Hadde det ikke vært for at verden er full av forferdelige ting, så hadde vi brydd oss mindre om oss selv, og hverandre. Når vi hører om og vitner til fæle hendelser blir vi minnet om at det kunne ha skjedd oss selv, eller noen av de vi er glade i. Dermed blir vi også mer bevisst på at vi skal passe godt på de vi er glade i, vise at vi bryr oss om hverandre, og forsøke å gi oss selv og hverandre et best mulig liv.
Etter 22. juli i fjor gikk det opp for oss at det er ikke bare utenlands at umenneskelige ting skjer. Det er ikke bare alle andre steder at folk blir drept, det er ikke bare alle andre steder at terror skjer, det kan også skje på norsk jord.
Jeg tror at denne massakeren gjorde at i hvertfall noen av oss ble mer bevisst på å elske de vi har rundt oss best mulig mens vi enda har sjansen. Likevel ble ikke Norge et bedre land å bo i. Selv etter 22.07.11 hører vi stadig om nye drap, voldtekter, diskrimineringer, utestengelser, tilfeller av mobbing, også videre.
Jeg frykter at jeg har alvorlig rett når jeg nå skriver at vi vil oppleve lignende igjen, om ikke flere ganger verre.
Likevel, noen av oss ble mer bevisste på at vi ikke skal ta våre venner forgitt. Generelt vet jeg om en del mennesker som har blitt varmere av de mer de vonde opplevelsene livet har kommet med. En av de mest omtenksomme, fornuftige og gode menneskene jeg vet av er de som har vært borti veldig mye forjævlige ting. Folk som har opplevd mye selv, blir smarte nok til å ikke dømme og plage andre like lett.
De vennene av meg som derimot ikke har opplevd like mye, opplever jeg kan være raskere til å dømme, og kanskje ikke er like bevisste på å ta like godt vare på seg selv og folk rundt, som de som altså har opplevd mer på kortere tid.
Ondskap former godhet. Selvfølgelig skaper ondskap ondskap også. Men uten ondskap ville vi igjen ikke ha hatt godheter på samme måte som vi har i dag.
Vi trenger å bli minnet på fæle ting. Vi trenger å se og høre om ting mange av oss helst ikke vil tenke på. Nettopp fordi vi på den måten blir mer bevisste på å passe på de vi har, med kjærlighet, forståelse, respekt og vennlighet.
Fjerner vi det onde, fjerner vi også oss selv. Uten ondskap ville vi ikke vært her i dag. Uten ondskap ville verdens befolkning rett og slett vært tilintetgjort!
Så, takk Satan (vår indre demon) for den ondskapen han gir oss, sånn at de gode menneskene kan leve og formere seg videre.
På en annen side, hva vet vi egentlig om hva som er godt og ondt?
Usunn fokus Utvilsomt har jeg til tider vært noe krass mot mennesker med en eller annen form for religion. Jeg har kommet med utspill som jeg egentlig kunne latt vær å bruke, da en del av de har vært ord og setninger som kan virke veldig krenkende og sårende.
Ved flere enn bare en anledning har jeg kommet med linjer som “tilbakestående idioter” og lignende om både kristne og muslimer. Har ikke skrevet noe om andre type religioner enn akkurat de to.
Nå for tiden er det en del nyheter om radikale muslimer, og Farmen-deltageren Andreas Nørsterud. En mann med gamledagse holdninger og meninger som ikke hører hjemme noen sted i dag. Selv har jeg ikke sett noe på Farmen i år, rett og slett fordi jeg eier ikke interesse. Men jeg har likevel sett noen enkeltklipp på nett som holder mer enn nok.
Farmen-Andreas har blant annet kritisert det at menn og kvinner sover på samme rom uten å være gift, han har kritisert at kvinner ikke kler seg sømmelig nok og at de da ikke respekterer tilværelsen rundt.. Og før han deltok på Farmen skal han ha skrevet en kommentar et sted på nettet hvor han har uttalt at homofil praksis burde vært straffet.
Det har også kommet frem at denne “mannen” hadde en baktanke med deltagelsen, nemlig å bli kjent nok til å øke sjansen i å lykkes med å starte en ny type sekt som mener noe av det samme som han selv.
Jeg trodde verden hadde nok sekter, og at vi var kommet lengre i 2012, men nei da.
HELDIGVIS finnes det en god del religiøse mennesker som IKKE har samme holdninger som denne “mannen”. Nå kjenner jeg ikke til mange religiøse mennesker, da de fleste av mine venner er enten humanetikere eller satanister, men jeg vet av noen. Faktisk har jeg ei god venninne som tror på Jesus, som bærer det kristne korset rundt halsen sin daglig, og som anser seg selv som kristen.
Når jeg nå tenker over det håper jeg ikke hun har lest noen av de sterkeste innleggene mine hvor jeg har kommet med utsagn som “tilbakestående idioter” om folk med religiøs tro. For det er forskjell på å være troende, og å være fanatiker.
Denne venninna jeg trekker frem nå er ikke den jeg har mest kontakt med, men vi har hatt våre samtaler på telefon, på nett, og vi har møttes så vidt i virkeligheten. Hun er en jente man kan si og mene mye om, men hun er verken tilbakestående, eller en idiot. Hun er ikke fanatisk, hun er til og med lesbisk kristen! Så igjen, ikke alle kristne skal draes under samme kam, selv om jeg fort glemmer meg og har til tendens til å nettopp dra alle religiøse under samme kam.
Et av de største årsakene til at jeg har har noen ganske sterke fordommer til religion er først og fremst at jeg aldri har hatt noen skikkelig nære forhold til noen med religiøs tilknytting, verken familie eller venner. Når jeg har lest eller hørt om religion har det som regel vært via blogger til fanatikere, artikler om fanatikere (nå for tiden har det blitt usunt mye lesning om muslimske ekstremister), YouTube-videoer av fanatiske mennesker med holdninger og tanker som jeg ikke har mye til overs for.
Jeg har lest en del innpå enkelte kristen-fanatiker-blogger. Både funnet jenter og gutter i veldig forskjellige aldre, men med veldig like, skremmende holdninger.
Ja, jeg bruker når sant skal sies alt for mye energi på å bekymre meg over at fanatiske mennesker skal ta for mye plass i samfunnet (noe de forsåvidt alt gjør). At de en gang skal ta over makten, og at det vil ta livet av veldig mange rettigheter folk har i dag, forså å totalforandre samfunnet til et strengt sted å være der folk ikke lenger skal få si nøyaktig hva vi vil og mener.
Jeg er redd for at ytringsfriheten skal kveles enda mer enn den alerede har blitt, jeg er redd for at sensuren vil vokse mer enn den alerede har vokst. Jeg føler meg personlig truet av mange religiøse holdninger, og nettopp fordi jeg har følt at fremtidens frihet er såpass truet, så har jeg til slutt låst meg sånn inn i den frykten at det kommer ut som hat veldig ofte når jeg skal utale meg om noe som har med religion å gjøre.
