Etter man har fylt 21 år burde man kanskje begynne å bli voksen nok til å slutte å nedverge andre idioter offentlig på sin egen blogg. Men jeg kan bare ikke dy meg. Det finnes enkelte mennesker på denne jorda som fremdeles er såpass tilbakestående i hodet at de tror de er kul hvis de roper krenkende, stygge og nedvergende ting til folk som er annerledes og kanskje ikke så populær blant alle i bygda. Jeg er utvilsomt en som en del i nærheten synes er noe i særeste laget, gjerne negativt. Spesielt er det en del yngre mennesker som er yngre enn meg selv som ikke vet bedre enn å rope ting som “forbanna homsejævel” og sånn, noe som har skjedd rundt det året jeg brukte mest sminke for 2 år siden.
Jeg så ei jente i dag som er sånn ca. på ungdomskole-nivået (i hodet et lite, lite ynkelig barn), og hun har tøffet seg ovenfor meg noen ganger for en stund tilbake. Som regel hvis jeg går og hun sykler raskt forbi. Har aldri opplevd henne noe tøff i kjeften de gangene hun går, liksom ikke like lett å komme seg fort unna etter å kastet ord-bombene da. Hehe. Jeg så henne, med en gjeng venninner nettopp mens jeg var ute å handlet. Da så det egentlig mer ut som hun fikk litt hastverk med å komme seg lengst mulig unna og greier. Igjen et ynkelig eksempel på at de som prøver å være tøffest og bråest i kjeften som regel kan være en av de feigeste vi kan komme over på denne jorda.
Jeg elsker rett og slett slike mennesker. Det er slike ynkelige folk som får meg til å tenke at det finnes de som har et par hakk mindre oppe i hodet enn meg. Og jeg vet når det kommer til alt at jeg faktisk har en hel del oppe i hodet! Til bursdagen min skal jeg skaffe meg et bur med slike “mobbere”, jeg skal lene meg tilbake i sofaen mens jeg lar de skrike ut de verste ordene de kommer på til meg, mens jeg bare ler meg skakk og kanskje tryner i pop-corn-skåla, rett og slett fordi jeg klarer ikke holde meg!
Det er rett og slett tusenvis ydmyke tapere i verden. Vi har alle vært borti sånne avskum som sliter såpass at de må oppføre seg bedritent mot andre for å selv føle at de duger. Og så lenge de orker så skal de få holde på for min del, for det er ingen som klarer å rive meg av min høye hest, i hvertfall ikke med ord og kommentarer. Dersom noen skulle tråkke meg på tåen slår jeg uansett bare så hardt tilbake at de skulle ønske de lot vær med å gjøre noe i utgangspunktet. Hevn er ikke alltid nødvendig, som regel unødvendig, men enkelte ganger skal man slå fingrene av sine fiender.
Men i dette tilfelle er det virkelig ikke noe vits i å bruke tid på å hevne seg, i hvertfall ikke på den gruppa mennesker jeg sikter til nå. Til syvende og sist er det bare synd på dem, og burde fått hjelp med å skru på plass hodet sitt litt ^^ Slike mennesker er som sauer. De går i flokk. Og man kan egentlig ikke hate sauer, kan man vel? ^^
Cannibal Ferox er bare en av flere filmer fra 80-tallet som ble forbudt i Norge i sin tid, som har vært forbudt helt til senere tid.
I filmen møter vi tre antrepologer som drar til regnskogen i Amazonas for å bevise for verden, en gang for alle at kannibalisme ikke eksisterer, og at heller er en ondsinnet mye som noen har skapt. Tidlig må de innse at de er nødt til å spasere til fots da bilen deres blir sittende fast i gjørme.
Man skulle kanskje tro at de innfødte i nærheten, samt giftslangene og alle de andre farlige dyrene skulle bli deres største hovedbekymring og fiende, men der tar de feil.
Det som derimot skaper de verste problemene for dem er når de møter på kokainvraket Mike Logan (spilt av Giavanni Lombardo Radice) som har med seg sin skadde venn Joe (spilt av Walter Lucchini). Mike forteller en skekkelig historie om at de har blitt torturert og lidd på det groveste av de såkalt kannibalene, og de blir trodd.
Ettersom tiden går svimer Joe av på grunn av skaden i armen, og mye tyder på at han vil blø ihjel med tiden.
Det viser seg at Mike er en veldig forstyrret person, noe våre antrepologvenner snart fatter mistanke om, og også får bekreftet av Joe kort tid får han dør. Det viser seg nemlig at Mike har lurt de innfødte på det groveste, han har stjelt fra de og attpå til torturert en av de ved å kjære ut øye og penis, samtidlig som de andre innfødte var stengt inne i trange bur i vann med blodsugende innsekter og dyr.
