Tidligere i dag publiserte jeg en status som stort sett har fått god respons, men det er tydelig at ikke alle deler den samme begeistringen. Jeg kan egentlig bare legge til et bilde som viser hva det hele går ut på:
Først og fremst vil jeg nok en gang få sagt at jeg er fullstendig inneforstått med at ikke alle mine venner og “venner” på “Facebook” deler den samme humoren som meg selv, og at jeg som vanlig var forberedt på at noen ville reagere og kanskje til og med fjerne meg som venn.
At man ikke nødvendigvis har den samme humoren og interessen for ting er en ting, det er jo sånn det skal være. Ingen er og ingen skal være like. Men over til noe annet. Jeg kan forstå at enkelte anser vitsen min som rasistisk, men må man være rasist for å fortelle rasistiske vitser?
Jeg er en person som har ganske, ehm, mørk humor xD Jeg kan dra vitser om det aller meste. Ikke spør meg hva jeg kan finne på å vitse om, ta heller å spør hva jeg absolutt ikke kan vitse om (ikke at jeg aner hva det er for øyeblikket).. Listen over ting jeg har tullet med gjennom årene har vært lang, men jeg har sjeldent ment noe vondt med det. Jeg har ALDRI ment å såre noen.
Jeg har f.eks ved flere anledninger postet en og annen “død baby”-vits, noe som heller ikke er like populært alle steder, men likevel så ser det ut som den slags vitser er hakket lettere å “komme unna med”, enn såkalte rasist-vitser. Forteller man rasistiske vitser er man lettere rasist enn man er psykopat ved å komme med den kjente “hvor mange babyer skal til for å male en vegg”-vitsen (svaret er: Det kommer an på hvor hardt man kaster).
Har forståelse for at det er veldig lett å bli misforstått av folk som ikke kjenner deg så godt om man slår av slike vitser. Samtidig syns jeg det er noe trangsynt og i overkant lettvint å bare stemple et annet menneske som rasist på grunn av at man har kommet med en og annen vits som den jeg la ut på Facebook i ettermiddag. Hadde det vært sånn at jeg hadde hatt som vane å legge ut vitser om mørkhudede, da hadde det vært en annen sak, da kunne jeg forstått det.
For meg blir det litt som å kalle en person som dreper mange mennesker i GTA og som finner det underholdende for en psykopat. For min del blir det bare for dumt.
Hva mener du? Må man være rasist for å komme med rasistiske vitser?
Jeg husker den gangen hvor jeg fremdeles var ung og hadde hele livet foran meg. Den gangen hvor jeg nesten kunne spilt inn en sex-video med uteliggere for å få min dose… Oppmerksomhet. Det var tider det. Vi mennesker er alle så ekstremt forskjellige, samtidig som vi egentlig er veldig like. En ting vi alle har til felles er et behov for å føle anerkjennelse. Behovet for å føle oss sett, og gjerne akseptert, forstått og elsket.
Hvordan hver testikkel og brystvorte der ute får sine fisk opp av elva er like individuelt som hvem vi har fått influensa og spam-mail fra. Noen velger å hjelpe seg selv ved å hjelpe andre forså å påstå at de ikke trenger eller en gang forventer å få noe tilbake, andre velger å stå på gaten og skrike at de har blitt tatt i rumpa av Rune Rudberg. Og noen få velger å offentliggjøre feriebilder med svigermor.
Det er en del faktorer som er med på å påvirke hvor mye oppmerksomhet skal bety for oss. Hva hver enkelt fisk velger å gjøre avhenger blant annet av hvor sosial man er, hvor mange nære venner man har og hvor gode de rundt omkring i bollen er til å vise sin boblende kjærlighet for deg. Men selv ensomme fisk er svært forskjellige fra hverandre, og det samme gjelder også de mer sosialt vellykket svømmerne blant oss. For det er absolutt ikke sånn at man må være ganske ensom for å være blant de som skriker høyest. En godt over gjennomsnittet sosialt velykket og populær lofottorsk kan prompe minst like høyt som en enslig og nærmest usynlig breiflabb fra Hardanger.
