En ikke så hyggelig barndom – Del 2

Ungdomskolen – En ny sjanse
Etter en lang og spent sommerferie var det endelig klart for å starte på ungdomskolen. Med blanke ark og fargestifter til, som noen sier enda i dag. Som nevnt før, jeg hadde ikke noen nevneverdige venner på barneskolen, så jeg tenkte at det ikke kunne bli noe verre denne gangen. På noen måter ble det dessverre sånn, men ikke med en gang. Den første uken dro åttende trinn på tur for å bli bedre kjent med hverandre. Jeg hadde nettopp begynt i en helt ny klasse som var sammensatt av elever fra tre eller fire forskjellige barneskole-klasser, så de fleste var helt ukjente for meg. En ting jeg tenkte kunne være både bra og dårlig. Jeg startet å tenke på dette som en ny sjanse med nye erfaringer og opplevelser, og selvfølgelig, det ble det også.

På den bli-kjent-turen skjedde det noe klumsete som skulle bli skjebnesvangert. En av de mer fremmede guttene i nyklassa hadde ved en feil tatt min sekk i stede for sin egen. Jeg oppdaget at han hadde den på seg relativt tidlig og jeg gjorde han oppmerksom på det med en gang. Han ga meg sekken og virket noe flau over det hele, vi presenterte oss for hverandre og gikk for å lete etter sekken hans som vi klarte å finne fort. Det ble så vi hang sammen resten av den dagen, og nesten resten av det skoleåret, jeg, han og en kompis han har kjent flere år fra før fra barneskolen de hadde gått i lag på.

Jeg syntes de virket grei og vennlige de første ukene. Men det tok ikke lang tid før de fant ut av ting og tang som gjorde at de fort fant det underholdende å begynne å erte meg. Jeg tror ikke jeg tok den ertingen i starten så ille opp. Hadde opplevd mye verre på barneskolen, og de hadde ikke kommet opp i mobbenivå riktig enda. Selvfølgelig var det bare et tidsspørsmål før ertingen oppgraderte seg til mobbing, og det tidsspørsmålet forble ikke et tidsspørsmål særlig lenge. Det som i starten var nærmere en hakket mer uskyldig form for verbal erting utviklet seg brått til noe jeg kjente mer igjen…

Når jeg i dag ser tilbake på ting burde jeg tatt hintene ganske tidlig… Jeg burde droppet de som “venner” mye før enn det jeg gjorde. Etter en kort stund begynte de også å ta lua jeg hadde på om vinteren og kastet den foreksempel opp en og annen rulletrapp så jeg måtte stresse meg opp den for å få tak i lua før jeg risikerte at den skulle sette seg fast eller noe. Det var særlig populært å ta ting fra meg, men jeg husker også en episode hvor jeg ble invitert på filmkveld. En kveld hvor jeg godt kunne vært hjemme…

80% av den filmkvelden jeg ga et forsøk, endte med at han som den første uka på ungdomskolen tok ryggsekken min ved en feil, satt og og dyttet borti meg tett og ofte på den siste av totalt to filmer vi så den kvelden når vi ikke satt rundt et bord og spiste pizza. Jeg husker at det var “Terkel i knipe” og “Resident Evil: Apocalypse” vi så, og på sistnevnte satt altså han ene og dyttet meg og skremte meg så ofte som mulig. Det ble med andre ord ikke flere hjemmebesøk hos “venner” etter det, det året.

Jeg var nå i en periode hvor jeg følte at alt var så ufattelig meningsløst og tungt at jeg bestemte meg på et tidspunkt å ta mitt eget liv. Jeg brukte to eller tre timer på å gå meg en tur opp Allmannberget som er Oppdals flotteste og mest kjente fjell, hvor jeg altså hadde bestemt meg for å ende det hele. Den kvelden endte med at jeg fikk såpass god tid på å tenke meg om på den oppoverturen at jeg ombestemte meg får jeg kom helt opp…

Nevnes kan det også at jeg ved et par anledninger, faktisk ikke alt for få ganger har angret på at jeg ikke fullførte det jeg begynte på da. Opp gjennom livet har jeg forsøkt å tatt mitt eget liv ca. 8 ganger tror jeg, de andre enda mer seriøst enn den gangen som altså var første forsøk… De andre forsøkene var forsøk som ikke skulle være like langdryge, men samtidig mer smertefulle som at jeg har forsøkt å slutte å puste ved å stramme et buksebelte så stramt rundt halsen som overhode mulig…. Men det har vært mer i enda litt senere tid igjen…

Tilbake til mobbingen på ungdomskolen…:
Det skal også nevnes at de spesielt i et friminutt fant det for godt å jage meg med sånne små ishockey-mål, og køller. Og det var særlig på dette tidspunkt at jeg begynte å revurdere om jeg skulle kalle de for mine venner lenger. Men, på en annen side, det var enten dem eller ingen slik jeg så det da, så jeg holdt ut med dem nesten helt til sommerferien. Altså et år.