Det var også Mike som skal ha skadet Joe.. Antopologene forstår nå hvorfor de innfødte reagerte med frykt og hat da de kom, inntil Mike dukket opp i bildet hadde de trodd at hvite mennesker var rettferdige og snille vesener..
De får til slutt en hevn, en hevn som går utover flere enn bare verstingen Mike.
Antropologen Rudy forsøker å flykte, men gjemmer seg på feil sted da han prøver å skjule seg i vannet, noe som resulterer i at han blir spist av fiskene, mens det som dreper han til slutt er når han får en nål inn i kroppen av de innfødte som har hørt han skrike. Den skjønne kvinnen Pat Johnson (spilt av Zora Kerova) er ikke hakket heldigere når hun blir hengt opp etter puppene i noen kroker til hun blør ihjel, samtidlig som hennes venninne Gloria (spilt av Lorraine De Selle) blir tvunget til å se på. Gloria er den eneste som klarer å flykte, forså å komme tilbake til der hun kommer fra.
Til tross for alt hun har sett og opplevd velger hun å lyve for resten av menneskeheten, og gir ut en bok som dokumenterer at kannibalisme ikke vinnes. Faktumet er at kannibalismen i Amazonas kun ble vekket i live igjen etter uhandlingene til Mike. For å sitere Gloria selv; vold avler vold..
Filmen er på flere måter noe lik filmen jeg skrev om i natt, “Cannibal Holocaust”. Den har mye av de samme budskapene. I tillegg har også denne filmen enkelte scener hvor dyr lider og slaktes. Blant annet en skillpadde som vi får se slaktes. Ellers er det også en del scener i denne filmen hvor det ikke er mennesker som slakter dyrene, men heller oppgjør mellom dyrene selv. Foreksempel er det en scene hvor en slange tar livet av en mindre ape. Dette er ikke en like bra film som Cannibal Holocaust (som dette forøvrig IKKE er noe oppfølger av), men likevel scorer heller ikke denne filmen lavt hos meg.
Musikken i denne filmen er også god, stemningen er der og igjen har jeg kommet over en film som etter min mening har bedre kvalitet enn mye av det som produseres i dag.
Før jeg ruller terning skal jeg legge til at denne filmen har vært forbudt i Norge helt til filmtilsynet omsider bestemte seg for å tillate den i 2005, mot at den fikk aldersgrense 18 år. For meg var det faktum at den har vært totalforbudt så lenge en god nok grunn til å se den. Og jeg angrer ikke.
Selv kalde mennesker som meg har evnen til å ha mareritt i blant. Fortsatt er ikke jeg den som er så heldig å drømme om maniacer, motorsagmassakere, kannibaler, zombier, de døde, monstre, tortur også videre.. Det jeg vil drømme om får jeg ikke lov til. I stede for drømmer jeg slike mareritt som plager meg, deprimerer og skremmer.
Marerittet mitt var tredelt og veldig basert på to typiske ting som folk med asperger syndrom liker dårlig; overbefolkning og forandringer. For det første var hele Oppdal totalomgjort til en enda stor by. Bygda var plutselig fylt av gondoler som kjørte over bakken, store skyskrapere av glass også videre… Noe som også har resultert i at Oppdals befolkning hadde vokst uendelig mye mer enn jeg håper noen gang skjer..
I tillegg hadde Islam tatt mer eller mindre over Norge. Jeg drømte noe om at det var to muslimske soldater med langt skjegg og gevær som sto og bevåktet diversje bygninger og at de hadde rettighet til å skyte de som eventuelt måtte gjøre noe som er galt i deres verden.. Og sist, men ikke minst drømte jeg at min beste venninne Sara skrev til meg over facebook-chatten dagen før hun skal besøke meg i Oppdal, at hun ikke kan komme likevel. Det verste av det mest realistiske jeg kan tenke meg nå er å gå gjennom en lang uke i uka som kommer, uten at jeg får sett snurten av henne her likevel…
Var noe gretten og ikke superhappy da jeg sto opp i dag. Da jeg hadde våknet hadde jeg glemt det med overbefolking, byforandring og muslimmakt.. Derimot lå jeg og tenkte som om det marerittet med Sara var realitet, det tok meg faktisk en stund fra etter jeg hadde våknet til jeg forsto at det bare var noe jeg drømte, og at hun ikke i virkeligheten hadde skrevet det til meg i natt..
