Hvor hardt samfunnet velger å straffe ELLER belønne deg er sjeldent spesielt tilfeldig. For hvis du tror at det ikke er så farlig hvem du er, hvem du har blant nærmeste omgangskrets, hvordan du ser ut, eller hva du måtte tjene – ja så tar du så til de grader feil.
Foreksempel: La oss si at du er mer av den negative typen som liker å blogge om ting som irriterer deg, at du er en såkalt “syteblogger”. Da vil det alltid være de som kommenterer: “herregud, ta deg sammen!! Det finnes faktisk verre ting her i verden”. Men har du litt ustelte tenner, noe uren hud, kanskje et ekstra lag med fett på kroppen, og til og med født kvinne på 30 år eller mer, ja så er oddsene dessverre større for at du får mer hat enn om akkurat den samme bloggen hadde vært gjort av en mann med hvite, fine tenner,pen hud, og en slank, veltrent kropp.
Et annet eksempel: Du skal til å holde tale for en større befolkning. Du bestemmer deg for å dra en litt dårlig vits. En ganske tørr og igrunn veldig kjedelig vits. Du skal HELST være nokså høyt oppe for at mulighetene for at folk faktisk kommer til å le “ærlig” i en slik situasjon. Du skal HELST være nokså godt likt fra før av for at det hele ikke skal bli bare kleint, for at folk faktisk ikke bare skal le, men for at latteren også ikke skal være spesielt tilgjort. Er du derimot den litt ukjente vaktmesteren med litt dårlig hygiene. Han som ikke har 5000 følgere på Instagram, men kanskje bare 10. Ja da er det ikke sikkert det hjelper om vitsen er spesielt god en gang.
Vi vil helst ikke innrømme dette for oss selv. Men hvor hardt vi dømmer, belønner eller straffer har ikke nødvendigvis sånn alt for mye å gjøre med DET han eller hun har gjort, eller gjør der og da. For dessverre så lønner det seg (stort sett) enda å være mann en rekke steder enn en kvinne. Folk forhåndsdømmer deg gjerne MYE raskere om huden din er noe mørk i stede for noe lys. Og er du det man kan kalle for litt en litt tykk person med kortere hår, ja så skal det (igjen! – stort sett) en del mindre til for å bli hatet på enn om du heller hadde vært en mer slank person med et lengre (og velstelt) hår.
Jeg vet alt dette fordi jeg blant annet tenker, og er slik selv. Det har jeg ingen problemer med å innrømme, selv om jeg helst skulle sett at virkeligheten var en annen. Jeg er som de aller fleste der ute LANGT MER overfladisk enn jeg strengt talt skulle ønske.
Er det greit at det er sånn? Kjenner dere dere igjen?
Det er flere hendelser den siste tiden som nok ville gitt “gamle meg” bakover-sveis, jeg mener – på den tiden jeg faktisk hadde noe hår. For noen år tilbake var jeg en ganske sterk motstander av det aller meste her i verden. Jeg var generelt mye sint, og listen over hva jeg likte føltes ihvertfall mye mindre enn listen over alt det jeg HATET. Jeg hatet enkeltmennesker, jeg hatet flere spesifikke grupper med mennesker, jeg hatet konserter og festivaler, russ, alkohol, Paradise Hotel, toppbloggere, rosabloggere, Kvinnegruppa Ottar, Nrk, norske filmer, norsk musikk, pop, sex, kjæresterier, trenings-narkomane, kostholds-eksperter, folkene bak blogg.no, religion sånn generelt, utlendinger, ironi og sarkasme, og sist, men desidert ikke minst – Jeg hatet meg selv!
I dag føler jeg ikke at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg lengre hater noe som helst av det jeg ramset opp her nå. Faktisk er det nesten ikke noen ting av det som ble nevnt ovenfor som jeg har noe særlig i mot i hele tatt mer. Dvs: Det er fortsatt noen veldig få enkeltmennesker jeg ikke er nevneverdig begeistret for, og dersom det skjer at noen holder en høylytt fest like i nærheten av der jeg bor eller befinner meg der og da, ja så kan jeg føle noe på angst og depressive tanker en stund, men utover det.. Nei. Intet mer hat.
Og faktisk så er det flere ting jeg den gang da hadde et MEGET anstrengt forhold til, som jeg i dag nærmest har tatt til mitt bryst, og ikke bare lært meg å akseptere, men også like. Og årsakene til det er flere og delvis litt komplekse, så det kan vi heller ta i et senere innlegg – kanskje. Men det jeg nå derimot SKAL GJØRE er å ramse opp et par eksempel på ting jeg før nærmest hatet – eller som jeg faktisk hatet – men som nå har dukket opp i livet mitt som en mye mer positiv greie som ikke lengre bare tapper meg for energi, men som faktisk GIR meg (en positiv) energi.
Greit, nå har ikke Vidar Villa vært på markedet av det jeg kjenner til så altfor lenge. Faktisk ante jeg ikke hvem han var i hele tatt før nå i vinter, men for å si det sånn.. Hadde han vært en greie i 2011-2014 eller noe, ja så er jeg nesten helt sikker på at jeg hadde hatet han. Om ikke det så ihvertfall musikken hans.
For hva er det Vidar Villa gjerne synger om? Jo – one night-stands, nash, fyll og festing. Den perfekte oppskriften for å fyre opp i peisen hos den noe mer gretne onkel Kuklinski før i svartedager. Fyll og festing har jeg forsåvidt fremdeles ikke så mye til overs for, men sangene til Vidar Villa derimot har blitt MYE spilt på repeat de siste ukene for å si det sånn, da det blant annet ikke er noen jeg vet om og misliker som spiller musikken hans av hva jeg har hørt – så jeg har ikke fått noe ødelagt sånn sett – og selv om temaene til Villa kanskje er litt “smale” foreløpig så har han i det minste noen veldig morsomme tekster som blir fremført med en positivt smittende energi det er noe vanskelig å IKKE bli glad av. Rett og slett.
