Det er lett å tro at vi lever som udødelige. Om ikke udødelige, så skal vi i hvertfall leve lenge enda. De fleste av oss.
Hvordan tørr vi egentlig ta det forgitt? Du utsetter å gjøre noe morsomt med en av dine nærmeste, fordi det kan vente med til etter helga. Mest sannsynlig vil det ikke skje noe, men hva vet vel du?
Ingen garanti finnes for at det skjer noe uforutsigbart. Noe alvorlig noe. Noe fælt. Noe som kan endre alt!
Å tenke at det verste kan skje, forså å gjøre mest mulig i frykt for “noe” er ikke sunt. Du skal ikke stresse, stress er få tjent med. I 2010 foreksempel var det registrert at 15110 menn var rammet av kreft. Og 13161 kvinner, totalt var det registrert 28271 krefttilfeller, og det bare i Norge.
Til tross for at i mange tilfeller av kreft er det mange ganger helbredelig kreft. Men vi har også uhelbredelig kreft, i Norge, og over alt.
Selvfølgelig, flere av oss skal gå gjennom livet uten å få diagnosen også. Men det er ikke “bare” kreften som kan ta fra oss det vi eier og har. Daglig blir også drap og selvmord begått i Norge.
Så skal vi heller ikke glemme alle de mer vanlige dødsårsakene. Ulykker, hjemme eller andre steder. Og det hjelper ikke å ikke bo i Nord-Norge for å unngå å dø i f.eks brann. Døden kommer og tar deg når den vil’
Du kan løpe så mye du vil på en tredemølle. Du kan trene så mye du vil. Døden finner deg alltid, uansett.
Jeg har ikke lyst å stappe noen full av triste tanker, bekymringer og paranoia. Men derimot vil jeg heller ikke dere skal leve i den naive forrestillingen om at det er helt trygt å vente, vente og utsette!
Elsker du noen, vis det. Brenner du for noe, tørr å gjør det. Ingen av oss har en garanti for evig liv. Det hjelper ikke hva du tror på, eller ikke tror.
Tørr du virkelig leve på utsettelser, venting og 100 000 fornuftige vaner og regler, tørr du å satse på at du kommer til himmelen etter døden? Eller et paradis med flere jomfruer enn du kan telle?
Du vet en ting, det er at du lever nå. Føles det ikke som om du lever, må du gjøre noe med det. Etter helga kan det være for sent. Har du tenkt på det?
Folk går skole for å bli noe. Man tar utdanning for å bli noe. Man pugger, puster og peser for å bli noe. Du går også skole for å lære noe. Utvikle noe. Finne ut av noe. Og igjen, bli noe.
Først skal man gjennom 7 år med barneskole. I førsteklassen er det mest lek, ute og innestund, kos og morro. I andre klassen skal vi bli flinkere til å lese, lære bokstaver. Lære å regne til 100. I 6. og 7. klassen hører vi så smått om karakterer, men det er likevel ikke noe vi får før ungdomskolen.
Så er barneskolen etter 7 år slutt. Nå skal du gjennom 3 år til med skole, på ungdomskolen. Ungdomskolen har du kanskje grudd deg litt til på forhånd, du var kanskje redd for at du ikke skulle få nye venner, mange av de du gikk med på barneskolen mister du kanskje litt kontakt med… Men ungdomskolen går likevel fortere unna, enn man forutser.
Nå er du ferdig med de påtvungne-skoleårene som alle norske barn skal ta. Du fullfører 10ende klasse og du kan nå gå videre på videregående om du vil det. Du velger å følge strømmen, hva skal du ellers gjøre når alle andre går på skole? Etter kanskje 1, 2 eller 3 år på videregående kjenner du deg noe skolelei og vurderer et friår. Nei, du bor fortsatt hjemme og der er det mor som bestemmer, eller kanskje du ikke gikk videregående? Hva vet vel jeg? Ikke har det noe med poenget mitt å gjøre uansett.
Det er klart, alt du går til, opplever, går gjennom er med på å forme deg mer eller mindre. Alle du snakker med gjennom årene, alt du leser, alt du gjør, hører og opplever er med på å påvirke hvem du er i ferd med å bli. Men er det virkelig sånn at man blir det man blir mest takket være skole?
Igjen kommer det selvsagt ann på fra skjebne til skjebne. Individ fra individ. Hvor mye skole man går, eller ikke. Men mitt budskap og mine tanker går i dette innlegget mer til oss som kanskje ikke gikk så mye skole. Vi som forsåvidt har gått barneskole, ungdomskole og videregående, men likevel kanskje ikke var så veldig til stede. Har ikke vi blitt noe også?
Se på meg! Møter du meg personlig møter du en person som har gått tilsammen 13 år skole, på papiret. Du møter også en person som spesielt de siste årene fikk så mange brev i posten grunnet fravær at vi sikkert snakker 3-4 brev hvert år, de siste 5-6 årene. Siste året hadde jeg godt over 50 prosent fravær, om ikke mer. Og så er det også et spørsmål hvor tilstede jeg var på skolen når jeg var det fysisk.. Jeg tipper at psykisk har jeg kanskje vært på skole sånn i 5-6 år.. De andre tilfellene var jeg enten hjemme, eller så var jeg på skolen men psykisk i en helt annen verden, en verden som jeg lever mest mulig i nå som jeg har kommet meg utenfor de teite murene, kalt skole.
