Er det ikke litt rart å tenke på at fra selv noe så stygt og trist som en grøftekant kan det en gang iblant dukke opp noe vakkert? Noe som i teorien nesten ikke skulle hatt livets rett, men som på en eller annen måte har klart å komme seg opp og frem likevel.
En påminnelsen om at selv i det mest meningsløse finnes det et håp, en mulighet, et liv. En påminnelse om at det er ikke nødvendigvis hvor vi kommer fra, men hvor vi sakte, men sikkert strekker oss som til syvende og sist avgjør hva vi blir.
Noen ganger skal det ikke så mye til. Noen ganger kan man faktisk dyrke noe ut av “ingenting”. Det gjelder bare å ha troen på seg selv. Aldri gi opp samme hvor håpløst “alle andre” stadig måtte mene det er. Alt i alt er det bare deg selv som setter den avgjørende grensen. Du og bare du.
Da det hele startet
Når jeg først startet denne bloggen januar 2010 trodde jeg neppe at den fremdeles ville være sånn noen lunde i drift seks år senere. I oppstartsfasen tror jeg ikke at jeg egentlig hadde særlig troen på at jeg ville bli særlig aktiv på bloggfronten i hele tatt.
Før jeg “sjekket inn” hos blogg.no hadde jeg i en liten periode en blogg på msn.no sine sider, og jeg tror at på den tiden (når jeg opprettet blogg.no-bloggen) så var jeg egentlig litt lei av det konseptet. Og når jeg ser tilbake så var jeg ikke akkurat superaktiv de første månedene her inne. Jeg var faktisk mye mer aktiv på msn.no den perioden jeg blogget der enn den aller første perioden jeg hadde her inne.
Men så skjedde det noe magisk. Jeg oppdaget en tidlig morgen det fantastiske fenomenet kalt bloggshouts. Jeg kunne betale 15-30 kroner for å få akkurat de innleggene jeg ville på forsiden av blogg.no for en viss periode. Genialt. (Det er forresten ikke en mulighet jeg har lengre, men det er en annen historie..)
Plutselig var det flere som la merke til det jeg gjorde. Kommentarene strømmet inn, besøkstallene steg, og egoet mitt like så. Det som først bare var en liten ting jeg hadde å skrive til der og da (som “ingen” visste om) var nå nærmest blitt en avhengighet, et daglig høydepunkt, en venn.
Ikke “bare” ble jeg “sett” av en rekke forskjellige folk rundt om kring i “hele” Norge, jeg ble også mer lagt merke til i bygda enn jeg var før. Folk stoppet i plutselig opp og spurte om jeg ville være med på bilder, folk stoppet meg for å fortelle at de digget det jeg gjorde. Ja, også var det de som ikke var like stor “fan” og som valgte å signalisere det ved å blant annet rope mindre hyggelige ting etter meg. Men enkelte tilbakestående vil man alltid møte på fra tid til annen.
Bloggens rolle gjennom tidene
Okei. En ting er at denne bloggen de siste seks årene med jevne mellomrom har vært et gedigent egoløft for meg, et tidsfordriv og innimellom en oppslukende hobby, men den har også bringet med seg noe helt uerstattelig.
Jeg er ikke helt sikker på antallet, men takket være denne bloggen har jeg fått noen helt awesome venner som jeg har hatt noen ganske fantastiske stunder med. De fleste vennskapene har dog vært veldig midlertidige, men det er likevel noen som fremdeles står her en dag i dag, Bestevenninna mi f.eks, som jeg nå har kjent i ca. 5 år.
Men la oss nå se litt tilbake og fokusere på hva det egentlig er denne bloggen har fått av innmat de siste årene. Først var den bare en nokså kjedelig dagbok som jeg kun oppdaterte der og da når jeg husket på det.
Det er vel heller ikke feil å si at bloggen fra tid til annen har vært et freakshow. For, joda, jeg har blogget om ganske mange viktige temaer gjennom tiden, og flesteparten av de innleggene syns jeg en dag i dag at jeg har gjort på en veldig konstruktiv og god måte også.
Men det har jammen vært mye tull her også. Hvis dere tar en titt på samtlige av kommentarene jeg har fått på noen av de innleggene jeg har linket til over (med rød og tykk skrift) så ser dere hva jeg mener. Med mindre dere er en av de som er enige i det som er blitt skrevet, da.