Lady Gaga Bildet er tatt fra: AFP
Mens jeg nå har begynt å skrive litt om en norsk artist, kan jeg forsåvidt fortsette å skrive litt om en helt annen ikke-norsk artist. Nærmere bestemt: Lady Gaga. For det var en tid for en god del år siden hvor jeg virkelig DIGGET Lady Gaga. En tid hvor jeg hørte på musikken hennes nesten ustoppelig – med kjærlighet og glede. Men så en dag kom de mørkeste av de mørke skyer svevende over tilværelsen min og forgiftet det aller meste jeg den gang hadde holdt kjær, og byttet ut det som fantes av kjærlighet med frykt, sjalusi og hat.
Uten å gå så alt for spesifikt inn på de faktiske detaljene rundt dette kan jeg si såpass som at jeg i en periode følte meg TRUET av Lady Gaga. Og særlig da forholdet mellom meg og det som heldigvis fortsatt er en veldig god venn av meg begynte å bli mer og mer komplisert, så ble også “forholdet” mellom meg og dette legendariske pop-ikonet også verre og verre. Mye fordi denne vennen min forgudet henne noe veldig på et tidspunkt, noe som for meg føltes ekstremt provoserende der og da, da jeg helst skulle ønske at det heller var MEG som ble forgudet av denne vennen, IKKE Lady Gaga.
Ja, også er det jo neppe heller noen hemmelighet at musikken til denne ladyen var og ER nok fremdeles nokså populær på en del festlige arrangementer rundt om kring i verden. Og det gjorde heller ikke akkurat vondt om til bedre mens hatet da enda var et alt for reelt faktum. Men HELDIGVIS (og dessverre..) er det ingenting som varer evig. En vakker dag begynte den iskalde vinteren sakte, men sikkert å smelte. Og for å si det sånn: Jeg og mama monster har igjen klart å blitt veldig gode venner, og en gang i blant hender det faktisk at vi elsker bak lukkede de gardiner.
Så til det som kanskje er det minst overraskende for folk at jeg en gang har hatet ganske kraftig da DET jeg skal til å skrive om nå virkelig ikke er noe jeg akkurat har klart eller brydd meg om å skjule i noe særlig nevneverdig grad. Alkohol. Rusmidler generelt i grunn på et tidspunkt, men da særlig alkohol. Den helt spesifikke forhistorien (som jeg er litt usikker på om eksisterer) til hvordan dette hatet fikk lov til å blusse opp er jeg ikke helt sikker på, men jeg har et par teorier.
For det første har jeg i flere år følt litt på det samme med alkohol som jeg en gang gjorde i forhold til Lady Gaga: Sjalusi. Jeg var lenge svært bitter over at så og si alle vennene mine heller prioriterte å drikke i helgene fremfor å heller finne på noe helt annet sammen med meg. I TILLEGG hadde jeg lest artikkel på artikkel om alle farene folk gjerne blir ekstra utsatt for når man har valgt å sløve seg ned på det ene eller det andre. Så i tillegg til sjalusi bygget jeg også stadig opp en altfor svær angst for at det skulle skje noe med de jeg var mest glad i – uten at jeg hadde noe som helst kontroll, eller mulighet til å være der for folk og hjelpe om det f.eks skulle forekomme en voldtekt, et tilbud om noe sterkere, eller et ran.
Så er det heller ingen hemmelighet at en del som blir påvirket av alkohol gjerne blir noe mer høylytte, og for en såpass fortsatt sensitiv person som meg selv så var og er heller ikke det med på å gi noe stjerne i boka. Og sist, men ikke minst – jeg var forsåvidt delvis inne på dette i ste – men jeg er altså en person som ikke liker å være sløv. Jeg er en kontroll-freak, jeg hater generelt å glemme ting selv om det er snakk om noe vanskelig og tungt. Jeg liker simpelthen å være til stede. Men likevel – per dags dato så er jeg faktisk ikke et avholdsmenneske lengre. Jeg har fortsatt “til gode” å bli full – det er heller ikke noe jeg har tenkt til å bli. Men jeg hater ihvertfall ikke alkohol mer, og nå hender det faktisk at jeg kjøper meg en cocktail eller to, men da først og fremst for å kose meg, og jeg drikker ALDRI alkohol i et spesielt høyt tempo.
Jeg føler i grunn at dette innlegget begynner å bli sånn passe langt nå, så før bare de færreste av dere gidder å lese gjennom det skal jeg straks gi meg. Men jeg vil likevel innom ET tema til før jeg stopper hat og elsk-fanfaren helt. For det var jo også en tid hvor jeg stadig støtt kritiserte rosabloggere. Mange av argumentene og meningene jeg en gang brukte her inne har jeg forsåvidt fremdeles noe av en dag i dag i dag i dag. Men jeg har likevel innsett at de aller FLESTE av de tingene jeg måtte mislike med samtlige av disse rosabloggerne eksisterer også blant en hel del andre type bloggere der ute, deriblant meg selv.
Og la oss bare være ærlige. Rosabloggere er folk som “folk flest” de også. Som alle andre gjør også de feil, men samtidig også mye, mye bra. Og særlig DER hadde jeg øynene lukket igjen i litt for stor grad en gang i tiden. Jeg var alt for fokusert på det jeg mislikte ved disse bloggerne, så i stede for å holde meg nysgjerrig og åpen valgte jeg ene og alene å BARE velge å se det jeg ikke likte, eller i det minste det jeg TRODDE at jeg ikke likte.
Og apropos “rosabloggere”: harru sett denne? ↑
I dag har jeg flere gode venner som man trygt kan kalle for en rosablogger. Individer jeg faktisk ikke bare liker personlig, men som jeg også liker bloggene til. Og faktisk så finnes det også et par rosablogger jeg liker i dag, uten at jeg har noe særlig forhold til individet bak. I 2011-ish kunne jeg stort sett melde at jeg hatet disse bloggene, samt bloggerne bak – i 2018 kan jeg derimot gledelig melde at jeg ELSKER rosabloggere, og VI TRENGER rosablogger(e). Rosabloggere er mine venner, rosabloggere engasjerer, provoserer, motiverer, inspirerer og produserer: Håp, glede, hat, elsk og KJ(ÆRLIGHET). Alt det som gjør dette livet, DETTE SELVE LIVET verdt å leve.
