Dette innlegget er ikke ment som å forherlige verken kriminalitet eller ondskap. I hvert fall var ikke tanken det i utgangspunktet. Eller, kanskje litt. Det finnes en måte å finne ut av det på. Dersom bloggen min enda står i noen timer etter dette er publisert, da går jeg ut i fra at blogg.no mener at dette innlegget tross alt er for uskyldig til at de fjerner bloggen.
Det er bare å kaste seg uti ilden. Først og fremst vil jeg stille et spørsmål om massemord, krig og sult. Det er vanskelig å tenke seg en verden hvor ingen hadde drept hverandre. Vi kan selvfølgelig strekke tankestrikken helt ut og tenke at verken mennesker eller andre dyr dreper hverandre eller seg selv, men la oss forholde oss kun til oss selv i første omgang. Prøv å se for deg en verden der mennesket ikke drepte fra sin egen art. En verden med der ikke et eneste menneske hadde begått noen som helst for for drap, ikke en gang selvdrap. Ikke en gang drepe noe i selvforsvar.
Fortsatt skulle vi pule og skape mer og mer mennesker. Vi skulle bare kutte ut all volden og slutte å ta selvmord. Hva tror dere hadde skjedd til slutt? Jeg hører min bestemors stemme i hodet når jeg tenker på dette. Før min farmor ble mer og mer fjern hadde vi en samtale om hva vi tror hadde skjedd om det verken var krig, mord, selvmord eller noen som helst form for vold fra menneskets side i verden. Min farmor trodde nok at da ville vi til slutt blitt helt utslettet, at det ikke ville være nok plass eller nok mat igjen lengre. Altså, at vi til slutt hadde sultet ihjel fordi alt ble oppspist for fort eller at vi hadde sultet i hjel fordi det ikke hadde vært nok plass til oss lengre.
Dette er bare tanker. Jeg har uansett ikke helt troen på at dette er noe vi vil kunne finne ut av likevel. Men poenget er vel så enkelt som at det er en mening med alt. Jeg har aldri vært religiøs og kommer nok aldri til å bli det heller. Det er kanskje også litt stygt å si, men noe bra er det med at det stryker med noen der og da. Jeg tror det er helt nødvendig at det dør flere mennesker verden over hver dag. Ikke bare naturlig. Så lenge vi fortsetter å produsere oss selv igjen og igjen i det tempoet vi gjør nå så er det kanskje bra at det også dør folk av mindre hyggelige årsaker enn en naturlig, rolig død.
Jeg er ikke noe fan av vold i virkeligheten. Jeg avskyr mennesker som skader eller forsøker å eliminere andre, i hvert fall så lenge det ikke finnes en veldig god grunn. Det finnes også de jeg kan forsvare etter et drap. Noen mennesker er rett og slett i live, fordi det er forbudt å drepe de. Men poenget er, jeg er igjen ikke noe fan av vold, drap eller annen form for kriminalitet i virkeligheten. Men jeg ser likevel noe positivt i at slike handlinger finner sine steder.
Har personlig ikke noe tro på at alle forbrytere i verden kan “bli snille igjen”. Så hadde det bare vært sånn at f.eks voldtektsforbrytere, barnemishandlere eller farlige nazister ble drept, DA hadde jeg også med hånden godt plantet mellom alle innvollene mine kunne si at jeg elsket drap. Men jeg gjør ikke det, jeg bare sier at jeg ser det positive i det tragiske. Og jeg er forresten for dødsstraff om noen spør, men da skal man virkelig være over 110% sikker på at man sitter med rett gjerningsperson, og den forbrytelsen vedkommende har gjort skal virkelig ha vært ille.
Men tilbake til det med ondskap. Hva er egentlig ondskap? Jeg tviler på at det som er ondskap i mine øyne er nøyaktig det samme som dere tenker er ondt. Jeg er en av de som etter en stund kan dumpe enkelte mennesker som jeg mener virkelig ikke har fortjent energien og tiden min. Jeg har dumpet tidligere venner uten å til og med si noe om hvorfor. Noen mener det er slemt. Men ja, enkelte mennesker har det hendt jeg bare har kuttet ut sånn på sekundet. Noen har jeg måttet kutte ut fordi de dessverre hadde alt for mange problemer og snakket for mye om de, noe som etter hvert ble for mye for meg.
Man kan ikke ta vare på alle, selv om man synes synd på folk. Det skal sies at de jeg har kuttet ut fordi de ble for depressive har jeg fortalt hvorfor. De jeg ikke har giddet å fortalt hvorfor er folk som burde ha forstått grunnen selv, og av unevnte årsaker burde forutsett at jeg en dag gjorde det jeg gjorde. Tilbake til saken, det finnes de som er såpass dumsnill at i deres syn er det en slem handling å dumpe de jeg har dumpet av mine årsaker. Kanskje da spesielt de jeg jo har synes synd på, men ikke orket å snakke med lengre fordi jeg måtte tenke på meg selv også.
En siste ting når det kommer til å dumpe andre mennesker. Er det slemt å eventuelt dumpe en veldig nær venn hvis saken er at du er veldig, veldig forelsket eller betatt i vedkommende, men at det ikke er sånn andre veien? Er det da slemt å dumpe et menneske fordi du selv har ugjensidige følelser til noen som tross alt aldri har gjort noe annet enn å være snill med deg? Jeg føler ikke det. Men samtidig når man elsker et menneske så mye at man blir lett sjalu og at det gjør jævlig vondt på andre måter, da vet man virkelig at det mennesket betyr noe for en…
Og til slutt. Hva hadde godhet vært uten ondskap?
Hadde vi satt pris på livet og hverandre på samme måten om det ikke hadde vært for alt det grusomme som minner oss om at vi ikke kan ta noe forgitt?
Uten mørke, vil vi heller ikke ha noe lys, Uten ondt, vil vi heller ikke hatt noe godt.
Ondskap og godhet er to ting som er vanskelig å definere. Jeg mener at uansett hva som er hva, de er begge avhengig av hverandre. De er begge med på å skape balanse, en viktig kontrast. Akkurat som alt annet.
Takk faen for det helvete av en verden vi lever i!
Vi reblogges!