Såå, ja. Hvorfor kan ikke jeg få drømme de koselige tingene… De drømmene om kannibaler, zombier, seriemordere, kirkebranner, verdens undergang, Jack The Ripper, Slender Man, osv? Og hvis du leser denne linja Sarapusen min; du kan bare glemme å ikke komme til Oppdal likevel, såfall vil Norge snart høre om enda en bortføring 😛 Neida…
Blæh, for en start på dagen..
Vi reblogges med mindre jeg ikke henger meg i en tanntråd..
Da har jeg nettopp sett ferdig en av de mest makabre, sinnsyke, barbariske og kompromisløse filmene som jeg noen, noen gang har sett. Helt siden filmen kom ut i 1980 har den vært kjent for sin nådeløse, usensurerte og svært provoserende kost.
Etter premieren på denne filmen ble faktisk regissøren Ruggero Deodato arrestert fordi folk trodde skuespillerne på filmen ble drept i virkeligheten. Etter å selv sett denne filmen med egne øyne faller det ikke meg som noe rart over hodet.
Filmen er så stygg og heselig, og spesielt med tanke på at filmen nå er såpass gammel så er det for meg nesten et mysterium hvordan de laget de verste scenene til filmen. For ting ser så ekte ut, måten alt er filmet på og laget. Det finnes ikke en eneste scene der man tenker at det kan være animert, at det er dukker eller noe sånt.
Det som derimot er ekte i denne filmen er slakting av diverse dyr. Før vi har sett ferdig filmen vitner vi til virkelige slakt på blant annet en ung ape, en slange, en større edderkopp (på størrelsen av den jeg eier), et villsvin, en skilpadde og en nesebjørn. Alle disse dyrene var dyr de kom over på stedet.. Og heller ikke disse scenene har sine tendenser til å være raske, fort ferdige eller pene. Spesielt scenen hvor en ung apeunge får halve hodet kappet vekk er sterk kost for de fleste.
Vel, så til handlingen.
I begynnelsen av filmen får vi vite at et filmteam er meldt savnet. Etter at fire unge ungdommer reiste til Amazonas for å lage dokumentarfilm om kannibalstammer har verden siden ikke sett eller hørt fra dem. Professoren Harold Monroe (spilt av Robert Kerman) tar med seg et team for å lete etter dem. Når de møter på de såkalt kannibalene/ de innfødte, blir Monroe og teamet mottat med fiendtlig velkomst. Til tross skepsisen de møter, klarer de å bygge opp en tillit til folket rundt, og alt går til forholdene ganske smertefritt. Harold og gjengen klarer omsider å finne det savnede filmteamet, det vil si restene av dem. De finner også filmrullene deres, og tar med de hjem igjen til New York.
Det filmrullene inneholder er altså materialle som man ikke titter på mens mann spiser.
Ettersom rullene ruller og går får man se stadig mer og mer at de fire ungdommene viser seg å være de verste djevlene. I stede for å lage en seriøs og ærlig dokumentarfilm får vi bevist at de plaget de innfødte på det mest utenkelige, grove vis. Selvfølgelig, det som de har filmet som beviser at de har gjort fæle ting for å lage film hadde de vel tenkt å klippe vekk, for å selv fremstå mer som helter…
Det Harold og noen andre får sett er at mens de fire unge filmskaperne enda levde begikk grove, umenneskelige handliner, som strider i mot alt som loven tillater.
En av de sterkeste scenene er når de jager de innfødte i et stråhus, forså å tenne på de. For å skremme de til å holde seg innenfor strøhuset bruker de høye geværlyder siden dette er oppfinnelser som de innfødte ikke har sett og hørt før. Scenen hvor flere av de innfødte blir brent levende er sterk, og det er både menn, kvinner og også barn som blir brent ihjel av de pr-kåte, egoistiske og umenneskelige ungdommene.
Sterk er også en scene hvor en av jomfruene blant de innfødte blir holdt ned i gjørma av to av gutta, mens tredjemann filmer, og jenta i teamet reagerer på at de kaster bort film på “pornofilm”. Den innfødte jomfruen blir voldtatt, og senere får vi se at hun har blitt drept da kroppen hennes har blitt plassert på et spyd. Etter å ha plassert henne på et spyd spiller de som om de ikke kan forstå hvem som har gjort dette, og hvem som i hele tatt kan gjøre noe så ondt.
Jeg går utifra at jeg ikke trenger å fortelle hvorfor de fire ungdommene ble funnet drept til slutt?
Professor Harold nekter at han vil være med å utgi denne filmen, og at det er helt uakseptabelt og respektløst ovenfor de innfødte på Amazonas, og også ovenfor publikum dersom de hadde valgt å klippet den slik at folk skulle tro noe annet enn hva som egentlig skjedde.
Det blir bestemt at filmen brennes, og etter det er gjort spaserer Harold noe oppgitt, og stiller spørsmålet; hvem er de ekte kannibalene?
Cannibal Holocaust er etter min personlig mening noe av det mest fantastiske jeg har sett.
Det jeg selvfølgelig ikke liker med denne filmen er at dyreslakt-scenene er virkelige. Ser vi bort fra det så er dette en veldig, veldig god film. Den provoserer og setter et sterkt preg, selv på meg. Likevel er det godt å vite at i hvertfall menneskedrapene i filmen er fiksjon, altså skuespill og veldig godt tilgjort juks!
Musikken er også så stemningsfull at det kan ikke beskrives. Cannibal Holocaust har brent seg inn i sinnet mitt, mest sannsynlig for all tid. Dette er en film man ikke glemmer at man har sett, uansett hvor mye jævlig man har sett fra før. For de som klarer horror-sjangeren, og har en sans for grindhouse-sjangeren er denne filmen et must man ikke kan ignorere.
Vi skal forresten ikke glemme å nevne at denne filmen har vært totalforbudt i mange land, blant annet vårt eget land Norge. Den har vært sentral i videovold-diskusjoner helt siden den kom ut. Dette er en sterk kult-klassiker og det som skiller den mest ut fra andre kannibal-filmer på 70- og 80-tallet er filmens realisme og uvanlige vakre stemningsmusikk som er laget av Riz Ortolani.
Terningkast
Skulle sårt likt å gitt denne full pott, men med tanke på at disse dyrene måtte lide, og attpåtil dø for denne filmen så får jeg meg likevel ikke til å gi en sekser. Det skal også sies det er utgitt en annen version da disse scenene er klipt vekk.
Insekter er noe som ville fått mange av oss til å freake ut som de freakene vi menneskene er.
Men for den vakre jenta Corvino (spilt av Jennifer Connelly) er insekter og dyr venner av henne. Corvino har nettopp kommet inn på en sveitsisk internatskole, og det meste virker til å være normalt og idyllisk i starten. Alerede første natta får hun vite at det går en gal morder rundt på stedet som har drept flere jenter på hennes alder.
Det er ikke bare en evne til å være venn med insekter hun har fått, hun har også en evne til å gå i søvne. Når det forekommer dukker hun opp på steder hvor det foregår umenneskelige ting. Når hun så våkner opp igjen husker hun ingenting av hva hun har følt, opplevd, sett eller hørt.
De danske medelevene er smålig redd henne, og visker og tisker bak hennes rygg. Hun blir mer og mer et mobbeoffer, av den grunn at hun er anderledes. Lærerne, legene og de andre ansatte på skolen ser heller ikke ut til å være stort klokere enn elevene. Derimot noen gamledagse, trangsynte naut.
Corvino får seg heldigvis en venn i nærheten også, en entomolog ved navn John McGregor (spilt av Donald Pleasence), samt den litt smågale apen hans.
John ender etterhvert med å være den eneste som ikke tror at Corvino er noe djevel, slik de andre tror grunnet at hun kan kontrollere insekter. Han er utvilsomt en av de mer smarte i området. Etter at hun får en rekke tips tar hun med seg en meddetektiv for å løse drapsgåtene, detektiven hun får med seg er en flue..
Drapene foregår ofte og hurtig, og hun begynner å bli stresset i frykt for å dø selv.
Med litt hjelp av en gammel entomolog, en flue og en ape skal hun trå inn i sitt mest morbide og verste mareritt noen sinne.
Det viser seg at en av de voksne på skolen hennes har betydelig større kontakt med morderen, og at noen hun har møtt flere ganger er rav, sprute gal.
Phenomena er en italiensk-amerikansk horror-film av beste sort. Det som derimot er noe fortvilende er når karakterene som snakker amerikansk for det meste, plutselig går over til italiensk, og når det går over til italiensk er det alt for tydelig at det er dubbet.
Til tross for smådubbingen, og en del andre snåle valg filmskaperne har gjort er dette en sjelden god film innen den rette sjangeren.
Jeg er såpass fornøyd med filmen at jeg har hengt opp en plakat på kjøleskapet som fulgte med ^^
Filmen er skapt av geniet Dario Argento som også har jobbet med filmer som Deep Red, Dawn Of The Dead, Suspiria og Masters Of Horror-tv-serien.
Dette er også et horribelt kunstverk med gyldent soundtrack. I tillegg til en uforglemmelig kjenningsmelodi har vi også musikk fra både Iron Maiden, Andi Sexgang, Motörhead og Bill Wyman. Filmen er et must for alle skrekkfilm-fanatister!
Du kan prøve å knuse meg. Du kan prøve å ruinere meg. Du kan prøve å ta fra meg alt.
Men til syvende og sist sitter jeg med djevelens joker. Jeg har en kraft dine kryp bare kan misunne. Jeg har en evne dere aldri kan få.
Min herre skaper sine evige flammer. Jeg vil sette ild på alt du hadde nært. Jeg vil spre smerte i alt du hadde kjært.
Til syvende og sist er det djevelens barn som vinner. Du dømte meg, og det var jeg helt ok med. Men da du tråkket på mine sorte tær, sparket jeg tilbake.
Jeg er hevnerens blomst. Jeg representerer sinne, hat og frykt.
Kun noen utplukkede røtter skal jeg gro til en blomst. Dere som vil hindre meg, vil bli revet opp som rottent gress. Verden er min hage, jeg er den dominante gartner.
Hor deg ikke i livet mitt uten at jeg får noe tilbake! Ta ikke min tid som din, forgitt.
Redd er jeg ikke for skitt på mine fingre. Redd er jeg ikke for blod på mine hender.
Trå varsomt. Hvis ikke, du vil angre du i hele tatt åpnet porten. Så du ikke skiltet jeg hang opp? Hvis ikke, jeg advarer dere nå. Bli min venn, eller la vær. Du vil ikke være min fiende!
Året er 1939. Andre verdenskrig har så vidt startet.
Unge Danny (spilt av Levi Fiehler) jobber det han kan for å lage trestoler, da det er det han kan.
Hadde det ikke vært for at han haltet skulle han deltatt i krigen, og han mener at han er så og si nytteløs.
Onkelen hans er ikke enig i at nevøen er nytteløs, og trekker frem en av stolene han har laget som bevis på at hendene hans er en gave.
En dag finner Danny den eldre mannen Andre Toulon død i sitt eget hjem, selvskutt.
Toulon etterlot seg noen dukker som Danny tar vare på, dukker han har hørt skal være levende, noe han får bekreftet fort.
Årsaken til at Toulun begikk selvmord var da to nazister var på vei inn til han. Danny klarte så vidt å få et glimt til ansiktene deres i det de dro ut igjen.
Danny bestemmre seg for å gjøre noe, og bestemmer seg for å spionere på disse to nazistene.
Han finner ut at de sammen med den japanske kvinnen Ozy (spilt av Ada Chao) har planer om en eksplosjon som må stoppes.
Sammen med de levende dukkene bestemmer Danny seg for å hindre at de lykkes.
Spesielt når hans bror og mor blir drept, og hans kjæreste Elma (spilt av Erica Shaffer) er blitt kidnappet, begynner det å bli personlig.
Personlig synes jeg denne filmen var noe kjedelig. Heldigvis ikke lengre enn 1 time og 21 minutter, da denne filmen hadde for mye dialog for min del. Den var ikke spesielt underholdende på noen måter. Puppet Master: Axis Of Evil er verken veldig morsom, spennende eller nyskapende.
Skuespillerinnsatsen er også noe amatørmessig, og det er lite som er med å holder denne filmen oppe.
Jeg liker dukker, jeg liker horror. Det at denne filmen delvis kaller seg en horror-film er for meg bare rart.
Det skal forresten legges til at dette er film nummer 10 i “Puppet Master”-serien.
En film som dette funker kanskje dersom du absolutt kjeder deg, men føler ikke stor trang for å se den igjen – Med det første.
Det var ikke meningen å såre deg da jeg ikke dukket opp. Dere satt å ventet på meg alle sammen der dere satt. Kledd for anledningen, alt grunnet meg. Men jeg dukket ikke opp som du skulle ønske. Du gråt der du satt, du følte deg så alene. Jeg kunne ikke holde rundt deg, jeg kom ikke. Ikke fysisk, ikke synbart.
Alle andre rundt hadde nok med sitt. Du satt der med folket, du var helt alene. Jeg var i tankene dine, men ikke i rommet. Ikke fysisk, ikke synbart.
Jeg befant meg et annet sted, på et vis… Og du satt der på benken.
Jeg tittet mot dere, på avstand. Jeg skulle gjerne vært der, men jeg var forhindret.
Du har hatt problemer med å se meg før. Du hadde problemer med å se meg da. