fra rt.com

Ok, her er greia. Helt siden jeg våknet og tittet på mobilen i dag tidlig for så å sjekke hvem som har endt opp som amerikas neste president har jeg tatt noen runder for meg selv og tenkt frem og tilbake på hva jeg egentlig synes om det hele, og hvor offentlig jeg vil at mine synspunkter på det hele skal være.

For noen år siden ville dere trolig fått en nokså klar og rølpete analyse for flere timer siden. Dog en analyse som mest sannsynlig ville fått meg til å føle i ettertid at jeg kanskje skulle utsatt litt, før jeg hadde fått tenkt meg enda mer om. Så, med andre ord har jeg heldigvis lært LITT av mine til tider veldig impulsive sider, samtidig som jeg per dags dato engasjerer meg noe mindre i nyhetene enn jeg gjorde den gang da.

Om ikke veldig lenge skal dere endelig få lese hva jeg har kommet frem til at jeg mener om det faktum at Donald Trump nå er kåret til USAs neste president. Men før jeg går mer løs på det og forteller dere om det bitte lille jeg har å si, så vil jeg først bare understreke at dette innlegget IKKE kommer til å inneholde noe særlig mye som er spesielt vesentlig. Og jeg føler også at jeg vil si litt om hvorfor.

Som sagt så føler jeg generelt en god del mindre med på nyhetene nå enn jeg en gang har gjort før. Årsaken til dette er i første omgang at jeg fortsatt er veldig en enten eller person. Så på en skala fra 1-10 som skal tilsi hvor mye jeg leser og følger med på nyhetene vil jeg nok si 3. Som sagt – nesten ingenting.


© Bildet er tatt fra slate.com

Så, hvorfor føler jeg såpass lite med på nyhetene? Bryr jeg meg ikke om hva som skjer i den verden jeg tross alt lever på? JO! Eller, stort sett.. Det er tider hvor jeg knapt bryr meg om hvordan det går med resten av verden i hele tatt, men det er først og fremst under de mest depressive periodene av livet. Heldigvis dukker ikke de opp så veldig ofte lengre.

Og en av de mest vesentlige årsakene til det igjen er at jeg har blitt flinkere til å holde meg mer unna. Jeg er inne på forsiden til de største, norske nettavisene hver dag, leser så og si alle overskrifter, men jeg klikker meg inn på de aller færreste av sakene. Rett og slett fordi det er stort sett triste og tragiske ting media har å skrive om. Og jeg er fortsatt, dessverre, en veldig sensitiv person når det kommer til den slags.

Når det kommer til mye av det som media skriver og generelt opplyser oss om skal det så utrolig lite til for min del før jeg blir deprimert, og når jeg først blir deprimert så blir jeg ikke bare litt deprimert, jeg blir veldig deprimert og generelt en større trussel for meg og mitt. Og er jeg først i den tilstanden er det som oftest et salig helvete å klare å komme meg ut igjen.

Så DERFOR mine kjære lesere verken kan eller vil jeg følge noe særlig med på nyhetene. Jeg tåler det rett og slett alt for dårlig. Mulig det gjør meg naiv og sånn, men i det minste har jeg nok selvinstinkt til å vite hva som er best for min egen psykiske helse. Og i denne sammenhengen er den første prioritert.

JAJA, men hva tenker du nå om Trump som president??

© Bildet er tatt fra movietvtechgeeks.com

Men så var det de greiene med USA og Trump, da. Har jeg fulgt noe med på valget det borte i hele tatt? Nesten ikke. Men jeg har observert, sett og lest bitte litte grann. Først og fremst, bare for å få dette unna med en eneste gang – Jeg er ikke noe tilhenger av verken Donald Trump eller Hillary Clinton. Jeg føler ihvertfall selv at jeg har lest mer enn nok om dem begge som har gjort meg usikker om jeg skal riste oppgitt på hodet, eller bare le av det.

Og når sant fortsatt skal skrives så har jeg vært litt usikker på hvem av disse to ondene jeg har ønsket å se som den neste presidenten i USA. Skal jeg stå ved Karius sin side, eller Baktus sin side? Foretrekker jeg Jason Voorhees eller Michael Myers? Ikke sant! – det er jo litt sånn det har vært den siste tiden.