Men.. Det har også vært et og annet sirkusnummer fra undertegnendes side også, helt klart uten tvil. Først og fremst på en god måte etter min egen mening, men det har og vært et og annet som ikke har vært like bra også. Og nå tenker jeg først og fremst på den ene lange perioden som brang med seg en del selvmidlidenhet og depressive skriverier.
Men når det igjen er sagt så angrer jeg ikke egentlig på det heller, for jeg syns man skal få lov å “syte” litt INNIMELLOM, og det å “tømme” meg i offentligheten har faktisk vært noe som har funket for min del, INNIMELLOM. Men det er først og fremst når jeg har latt det gå for langt, og det har blitt for mye av det i for lange perioder at jeg mener at det ikke har vært bare like “greit”.
Jeg forstår om i hvertfall samtlige er litt forvirret og kanskje ikke helt skjønner hva jeg mener nå. Jeg skal forsøke så godt jeg kan å forklare det siste der litt bedre. Det jeg mener er at jeg er GLAD jeg har vært såpass ærlig, usensurert og direkte som jeg har vært i de mest depressive og suicidale periodene mine med tanke på at det faktisk har gjort at enkelte der ute har følt seg mindre alene om ting, som igjen har ført til at i hvertfall samtlige har tatt kontakt, fortalt at de også har det sånn, også har plutselig jeg følt meg mindre alene om ting for en stund også.
Men all den dokumenteringen jeg har gjort har også gjort det lettere for meg å huske på i senere tid at jeg tross alt har vært gjennom vanskeligheter tidligere, men at jeg har kommet ut av det, og det igjen har altså gjort enkelte utfordringer i nyere tid litt enklere å takle.
Ta vare på minnene!
Men litt tilbake til de mer “morsomme” innleggene mine igjen. Dækern jeg har gjort og skrevet mye rart. Ikke bare har jeg skrevet ganske så rett frem-innlegg om veldig mange forskjellige ting, jeg har også skrevet en hel del dikt, fan fictions, originale historier, og i det hele tatt.
Jeg er fullstendig klar over at jeg nok en gang bryter janteloven her nå, men mye av det jeg har gjort syns jeg faktisk en dag i dag er jævlig bra. Spesielt med tanke på at jeg enda var såpass ung når jeg skrev mye av det. Jeg vil anbefale dere som liker dikt og sånn å ta en titt innom bloggkategoriene Dikt og Selvskrevne historier. Som sagt, det er mye rart å finne der om man bare gidder å lete litt.
Jeg skal snart runde av nå, men først må jeg få frem til selve baktanken med dette innlegget. Jeg vet det er mange blogger der ute som har blitt slettet, mange av bloggeren selv. Noen av årsakene folk har hatt for å gjøre det kan jeg forstå, mens andre ikke.
Uansett. Budskapet mitt er fremdeles følgende – Tenk deg GODT om før du sletter en blogg. Særlig om det er noe du har lagt en del tid i. Hvis bloggen din bare har 2-3 innlegg som du har rablet ned i farten, og det er en stund siden nå kan jeg forstå det. Men hvis bloggen din har rundt 15 innlegg eller mer, og det er i hvertfall noe av det du har gjort som du innerst inne ihvertfall tror kan ha den minste verdi å se tilbake på om noen år – IKKE LEGG DEN NED!
Jeg har ikke tall på hvor mange venner og bekjente jeg har vært litt irritert på de siste seks årene fordi de har lagt ned bloggen sin. En ting er at de selv ikke har trodd de ville savne den i ettertid, men en annen ting er leserne. For å si det på en annen måte, det er et par blogger til et par venner av meg jeg gjerne skulle likt å gått innpå igjen nå, men som jeg ikke kan fordi de ikke finnes mer xD
Sånn. Nå har dette innlegget blitt lengre enn langt nok. Jeg har for en stund siden fått stemplet på plass alle poengene jeg hadde med å opprette dette innlegget i utgangspunktet. Til syvende og sist tror jeg ikke at jeg nå krymper sannsynligheten så veldig for at enkelte av dere medbloggere der ute måtte finne på å faktisk fjerne bloggen deres om dere først får det for dere at dere vil gjøre det. Men jeg kan ihvertfall håpe på at noen av dere vil tenke dere om tre ganger ekstra.
I hvertfall, selv om jeg også har vært på tanken en del ganger, også i nyere tid så er jeg likevel sjeleglad for at bloggen og dens syke innhold fremdeles lever i beste velgående. Det er rett og slett utrolig hva man kan begynne å huske (både i positiv og negativ forstand) når man først ser seg litt tilbake.