Mens jeg i denne dyrebare stund sitter her litt sliten, litt trett og likevel ikke helt klar for å legge meg (rett og slett fordi jeg bare ikke føler for det) skal jeg nå mens jeg venter på meg selv skrive en aldri så liten skrekkhistorie til dere. Vel, det var ihvertfall tanken. Men ting blir ikke alltid som man tror at de skal bli, eller som man ønsker seg. Ganske sjeldent gjør det det. Noen ganger kan det være like greit, andre ganger kan det være helt forferdelig, og noen andre ganger.. Vel, de av dere den siste der gjelder vet utmerket godt hvor jeg vil hen.
Så her sitter jeg og tenkte altså i utgangspunktet at jeg skulle fylle dette innlegget med en fikjsonsfortelling som ville passe utmerket i disse Halloween-tider. I stede skal jeg nå for en gangs skyld prøve å legge fiksjonen litt til side og heller fortelle dere en slags horror-historie fra virkeligheten. Min Virkelig. Din Virkelighet. Vår Virkelig. Den virkeligheten vi alle må gjennom enten vil vil det eller ikke. Den virkeligheten ingen av oss kan unngå selv om vi trer på oss verdens tykkeste kondom og universets feteste solbriller.
Jeg er han som nesten alltid har hodet fordelt på flere steder samtidig. Jeg kan ligge i senga og nyte en god bok, SAMTIDIG som deler av hjernen gjør sitt aller verste med å minne meg på et og annet jeg burde ha hatt unnagjort for lenge siden. Jeg kan hos min aller beste venninne og kose meg som bare fy SAMTIDIG som jeg bruker alt for mye energi til å grue meg til jeg en eller annen gang må reise hjem igjen. Og jeg kan sitte mutters alene for meg selv og pleie meg selv nedentil mens det store og glattbarberte hodet flommer over av alle mulige tanker om hva som er galt med verden i dag. Alt som er galt med meg selv.
Denslags uvaner kommer og går. Jeg vet aldri helt når de kommer for å ta meg. Jeg kan fint være i min mest produktive og effektive periode på lenge. Jeg kan godt nettopp ha flyttet inn hos min aller beste venn for alt jeg vet. Det kan også være at verden generelt er blitt et mye bedre sted å være i den siste tiden, ELLER det kan være helt motsatt, det har så lite å si. Når de først bestemmer seg for å gå til angrep på meg så gjør de det og lykkes alltid med å sette tennene på plass.
Men hvor mange liter blod de derimot klarer å tappe DET varierer en del. For selv om de alltid får tak i meg er det ikke bestandig de får tømt meg for like masse. For er det en ting de psykiske vampyrer ikke liker spesielt godt i lengdens løp så er det lykkelige mennesker. Folk som klarer og orker å holde seg aktiv med kjærlighet og tusenfryd. Så har du vært flink og vaksinert deg nylig med disse to stoffene er du altså ikke helt imun, men jeg kan love deg likevel at de trekker seg raskere unna da enn om årene dine hadde vært medisinen foruten.
Så til tross for at du kanskje måtte føle deg noe blodfattig her og nå.. Kast deg opp i taket!! Gå amok som det villdyret du er skapt som. Lev livet. Gå til de gales karaokebar og syng livets glade refreng selv om det for alle de rundt deg måtte låte aldri så surt. Våg å gi litt faen. Ikke vær så redd for hva som kanskje kan skje i morgen. Våg å lev nå. Gjør nabolaget ditt til et direkte utrygt sted å være. Vis dem hvem du er. Vis dem hvem som er sjefen. Og aldri, ALDRI ha dårlig samvittighet for at du sånn ellers føler deg ganske okey, til tross for at resten av verden måtte føle seg temmelig ille til mote. For DET er tross alt ikke din feil.
Da har jeg plassert rumpa mi trygt og godt tilbake i sofaen igjen etter det jeg vil kalle for en nokså idyllisk og flott tur fram og tilbake gjennom Oppdal sentrum. For etter at jeg hadde lest meg gjennom nok et kapittel av “Forbannelsens Hus” i dag grytidlig så tok jeg på meg klærne og gikk ut. Og i løpet av denne turen har jeg kjent på flere følelser jeg ikke har kjent så alt for mye på sånn ellers den siste tiden. For da klokken begynte å nærme seg halv åtte bestemte jeg meg for å gå forbi og gjennom de forskjellige skolene som ligger mest sentrert i sentrumsområdet. Og når jeg da observerte og tittet bort på alle elevene som sto og var opptatt med hverandre eller bare seg selv var det plutselig en del av meg som faktisk savnet å gå på skole igjen.
Vel, det var ihvertfall det jeg trodde der og da, men etter en liten stund innså jeg at det kanskje innerst inne var noe annet jeg sånn egentlig savner mer. Folk. Eller enda rettere sagt – jeg savner det å kunne dele hverdagen min litt med andre enn “bare” meg selv igjen. Misforstå meg rett, jeg setter veldig stor pris på alle dere som leser bloggen min og sånn, men det blir jo likevel noe litt annet å faktisk være i samme rom som en og annen. Hmm.. Nå kom jeg til å tenke på noe igjen.. Kanskje jeg bare skulle gjort som min gode bloggvenn Due foreslo for meg i går.. Skal jeg rett og slett bare ta og melde meg på et reality-show? Mon tro om jeg fremdeles er ung nok for å være med i Paradise Hotel?
Ah! NÅ kom jeg forresten på hva jeg EGENTLIG tenkte å fortelle dere ved å blogge igjen i dag. For etter at jeg var ferdig med å traske meg gjennom de forskjellige skoleområdene vendte jeg så snuten mot Domus. Ved den ene inngangen oppdaget jeg fort en mørkhudet mann som satt alene på den harde asfalten med en hvit kopp foran seg. Da jeg begynte å nærme meg selve inngangen la jeg merke til at han forsøkte å snakke til meg, så jeg tok av meg øreklokkene og sa noe som “Sorry, but I only have card”, for jeg antok jo at han bare ville mase om noen penger. Vel, så feil kan man faktisk ta. For brått og vennlig svarte han meg: “no, no. The door is closed”. Ja selvfølgelig.. Jeg hadde jo akkurat gått forbi de forskjellige skolene i nærheten og studert alle elevene som straks skulle starte på en ny skoledag, og da var klokka enda bare sånn halv åtte-isj. “Ah, the clock is not nine yet!”, svarte jeg. Mannen nikket vennlig med et litt forsiktig smil. Jeg takket så for at han var så snill og sa i fra, sa “thanks!”, smilte litt, og gikk så videre.