Og nå skal jeg fortsatt være helt ærlig her. Jeg føler IKKE at jeg har fulgt med godt nok til å helt si hvem jeg faktisk hadde foretrukket. Det er mulig Hillary hadde gjort det bedre, kanskje, kanskje ikke. Jeg vet rett og slett ikke. I følge diverse kommentarfelt på nettet ville det ihvertfall blitt 3. verdenskrig uansett, såå… Ja, som dere sikkert skjønner har jeg ikke så mye mer å legge til akkurat der. Sorry.

Men etter at jeg har utfordret min egen psykiske skjebne ørlite grann i dag har jeg kommet frem til følgende konklusjon: Jeg skulle helst sett at noen andre enn Clinton eller Trump hadde blitt president. Men nå som det likevel er blitt Trump, så tror jeg likevel ikke at det hele vil bli SÅ ille som det jeg nå har inntrykket av at ganske mange nå er redd for. Jo, det kommer til å bli gjort ting som ikke er bra. Og også jeg er litt bekymret for at også vi i Norge må bite i noen sure epler fra Trumps fruktfat.

MEN! – Hvis jeg ikke har tolket noe feil så er det heldigvis noe begrenset hva selv verdens mektigste menneske kan utgjøre. Og selv om Trump jo får en ganske stor makt de neste fire årene, så kan han ikke gjøre absolutt hva han føler likevel. Og takk for det. Og igjen – joda, det kommer til å bli gjort ting som nok også jeg kommer til å kjenne at jeg er i mot. Men akkurat det ville nok ikke vært til å unngå om selv supermann hadde inntatt det hvite hus. Ah, og apropos det. Nei, jeg mener naturligvis ikke at Trump er amerikas neste supermann.. Sånn apropos overskriften som åpenbart var ment som en clickbait.

Men til tross for at ihvertfall deler av USA nå vil være preget av en sur og kald vinter fremover, som nok også vil blåse litt i forskjellige retninger utenfor det digre landet også, så tror jeg ting kommer til å gå bra til syvende og sist. Vi kommer til å overleve dette også. Og jeg mener også at det fortsatt er noe i at desto kaldere vinteren blir, desto varmere sommer har vi å se frem til etterpå. Og tro meg, den kommer.

Helt til slutt vil jeg gjerne benytte anledningen til å sitere en annen kar som også er mye i vinden for tiden.
– Det vil helst gå godt.

Hva tenker du om at Donald Trump er blitt USAs neste president?

Stay goregeous!

Et savn etter ubehag

Vet dere hva jeg sitter og savner litt her nå? Den tiden hvor ting som filmer, serier, spill, musikkvideoer og så videre gjorde et større inntrykk på meg enn det meste jeg kommer over nå klarer å gjøre i dag. Kicket fra det mørke, dystre og morbide.


Fra Marilyn Mansons No Reason (2011)
© Bildet er tatt fra movieline.com

Jeg husker første gang jeg så en Saw-film, nærmere bestemt “Saw IV”. Allerede i åpningssekvensen satt jeg og følte på et viss ubehag når jeg som 16-17 år var vitne til at en viss kropp ble skåret opp med visse verktøy på visse steder av kroppen. Ah, for ikke å snakke om den sekvensen litt senere ut i filmen hvor et noe forfallent kvinnemenneske får dratt håret sitt sakte, men sikkert av ved hjelp av en slags “tannhjul-maskin”.

Særlig den sistnevnte scenen syntes jeg var såpass ubehagelig og jævlig når først så den at jeg faktisk måtte sette den på pause, forså å psyke meg opp før jeg turte, og orket å se videre. Den slags skjer ikke lengre. Det er ikke snakk om. Ok, greit. Jeg skal ikke påstå at jeg har sett absolutt ALT enda, det er fortsatt en liiiten mulighet for at også jeg kan kjenne på følelser som minner om spenning eller ubehag, men det skal faen meg godt gjøres.


Fra filmen Saw IV (2007)
© Bildet er tatt fra mr-movie.com

I skrivende stund har jeg akkurat sett Eli Roths “The Green Inferno”. En film jeg trolig ville ha skrevet en blogganmeldelse på og rost opp i skyene om jeg hadde sett den som en ganske fersk og uerfaren splatter-fan for noen år siden. Men jeg er jo ikke akkurat det lengre, jomfrua er for lengst skalpert, lemlestet, slaktet og gravd ned. Jeg har fra tidligere sett filmer en god del lignende kannibal-filmer som “Cannibal Holocaust” og “Cannibal Ferox”, og sammenlignet med disse blir “The Green Inferno” noe blek. Den var helt grei laget, men den gjorde ikke noe særlig til inntrykk.

