Når det blir snakk om fortiden min bruker jeg ofte ord som “fortrengt” og “glemt” for å understreke først at jeg har hatt en ganske kjip oppvekst. Men har egentlig så mye gått i glemmeboka, hvis jeg ser bort fra det jeg skulle ha lært på skolen? Vel, vi kan jo se nå hvor mye jeg husker ved å forsøke å skrive et lite innlegg igjen. Det har før blitt skrevet om min historie med mobbing. Tviler på at særlig mye av det som blir skrevet nå, ikke er skrevet allerede. På en annen side har det blitt en del nye lesere siden sist. Så, hvorfor ikke?

Men, dette er ikke noe jeg skriver opp igjen for nye og ferske innom-tittere. Først og fremst så gjør jeg dette igjen for min egen del, off corpse.

Barnehagen
Kjipe hendelser som skulle merkes både fysisk og psykisk begynte allerede i barnehagen. Jeg husker for det meste den tiden som en grei og fredfull periode, men ikke helt uten unntak. Det sterkeste minnet jeg har fra den gang var når to eller tre andre barn sterkt mot min vilje holdt meg nede en iskald vinter, mens det ble forsøkt å grave ned hodet mitt under mest mulig snø. Jeg husker episoden som ganske klaustrofobisk og fæl, og jeg husker at jeg gråt og var fryktelig redd.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har også noen andre episoder på minnet som inneholder spesifikt en gutt som jeg aldri har likt verken da eller når vi senere skulle møtes igjen på ungdomskolen. En fyr med heftig temperament som blant annet løp etter meg noen ganger. Kan ikke huske noe særlig av hva han ville, men jeg husker at jeg var redd. Utenom at jeg til tider ble jaget for en eller annen grunn husker jeg en episode i baksiden i barnehagen, nærmere bestemt sandkassa. Igjen er det litt svekket hukommelse på detaljer, men jeg tror jeg ble kastet en del sand på av den gutten og kanskje også av en venn av han. Jeg tror dette kan være en av flere hendelser fra barndommen som har resultert i at jeg har grått en del, og igjen følt på angsten.

Men for å gjenta meg selv så husker jeg barnehagen for det meste som grei. Jeg hadde i det minste noen venner der en periode, gode venner. Ja, nå som jeg tror jeg har fått med det som er å nevne derifra kan vi forflytte oss til barneskolen… La oss få det klart med en gang.. Jeg HATET barneskolen. Måtte den brenne intenst i helvete…

Barneskolen – De første årene
I det første året hadde jeg noen jeg lekte med der og da, men ingen jeg vil kategorisere som gode venner. Vi var leke-venner, men ikke så mye mer enn det. De første årene på barneskolen husker jeg ikke var så preget av mobbing. Fra første klasse dukket det opp en og annen uheldig hendelse der og da, men det var ikke før 4. klasse at det virkelig begynte å bli veldig vanskelig. Noe jeg selvfølgelig skal komme tilbake til.

1. klasse må sies å være det tryggeste og beste skoleåret jeg hadde. Hadde som sagt leke-venner å leke med innimellom. Fra 2. klasse merket jeg en litt større endring, jeg vet ikke hvorfor, men det året ble en del mer ensomt enn første året. De jeg hadde lekt med først lekte jeg plutselig ikke like mye med lenger. Fra og med 2. klasse ble hvert friminutt mer og mer ensomt. For det meste satt jeg alene på en huske. Dersom husken jeg pleide å sitte på var opptatt gikk jeg for det meste på baksiden av skolen, alene. Var det noen der så var jeg et annet sted.

Saken var ikke den at jeg ikke ville være blant andre. For dette var en tid hvor jeg enda ønsket å forsøke å være sosial, å ha i det minste noen venner. Å gå seks skoleår alene i hvert friminutt for det meste, er noe man fort blir veldig trist av i lengden. Og det var det som skulle bli et faktum. En sjelden gang kunne det hende jeg fikk gjøre noe med andre, men godt over tre fjerdedeler av friminuttene og skoletimene generelt, husker jeg som ensomme, langdryge og mørke.

Så kom 4. klasse som et nytt kapitell i mitt liv. Og det skulle altså være her at mobbingen skulle komme mer og mer inn i hverdagen igjen, nå mye oftere for ikke å snakke om verre enn de få episodene fra førskolen/ barnehagen. Det begynte her med mer psykisk mobbing. Særlig noen av gutta i klassa over skulle gjøre narr av meg for hvordan jeg var kledd, og ikke minst hva jeg likte på den tiden. Disse gutta skulle ha det til at Kaptein Sabeltann og Star Wars foreksempel var noe dritt, og at spesielt førstnevnte var noe jeg burde legge fra meg og vokse fra nå… Må få minne om at vi fremdeles befinner oss på barneskolen, selv om man godt kan digge Sabeltann OG Star Wars uansett alder.

Det var som regel en større gruppe gutter som hadde samlet seg rundt meg for å terrorisere meg grunnet det jeg mente, det jeg likte, hvordan FORELDRENE MINE kledde meg og egentlig alt som kan nevnes. Det hendte også at jeg ble dyttet litt i en ring, fra en til en annen og at lua eller capsen jeg mot formodning skulle ha på den dagen ble tatt fra meg. Mamma og pappa mener jeg tidlig begynte å merke at det var noe, men uten at det helt hadde noe bilde av hvor tøft jeg egentlig kunne oppleve det. For jeg hadde i det minste en trøst utenom skolen, nemlig min beste venn, min farfar.

Farfar var høydepunktet i livet mitt enden det var hverdag eller helg i 11 år, frem til han døde i slutten av desember 2002. Jeg hadde i alle fall noe å glede meg til når jeg var kommet hjem. Farfar har aldri jobbet så lenge jeg har levd, han ble pensjonert før jeg ble født. På barnehagen var det nesten alltid han som hentet meg, mye oftere enn mamma eller pappa. Han hentet meg også gjerne en del ganger på barneskolen, selv om jeg som oftest tok buss da. Han var utenom min lillebror den eneste vennen jeg hadde som man kan kalle en venn, da de første ordentlige vennene mine fikk jeg først i 9. klasse, altså andre året på ungdomskolen..

Men, la oss fokusere på barneskole-årene en liten stund til. Mamma og pappa begynte som sagt tidlig å ane at ikke alt var som det burde, men siden jeg ofte var så flink til å fokusere på å få være i lag med farfar så klarte jeg delvis å legge noe mer skjul på ting.

Det var for det meste noen gutter i trinnet over meg, eller to trinn under meg som var de som plaget meg mest. Men det var også en jente i klassen min som kunne være småjævlig mot meg. Jeg har aldri forstått hvorfor, for hun var faktisk blant de jeg hadde som venner på barneskolen og vi var bittelitt wannabe-småkjærester i førsteklassen etter det jeg husker.. Men på et tidspunkt ble hun ganske tidlig en bitch.

Var det sånn at klassen skulle se film ble det ofte plassert noen benker etter hverandre. Hun skulle bevist sitte rett bak meg et par ganger, og hun benyttet dermed muligheten til å slå meg og også sparke meg i hode og særlig rygg. Jeg husker at særlig en av lærerne merket dette noen ganger, uten å gripe særlig inn. Det var ikke sjelden at jeg satt og forsøkte å ikke begynne å gråte, for da hadde jo hun vunnet, tenkte jeg… Det var i en gymtime at jeg husker det sterkeste minnet mellom meg og hun. Hun forsøkte en gymøkt å kaste en ball av det hardere slaget så hardt og fort hun absolutt maktet mot meg, hensikten var å treffe meg i hodet. På refleks klarte jeg å dukke unna.. Episoden endte med at det var jenta litt bak meg som ble truffet, og hun begynte å blø ikke så rent lite neseblod. Hun som hadde kastet benyttet nærmeste anledning til å kjefte på meg for at jeg hadde dukket mens lærerinnen i salen var opptatt med å trøste hun som ble truffet ganske bra.

Barneskolen – De siste, verste årene
Så tenker jeg det er greit å hoppe til det verste skoleåret jeg hadde på den skolen. 6. klasse skulle bli det verste året på mer enn bare en måte. Det var her de hyppigste og mest voldsomme episodene fant sted. Og jeg har tenkt å bare gå rett på den verste opplevelsen jeg hadde. Det hele foregikk på et grustak. Nå var det gutta i klassen to hakk under meg som var fast bestemt for å gjøre det ubehagelig. Sjefen i gjengen forsøkte å få i gang en slåsskamp mellom meg og han. Jeg ville ikke slåss, jeg var redd og jeg innså at skulle jeg klare å fikse han ville alle de andre banke meg opp. Det var absolutt ingen voksne i nærheten, det var bare meg og dem.

Etter at det hadde dryget litt begynte jeg å løpe. Sjefen og de rundt løp like i hælene på meg. Det var ikke bare bak meg det var fiender, men det spratt også frem en og annen som hadde ligget og ventet på meg i en eller annen grøft, eller bak et og annet tre. Jeg klare å komme meg unna, ved “bare” å motta noen få slag mot brystet, og noen spark i leggen. Den dagen var den jeg gråt hurtigst gjennom en hel skoledag og det var først etter denne episoden at samtlige av lærerne tok grep da jeg løp i mot en av de som jobbet der da, kastet meg rundt henne og forsøkte å si noe som kunne gi henne en ide om hva jeg nettopp har vært gjennom. Det ble nok ikke noe konkret jeg klarte å si, jeg var nesten gråtkvalt og det var bare ord uten mye mening som jeg kanskje klarte å få ut av meg… Jeg mener også å huske at jeg ganske fort forsvant videre, og hun måtte sammen med kontaktlæreren min finne meg igjen for å få noe tydelig og sammenhengbart ut av meg.

Jeg klarte etter en liten stund samme dag å fortelle de ting. Det hele endte med at alle gutta som hadde forsøkt å ta meg fikk melding med hjem og alle måtte sitte en stund oppe hos rektor. Jeg husker at jeg satt i klasserommet med tårer begge de to siste timene etter det friminuttet. Husker også at jeg var redd for at de skulle hevne seg en lengre periode etter jeg sa i fra. Noe hevn ble det aldri, men det hendte at en og annen ropte “feiging!!!” til meg, uten noe videre dramatikk også året etter.

Etter denne episoden var det noen av guttene i min klasse som ville være med meg i noen av friminuttene. Flere hadde sympati for meg etter dette, og var med på å støtte meg i en periode, frem til barneskolen var slutt og jeg havnet i ny klasse på barneskolen…

Vel, jeg finner fremdeles en grunn til å fokusere på 6. klasse enda. For den absolutt verste episoden av dem alle var noe som ikke skjedde på skolen, men som skjedde utenom, i jula. Desember 2002 skjedde det som en dag måtte skje, farfar var ikke lenger blant oss. Min absolutt beste venn som jeg hadde gått uendelige mange turer med, han jeg hadde sittet på fanget til for å høre eventyr, han jeg hadde underholdt med egne skuespill-stykker til, han jeg hadde vært med til butikken for å kjøpe potetgull med, han som hadde dyttet meg i gang med en veipinne mens jeg skulle kjøre tråtraktor, han som jeg hadde hatt alle de beste og morsomste opplevelsene med i elleve lange år var plutselig død etter å hvert syk i en lengre periode. Til tross for at jeg hadde vist at dette snart skulle skje en stund på forhånd, så kom det likevel veldig brått på… Nå var det positive punktet jeg hadde å fokusere på i skoletiden helt vekk… Død… Ikke noe mer… Bare historie. Død…

Slik jeg husker det var det først her at selvmordstankene ble et faktum. Men det var ikke før ungdomskolen at det første selvmordsforsøket skulle komme.

Føler at jeg nå har tatt med det som er å nevne fra barneskoletiden, så la oss like gjerne hoppe over til ungdomskolen… (fortsettelse følger i part 2)