Og moralen min er følgende – SELV OM folk sitter på gata med en kopp foran seg og plutselig begynner å snakke til deg er det ikke sikkert at de gjør det for å mase om penger fra deg. Ta dere gjerne litt tid å hør hva de faktisk har å si først, før dere svarer dem. For det kan gjerne være et vennlig råd eller en påminnelse de har å komme med i stede for det mange av oss velger å umiddelbart tenke og tro. Vi mennesker har fortsatt en vei å gå når det kommer til å ikke la fordommene våre komme oss i forkjøpet, for det var i hvertfall det som igjen skjedde med meg i dag tidlig. Så nå sitter jeg her, og skulle ønske at jeg faktisk tok meg tid til å faktisk lytte til hva han hadde å si, før jeg bare åpnet min egen munn for å svare han et eller annet.
Er du flink til å høre etter når ukjente prater til deg?
Føler du deg litt trist og lei? Fortvil ikke, Onkel Kuklinski står klar til å rydde vekk alle dine sorger i en fei. Ja.. Jeg skal ihvertfall gjøre mitt beste. For vi har alle vært der, og vi kommer alle til å være der igjen før eller siden, av en eller annen grunn. Og med ALLE så mener jeg også meg selv. Jeg er slett intet unntak akkurat der jeg heller. For i likhet med dere så, ja, jeg har altså også vært lei meg et par ganger i livet, og pappa Prumpepenge skal vite at jeg har følt meg både hjelpeløs og fortapt.
Men jeg har dog alltid kommet meg tilbake. Noen ganger har det gått over mer eller mindre av seg selv. Mens andre ganger har jeg heller måtte hjulpet til selv enten ved å distrahere vekk de onde tankene ved å ha et eller annet å gjøre på, men også ved å tvinge meg selv til å tenke en og annen lystig tanke. Og det er akkurat tankene våre jeg har tenkt å vie litt ekstra oppmerksomhet til nå. For i de aller fleste tilfeller er det jo i bunn og grunn de som faktisk er de mest grunnleggende utfordringene vi har å stri med.
Så, til neste gang deres hoder blir forsøkt okkupert av ondsinnede, triste og slitsomme tanker – Her har dere et par gode ting å tenke på som ihvertfall KAN bidra i å gjøre en vanskelig situasjon litt lettere å takle, neste gang noe skulle poppe opp:
“Jeg har vært der før!” Vel, jeg kan selvfølgelig ta feil, men forhåpentligvis er det ikke sånn at du aldri har vært trist og lei deg i hele tatt før. Og da kan dine tidligere sorger, bekymringer eller hva enn det måtte være være nettopp til din FORDEL. For noen ganger kan din vitenskap om at du har vært ute i kulda før gjerne gjøre nyere utfordringer hakket lettere å komme seg gjennom enn om du hadde vært foruten.
Jeg har foreksempel slitt en del med forandringer gjennom livet. Nye, uforutsigbare ting. Faktisk i så stor grad at det har gjort meg både deprimert, lei meg, sint, og ja, generelt ganske nede. Men i de senere årene har jeg stadig blitt litt og litt flinkere til å utfordre meg selv. Jeg har “utsatt” meg selv for flere ting som jeg der og da syntes var veldig skummelt, men som ALLTID har gått bra til slutt. Og desto mer jeg fokuserer på alle utfordringene jeg har klart å overvinne i fortiden, desto lettere har det blitt å kaste meg ut i nye, “skumle” utfordringer i vår kjære nåtid.
Så, til neste gang du er nede av uansett årsak. Husk på – Du har vært i kjelleren før, men du kom deg opp til slutt, og vet du hva? Du skal faen meg komme deg opp igjen denne gangen også!
“Jeg er ikke alene!” Nok en gang er det en mikroskopisk mulighet for at jeg tar feil, men jeg vil likevel IKKE la det stoppe meg fra å gjennomføre det neste punktet. Fordi… Jeg vet nok ikke hva nettopp DU sliter med akkurat nå, eller hva du skal få bryne deg på av utfordringer i fremtiden. Men jeg tør likevel påstå at uansett hva det er som gnager og river: Du er IKKE alene. Jeg kan ikke fortelle deg nøyaktig hvor mange som er, eller som har vært i samme båt som du er i nå, men du er IKKE den eneste.
Jeg innser at dette nok kan være den mest blodfattige trøsten som jeg faktisk har å by på for denne gang, og at for noen er det kanskje ikke noe trøst i hele tatt. Men siden det ihvertfall har hjulpet bittelitt for meg i enkelte situasjoner, så velger jeg likevel å la denne påminnelsen få stå, samme hvor liten betydning denne tanken kanskje har. Men!! – Det som derimot kan gjøre denne tanken litt mer verdifull er hvis man velger å gjøre noe litt mer med den annet enn å “bare” tenke den.
For da jeg f.eks fikk vite at jeg har aspergers syndrom valgte jeg ganske tidlig å være veldig åpen om det diverse steder i sosiale media, som igjen resulterte i at jeg fikk kontakt med andre som jeg kunne snakke med om mer eller mindre de samme tingene som jeg til da hadde latt rive og slite i meg over flere år. Så med andre ord – våg å vær åpen om ting så vil du før eller senere komme i kontakt med andre som har vært, eller som er i lignende situasjon.
“Jeg er unik!” Jeg tenker som så. Ingen er uerstattelig, men alle er faktisk litt uerstattelig likevel. For i det kjempestore bildet er ingen av oss uerstattelig, men for NOEN vil vil aldri kunne erstattes, samme hva. Uansett hvem du er, hvor du kommer fra, hva du tror på og står for her i verden. Også DU har noen som setter mer enn bare litt pris på deg, og som syns at du er et fantastisk, lite vesen.