At jeg skal anmelde en film som delvis er til for å sjokkere (i tillegg til å være en hyllest til en rekke andre filmer innenfor samme skuffe) syns jeg blir litt som om noen skal beskrive hvordan det er å knulle samboeren sin etter runde nummer 666 666. Slike filmer gjør rett og slett knapt inntrykk på meg, og det syns jeg faktisk er bittelitt.. Vemodig. Rett og slett fordi jeg savner den spenningen og det ubeskrivelige kicket slike filmer engang ga meg. Nå ser jeg de bare en sjelden gang, ene og alene for underholdningens skyld.


Fra filmen The Green Inferno (2013)
© Bildet er tatt fra screenrant.com


Fra filmen Cannibal Holocaust (1980)
© Bildet er tatt fra indiewire.com

Jeg savner å kunne bla gjennom en eller annen hylle på en og annen butikk i håp om å finne noe “nytt” som kan sjokkere meg, gjøre meg smått litt kvalm, eller noe som rett og slett kan skremme meg litt og sette et og annet spor. Det nærmeste jeg kommer å bli “skremt” i dag er ved hjelp av såkalte Rema 1000-jump scares. Billige og enkle triks som såvidt fungerer noe der og da, men som ikke akkurat er noe jeg vil komme til å huske spesielt godt i etterkant.

Jeg skrev litt tidligere at jeg nok ikke har sett absolutt ALT.. Men både gud og Satan skal vite at det føles sånn. Kannibalisme? Check! Massemord? Check! Incest? Check! Pedofili? Check! Nekrofili? Check! Voldtekt? Check! Langsomme og svært detaljerte tortur-scener som viser det aller meste som finnes i en menneskekropp på troverdig nok måte? Check! Barn som dreper og som attpå til ser ut til å like det? Check! Ekte dyredrap? Check! Også videre, også videre… Jepp, det skal en til for å sette spor i den sorte, dype sjela mi i dag. Og alt i alt er dette helt og holdent min egen skyld. DET skal jeg ikke benekte litt engang.


Fra filmen The Texas Chain Saw Massacre (1974)
© Bildet er tatt fra horrorfilmcentral.com

Men ja.. Jeg har fortsatt ikke gitt helt opp. Jeg ser jo en og annen horror-film, eller spiller et og annet splatter-spill fremdeles. Men som sagt tidligere.. Nå er det mest for underholdningens skyld. For underholdningsverdien finner jeg heldigvis fortsatt der og da, hvis ikke hadde jeg nok virkelig sett mørkt på livet nå.. Hehe. Men jeg savner å kunne bli sjokkert over noe, jeg savner å kunne la meg provosere. Jeg savner det deilige ubehaget som jeg en gang kunne føle på titt og ofte, som nå nærmest er helt utskrapet. Ah, om jeg bare kunne reise tilbake i tid og oppleve disse følelsene og inntrykkene på nytt…

Har du sett, spilt eller hørt noe som har satt sine spor i det siste?

Vi reblogges!

Kjære blogg-horer der ute…

Foto: Rune Heggvoll.

Har man først opprettet en blogg så er muligheten for at man også vil at noen skal vite om den, lese den og gjerne også følge den stor. Selvfølgelig, det finnes noen få som oppretter en blogg først og fremst for seg selv, en blogg som eventuelt bare noen få utvalgte har tilgang til, men det er ikke akkurat disse jeg tenker å skrive til nå.

Når det er sagt. Du trenger ikke nødvendigvis være blogger i hele tatt for at dette innlegget skal “appellere” til deg. Du kan like så godt være en Youtuber, en ivrig Twitter-bruker, eller rett og slett bare være aktiv et eller annet annet sted hvor folk på en eller annen måte kan “følge” deg.

Før i tiden var kommentarer som “Fin blogg, kommenter tilbake?” omtrent like vanlig her på blogg.no som at Donald Trump og/ eller Hillary Clinton på en eller annen måte dekker de fleste store nettavisers forsider i dag. Eller, for alt jeg vet er det kanskje ikke så uvanlig nå heller.. Kanskje jeg er blitt en av få som rett og slett bare er heldig og ikke får disse kommentarene her inne lengre..