Alder har selvfølgelig litt å si. Når man har passert 20 er man gjerne ikke like opptatt av å bli sett og hørt på samme måten som når man er 15. Så til alle dere tenåringer der ute som fortviler, det vil mest sannsynlig bli bedre om 6-8 år. ^^
Men hva har oppmerksomhet betydd for meg? Jeg fikk ofte høre en gang i tiden at nesten alt jeg foretar meg er gjort for å få oppmerksomhet. Jeg har blitt kalt for en oppmerksomhets-hore og Satan vet hva jeg ikke har blitt kalt. Og ja, jeg er det. Det har jeg aldri benektet, jeg liker oppmerksomhet. Men samtidig er det ikke helt sant at jeg gjør alt for å bli sett og hørt. Mye av det jeg har lagt ut som har vært noe kontroversielt har jeg skrevet eller laget av andre grunner også.
Noen innlegg har jeg skrevet først og fremst for å lette på trykket foreksempel, som den gangen jeg hisset på meg en haug av rosabloggere og deres tilhengere fordi jeg mente de var noen sauer. Greit nok, jeg la litt ekstra tykt på for å provosere, men de innleggene der ble like vel først og fremst skrevet for å lufte litt meninger jeg hadde på lager.
En enda litt mer kjent og omtalt sak er nakenbildene jeg har tatt og publisert gjennom årene. Den 27. februar 2012 skrev jeg et lite innlegg om hvor dobbeltmoralsk jeg synes det er at sex og nakenhet gjerne blir reagert mer negativt på enn ting som har med vold å gjøre. Jeg hadde før dette innlegget lagt ut en del ganske “drøye” innlegg bestående av både tekst og bilder som nok for enkelte kan ha blitt tolket som for herliggjørelse av vold. Likevel var det nesten INGEN som reagerte på det, men når jeg la ut et bilde av meg selv hvor man kunne se ALT, DA fikk jeg høre det. Det var det det innlegget handlet om, og kommentarene jeg fikk bekreftet at jeg hadde rett. Folk er og blir en gjeng uforståelige idioter.
Nå godt to år senere er det kanskje de som lurer på om jeg angrer. Altså, det har jo ikke akkurat vært mye nakenbilder fra meg de siste månedene. Svaret er nei, jeg angrer ingenting. Jeg hadde lagt ut flere bilder i dag uten å tenke meg om hvis jeg hadde hatt en god grunn til det. Skulle det dukke opp en sak hvor jeg hadde syntes det hadde passet å kle meg helt naken forså å dele det med hele verden hadde jeg ikke nølt et sekund.
Jeg synes ikke det er så skummelt å være naken i offentligheten, og om så noen skulle misbruke bildene… Be my guest. Uansett hva man legger ut på nett så er det alltids en sjanse for at det kan bli misbrukt. Selv bilder hvor jeg er fult påkledd skal det ikke mange museklikk til for å manipulere så det kan se ut som jeg er naken. Og ja, hva så om en eller annen 80 år gammel mann runker til det jeg har? For meg er det bare et komplement. Sært, ja. Men fremdeles et komplement.
Ikke følg strømmen, SKAP DEN!
Helt til slutt skal jeg oppsummere kort hva oppmerksomhet betyr for meg. Jeg skal igjen være ærlig å si at det lenge har betydd ganske mye for meg, og at jeg til tider har gjort et og annet ganske impulsivt for å få mest mulig reaksjoner, kommentarer, likes, etc. Fremdeles betyr det ganske mye for meg, kanskje særlig fordi jeg er såpass mye alene som jeg er og dessverre har litt for lite kontakt med folk (som btw DIGGER meg for den jeg er, uansett hvor mange nakenbilder og kvasse innlegg jeg legger ut om stort og smått), men også fordi jeg er et simpelt, men still awesome menneske. Akkurat som deg, bare litt annerledes.
Hvor mye betyr oppmerksomhet for deg? Hva er det “drøyeste” du har gjort for å bli latt merke til?
Hadde egentlig tenkt å holde kjeft om det, men nå kommer det likevel. Jeg kommer IKKE til å støtte den IDIOTISKE badeutfordringen som går nå, av to årsaker. Først og fremst er jeg ikke noe glad i det meste som er blitt veldig mainstream. Jeg synes dette er å støtte en form for gruppepress, og gruppepress er noe av det jævligste jeg vet om. Det blir litt som om jeg skulle begynt å drikke alkohol. Bare innrøm det, dere fleste som drikker begynte på grunn av at “alle andre” gjør det. Jeg kan ikke få sagt det nok hvor sterkt jeg misliker slike ting som folk flest gjør fordi “alle andre” har begynt å gjøre det, det er i hvertfall hva jeg tror om denne greia… Jeg gidder ikke å være en sau.