Og du kan gjerne si og mene mye rart om deg selv. Kanskje har du akkurat vært skyldig i at noe fint har gått i stykker. Kanskje har du akkurat støtt fra deg og/ eller såret noen veldig, veldig dypt. Kanskje har du nylig forsnakket deg og røpt en hemmelighet som absolutt ikke burde ha kommet ut – ihvertfall ikke fra deg. Jeg vet ikke. Kanskje er jeg helt på jordet nå og faktum er at det er noe HELT, HELT annet som plager deg, eller som snart skal komme til å prege tilværelsen din i fremtiden.
Men uansett.. Samme hvem du er, og samme hva du akkurat har opplevd eller gjort, eller snart skal komme til å oppleve.. Det finnes INGEN her i verden som er eksakt helt sånn som akkurat du. Du er kanskje ikke den modigste når det kommer til å skille deg ut, kanskje følger du for det meste strømmen og gjør som “alle andre”, eller ikke. Poenget er uansett det samme, uansett hvem du er: INGEN er akkurat helt som nettopp du. Så sånn sett er du faktisk totalt uerstattelig og unik.
“Faen heller!” Så til mitt aller siste tanke-råd for denne gang. Og det er å rett og slett vår kjente og kjære “faen heller”. For noen ganger er det beste vi kan gjøre rett og slett bare å gi en god, gammeldags faen. Det er ikke alt vi får gjort noe med her i verden, samme hvor intenst vi enn måtte ønske det. Det er absolutt ikke alt vi bør prøve å gjøre noe med heller, og som rett og slett ikke egentlig er verdt energien vår litt en gang.
Selvfølgelig. Jeg skal ikke sitte her nå og påstå at det er så lett å la være å tenke og gruble over enkelte egentlige ganske ubetydelige ting til tider. Men igjen, noen ganger er det beste vi kan gjøre bare å prøve å innse at vi har gjort så godt vi kunne, ALT kan ikke bestandig gå på skinner… Og ja, rett og slett altså.. FAEN heller.
Kjære lille troll bak tastaturet der, hvem er den flotteste, kuleste og lureste i landet her? Slibrig sitter du foran din trygge skjerm og klemmer ut dine innerste fordommer, giftigheter, og hat. Du KUNNE brukt tiden din på så mange andre ting, ting som muligens ville fått deg til å føle deg bedre over lengre tid, men hva er poenget med det da? Nei det er klart, hvem gidder vel å gjøre nytte for seg her i verden når det koster en så lite å ødelegge andre menneskers selvtillit og idyll ved et par såpass enkle og raske tastetrykk.
For det er herlig når flyktninger ikke kommer frem i trygghet, men blir sprengt, druknet og skutt ihjel på veien. Det gjør at du føler deg bitte litt tryggere der du sitter. Og sørg for guds skyld å fortelle de to litt lubne saccosekkene i klasserommet hvor jævlig stygge de er, og at det ikke er rart at de ikke har fått seg noe enda, ihvertfall utifra din egen teori. Og glem ikke å fortell den spinkle, usikre gutten i klassen under at ingen er glad i han, og at det beste han kan gjøre er å rett og slett å legge seg paddeflat og dø.
For i DIN verden er det aller meste som ikke er som DEG SELV ynkelig, stygt, barnslig, og ja, kort fortalt bare helt, helt feil. Og DET skal folk jammen få høre, bare ikke fra DEG. For hva er egentlig poenget med det? Hva skulle det være godt for at folk fikk vite at det var nettopp DU som skrev disse tingene litt over alt, sånn her og litt der. Jeg mener, det er jo ikke sånn at du egentlig innerst inne er veldig usikker på deg selv eller noe, at du egentlig ikke har det så bra selv. Alle vet jo det at folk med dårlig selvbilde skriver ikke sånt til andre.
Og det er jo ganske mange som misforstår det der.. Så det er best å være på den tryggeste siden. Passe på at ingen får noen falske mistanker om at det måtte være noe som manglet der inne. Ja, der har vi det, unngå misforståelser, det er det anonymiteten din handler om i bunn og grunn. For igjen, DEG feiler det slettes ingen ting. Verken når det kommer til selvbildet, selvinnsikten eller de oppbyggende aktivitetene dine. Nei, for all del, fortsett det gode arbeidet du gjør. Tramp ihjel det som trampes på kan, for det er akkurat det som gjør at du har det så fantastisk godt med deg selv her og nå også.
Og man skal ikke se bort ifra at om du bare fortsetter dette flotte mesterverket litt til så vil du også snart få deg noen gode venner. Ah, nei, det glemte jeg. Du trenger jo ingen venner, hvem trenger vel venner når man har en såpass god og trygg venn innerst i seg selv?
Det nærmer seg med ulende stormskritt jul. Og i skrivende stund føler jeg meg faktisk litt som nissefar selv. Jeg har følt på en ganske noe rar følelse den siste tiden. Et ønske om å gjøre noe godt, ikke bare for meg selv, men noe som også kan varme andre. Ikke bare har jeg hatt lyst til å gjøre noe som kan trekke opp smilegardina til mine nærmeste, men også dere som følger bloggen min titt og trutt.
Så i kveld tenkte jeg å fokusere litt blogg-positivt ved å skrive litt om fem ting som virkelig får frem godfølelsen i meg. Tror det er lurt å gjøre dette innlegget her og nå, før Grinchen i meg våkner igjen, og da er det ikke sikkert jeg blir like snill og vennlig igjen på en stund som jeg føler at jeg er her og nå.
ROS Ros ja, hva er vel egentlig deiligere å få enn nettopp.. Ros. Å høre at folk setter pris på deg for nettopp den du er. Å få skryt for noe du har gjort.. Deilig. Ikke bare kan det være deilig å gi ros, men det kan også føles minst like godt, om ikke bedre, å være den som faktisk gir ros. Ros er deilig, simpelthen. Det får rett og slett frem godfølelsen i meg.