Noe jeg derimot fortsatt får en del av er en og annen kommentar på Instagram som gjerne har nada å gjøre med bildet kommentaren har havnet under, men som… Vel, her har dere et eksempel:

Denne “mykese” har helt rett i at jeg har en amazing Instagram-profil, men det å fortelle meg noe jeg allerede vet er egentlig bare å kaste bort tiden min og det liker sjeldent noe særlig i hele tatt. Og vet dere hva jeg liker enda mindre enn å bli gjort oppmerksom på ting jeg allerede vet? Smiger og smisk..

Egentlig burde jeg ha fjernet denne kommentaren for noen dager siden, jeg vet helt ærlig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det enda. Og jeg innser at det er en “fare” for at det faktum at jeg nå har tatt screenshoot av denne kommentaren forså å publisere dette bildet her inne nok går litt i mot hensikten jeg nå har ved hele dette innlegget da denne “mykese” nå får en ufortjent reklame for Snapchat-profilen sin, men i det minste har jeg nå et superkonkret eksempel å henvise til.

Dessverre tror jeg nok at den slags skamløs spam er kommet for å bli. Men det kan i det minste hende at jeg nå sparer meg selv for litt fremtidig smisk ved å nå være helt tydelig på et par ting..

Jeg følger generelt veldig få folk. Hvis jeg “følger” eller “abonnerer” på noe(n) noe sted er det simpelthen på grunn av en eneste ting: Den personen/ siden har noe som personlig interesserer meg. Jeg har ikke valgt å følge vedkommende for at h*n var så “søt” å “følge” meg først, jeg har ikke valgt å følge vedkommende fordi vi er nære venner, eller fordi vi deler blod. Jeg har heller ikke valgt å følge noen der ute i håp om å bli fulgt tilbake.

Eller… Okei, før i tiden kunne noen ha arrestert meg på det aller siste der. For det var jo en gang sånn at det å følge noen på blogg.no fungerte på samme måte som å sende venneforespørsel til noen på Facebook, en tid hvor det å følge noen krevde samtykke fra begge parter. Det HAR VÆRT en tid hvor jeg “fulgte” så hinsides mange blogger her inne for å være på flest mulig bloggeres nyhetsfeed at min egen nyhetsfeed stort sett bare var fylt opp med innlegg jeg egentlig ikke kunne brydd meg mindre om.

Så ja, det har vært en periode hvor også jeg var en mer eller mindre skamløs rævslikker. Men det er fortid nå. Det er ikke lengre særlig aktuelt å bringe opp lengre. Nå følger jeg kun noen ytterst få. Bloggere jeg personlig bryr meg om å følge, rett og slett fordi de ihvertfall innimellom publiserer innlegg som jeg enten finner underholdende eller interessant å lese.

Foto: Rune Heggvoll.

Kort oppsummert: Ikke kast bort tiden din på å prøve å overbevise meg om at jeg burde følge bloggen din av en eller annen grunn. Du må gjerne fortelle meg at du har en blogg, men da helst i form av en privat melding på Facebook. IKKE i form av en kommentar på veggen min. IKKE i form av en kommentar noe som helst sted, med mindre jeg har publisert et innlegg hvor jeg etterlyser blogger, Youtubere etc. å følge. Og please – gjør det kort!!

Ikke gidd å bruke tid på å skrive en lengre melding om hvorfor jeg burde følge deg. Det holder at du bare gir meg en link, så skal jeg sjekke det ut når jeg gidder. Liker jeg det jeg ser så følger jeg deg. Liker jeg det ikke, ja så holder det ikke om argumentene dine i den eventuelle meldingen du har sendt er aldri så godt skrevet. Godta det, eller risiker å bli blokkert på livstid. Sjela mi er langt i fra gratis, det samme er tiden min. Du bør virkelig være awesome for å gjøre deg fortjent til den.

Vi reblogges!

Spøk og revolver


© Bildet er tatt fra torilla.org

Humor. Så enkelt, og samtidig så vanskelig. De siste tusen åra har det kommet og gått såpass mange forskjellige individer, at skulle jeg lagt ut på en tidsreise-tulle-turne forså å få alt og alle som noen gang har satt sine lem på denne jord til å le så hadde jeg endt opp en nærmest umulig oppgave.

For hva vi mennesker ler av er som nevnt i ste, veldig, veldig individuelt. I tillegg så har jo tid og sted noe å si også, men nå begynner jeg å bli hakket dypere enn jeg opprinnelig tenkte å bli for denne gang. Sa brura.. For det dette innlegget opprinnelig skulle dreie seg om er ikke hva vi ler av, men hva som er greit, og eventuelt ikke burde vært lov å spøke med.

Før jeg nå går sånn skikkelig løs på dette spørsmålet med både balletak og kløpulver, JA kjære veteraner av denne blogg, jeg har tatt opp dette temaet minst en gang tidligere. Men siden det begynner å bli en liten stund siden sist så tenkte jeg nå å trekke frem denne rota igjen forså å minne dere på hvordan den ser ut. Eventuelt blottlegge den for aller første gang til helt nye lesere.

Sånn. Nå skal jeg gå rett på sak. Jeg har skrevet det før og jeg mener det fortsatt: ALT skal, bør og vil kunne tulles med. Men selvfølgelig, ingen regler uten unntak. For selv om det etter min mening ikke bør finnes noen regler om ting man ikke kan berøre i humorens ånd (med humoristens hånd) sånn i hele tatt, kan man selvfølgelig likevel passe seg litt for HVEM man forteller de forskjellige vitsene til.


© Bildet er tatt fra fr.memedroid.com

Foreksempel mener jeg at det er helt greit å tulle med den gode, gamle kreften. Jeg ser ikke noe galt i å legge ut en kreft-vits på f.eks Facebook-siden min i og med at den begynner å bli såpass mørk fra før av nå, og den var i utgangspunktet aldri opprettet for at hvem som helst skal like den heller, heller tvert i mot. 

MEN jeg ville derimot vært mer forsiktig med å fortelle en kreft-vits direkte til en person jeg vet enten er diagnostisert med denne sykdommen selv, eller som f.eks nylig har mistet noen på grunn av kreft. Med mindre jeg eventuelt kjenner vedkommende såpass godt at jeg vet at han/ hun ikke ville tatt seg nær av det, men kanskje heller satt litt mer pris på det rett og slett følt at det hadde bidratt til å løfte opp stemningen.

Eller for å si det på en annen måte. Så lenge du ikke med viten og velvilje går inn for å bruke humor som personangrep så syns jeg at absolutt ALT enten det er kreft, spiseforstyrrelser, religion, voldtekt, terror, rasisme, fattigdom, kvinnemishandling, pedofili, incest også videre bør og SKAL være helt greit å spøke med. Igjen, så lenge hensikten er å støte noen du vet sliter med det spesifikke emnet.


© Bildet er tatt fra worldwideinterweb.com

Men hvis man spøker med foreksempel kreft og har over 500 venner på Facebook som du jo har (snart 600 ^^) er det jo nesten garantert at noen kommer til å føle seg støtt, tenker du? Ja, det er det.. Men nå er menneskeheten engang sånn at det alltid vil være NOEN som vil slippe en fis uansett hva. Det er så utrolig mye rart som vi mennesker på en eller annen måte vil finne støtende at skal vi sette oss som mål å ikke støte noen så kan vi rett og slett ikke åpne kjeften i hele tatt.

Hvis vi ikke vil at noen skal bli lei seg, snurt, provosert også videre kan vi like så greit slutte å leve over hodet. For samme hva man gjør her i verden så vil det alltids finnes noen som vil finne handlingen din provoserende. Så derfor mine kjære venner mener jeg at man heller altså bør kunne gjøre hva man vil her i verden, så fremt hensikten ikke er å gjøre noen lei seg. Lær ditt publikum å kjenne, men vit også din besøkstid.


© Bildet er tatt fra olaughingpress.org

Helt til slutt vil jeg nå legge til en aldri så liten vits for å understreke at jeg også har mitt, som jeg syns man helt fint kan spøke med. Eller forresten, ikke akkurat nå. Jeg tar meg heller en tur til Mac Donalds. Har hørt noen rykter om at de ganske nylig har fått inn noen saftige Ass Burgers.

Hvilke grenser har du når det kommer til humor?

Vi reblogges!

Når størrelsen ikke teller (så mye)


– Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Noen ganger kan de små gledene i livet være akkurat store nok til at smilebåndet trekkes opp og humøret like så. Innimellom trenger ikke din aller verste fiende ha blitt rammet av en uhelbredelig sykdom for at du skal føle deg bedre. Noen ganger holder det rett og slett bare å vinne et par millioner, kanskje bare noen hundre tusen.

Andre ganger ikke det en gang. For en gang i blant kan selv jeg nøye meg med det som i den store verdensammenhengen er så utrolig mikroskopisk at halen til Donald Trump ville blitt omtalt som enorm i forhold. Eller kanskje ikke.. Hadde den havnet på Ebay nå så ville den nok blitt solgt for en skrekkelig høy pris, da den til tross for størrelsen altså tilhører det som i dag er et av verdens mest kjente mennesker.

Ser visst ut til at jeg virkelig klarte å kuke til denne innledningen, eller hva? Hmm. Hva med at jeg nå heller tar en liten titt på hva det altså er av litt mer enkle ting som iblant kan være med på å gjøre en litt guffen kaffe om til en deilig nytappet Red Bull rett fra springen?

Hotel Cæsar-koppene mine

Tidligere i vår ble jeg en lykkelig eier av intet mer enn to Hotel Cæsar-krus. I skrivende stund har jeg faktisk ikke tatt i bruk noen av de da det først og fremst er varm drikke jeg drikker fra kopp (sommer nå), men jeg har likevel latt de fylle sjela mi med sol og varme flere ganger de siste ukene, ved å rett og slett bare passere de.

Noen ganger når jeg av en eller annen grunn skal gjennom kjøkkenet så hender det at jeg stopper opp i noen sekunder, åpner den ene skapdøra, bare for å se på de litt, før jeg så lukker skapet igjen og går videre. Jeg tror virkelig at jeg aldri har vært så forelsket i noen kopper før i hele mitt liv. Hotel Cæsar er å blir livet mitt.

Når folk jeg ikke liker (så veldig der og da) driter seg ut
Før man eventuelt legger meg til i livet sitt er det et par til man godt kan bemerke seg. 1. Jeg kan være en nokså grei venn å ha om vi har nok til felles og jeg av en eller annen grunn liker deg 2. Hvis vi skal diskutere, sørg for at du har ditt på det rene både før og etter “krangelen” 3. Når jeg vinner liker jeg å minne deg på det i LANG tid fremover 4. Jeg har alltid rett.

Greit, på noen av disse punktene finnes det en sjelden gang et unntak: Du er den beste vennen jeg har for øyeblikket ELLER utenom denne ene diskusjonen vi har der og da så er det ikke noe ellers den siste tiden ved deg som har irritert meg. (Stort sett så har jeg en tendens til å bli litt irritert dersom folk ikke skulle være enig, eller tro at noe annet er fakta enn det som i virkeligheten er den store realiteten). Igjen, med MINDRE jeg virkelig liker deg har jeg mest sannsynlig rett.

En ting er de gangene jeg har rett. Men en annen ting er når jeg VIRKELIG har rett, når det ikke er noe tvil, når du plutselig innser at det er en like stor selvfølge at du akkurat har tatt feil som at flere unge i dag heller vet om Pewdiepie enn at de i hele tatt har hørt om Marilyn Manson, DA er det godt å være inni den store egobobla mi i noen timer.

Så kan jeg også legge til at jeg generelt kan være noe skadefro når det kommer til enkelte mennesker, så iblant holder det å bare få opp et Snapchat-bilde fra vedkommende om at han eller hun har fått deler av dagen “ødelagt” etter å ha blitt vekket av naboen som spiller det nyeste albumet til Lasse Stefanz på høyt volum klokken ni på dagen. JA, jeg er et råttent menneske xD

“Du har oppnådd et trophy”
Men det er ikke bare etter en og annen diskusjon mot en og annen muldvarp jeg liker å bli belønnet med en ekstra belønning, jeg har også en viss svakhet for den tilfredsstillelsen det ligger i å låse opp diverse trophys i forskjellige spill på enten Play Station 3 eller 4.

Jeg er en fyr som lever litt etter ordtaket “hvis ingen har sett det har det heller ikke skjedd”, og jeg liker å bli latt merke til. Jeg liker å se at folk faktisk har mulighet til å se at jeg får til ting, at jeg har oppnådd noe. Greit nok, hvis man aldri vasker eller støvsuger kommer man mest sannsynlig til å bli kvalt til slutt, men det gir likevel mer glede i å gjøre det om man faktisk har venner som kommer på besøk og kan bevitne de skinnende krystallene.

