Har nettopp vært på posthuset og hentet en pakke. På vei inn og ut satt det en eldre kvinne med en kopp og ville jeg skulle legge i noen kroner. Jeg hadde bare med meg VISA-kortet som legitimasjon i tilfelle noen av de som er på opplærling på posten skulle spørre om det. Ingen kontanter. For å si det sånn, jeg er ikke så grei at jeg like gjerne slenger oppi det. Når det er sagt hadde jeg trolig ikke gitt noen kroner om jeg hadde det heller. Selv ikke om jeg hadde hatt god råd.
Noe av det mest ynkelige jeg vet er folk som sitter å tigger uten å i det minste gjøre noe for det. Folk som går fra dør til dør og enten satser på folks samvittighet, eller skjær flaks. Allerede nå sitter det sikkert flere og tenker at jeg er en grådig fyr. Det kan godt være, men jeg har flere grunner til at jeg ikke gir noe til tiggere. Særlig de som kommer på døra. La meg gjøre det kort. Hva pleier å skje med den ungen i barnehagen som er snill og gir litt godteri til en eller annen? Jo, resten av barnehagen omringer deg og spør om de også kan få!
Men nå var det først og fremst de som sitter og gjør den flate rumpa hakket flatere time etter time jeg tenkte dette innlegget skulle handle om. Jeg har heldigvis aldri opplevd å måtte flykte fra mitt eget hjemland selv, og jeg innrømmer det, jeg kan ikke sette meg fult inn i deres situasjon. Det er selvfølgelig fort gjort å være stor i kjeften og snakke om ting man ikke har vært gjennom selv, men betyr det derimot at man skal ha så mye sympati, synes synd på og gi? Min verden fungerer ikke slik.
Så har vi de som i det minste gjør noe for slantene sine. 5-8 meter unna denne kvinnen sto det en mann og spilte trekkspill. Jeg kan ikke uttale meg noe om hva han spilte og om jeg syntes han var god fordi jeg prioriterte som alltid min egen musikk. Der og da tror jeg det var The Birthday Massacre jeg hørte på, men det er en annen sak. Er det noe jeg vet så er det at absolutt alle som ikke er lam fra toppen og ned har et eller annet talent. For meg er det ikke mye talent i å sitte på rumpa med en kopp, jeg vil heller kalle det guts i så fall. Men jeg velger å kalle det idioti, og igjen… Ynkelig.
Jeg trekker tilbake det jeg skrev i ste. Ikke det angående idiotien, men det med at alle har et talent. Det tok meg to sekunder å huske at det ikke stemmer. Vi alle kan noe enten det er frivillig eller ikke, men alle har ikke et talent. Litt rettferdighet skal det tross alt være. Når det er sagt finnes det noe positivt med dette. Har man bodd bittelitt i Norge burde man vite at er det noe nordmenn liker så er det når folk gjør noe man ikke kan.
Jeg håper at noen tiggere leser dette, så kanskje det kan bli hakket mer interessant neste gang. Det trenger ikke være snakk om å tilfredstille vær og en du stopper seksuelt, men et elller annet. Ja, nå glemte jeg at det jeg skrev i ste ikke er lovlig heller, så… Har dere ikke et talent, gjør noe likevel. Min teori er i hvertfall at hvis jeg foreksempel møter noen som absolutt ikke kan synge eller spille et instrument, men som gjør det likevel, så er sjansene hakket større for at jeg gir litte grann penger enten fordi først DA synes jeg litt synd på deg, eller rett og slett av ørlite respekt for at du tørr.
Når alt kommer til alt ønsker jeg helst ikke tiggere i hele tatt. Har du først kommet inn i landet så før du mest sannsynlig MER enn nok fra Nav, og gjør du ikke det så er det nok fordi du det som kalles for ulovlig innvandrer… Og da har du uansett ikke noe du skulle ha gjort her. Ja, jeg brukte i-ordet. Ikke fordi jeg er rasist, men fordi jeg faktisk aldri har møtt etnisk norske tiggere.
Sånn, da føler jeg at jeg har fått skrevet det viktigste jeg har å mene om akkurat dette… Frister å komme med noe politisk mot slutten, men jeg skal la vær da jeg ikke har troa på at FRP kommer til å vinne valget uansett…
Når det kommer til meg selv så er det egentlig lite jeg egentlig ikke forstår når jeg tenker meg godt nok om og er ærlig med meg selv. Jeg har det man kan kalle god selvinnsikt. Det er ikke noe jeg vil si at alle “rundt” meg har i like imponerende grad. Jeg er klar over mine egne begrensninger, mine muligheter, mine muligheter, mine evner og mine vaner og uvaner. Jeg vet også at jeg som alle andre ikke er perfekt, annet enn at jeg kanskje er perfekt i øynene på noen andre, metaforisk sett.
Alt for mange av dere lyver for dere selv, mange også uten å være klar over det. Et eksempel er foreksempel det faktum at mange lurer seg selv til å tenke at det blir bedre av seg selv bare man tar tiden til hjelp, mens faktumet er at det faktisk ikke er realitet så lenge du ikke gidder å gjøre noe. Mirakler finnes, men jeg tørr ikke satse og håpe på sånt. Det finnes rett og slett ikke tid. Tid er bare en illusjon, en vrangforestilling skapt av oss mennesker.
Med fare for å virke selvgod så vet jeg selv at jeg er et veldig intelligent menneske, sånn egentlig. Ikke det mest populære å skrike ut offentlig, men det er også noe jeg gir konstant faen i nå. Jeg sier ikke at jeg vet bedre enn noen, men jeg mener selv at jeg er intelligent på mine områder, det som betyr noe for meg. Det er mye jeg ikke vet noe om, igjen noe ganske vanlig. Selv mener jeg at foreksempel terapitimene jeg går i, og har gått til i noen år nå ikke har store betydningen lenger. Jeg får ikke særlig ut av de, annet enn det lille sosiale for en times tid. Og det er det.
Jeg har på egen hånd innsett hva jeg har å gå på, hvor det ligger utfordringer. Jeg vet hva jeg burde ta tak i, og hvordan. Hadde det ikke vært for at terapeuten min er gratis hadde jeg ikke gått der i hele tatt, og det har ingen ting med at jeg er gjerrig, noe jeg forsåvidt er i en viss grad. I en lengre tid har jeg slitt med et viss nederlag, en depresjon og helvetes frustrasjon. Jeg har hele tiden innerst inne visst hva jeg skulle gjort fra dag èn, men av visse grunner har det tatt meg en god del tid å psyke meg opp til å gå til verks med de nødvendige handlingene. Samtidig var jeg også klar over at alt sto på meg i dette tilfellet. I de fleste situasjoner gjennom livet er det bare man selv som kan gjøre noe.
Noe av det jeg er mest takknemlig ovenfor meg selv for er at jeg ikke rømmer vekk fra virkeligheten ved å foreksempel drikke det bort. Jeg boltrer meg heller ikke fast til en ynkelig fantasi utover det jeg selv vet eksisterer, ser og føler. Den beste personen jeg har i livet er meg selv, hvis jeg skal stole på noen overhode, så må den personen jeg skal stole mest på være, meg selv. Det handler ikke om at jeg ikke stoler på andre, noe man også skal gjøre, men bare i en viss nødvendig grad.