Jeg sliter rett og slett å tenke på religion uten at det vekkes negative følelser i meg. For tiden er jeg veldig innestengt i min egen verden. I hele dag har jeg totalignorert når folk har forsøkt å fått kontakt med meg.
Det har kort fortalt blitt for mye av en del ting i det siste. Jeg har blant annet lest den ene artiklen etter den andre, sett den ene repotasjen etter den andre, og frykten for det jeg nevnte over, ELLER at det snart vil forekomme nye terrorangrep igjen har tatt alt for mye fokus og energi hos meg nå. I det siste har det vært for det meste om Islam, som sagt. Jeg syns ikke vil trenger slippe inn flere muslimer inn i landet vårt nå, og det faktum at flere “norske” Islamister nå har dratt til utlandet for en eller annen trening, skremmer!
Og nå kommer en av de grunnene til at jeg har vært mer fraværende de siste dagene. At jeg ikke har bloggen noe stort i det siste er som jeg har nevnt før at jeg har bestemt meg for å satse mer på kvalitet enn kvantitet. Men når det er sagt har jeg samtidlig ikke motivert meg noe i hele tatt for å finne noe å skrive om, og når jeg først har kommet med en ide har jeg tenkt som følger: At det ikke er noe vits i å gjøre noe lengre, før eller siden vil alt bli sensurert og fjernet, og glemt uansett!
“På krigsstien” med tidligere “venn” I tillegg har jeg vært truet av en tidligere “venninne” til å slette to videoer jeg har lagt ut. Denne såkalte “eks-venninna” er ikke noen jeg har laget videoer med. Derimot har jeg laget to videoer til henne, hvor den første snakket jeg varmt om henne og utalte en del om hvor mye jeg digget henne og bloggen hennes, og den andre var en video jeg la ut kreditert til henne julaften i fjor da hun ble nummer 24 i adventskalenderen jeg hadde her på bloggen. Dette var videoer hun viste hun ble glad for da, noe jeg skjønte på forhånd siden vi snakker om en tidligere blogger som er over gjennomsnittet opptatt av seg selv, og som tydelig elsker oppmerksomhet.
I januar skrev jeg et innlegg om arrangert utroskap, hvor jeg skrev mine meninger om temaet. Vedkommende som har andre meninger om utroskap enn meg mente jeg var dømmende og fant det forkastelig at jeg hadde skrevet det innlegget hvor jeg var i mot konseptet. På hennes fanside/tilhenger-side på facebook hadde vi samme dagen en liten diskusjon om temaet utroskap, og da jeg følte at hun var veldig keen på å nedverge meg dersom jeg skrev noe som ikke var riktig faktamessig, eller noe hun var uenig i så begynte jeg å miste mer og mer respekt. Og jeg skrev et eller annet til henne på privat melding om at jeg syntes hun var en dårlig eller falsk venn. Jeg husker ikke hva jeg skrev, men jeg mener å huske at jeg skrev at hun enten var en falsk eller dårlig venn.
I og med at jeg fra før visste at hun er kjent for å nedverge folk som tråkker henne på tærne, og at hun er veldig kvass og spydig når noen ikke er enig med henne, så kunne jeg kanskje latt vær å kommentere i første omgang da det hele startet med at jeg leste en status på fansiden hennes der hun gikk litt til angrep mot en jente/dame som vistnok var fordømmende mot utroskap. Da jeg selv heller ikke syntes så særlig om utroskap, arrangert eller ikke, så valgte jeg å skrive litt om hva jeg mente, følte og trodde, og det falt som dere skjønner ikke helt i god jord.
Samme dagen kuttet hun totalt kontakt med meg, slettet meg både som venn på facebook og blogg.no. Først for to dager siden ringte hun meg og truet med å gå til politiet dersom jeg ikke fjernet de to videobloggene jeg hadde spilt inn i fjor høst/vinter. Jeg vil igjen få minne om at dette er videoer jeg laget på et tidspunkt jeg enda hadde respekt for henne, og at det ikke er noe i noen av de videoene som virker krenkende, eller som er laget for å håne henne på noe som helst vis. Uansett, hun har bestemt seg for at de skulle fjernes, så det har jeg altså gjort.
Dagen før hun ringte hadde hun postet en kommentar på bloggen min hvor hun ba om dette, samtidlig som hun også hadde fått en av våre fellesvenner på facebook til å gi en beskjed til meg. Årsaken til at hun hadde brukt en fellesvenn av oss er at det ikke går ann å sende meldinger til meg på facebook, med mindre man er venn med meg. Uansett, jeg svarte til denne fellesvennen at jeg skulle fjerne de to videoene dersom hun fjernet en video hun har laget om meg.
I løpet av den telefonsamtalen med denne eks-bloggeren fikk jeg klar beskjed om at det ikke har eksistert noen video hvor hun snakker om meg. Videoen hadde noen sekunder som var om meg var en video som i utgangspunktet handler om det faktumet at jenter ofte blir kalt for horer, mens gutter ikke blir. Så hadde hun tatt frem en gutt med en blogg som et eksempel, som jeg trodde kunne være meg. Hun beskrev i denne videoen gutten som over 18 år, at han er jomfru, at han skriver bare om sex, at det har vært lagt ut nakenbilder med erigert penis og at han ved flere anledninger hadde sutret over at han vil føle seg elsket også videre.
Rundt den tiden hun kuttet kontakt med meg var en tid hvor jeg av en del andre fikk høre at det hadde blitt veldig mye fokus på sex her inne. Jeg er 21 år, altså over 18 år, og jeg er fortsatt en dag i dag jomfru. Jeg har som mange av dere vet skrevet en del deprissive innlegg hvor folk lett kan ha trodd at jeg satt å gråt bak tastaturet, mens jeg har skrevet om hvordan jeg skulle ønske jeg var mer elsket og hadde en kjæreste til tider. OG jeg har lagt ut bilder av meg selv hvor man kan se alt, det eneste som ikke stemte med de beskrivelsene hennes var det med erigert penis. Jeg har ikke lagt ut bilde av min erigerte penis, derimot har jeg lagt ut bilde hvor SKYGGEN av min erigerte penis har kommet frem gjennom noe toalettpapir. Den gutten hun snakket om snakket hun om på en noe slem og kynisk måte, og jeg trodde altså at det var meg – Og jeg håper det er flere enn meg som mener at jeg hadde gode grunner til å mistenke det uten at jeg blir sett på som innbilsk eller ustabil av den grunn.