Det jeg sier nå er IKKE at spillet i seg selv ikke kan være tilfredsstillende nok. Men for min del har muligheten til å låse opp trophyes som du deretter kan synkronisere og blottlegge foran hele verden gjort det som i utgangspunktet kan være en helt grei runk om til noe enda litt mer… Orgasmisk.

Game Of Thrones-låta
Duuuuuuuuuuuuuuuuu-duuuuuuuuuuuuu-dududu-duuuuuu-duuuuduuuuuuduuuuuuduuuuuuuuuuu!!!!!

Ah, thema-låta til “Game Of Thrones” er og blir noe av det mest episke og fantastiske som noe menneske noen sinne har komponert. Hvis jeg BARE skulle høre på en eneste melodi resten av livet hadde det måtte bli nettopp den. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt denne låta nå, men du kan vedde minst et par drager og en dverg på at det har blitt en kvart Westeros.

En ting er at jeg har sett alle episodene som har kommet ut til nå, og at jeg har fått hørt den en del ganger på den måten. Men jeg har også hatt låta på repeat en god del ganger via både Spotify, Itunes, samt på Ipoden min. Hvis man ikke føler noe når man har denne låta på, ja da er man rett og slett enda mer råtten i sjela si enn en zombie som har ligget fastmost til en vegg i solvarmen i 3-4 uker.

Energidrikker

Så var vi kommet til den mest usunne synderen av dem alle. De kjære energidrikkene. Red Bull, Red Bull Summer Edition, Monster, Rockstar, Burn… Samme det, bare jeg har noe. Jeg er ikke helt nødt til å ha i meg noe hver eneste dag, men jeg merker lett forskjellen på en dag med og en dag uten, for å si det sånn.

En dag uten kan fort bli hakket mindre effektiv, kreativ og i hele tatt oppegående dag. Og en dag uten nok effektivitet, kreativitet, samt følelsen av å ikke være oppegående nok er for meg en mindre bra dag å leve på. Nå foreksempel, akkurat når disse linene her blir skrevet har jeg heller forholdt meg til iskaffe (de små) da jeg så og si har hatt en sosial avtale hver eneste dag. For med en større boks Red Bull innabords f.eks er det fort gjort at døgnrytmen blir noe skjøvet på, og det er ikke helt heldig når jeg en sjelden gang har en såpass “opptatt” uke som jeg har i skrivende stund Jon Blund.

Det skal også sies. Iskaffe smaker helt greit. Men jeg er som kjent også ganske glad i det mer søte. Og før jeg glemmer å nevne det. Det er ikke “bare” energien til disse forskjellige energiboksene som er med på å fylle den bekmørke sjela mi med rosa krokofanter og sånt, det er noe med de forskjellige smakene som gleder mitt hjerte også, også er jeg ikke så glad i “vanlig” brus lengre..

SHOPPING!
Og helt til slutt… Jeg er en selvdiagnosert shopoholiker. Jeg er veldig glad å bruke penger, og siden jeg er en såpass spontan lykkejeger som jeg tross alt er så er dette en glede jeg ikke har kjent på alt for sjeldent de siste årene. Noen ganger er gjerne det å opprette og sende en eller annen bestilling et eller annet sted oftest mer pirrende enn å i etterkant benytte seg av selve produktene man har kjøpt.

Ah, for ikke å snakke om å ta bilder av det jeg har bestilt når jeg omsider har fått det forså å legge det ut på Instagram, Facebook og/ eller bloggen etterpå og forhåpentligvis motta noen deilige likes og kommentarer i tillegg. Så om det jeg har bestilt egentlig skulle vise seg å være kjedelig så har jeg ihvertfall fått litt ut av det dersom sosiale media har hjulpet meg med et par tomler opp.

Når det igjen er sagt. Jeg er ikke så skrekkelig på dette viset nå lengre. Før gikk jeg gjerne så amok som økonomien kunne tillate det, og litt til, nå går jeg mer sånn amok basert på om det ihvertfall er 75% sjanse for at jeg kommer til å bruke det. Hvis det gir noe som helst mening for dere. Og hvis ikke så går det helt greit. Nesten.


– Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Hvilke små, enkle gleder har du i ditt liv?

Vi reblogges!


– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no