Jeg skal ikke lage et innlegg for jeg på noen som helst måte oppfordrer til å gi faen i skole. Det er absolutt ikke det jeg prøver å si. Men det jeg sier at jeg har vært veldig lite tilstede i skoleundervisningen, både fysisk og psykisk, likevel føler jeg selv at jeg har blitt noe mer enn mange som faktisk har gått skole, har blitt.
Foreksempel er jeg en dyktig tegner, det var aldri noe jeg lærte på skolen. Jeg anser meg som en dyktig blogger når jeg virkelig gidder å ta bloggingen seriøst nok. Jeg har blitt en av de beste vennene du kan få dersom du først kommer gjennom og inn i min verden (kilde: det er det mine venner i alle fall sier, selv om de er få).
Nei, man trenger ikke skolegang for å bli noe. Den personligheten jeg har blitt er ikke den skolen har forsøkt å lage til meg. Jeg kan gå så langt å skrive at jeg egentlig nesten kunne stoppet å gå skole i 2./3.klassen med tanke på fag og den slags. Det eneste jeg kommer på som jeg har hatt bruk for, som jeg lærte på skolen var faktisk å skrive å lese. Alt det andre har jeg så og si glemt! Alt det andre jeg har av kunnskap og evner, har jeg plukket fra bøker de senere årene ETTER jeg var ferdig på skolen.
Ikke fikk jeg noen venner på skolen jeg har beholdt i senere tid. De vennene jeg har, som jeg holder på nå, de har jeg funnet helt på egen hånd over blogg.no, facebook og tilfeldige bekjentskapelser i bygda. Igjen noe skolen ikke har hatt noe med.
Så tørr å gå dine veier, innse at det er ikke nødvendig å gå mil etter mil med skolegang for å bli noe. Jeg anser meg som en kjempeperson innenfor de sjeldne verdiene og evnene jeg har. Livet handler om å finne seg selv, og det er noe du som individ må finne på egen hånd. I alle fall i de fleste tilfeller.
Gå med deg selv, ikke la andre finne opp dine verdier og egenskaper. Bli noe, bli noe individuelt! Ikke omgi deg i flokk! Individuel hilsen fra meg! ^^
Uansett hvor mye man ender opp med å drømme om den perfekte drømmekjæresten, ender de fleste opp med et individ som ikke en gang kunne vært tremeninngen til den personen man hadde i tankene. Livet er minst like fylt av overraskelser, forandringer og twister som kroppen til Davy Wathne er fylt av Coca Cola og uggen kroppsveske.
Det er flere som før meg har skrevet om sin såkalte drømmepartner. Mange av dere er 16 år og har alerede hatt 1-2 kjærester. Denne lista kommer derimot fra en 21-åring som har vært jomfru og singel hele livet.
Jeg tenkte at listen min skal inneholde fire punkter som vedkommende MÅ ha for at det i hele tatt skal være aktuelt med et forhold. Pluss fem punkter som hadde vært veldig flott om vedkommende hadde, altså såkalte bør ha-punkter.
Min kjæreste/samboer MÅ:
1. Være noen lunde sexy … Hvem vil egentlig ha en partner som ser ut som en potetsekk? Utseendet er ikke alt, og jeg er virkelig en av dem som syns at det er alt for mye fokus på utseende og kropp. Men på en annen side, er du ikke pen nok så er det helt utenkelig med et forhold. Hvis vi skal være kjærester må jeg i alle fall ha sett deg først, sånn at jeg vet du ikke er stygg..
2. Ikke være en kleptoman … Alt jeg eier og har er jeg grådig redd for. Hvis du er kleptoman kan du ikke bare glemme et forhold med meg, men mest sannsynlig også å være venn med meg i hele tatt. Har dui hele tatt en fortid med stjeling kommer jeg til å bruke alt for mye energi på å bekymre meg for at du skal ta noe under nesa på meg… Og da tenker jeg først og fremst ikke på at du skal nappe ut nesehårene mine mens jeg sover, forså å legge de ut på Ebay…
3. Være tålmodig, forståelsesfull og rettferdig … Alle som skal ha noe med meg å gjøre er bare nødt til å være tålmodig. Det er en god del ting med meg som enkelte synes går noe treigt, ting som mange andre tar forgitt.. Jeg kan aldri i livet leve med noen som ikke forstår meg eller i det minste aksepterer meg for den jeg er. Jeg er en tålmodighetstest å være i lag med.. Samtidlig kan du bare glemme å være i nærheten av meg dersom du er en kjip og urettferdig person!
4. Like små dyr og insekter … Jeg har pr dags dato fire rotter og en chilean rose hair tarantella. Du MÅ ikke elske edderkopper og rotter, men det er et must at du takler å leve med en som har den slags kjæledyr! Hvis ikke kan du se deg om etter en annen, jeg dropper ikke dyra mine til fordel for en kjæreste.
Min kjæreste bør:
5. Kunne elske seg selv … Jeg er selv et menneske som prøver å prioritere meg selv fremfor andre. Jeg elsker å ta bilder av meg selv og andre, og dersom du er et menneske som ikke unngår å bli tatt bilder av, filmet også videre, så er det et MEGAPLUSS – Dersom du er et menneske med stort elskov for deg selv, et menneske som elsker å bli tatt bilder av, bli filmet også videre – Da tror jeg vi kan passe bra sammen. Janteloven er noe dritt, og mennesker med lav selvtillit er slitsomt i lengden, og usexy…
6. Være et horribelt, morbid menneske … Du har kanskje merket at jeg er over “normalen” glad i skrekkfilmer, horror, zombier, morbide dukker og andre mørke, morbide ting. For å si det sånn, dersom du HATER sånne ting er det bare å glemme at vi noen gang skal være sammen. Du må ikke være en like stor fan som meg når det kommer til død og groteskheter, men hils Satan og han skal si det er en stor fordel!