Mobbingen de utsatte meg for ble en dag oppdaget på en veldig tilfeldig og samtidlig noe merkelig dag. Faktisk skjedde oppdagelsen en uke vi faktisk hadde mobbing og psykisk helse som tema. De hadde skrevet en lapp som var meningen skulle havne i min hylle. En lapp jeg aldri da eller senere har fått vite hva som sto på. Hastverk ble for dem lastverk til de grader den dagen, de klarte nemlig å legge den i feil hylle. Den som hadde fått lappen i stede for meg hadde varslet noen av lærerne. Det som sto på den lappen var såpass oppsiktsvekkende at det ble satt i gang en del handlinger for å komme i bunns med hvem som hadde skrevet lappen, og hvem den var tiltenkt til. Han som var kontaktlæreren min det året samarbeidet med kontaktlæreren i en av parallellklassene, og de nektet å fokusere på stort annet frem til de skyldige ble funnet.

De gikk fra klasse til klasse både i 8., 9., og 10. klasse for å spørre om hvem som hadde skrevet den lappen. Hele forbanna ungdomskolen på en god del elever snakket om dette, hvem som hadde skrevet lappen og hvem den var til. Til slutt ble jeg kontaktet av han som var kontaktlæreren min om en samtale mellom han og han andre læreren. Jeg tenkte det verste akkurat da, og var redd for at noen hadde klart å gi meg skylden. Da jeg kom inn til det rommet samtalen skulle foregå på så jeg nettopp de to rasshølene som hadde plaget meg det skoleåret.

Han ene gråt ganske bra, og det var faktisk han som hadde brukt mest energi av dem på å plage meg. De to lærerne i rommet fortalte at de hadde skrevet en lapp som var ment å havne i min hylle, at de hadde tilstått. Lærerne var også veldig interessert i å høre mine syn på ting, og jeg hadde ikke rent lite å fortelle da for å si det sånn. Alle episodene jeg klarte å ramse opp ble sett på som veldig alvorlige og de skyldige fikk sin fortjente straff for å si det sånn.

De trodde kanskje det var ydmykende nok for dem å bli presset til å innrømme det de hadde utsatt meg for. Men jeg tror ikke de syntes det var var mye mer stas at de etter en lengre samtale attpåtil måtte stå foran hele klassen på litt over 20 personer for å fortelle at de gjennom et helt skoleår hadde utsatt meg for psykisk og fysisk mobbing. Ja, i tillegg til melding hjem, og at hele ungdomskolen i tillegg til vår klasse fikk vite alt. Vi tre ble faktisk litt kjendiser kan man trygt si, og det var jeg som bestemte at de skulle stå foran hele klassen på toppen av det hele den dagen. Ironisk at denne episoden kom nettopp den ene uken vi hadde om mobbing. Jeg tror ikke de har følt seg så veldig kule i ettertid, jeg ble i alle fall latt være i fred.

Fra og med 9. klasse startet jeg å henge mer sammen med to andre gutter i klassen. Dette skulle vise seg å være et mer riktig og klokt valg. For uten om noen krangler og uenigheter som kom opp innimellom så er det ikke noe mer fra ungdomskolen å nevne i dette innlegget.

Videregående – For det meste bare ensomt, men..
Nå som vi er ferdig med ungdomskolen går vi avslutningsvis over til videregående. Utenom barneskolen har videregående utvilsomt vært en av de mest ensomme periodene i livet mitt. De vennene jeg hadde i 9. og 10. klasse hadde nå begynt i helt andre linjer enn jeg valgte, så det var kun i friminuttene vi så hverandre. Det som var nå var at de helst ville sitte inne i kantina med noen av gutta i de nye klassene de hadde begynt i. Jeg ville ikke sitte i kantina, for mye folk.. Så, jeg satt hvert eneste friminutt for det meste helt alene i gangen ved kantina. Alene med matpakka mi, hvis jeg hele tatt hadde med mat noe jeg sjeldent brydde meg om.

Andre året var ikke disse på videregående her i Oppdal i hele tatt, så da ble det en enda større ensomhet. For det var ikke mye selskap å hente sånn sett i de jeg skulle gå i klasse med på videregående. Første året var jeg den eneste gutten i klassa med 8-10 jenter som snakket alt for mye om blant annet hår og frisørting, som gjorde det noe utfordrende å være i klasserommet en del ganger siden jeg som kjent svimer av om folk snakker for mye om kroppskunst-relaterte emner…. Stort hjalp det ikke at vi var nabo med nettopp frisørlinja. Snakket de ikke om fag eller skoleoppgaver så baksnakket de den jenta som ikke var i rommet, eller kontaktlæreren (som virkelig var udugelig).