Yes sir, helt korrekt. Jeg er heldig. Og nettopp det syns jeg er viktig å faktisk tenke over en gang i blant. Selvfølgelig kan man låse seg helt fast i alt som kunne vært bedre, alt det negative. Men hva skal det være godt for?
Til en viss grad kan man faktisk velge hvordan man skal ha det. Eller.. Man kan i hvertfall velge hvordan man skal ta det. Man kan ikke alltid forutse hvordan helsa skal være. Man kan ikke bestemme at alle man er glad i skal leve godt og evig. Og det er heller ikke alle som kan være like heldig med økonomien. Dessverre. Men man kan likevel – i det minste til en viss grad – bestemme hvordan man skal takle det som skjer.
Dessuten er det helt fantastisk hva noe så enkelt som noen tanker kan gjøre. Positivt fokus skaper ikke bare en bedre hverdag for deg selv, men også de rundt. Faktisk kan man si det sånn at nettopp DU gjør verden til et litt bedre sted ved å fokusere positivt, og på den måten der kan vi alle være superhelter, hvis vi bare vil det hardt nok.
Jeg har på ingen måte et 100% perfekt liv, men jeg er likevel som nevnt over – heldig. Og nå skal jeg fortelle dere litt om hvorfor nettopp jeg er så heldig som jeg tross alt er.
Jeg er heldig fordi:.. 1. Jeg har en helt fantastisk kjæreste.
2. Jeg har noen helt fantastiske venner.
3. Jeg kan kontakte så og si hvem jeg vil når jeg vil, uavhengig av geografisk avstand.
4. Jeg ingen alvorlige helseplager – jeg er ikke syk.
5. Jeg har en trygg og god økonomi.
6. Jeg er fri og kan i teorien gjøre akkurat hva jeg vil.
7. Jeg er fremdeles ung og lovende.
8. Jeg har noen helt fantastiske, trofaste fans.
9. Jeg lever i et land som folk flykter til, ikke som folk frykter fra.
10: Jeg er meg, og jeg har ganske enkelt det livet som jeg har.
Helt til slutt vil jeg gjerne gjøre et forsøk i å kaste denne ballen videre til Jessica Waldorf, Nerdinnen og Ladyaugust. Tar dere i mot? 🙂
Leste akkurat en artikkel på dagbladet.no som skal være skrevet av en “sint mor!” som nå raser over en sekvens som ble vist i Nrk-programmet “Underholdningsavdelingen” på lørdag.
Først av alt vil jeg starte med å dele den sekvensen som den sinte moren bråker over.
Nå kjenner jeg ikke hennes to sønner, og det er mulig hun har rett i at de ikke får med seg ironien eller poenget med den. Men selv om de kanskje ikke får med seg hva sekvensen egentlig prøver å si så tror jeg likevel at barn på den alderen (11 og 13) er i stand til å skjønne at dette bare er på tull og ikke virkelighet.
Jeg lurer herved litt på hvilken virkelighet denne moren faktisk lever i. Greit nok, jeg mener heller ikke at barn rundt 11 år trenger å presenteres for det aller verste som finnes av vold og elendighet enten det er fiksjon eller ikke, likevel mener jeg denne sekvensen passerer.
De fleste barn i dag har gjerne sett langt skumlere, mer kyniske og voldsommere ting enn dette. Barn helt ned i 8-årsalderen har gjerne både sett filmer som Harry Potter og Lord Of The Rings. Riktignok er disse filmseriene enda tydeligere på at de er eventyr enn denne bolig-sketsjen, men jeg tror likevel at barn flest i dag faktisk er i stand til å skjønne at dette bare er tull. Jeg skal ikke en gang begynne å snakke om hva de fleste barn i dag søker opp og finner ved et par museklikk over internett.. Har hun i hele tatt hørt om Pewdiepie?
Ja, vi blir presentert for et par døde kropper, og ja det er også en del blod. Men jeg mener at den muntre og trygge stemningen som ellers er i de 2-3 minuttene er med på å ufarliggjøre nettopp disse tingene. Hadde de gjort sekvensen med dystrere musikk, mørkere bilder og generelt råtnere stemning så skulle jeg så smått begynt å forstå disse reaksjonene. Men det gjør jeg altså ikke og mener denne Kirsten Falch overreagerer, og undervurderer dagens barn.