Da jeg tok opp at jeg trodde hun snakket om meg i denne videoen, da hun ringte meg søndag, fikk jeg høre at jeg var så utrolig ustabil og at jeg måtte stikke hodet ut av medisinskapet. Hun la også på så fort hun hadde kommet med sin ordre, uten at jeg skulle få si noe som helst. Fikk også en melding hvor hun skrev noe om at jeg hadde et problem og at dette var mine farger og ikke hennes.
Foto: Jannike Grøtte Warberg.
Poenget er (for å gjøre det kort): De to videoene hun har bedt meg om å slette, de er fjernet. Det holdt ikke å skrive om overskriftene og sånt på de, de skulle totalfjernes!
I og med at den ene videoen altså tilhørte innlegg nummer 24 i julekalenderen jeg hadde på bloggen i fjor, har jeg like så godt slettet alle 24 innleggene, samt kategorien “Julekalender 2011”, siden jeg ikke ser stor mening i at det innlegget skal være på nettet når ikke videoen jeg laget kan det. Og når jeg da følte at innlegg nummer 24 ikke kunne ligge der lenger, så ble det også litt rart med en julekalender hvor siste innlegg manglet, derfor har jeg altså fjernet hele 24 innlegg fra bloggen.
Jeg har som dere vet asperger syndrom. Når man har den diagnosen er det veldig vanskelig å takle det å bli kritisert såpass som jeg føler jeg har blitt av hun, uten at jeg føler jeg har gjort noe galt. Og nesten like ille for en autist som meg er det med forandringer, spesiellt når de forekommer i så stor grad innenfor noe av det jeg brenner og engasjerer meg mest for.
Så helt til slutt vil jeg komme med hovedårsaken til hele dette innlegget! De største årsakene til at jeg har manglet motivasjon til både å blogge, snakke med noen som helst, og i hele tatt stå opp, har vært overdose med bekymring for fremtiden med tanke på det jeg har skrevet om religion og kveling av ytringsfrihet ovenfor, men det som faktisk har gått mest innpå meg de siste dagene har vært nettopp denne, tidligere “venninna”.
Jeg er en person som takler forandringer svært dårlig, og jeg bruker generellt en god del tid på å bekymre meg for fremtiden med tanke på skumle forandringer. Jeg er en person som kort sagt faller veldig fort ut av kontroll dersom noe uforutsigbart forekommer.
Så helt til slutt til dere som har vært bekymret for meg, og forsøkt å fått kontakt uten å lykkes. Jeg beklager… Det er fortsatt stor sannsynlighet for at jeg blir vond å få kontakt med, men nå vet dere som har lest dette i alle fall hvorfor.
Kjære alle mine disipler! Vi lever i en verden full av bedrageri, løgn, svik og misbruk. En verden full av respektløse, uvitende og ulojale mennesker som tapper andre for tid, energi og kraft. Uten å gi stort tilbake.
Det er ikke slik vi skal ha det. Det som er så synd er at dere fleste der ute lar folk få holde på. Har dere virkelig så lav selvrespekt? Naivitet er en skummel fiende. Å la noen tråkke på deg en gang, er invitasjon til å la det skje igjen. Lar du det skje en andre gang lar du det også skje en tredje, og mest sannsynlig en fjerde, femte og sjette også.
Når det så har blitt en vane er det vanskelig å kutte den. Har du latt noen skuffe deg etter x antall ganger har du en eneste idiot å takke. Deg selv!
Det handler om å kjenne sin begrensning, og å respektere den. Det handler om å våge å kutte ut slike mennesker som sløser tid livstid. Dessverre er det typisk norsk å være både naiv, dumsnill og det å ha en alt for stor uvane til å tilgi, selv når man burde gjøre seg selv den tjenesten å ikke gjøre det. Det at folk lar seg skuffe ser likevel ikke til å være en grunn til at folk tørr å gjøre det tilbake, selv om det hadde vært som fortjent.
Hva glemmer du da? Jo, du glemmer for det første at du ikke lever evig. Du glemmer også at du hadde gjort vedkommende en forbedrende lærepenge når han/hun/de da hadde lært at man kan ikke ta folk like forgitt lenger – Da du i såfall er en av de som har latt det frøet spire og gro, enda du visste at det ikke var sunt!
Folk som gang på gang beviser at de ikke kan holde avtaler. Folk som gang på gang bruker din tid, uten at du får stort tilbake. Folk som sløser med tiden din.. Slike mennesker fortjener ikke å bli sett på noe annet enn et patetisk menneske. Menneskeheten er en skam, for det meste!
Det finnes noen sjeler som er lojale, gode, ærlige og varige. De er det dessverre ikke mange av. Men det gjelder å finne de veldig få menneskene som faktisk er verdt tiden din, fremfor å menge seg med den gjengen av sauer som fremdeles veldig mange av oss tilgir gang på gang av en usunn uvane, eller fordi vi har så liten tro på oss selv at vi ikke tror vi vil finne noen bedre. Og til slutt, uansett hvor irriterende slike mennesker kan være: Ikke hat dem, for da har du igjen latt tiden til gå til spille på borkastede krefter.
Jeg vil ikke være en av de som har virket for overtroisk etter min død, likevel er det enkelte ting som noen ganger virker for gjentagende til å være tilfeldig.
Var nettopp ute og trakk litt “frisk luft” i lungene. På vei hjem igjen kjørte min far forbi meg noen meter unna. Han så ikke meg, på grunn av at det var en del trær mellom oss, og en vei. Så jeg tenkte at jeg skulle se på klokka. Hvis jeg kommer på å si at jeg har vinket til han uten at han har sett meg så er det typisk han å spørre om tidspunktet.
Ja, hva var egentlig tidspunktet? Jeg sjekket altså klokken på mobilen; 12.21. Det bakerste tallet blir det fremste tallet baklengs, og omvendt.
Ok, det skjer igjen. I skrivende stund skulle jeg nettopp nå tilfeldig sjekke ut klokken… Hva er den når jeg skriver denne linjen? 13.14!
Nå har det altså skjedd to ganger på en dag at når jeg har sjekket klokken tilfeldig, så har tallene enten hvert speilvendte fra hverandre.. Eller så har det fremste tallet vært det tallet som i tallrekken kommer før det andre tallet, eller omvendt.
Dette er ikke bare i dag. Jeg sjekker ikke klokken så veldig ofte. Veldig sjelden. Poenget er at det så og si alltid har vært slike tall som nettopp 12.21, 13.14, 00.00 PRESIS, 01.10, 21.12, 11.11… Ja.. Dere skjønner?
Fotograf: Jannike Grøtte Warberg
Så kall meg gjerne gæern. Men jeg lurer på om det er noe mening med dette? Dette er ikke bevist. Kan jeg ha en sånn ubevist evne til å sjekke klokken på spesielle tidspunkter?