7. Være glad i sex … Og når det er sagt, ikke sex hele tiden. Hadde du vært nymfoman så hadde ikke jeg taklet det. Men likevel, min kjæreste bør være glad i å ha sex. Hun bør ha baller, det vil si… Jeg ønsker ikke nødvendigvis en dame som tidligere har vært mann (selv om det skulle gått bra), men jeg ønsker en dame som tørr å prøve MYE innen for det sexuelle. Som har få grenser, og som foreksempel ikke er redd for å ha seg på et offentlig sted der det er fare for å bli tatt på fersken. Så kan heller noen ta meg på bananen 😀
8. Ikke elske barn … Jeg kommer ikke til å gi deg et barn. Jeg skal ikke si at jeg hater barn, men det er ikke langt unna. Jeg elsker barsnlige mennesker, men jeg takler ikke sånne ekte barn (bare falske barn, haha… eh, nei)… Jeg har mest lyst til å ta vært barn jeg finner, mose de sammen til en ball, forså å skyte de langt avgårde med en gedigen kanon! Sååååå, min drømmekjæreste har en fordel om hun er steril og ikke ønsker seg barn.
9. Ikke være religiøs … Jeg ser på de fleste religiøse som noen tullinger. Jeg er personlig LaVeyansk satanist, noe som vil si at jeg IKKE tror på Satan, men tror på og dyrker meg selv. På en annen side, dersom du generelt er en kul person som oppfyller de fleste av punktene over så skal det gå bra om du tror på en eller annen Gud, så lenge du bare er litt normalt religiøs og ikke fanatisk religiøs..
Sånn. Jeg gidder ikke melde meg på sånne datingsider. For min del kan jeg sikkert leve livet ut som singel. Men samtidlig så skal jeg ikke fornekte at jeg ønsker noen å leve med, men da MÅ vedkommende oppfylle alle de fire øverste punktene, og bør oppfylle flest av de fem siste! Hehe, sånn inn med t-skje..
Jeg kan som mange andre der ute helt sikkert skrive flere bind med årlange bøker om ting jeg synes er irriterende. Det er så utrolig mye uvaner, ufolk, uting, usteder og udotter omkring i vår verden som jeg kunne vært foruten at halelujah… Sånn, da fikk jeg sikkert irritert noen med at jeg smelte inn blasfemi å..
For første gang, kanskje ikke i historien, men i alle fall på lenge skal jeg nå lage et innlegg som inneholder tre alternativer. Innlegget handler for dere som ikke har skjønt det enda om ti ting som faller meg irriterende. Dere kan enten velge å se og høre meg si det i min nyeste video, eller dere kan velge å lese det, ellller dere kan være så elskverdige å gjøre begge delene… Eller drite i å gjøre noe av delene, ok, dere får faktisk fire alternativer.. Bortskjemte rasshøl..
Uansett, her har dere meg i videoversjon som syter ut om ti ting jeg synes kan være enten litt, jævlig, eller ekstremt irriterende!
Og her har dere tekstnarkomane de samme tingene i tekstversion:
1. Når folk tar min tid forgitt … Jeg er for dere som ikke vet det enda, ikke udødelig. Jeg har ikke allverden med tid før jeg dør, og jeg setter stor pris på folk som ikke kuler den alt for mye, og tror det. Det jeg snakker om nå er i tilfeller når jeg og en andrepart avtaler at vi skal møtes på en bestemt dato, men at vedkommende ikke klarer/gidder å komme med noe konkret tidspunkt og heller sier at hun/han ringer meg eller sender meg melding når det passer… Sist gang det skjedde ble jeg sittende hjemme/inne hele dagen å bare vente… Jeg ble veldig irritert, og vurderte å bare sende melding til vedkommende om at hun bare kunne drite i den avtalen likevel, fordi jeg har et liv jeg også – Og at hvis vi skal møtes får vi heller komme med KONKRET tidspunkt, og da skal også folk holde seg til det, og ikke komme 10-20 minutter eller i verste fall 1-4 timer forsent!
2. Barn! … De barna, de barna… For å sitere en venninne av meg, barn er som små levende dukker! Jeg har ikke noe i mot dukker egentlig, ikke babydukker heller.. Men jeg forakter det meste som puster og peser av barn. Spesielt de barna som stopper deg og skal spørre og snakke med deg om alt og ingenting, også kjenner de deg ikke – Men av en eller annen irriterende grunn har de såpass mye selvtillit, eller så er de bare for dum til å skjønne at man ikke stanser fremmede og tapper dem for tid, på svært irriterende samtaler, som regel smaltalk-temaer..Når jeg bruker tid på andre vil jeg gjerne ha noe utav det, det eneste jeg lærer og får utav barn er at jeg innser at jeg bare kan hate dem mer og mer..
3. Når blogg.no er fucka – På feil tidspunkt.. … Dette har skjedd en del ganger; Jeg har skrevet et innlegg, og når jeg trykker på publisering-knappen blir det ikke publisert fordi blogg.no har en eller annen feil, og jeg får enten opp en feilmelding, eller så viser det seg at jeg plutselig er blitt logget ut..