Livet er for kort til å være svak. Du har ikke tid til å nøle for lenge med noe som helst. Anger er for folk som har alt for mye tid, og det er det som jeg har skrevet lengre oppe ingen som har. Likevel er det folk som går rundt og angrer på ting. De som angrer mest er ofte de som ikke har selvinnsikt nok, de som ikke har nok mellom ørene for å si det jævlig pent. Det handler også litt om selvtillit. Har du en smule selvtillitt og litt mellom ørene så går du ikke rundt og angrer. Selvfølgelig, ingen går gjennom et liv uten å ha angret på noe noen gang, men nå sikter jeg mer til de som går og angrer jevnlig på ting.
Man kan godt se at man har gjort noe feil uten å angre på det, men heller se det slik at nå har man i hvertfall lært eller forminsket muligheten for gjentagelse. Kort fortalt lære og gå videre. Trekker forresten tilbake på en bråkdel av det jeg har skrevet tidligere om at jeg ikke er en bedreviter. Jo, jeg er en bedreviter, på enkelte felt. Men la meg stille et spørsmål, hva er egentlig så galt med å være bedreviter? Etter mitt syn er ikke alle mennesker like mye verdt, i utgangspunktet er vi alle det, men etter hvert som vi blir eldre er det enkelte som dessverre synker litt bort og blir en idiot uten at jeg føler det trenger noen videre og nærmere forklaring. Får heller svare på spørsmål i kommentarfeltet om noen skulle være usikker på hva jeg egentlig mener på det siste punktet.
Fyll livet med det som er bra for deg. Ikke det som er bra for andre. Ikke ignorer problemene, men heller ikke gi de oppmerksomhet nok til at de vokser seg større. Ikke nøl med å tilintetgjøre det som instinktet ditt sier er ødeleggende eller distraherende for at du skal klare å komme deg videre i livet. Hver din egen Gud, absolutt alle andre er dine disipler. Den mektigste personen i ditt eget liv er deg selv, du trenger ikke tjene noen andre. Hvis det foreksempel fantes en Gud og han skapte mennesket for at vi skal tilbe han, snakke om han og gi han oppmerksomhet, er ikke det i seg selv jævlig egoistisk?
Forresten, er det bare jeg som lukter at jeg trenger å skifte sokker nå?
For to år siden skrev jeg hyppig om ting som hadde med mobbing å gjøre. Det ble også en del innlegg om falske vennskap og en del andre aktuelle emner som alt for mange kan kjenne seg igjen i. Spesielt mye av den sorten har det ikke blitt det siste året. Men i kveld satt jeg å tenkte litt tilbake på ting, fra da jeg var han bloggeren som slo så hardt mot mobbingen. For et halv år siden fikk jeg et spørsmål mens jeg var med på en direktesendt Youtube-sending fra en som ble mobbet på skolen og fisket etter råd.
Så slo det meg i kveld at det kunne være greit å gjøre et innlegg igjen, om nettopp hva man kan gjøre. Det finnes ikke en fasit som tilsier at dette er feil og dette er rett, men se på det som råd som i alle fall har funket for enkelte.
Synes jeg fortjener cred for dette bildet, laget det selv nå i kveld..
Forsøk å ignorer de som plager deg Som alt annet finnes mobbing i forskjellige grader og typer. Likevel, mobbing er mobbing akkurat det tillater jeg meg å male litt sort-hvitt. Det er alvorlig uansett, og det skal ikke være tillatt. Jeg er ikke en psykolog på noen måte, så jeg kan ikke si helt sikkert hva som står i hodet på en hver idiot som mobber. Eller, kan jeg det? Som jeg har innrømmet selv jeg vært både overgriper og offer. Offer først, senere overgriper. På et svakt tidspunkt angrep jeg andre for å selv føle meg bedre. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var kortvarig, men ikke kort nok for de det gjaldt.
Uansett om en mobber for å skjule sin egen svakhet, for at man er sjalu eller for at man “blir tvunget til det” av andre så har absolutt ALLE mobbere verden over noe til felles. Nemlig et større usikkerhet rundt seg selv. En person som har det godt nok med seg selv og som kort fortalt har god selvtillitt mobber ikke folk verken på skolen, jobben, over nett, via andre digitale media eller noe som helst annet.
Så kommer jeg til kveldens første råd. Forsøk å gi mobberne minst mulig oppmerksomhet. Det er vanskelig å plage en som man føler ikke bryr seg. Tragisk nok så finnes det skrekkelig mange mennesker der ute som liker å se andre bli både provosert, lei seg, redd og sint. Når det er sagt, det er ikke lett, men hva har du å tape på å i alle fall gi det et forsøk?
Desto mer sinne, frustrasjon, tårer og frykt de får se, desto mer tenner de på sine plugger for å fortsette. Ikke skriv uendelige kommentarer på Facebook om hvor kjipt du synes alt er, ikke skriv innlegg etter innlegg på bloggen din om hvor vanskelig du har det. Dette liker mobbere! Det er viktig å få følelser og tanker ut, og det er der/nå vi kommer inn på kveldens andre råd.
Si fra! – Snakk med noen Nå skal det igjen sies at jeg er smertelig klar over at å ignorere de som mobber deg er veldig lettere skrevet og sagt enn gjort. Heldigvis finnes det flere ting du kan gjøre. En av de andre tingene man kan gjøre er å si ifra til noen. Heller det er ikke alltid lett, for det er slettes ikke alle som vet hvem man kan stole på. Tro meg, jeg vet ikke hvem her i verden jeg kan stole på selv. Men igjen, hva har man å tape? Jeg ble mobbet i store deler av barneskolen, svært jevnlig så og si daglig i flere år. Jeg var ikke en av de som var tøff nok til å ignorere og late som jeg ikke brydde meg.
Jeg ble sint og redd og det syntes, bare ikke godt nok for alle andre enn nettopp de som plaget meg. Men etter en hendelse i sjetteklassa fikk jeg nok og nærmest gråtkvalt fortalte jeg noen av lærerne om hva jeg ble utsatt for. Etter at jeg først fortalte om hvem som plaget meg og hvordan de plaget meg ble jeg ikke mobbet igjen mer på akkurat den skolen. Jeg ble derimot mobbet igjen av helt andre elever på ungdomskolen, og det foregikk helt til de voksne på skolen fikk vite det, slik som på barneskolen, bare at de fikk vite det på en litt annen måte. Da mobbingen på ungdomskolen ble oppdaget i 9. klasse ble jeg ikke mobbet mer i ettertid på den skolen heller.
Dessverre så er det ikke på alle skoler at alle lærere tar like harde grep. Mange er redd for å si fra nettopp i frykt for at det skal bli verre, og det hender dessverre at det er nettopp det som skjer. Men som i veldig mange andre situasjoner i livet handler det også her om å gi det en sjanse. Man vinner ikke noe uten å ofre noe!
En annen ting som hjelper for en del er å ha noen å snakke med. Det kan være hvem som helst, bare ikke hvem som helst. Det kan være noen i familien, det kan være vaktmesteren der du jobber eller går skole, det kan være en terapeut eller psykolog, det kan være noen i klassen din, eller naboen om du vil. Det viktigste er selvfølgelig at du stoler nok på vedkommende. Det føles ofte godt å prate ut om ting. Det hjelper ikke alltid på selve situasjonen, men det kan bidra til at du i alle fall føler deg bedre på en eller annen måte. Og det er langt bedre enn ingen ting.
Vis at du ikke er en man kødder med Siste råd tenker jeg er noe de færreste tørr, nemlig å si tydelig nok i fra til de som mobber deg at man finner seg ikke i det. Det kan faktisk hjelpe å si litt bestemt at dette finner du deg ikke, eller faktisk rette fokuset mot den som mobber deg ved å tydeliggjøre en av mobbernes største svakheter. Som jeg var inne på tidligere, alle mobbere i hele verden har til felles at de har en svekket selvtillitt! Hvis du har noe på de som mobber deg kan du foreksempel oppsøke vedkommende og si at hvis han/hun/de ikke slutter å plage deg så avslører du en av deres større svakheter. Det kan hende at det er nok til at de lar deg være i fred og får nok med å tenke på seg selv heretter!
