Når det kommer til meg selv så er det egentlig lite jeg egentlig ikke forstår når jeg tenker meg godt nok om og er ærlig med meg selv. Jeg har det man kan kalle god selvinnsikt. Det er ikke noe jeg vil si at alle “rundt” meg har i like imponerende grad. Jeg er klar over mine egne begrensninger, mine muligheter, mine muligheter, mine evner og mine vaner og uvaner. Jeg vet også at jeg som alle andre ikke er perfekt, annet enn at jeg kanskje er perfekt i øynene på noen andre, metaforisk sett.
Alt for mange av dere lyver for dere selv, mange også uten å være klar over det. Et eksempel er foreksempel det faktum at mange lurer seg selv til å tenke at det blir bedre av seg selv bare man tar tiden til hjelp, mens faktumet er at det faktisk ikke er realitet så lenge du ikke gidder å gjøre noe. Mirakler finnes, men jeg tørr ikke satse og håpe på sånt. Det finnes rett og slett ikke tid. Tid er bare en illusjon, en vrangforestilling skapt av oss mennesker.
Med fare for å virke selvgod så vet jeg selv at jeg er et veldig intelligent menneske, sånn egentlig. Ikke det mest populære å skrike ut offentlig, men det er også noe jeg gir konstant faen i nå. Jeg sier ikke at jeg vet bedre enn noen, men jeg mener selv at jeg er intelligent på mine områder, det som betyr noe for meg. Det er mye jeg ikke vet noe om, igjen noe ganske vanlig. Selv mener jeg at foreksempel terapitimene jeg går i, og har gått til i noen år nå ikke har store betydningen lenger. Jeg får ikke særlig ut av de, annet enn det lille sosiale for en times tid. Og det er det.
Jeg har på egen hånd innsett hva jeg har å gå på, hvor det ligger utfordringer. Jeg vet hva jeg burde ta tak i, og hvordan. Hadde det ikke vært for at terapeuten min er gratis hadde jeg ikke gått der i hele tatt, og det har ingen ting med at jeg er gjerrig, noe jeg forsåvidt er i en viss grad. I en lengre tid har jeg slitt med et viss nederlag, en depresjon og helvetes frustrasjon. Jeg har hele tiden innerst inne visst hva jeg skulle gjort fra dag èn, men av visse grunner har det tatt meg en god del tid å psyke meg opp til å gå til verks med de nødvendige handlingene. Samtidig var jeg også klar over at alt sto på meg i dette tilfellet. I de fleste situasjoner gjennom livet er det bare man selv som kan gjøre noe.
Noe av det jeg er mest takknemlig ovenfor meg selv for er at jeg ikke rømmer vekk fra virkeligheten ved å foreksempel drikke det bort. Jeg boltrer meg heller ikke fast til en ynkelig fantasi utover det jeg selv vet eksisterer, ser og føler. Den beste personen jeg har i livet er meg selv, hvis jeg skal stole på noen overhode, så må den personen jeg skal stole mest på være, meg selv. Det handler ikke om at jeg ikke stoler på andre, noe man også skal gjøre, men bare i en viss nødvendig grad.
Livet er for kort til å være svak. Du har ikke tid til å nøle for lenge med noe som helst. Anger er for folk som har alt for mye tid, og det er det som jeg har skrevet lengre oppe ingen som har. Likevel er det folk som går rundt og angrer på ting. De som angrer mest er ofte de som ikke har selvinnsikt nok, de som ikke har nok mellom ørene for å si det jævlig pent. Det handler også litt om selvtillit. Har du en smule selvtillitt og litt mellom ørene så går du ikke rundt og angrer. Selvfølgelig, ingen går gjennom et liv uten å ha angret på noe noen gang, men nå sikter jeg mer til de som går og angrer jevnlig på ting.
Man kan godt se at man har gjort noe feil uten å angre på det, men heller se det slik at nå har man i hvertfall lært eller forminsket muligheten for gjentagelse. Kort fortalt lære og gå videre. Trekker forresten tilbake på en bråkdel av det jeg har skrevet tidligere om at jeg ikke er en bedreviter. Jo, jeg er en bedreviter, på enkelte felt. Men la meg stille et spørsmål, hva er egentlig så galt med å være bedreviter? Etter mitt syn er ikke alle mennesker like mye verdt, i utgangspunktet er vi alle det, men etter hvert som vi blir eldre er det enkelte som dessverre synker litt bort og blir en idiot uten at jeg føler det trenger noen videre og nærmere forklaring. Får heller svare på spørsmål i kommentarfeltet om noen skulle være usikker på hva jeg egentlig mener på det siste punktet.
Fyll livet med det som er bra for deg. Ikke det som er bra for andre. Ikke ignorer problemene, men heller ikke gi de oppmerksomhet nok til at de vokser seg større. Ikke nøl med å tilintetgjøre det som instinktet ditt sier er ødeleggende eller distraherende for at du skal klare å komme deg videre i livet. Hver din egen Gud, absolutt alle andre er dine disipler. Den mektigste personen i ditt eget liv er deg selv, du trenger ikke tjene noen andre. Hvis det foreksempel fantes en Gud og han skapte mennesket for at vi skal tilbe han, snakke om han og gi han oppmerksomhet, er ikke det i seg selv jævlig egoistisk?
Forresten, er det bare jeg som lukter at jeg trenger å skifte sokker nå?