4. Ikke-venner som tror de er mine venner … Det er kanskje vanskelig for enkelte å skjønne, men ikke hele verden er min venn! Jeg liker nesten generelt ikke at folk kommer bort til meg for å snakke, spesielt ikke hvis det ikke er en av mine NÆRMESTE venner! Merk dere at det er forskjell på mine venner, NÆRMESTE venner og bekjente! Dere fleste er ikke noe problem da flertallet av dere bor milevis unna.. Men det finnes enkelte i Oppdalområdet som har litt vondt for det, og som er rammet av det overtrivelige Oppdalsyndromet som tilsier at man skal stoppe opp og ta seg en prat.. Om så jeg allerede står å snakker med noen, så er ikke det et klarsignal for at flere kan komme bort til meg, med mindre den personen jeg snakker med er en av dine nære da..
5. Nettbankens trege oppdateringer … Det er mulig dette ikke gjelder alle nettbanker, men min nettbank (Oppdalsbanken) funker fra tid til annen svært tregt. Problemet oppstår som verst når det tar så lang tid fra jeg har kjøpt noe, til pengene på det jeg har kjøpt omsider blir trekt i fra på saldoen min. Ofte ser det ut til at jeg i perioder har noen kroner mer, enn jeg egentlig har, noe som igjen kan resultere i at jeg da bruker penger jeg ikke skulle ha brukt, da det omsider viser seg at jeg har mindre enn jeg trodde. Ene og alene fordi banken er treig med å oppdatere den egentlige summen med penger som jeg har å rutte med..
6. Venner som “rømmer”/tilgjør seg på bilder … Innser nesten at jeg i fremtiden bør ha en huskeregel for hver gang jeg stifter nye bekjentskapelser. Det første jeg bør fortelle nye venner i fremtiden er at jeg elsker å ta bilder med folk, og hvis de ikke er glad i å bli tatt bilder av så bør de si ifra nå, sånn at jeg kan revurdere å ha vedkommende som venn, hehe…
Faktumet er at jeg missliker sterkt når jeg vil ta bilder med noen, og den andre ikke vil. Dersom vedkommende har en veldig dårlig dag eller noe sånt er det forståelig. Det er ikke sånn at jeg vil ta bilder hele tiden jeg heller.. Men nå snakker jeg om folk som generelt ikke vil ta bilder med andre. Problemet mitt er at jeg er såpass ego at jeg fort tror at det har noe med meg å gjøre når folk prøver å unngå å ta bilder med meg, i hele tatt..
7. Masete personligheter … Masete personligheter.. Huff! Lite er mer frustrerende med personligheter, spesielt på nettet som tror jeg er bestevennen deres kun fordi vi foreksempel er venner på facebook og kanskje har vært det en stund.. Folk som skriver til meg på chatten, og som skriver gjerne langt.. Det KAN være koselig, men jeg er veldig sær på hvem jeg vil sløse bort det hellige tidevannet mitt på. Det har vært noen som jeg har advart og sagt at jeg synes er masete, da jeg er en veldig ærlig person som ikke er redd for å si hva jeg mener.. Da det viser seg å ikke hjelpe, og folk etter en stund igjen fortsetter som før, DAAAAAAA!!!! Grr..
8. Feige venner som er ikke-venner … Det har opp gjennom historien vært en del venner som jeg misstenker egentlig er redd for å såre meg, og derfor ikke helt tørr å si ting som de egentlig er. Jeg synes det er veldig stygt gjort av folk når de vet at jeg liker dem godt som venner, og de ikke tørr eller gidder å si det rett ut som det er at de kanskje ikke er helt likesinnede..F.eks gamle venner som en gang bodde i Oppdal som flere gang har vært innom bygda, folk som har sagt/skrevet at vi sikkert kan møtes igjen og bla bla bla, også har jeg ikke hørt snurten av de når det har gjeldt.. Dersom noen synes jeg er kjedelig, teit eller av andre grunner egentlig ikke har behov for å være venn med meg, snakke med meg, skrive med meg også videre er det bedre å si det rett ut til meg, fremfor å gang på gang la meg håpe at ting kan bli som før (dersom det var bedre før), eller lignende.. Igjen, min tid er ikke uendelig!
9. Posten!!! … Dette trenger jeg neppe skrive mye om, men gjør det likevel for dere som ikke helt skjønner hvorfor jeg har posten på listen min.. Posten må være noe av det mest trege og minst fornuftige du kan komme borti, i Norge i dag, etter Nav så klart.. (Årsaken til at jeg ikke selv har Nav på listen er at jeg har så lite med de å gjøre at det gjør meg egentlig ikke så mye)..
Posten kan være supertrege med sine leveringer etter at noe er sendt fra avsender… Og poster tar sakte og sikkert selvmord med at de på unevnelige mange punkter er dyre!!
10. Høye, uønskede lyder … Dette er som regel noe jeg merker verst når jeg er hjemme.. Jeg har også naboer, og andre mennesker å ta hensyn til, folk som dermed også burde ta hensyn til meg tilbake! Ja, jeg synes det er litt irriterende med andres høye lyder, enten det er musikk, motorsag, snekring, eller helt andre ting som jeg hører irriterende godt!
Forresten, er du en skapning som leter etter positive innlegg så er vel ikke dette innlegget noe for deg. Og nå kan det hende jeg har irritert deg ved å ikke fortelle deg det på forhånd – Isåfall irriterer det meg at du er såpass treg i nøtta at du ikke klarte å forstå det selv før du har kommet helt til denne linja. Ok, egentlig så gir jeg faen! ^^
Hittil har vel familien min vært svært fraværende i mitt mørke bloggunivers. Men bare så det er sagt – De finns!
Man skulle vel helst håpet på at jeg er en engangsoppfinnelse, en eneste robot eller noe som ble laget på en forskrudd, morbid fabrikk i Japan (der alt kommer fra), men nei.. Jeg er dessverre et menneske av kjøtt og blod. Og jeg har også familie, noe som tilsier at jeg “deler” mitt blod med andre, hehe..
Jeg tenkte at jeg i slutten av uken skulle presentere dere for min søster. Dere har så smått sett noen bilder av henne tidligere, nå får dere henne i levende bilder da jeg har gjort et lite intervju for at dere skal bli bedre kjent med min eneste søster. Hehe.
Av ganske mange sære spill viser Lollipop Chainsaw seg til å være en av de beste, og særeste jeg har vært borti noen gang! I natt satt jeg oppe til klokken var nesten fem, jeg har omsider fullført spillet på det letteste vanskelighetsnivået. Nå vil jeg skrive litt smått om spillet i håp om at jeg skal friste flere av dere til å teste samme skjebne.
Først og fremst, hva slags spill er Lollipop Chainsaw! Kan for dere eldre lesere legge til at vi ikke nå snakker om Ludo eller andre brettspill, Lollipop Chainsaw er et konsoll-spill. Et veldig, veldig underholdende, fjasete, smågrotesk, mannsjåvenistisk, morsomt, rosa spill. I spillet styrer vi karakteren Julie Starling (som Tara Strong har stemmen til) som helt tilfeldig fyller 18 år på den dagen spillet tar utgangspunkt i. Hun er en cheerleader, en godtemoms og en skikkelig gladjente, med en bitte liten, mørk hemmelighet. Hun er også zombiejeger, da hun drepte sin første zombie som bare noen måneder gammel.
I starten av spillet er det tidlig morgen, Julie har 18 årsdag og mens hun presenterer spillerne for hvem hun er og den slags så oppdager hun at hun er i ferd med å komme for sent til skolen. Hun kaster seg over sykkelen sin og trår det hun kan for å komme frem. Når hun er fremme oppdager hun at hun skal få helt andre ting å tenke på, enn å delta i skoleundervisningen denne bursdagen.. Skolen er nemlig angrepet av zombier, noe som også viser seg at hele byen er i løpet av dagen. Hun åpner opp baggen hun har med, hvor det ligger en rosa motorsag. Det som gjelder fra og med nå er å slakte ned det hun kommer over av zombier, og samtidlig redde flest mulig mennesker fra en zombie-skjebne.
Første brett i dette spillet foregår altså på Julie sin skole. Det første som slår meg er hvor lett spillet er på det letteste nivået. Det andre som slår meg er hvor tegneserieaktig spillet er, noe jeg skal innrømme at jeg liker. Nå snakker jeg ikke bare om grafikken, men hele settingen. Dersom noen foreksempel er i nødfare, så er det som regel en firkantet tekstboks som signaliserer SOS, altså at folk er i nød. Det skal også nevnes at dette spillet er fylt opp med masse forskjellig god musikk, alt fra heavy rock, til mer tenåringspop! I menyen på spillet hører vi foreksempel The Runaways-låten Cherry Bomb. Spillet gir det også jevnlige muligheter til å oppgradere ting og tang. På veien får du nemlig ofte anledning til å kjøpe nye ting for pengene du har tjent underveis. Du kan kjøpe nye antrekk for sølvpenger, eller du kan kjøpe f.eks nye kamptriks/kampbevegelser og andre saftige ting med gullmyntene dine. I shoppingsmenyen hører vi forresten Chordettes-låten “Lollipop”, en sang man kan bli litt lei av dersom man er den som ofte benytter seg av sjansen til å shoppe i spillet.
Julie har forresten en såkalt boylover, eller kjæreste om du vil. Ganske tidlig i spillet skjer det noe tragisk med han som gjør at Julie bestemmer seg for å ta en noe original avgjørelse for å redde hans liv. Hva hun faktisk gjør, vil jeg overlate til dere andre å finne ut. Det vil ikke jeg ødelegge ved å fortelle nå. Det skal også legges til at hvert brett i spillet har en egen person eller et monster som du må nedkjempe på slutten, før du kan gå videre til nytt brett. Disse skapningene er de vanskeligste utfordringene i spillet, men heller ikke de er spesielt vanskelig i min mening, i alle fall ikke på vanskelighetsgraden “Easy”. Spillet er stappfylt med en del sexuelt relaterte replikker mellom Julie og kjæresten (som du på en eller annen måte klarer å ha med deg, selv etter at han teoretisk sett skulle vært død). Og i tillegg til alle zombiene og bossene vi skal nedkjempe er det også andre utfordringer som dukker opp. Blant annet er det et spill i gymsalen på skolen hvor vi skal kappe av 100 zombiehoder som i løpet av en viss tid skal lande i basketball-kurv, noe som ikke er bare-bare med tanke på at det jevnlig dukker opp en keeper som også er zombie.
Alt i alt er det veldig mye hopp og sprett i spillet, og sykelig mye energi. Julie lever forresten på godterier, eller kjærlighet på pinne. Det er det som gir henne energi til å overleve! Julie sin familie er også tett innpakket i spillet da vi får god assistanse fra hennes to søstre og hennes far i løpet av dagen. Vi hører også fra Julies mor der og da, men det er kun via telefon, og en snutt på slutten av spillet etter vi har sett ferdig rulleteksten.
Jeg synes Lollipop Chainsaw er så underholdende, så blodig frekt og så unikt at jeg bare måtte dele det med dere. Det er mulig å få kjøpt på både Play Station 3 og Xbox 360, absolutt ikke et angrekjøp dersom du har sansen for slasher-sjangeren, pop-musikk, zombier, pervers humor, tegneserier, heavy rock og Commandore 64, hehe.. Sistnevnte vil jeg ikke avsløre hva jeg mente med, før dere spiller det selv.
Tenkte å slå til med et litt originalt innlegg her, igjen! Aldersforskjell har jeg så tynt blogget om før. Jeg har tidligere blogget om foreksempel de å ha eldre og yngre venner, og det å ha aldersforskjell i forhold. Denne gangen kan vi starte med et mindre generellt og mer presis eksempel.
La oss si at jeg, ja meg ja.. La oss si at jeg møter på en dame på 40 år. Jeg er for dere som ikke vet det 21 år. Faktumet er at vi begge er kåte, og vi vil knulle nå! Dersom jeg synes hun er flott, og hun heller ikke synes jeg er så alt for ille – Er det da noe galt med at vi skal ha oss? Unntaket er selvfølgelig at den eldre kvinnen er min egen mor eller noe sånt.
Mens jeg enda gikk ungdomskolen enda husker jeg godt enkelte samtaler vi gutta kunna ha. Der ble det fortalt at en gutt som er 2-3 år eldre enn meg, som bodde på et slags borettslag tilfeldig hadde fått over nabokjærringa rundt 40 år og at de hadde pult som to kaniner, og kort fortalt latt følsene få leve ut.
Jeg er ikke ute etter å oppfordre modne kvinner til å feie over alle kompisene til sønnen sin på 18 år, men jeg bare stiller spørsmål her. At jeg snakker om frivillighet her, tar jeg som en selvfølge at dere skjønner!
Modne kvinner har så gjerne mer å gi enn kvinner på foreksempel min alder. Desto eldre partnere man finner seg, desto bedre kan de gjerne være av sine seksuelle erfaringer. Minuset kan jo fort oppleves for den som er eldre å ha en som er flere hakk mindre erfaren. Men for å igjen snu det positivt: Tenk så fint felleskap det er at eldre kan lære opp de unge! Det kaller jeg for magi i hverdagen! <3
Men la oss til slutt si som følger… Vi har et menneske på 18 år og et annet menneske på 40 år. Den på 18 år så og si like sterke seksuelle erfaringer som den på 40, de begge har lyst på et knull nå – Er det egentlig noe i veien for at de skal gjøre det, så fremt vi HELST ikke snakker f.eks mor og sønn, datter og far, sønn og far, sønn og tante, eller andre eksempler som går under incest!
Så lenge man ikke begår voldtekt i noen form, og ikke gjør pedofile handlinger syns jeg folk skal knulle hvem de vil, når de vil!
Man sier at man skal elske og sette pris på den yngre generasjon. Man skal bare ikke fortelle det høyt at man har elsket? ^^
Hvis noen skulle stoppe meg på gata og spørre hva jeg personlig synes er galt med nordmenn flest, så hadde jeg satt pris på om jeg var synsk sånn at jeg på forhånd kunne fått tid til å skrive en liste som jeg kunne lese opp fra. Ikke at man trenger noe liste for å huske at det er mye jeg syns vi i Norge har å bli bedre på. Men det er faen så mye å ta av når man egentlig tenker over det, og jeg skulle gjerne fått med ALT!
Jeg vil starte med å utpeke at Norge fremdeles er et wannabe-land. Jeg-vil-men-får-det-ikke-til-mennesker er så og si overalt, og i veldig stort flertall. I alt for mange steder i landet vårt blir man sett rart på om man foreksempel spaserer ned til Bunnpris en tidlig tirsdag i nattbuksa og et par tøfler. Bor man i en av storbyene våre derimot driter man mer i det, heldigvis. Jeg er født i en bygd, som vasser over av tilbakestående wannabees. Vi vil så gjerne lage bra musikk, vi vil så gjerne lage legendariske filmer, vi vil så gjerne provosere, overaske, sjokkere, og gjøre noe helt fantastisk. Vi vil, men får det ikke til, rett og slett fordi veldig få i Norge har baller!
Ta skrekkfilmproduksjonene i Norge foreksempel. De fleste forsøkene på å lage skrekkfilm her til lands har mer endt opp som karakter-drama-thriller, ikke det jeg personlig kaller for skrekkfilm… Vi er rett og slett for beskjedne, for feige og alllllllt for selvhøytidelige! Kle deg anderledes, kle deg ekstremt og folk vil se rart på deg øyeblikkelig. Har du ikke en klestil som henger sammen er det galt, har du alt for sterke farger er det galt, er du alt for mørkkledd er det også galt.
Hva skjer dersom du er åpen om problemer, mørke tanker, og faktisk også til og med forteller at du faktisk tenker på selvmord? OPPMERKSOMHETSSJUK! Jeg har vært der, folk dømmer deg øyeblikkelig for å bare være ute etter oppmerksomhet dersom du faktisk er ærlig og skriver hyppig og usensurert om hva som faktisk foregår oppe i tankene dine, følsene dine og livet ditt. “Noe skal man holde privat, også”-holdningen er som kreft!
Jeg personlig beundrer de som tørr å gi såpass faen, at de heller velger å skrive om sine depressive, mørke tanker, fremfor å “ignorere de”. Det er selvfølgelig at venner av folk som sliter kan føle seg såret dersom vedkommende f.eks skriver at de føler seg ensom, at de ikke har venner, at ingen bryr seg også videre. Selv om dette ikke NØDVENDIGVIS er sant, så er det likevel gjerne en grunn til at noen føler det, og fremdeles har overlevd med disse holdningene og ordene uten at man til slutt har begått selvmord. Man er ikke nødvendigvis en løgner selv om man skriver hyppig om selvmordstanker, og likevel ikke enda har begått dem, til tross for om det har vært sånn kanskje i 10 år!
Folk som sier at slike folk er løgnere, og trenger å skjerpe seg… Etter min mening er det heller slike som trenger å skjerpe seg! Ingen får det i hvertfall bedre av at folk dømmer andre for å være “oppmerksomhetssyk”, “løgnere” osv…
Helt til slutt vil jeg skrive litt om folk som foreksempel har et prosjekt eller noe de driver med. Og i den sammenheng kan jeg foreksempel ta utgangspunkt i en del bloggere. Det er så mange som vil skrive noe, lage noe, mene noe. Problemet er at veldig mange her egentlig ikke har noe spesielt å formidle. Veldig mye blir produsert rett og slett bare fordi noen vil lage noe. Dersom man ender opp med å foreksempel lage en sang for å lage en sang, lage en film for å lage en film, drive en blogg kun for bloggingens skyld… Da mener jeg heller man burde gjort noe annet. For all del, folk skal få gjøre det de vil, det gjør vi uansett, og det er også det vi SKAL! For friheten skal vi beholde, av det som vi har igjen, av det som ikke overmaktsfolka har spist opp og fråtset til seg enda..
Men for å komme til poenget i de siste linjene: Dersom du kun blogger for å blogge, lager en film KUN for å lage en film… Da burde du heller ta deg en pause, og heller gjøre noe annet. For det er virkelig få av oss som lager gode blogger uten å legge noe personlig i det. Der har vi problemet, de fleste av oss legger gjerne ikke sjelen vår oppi det vi gjør. Enten gjør vi det ikke fordi vi har funnet på å gjøre noe som egentlig ikke er noe for oss, eller så tørr vi rett og slett ikke. Fordi vi er redd for hva andre vil si, vi er redd for å mislykkes.. Hvordan skal vi noen gang markere oss godt nok og vokse, dersom vi er redd for ha andre måtte mene?
Såå… Når du spør meg om hva jeg personlig mener feiler nordmenn flest: Vi er for dømmende, for selvhøytidelige og for feige!
Vi er redd for å være selvopptatt, fordi janteloven sier det er gæernt! Vi er redd for å tøye grensene, for da får vi høre det! Vi er redd for å motsi flertallet, for da kan vi bli knust… Vi er redd for å vise oss nakne, rett og slett, fordi nordmenn flest er opptatt av at noe skal man holde privat også… Og når jeg snakker om nakenhet, mener jeg ikke nødvendigvis utseendemessig, men også det å blotte meningene og tankene sine!
Jeg er i mot veldig mange av de holdningene vi fleste har, som bare er med på å holde oss selv nede. Vi skal tørre å skyve oss høyt oppe, vi skal tørre å være våre egne guder, vi skal få lov til å se ut AKKURAT SOM VI VIL, vi skal kunne tørre å vise innvoller på kino, vi skal kunne tørre å gå ut av huset; uten å frykte hva andre måtte mene, og hva det måtte gjøre med oss som den vi egentlig er skapt til å være!
Eaten Alive er en av flere kannibalfilmer som setter en sær bismak i kjeften på de fleste. Da den kom ut ble den straks forbudt i flere land, blant annet her i Norge. For de som har sett Mountain Of The Cannibal God, så er det en god del bilder derifra som er tatt og klippet rett inn i denne, enda denne filmen ikke er en oppfølger på MOTCG, og ikke en gang laget av samme folkene.
I hovedrollene finner vi den svenske skjønnheten Janet Agren i rollen som Sheila Morris, amerikaneren Robert Kerman i rollen som Mark Butler og Ivan Rassimov i rollen som Jonas Melvyn.
Filmen er regissert av Umberto Lenzi, samme mannen som også laget Cannibal Ferox.
I starten av denne filmen vitner vi til at en mann dreper flere mennesker ved å blåse kobragift-piler mot dem på åpen gate. Til slutt blir han avslørt, og i det han skal løpe fra politiet ender han opp med å bli påkjørt, og han dør. Politiet finner ingen id på han, og dermed vet de ingen andre ting enn at han nettopp har blitt påkjørt, og at han drepte et par mennesker før han selv døde.
Den amerikanske kvinnen Sheila (spilt av Janet Agren) blir etter denne mannens død tilkalt av politiet, og det viser seg han mannen har vært i nærheten av Sheilas forsvunnede søster Diana (spilt av Paola Senatore). Sheila bestemmer seg for å lete etter søsteren sin og får overtalt den noe vålgale mannen Mark Butler til å hjelpe henne, mot et klekkelig beløp. Når han blir lovet alt i kontanter setter de så kurs mot Ny-Guinea-jungelen.