En ting er sikkert! Du er unik, alle andre bare usikker, som jeg har skrevet i et eldre innlegg! Du er spesiell og det burde ikke være noen i verden som kødder det til for deg. Siste tips i kveld er å forsøke å snu mobbingen om til noe positivt. Kanskje ikke som et kompliment, men forsøk å aldri glem følgende: Du blir i utgangspunktet mobbet fordi andre er usikker på seg selv og ønsker å dra deg på ditt nivå. Hadde ikke du vært bedre enn dem så hadde de heller ikke brukt energien sin på å mobbe nettopp deg! Så sånn sett kan man vel i hvertfall enkelte ganger ta mobbingen som et kompliment, selv om det IKKE ER ET OK OG AKSEPTABELT KOMPLIMENT.
Ungdomskolen – En ny sjanse Etter en lang og spent sommerferie var det endelig klart for å starte på ungdomskolen. Med blanke ark og fargestifter til, som noen sier enda i dag. Som nevnt før, jeg hadde ikke noen nevneverdige venner på barneskolen, så jeg tenkte at det ikke kunne bli noe verre denne gangen. På noen måter ble det dessverre sånn, men ikke med en gang. Den første uken dro åttende trinn på tur for å bli bedre kjent med hverandre. Jeg hadde nettopp begynt i en helt ny klasse som var sammensatt av elever fra tre eller fire forskjellige barneskole-klasser, så de fleste var helt ukjente for meg. En ting jeg tenkte kunne være både bra og dårlig. Jeg startet å tenke på dette som en ny sjanse med nye erfaringer og opplevelser, og selvfølgelig, det ble det også.
På den bli-kjent-turen skjedde det noe klumsete som skulle bli skjebnesvangert. En av de mer fremmede guttene i nyklassa hadde ved en feil tatt min sekk i stede for sin egen. Jeg oppdaget at han hadde den på seg relativt tidlig og jeg gjorde han oppmerksom på det med en gang. Han ga meg sekken og virket noe flau over det hele, vi presenterte oss for hverandre og gikk for å lete etter sekken hans som vi klarte å finne fort. Det ble så vi hang sammen resten av den dagen, og nesten resten av det skoleåret, jeg, han og en kompis han har kjent flere år fra før fra barneskolen de hadde gått i lag på.
Jeg syntes de virket grei og vennlige de første ukene. Men det tok ikke lang tid før de fant ut av ting og tang som gjorde at de fort fant det underholdende å begynne å erte meg. Jeg tror ikke jeg tok den ertingen i starten så ille opp. Hadde opplevd mye verre på barneskolen, og de hadde ikke kommet opp i mobbenivå riktig enda. Selvfølgelig var det bare et tidsspørsmål før ertingen oppgraderte seg til mobbing, og det tidsspørsmålet forble ikke et tidsspørsmål særlig lenge. Det som i starten var nærmere en hakket mer uskyldig form for verbal erting utviklet seg brått til noe jeg kjente mer igjen…
Når jeg i dag ser tilbake på ting burde jeg tatt hintene ganske tidlig… Jeg burde droppet de som “venner” mye før enn det jeg gjorde. Etter en kort stund begynte de også å ta lua jeg hadde på om vinteren og kastet den foreksempel opp en og annen rulletrapp så jeg måtte stresse meg opp den for å få tak i lua før jeg risikerte at den skulle sette seg fast eller noe. Det var særlig populært å ta ting fra meg, men jeg husker også en episode hvor jeg ble invitert på filmkveld. En kveld hvor jeg godt kunne vært hjemme…
80% av den filmkvelden jeg ga et forsøk, endte med at han som den første uka på ungdomskolen tok ryggsekken min ved en feil, satt og og dyttet borti meg tett og ofte på den siste av totalt to filmer vi så den kvelden når vi ikke satt rundt et bord og spiste pizza. Jeg husker at det var “Terkel i knipe” og “Resident Evil: Apocalypse” vi så, og på sistnevnte satt altså han ene og dyttet meg og skremte meg så ofte som mulig. Det ble med andre ord ikke flere hjemmebesøk hos “venner” etter det, det året.
Jeg var nå i en periode hvor jeg følte at alt var så ufattelig meningsløst og tungt at jeg bestemte meg på et tidspunkt å ta mitt eget liv. Jeg brukte to eller tre timer på å gå meg en tur opp Allmannberget som er Oppdals flotteste og mest kjente fjell, hvor jeg altså hadde bestemt meg for å ende det hele. Den kvelden endte med at jeg fikk såpass god tid på å tenke meg om på den oppoverturen at jeg ombestemte meg får jeg kom helt opp…
Nevnes kan det også at jeg ved et par anledninger, faktisk ikke alt for få ganger har angret på at jeg ikke fullførte det jeg begynte på da. Opp gjennom livet har jeg forsøkt å tatt mitt eget liv ca. 8 ganger tror jeg, de andre enda mer seriøst enn den gangen som altså var første forsøk… De andre forsøkene var forsøk som ikke skulle være like langdryge, men samtidig mer smertefulle som at jeg har forsøkt å slutte å puste ved å stramme et buksebelte så stramt rundt halsen som overhode mulig…. Men det har vært mer i enda litt senere tid igjen…
Tilbake til mobbingen på ungdomskolen…: Det skal også nevnes at de spesielt i et friminutt fant det for godt å jage meg med sånne små ishockey-mål, og køller. Og det var særlig på dette tidspunkt at jeg begynte å revurdere om jeg skulle kalle de for mine venner lenger. Men, på en annen side, det var enten dem eller ingen slik jeg så det da, så jeg holdt ut med dem nesten helt til sommerferien. Altså et år.
Mobbingen de utsatte meg for ble en dag oppdaget på en veldig tilfeldig og samtidlig noe merkelig dag. Faktisk skjedde oppdagelsen en uke vi faktisk hadde mobbing og psykisk helse som tema. De hadde skrevet en lapp som var meningen skulle havne i min hylle. En lapp jeg aldri da eller senere har fått vite hva som sto på. Hastverk ble for dem lastverk til de grader den dagen, de klarte nemlig å legge den i feil hylle. Den som hadde fått lappen i stede for meg hadde varslet noen av lærerne. Det som sto på den lappen var såpass oppsiktsvekkende at det ble satt i gang en del handlinger for å komme i bunns med hvem som hadde skrevet lappen, og hvem den var tiltenkt til. Han som var kontaktlæreren min det året samarbeidet med kontaktlæreren i en av parallellklassene, og de nektet å fokusere på stort annet frem til de skyldige ble funnet.
De gikk fra klasse til klasse både i 8., 9., og 10. klasse for å spørre om hvem som hadde skrevet den lappen. Hele forbanna ungdomskolen på en god del elever snakket om dette, hvem som hadde skrevet lappen og hvem den var til. Til slutt ble jeg kontaktet av han som var kontaktlæreren min om en samtale mellom han og han andre læreren. Jeg tenkte det verste akkurat da, og var redd for at noen hadde klart å gi meg skylden. Da jeg kom inn til det rommet samtalen skulle foregå på så jeg nettopp de to rasshølene som hadde plaget meg det skoleåret.