Lykke til med det. Personlig tror jeg ikke NRK kommer til å merke noe særlig til forskjell på seertallene neste helg sammenlignet med den som gikk da de fleste i 2015 ikke er såpass gammeldags. Jeg vet det finnes nok av hårsåre der ute, men jeg liker i hvertfall å tro at det ikke er SÅ ille xD
For dere som ikke helt vet når dette programmet går kan jeg avslutningsvis legge til at “Underholdningsavdelingen” går fra klokken 20.55 til 21.35 (på lørdager), noe som er med på å gjøre denne sekvensen enda mer uskyldig etter min mening.
“Hun sa, så da sier jeg det samme!”
Si meg, hvem er det egentlig som bestemmer hva som er bra eller ikke? Hvem er det som bestemmer hva som smaker godt og hva du bare kan styre unna?
Det sies at mange mennesker er både vanedyr og slaver av flokkmentalitet. Vi skal helst ikke skille oss for mye ut og dersom mesteparten av vennegjengen din mener at den filmen som går akkurat nå er dritt, ja så er den det. Eller?
For en stund siden spurte jeg en venn av meg om h*n hadde prøvd den nye Coca Cola Life. Jeg fikk til svar at nei, det har h*n ikke og det skulle h*n heller ikke fordi h*n hadde hørt at den smaker drit. Med andre ord – der hadde noen andre tatt en avgjørelse om hva h*n skulle mene om den saken.
Og det er helt greit. Jeg mener, dette angår jo ikke meg eller noen andre for den saks skyld. Om et enkelt individ selv står for sine egne valg, og hva hun/ han skal tenke i livet er kun opp til han/ hun selv. Men samtidig må jeg få si at jeg syns det er litt trist når noen lar andre få tenke for seg. Slike mennesker kommer sjeldent alt for langt her i verden.
Andres synspunkter er ingen fasit
Personlig har jeg aldri vært særlig god på å la andre “fortelle” meg hva jeg skal mene, gjøre og tenke, er det noe enkelte der ute har fått høre gjennom åra så er det det. Likevel så ignorerer jeg ikke totalt hva andre synes om noe. Eller noen.
Jeg kan foreksempel lese diverse anmeldelser om en film som ikke får alt for gode kritikker, være forberedt på at filmen ikke nødvendigvis er så bra som jeg hadde håpet, men likevel gå for å se den. Noen ganger viser det seg at kritikerne har “rett”, men andre ganger helt “feil”. Jeg mener, det finnes ingen fasit der ute på hva som er bra og hva som er dårlig.
En anmeldelse er jo først og fremst anmelderens individuelle mening om noe og slettes ikke svaret på hva du kommer til å mene, eller dine venner for den del. Som det står med litt tykkere skrift over – Andres meninger er ene og alene, andres meninger. Punktum finito.
Og selvfølgelig. Man skal ikke kutte av seg ørene helt heller. Noen ganger kan det være lurt å ha andres ord i hvertfall lagret litt i bevisstheten. For det finnes jo situasjoner hvor det beste kan være å lytte til andre, bare ikke andres meninger overdøver dine egne tanker helt og i verste fall blir til “dine” meninger og tanker.
I hvor stor grad påvirker andres meninger dine valg? I hvilke sammenhenger mener du det er lurt å lytte litt til andre?
Vi mennesker har alle hver våre mål og drømmer i livet, men er det noe vi har til felles så er det at absolutt ingen ønsker å mislykkes. Jeg har virkelig vondt for å se for meg at det faktisk finnes noen der ute som ønsker å være mislykket. Joda, det finnes vel de som faktisk ønsker å være en taper, men da antar jeg at man i hvertfall ønsker å lykkes i det, og ikke vil mislykkes ved å ikke være en taper?
Uansett. Samme hvilken vei vi velger å gå vil det alltids finnes både opp- og nedoverbakker, det er det ingen som kommer utenom. En hver løype har sine hindre, også videre.
I kveld tenkte jeg å lage en liten liste til ting man kan tenke på og/ eller gjøre når noe plutselig ikke føles så jævla allright. Se gjerne på dette innlegget som en guide ut av grøfta og tilbake til hovedveien.
I. Tidsperspektiv-maskinen Noen ganger hjelper det å se ting i perspektiv. I perioder hvor jeg føler meg nede prøver jeg å se litt tilbake. For bare 3-4 år siden var jeg foreksempel veldig usikker på meg selv når det gjelder reising og visste ikke helt om jeg noen gang ville tørre å dra noe sted utenfor Oppdal alene. Siden den gang har jeg vært og besøkt både Nordfjordeid i Sogn og Fjordane og Voss (to ganger) i Hordaland, helt uten at jeg hadde med meg noen på selve reisen.
I dag tidlig gikk jeg forresten gjennom et par eldre blogginnlegg og la raskt merke til hvordan jeg har utviklet meg de 5 årene jeg har hatt blogg. Ikke bare har jeg blitt flinkere til å skrive og bedre til å ta bilder, jeg har også utviklet meg ganske betydelig som menneske. Blitt mer moden, men samtidig klart å beholdt identiteten min, om det henger på grep.
Det er viktig å ta vare på fortiden, sånn at man lettere kan se ting i perspektiv. Men også for å lettere unngå å gjøre de samme feilene på nytt.
II. Musikk Lite er like inspirerende, oppmuntrende og motiverende som musikk. Det finnes minst en låt for en hver situasjon i livet. Kjærlighetssorg? Føler du deg ignorert av vennene dine? Har du forspist deg? Er videoen med deg og naboen kommet på avveie? Eller er kanskje Destiny-kontoen blitt hacket? Samme hva saken er, det finnes en sang for det.
Noen ganger kan det virkelig lønne seg om man har en egen motivasjons/ trøste-spilleliste liggende klar.
III. Ta deg en tur Noen ganger når man enten føler seg litt nede eller bare noe umotivert og/ eller uinspirert trenger det ikke være så mye mer som skal til enn å rett og slett gå seg en tur. Man trenger ikke nødvendigvis gå/løpe/jogge/krype/kjøre/sykle (etc) så langt heller, ofte er det gjerne mindre som skal til enn hva man skulle tro.
Ta deg en tur til nærmeste kjøpesenter foreksempel, du trenger ikke handle noe, men bare ha det kjøpesenteret som et mål du skal gå frem og tilbake til og fra. Finnes det flere veier til dit du har tenkt å deg så gå gjerne for en av de veiene du har benyttet deg av minst tidligere.
Du trenger ikke en gang å ha et spesifikt sted å gå til. Å la føttene/ hjulene “overraske” deg kan være minst like forfriskende!
Hva pleier du å gjøre når humøret, motivasjonen eller inspirasjonen ikke er på topp?
Neimen hei! Sitter du her og leser du da på selveste lørdagskvelden? Nå kan du tro at jeg ble glad. Her sitter jeg med et helt blankt innlegg fordi jeg tenkte at ingen vil ta seg tid til å lese nå i kveld – Også kommer du jammen innom og ser hvordan det står til med meg. Nå ble jeg jammen meg glad. Takk skal du ha 🙂 Og forresten, det står ikke så veldig til i kveld, jeg sitter 😉
Som du kanskje har hørt og til og med sett rykter om så trenger vi mennesker mat (og drikke) for å fungere best mulig. Dersom vi slurver bort maten kan det få fatale følger og man kan i verste fall bli oppsøkt av Jesus som drar fram tryllestaven sin og gjør deg om til en fyrstikk. Og du vet hva man sier om fyrstikker? De er temmelig lett å knekke!
Konsentrasjon, Helse og Fokus vil så veldig gjerne være venner med deg, men dersom du fryser ut Mat og Drikke så… Ja, så kan de rett og slett bli litt usikre på deg, og redd for at det samme skal skje med dem, og da kan det fort hende at de trekker seg litt unna.
Det er nemlig sånn at Konsentrasjon, Helse og Fokus står Mat og Drikke veldig nærme. Hvis den ene blir behandlet dårlig og føler seg skyvet vekk.. Ja, så trekker altså de andre i gjengen seg mer og mer unna etter en stund også. Som du skjønner, denne gjengen vil helst være sammen. Bestfriends forever og alt det der – Da står de sterkest, og det samme gjelder også deg.
Og tro meg… Du trenger flest mulig av disse gutta i livet ditt for å overleve best mulig. For dersom du mangler noen av dem og du står mer eller mindre alene, ja så kan det fort hende at Sykdom, Svima, Blek og Gretten kommer bort til deg, og de er jammen ikke god å ha med å gjøre.
Selvfølgelig, noen ganger hender det dessverre at de kommer bort til deg og bare “må” plage deg likevel.. For som sagt, disse gutta er virkelig noen drittsekker, men du står likevel sterkere i kampen mot dem hvis du har invitert noen av de godguttene jeg nevnte ovenfor inn (og ut) i livet ditt.
Det er de færreste som overlever en slik krig alene. Og ta ikke dette personlig, men jeg tviler på at du er et av unntakene. Selv guder og demoner trenger Påfyll for å holde Ork i sjakk i lengden, og da sier det seg selv lille du virkelig trenger noen å alliere deg med samme hvor lite lyst du skulle ha på de til tider. For klart. Noen ganger kan de være ganske ufyselige og teite av seg, men tro meg når jeg nå skriver – De mener det godt innerst inne, og er god på bånn. Ok, på bånn kan de være litt bæsj til tider, men heller bæsj enn fyrstikk si.
Og med de ordene håper jeg at du får en fortreffelig god kveld. Og husk: Ikke glem å spise 🙂
Min kamp, mine sår!
Innimellom kan livet føles brutalt vanskelig. Til tider er ting så mørkt og dystert at man føler man bare vil gi opp absolutt alt. Noen ganger kan man føle seg så håpløst ensom og mislykket at det virker som alt er totalt blottet for mening, tro og håp.
I de siste dagene har jeg igjen opplevd å fått et kjempeslag rett mot brystet som siden har gjort jævlig vondt i både kropp og sinn. Jeg har vært redd. Jeg har vært sint. Jeg har vært deprimert. Jeg har vært lei meg. Ja, jeg har til og med vurdert å ta mitt eget liv igjen…
Jeg har enda ikke kommet meg skikkelig etter det som nylig har skjedd, men jeg har likevel nå bestemt meg for å ikke la dette bli slutten for meg. Selv om det fortsatt gjør ganske vondt og trolig kommer til å gjøre det en stund fremover så akter jeg å ikke la fortvilelsen, sinnet og all sorgen ta fullstendig overhånd.
Alt for mange ganger tidligere har jeg blitt liggende på bunn og nærmest nektet meg selv å reise meg opp igjen. Men hva har det egentlig vært godt for? Hva har jeg fått ut av alt den evige torturen, alle de uendelige hatske og nedbrytende tankene?.. Ok, jeg har nok gjennom en del innlegg her på bloggen kanskje vært en liten trøst for andre på en eller annen måte i den forstand at noen der ute har funnet en blogg å kjenne seg mer igjen i som bekrefter at man ikke er alene om lignende tanker og følelser. Men utenom det er det ikke særlig mer verdt å nevne på den positive siden.
“Ta deg sammen, ikke ta ting så seriøst. Det er de som har det verre enn deg!”
Jeg skal på ingen måte komme med noen utspill nå hvor jeg kommer med en pekefinger på at det rett og slett “bare” er å ta seg sammen, at man ikke trenger ta ting så dønn seriøst og at det er alltids noen som har det verre. For det første… Slik jeg ser det er det ikke “bare” å ta seg sammen i en hver situasjon, vi er alle forskjellige og noen ganger er faktisk bedre å ikke stresse og heller tillate seg å være deppa, sint og lei seg en stund. Hastverk er som kjent lastverk og jeg tror at hvis man i enkelte situasjoner undertrykker diverse følelser og tanker og stresser for mye med at ting skal bli mest mulig “perfekt” igjen så er det lettere å få et større tilbakefall.
Og ja. Så var det det med at det alltid er noen som har det verre enn deg selv da. For noen kan det i samtlige situasjoner rett og slett hjelpe å se ting i perspektiv for at man lettere skal komme seg over ting eller i hvertfall prøve å fokusere litt mer på noe annet. Men igjen, vi er alle forskjellige. Sånt kan fungere for noen, men det er ingenting der ute som er for absolutt alle. Skal man først dra frem “det er de som har det verre”-fjøla så bør man først og fremst være litt forsiktig med hvordan man sier det, for sånt kan veldig fort gjøre vondt, mye, mye verre. Man skal være forsiktig med å løpe over et minefelt.
Jeg vil gjenoppstå!
Som jeg nevnte ovenfor har jeg igjen slitt en del psykisk de siste dagene. Jeg har brukt mye energi og tid på å være alle de triste tingene, men… Jeg har også denne gangen bestemt meg for å ikke bli liggende lengre enn nødvendig.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å bekjempe det store, ondsinnede monsteret som har trengt seg inn i tilværelsen min nå, men jeg SKAL, SKAL, EGGESKALL komme seirende ut av hele fordømte situasjonen til slutt.
Kanskje har det litt å si at jeg har vært borti lignende situasjoner tidligere og at jeg med andre ord har et par erfaringer flere nå enn for noen år tilbake. I tillegg kunne situasjonen vært betydelighet mørkere enn den er per dags dato. Det finner jeg faktisk en liten trøst i, og det er faktisk noe jeg har klart å tenke ut og innse selv.
Dessuten er jeg redd for alt som kan skje dersom jeg tillater å la det fordømte monsteret dra meg lengre ned i en lengre periode. Jeg har mistet for mye i løpet av mitt 23 år lange liv på å være bitter, deprimert og sint. Det har på sikt gått utover blant annet evnen min til å være kreativ her inne på bloggen. Det har gjort at jeg har støtt fra meg langt flere enn jeg har ønsket. Jeg vil ikke brenne så intenst i mitt eget inferno en gang til.
På en eller annen måte skal jeg klare å gjenoppstå. Jeg kan på ingen måte love at det ikke blir et og annet deppe-innlegg fremover, men jeg nekter å bli værende der “for alltid”.
Jeg er ingen taper! Ja, jeg er en ganske så misforstått og ensom outsider med skremmende få venner, men jeg er igjen ingen taper. Jeg har vært gjennom så helvetes mange motganger, og jeg har enda aldri gitt opp helt. Det antar jeg betyr ihvertfall noe.
Tidligere i dag publiserte jeg en status som stort sett har fått god respons, men det er tydelig at ikke alle deler den samme begeistringen. Jeg kan egentlig bare legge til et bilde som viser hva det hele går ut på:
Først og fremst vil jeg nok en gang få sagt at jeg er fullstendig inneforstått med at ikke alle mine venner og “venner” på “Facebook” deler den samme humoren som meg selv, og at jeg som vanlig var forberedt på at noen ville reagere og kanskje til og med fjerne meg som venn.
At man ikke nødvendigvis har den samme humoren og interessen for ting er en ting, det er jo sånn det skal være. Ingen er og ingen skal være like. Men over til noe annet. Jeg kan forstå at enkelte anser vitsen min som rasistisk, men må man være rasist for å fortelle rasistiske vitser?
Jeg er en person som har ganske, ehm, mørk humor xD Jeg kan dra vitser om det aller meste. Ikke spør meg hva jeg kan finne på å vitse om, ta heller å spør hva jeg absolutt ikke kan vitse om (ikke at jeg aner hva det er for øyeblikket).. Listen over ting jeg har tullet med gjennom årene har vært lang, men jeg har sjeldent ment noe vondt med det. Jeg har ALDRI ment å såre noen.
Jeg har f.eks ved flere anledninger postet en og annen “død baby”-vits, noe som heller ikke er like populært alle steder, men likevel så ser det ut som den slags vitser er hakket lettere å “komme unna med”, enn såkalte rasist-vitser. Forteller man rasistiske vitser er man lettere rasist enn man er psykopat ved å komme med den kjente “hvor mange babyer skal til for å male en vegg”-vitsen (svaret er: Det kommer an på hvor hardt man kaster).
Har forståelse for at det er veldig lett å bli misforstått av folk som ikke kjenner deg så godt om man slår av slike vitser. Samtidig syns jeg det er noe trangsynt og i overkant lettvint å bare stemple et annet menneske som rasist på grunn av at man har kommet med en og annen vits som den jeg la ut på Facebook i ettermiddag. Hadde det vært sånn at jeg hadde hatt som vane å legge ut vitser om mørkhudede, da hadde det vært en annen sak, da kunne jeg forstått det.
For meg blir det litt som å kalle en person som dreper mange mennesker i GTA og som finner det underholdende for en psykopat. For min del blir det bare for dumt.
Hva mener du? Må man være rasist for å komme med rasistiske vitser?
Jeg husker den gangen hvor jeg fremdeles var ung og hadde hele livet foran meg. Den gangen hvor jeg nesten kunne spilt inn en sex-video med uteliggere for å få min dose… Oppmerksomhet. Det var tider det. Vi mennesker er alle så ekstremt forskjellige, samtidig som vi egentlig er veldig like. En ting vi alle har til felles er et behov for å føle anerkjennelse. Behovet for å føle oss sett, og gjerne akseptert, forstått og elsket.
Hvordan hver testikkel og brystvorte der ute får sine fisk opp av elva er like individuelt som hvem vi har fått influensa og spam-mail fra. Noen velger å hjelpe seg selv ved å hjelpe andre forså å påstå at de ikke trenger eller en gang forventer å få noe tilbake, andre velger å stå på gaten og skrike at de har blitt tatt i rumpa av Rune Rudberg. Og noen få velger å offentliggjøre feriebilder med svigermor.
Det er en del faktorer som er med på å påvirke hvor mye oppmerksomhet skal bety for oss. Hva hver enkelt fisk velger å gjøre avhenger blant annet av hvor sosial man er, hvor mange nære venner man har og hvor gode de rundt omkring i bollen er til å vise sin boblende kjærlighet for deg. Men selv ensomme fisk er svært forskjellige fra hverandre, og det samme gjelder også de mer sosialt vellykket svømmerne blant oss. For det er absolutt ikke sånn at man må være ganske ensom for å være blant de som skriker høyest. En godt over gjennomsnittet sosialt velykket og populær lofottorsk kan prompe minst like høyt som en enslig og nærmest usynlig breiflabb fra Hardanger.
Alder har selvfølgelig litt å si. Når man har passert 20 er man gjerne ikke like opptatt av å bli sett og hørt på samme måten som når man er 15. Så til alle dere tenåringer der ute som fortviler, det vil mest sannsynlig bli bedre om 6-8 år. ^^
Men hva har oppmerksomhet betydd for meg? Jeg fikk ofte høre en gang i tiden at nesten alt jeg foretar meg er gjort for å få oppmerksomhet. Jeg har blitt kalt for en oppmerksomhets-hore og Satan vet hva jeg ikke har blitt kalt. Og ja, jeg er det. Det har jeg aldri benektet, jeg liker oppmerksomhet. Men samtidig er det ikke helt sant at jeg gjør alt for å bli sett og hørt. Mye av det jeg har lagt ut som har vært noe kontroversielt har jeg skrevet eller laget av andre grunner også.
Noen innlegg har jeg skrevet først og fremst for å lette på trykket foreksempel, som den gangen jeg hisset på meg en haug av rosabloggere og deres tilhengere fordi jeg mente de var noen sauer. Greit nok, jeg la litt ekstra tykt på for å provosere, men de innleggene der ble like vel først og fremst skrevet for å lufte litt meninger jeg hadde på lager.
En enda litt mer kjent og omtalt sak er nakenbildene jeg har tatt og publisert gjennom årene. Den 27. februar 2012 skrev jeg et lite innlegg om hvor dobbeltmoralsk jeg synes det er at sex og nakenhet gjerne blir reagert mer negativt på enn ting som har med vold å gjøre. Jeg hadde før dette innlegget lagt ut en del ganske “drøye” innlegg bestående av både tekst og bilder som nok for enkelte kan ha blitt tolket som for herliggjørelse av vold. Likevel var det nesten INGEN som reagerte på det, men når jeg la ut et bilde av meg selv hvor man kunne se ALT, DA fikk jeg høre det. Det var det det innlegget handlet om, og kommentarene jeg fikk bekreftet at jeg hadde rett. Folk er og blir en gjeng uforståelige idioter.
Nå godt to år senere er det kanskje de som lurer på om jeg angrer. Altså, det har jo ikke akkurat vært mye nakenbilder fra meg de siste månedene. Svaret er nei, jeg angrer ingenting. Jeg hadde lagt ut flere bilder i dag uten å tenke meg om hvis jeg hadde hatt en god grunn til det. Skulle det dukke opp en sak hvor jeg hadde syntes det hadde passet å kle meg helt naken forså å dele det med hele verden hadde jeg ikke nølt et sekund.
Jeg synes ikke det er så skummelt å være naken i offentligheten, og om så noen skulle misbruke bildene… Be my guest. Uansett hva man legger ut på nett så er det alltids en sjanse for at det kan bli misbrukt. Selv bilder hvor jeg er fult påkledd skal det ikke mange museklikk til for å manipulere så det kan se ut som jeg er naken. Og ja, hva så om en eller annen 80 år gammel mann runker til det jeg har? For meg er det bare et komplement. Sært, ja. Men fremdeles et komplement.
Ikke følg strømmen, SKAP DEN!
Helt til slutt skal jeg oppsummere kort hva oppmerksomhet betyr for meg. Jeg skal igjen være ærlig å si at det lenge har betydd ganske mye for meg, og at jeg til tider har gjort et og annet ganske impulsivt for å få mest mulig reaksjoner, kommentarer, likes, etc. Fremdeles betyr det ganske mye for meg, kanskje særlig fordi jeg er såpass mye alene som jeg er og dessverre har litt for lite kontakt med folk (som btw DIGGER meg for den jeg er, uansett hvor mange nakenbilder og kvasse innlegg jeg legger ut om stort og smått), men også fordi jeg er et simpelt, men still awesome menneske. Akkurat som deg, bare litt annerledes.
Hvor mye betyr oppmerksomhet for deg? Hva er det “drøyeste” du har gjort for å bli latt merke til?