Det finnes folk som påstår de er synske. Det finnes folk som påstår de kan gjøre andre friske med tankekraft… Så hvorfor kan ikke jeg ha en ukjent evne, et forhold til tall som jeg ikke har oppdaget før? For alt jeg vet så kan det være en makt jeg sitter på som jeg ikke har fått brukt enda, en makt som består av veldig sjeldne evner som bare venter på å bli oppdaget. Evner som venter på å vekkes til live.
Jeg tror ikke på noen guder. Jeg tror ikke på noe øvre makter da slikt får være noe som tilhører de mer mentalt tilbakestående. Når alt kommer til alt tror jeg ikke at det er noe andre enn en større rekke tilfeldigheter. Men det er litt gøy å tenke over likevel. Hadde jeg tatt opp dette temaet i forrige uke hadde jeg vel hatt større sjanser for meningsfulle svar da tallet 42 er svaret på alt, altså var forrige uke, uke 42.
Jeg håper virkelig at vi aldri helt slutter å la oss provosere og sjokkere av film. Vi tåler stadig mer enn før, men likevel dukker det opp en og annen film som provoserer. Man trenger ikke være ekstrem-Islamist for å la seg provosere eller følelsesmessig bli berørt av en, eller flere filmer.
Jeg har bestemt meg for å skrive litt kort om noen filmer som har brent seg fast i meg. Til dere som nå ikke er så glad i kjøtt, involler og blod, som vurderer å klikke dere ut av dette innlegget fordi dere tror jeg kun har tatt med slike filmer kan jeg berolige dere med at jeg har ikke det. Jeg har lage en liten liste over filmer av forskjellige sjangre og som av ulike årsaker har brent seg fast.
Til dere som ikke har sett disse filmene vil jeg på forhånd advare mot en rekke avsløringer av filmenes handlinger som kan ødelegge noen overraskelser dere ellers ville fått, om dere ikke visste om de på forhånd.
Handling: Når fire filmskapere blir meldt savnet etter å ha dratt til Amazonas for å lage dokumentarfilm om kannibalstammer bestemmer professor Harold seg for å ta med seg et team i håp om å finne igjen disse ungdommene. Etter å ha lett litt med livet på spill finner de til slutt rester av disse unge menneskene, i tillegg til en filmopptakene. Harold reiser så hjem igjen og ser gjennom det som er filmet. Etter å sett gjennom filmen blir det bestemt at den skal brennes, og ikke vises til folket. Derfor husker jeg den: Cannibal Holocaust er en kontroversiell film med sterke bilder og scener som virker svært realistiske, provoserende og groteske. Noe de også er. En av de sterkeste scenene i denne filmen er scenen hvor disse fire ungdommene har jaget de innfødte i Amazonas-jungelen inn i stråhusene sine, forså å tenne på. Barn, kvinner og menn blir levende brent ihjel. I tillegg er dette en film som du vil huske spesiellt godt dersom du er en dyreelsker. Dyr ble nemlig slaktet, plaget, torturert og drept i virkeligheten under opptakene. Og til slutt den scenen som kanskje er best husket av “folk flest; scenen hvor en kvinne blir voldtatt av noen gutter, hvor vi etterpå får se at de har plassert kroppen hennes på et spyd.
Tidligere skrevet en anmeldelse om denne filmen som kan leses her!
Handling: Etter tre år i fengsel slipper omsider Derek Vinyard ut for drapet på to mørkhudede menn. Han får fort vite at hans lillebror Danny har blitt aktiv i nynazist-gruppen som han selv ledet før han ble fengslet. Han forsøker så godt han kan å holde familien sammen, holde en viss idyll oppe, og samtidlig få broren ut av nazimiljøet. Det skal selvfølgelig ikke være bare-bare. Derfor husker jeg den: I tillegg til at denne filmen har en trist slutt hvor Dereks lillebror blir funnet drept så har denne filmen en del scener som faktisk var så voldelige at den i starten var ulovlig å vise. Scenen som har vekket mest avsky eller begeistring (alt etter som) hos folk er scenen hvor Derek holder en mørk mann nede mot fortauet, tvinger han til å bite rundt fortauskanten og deretter sparke han i bakhodet.
Handling: Carrie er en ung, pen jente som er oppvokst uten noen far, men derimot med en ekstremt fanatisk og psykotisk mor. Når hun en dag får sin første menstruasjon i skolens dusjrom freaker hun ut. Hun løper mot de andre jentene og ber sårt om hjelp. Med tanke på sin religiøse, overbeskyttede mor vet hun ikke en gang at mensen finnes, og derfor blir hun naturligvis svært redd. De andre jentene på skolen håner henne og mobber henne på det grovestet. Det nærmer seg skoleball, og når Carrie til sin overraskelse blir invitert er hun naturligvis veldig skeptisk, spesielt med tanke på at gutten som inviterer er en gutt som kan velge hvem han vil, enda han har dame. Det viser seg at noen av jentene på skolen har koket sammen en djevelsk, umenneskelig plan for å offentlig ydmyke Carrie på det mest forsvarsløse – På ballet blir nemlig en større bøtte griseblod tømt over vakre, nypyntede Carrie, og den fineste kvelden i hennes liv ender opp med å bli den verste. Derfor husker jeg den: Først og fremst er dette en veldig provoserende film, spesielt for de som opplever eller har opplevd mobbing selv. Hovedpersonen Carrie blir psykisk og fysisk terrorisert på det groveste, selvtilliten hennes skal rives ned av det lille som finnes. Scenen jeg husker som mest nervepirrende er slow-motion-scenen hvor hun går opp mot scenen for å motta en pris, forså å få bøtta med griseblod over hele seg. I tillegg til alt blodet fra bøtta utvikler scenen seg til å bli enda mer amper når Carries sinne koker over, og med sine psykiske og overnaturlige evner dreper absolutt alle som ikke klarer å komme seg ut av skolen, også den personen som har vært hennes eneste og beste støtte – Nemlig lærerinnen hennes. Sluttscenen hvor en av de få overlevende går mot Carries grav mot slutten (ja, Carrie dør), full av dårlig samvittighet er også med på å tatovere seg inn i hjernen din.
Tidligere skrevet en anmeldelse på denne filmen som kan leses her!
Handling: Unge Karl Løvehjerte er alvorlig syk og vet selv at han om ikke lenge skal dø. Hans beste venn og støtte er storebroren Jonatan som forteller at når han dør vil han ende opp i en vakker eventyrdal som heter Nangijala, og at tiden i Nangijala er helt anderledes enn verdenen de nå lever i. Han forteller også at det vil føles som bare noen få dager for Karl uten Jonatan i Nangijala, mens for Jonatan vil det vare et helt liv før han skal få se broren igjen når han selv skal dø som en gammel mann. Ting blir derimot ikke som de tror og under en dramatisk brann ender det opp med at eldstebroren er den som dør først når han ofrer livet for å redde Karl. Noen dager etter Jonatans heltemodige død, dør også som forventet Karl av sykdommen. Brødrene treffes så igjen i Nangijala, og Karl er ikke lenger syk. Likevel skal det vise seg at ikke alt av bekymringer, lidelser og motgang er over. I dalen herjer og styrer nemlig den onde, maktsyke Tengil – En mann som tar menn fra sine familier, og tvinger dem til å jobbe til de til slutt ikke orker mer, forså å fôre dragen Katla med dem!
Derfor husker jeg den: Først og fremst fordi det første vi møter er en dødssyk gutt som knapt kan være rundt 11 år. Denne filmen har karakterer som har et veldig nært og sterkt vennskap, i tillegg til at vi blir knyttet tett til karakterene selv. I tillegg til scenen hvor unge Karl ligger i sengen å hoster og venter på å dø, har filmen scener som også vekker sinne i tillegg til tristhet. Scenen hvor Tengil peker ut menn i landsbyen Nangijala som skal være hans slaver til døden, sees gjerne med et tungt sukk. Det er vondt å se når disse mennene blir revet fra de enslige kvinnene og barna de har. Det gjør også noe med meg når en av mennene som protesterer mot Tengil blir henrettet forran hele byen etter å ha spyttet Tengil i ansiktet. Sluttscenen hvor brødrene Løvehjerte endelig har beseiret ondskapen i byen, men likevel møter på motgang når Jonatan er blitt lam av Katlas flammer, er også sterk. Spesielt når Karl forteller at han ikke lenger er redd for døden, og tilbyr seg å hoppe utfor kanten med Jonatan på ryggen, som da Jonatan ofret seg for han først. De velger altså å dø på nytt, forså å reise inn i enda en ny verden som skal være enda bedre enn Nangijala og den verden vi lever i.
Handling: Når to menn våkner opp i en og samme kjeller med en død mann mellom seg skjønner de at noe alvorlig har skjedd, og at noe er i ferd med å skje. Adam Faulkner har jobbet med å snike seg innpå folk for å ta bilder av de, bilder som kan brukes mot disse menneskene i ettertid. Dr. Lawrence Gordon er kirurg og jobber på et sykehus hvor de for en tid tilbake hadde en kreftsyk pasient ved navn John Kramer. Gordon mistenker at John kan ha noe med situasjonen deres å gjøre. Fastlenket prøver de så godt de kan å komme seg ut, evnen til å samarbeide settes på prøve, og de spiller et spill på liv og død. Når de kommer over èn kassetspiller og hver sin kasset får de hver sin beskjed om hva de skal gjøre for å overleve. Det viser seg at de har blitt plassert i kjelleren på bakgrunn av sine feil/uvaner i livet, og at mye av det som venter dem de neste timene er svært symbolsk med hva de har gjort av dårlige/umoralske valg. Derfor husker jeg den: Utvilsomt er dette en film som var svært original med sitt konsept da den kom ut. Dette er ikke en typisk vold-film som mange uvitne tror. I motsetning til mange andre filmer i samme sjanger har denne filmen en mer original historie med uventede twister. Moralske spørsmål taes opp. Men selvfølgelig, i tillegg til de moralske eller umoralske spørsmålene filmen stiller, så er dette også en skrekkfilm med morbide bilder og hendelser. Blant annet når en overvektig mann med fortid som selvskader ironisk nok må gjennom en jungel med piggtråder for å kunne fødes på ny.
Den scenen folk flest husker best er likevel når Dr. Gordon tar den skjebnesvangerte avgjørelsen om å skjære av seg foten forså å krabbe ut og hente hjelp til Adam som fremdeles er lenket fast. Heller ikke skal vi glemme den uventede twisten helt på slutten hvor mannen som har ligget helt stille i blod gjennom hele natten plutselig reiser seg, forså å rive av noe påklistret make up-blod som tyder på at han bare har vært dopet, forså å spilt død hele tiden – Og ja, den døde mannen midt på gulvet John Kramer.
Handling / Derfor husker jeg den: Til slutt skal jeg faktisk skrive litt om en norsk film som i motsetning til de overnevnte filmene ikke er fiksjon, men faktisk en dokumentarfilm fra virkeligheten. Filmen tar utgangspunkt i Bjørn Erik Andersens liv som kristen, men også homofil. Den 20. oktober 1992 forsvant Bjørn Erik fra der han bodde, og det tyder på at han tok sitt eget liv. Filmen inneholder intervjuer med hans beste venninne, hans foreldre og andre nære. Vi får også innblikk i sterke sitater fra Bjørn Eriks dagbok, og det er tydelig at han har slitt veldig sterkt med den han var, og ikke minst hvordan folk rundt ville takle at han var homofil.
Filmen er sterk på flere måter, blant annet fordi produsenten bak denne filmen har fått kommet så tett innpå de etterlatte, og fått såpass ærlige intervjuer og kommentarer fra dem. I tillegg er det de færreste normale som ikke vil bli provosert spesielt av flere utalelser som en kristen prest i filmen kommer med som går ut på at homofili er en synd som skal slås ned på og bekjempes. Filmen avsluttes med Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland sine syn på homofili om at de aksepterer homofili, men at vi ikke skal akseptere homofil praksis. Dette er en film jeg vil ambefale alle uansett religion og legning å se, til tross for at den er noen år gammel.
Det er lett å tro at vi lever som udødelige. Om ikke udødelige, så skal vi i hvertfall leve lenge enda. De fleste av oss.
Hvordan tørr vi egentlig ta det forgitt? Du utsetter å gjøre noe morsomt med en av dine nærmeste, fordi det kan vente med til etter helga. Mest sannsynlig vil det ikke skje noe, men hva vet vel du?
Ingen garanti finnes for at det skjer noe uforutsigbart. Noe alvorlig noe. Noe fælt. Noe som kan endre alt!
Å tenke at det verste kan skje, forså å gjøre mest mulig i frykt for “noe” er ikke sunt. Du skal ikke stresse, stress er få tjent med. I 2010 foreksempel var det registrert at 15110 menn var rammet av kreft. Og 13161 kvinner, totalt var det registrert 28271 krefttilfeller, og det bare i Norge.
Til tross for at i mange tilfeller av kreft er det mange ganger helbredelig kreft. Men vi har også uhelbredelig kreft, i Norge, og over alt.
Selvfølgelig, flere av oss skal gå gjennom livet uten å få diagnosen også. Men det er ikke “bare” kreften som kan ta fra oss det vi eier og har. Daglig blir også drap og selvmord begått i Norge.
Så skal vi heller ikke glemme alle de mer vanlige dødsårsakene. Ulykker, hjemme eller andre steder. Og det hjelper ikke å ikke bo i Nord-Norge for å unngå å dø i f.eks brann. Døden kommer og tar deg når den vil’
Du kan løpe så mye du vil på en tredemølle. Du kan trene så mye du vil. Døden finner deg alltid, uansett.
Jeg har ikke lyst å stappe noen full av triste tanker, bekymringer og paranoia. Men derimot vil jeg heller ikke dere skal leve i den naive forrestillingen om at det er helt trygt å vente, vente og utsette!
Elsker du noen, vis det. Brenner du for noe, tørr å gjør det. Ingen av oss har en garanti for evig liv. Det hjelper ikke hva du tror på, eller ikke tror.
Tørr du virkelig leve på utsettelser, venting og 100 000 fornuftige vaner og regler, tørr du å satse på at du kommer til himmelen etter døden? Eller et paradis med flere jomfruer enn du kan telle?
Du vet en ting, det er at du lever nå. Føles det ikke som om du lever, må du gjøre noe med det. Etter helga kan det være for sent. Har du tenkt på det?
Folk går skole for å bli noe. Man tar utdanning for å bli noe. Man pugger, puster og peser for å bli noe. Du går også skole for å lære noe. Utvikle noe. Finne ut av noe. Og igjen, bli noe.
Først skal man gjennom 7 år med barneskole. I førsteklassen er det mest lek, ute og innestund, kos og morro. I andre klassen skal vi bli flinkere til å lese, lære bokstaver. Lære å regne til 100. I 6. og 7. klassen hører vi så smått om karakterer, men det er likevel ikke noe vi får før ungdomskolen.
Så er barneskolen etter 7 år slutt. Nå skal du gjennom 3 år til med skole, på ungdomskolen. Ungdomskolen har du kanskje grudd deg litt til på forhånd, du var kanskje redd for at du ikke skulle få nye venner, mange av de du gikk med på barneskolen mister du kanskje litt kontakt med… Men ungdomskolen går likevel fortere unna, enn man forutser.
Nå er du ferdig med de påtvungne-skoleårene som alle norske barn skal ta. Du fullfører 10ende klasse og du kan nå gå videre på videregående om du vil det. Du velger å følge strømmen, hva skal du ellers gjøre når alle andre går på skole? Etter kanskje 1, 2 eller 3 år på videregående kjenner du deg noe skolelei og vurderer et friår. Nei, du bor fortsatt hjemme og der er det mor som bestemmer, eller kanskje du ikke gikk videregående? Hva vet vel jeg? Ikke har det noe med poenget mitt å gjøre uansett.
Det er klart, alt du går til, opplever, går gjennom er med på å forme deg mer eller mindre. Alle du snakker med gjennom årene, alt du leser, alt du gjør, hører og opplever er med på å påvirke hvem du er i ferd med å bli. Men er det virkelig sånn at man blir det man blir mest takket være skole?
Igjen kommer det selvsagt ann på fra skjebne til skjebne. Individ fra individ. Hvor mye skole man går, eller ikke. Men mitt budskap og mine tanker går i dette innlegget mer til oss som kanskje ikke gikk så mye skole. Vi som forsåvidt har gått barneskole, ungdomskole og videregående, men likevel kanskje ikke var så veldig til stede. Har ikke vi blitt noe også?
Se på meg! Møter du meg personlig møter du en person som har gått tilsammen 13 år skole, på papiret. Du møter også en person som spesielt de siste årene fikk så mange brev i posten grunnet fravær at vi sikkert snakker 3-4 brev hvert år, de siste 5-6 årene. Siste året hadde jeg godt over 50 prosent fravær, om ikke mer. Og så er det også et spørsmål hvor tilstede jeg var på skolen når jeg var det fysisk.. Jeg tipper at psykisk har jeg kanskje vært på skole sånn i 5-6 år.. De andre tilfellene var jeg enten hjemme, eller så var jeg på skolen men psykisk i en helt annen verden, en verden som jeg lever mest mulig i nå som jeg har kommet meg utenfor de teite murene, kalt skole.
Jeg skal ikke lage et innlegg for jeg på noen som helst måte oppfordrer til å gi faen i skole. Det er absolutt ikke det jeg prøver å si. Men det jeg sier at jeg har vært veldig lite tilstede i skoleundervisningen, både fysisk og psykisk, likevel føler jeg selv at jeg har blitt noe mer enn mange som faktisk har gått skole, har blitt.
Foreksempel er jeg en dyktig tegner, det var aldri noe jeg lærte på skolen. Jeg anser meg som en dyktig blogger når jeg virkelig gidder å ta bloggingen seriøst nok. Jeg har blitt en av de beste vennene du kan få dersom du først kommer gjennom og inn i min verden (kilde: det er det mine venner i alle fall sier, selv om de er få).
Nei, man trenger ikke skolegang for å bli noe. Den personligheten jeg har blitt er ikke den skolen har forsøkt å lage til meg. Jeg kan gå så langt å skrive at jeg egentlig nesten kunne stoppet å gå skole i 2./3.klassen med tanke på fag og den slags. Det eneste jeg kommer på som jeg har hatt bruk for, som jeg lærte på skolen var faktisk å skrive å lese. Alt det andre har jeg så og si glemt! Alt det andre jeg har av kunnskap og evner, har jeg plukket fra bøker de senere årene ETTER jeg var ferdig på skolen.
Ikke fikk jeg noen venner på skolen jeg har beholdt i senere tid. De vennene jeg har, som jeg holder på nå, de har jeg funnet helt på egen hånd over blogg.no, facebook og tilfeldige bekjentskapelser i bygda. Igjen noe skolen ikke har hatt noe med.
Så tørr å gå dine veier, innse at det er ikke nødvendig å gå mil etter mil med skolegang for å bli noe. Jeg anser meg som en kjempeperson innenfor de sjeldne verdiene og evnene jeg har. Livet handler om å finne seg selv, og det er noe du som individ må finne på egen hånd. I alle fall i de fleste tilfeller.
Gå med deg selv, ikke la andre finne opp dine verdier og egenskaper. Bli noe, bli noe individuelt! Ikke omgi deg i flokk! Individuel hilsen fra meg! ^^
Uansett hvor mye man ender opp med å drømme om den perfekte drømmekjæresten, ender de fleste opp med et individ som ikke en gang kunne vært tremeninngen til den personen man hadde i tankene. Livet er minst like fylt av overraskelser, forandringer og twister som kroppen til Davy Wathne er fylt av Coca Cola og uggen kroppsveske.
Det er flere som før meg har skrevet om sin såkalte drømmepartner. Mange av dere er 16 år og har alerede hatt 1-2 kjærester. Denne lista kommer derimot fra en 21-åring som har vært jomfru og singel hele livet.
Jeg tenkte at listen min skal inneholde fire punkter som vedkommende MÅ ha for at det i hele tatt skal være aktuelt med et forhold. Pluss fem punkter som hadde vært veldig flott om vedkommende hadde, altså såkalte bør ha-punkter.
Min kjæreste/samboer MÅ:
1. Være noen lunde sexy … Hvem vil egentlig ha en partner som ser ut som en potetsekk? Utseendet er ikke alt, og jeg er virkelig en av dem som syns at det er alt for mye fokus på utseende og kropp. Men på en annen side, er du ikke pen nok så er det helt utenkelig med et forhold. Hvis vi skal være kjærester må jeg i alle fall ha sett deg først, sånn at jeg vet du ikke er stygg..
2. Ikke være en kleptoman … Alt jeg eier og har er jeg grådig redd for. Hvis du er kleptoman kan du ikke bare glemme et forhold med meg, men mest sannsynlig også å være venn med meg i hele tatt. Har dui hele tatt en fortid med stjeling kommer jeg til å bruke alt for mye energi på å bekymre meg for at du skal ta noe under nesa på meg… Og da tenker jeg først og fremst ikke på at du skal nappe ut nesehårene mine mens jeg sover, forså å legge de ut på Ebay…
3. Være tålmodig, forståelsesfull og rettferdig … Alle som skal ha noe med meg å gjøre er bare nødt til å være tålmodig. Det er en god del ting med meg som enkelte synes går noe treigt, ting som mange andre tar forgitt.. Jeg kan aldri i livet leve med noen som ikke forstår meg eller i det minste aksepterer meg for den jeg er. Jeg er en tålmodighetstest å være i lag med.. Samtidlig kan du bare glemme å være i nærheten av meg dersom du er en kjip og urettferdig person!
4. Like små dyr og insekter … Jeg har pr dags dato fire rotter og en chilean rose hair tarantella. Du MÅ ikke elske edderkopper og rotter, men det er et must at du takler å leve med en som har den slags kjæledyr! Hvis ikke kan du se deg om etter en annen, jeg dropper ikke dyra mine til fordel for en kjæreste.
Min kjæreste bør:
5. Kunne elske seg selv … Jeg er selv et menneske som prøver å prioritere meg selv fremfor andre. Jeg elsker å ta bilder av meg selv og andre, og dersom du er et menneske som ikke unngår å bli tatt bilder av, filmet også videre, så er det et MEGAPLUSS – Dersom du er et menneske med stort elskov for deg selv, et menneske som elsker å bli tatt bilder av, bli filmet også videre – Da tror jeg vi kan passe bra sammen. Janteloven er noe dritt, og mennesker med lav selvtillit er slitsomt i lengden, og usexy…
6. Være et horribelt, morbid menneske … Du har kanskje merket at jeg er over “normalen” glad i skrekkfilmer, horror, zombier, morbide dukker og andre mørke, morbide ting. For å si det sånn, dersom du HATER sånne ting er det bare å glemme at vi noen gang skal være sammen. Du må ikke være en like stor fan som meg når det kommer til død og groteskheter, men hils Satan og han skal si det er en stor fordel!
7. Være glad i sex … Og når det er sagt, ikke sex hele tiden. Hadde du vært nymfoman så hadde ikke jeg taklet det. Men likevel, min kjæreste bør være glad i å ha sex. Hun bør ha baller, det vil si… Jeg ønsker ikke nødvendigvis en dame som tidligere har vært mann (selv om det skulle gått bra), men jeg ønsker en dame som tørr å prøve MYE innen for det sexuelle. Som har få grenser, og som foreksempel ikke er redd for å ha seg på et offentlig sted der det er fare for å bli tatt på fersken. Så kan heller noen ta meg på bananen 😀
8. Ikke elske barn … Jeg kommer ikke til å gi deg et barn. Jeg skal ikke si at jeg hater barn, men det er ikke langt unna. Jeg elsker barsnlige mennesker, men jeg takler ikke sånne ekte barn (bare falske barn, haha… eh, nei)… Jeg har mest lyst til å ta vært barn jeg finner, mose de sammen til en ball, forså å skyte de langt avgårde med en gedigen kanon! Sååååå, min drømmekjæreste har en fordel om hun er steril og ikke ønsker seg barn.
9. Ikke være religiøs … Jeg ser på de fleste religiøse som noen tullinger. Jeg er personlig LaVeyansk satanist, noe som vil si at jeg IKKE tror på Satan, men tror på og dyrker meg selv. På en annen side, dersom du generelt er en kul person som oppfyller de fleste av punktene over så skal det gå bra om du tror på en eller annen Gud, så lenge du bare er litt normalt religiøs og ikke fanatisk religiøs..
Sånn. Jeg gidder ikke melde meg på sånne datingsider. For min del kan jeg sikkert leve livet ut som singel. Men samtidlig så skal jeg ikke fornekte at jeg ønsker noen å leve med, men da MÅ vedkommende oppfylle alle de fire øverste punktene, og bør oppfylle flest av de fem siste! Hehe, sånn inn med t-skje..
Tenkte å slå til med et litt originalt innlegg her, igjen! Aldersforskjell har jeg så tynt blogget om før. Jeg har tidligere blogget om foreksempel de å ha eldre og yngre venner, og det å ha aldersforskjell i forhold. Denne gangen kan vi starte med et mindre generellt og mer presis eksempel.
La oss si at jeg, ja meg ja.. La oss si at jeg møter på en dame på 40 år. Jeg er for dere som ikke vet det 21 år. Faktumet er at vi begge er kåte, og vi vil knulle nå! Dersom jeg synes hun er flott, og hun heller ikke synes jeg er så alt for ille – Er det da noe galt med at vi skal ha oss? Unntaket er selvfølgelig at den eldre kvinnen er min egen mor eller noe sånt.
Mens jeg enda gikk ungdomskolen enda husker jeg godt enkelte samtaler vi gutta kunna ha. Der ble det fortalt at en gutt som er 2-3 år eldre enn meg, som bodde på et slags borettslag tilfeldig hadde fått over nabokjærringa rundt 40 år og at de hadde pult som to kaniner, og kort fortalt latt følsene få leve ut.
Jeg er ikke ute etter å oppfordre modne kvinner til å feie over alle kompisene til sønnen sin på 18 år, men jeg bare stiller spørsmål her. At jeg snakker om frivillighet her, tar jeg som en selvfølge at dere skjønner!