Han ene gråt ganske bra, og det var faktisk han som hadde brukt mest energi av dem på å plage meg. De to lærerne i rommet fortalte at de hadde skrevet en lapp som var ment å havne i min hylle, at de hadde tilstått. Lærerne var også veldig interessert i å høre mine syn på ting, og jeg hadde ikke rent lite å fortelle da for å si det sånn. Alle episodene jeg klarte å ramse opp ble sett på som veldig alvorlige og de skyldige fikk sin fortjente straff for å si det sånn.
De trodde kanskje det var ydmykende nok for dem å bli presset til å innrømme det de hadde utsatt meg for. Men jeg tror ikke de syntes det var var mye mer stas at de etter en lengre samtale attpåtil måtte stå foran hele klassen på litt over 20 personer for å fortelle at de gjennom et helt skoleår hadde utsatt meg for psykisk og fysisk mobbing. Ja, i tillegg til melding hjem, og at hele ungdomskolen i tillegg til vår klasse fikk vite alt. Vi tre ble faktisk litt kjendiser kan man trygt si, og det var jeg som bestemte at de skulle stå foran hele klassen på toppen av det hele den dagen. Ironisk at denne episoden kom nettopp den ene uken vi hadde om mobbing. Jeg tror ikke de har følt seg så veldig kule i ettertid, jeg ble i alle fall latt være i fred.
Fra og med 9. klasse startet jeg å henge mer sammen med to andre gutter i klassen. Dette skulle vise seg å være et mer riktig og klokt valg. For uten om noen krangler og uenigheter som kom opp innimellom så er det ikke noe mer fra ungdomskolen å nevne i dette innlegget.
Videregående – For det meste bare ensomt, men.. Nå som vi er ferdig med ungdomskolen går vi avslutningsvis over til videregående. Utenom barneskolen har videregående utvilsomt vært en av de mest ensomme periodene i livet mitt. De vennene jeg hadde i 9. og 10. klasse hadde nå begynt i helt andre linjer enn jeg valgte, så det var kun i friminuttene vi så hverandre. Det som var nå var at de helst ville sitte inne i kantina med noen av gutta i de nye klassene de hadde begynt i. Jeg ville ikke sitte i kantina, for mye folk.. Så, jeg satt hvert eneste friminutt for det meste helt alene i gangen ved kantina. Alene med matpakka mi, hvis jeg hele tatt hadde med mat noe jeg sjeldent brydde meg om.
Andre året var ikke disse på videregående her i Oppdal i hele tatt, så da ble det en enda større ensomhet. For det var ikke mye selskap å hente sånn sett i de jeg skulle gå i klasse med på videregående. Første året var jeg den eneste gutten i klassa med 8-10 jenter som snakket alt for mye om blant annet hår og frisørting, som gjorde det noe utfordrende å være i klasserommet en del ganger siden jeg som kjent svimer av om folk snakker for mye om kroppskunst-relaterte emner…. Stort hjalp det ikke at vi var nabo med nettopp frisørlinja. Snakket de ikke om fag eller skoleoppgaver så baksnakket de den jenta som ikke var i rommet, eller kontaktlæreren (som virkelig var udugelig).
De to neste årene på videregående begynte jeg i spesialundervisning. En linje som er for de som trenger mer tilrettelagt hjelp. Da var det bare gutter, totalt 3 stykk det første året og 3-4 det andre og siste året. Jeg hadde ikke mye felles med de heller, annet enn at jeg sliter litt mer enn de fleste på skolen av en del forskjellige årsaker som konsentrasjonsvansker, angst ved for mange mennesker rundt meg, et behov for å få det meste repetert flest mulig ganger, og i det hele tatt vansker med å henge med.
I løpet av de tre årene på videregående husker jeg kun en opplevelse utenom alle de ensomme friminuttene, lønsj-pausene og skoletimene som var litt kjip utenom det vanlige. På den tiden holdt jeg enda på å lage mine egne amatørfilmer med bekjente på fritiden. Det hadde blitt kjent at jeg hadde spilt inn en nakenscene i en av mine filmer som blant annet inneholdt en sekvens hvor karakteren jeg hadde spilt hadde tatt seg en runk. Da var det at en gutt som jeg tror gikk i mekk-klassen hadde kommet bort til meg å sagt at jeg er en forbanna idiot, at han ikke tåler meg eller liker meg, og at jeg skulle slutte å sitte i nærheten av han. Dilemmaet her var at han satt nettopp i lag og pratet med en av de få vennene jeg hadde. Som sagt, de to vennene jeg hadde fra 9. og 10. klasse satt for det meste i kantina hvor det uansett var uaktuelt for meg å sitte ved de, men det hendte også en sjelden gang at de satt i gangen og da hadde jeg som oftest sittet sammen med dem, og han fyren som nå tydelig hatet meg.
Til tross for at jeg fortalte om dette til de to vennene mine så mente de jeg bare måtte ignorere det hele og at jeg fortsatt kunne sitte ved dem i gangen når de gjorde det, uansett om han ene satt der. Men siden de fortsatt var interessert i å henge i lag med han fyren og ikke tenkte tanken på det motsatte, så ble det så jeg holdt meg unna. Som vanlig.
Den gang nå Etter at jeg sluttet på videregående har jeg ikke opplevd spesielt nevneverdige mobbe-episoder. Noen har jo dukket opp, men ikke de helt interessante. Jeg tror det er først de tre siste årene at jeg mer har klart å få fred fra sånt. Jeg har funnet min egen, sorte stil, jeg har blitt mer sikker på hvem jeg er og flinkere til å gi faen. Spesielt etter jeg begynte å blogge så har jeg fått såpass respekt blant enkelte, jeg har blitt en kjendis i distriktet. En god del i Oppdal vet hvem jeg er, først og fremst på grunn av bloggen, og ikke fordi Oppdal er en “alle-kjenner-alle”-bygd da Oppdal faktisk har blitt litt “for stort” til å være bare det, faktisk er det mer en småby i dag enn en bygd.
Jeg har i dag endt opp med dårlig tro på fremtiden. Selv om det meste er bedre i dag enn noen gang, så er det fremdeles alt for mange hull som ikke er til å tette. Jeg har opplevd at de to vennene som har vært mine bestevenner det siste halvannet året mer har gått fra å være “bestevenner” til “venner” igjen. Når det er sagt har ikke de gjort noe galt, faktisk har spesielt den ene av de stilt opp for meg maksimalt når jeg har trengt det, og vært en skikkelig god venn. Men, saken er at jeg sliter alt for mye med meg selv av overnevnte årsaker. Jeg er paranoid og kan ofte være veldig utilregnelig og urettferdig, spesielt mot de som ikke fortjener det. Jeg klarer ikke være en god venn for andre lengre i lengden… Jeg gir alt for fort opp ting, jeg blir skrekkelig fort sjalu, irritabel og sint, og kort fortalt er og blir alle mine vennskap bare midlertidige… Bedre blir det ikke av at jeg misliker folk flest og ikke går særlig ut av døren.
Det forekommer ukentlig at jeg legger meg eller våkner med ønsker og tanker knyttet til døden, selvmord. Noen perioder er det ikke så ille, mens noen ganger føles det virkelig en belastning å være til. En belastning å være en som folk kjenner til, og skal bry seg om og være glad i..
Jeg har ikke noe tro på at jeg blir her på jorden i veldig mange år til… Samtidig er jeg ikke synsk, men jeg er absolutt ikke positiv til fremtiden, og det er mye takket være nettopp fortiden min dere har fått et lite glimt av nå.
Mobbing og ensomhet er ikke noe kult. Alene kan jeg leve med, men ensomheten vil jeg ikke ha!