KLEM Så var det klemmerens tid til å få litt.. Ros. Det er kanskje ikke alle som helt har sett dette for seg, men jeg er veldig glad i klem. Men.. I motsetning til ros så er ikke klemmer noe jeg liker å få eller gi til “hvem som helst”. Akkurat når det kommer til nærmeste familie, gutter/ menn, eldre mennesker, eller de som er noe mer enn bare litt overvektig så foretrekker jeg vel egentlig om klemmen kan utebli. Men når det derimot kommer til de fleste ikke-familiære venninnene mine kan jeg nesten ikke få nok.
BARNE-TV NOSTALGI Det er ikke så alt for lenge siden jeg blogget om diverse ting som rett og slett får nostalgikeren i meg til å gløde. Men når det igjen er sagt er det ikke alt som gjør meg nostalgisk, som også får frem den varmeste godfølelsen. Men det eksisterer likevel et og annet i nostalgi-land som får til det også. Det er blant annet ikke mange dager siden jeg satt og så opp igjen den aller første episoden av Sesam Stasjon på Nrks nett tv, noe som virkelig gjorde meg varm på innsiden, og litt blank på utsiden.
HOTEL CÆSAR Og mens jeg fremdeles har en fot inne i tv-universet kan jeg simpelthen ikke la være å nevne Hotel Cæsar. Hotellet som jeg har ansett som mitt andre hjem helt siden jeg var en liten unge. Hotellet som i så mange tilfeller har klart å fremheve et aldri så lite håp når det har blåst som verst alle andre steder i livet. Kort fortalt – det er vel ingen ting her i verden som faktisk har fått meg til å føle så mye (på både godt og vondt), som det Hotel Cæsar har gjort.
GLADSAKER I MEDIA Helt til slutt vil jeg få lov til å gi litt ros til media. For selv om det absolutt er veldig mye grått og trist der ute, så dukker det også opp et og annet som er med på å gjøre at jeg fremdeles har sånn noen lunde tro på denne verden vi lever i en gang i blant. Det er foreksempel ikke mange dager siden jeg på Facebook kom over en video hvor jeg kort fortalt ble vitne til at en rekke dyr ble reddet ut fra en diverse livstruende situasjoner. Sånne ting gjør godt for hjertepumpa, selv for en “harding” som meg.
Før jeg nå avslutter dette blogg-innlegget vil jeg rulle opp et par snøballer, forså å sende de avgårde til tre gode blogg-venner av meg i håp om at de vil rulle de videre, forså å spre enda litt mer positivitet rundt omkring. Sara, Elin og Silje – dere er herved utfordret til å gjøre et lignende innlegg på deres blogg! 😀
Ok, her er greia. Helt siden jeg våknet og tittet på mobilen i dag tidlig for så å sjekke hvem som har endt opp som amerikas neste president har jeg tatt noen runder for meg selv og tenkt frem og tilbake på hva jeg egentlig synes om det hele, og hvor offentlig jeg vil at mine synspunkter på det hele skal være.
For noen år siden ville dere trolig fått en nokså klar og rølpete analyse for flere timer siden. Dog en analyse som mest sannsynlig ville fått meg til å føle i ettertid at jeg kanskje skulle utsatt litt, før jeg hadde fått tenkt meg enda mer om. Så, med andre ord har jeg heldigvis lært LITT av mine til tider veldig impulsive sider, samtidig som jeg per dags dato engasjerer meg noe mindre i nyhetene enn jeg gjorde den gang da.
Om ikke veldig lenge skal dere endelig få lese hva jeg har kommet frem til at jeg mener om det faktum at Donald Trump nå er kåret til USAs neste president. Men før jeg går mer løs på det og forteller dere om det bitte lille jeg har å si, så vil jeg først bare understreke at dette innlegget IKKE kommer til å inneholde noe særlig mye som er spesielt vesentlig. Og jeg føler også at jeg vil si litt om hvorfor.
Som sagt så føler jeg generelt en god del mindre med på nyhetene nå enn jeg en gang har gjort før. Årsaken til dette er i første omgang at jeg fortsatt er veldig en enten eller person. Så på en skala fra 1-10 som skal tilsi hvor mye jeg leser og følger med på nyhetene vil jeg nok si 3. Som sagt – nesten ingenting.
Så, hvorfor føler jeg såpass lite med på nyhetene? Bryr jeg meg ikke om hva som skjer i den verden jeg tross alt lever på? JO! Eller, stort sett.. Det er tider hvor jeg knapt bryr meg om hvordan det går med resten av verden i hele tatt, men det er først og fremst under de mest depressive periodene av livet. Heldigvis dukker ikke de opp så veldig ofte lengre.
Og en av de mest vesentlige årsakene til det igjen er at jeg har blitt flinkere til å holde meg mer unna. Jeg er inne på forsiden til de største, norske nettavisene hver dag, leser så og si alle overskrifter, men jeg klikker meg inn på de aller færreste av sakene. Rett og slett fordi det er stort sett triste og tragiske ting media har å skrive om. Og jeg er fortsatt, dessverre, en veldig sensitiv person når det kommer til den slags.
Når det kommer til mye av det som media skriver og generelt opplyser oss om skal det så utrolig lite til for min del før jeg blir deprimert, og når jeg først blir deprimert så blir jeg ikke bare litt deprimert, jeg blir veldig deprimert og generelt en større trussel for meg og mitt. Og er jeg først i den tilstanden er det som oftest et salig helvete å klare å komme meg ut igjen.
Så DERFOR mine kjære lesere verken kan eller vil jeg følge noe særlig med på nyhetene. Jeg tåler det rett og slett alt for dårlig. Mulig det gjør meg naiv og sånn, men i det minste har jeg nok selvinstinkt til å vite hva som er best for min egen psykiske helse. Og i denne sammenhengen er den første prioritert.
Men så var det de greiene med USA og Trump, da. Har jeg fulgt noe med på valget det borte i hele tatt? Nesten ikke. Men jeg har observert, sett og lest bitte litte grann. Først og fremst, bare for å få dette unna med en eneste gang – Jeg er ikke noe tilhenger av verken Donald Trump eller Hillary Clinton. Jeg føler ihvertfall selv at jeg har lest mer enn nok om dem begge som har gjort meg usikker om jeg skal riste oppgitt på hodet, eller bare le av det.