Modne kvinner har så gjerne mer å gi enn kvinner på foreksempel min alder. Desto eldre partnere man finner seg, desto bedre kan de gjerne være av sine seksuelle erfaringer. Minuset kan jo fort oppleves for den som er eldre å ha en som er flere hakk mindre erfaren. Men for å igjen snu det positivt: Tenk så fint felleskap det er at eldre kan lære opp de unge! Det kaller jeg for magi i hverdagen! <3
Men la oss til slutt si som følger… Vi har et menneske på 18 år og et annet menneske på 40 år. Den på 18 år så og si like sterke seksuelle erfaringer som den på 40, de begge har lyst på et knull nå – Er det egentlig noe i veien for at de skal gjøre det, så fremt vi HELST ikke snakker f.eks mor og sønn, datter og far, sønn og far, sønn og tante, eller andre eksempler som går under incest!
Så lenge man ikke begår voldtekt i noen form, og ikke gjør pedofile handlinger syns jeg folk skal knulle hvem de vil, når de vil!
Man sier at man skal elske og sette pris på den yngre generasjon. Man skal bare ikke fortelle det høyt at man har elsket? ^^
Hvis noen skulle stoppe meg på gata og spørre hva jeg personlig synes er galt med nordmenn flest, så hadde jeg satt pris på om jeg var synsk sånn at jeg på forhånd kunne fått tid til å skrive en liste som jeg kunne lese opp fra. Ikke at man trenger noe liste for å huske at det er mye jeg syns vi i Norge har å bli bedre på. Men det er faen så mye å ta av når man egentlig tenker over det, og jeg skulle gjerne fått med ALT!
Jeg vil starte med å utpeke at Norge fremdeles er et wannabe-land. Jeg-vil-men-får-det-ikke-til-mennesker er så og si overalt, og i veldig stort flertall. I alt for mange steder i landet vårt blir man sett rart på om man foreksempel spaserer ned til Bunnpris en tidlig tirsdag i nattbuksa og et par tøfler. Bor man i en av storbyene våre derimot driter man mer i det, heldigvis. Jeg er født i en bygd, som vasser over av tilbakestående wannabees. Vi vil så gjerne lage bra musikk, vi vil så gjerne lage legendariske filmer, vi vil så gjerne provosere, overaske, sjokkere, og gjøre noe helt fantastisk. Vi vil, men får det ikke til, rett og slett fordi veldig få i Norge har baller!
Ta skrekkfilmproduksjonene i Norge foreksempel. De fleste forsøkene på å lage skrekkfilm her til lands har mer endt opp som karakter-drama-thriller, ikke det jeg personlig kaller for skrekkfilm… Vi er rett og slett for beskjedne, for feige og alllllllt for selvhøytidelige! Kle deg anderledes, kle deg ekstremt og folk vil se rart på deg øyeblikkelig. Har du ikke en klestil som henger sammen er det galt, har du alt for sterke farger er det galt, er du alt for mørkkledd er det også galt.
Hva skjer dersom du er åpen om problemer, mørke tanker, og faktisk også til og med forteller at du faktisk tenker på selvmord? OPPMERKSOMHETSSJUK! Jeg har vært der, folk dømmer deg øyeblikkelig for å bare være ute etter oppmerksomhet dersom du faktisk er ærlig og skriver hyppig og usensurert om hva som faktisk foregår oppe i tankene dine, følsene dine og livet ditt. “Noe skal man holde privat, også”-holdningen er som kreft!
Jeg personlig beundrer de som tørr å gi såpass faen, at de heller velger å skrive om sine depressive, mørke tanker, fremfor å “ignorere de”. Det er selvfølgelig at venner av folk som sliter kan føle seg såret dersom vedkommende f.eks skriver at de føler seg ensom, at de ikke har venner, at ingen bryr seg også videre. Selv om dette ikke NØDVENDIGVIS er sant, så er det likevel gjerne en grunn til at noen føler det, og fremdeles har overlevd med disse holdningene og ordene uten at man til slutt har begått selvmord. Man er ikke nødvendigvis en løgner selv om man skriver hyppig om selvmordstanker, og likevel ikke enda har begått dem, til tross for om det har vært sånn kanskje i 10 år!
Folk som sier at slike folk er løgnere, og trenger å skjerpe seg… Etter min mening er det heller slike som trenger å skjerpe seg! Ingen får det i hvertfall bedre av at folk dømmer andre for å være “oppmerksomhetssyk”, “løgnere” osv…
Helt til slutt vil jeg skrive litt om folk som foreksempel har et prosjekt eller noe de driver med. Og i den sammenheng kan jeg foreksempel ta utgangspunkt i en del bloggere. Det er så mange som vil skrive noe, lage noe, mene noe. Problemet er at veldig mange her egentlig ikke har noe spesielt å formidle. Veldig mye blir produsert rett og slett bare fordi noen vil lage noe. Dersom man ender opp med å foreksempel lage en sang for å lage en sang, lage en film for å lage en film, drive en blogg kun for bloggingens skyld… Da mener jeg heller man burde gjort noe annet. For all del, folk skal få gjøre det de vil, det gjør vi uansett, og det er også det vi SKAL! For friheten skal vi beholde, av det som vi har igjen, av det som ikke overmaktsfolka har spist opp og fråtset til seg enda..
Men for å komme til poenget i de siste linjene: Dersom du kun blogger for å blogge, lager en film KUN for å lage en film… Da burde du heller ta deg en pause, og heller gjøre noe annet. For det er virkelig få av oss som lager gode blogger uten å legge noe personlig i det. Der har vi problemet, de fleste av oss legger gjerne ikke sjelen vår oppi det vi gjør. Enten gjør vi det ikke fordi vi har funnet på å gjøre noe som egentlig ikke er noe for oss, eller så tørr vi rett og slett ikke. Fordi vi er redd for hva andre vil si, vi er redd for å mislykkes.. Hvordan skal vi noen gang markere oss godt nok og vokse, dersom vi er redd for ha andre måtte mene?
Såå… Når du spør meg om hva jeg personlig mener feiler nordmenn flest: Vi er for dømmende, for selvhøytidelige og for feige!
Vi er redd for å være selvopptatt, fordi janteloven sier det er gæernt! Vi er redd for å tøye grensene, for da får vi høre det! Vi er redd for å motsi flertallet, for da kan vi bli knust… Vi er redd for å vise oss nakne, rett og slett, fordi nordmenn flest er opptatt av at noe skal man holde privat også… Og når jeg snakker om nakenhet, mener jeg ikke nødvendigvis utseendemessig, men også det å blotte meningene og tankene sine!
Jeg er i mot veldig mange av de holdningene vi fleste har, som bare er med på å holde oss selv nede. Vi skal tørre å skyve oss høyt oppe, vi skal tørre å være våre egne guder, vi skal få lov til å se ut AKKURAT SOM VI VIL, vi skal kunne tørre å vise innvoller på kino, vi skal kunne tørre å gå ut av huset; uten å frykte hva andre måtte mene, og hva det måtte gjøre med oss som den vi egentlig er skapt til å være!