Når det blir snakk om fortiden min bruker jeg ofte ord som “fortrengt” og “glemt” for å understreke først at jeg har hatt en ganske kjip oppvekst. Men har egentlig så mye gått i glemmeboka, hvis jeg ser bort fra det jeg skulle ha lært på skolen? Vel, vi kan jo se nå hvor mye jeg husker ved å forsøke å skrive et lite innlegg igjen. Det har før blitt skrevet om min historie med mobbing. Tviler på at særlig mye av det som blir skrevet nå, ikke er skrevet allerede. På en annen side har det blitt en del nye lesere siden sist. Så, hvorfor ikke?
Men, dette er ikke noe jeg skriver opp igjen for nye og ferske innom-tittere. Først og fremst så gjør jeg dette igjen for min egen del, off corpse.
Barnehagen Kjipe hendelser som skulle merkes både fysisk og psykisk begynte allerede i barnehagen. Jeg husker for det meste den tiden som en grei og fredfull periode, men ikke helt uten unntak. Det sterkeste minnet jeg har fra den gang var når to eller tre andre barn sterkt mot min vilje holdt meg nede en iskald vinter, mens det ble forsøkt å grave ned hodet mitt under mest mulig snø. Jeg husker episoden som ganske klaustrofobisk og fæl, og jeg husker at jeg gråt og var fryktelig redd.
Jeg har også noen andre episoder på minnet som inneholder spesifikt en gutt som jeg aldri har likt verken da eller når vi senere skulle møtes igjen på ungdomskolen. En fyr med heftig temperament som blant annet løp etter meg noen ganger. Kan ikke huske noe særlig av hva han ville, men jeg husker at jeg var redd. Utenom at jeg til tider ble jaget for en eller annen grunn husker jeg en episode i baksiden i barnehagen, nærmere bestemt sandkassa. Igjen er det litt svekket hukommelse på detaljer, men jeg tror jeg ble kastet en del sand på av den gutten og kanskje også av en venn av han. Jeg tror dette kan være en av flere hendelser fra barndommen som har resultert i at jeg har grått en del, og igjen følt på angsten.
Men for å gjenta meg selv så husker jeg barnehagen for det meste som grei. Jeg hadde i det minste noen venner der en periode, gode venner. Ja, nå som jeg tror jeg har fått med det som er å nevne derifra kan vi forflytte oss til barneskolen… La oss få det klart med en gang.. Jeg HATET barneskolen. Måtte den brenne intenst i helvete…
Barneskolen – De første årene I det første året hadde jeg noen jeg lekte med der og da, men ingen jeg vil kategorisere som gode venner. Vi var leke-venner, men ikke så mye mer enn det. De første årene på barneskolen husker jeg ikke var så preget av mobbing. Fra første klasse dukket det opp en og annen uheldig hendelse der og da, men det var ikke før 4. klasse at det virkelig begynte å bli veldig vanskelig. Noe jeg selvfølgelig skal komme tilbake til.
1. klasse må sies å være det tryggeste og beste skoleåret jeg hadde. Hadde som sagt leke-venner å leke med innimellom. Fra 2. klasse merket jeg en litt større endring, jeg vet ikke hvorfor, men det året ble en del mer ensomt enn første året. De jeg hadde lekt med først lekte jeg plutselig ikke like mye med lenger. Fra og med 2. klasse ble hvert friminutt mer og mer ensomt. For det meste satt jeg alene på en huske. Dersom husken jeg pleide å sitte på var opptatt gikk jeg for det meste på baksiden av skolen, alene. Var det noen der så var jeg et annet sted.
Saken var ikke den at jeg ikke ville være blant andre. For dette var en tid hvor jeg enda ønsket å forsøke å være sosial, å ha i det minste noen venner. Å gå seks skoleår alene i hvert friminutt for det meste, er noe man fort blir veldig trist av i lengden. Og det var det som skulle bli et faktum. En sjelden gang kunne det hende jeg fikk gjøre noe med andre, men godt over tre fjerdedeler av friminuttene og skoletimene generelt, husker jeg som ensomme, langdryge og mørke.
Så kom 4. klasse som et nytt kapitell i mitt liv. Og det skulle altså være her at mobbingen skulle komme mer og mer inn i hverdagen igjen, nå mye oftere for ikke å snakke om verre enn de få episodene fra førskolen/ barnehagen. Det begynte her med mer psykisk mobbing. Særlig noen av gutta i klassa over skulle gjøre narr av meg for hvordan jeg var kledd, og ikke minst hva jeg likte på den tiden. Disse gutta skulle ha det til at Kaptein Sabeltann og Star Wars foreksempel var noe dritt, og at spesielt førstnevnte var noe jeg burde legge fra meg og vokse fra nå… Må få minne om at vi fremdeles befinner oss på barneskolen, selv om man godt kan digge Sabeltann OG Star Wars uansett alder.
Det var som regel en større gruppe gutter som hadde samlet seg rundt meg for å terrorisere meg grunnet det jeg mente, det jeg likte, hvordan FORELDRENE MINE kledde meg og egentlig alt som kan nevnes. Det hendte også at jeg ble dyttet litt i en ring, fra en til en annen og at lua eller capsen jeg mot formodning skulle ha på den dagen ble tatt fra meg. Mamma og pappa mener jeg tidlig begynte å merke at det var noe, men uten at det helt hadde noe bilde av hvor tøft jeg egentlig kunne oppleve det. For jeg hadde i det minste en trøst utenom skolen, nemlig min beste venn, min farfar.
Farfar var høydepunktet i livet mitt enden det var hverdag eller helg i 11 år, frem til han døde i slutten av desember 2002. Jeg hadde i alle fall noe å glede meg til når jeg var kommet hjem. Farfar har aldri jobbet så lenge jeg har levd, han ble pensjonert før jeg ble født. På barnehagen var det nesten alltid han som hentet meg, mye oftere enn mamma eller pappa. Han hentet meg også gjerne en del ganger på barneskolen, selv om jeg som oftest tok buss da. Han var utenom min lillebror den eneste vennen jeg hadde som man kan kalle en venn, da de første ordentlige vennene mine fikk jeg først i 9. klasse, altså andre året på ungdomskolen..
Men, la oss fokusere på barneskole-årene en liten stund til. Mamma og pappa begynte som sagt tidlig å ane at ikke alt var som det burde, men siden jeg ofte var så flink til å fokusere på å få være i lag med farfar så klarte jeg delvis å legge noe mer skjul på ting.
Det var for det meste noen gutter i trinnet over meg, eller to trinn under meg som var de som plaget meg mest. Men det var også en jente i klassen min som kunne være småjævlig mot meg. Jeg har aldri forstått hvorfor, for hun var faktisk blant de jeg hadde som venner på barneskolen og vi var bittelitt wannabe-småkjærester i førsteklassen etter det jeg husker.. Men på et tidspunkt ble hun ganske tidlig en bitch.
Var det sånn at klassen skulle se film ble det ofte plassert noen benker etter hverandre. Hun skulle bevist sitte rett bak meg et par ganger, og hun benyttet dermed muligheten til å slå meg og også sparke meg i hode og særlig rygg. Jeg husker at særlig en av lærerne merket dette noen ganger, uten å gripe særlig inn. Det var ikke sjelden at jeg satt og forsøkte å ikke begynne å gråte, for da hadde jo hun vunnet, tenkte jeg… Det var i en gymtime at jeg husker det sterkeste minnet mellom meg og hun. Hun forsøkte en gymøkt å kaste en ball av det hardere slaget så hardt og fort hun absolutt maktet mot meg, hensikten var å treffe meg i hodet. På refleks klarte jeg å dukke unna.. Episoden endte med at det var jenta litt bak meg som ble truffet, og hun begynte å blø ikke så rent lite neseblod. Hun som hadde kastet benyttet nærmeste anledning til å kjefte på meg for at jeg hadde dukket mens lærerinnen i salen var opptatt med å trøste hun som ble truffet ganske bra.