Den andre grunnen er at jeg ikke har så veldig lyst til å bade ute nå da jeg ikke vil oppmuntre kroppen til å skaffe seg lungebetennelse og det som er. Takk!
Så var det på tide med et nytt “sinnainnlegg” igjen. På onsdag skrev jeg et innlegg om nyttårsnatta om hvordan jeg hadde opplevd den og taklet den. Det burde være veldig klart etter å ha lest dette innlegget at jeg ikke liker og ikke takler nyttårsaften og andre spesielle dager i året noe særlig bra. Det burde også være klinkende klart at jeg ikke liker å høre ting som “godt nyttår” og “god jul”, særlig førstnevnte i denne saken.
Likevel klarte noen å skrive nettopp “Godt nytt år høhøhø ;)))” som jeg besvarte med “Du måtte selv om jeg har bedt om å ikke gjøre det?”. Fikk “juppppp :)” som svar og jeg besvarte så denne kommentaren med å fortelle vedkommende at jeg synes dette var veldig respektløst og unødvendig. Og at denne personen av alle burde fatte bedre vett som selv sliter med psykisk helse da det er så og si det bloggen til vedkommende handler om.
Dette hadde tydeligvis noen andre fått med seg og ba meg om å slutte å ta alt så jævlig seriøst, diagnoser eller ei. Ja, dere kan forsåvidt lese resten av kommentarene selv ved å klikke her!
Det jeg vil frem til med å skrive dette innlegget er først og fremst at man ikke burde be andre om å ta seg sammen uavhengig av hva man selv har slitt med og hvordan det har blitt taklet. Det at du kanskje har opplevd enda tøffere og verre ting enn andre og likevel klart komme ut av det og nå takler livet ganske greit betyr for faen meg at du kan komme og fortelle andre hvordan de skal takle sine utfordringer i livet. Mennesker som ber andre om å ta seg sammen er noe av det mest ignorante og respektløse jeg vet! Så er krypet til og med anonym, selvfølgelig…
Vet jeg tidligere har skrevet om noe lignende i november, men synes sånne “Ta deg sammen”-holdninger er såpass viktig å slå hardest mulig tilbake på, da slike holdninger synes jeg folk skal holde seg for god til. Igjen, uansett hva de selv har vært gjennom og uansett hvor bra de selv har klart å komme ut av det etterhvert. Det handler i det hele om at vi alle er forskjellige, vi takler og opplever alt svært forskjellig, og det handler om respekt! Særlig det siste synes jeg de to personene som hadde kommentert årets første blogginnlegg ikke viste særlig mye av.
Pornografi eller undervisning? Jeg har skrevet om det før. Det vet jeg at jeg har gjort. Sist jeg skrev om det tror jeg det var i et gjesteinnlegg hos en annen. Den bloggen er fjernet nå av blogg.no etter at eieren av bloggen la ut en video med nærbilder av at hun stimulerte sin egen klitoris. Det fant blogg.no upassende og det ble altså prikken over i`en for denne bloggeren.
Litt senere gjorde Nrk akkurat det samme som denne venninnen av meg. De viste usensurerte, detaljerte nærbilder av at en av programlederne i “Trekant” som fingret seg selv mens en eldre kvinne opplyste oss om hvordan det skal gjøres. Men da heter det plutselig “undervisning”, ikke pornografi… Skal jeg være helt ærlig så tror jeg det kommer veldig an på øynene som ser. For alt jeg vet kunne den videobloggen være en hjelp for litt usikre nybegynnere og den sekvensen i “Trekant” var det helt sikkert noen som så på som pornografi, og som har brukt det som det også.
Mitt forhold til å være jomfru Vel, nå var det altså meg selv, eller mer konkret det å være jomfru dette innlegget skulle dreie seg om. Jeg har aldri lagt skjul på det, jeg er 22 år år gammel og jeg har ikke penetrert en kvinne enda. Den eneste form for seksuelle aktiviteter jeg har vært borti har vært ting jeg har gjort med meg selv, i alenerom. Så spennende er den saken, liksom.
Det faktum at jeg er jomfru er noe jeg som regel tar ganske kult. Jeg tror det er verre for en del andre. Da særlig for de som er yngre enn meg og går på skole enda og kanskje føler et viss gruppepress fra venner og samfunnet generelt. For mange er det jo det å kaste jomfrua på døra så og si det fester handler om, for de det gjelder. Selv har jeg aldri vært på noen fest, men jeg har hørt en del historier. Mange av de kunne jeg egentlig vært foruten.
Hadde det ikke vært for at jeg selv er en avholdsperson med såpass sterk sosial angst hadde jeg sikkert hatt minst et nummer nå. Særlig da jeg var sånn 16-18 år tenkte jeg mye på enkelte venninner og kvinner generelt som den store muligheten. Ja, jeg så nærmest enkelte kvinner som mer et sexsymbol fremfor noe annet. Rypa med de riktige bjellene som jeg en gang skulle lage musikk i. Men så ble det aldri noe. Jeg tror at når man er såpass sexfiksert og nærmest besatt av å få seg noe så blir man ofte fersket for det. Det var en kveld i 2010 hvor ting helt sikkert kunne ha forandret seg. Men saken er at da var hun full, mens jeg var klin edru. Så da var det moraltrollet i meg som kom frem, og jeg er veldig glad det ikke ble noe der og da. Det hadde bare ikke blitt riktig!
Jeg var som sagt ganske sexfiksert før, slik som de fleste andre gutter i en viss alder. I dag bryr jeg meg minst mulig om hele greia. Jeg føler at jeg har et ganske rolig forhold til jomfrudommen min, litt verre er det når det kommer opp en sexscene eller noe i en film eller på tv. Men det har mest med sjalusien ovenfor noen andre å gjøre. Hver gang jeg nå ser noe som har med sex å gjøre et sted så tenker jeg på en bestemt person, og blir veldig sjalu og deprimert som ofte fører til at jeg blir veldig sint og får lyst til å skade meg selv. Men som sagt, jomfrudommen min er noe tar ganske rolig. Faktisk er det noe jeg nærmest har gitt helt opp. Jeg er alt for usosial til at det kan bli noe.
Kjære eventuelle eier av denne traktoren. Håper det er greit at jeg “lånte den” i noen sekunder.
For å ligge med noen bør man helst ha kjent hverandre en stund og helst ha hatt noe med hverandre å gjøre i “virkeligheten” i en stund. Altså ha snakket sammen annet enn bare over nett og telefon. Det er ikke så mange som bare hopper på (spesielt ikke edru) en de såvidt har møtt liksom. Jo, jeg vet det finnes en god del folk som gjør det også, men de fleste jeg kjenner er ikke sånn. Jeg vet om noen, men det er igjen folk jeg selv helst ikke vil ta i med lillefingeren en gang. Så da er det bare et alternativ igjen, gå ut en helg hvor det serveres alkohol, hvor folk har litt færre sperrer. Det skjer ikke. Jeg synes ikke noe om folk som drikker, jeg synes rett og slett folk er dum når de gjør det.
Så igjen. Jeg anser sannsynligheten for at jeg blir kvitt jomfrua som mikroskopisk liten. Mye mindre en penisen Knut Ove Knausgård. Når jeg verken går ut og drikker, og generelt har så lite med folk og gjøre og ikke en gang gidder å lage meg en profil på visse nettsteder så anser jeg sannsynligheten som så vidt på 10%…
Hva slags forhold har du til seksualitet? Er du jomfru? Hvis ikke, når var din første gang? Og er din første gang noe du er mest stolt av i ettertid eller har angret på?
For første gang i mitt “liv på Facebook” har det nå blitt fjernet et bilde av Facebook selv på min profil. Bildet ble rapportert fordi noen har funnet det “støtende”, på en pornografisk måte. Er kort fortalt snakk om et eldre bilde jeg la ut av en erotisk årskalender jeg hadde for en stund tilbake, som jeg ville vise frem da jeg hadde fått den. Og jeg har selv sensurert det som måtte være “støtende”. Man ser ingen kjønnsorganer. Man så ikke en gang noe som ser ut som noen som penetrerer en annen. Det eneste støtende man kunne se var noen puppper jeg ikke hadde sensurert…
Jeg finner det veldig ironisk at dette bildet er det eneste som er rapportert med tanke på at man skal ikke lete lenge før man finner en del bilder av både meg selv og andre som viser det som kan minne om selvskading, tortur og det som verre er. Igjen er sex verre enn volden. Forstå det den som kan, jeg kan ikke. Ikke første gangen jeg har opplevd noe sånt. Da jeg for rundt to år tilbake hadde et blogginnlegg som tok for seg det at folk reagerer ofte sterkere på nakenhet enn vold så ble det full baluba fordi jeg hadde lagt til et usensurert bilde av meg selv for å lage et eksempel. Et eksempel som da ble veldig sterkt bekreftet da folk gikk noe amok med kommentarene, noe som ALDRI har skjedd når jeg har lagt ut mer voldelige og groteske bilder… Enkelte er og blir idioter.
Helt til slutt har jeg en enkel melding. Dersom du ikke liker det jeg skriver og publiserer. Enten det er her på bloggen, på Facebook eller andre steder jeg er aktiv; det er virkelig ingen som tvinger deg til å være inne på mine sider. Finner du det jeg legger ut så støtende, fjern meg gjerne som venn. La vær å se på det jeg lager, deler og publiserer. Ikke vær en sånn jævla drittunge.
Og en ting til. Meg og mitt blir dere ikke kvitt uansett, dere må bare leve med det!
Har de siste timene vært en viss debatt på Facebook-siden min etter at jeg delte et blogginnlegg fra den flotte bloggeren Jane Teland. Innlegget dreier seg kort fortalt om innvandrere som ikke kan å oppføre seg i Norge. Her har dere en link!
Så fort jeg hadde delt det på min Facebook begynte det å renne inn med kritikk mot dette innlegget. De første tingene folk begynte å kritisere var noe så smålig som at hun har to “selfies” mot slutten. Altså to bilder av seg seg. Virkelig, har det noe som helst å si? Altså bildene har ikke noe særlig med teksten å gjøre, men jeg har en anelse av en viss misunnelse da de som har kommentert dette kun er jenter. Samme med de som har likt disse kommentarene.
Ellers har den aller største kritikken gått ut på at hun ikke har noen kilder for det hun skriver… Og selvfølgelig, det at hun “drar folk under en og samme kam”. At hun skriver rasistisk.
Og det er akkurat det resten av dette innlegget skal dreie seg om. Jeg tror jeg har skrevet om hvor raske folk er med å ta opp rasismekortet før, men siden dette er en sak som jeg brenner såpass for kan det godt skrives om igjen.
Etter min mening er det ingenting i noen av innleggene jeg har lest fra Jane Teland hittil jeg finner rasistisk. For meg er en rasist en (innvendig) stygg person som hater en eller flere bestemte grupper mennesker, og som ikke har noe toleranse eller respekt for en eller annen gruppe, kultur, etc.
Det unge Teland skriver er at vi må kaste ut de innvandrerne som ikke kan oppføre seg. De som ikke klarer å respektere norsk lov! De og KUN de er det hun sikter til! Og om det skulle være noen tvil, jeg er 100% enig med henne i hvert jævla ord som står i det overnevnte innlegget.
Setninger som “Jeg har mange utenlandske venner, som jeg elsker at jeg har i livet mitt, med forskjellige religioner og opphav enn hva jeg har.”, “Nå snakker jeg ikke om alle, men enkelte. Jeg sier heller ikke at vi nordmenn er bedre og at det er ingenting galt på oss, NEI!” og “Selvfølgelig, de utlendingene som virkelig oppfører seg som normale personer, og som faktisk ønsker å jobbe er hjertelig velkommene i mine øyner.” virker det som en større del av de som har kommentert rett og slett har ignorert…
Er man er rasist fordi man vil at de utlendingene vi har i Norge som ikke klarer å oppføre seg mot andre og som bryter med norsk lov skal sendes tilbake dit de kommer fra? Er man rasistisk for at man vil at norske og utenlandske innsatte skal plasseres hver for seg? I såfall er jeg nemlig rasist. For jeg er for begge disse tingene jeg nevnte nå. Jeg er OGSÅ for LUKKET asylmottak om noen måtte lure.
Mot slutten vil jeg nevne en ting til som ble skrevet på Facebook etter jeg delte innlegget hennes. Kommentaren gikk ut på at det å skrive “er ikke rasist, men…” blir som “no offence, men” eller “jeg mener ikke å blande meg”. Og jeg vil nå gjenta det jeg svarte på denne kommentaren.
Eller… Siden jeg er litt lat nå skal jeg kopiere det jeg har skrevet tidligere: “Eller så kan det faktisk hende at hun er såpass vandt med å bli kalt rasist. Jeg kjenner mange, inkludert meg selv som ofte kan starte en setning med “Jeg er ikke rasist, men”, rett og slett fordi det er en del som har slengt “rasist” etter meg.
Når det er sagt hjelper det selvfølgelig lite å si/ skrive dette, hvis folk har bestemt seg uansett for at man er rasist, men…”‘
Helt til slutt. Slutt å misbruk rasisme-ordet! Det må gå an å kunne være kritisk til innvandring og faktisk også kunne skrive at man vil umiddelbart kaste ut enkelte av de for godt, uten å bli kalt rasist…
Har dessverre ikke noen bilder akkurat nå som passer til innlegget. Eller, jeg kan alltids bruke noe fra Google, men prøver å unngå å bruke andres bilder så mye som mulig, pluss at jeg synes innlegg uten et eneste bilde er kjedelig. Så:
Jeg er uansett gutt så jeg kommer vel lettere unna…
Jeg vet jeg kanskje ikke burde, men enkelte tankeløse kommentarer er likevel ikke så lett å unngå å hisse seg opp over. Særlig når man allerede har noen tøffe dager som jeg har nå. Det jeg snakker om denne gang er en kommentar jeg fikk på Facebook rett etter jeg postet det forrige blogginnlegget som jeg publiserte for en times tid siden.
Kommentaren låt som følger: “Prøvd å tenke positivt noen gang??”
Først og fremst så vet ikke vedkommende om hva han snakker om, for det andre, han vet VIRKELIG ikke hva han snakker om. Hadde vedkommende lest bloggen min litt oftere, vært mer inne på Facebooken min eller kjent meg personlig så hadde han visst at jeg til tider kan være veldig god på å fokusere positivt. Det er liksom som om jeg med vilje fokuserer negativt og VIL ha det vanskelig?
Jeg må bare spørre… Er det noen som helst der ute som på ramme alvor faktisk TROR at det finnes noen som innerst inne vil ha det jævlig og som ikke vil ha det bra? Eller, vet dere, det er faen meg likegyldig om noen tror det… Jeg VIL i alle fall IKKE ha det som jeg har det nå.
Spesielt siden idioten bak denne kommentaren er en person som bruker såpass mye tid på å ruse seg for å ha det gøy burde jeg i alle fall ikke tatt den kommentaren seriøst… Men jeg har klart å gjøre det nå likevel. Grunnen til at jeg nå har valgt å skrive dette innlegget er rett og slett for å få ut frustrasjonen mot slike ignorante og uvitende mennesker som dette. Folk som ikke vet hva de snakker om.
Jeg kjenner jeg virkelig blir provosert av mennesker som har en sånn holdning om at folk som sliter bare må ta seg mer sammen så blir alt så mye bedre… Jeg sliter og prøver hver eneste dag. Jeg vil ikke være deprimert… Jeg prøver hver dag så godt jeg kan å få ting til å forandre seg. Jeg har mer og mer utfordret meg selv ved å gjøre nye ting, mestre ting jeg ikke har vært like god på før, eller ikke gjort i hele tatt. Generelt føler jeg selv at jeg faktisk gjør en del for å få det bedre, men enkelte dager er det dessverre lettere sagt/skrevet enn gjort.
Sånn som nå har jeg skrevet et innlegg igjen, og jeg kjenner allerede nå at det hjelper. I alle fall mot den ene frustrasjonen som den ene kommentaren fra den ene uvitende idioten klarte å komme med…
Ofte har jeg uttalt at jeg ikke tror på noe liv etter døden, verken en himmel eller et helvete. Men i det siste har jeg kommet innpå en tanke som er noe annerledes enn hva jeg har snakket om før. Jeg har mer og mer fått min egen tro, og jeg vil dele den med dere her og nå.
Det er litt vanskelig å begynne, men jeg tror jeg bare får starte med å si at vi mennesker er alle plassert på feil sted. Jordkloden skulle først og fremst tilhørt dyra og vi menneskene skulle aldri vært her. Slik som jorda er nå er den utvilsomt et fullstendig kaos. Engler og demoner har havnet på samme sted, slik jeg ser det er dyra rundt oss de gode englene som kun dreper for å forsvare seg eller for å få mat. Mens det er vi menneskene som er de egoistiske djevlene djevlene. Absolutt alle av oss, med ikke et eneste unntak.
Når det er sagt finnes det en verden for oss også. Vi mennesker skal være til, men kun i vår egen verden. Det er ikke sånn at vi alle skal og vil havne i et og samme sted. Hver eneste av oss vil nemlig havne på hvert vår eget individuelle drømmested. Et sted som er tilpasset våre drømmer, våre behov og ikke minst vår tro. Og det er nettopp fordi absolutt alle av oss er forskjellige at ingen av oss vil havne på nøyaktig samme sted.
Vi vil ikke bli alene i den nye drømmeverdenen, med mindre det er det vi ønsker. I MIN VERDEN vil jeg finne igjen de menneskene jeg har møtt her på jorda som jeg er glad i og som lever nå. Jeg vil også finne igjen de menneskene som jeg har kjent og vært glad i, som ikke er i denne verdenen lenger. I tillegg vil det også finnes personer jeg har drømt om når jeg har sovet, personer som hodet mitt altså JEG har diktet opp på en eller annen måte.
Utenom dette er jeg ikke 100% sikker på hvordan min neste verden vil se ut etter jeg endelig har forsvunnet herifra. Det kan hende jeg havner i en verden hvor det ikke finnes alkohol, konserter, festivaler, rasisme og generelt ting jeg ikke liker i hele tatt. For det er jo noe jeg har brukt en del energi på å ønske ikke fantes. Samtidig har jeg jo også ønsket at jeg heller ikke hadde de enorme psykiske utfordringene som gjør at jeg sliter så enormt bare noe av disse tingene blir nevnt.
En ting jeg er sikker på. Alkohol, konserter, festivaler også videre eller ikke, de psykiske problemene mine finnes i alle fall ikke i min verden. I min verden finnes det forresten sminke og sånn, men ingen som foreksempel MÅ ha sminke på for å kunne vise seg for andre. Altså, de psykiske problemene mine venner måtte ha med sitt eget selvbilde vil være tilintetgjort i det stedet jeg havner i med illusjonene av de menneskene jeg ønsker å ha med.
En annen ting jeg tror på er at det livet jeg har levd nå er mitt første av totalt to liv. Jeg har aldri levd før dette livet. Har aldri vært et annet menneske, har aldri vært et annet dyr. Likevel var det meg selv som skapte meg selv, og som de aller fleste av oss mennesker (altså ALLE som finnes i det universet vi levende av oss kjenner i dag) så skjedde det en feil da jeg ble skapt. Jeg ble ved en “teknisk feil” plasser i dyras verden. Ja, når det er sagt, det finnes dyr i den drømmeverdenen som jeg kommer i etter min død også. Eneste forskjellen er altså at den verdenen jeg lever på nå finnes, mens den jeg havner i etterhvert en en illusjon, eller hva jeg skal kalle det. Skjønner dere hvor jeg vil hen?
Så til det siste som er verdt å vite. Jeg er ikke sikker på om alle av oss vil havne et sted etter vi har dødd her. Når det er sagt, det er ikke handlingene våre her på jorden som avgjør dette. Du kan være verdens verste og ondeste menneskedjevel her på jorden, eller du kan være verdens godeste menneskedjevel her på jorden, det er uansett helt likegyldig i denne sammenheng. Det som avgjør det hele er at du tror på det selv, at du tror på at det finnes et annet sted etter døden som er tilpasset etter de drømmene og forventningene du har. De av oss som eventuelt må ha glemt dette i løpet av sitt liv ender bare med å forsvinne i det store intet.
Det beste vi mennesker kunne gjort i dette livet så fort vi har fått troen på det jeg nå har beskrevet er å forlate den virkelige verdenen vi lever i nå, og altså la dyra og naturen være i fred. Selvmord vil nemlig ikke bli straffet, så lenge vi tror sterkt nok på dette vil vi havne i dette universet vi har skapt oppi hodene våres uansett! Så hvorfor har ikke jeg forlatt denne verdenen enda? Først og fremst fordi jeg er feig i denne verdenen, men også fordi jeg fremdeles er litt usikker og trenger å få meg selv til å tro enda sterkere på dette før jeg forlater det som jeg lever på og puster i nå.
La meg oppsummere det hele svært kort. Tror jeg på noen Gud? Ja! Vi ser Gud hver eneste dag. Vi er alle guder over vårt eget liv. JEG er Gud!
Alt vil bli perfekt på vår egen individuelle måte når er ferdig her. Det er i dag mange som sier det er meningsløst å drømme seg bort og fantasere og at det er å kaste bort tiden, men tenk på det… Det er vår individuelle tro som vil bli virkelighet i vårt neste og siste, men da eviglange liv!
Skulle det være noen spørsmål, så er det bare å spørre om noe skulle være uklart.
Voldtekt er et tema som har vært svært jevnt skrevet og snakket om de siste årene. Det siste jeg leste var en sak hvor Solveig Horne fra FRP har uttalt at jenter har et ansvar for hvilken situasjon de setter seg i. Hun har også lagt til at gutter har også et ansvar for å respektere et nei. Dette er en uttalelse som har frustrert og provosert enkelte, blant annet Mia Gundersen som skal ha blitt brutalt voldtatt på en fest som 22-åring.
I et blogginnlegg på kjentfolk.no skriver Mia Gundersen blant annet dette: «– La oss ha det klart at en voldtekt er et alvorlig voldsbrudd på et annet menneske og et nei betyr nei uansett. Venne og festvoldtekter er det en alvorlig og trist økning av. Det er tegn som peker mot at flere unge mennesker får et forkvaklet syn på sex.»
Jeg er selvfølgelig enig i det Mia Gundersen har skrevet her. Samtidig vil jeg si det er en forskjell på å si at man har SKYLD for en voldtekt, og det at man har ANSVAR for å forhindre en. Hvilket betyr at jeg er enig i uttalelsen til Solveig Horne om at jenter har et viss ANSVAR de også, samtidig som jeg mener at de ikke har SKYLDEN dersom en voldekt skulle skje.
Dersom noen skulle være i tvil om hva jeg mener nå så skal jeg selvfølgelig være litt mer konkret. Jenter har et viss ansvar for hvor de går, et ansvar for at de helst har med seg en eller flere i nærheten som de kjenner og stoler på, de har et ansvar for å IKKE ta imot noe fra ukjente eller folk de så vidt har møtt… Også videre. Men dersom et overgrep skulle skje er det likevel ene og alene OVERGRIPERENS SKYLD! Ikke offeret!
Og akkurat nå skal jeg komme til en ting jeg tror kan virke litt forvirrende med tanke på det jeg har skrevet hittil. Dersom en jente sier ja i en beruset tilstand mener jeg det likevel er voldtekt hvis “overgriperen” er så og si edru.
Selvfølgelig, de samme tingene gjelder også i tilfeller hvor gutter er offeret, da jeg er klar over at det ikke bare er jenter som blir voldtatt. Men jeg har valgt å bruke ordet “jenta” i overdelen rett og slett av den enkle grunn at det er helst jenter vi hører om.
For å oppsummere; jenter og gutter har like mye ansvar for å forhindre en eventuell voldtekt, men skulle det skje ligger SKYLDEN ene og alene hos overgriperen. Et nei betyr aldri ja. Og er “offeret” beruset har det ingen betydning om man har sagt ja eller ei, hvis overgriperen altså er mindre beruset enn offeret.
Og en siste ting: Uansett hvor lettkledd man er, har det ingenting å si! Om en jente (eller gutt) har veldig lite klær er det INGEN unnskyldning overhode for å forgripe seg på vedkommende. Folk som mener det er en unnskyldning burde vært lagt inn over lengre tid, bare for å mene det!