Og når sant fortsatt skal skrives så har jeg vært litt usikker på hvem av disse to ondene jeg har ønsket å se som den neste presidenten i USA. Skal jeg stå ved Karius sin side, eller Baktus sin side? Foretrekker jeg Jason Voorhees eller Michael Myers? Ikke sant! – det er jo litt sånn det har vært den siste tiden.
Og nå skal jeg fortsatt være helt ærlig her. Jeg føler IKKE at jeg har fulgt med godt nok til å helt si hvem jeg faktisk hadde foretrukket. Det er mulig Hillary hadde gjort det bedre, kanskje, kanskje ikke. Jeg vet rett og slett ikke. I følge diverse kommentarfelt på nettet ville det ihvertfall blitt 3. verdenskrig uansett, såå… Ja, som dere sikkert skjønner har jeg ikke så mye mer å legge til akkurat der. Sorry.
Men etter at jeg har utfordret min egen psykiske skjebne ørlite grann i dag har jeg kommet frem til følgende konklusjon: Jeg skulle helst sett at noen andre enn Clinton eller Trump hadde blitt president. Men nå som det likevel er blitt Trump, så tror jeg likevel ikke at det hele vil bli SÅ ille som det jeg nå har inntrykket av at ganske mange nå er redd for. Jo, det kommer til å bli gjort ting som ikke er bra. Og også jeg er litt bekymret for at også vi i Norge må bite i noen sure epler fra Trumps fruktfat.
MEN! – Hvis jeg ikke har tolket noe feil så er det heldigvis noe begrenset hva selv verdens mektigste menneske kan utgjøre. Og selv om Trump jo får en ganske stor makt de neste fire årene, så kan han ikke gjøre absolutt hva han føler likevel. Og takk for det. Og igjen – joda, det kommer til å bli gjort ting som nok også jeg kommer til å kjenne at jeg er i mot. Men akkurat det ville nok ikke vært til å unngå om selv supermann hadde inntatt det hvite hus. Ah, og apropos det. Nei, jeg mener naturligvis ikke at Trump er amerikas neste supermann.. Sånn apropos overskriften som åpenbart var ment som en clickbait.
Men til tross for at ihvertfall deler av USA nå vil være preget av en sur og kald vinter fremover, som nok også vil blåse litt i forskjellige retninger utenfor det digre landet også, så tror jeg ting kommer til å gå bra til syvende og sist. Vi kommer til å overleve dette også. Og jeg mener også at det fortsatt er noe i at desto kaldere vinteren blir, desto varmere sommer har vi å se frem til etterpå. Og tro meg, den kommer.
Helt til slutt vil jeg gjerne benytte anledningen til å sitere en annen kar som også er mye i vinden for tiden. – Det vil helst gå godt.
Hva tenker du om at Donald Trump er blitt USAs neste president?
Vet dere hva jeg sitter og savner litt her nå? Den tiden hvor ting som filmer, serier, spill, musikkvideoer og så videre gjorde et større inntrykk på meg enn det meste jeg kommer over nå klarer å gjøre i dag. Kicket fra det mørke, dystre og morbide.
Jeg husker første gang jeg så en Saw-film, nærmere bestemt “Saw IV”. Allerede i åpningssekvensen satt jeg og følte på et viss ubehag når jeg som 16-17 år var vitne til at en viss kropp ble skåret opp med visse verktøy på visse steder av kroppen. Ah, for ikke å snakke om den sekvensen litt senere ut i filmen hvor et noe forfallent kvinnemenneske får dratt håret sitt sakte, men sikkert av ved hjelp av en slags “tannhjul-maskin”.
Særlig den sistnevnte scenen syntes jeg var såpass ubehagelig og jævlig når først så den at jeg faktisk måtte sette den på pause, forså å psyke meg opp før jeg turte, og orket å se videre. Den slags skjer ikke lengre. Det er ikke snakk om. Ok, greit. Jeg skal ikke påstå at jeg har sett absolutt ALT enda, det er fortsatt en liiiten mulighet for at også jeg kan kjenne på følelser som minner om spenning eller ubehag, men det skal faen meg godt gjøres.
I skrivende stund har jeg akkurat sett Eli Roths “The Green Inferno”. En film jeg trolig ville ha skrevet en blogganmeldelse på og rost opp i skyene om jeg hadde sett den som en ganske fersk og uerfaren splatter-fan for noen år siden. Men jeg er jo ikke akkurat det lengre, jomfrua er for lengst skalpert, lemlestet, slaktet og gravd ned. Jeg har fra tidligere sett filmer en god del lignende kannibal-filmer som “Cannibal Holocaust” og “Cannibal Ferox”, og sammenlignet med disse blir “The Green Inferno” noe blek. Den var helt grei laget, men den gjorde ikke noe særlig til inntrykk.
At jeg skal anmelde en film som delvis er til for å sjokkere (i tillegg til å være en hyllest til en rekke andre filmer innenfor samme skuffe) syns jeg blir litt som om noen skal beskrive hvordan det er å knulle samboeren sin etter runde nummer 666 666. Slike filmer gjør rett og slett knapt inntrykk på meg, og det syns jeg faktisk er bittelitt.. Vemodig. Rett og slett fordi jeg savner den spenningen og det ubeskrivelige kicket slike filmer engang ga meg. Nå ser jeg de bare en sjelden gang, ene og alene for underholdningens skyld.
Jeg savner å kunne bla gjennom en eller annen hylle på en og annen butikk i håp om å finne noe “nytt” som kan sjokkere meg, gjøre meg smått litt kvalm, eller noe som rett og slett kan skremme meg litt og sette et og annet spor. Det nærmeste jeg kommer å bli “skremt” i dag er ved hjelp av såkalte Rema 1000-jump scares. Billige og enkle triks som såvidt fungerer noe der og da, men som ikke akkurat er noe jeg vil komme til å huske spesielt godt i etterkant.
