Vi mennesker er som en blomst. Veldig forskjellige, selv om vi mange kan ligne på hverandre er vi alle helt unike.
Noen blir oppdaget, plukket opp, elsket og tatt godt vare på.
Noen har vokst opp uten så mange andre og kan være ok med det. Andre blir bare en del av en større flokk på en eng, et jorde, eller kanskje til og med oppe i høyden på et tak.
Til tross alle forskjellene har vi alle en ting til felles.
Hvis vi ikke får nok vann, lys og næring… Ja, da visner vi.
Eller hvis vi brekker så kan det hende at vi overlever, men uten at vi helt blir den samme igjen.
Ja, det var fredagens metaforer som kommer fra en autist, dobbelt ironisk da ironi heller ikke er min sterkeste side. Men, ja… Vi er alle noen jævla blomster…
6 kommentarer
Ah, et kjennetegn ved romantikken var at man så på mennesket som en blomst. At veien til lykke var å leve i tråd med sin natur og som en del av verden rundt.
Et poetisk bilde. Dog er verden mer preget av kaos enn harmoni, dessverre.
…og tak over hodet….:-)
Du har helt rett, og vi gror alle sammen i forskjellig jordsmon.
D
lise: Det siste du skrev kan jeg helt klart, dessverre være helt enig i. Takk.
deveny: Det er ikke alle som har tak over hodet. Heller ikke noe som er nødvendig for oss alle.
Takk.
Må nok si meg uenig der. Alle trenger tak over hodet og et sted å kalle hjem. Det er mulig at man liker å flytte på taket, men alle trenger et sted å trekke seg tilbake til og sove hver eneste dag, særlig i vårt kalde land.
deveny: I Norge er det nok lurt ja. Men det finnes de som ikke har noe tak også, og som lever i og av naturen. Ikke flertallet av oss vel og merke, men de finnes. Og det er ikke alle steder nødvendig med tak.