Folk går skole for å bli noe. Man tar utdanning for å bli noe. Man pugger, puster og peser for å bli noe.
Du går også skole for å lære noe. Utvikle noe. Finne ut av noe. Og igjen, bli noe.

Først skal man gjennom 7 år med barneskole.
I førsteklassen er det mest lek, ute og innestund, kos og morro.
I andre klassen skal vi bli flinkere til å lese, lære bokstaver. Lære å regne til 100.
I 6. og 7. klassen hører vi så smått om karakterer, men det er likevel ikke noe vi får før ungdomskolen.

© Foto: Jannike Grøtte Warberg

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Så er barneskolen etter 7 år slutt. Nå skal du gjennom 3 år til med skole, på ungdomskolen.
Ungdomskolen har du kanskje grudd deg litt til på forhånd, du var kanskje redd for at du ikke skulle få nye venner, mange av de du gikk med på barneskolen mister du kanskje litt kontakt med… Men ungdomskolen går likevel fortere unna, enn man forutser.

Nå er du ferdig med de påtvungne-skoleårene som alle norske barn skal ta. Du fullfører 10ende klasse og du kan nå gå videre på videregående om du vil det. Du velger å følge strømmen, hva skal du ellers gjøre når alle andre går på skole?
Etter kanskje 1, 2 eller 3 år på videregående kjenner du deg noe skolelei og vurderer et friår. Nei, du bor fortsatt hjemme og der er det mor som bestemmer, eller kanskje du ikke gikk videregående? Hva vet vel jeg? Ikke har det noe med poenget mitt å gjøre uansett.

Det er klart, alt du går til, opplever, går gjennom er med på å forme deg mer eller mindre. Alle du snakker med gjennom årene, alt du leser, alt du gjør, hører og opplever er med på å påvirke hvem du er i ferd med å bli.
Men er det virkelig sånn at man blir det man blir mest takket være skole?

Igjen kommer det selvsagt ann på fra skjebne til skjebne. Individ fra individ. Hvor mye skole man går, eller ikke.
Men mitt budskap og mine tanker går i dette innlegget mer til oss som kanskje ikke gikk så mye skole. Vi som forsåvidt har gått barneskole, ungdomskole og videregående, men likevel kanskje ikke var så veldig til stede.
Har ikke vi blitt noe også?

Se på meg! Møter du meg personlig møter du en person som har gått tilsammen 13 år skole, på papiret. Du møter også en person som spesielt de siste årene fikk så mange brev i posten grunnet fravær at vi sikkert snakker 3-4 brev hvert år, de siste 5-6 årene. Siste året hadde jeg godt over 50 prosent fravær, om ikke mer.
Og så er det også et spørsmål hvor tilstede jeg var på skolen når jeg var det fysisk.. Jeg tipper at psykisk har jeg kanskje vært på skole sånn i 5-6 år.. De andre tilfellene var jeg enten hjemme, eller så var jeg på skolen men psykisk i en helt annen verden, en verden som jeg lever mest mulig i nå som jeg har kommet meg utenfor de teite murene, kalt skole.

Jeg skal ikke lage et innlegg for jeg på noen som helst måte oppfordrer til å gi faen i skole. Det er absolutt ikke det jeg prøver å si. Men det jeg sier at jeg har vært veldig lite tilstede i skoleundervisningen, både fysisk og psykisk, likevel føler jeg selv at jeg har blitt noe mer enn mange som faktisk har gått skole, har blitt.

Foreksempel er jeg en dyktig tegner, det var aldri noe jeg lærte på skolen. Jeg anser meg som en dyktig blogger når jeg virkelig gidder å ta bloggingen seriøst nok. Jeg har blitt en av de beste vennene du kan få dersom du først kommer gjennom og inn i min verden (kilde: det er det mine venner i alle fall sier, selv om de er få).

© Foto: Jannike Grøtte Warberg

Nei, man trenger ikke skolegang for å bli noe.
Den personligheten jeg har blitt er ikke den skolen har forsøkt å lage til meg. Jeg kan gå så langt å skrive at jeg egentlig nesten kunne stoppet å gå skole i 2./3.klassen med tanke på fag og den slags. Det eneste jeg kommer på som jeg har hatt bruk for, som jeg lærte på skolen var faktisk å skrive å lese. Alt det andre har jeg så og si glemt! Alt det andre jeg har av kunnskap og evner, har jeg plukket fra bøker de senere årene ETTER jeg var ferdig på skolen.

Ikke fikk jeg noen venner på skolen jeg har beholdt i senere tid. De vennene jeg har, som jeg holder på nå, de har jeg funnet helt på egen hånd over blogg.no, facebook og tilfeldige bekjentskapelser i bygda. Igjen noe skolen ikke har hatt noe med.

Så tørr å gå dine veier, innse at det er ikke nødvendig å gå mil etter mil med skolegang for å bli noe. Jeg anser meg som en kjempeperson innenfor de sjeldne verdiene og evnene jeg har.
Livet handler om å finne seg selv, og det er noe du som individ må finne på egen hånd. I alle fall i de fleste tilfeller.

Gå med deg selv, ikke la andre finne opp dine verdier og egenskaper.
Bli noe, bli noe individuelt! Ikke omgi deg i flokk!
Individuel hilsen fra meg! ^^