Jeg skrev litt tidligere at jeg nok ikke har sett absolutt ALT.. Men både gud og Satan skal vite at det føles sånn. Kannibalisme? Check! Massemord? Check! Incest? Check! Pedofili? Check! Nekrofili? Check! Voldtekt? Check! Langsomme og svært detaljerte tortur-scener som viser det aller meste som finnes i en menneskekropp på troverdig nok måte? Check! Barn som dreper og som attpå til ser ut til å like det? Check! Ekte dyredrap? Check! Også videre, også videre… Jepp, det skal en til for å sette spor i den sorte, dype sjela mi i dag. Og alt i alt er dette helt og holdent min egen skyld. DET skal jeg ikke benekte litt engang.
Men ja.. Jeg har fortsatt ikke gitt helt opp. Jeg ser jo en og annen horror-film, eller spiller et og annet splatter-spill fremdeles. Men som sagt tidligere.. Nå er det mest for underholdningens skyld. For underholdningsverdien finner jeg heldigvis fortsatt der og da, hvis ikke hadde jeg nok virkelig sett mørkt på livet nå.. Hehe. Men jeg savner å kunne bli sjokkert over noe, jeg savner å kunne la meg provosere. Jeg savner det deilige ubehaget som jeg en gang kunne føle på titt og ofte, som nå nærmest er helt utskrapet. Ah, om jeg bare kunne reise tilbake i tid og oppleve disse følelsene og inntrykkene på nytt…
Har du sett, spilt eller hørt noe som har satt sine spor i det siste?
Har man først opprettet en blogg så er muligheten for at man også vil at noen skal vite om den, lese den og gjerne også følge den stor. Selvfølgelig, det finnes noen få som oppretter en blogg først og fremst for seg selv, en blogg som eventuelt bare noen få utvalgte har tilgang til, men det er ikke akkurat disse jeg tenker å skrive til nå.
Når det er sagt. Du trenger ikke nødvendigvis være blogger i hele tatt for at dette innlegget skal “appellere” til deg. Du kan like så godt være en Youtuber, en ivrig Twitter-bruker, eller rett og slett bare være aktiv et eller annet annet sted hvor folk på en eller annen måte kan “følge” deg.
Før i tiden var kommentarer som “Fin blogg, kommenter tilbake?” omtrent like vanlig her på blogg.no som at Donald Trump og/ eller Hillary Clinton på en eller annen måte dekker de fleste store nettavisers forsider i dag. Eller, for alt jeg vet er det kanskje ikke så uvanlig nå heller.. Kanskje jeg er blitt en av få som rett og slett bare er heldig og ikke får disse kommentarene her inne lengre..
Noe jeg derimot fortsatt får en del av er en og annen kommentar på Instagram som gjerne har nada å gjøre med bildet kommentaren har havnet under, men som… Vel, her har dere et eksempel:
Denne “mykese” har helt rett i at jeg har en amazing Instagram-profil, men det å fortelle meg noe jeg allerede vet er egentlig bare å kaste bort tiden min og det liker sjeldent noe særlig i hele tatt. Og vet dere hva jeg liker enda mindre enn å bli gjort oppmerksom på ting jeg allerede vet? Smiger og smisk..
Egentlig burde jeg ha fjernet denne kommentaren for noen dager siden, jeg vet helt ærlig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det enda. Og jeg innser at det er en “fare” for at det faktum at jeg nå har tatt screenshoot av denne kommentaren forså å publisere dette bildet her inne nok går litt i mot hensikten jeg nå har ved hele dette innlegget da denne “mykese” nå får en ufortjent reklame for Snapchat-profilen sin, men i det minste har jeg nå et superkonkret eksempel å henvise til.
Dessverre tror jeg nok at den slags skamløs spam er kommet for å bli. Men det kan i det minste hende at jeg nå sparer meg selv for litt fremtidig smisk ved å nå være helt tydelig på et par ting..
Jeg følger generelt veldig få folk. Hvis jeg “følger” eller “abonnerer” på noe(n) noe sted er det simpelthen på grunn av en eneste ting: Den personen/ siden har noe som personlig interesserer meg. Jeg har ikke valgt å følge vedkommende for at h*n var så “søt” å “følge” meg først, jeg har ikke valgt å følge vedkommende fordi vi er nære venner, eller fordi vi deler blod. Jeg har heller ikke valgt å følge noen der ute i håp om å bli fulgt tilbake.
Eller… Okei, før i tiden kunne noen ha arrestert meg på det aller siste der. For det var jo en gang sånn at det å følge noen på blogg.no fungerte på samme måte som å sende venneforespørsel til noen på Facebook, en tid hvor det å følge noen krevde samtykke fra begge parter. Det HAR VÆRT en tid hvor jeg “fulgte” så hinsides mange blogger her inne for å være på flest mulig bloggeres nyhetsfeed at min egen nyhetsfeed stort sett bare var fylt opp med innlegg jeg egentlig ikke kunne brydd meg mindre om.
Så ja, det har vært en periode hvor også jeg var en mer eller mindre skamløs rævslikker. Men det er fortid nå. Det er ikke lengre særlig aktuelt å bringe opp lengre. Nå følger jeg kun noen ytterst få. Bloggere jeg personlig bryr meg om å følge, rett og slett fordi de ihvertfall innimellom publiserer innlegg som jeg enten finner underholdende eller interessant å lese.
Foto: Rune Heggvoll.
Kort oppsummert: Ikke kast bort tiden din på å prøve å overbevise meg om at jeg burde følge bloggen din av en eller annen grunn. Du må gjerne fortelle meg at du har en blogg, men da helst i form av en privat melding på Facebook. IKKE i form av en kommentar på veggen min. IKKE i form av en kommentar noe som helst sted, med mindre jeg har publisert et innlegg hvor jeg etterlyser blogger, Youtubere etc. å følge. Og please – gjør det kort!!
Ikke gidd å bruke tid på å skrive en lengre melding om hvorfor jeg burde følge deg. Det holder at du bare gir meg en link, så skal jeg sjekke det ut når jeg gidder. Liker jeg det jeg ser så følger jeg deg. Liker jeg det ikke, ja så holder det ikke om argumentene dine i den eventuelle meldingen du har sendt er aldri så godt skrevet. Godta det, eller risiker å bli blokkert på livstid. Sjela mi er langt i fra gratis, det samme er tiden min. Du bør virkelig være awesome for å gjøre deg fortjent til den.