Tidlig skal det vise seg at de har et svært tøft, hardt og grotesk eventyr forran seg. En ting er at de blir vitne til måten dyrene i jungelen dreper og spiser hverandre på, men noe som skal bli verre etterhvert er synet av andre mennesker som begår svært groteske handlinger mot hverandre. Til slutt blir de tatt til fange av den sadistiske, maktsyke og religiøse fanatikeren Jonas (spilt av Ivan Rassivmov). Det viser seg at Sheilas søster Diana befinner seg der, i live, men noe fjern. Vi finner fort ut at hun har blitt dopet, da dop er noe som går i ett i denne gale, gale religiøse sekten.
Etterhvert lures også Diana til å drikke det samme som søsteren har fått i seg. Stoffet gjør at hun plutselig føler seg veldig tiltrukket av Jonas, og er villig til å gå med på alt han vil. Når stoffet igjen slutter å virke føler de igjen hat og skam ovenfor han. En hver god eventyr og horror-film har sin matchoe helt, og i denne filmen er det Robert som er helten som skal kjempe med guts og blod for at ting skal gå godt før rulleteksen kommer.
Eaten Alive har sine grunner til at den har vært forbudt, da den er fylt med en rekke scener som inneholder detaljerte, usensurerte og grove voldscener. Den inneholder voldtekt, drap, kannibalisme, narkotika og masseselvmord. Filmens historien kan også minne en del om den sanne historien om pastoren Jim Jones som i 1978 fikk hele sin hjernevaskede, religiøse sekt til å begå selvmord, samt at han begikk også sitt eget liv selv.
For meg er dette atter en god kannibalfilm, men det trekker noe ned at den har “stjelt” bilder fra andre kannibalfilmer som The Last Cannibal World og Mountain Of The Cannibal World, attpå til har den også tatt noe av den samme bakgrunnsmusikken som ble brukt i sistnevnte.. Likevel er dette heller ingen dårlig film. Igjen er også faktumet at filmen inneholder dyredrap med på å ikke gi full terning.
Av de fire kannibal-filmene jeg har skrevet om denne uke er dette kanskje den som er mest spennende og nervepirrende, i alle fall mot slutten. Vi håper at våre venner skal klare seg og komme seg helskinnet hjem igjen, og spenningen er der absolutt.
Da var stunden omsider kommet til å skrive om kannibal-filmen som selveste Ursula Andress spilte hovedrollen i, i 1978. Mountain Of The Cannibal God er en italiensk horrorfilm, regissert av Sergio Martino. Dette er en film som også er kjent som Prisoner Of The Cannibal God og Slave Of The Cannibal God.
Ursula Andress er for dere som ikke vet det den kvinnen som er regnet som den aller første James Bond-piken som spilte mot Sean Connery i den første Bond-filmen “Dr. No”.
Susan Stevenson (spilt av Ursula Andress) har ikke hørt fra mannen sin, siden etter han la ut på en reise i Ny-Guinea. Hun bestemmer seg for å lete etter han, og får med seg sin bror Arthur (spilt av Antonio Marsina). De får også med seg et knippe til med hjelp.
Dette er den tredje filmen jeg anmelder denne uken som inneholder dyremisshandling, kannibalisme, grove drap og usensurerte scener, også på det sexuelle da vi blant annet får servert en scene hvor Ursula Andress sin karakter blir forsøkt voldtatt, og en scene hvor en mann har sex med en større gris.
Til slutt finner blir de funnet og tatt av en gjeng med kannibaler oppe i fjellet. Susan får se igjen sin man, men ikke på den måten hun hadde ønsket seg. Det viser seg at han er død, og grunnet noe han hadde på seg trodde altså disse huleboer-kannibalene at han var en Gud, og grunnet et fotografi de har funnet i lommen til Susans mann av han og henne, tror nå kannibalene at Susan er en Gudinne. Hun blir hengt opp på et slags kors av pinner, og pyntet til hun ser ut som en slags gud.
I tillegg til at hun og venne er vitne til en sexorgie hvor kannibalene har sex med hverandre og også dyr, blir de også vitne til groteske og uprovoserte drap på dyr, og også mennesker. Organer rives ut fra magesekken på de som spises, og de spiser akkurat som de skulle vært noen barn som er veldig glad i kjøttkaker..
Mountain Of The Cannibal God er igjen en noe sterk kannibalfilm, en kult-klassiker som bl.a “Cannibal Holocaust” og “Cannibal Ferox” som jeg altså har anmeldt tidligere. I motsetning til disse filmene er denne filmen bittebitte litt mindre grotesk, og mer en eventyr-film i tillegg til at den også er en grotesk horror-film.
Historien er god, skuespillerne leverer også. Musikken duger, og igjen har jeg slått ihjel halvannen time på en kannibalfilm som var verdt tiden. Også denne filmen har vært forbudt i Norge i en årrekke, noe som ikke er veldig uforståelig for de som tar en titt.
Alt i alt sitter jeg igjen med blandede følelser. Det som igjen trekker ned er nok en gang de scenene som inneholder dyredrap, noe jeg fremdeles ikke liker. I denne filmen er det også en edderkopp som blir spiddet, som er skummelt lik min Belle-tarantell, som i denne filmen kryper seg innpå en fanget Ursula Andress. Apropo Ursula er jeg ganske fornøyd med å endelig ha fått sett hennes helt nakne vagina og pupper i en yngre, usensurert utgave. Sånt setter man pris på (uten at det påvirker terningresultatet).
