Hvis noen skulle stoppe meg på gata og spørre hva jeg personlig synes er galt med nordmenn flest, så hadde jeg satt pris på om jeg var synsk sånn at jeg på forhånd kunne fått tid til å skrive en liste som jeg kunne lese opp fra.
Ikke at man trenger noe liste for å huske at det er mye jeg syns vi i Norge har å bli bedre på. Men det er faen så mye å ta av når man egentlig tenker over det, og jeg skulle gjerne fått med ALT!

Jeg vil starte med å utpeke at Norge fremdeles er et wannabe-land. Jeg-vil-men-får-det-ikke-til-mennesker er så og si overalt, og i veldig stort flertall. I alt for mange steder i landet vårt blir man sett rart på om man foreksempel spaserer ned til Bunnpris en tidlig tirsdag i nattbuksa og et par tøfler. Bor man i en av storbyene våre derimot driter man mer i det, heldigvis. Jeg er født i en bygd, som vasser over av tilbakestående wannabees.
Vi vil så gjerne lage bra musikk, vi vil så gjerne lage legendariske filmer, vi vil så gjerne provosere, overaske, sjokkere, og gjøre noe helt fantastisk.
Vi vil, men får det ikke til, rett og slett fordi veldig få i Norge har baller!

Ta skrekkfilmproduksjonene i Norge foreksempel. De fleste forsøkene på å lage skrekkfilm her til lands har mer endt opp som karakter-drama-thriller, ikke det jeg personlig kaller for skrekkfilm… Vi er rett og slett for beskjedne, for feige og alllllllt for selvhøytidelige!
Kle deg anderledes, kle deg ekstremt og folk vil se rart på deg øyeblikkelig. Har du ikke en klestil som henger sammen er det galt, har du alt for sterke farger er det galt, er du alt for mørkkledd er det også galt.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Hva skjer dersom du er åpen om problemer, mørke tanker, og faktisk også til og med forteller at du faktisk tenker på selvmord? OPPMERKSOMHETSSJUK!
Jeg har vært der, folk dømmer deg øyeblikkelig for å bare være ute etter oppmerksomhet dersom du faktisk er ærlig og skriver hyppig og usensurert om hva som faktisk foregår oppe i tankene dine, følsene dine og livet ditt. “Noe skal man holde privat, også”-holdningen er som kreft!

Jeg personlig beundrer de som tørr å gi såpass faen, at de heller velger å skrive om sine depressive, mørke tanker, fremfor å “ignorere de”.
Det er selvfølgelig at venner av folk som sliter kan føle seg såret dersom vedkommende f.eks skriver at de føler seg ensom, at de ikke har venner, at ingen bryr seg også videre. Selv om dette ikke NØDVENDIGVIS er sant, så er det likevel gjerne en grunn til at noen føler det, og fremdeles har overlevd med disse holdningene og ordene uten at man til slutt har begått selvmord. Man er ikke nødvendigvis en løgner selv om man skriver hyppig om selvmordstanker, og likevel ikke enda har begått dem, til tross for om det har vært sånn kanskje i 10 år!

Folk som sier at slike folk er løgnere, og trenger å skjerpe seg… Etter min mening er det heller slike som trenger å skjerpe seg!
Ingen får det i hvertfall bedre av at folk dømmer andre for å være “oppmerksomhetssyk”, “løgnere” osv…

Helt til slutt vil jeg skrive litt om folk som foreksempel har et prosjekt eller noe de driver med.
Og i den sammenheng kan jeg foreksempel ta utgangspunkt i en del bloggere. Det er så mange som vil skrive noe, lage noe, mene noe. Problemet er at veldig mange her egentlig ikke har noe spesielt å formidle. Veldig mye blir produsert rett og slett bare fordi noen vil lage noe. Dersom man ender opp med å foreksempel lage en sang for å lage en sang, lage en film for å lage en film, drive en blogg kun for bloggingens skyld… Da mener jeg heller man burde gjort noe annet. For all del, folk skal få gjøre det de vil, det gjør vi uansett, og det er også det vi SKAL! For friheten skal vi beholde, av det som vi har igjen, av det som ikke overmaktsfolka har spist opp og fråtset til seg enda..

Men for å komme til poenget i de siste linjene: Dersom du kun blogger for å blogge, lager en film KUN for å lage en film… Da burde du heller ta deg en pause, og heller gjøre noe annet. For det er virkelig få av oss som lager gode blogger uten å legge noe personlig i det. Der har vi problemet, de fleste av oss legger gjerne ikke sjelen vår oppi det vi gjør. Enten gjør vi det ikke fordi vi har funnet på å gjøre noe som egentlig ikke er noe for oss, eller så tørr vi rett og slett ikke. Fordi vi er redd for hva andre vil si, vi er redd for å mislykkes.. Hvordan skal vi noen gang markere oss godt nok og vokse, dersom vi er redd for ha andre måtte mene?

Såå… Når du spør meg om hva jeg personlig mener feiler nordmenn flest:
Vi er for dømmende, for selvhøytidelige og for feige!

Vi er redd for å være selvopptatt, fordi janteloven sier det er gæernt!
Vi er redd for å tøye grensene, for da får vi høre det!
Vi er redd for å motsi flertallet, for da kan vi bli knust…
Vi er redd for å vise oss nakne, rett og slett, fordi nordmenn flest er opptatt av at noe skal man holde privat også…
Og når jeg snakker om nakenhet, mener jeg ikke nødvendigvis utseendemessig, men også det å blotte meningene og tankene sine!

Jeg er i mot veldig mange av de holdningene vi fleste har, som bare er med på å holde oss selv nede.
Vi skal tørre å skyve oss høyt oppe, vi skal tørre å være våre egne guder, vi skal få lov til å se ut AKKURAT SOM VI VIL, vi skal kunne tørre å vise innvoller på kino, vi skal kunne tørre å gå ut av huset; uten å frykte hva andre måtte mene, og hva det måtte gjøre med oss som den vi egentlig er skapt til å være!

Vi reblogges!