Barneskolen – De siste, verste årene Så tenker jeg det er greit å hoppe til det verste skoleåret jeg hadde på den skolen. 6. klasse skulle bli det verste året på mer enn bare en måte. Det var her de hyppigste og mest voldsomme episodene fant sted. Og jeg har tenkt å bare gå rett på den verste opplevelsen jeg hadde. Det hele foregikk på et grustak. Nå var det gutta i klassen to hakk under meg som var fast bestemt for å gjøre det ubehagelig. Sjefen i gjengen forsøkte å få i gang en slåsskamp mellom meg og han. Jeg ville ikke slåss, jeg var redd og jeg innså at skulle jeg klare å fikse han ville alle de andre banke meg opp. Det var absolutt ingen voksne i nærheten, det var bare meg og dem.
Etter at det hadde dryget litt begynte jeg å løpe. Sjefen og de rundt løp like i hælene på meg. Det var ikke bare bak meg det var fiender, men det spratt også frem en og annen som hadde ligget og ventet på meg i en eller annen grøft, eller bak et og annet tre. Jeg klare å komme meg unna, ved “bare” å motta noen få slag mot brystet, og noen spark i leggen. Den dagen var den jeg gråt hurtigst gjennom en hel skoledag og det var først etter denne episoden at samtlige av lærerne tok grep da jeg løp i mot en av de som jobbet der da, kastet meg rundt henne og forsøkte å si noe som kunne gi henne en ide om hva jeg nettopp har vært gjennom. Det ble nok ikke noe konkret jeg klarte å si, jeg var nesten gråtkvalt og det var bare ord uten mye mening som jeg kanskje klarte å få ut av meg… Jeg mener også å huske at jeg ganske fort forsvant videre, og hun måtte sammen med kontaktlæreren min finne meg igjen for å få noe tydelig og sammenhengbart ut av meg.
Jeg klarte etter en liten stund samme dag å fortelle de ting. Det hele endte med at alle gutta som hadde forsøkt å ta meg fikk melding med hjem og alle måtte sitte en stund oppe hos rektor. Jeg husker at jeg satt i klasserommet med tårer begge de to siste timene etter det friminuttet. Husker også at jeg var redd for at de skulle hevne seg en lengre periode etter jeg sa i fra. Noe hevn ble det aldri, men det hendte at en og annen ropte “feiging!!!” til meg, uten noe videre dramatikk også året etter.
Etter denne episoden var det noen av guttene i min klasse som ville være med meg i noen av friminuttene. Flere hadde sympati for meg etter dette, og var med på å støtte meg i en periode, frem til barneskolen var slutt og jeg havnet i ny klasse på barneskolen…
Vel, jeg finner fremdeles en grunn til å fokusere på 6. klasse enda. For den absolutt verste episoden av dem alle var noe som ikke skjedde på skolen, men som skjedde utenom, i jula. Desember 2002 skjedde det som en dag måtte skje, farfar var ikke lenger blant oss. Min absolutt beste venn som jeg hadde gått uendelige mange turer med, han jeg hadde sittet på fanget til for å høre eventyr, han jeg hadde underholdt med egne skuespill-stykker til, han jeg hadde vært med til butikken for å kjøpe potetgull med, han som hadde dyttet meg i gang med en veipinne mens jeg skulle kjøre tråtraktor, han som jeg hadde hatt alle de beste og morsomste opplevelsene med i elleve lange år var plutselig død etter å hvert syk i en lengre periode. Til tross for at jeg hadde vist at dette snart skulle skje en stund på forhånd, så kom det likevel veldig brått på… Nå var det positive punktet jeg hadde å fokusere på i skoletiden helt vekk… Død… Ikke noe mer… Bare historie. Død…
Slik jeg husker det var det først her at selvmordstankene ble et faktum. Men det var ikke før ungdomskolen at det første selvmordsforsøket skulle komme.
Føler at jeg nå har tatt med det som er å nevne fra barneskoletiden, så la oss like gjerne hoppe over til ungdomskolen… (fortsettelse følger i part 2)
Jeg er ikke alltid den som ligger med et lik på første date. Det er ikke det at jeg ikke vil, men jeg har ikke alltid en arm å gi.
Det er mye jeg ikke kan forstå her i verden, blant annet er det mye jeg ser på som feil med bryllup flest. Ta det klassiske spørsmålet; «Vil du elske og ære henne og bli trofast hos han/ henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere?»
Hvis man virkelig elsker hverandre, hvorfor skal man la noe så lite som døden være grunnen til å forlate hverandre? Hvem bestemte at når den ene dør så er det slutt? Hvem har bestemt at man ikke kan fortsette å elske og være sammen ETTER den andres “bortgang”? For er det så mye verre å være sammen med et lik fremfor et individ med puls? Er ikke det i hele tatt ganske rasistisk?
Jeg har på følelsen av at allerede til denne setningen her er det noen som har funnet ut at dette innlegget ikke er noe for dem. På en annen side har jeg sluttet helt å bry meg om andres tap, og fortsetter.
Så alle medjævler der ute.. Her får dere servert noen udødelige argumenter for å både stifte et forhold og ha seksuell omgang med noen som har “falt fra”. De døde slår ikke opp Du kan si mye rart om lik. De lukter kanskje ikke like godt bestandig, og det er ikke alltid det hjelper med en dusj. Men ha en ting klart, de døde slår ALDRI opp med deg!
De maser, syter og klager ikke En av de vanligste årsakene til at folk går fra hverandre kan foreksempel være at den ene eller gjerne begge partene er lei av syting, mas og krangling. Dersom du er i forhold med et dødt menneske (eller dyr, hver sin smak) så kan du være sikker på at vedkommende aldri vil blande seg inn i hva du ser på tv og hvor mye eller lite du ser på tv. Du vil aldri bli kritisert for hva du har på deg, og nesten enda bedre; du kan gå naken rundt døgnet rundt uten å få kjeft. Det vil til og med bli godtatt om du tar med andre elskere hjem!
Du kan være så lenge borte med kompiser du vil uten å slippe å MÅTTE svare på den ene smsen etter den andre om når du kommer hjem, hva du gjør og hvem du gjør det med!
Og du. Generelt får du veldig sjeldent nei fra et lik, og de fleste diskusjoner vinner du forhåpentligvis.
Så mye sex du orker Her kommer kanskje det som vil være det beste av alt. Med et lik i forholdet kan du ha så mye sex du vil. Mr. eller Mrs. Corpsy er med på alt, over alt! Du er garangtert sex når du står opp, før du legger deg.. Kort fortalt når du vil!
Og apropo seksualiteten, de døde har intet gag-reflex. Eller brekningsrefleks på godt norsk… Hvilket betyr du kan stappe det du vil så langt inn i halsen på dem uten at de brekker seg og i verste fall kaster opp. Så har vi også det faktum at hvis du spesielt er sammen med et veldig råttent lik vil det neppe være noe problem med noe boner.
Intet avkom Som den offesielle barnehateren jeg er så er det ikke til å unngå det faktum at med en død partner slipper du frykten for at det vil dukke opp et uventet barn!
Neppe utro Er du en av de mer sjalue, slik som meg? Enda en perfekt grunn; De døde vil neppe være utro. Off corpse, det er ingen garanti, men tross alt så velger de aller fleste å ikke ha seg med din døde mann/kvinne. Igjen, det er ikke 100% sikkert, men mye sikrere enn om du hadde vært sammen med noen med puls.
Økonomisk kupp Helt til slutt vil jeg ta for meg det økonomiske. Spesielt gjelder dette hvis du er i lag med en kvinne med puls. Er du derimot sammen med Mr. eller Mrs. Corpsy sparer du en hel del penger. Forsåvidt har du også en fordel her ved at også barna dine likvidert, IKKE NOE BARNEBIDRAG.
Og sist, men ikke minst. De døde dør ikke fra deg!
Karen O: Strange Love
Med disse gode “nyhetene” er det bare å ønske alle der ute en grusom fin helg. Og off corpse; Happy nightmares, når den tid kommer!
Vi mennesker er som en blomst. Veldig forskjellige, selv om vi mange kan ligne på hverandre er vi alle helt unike.
Noen blir oppdaget, plukket opp, elsket og tatt godt vare på. Noen har vokst opp uten så mange andre og kan være ok med det. Andre blir bare en del av en større flokk på en eng, et jorde, eller kanskje til og med oppe i høyden på et tak.
Til tross alle forskjellene har vi alle en ting til felles. Hvis vi ikke får nok vann, lys og næring… Ja, da visner vi. Eller hvis vi brekker så kan det hende at vi overlever, men uten at vi helt blir den samme igjen.
Ja, det var fredagens metaforer som kommer fra en autist, dobbelt ironisk da ironi heller ikke er min sterkeste side. Men, ja… Vi er alle noen jævla blomster…
I kveld skal jeg gjøre det motsatte av hva jeg innimellom pleier å gjøre når jeg føler meg som jeg gjør her og nå. Jeg føler meg slapp, umotivert, litt lei meg og noe deprimert.
Akkurat i dette innlegget skal dere faktisk få slippe å lese noe om mitt eget liv. For det jeg har tenkt å gjøre nå er å lage en liste over ting man kan gjøre og ting man bør unngå å gjøre når man føler seg veldig down, altså i stede for at jeg selv leser lister som andre har skrevet om tips til hva man kan gjøre.
Unngå å klistre deg fast til det vonde Det er fort gjort å gjøre seg selv til en slave av sin egen sorg når den først dukker opp. Alt for mange av oss gjør oss selv avhengig av andre mennesker, enten fysisk eller psykisk. Nå tenker jeg spesielt på ting som å skrive den ene facebook-statusen etter den andre og slike ting.
Det hjelper å få ting ut. Men alt til en viss grad. Man skal virkelig passe seg for å gi sorgen for mye oppmerksomhet, for det er sånn at den fort kan trives litt for godt og dermed bli ekstra vond å kaste.
Så for all del, få ting ut. Men ikke la deg bli for avhengig.
Få det ut Selv om det altså er viktig å ikke gi dine deprimerte tanker og følelser for mye oppmerksomhet betyr det ikke at du ikke skal få det ut. Det er viktig å lette på trykket. Har du ingen du stoler nok på så se til å få det skrevet ned et sted. Ikke nødvendigvis på blogg, Twitter eller facebook, men på et papirstykke eller en dagbok du har oppbevart på et sikkert sted, hvis du ikke vil noen skal lese det.
Aktivitet Det er forskjell på folk. For noen hjelper det å bare ta det helt rolig og gjøre minst mulig. Det kommer selvfølgelig an på hva man plages av, og i hvilken mengde.
Likevel, personlig vil jeg anbefale å gjøre det motsatte. Nemlig; gjør noe! Gjør noe som gjør deg glad. Er du ikke sikker på hva du vil, så sats på å vær spontan. Spill et spill, gå deg en tur, ta deg en løpetur, legg et puslespill, ta oppvaska, lag en snø/jord/grus-mann.. Ja, dere har forstått meg.
Dersom det som plager deg er noe du kan gjøre noe med er det beste selvsagt å nettopp konfrontere det som plager deg. Dersom det er noe du ikke får gjort noe med, så må du heller finne på noe annet, som f. eks noe av det jeg nevnte over.
Aksepter ditt eget tempo Det er ingen som kan kreve at man kan være like kvikk, glad, oppegående og fokusert hele tiden. Så i tillegg til at jeg personlig anbefaler å gjøre mest mulig når man er nede, så anbefaler jeg samtidig å gjøre det i det tempoet man klarer å henge seg på. Stress er ikke sunt og er SOM OFTEST mer en belastning en av-belastning. Så gjør gjerne så mye som mulig, men i riktig tempo.
Med mindre det er snakk om jobb for noen, så kan INGEN kreve at du skal skynde deg eller være mer blid og positiv enn du selv føler for.
Unngå for mye usunnheter Igjen må jeg understreke at jeg nå skriver utifra mine egne erfaringer. Jeg blir ekstra overfølsom av foreksempel for mye sukker eller koffein. Trøstespis gjerne, men hver veldig forsiktig med hva du har i deg. Er du et klokt og mer fornuftig menneske som vil deg selv det beste er mitt råd å unngå mest mulig alkohol, sukker og koffein. Igjen må jeg påpeke at dette er skrevet ut i fra MINE personlige erfaringer!
Frukt og grønt gir i hvert fall meg mer enn en pose med snop, en flaske brus, alkohol eller andre usunnheter som verden egentlig burde vært foruten. Dessuten gir som oftest de sunnere alternativene også et hakk mer stabilitet, noe som heller ikke er noe minus.
Tenk på tre + tre positive ting Like før du legger deg om kvelden så tving deg selv til å finne tre positive ting med dagen som har vært, og tre positive ting med dagen som kommer.
Det trenger ikke være de helt store tingene. Det er utrolig hvor mye de helt småe tingene i livet kan gjøre. Det kan være alt fra hva du har hatt på brødskiva, eller hva du skal ha på brødskiva til hva som har gått eller skal gå på tv neste dag. Eller at noen har sendt deg et smil eller noe.
Kort fortalt: Hva som helst så lenge det er noe du personlig finner som positivt!
Ikke lat som Helt til slutt kommer jeg til noe av det som jeg finner mest frustrerende når andre gjør. Det er etter min mening alt for mange som gjemmer seg bak falske følelser og ansiktsuttrykk. Jeg har aldri forstått vitsen med å si at man har det bra dersom man ikke har det så bra. Igjen skal man være forsiktig med å gi depresjonen for mye oppmerksomhet, samtidig skal man heller ikke unngå å konfrontere den og bare late som om den ikke eksisterer.
Hver ærlig, ikke vær falsk. Å lyve er å være falsk! Å si at det går greit eller at du har det ok, når du innerst vet at det ikke stemmer eller er usikker på om det stemmer, er å være falsk! Falskhet er noe av det VERSTE jeg vet av, og det hjelper heller ikke. Skulle du være uenig og mene det motsatte blir du ikke trodd av meg, det kan jeg si for sikkert.
Sånn, da har jeg i stede for å lese hva som funker for andre opprettet en egen, personlig liste som jeg håper flere får nytte av enn at det bare er terapi for meg å ha skrevet den.
Eiere av Visa SpareBank 1 kort som starter med 410651** **** **** blir bedt om å validere kortet i de neste 24 timene.
Dette tiltaket er nødvendig som en ny sikkerhetsløsning oppgradering skyldes skje denne uken.
Hvis du ikke klarer å validere din kortinformasjon til 03/20/2013, vi forbeholder oss retten til å suspendere alle online virksomhet.
Du kan validere kortet ved å klikke på linken nedenfor:”
Har du mottat en lignende mail? For din egen skyld, IKKE la deg lure. Til tross for at det ved noen øyekast kan se ut som om denne mailen kommer fra SpareBank 1 så er dette ikke tilfelle. Denne mailen blir sendt ut av svindlere som håper at du er såpass naiv at du gir fra deg konfidensiell informasjon som de kan dra nytte av.
Fikk nettopp en sånn mail, og jeg skjønte med en gang at her var det noe muffins. Altså ikke smultring, hehe. Uansett så sjekket jeg opp på den virkelige nettsiden til SpareBank 1, og mine mistanker om at dette er forsøk på svindel viste seg å ikke overraskende stemme. Du kan lese mer om saken ved å klikke her!
Personlig vil jeg oppfordre dere andre som måtte ha fått den om å rapportere mailen, og bare fjerne den. I hvertfall, ikke trykk på linken og gjør det disse tyvene vil at du skal gjøre.
Vil på slutten av dette innlegge fortelle dere en gladnyhet som jeg vet at dere alle egentlig gir faen i, men jeg har likevel kjøpt meg en rammemadrass i dag, med plass til to. Så på torsdag kommer farfar innom for å hjelpe meg med å kaste den alt for smale, knirkete og småharde enkeltsenga jeg har hatt frem til nå! Rammemadrassen min blir fraktet hjem til meg i morgen, var faktisk så heldig å få fri frakt. Prisen ble totalt på 3990 kroner, og DET er verdt det!
Dette innlegget er ikke ment som å forherlige verken kriminalitet eller ondskap. I hvert fall var ikke tanken det i utgangspunktet. Eller, kanskje litt. Det finnes en måte å finne ut av det på. Dersom bloggen min enda står i noen timer etter dette er publisert, da går jeg ut i fra at blogg.no mener at dette innlegget tross alt er for uskyldig til at de fjerner bloggen.
Det er bare å kaste seg uti ilden. Først og fremst vil jeg stille et spørsmål om massemord, krig og sult. Det er vanskelig å tenke seg en verden hvor ingen hadde drept hverandre. Vi kan selvfølgelig strekke tankestrikken helt ut og tenke at verken mennesker eller andre dyr dreper hverandre eller seg selv, men la oss forholde oss kun til oss selv i første omgang. Prøv å se for deg en verden der mennesket ikke drepte fra sin egen art. En verden med der ikke et eneste menneske hadde begått noen som helst for for drap, ikke en gang selvdrap. Ikke en gang drepe noe i selvforsvar.
Fortsatt skulle vi pule og skape mer og mer mennesker. Vi skulle bare kutte ut all volden og slutte å ta selvmord. Hva tror dere hadde skjedd til slutt? Jeg hører min bestemors stemme i hodet når jeg tenker på dette. Før min farmor ble mer og mer fjern hadde vi en samtale om hva vi tror hadde skjedd om det verken var krig, mord, selvmord eller noen som helst form for vold fra menneskets side i verden. Min farmor trodde nok at da ville vi til slutt blitt helt utslettet, at det ikke ville være nok plass eller nok mat igjen lengre. Altså, at vi til slutt hadde sultet ihjel fordi alt ble oppspist for fort eller at vi hadde sultet i hjel fordi det ikke hadde vært nok plass til oss lengre.
Dette er bare tanker. Jeg har uansett ikke helt troen på at dette er noe vi vil kunne finne ut av likevel. Men poenget er vel så enkelt som at det er en mening med alt. Jeg har aldri vært religiøs og kommer nok aldri til å bli det heller. Det er kanskje også litt stygt å si, men noe bra er det med at det stryker med noen der og da. Jeg tror det er helt nødvendig at det dør flere mennesker verden over hver dag. Ikke bare naturlig. Så lenge vi fortsetter å produsere oss selv igjen og igjen i det tempoet vi gjør nå så er det kanskje bra at det også dør folk av mindre hyggelige årsaker enn en naturlig, rolig død.
Jeg er ikke noe fan av vold i virkeligheten. Jeg avskyr mennesker som skader eller forsøker å eliminere andre, i hvert fall så lenge det ikke finnes en veldig god grunn. Det finnes også de jeg kan forsvare etter et drap. Noen mennesker er rett og slett i live, fordi det er forbudt å drepe de. Men poenget er, jeg er igjen ikke noe fan av vold, drap eller annen form for kriminalitet i virkeligheten. Men jeg ser likevel noe positivt i at slike handlinger finner sine steder.
Har personlig ikke noe tro på at alle forbrytere i verden kan “bli snille igjen”. Så hadde det bare vært sånn at f.eks voldtektsforbrytere, barnemishandlere eller farlige nazister ble drept, DA hadde jeg også med hånden godt plantet mellom alle innvollene mine kunne si at jeg elsket drap. Men jeg gjør ikke det, jeg bare sier at jeg ser det positive i det tragiske. Og jeg er forresten for dødsstraff om noen spør, men da skal man virkelig være over 110% sikker på at man sitter med rett gjerningsperson, og den forbrytelsen vedkommende har gjort skal virkelig ha vært ille.
Men tilbake til det med ondskap. Hva er egentlig ondskap? Jeg tviler på at det som er ondskap i mine øyne er nøyaktig det samme som dere tenker er ondt. Jeg er en av de som etter en stund kan dumpe enkelte mennesker som jeg mener virkelig ikke har fortjent energien og tiden min. Jeg har dumpet tidligere venner uten å til og med si noe om hvorfor. Noen mener det er slemt. Men ja, enkelte mennesker har det hendt jeg bare har kuttet ut sånn på sekundet. Noen har jeg måttet kutte ut fordi de dessverre hadde alt for mange problemer og snakket for mye om de, noe som etter hvert ble for mye for meg.
Man kan ikke ta vare på alle, selv om man synes synd på folk. Det skal sies at de jeg har kuttet ut fordi de ble for depressive har jeg fortalt hvorfor. De jeg ikke har giddet å fortalt hvorfor er folk som burde ha forstått grunnen selv, og av unevnte årsaker burde forutsett at jeg en dag gjorde det jeg gjorde. Tilbake til saken, det finnes de som er såpass dumsnill at i deres syn er det en slem handling å dumpe de jeg har dumpet av mine årsaker. Kanskje da spesielt de jeg jo har synes synd på, men ikke orket å snakke med lengre fordi jeg måtte tenke på meg selv også.
En siste ting når det kommer til å dumpe andre mennesker. Er det slemt å eventuelt dumpe en veldig nær venn hvis saken er at du er veldig, veldig forelsket eller betatt i vedkommende, men at det ikke er sånn andre veien? Er det da slemt å dumpe et menneske fordi du selv har ugjensidige følelser til noen som tross alt aldri har gjort noe annet enn å være snill med deg? Jeg føler ikke det. Men samtidig når man elsker et menneske så mye at man blir lett sjalu og at det gjør jævlig vondt på andre måter, da vet man virkelig at det mennesket betyr noe for en…
Og til slutt. Hva hadde godhet vært uten ondskap? Hadde vi satt pris på livet og hverandre på samme måten om det ikke hadde vært for alt det grusomme som minner oss om at vi ikke kan ta noe forgitt?
Uten mørke, vil vi heller ikke ha noe lys, Uten ondt, vil vi heller ikke hatt noe godt. Ondskap og godhet er to ting som er vanskelig å definere. Jeg mener at uansett hva som er hva, de er begge avhengig av hverandre. De er begge med på å skape balanse, en viktig kontrast. Akkurat som alt annet.
Takk faen for det helvete av en verden vi lever i!