De to neste årene på videregående begynte jeg i spesialundervisning. En linje som er for de som trenger mer tilrettelagt hjelp. Da var det bare gutter, totalt 3 stykk det første året og 3-4 det andre og siste året. Jeg hadde ikke mye felles med de heller, annet enn at jeg sliter litt mer enn de fleste på skolen av en del forskjellige årsaker som konsentrasjonsvansker, angst ved for mange mennesker rundt meg, et behov for å få det meste repetert flest mulig ganger, og i det hele tatt vansker med å henge med.

I løpet av de tre årene på videregående husker jeg kun en opplevelse utenom alle de ensomme friminuttene, lønsj-pausene og skoletimene som var litt kjip utenom det vanlige. På den tiden holdt jeg enda på å lage mine egne amatørfilmer med bekjente på fritiden. Det hadde blitt kjent at jeg hadde spilt inn en nakenscene i en av mine filmer som blant annet inneholdt en sekvens hvor karakteren jeg hadde spilt hadde tatt seg en runk. Da var det at en gutt som jeg tror gikk i mekk-klassen hadde kommet bort til meg å sagt at jeg er en forbanna idiot, at han ikke tåler meg eller liker meg, og at jeg skulle slutte å sitte i nærheten av han. Dilemmaet her var at han satt nettopp i lag og pratet med en av de få vennene jeg hadde. Som sagt, de to vennene jeg hadde fra 9. og 10. klasse satt for det meste i kantina hvor det uansett var uaktuelt for meg å sitte ved de, men det hendte også en sjelden gang at de satt i gangen og da hadde jeg som oftest sittet sammen med dem, og han fyren som nå tydelig hatet meg.

Til tross for at jeg fortalte om dette til de to vennene mine så mente de jeg bare måtte ignorere det hele og at jeg fortsatt kunne sitte ved dem i gangen når de gjorde det, uansett om han ene satt der. Men siden de fortsatt var interessert i å henge i lag med han fyren og ikke tenkte tanken på det motsatte, så ble det så jeg holdt meg unna. Som vanlig.

Den gang nå
Etter at jeg sluttet på videregående har jeg ikke opplevd spesielt nevneverdige mobbe-episoder. Noen har jo dukket opp, men ikke de helt interessante. Jeg tror det er først de tre siste årene at jeg mer har klart å få fred fra sånt. Jeg har funnet min egen, sorte stil, jeg har blitt mer sikker på hvem jeg er og flinkere til å gi faen. Spesielt etter jeg begynte å blogge så har jeg fått såpass respekt blant enkelte, jeg har blitt en kjendis i distriktet. En god del i Oppdal vet hvem jeg er, først og fremst på grunn av bloggen, og ikke fordi Oppdal er en “alle-kjenner-alle”-bygd da Oppdal faktisk har blitt litt “for stort” til å være bare det, faktisk er det mer en småby i dag enn en bygd.

Jeg har i dag endt opp med dårlig tro på fremtiden. Selv om det meste er bedre i dag enn noen gang, så er det fremdeles alt for mange hull som ikke er til å tette. Jeg har opplevd at de to vennene som har vært mine bestevenner det siste halvannet året mer har gått fra å være “bestevenner” til “venner” igjen. Når det er sagt har ikke de gjort noe galt, faktisk har spesielt den ene av de stilt opp for meg maksimalt når jeg har trengt det, og vært en skikkelig god venn. Men, saken er at jeg sliter alt for mye med meg selv av overnevnte årsaker. Jeg er paranoid og kan ofte være veldig utilregnelig og urettferdig, spesielt mot de som ikke fortjener det. Jeg klarer ikke være en god venn for andre lengre i lengden… Jeg gir alt for fort opp ting, jeg blir skrekkelig fort sjalu, irritabel og sint, og kort fortalt er og blir alle mine vennskap bare midlertidige… Bedre blir det ikke av at jeg misliker folk flest og ikke går særlig ut av døren.

Det forekommer ukentlig at jeg legger meg eller våkner med ønsker og tanker knyttet til døden, selvmord. Noen perioder er det ikke så ille, mens noen ganger føles det virkelig en belastning å være til. En belastning å være en som folk kjenner til, og skal bry seg om og være glad i..

Jeg har ikke noe tro på at jeg blir her på jorden i veldig mange år til… Samtidig er jeg ikke synsk, men jeg er absolutt ikke positiv til fremtiden, og det er mye takket være nettopp fortiden min dere har fått et lite glimt av nå.

Mobbing og ensomhet er ikke noe kult. Alene kan jeg leve med, men ensomheten vil jeg ikke ha!

2 kommentarer
    1. Utrolig modig av deg å fortelle alle disse historiene :)) Hvem vet – kanskje du får noen til å tenk over hvordan de faktisk oppfører seg, slik at det blir en smule mindre urettferdighet 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg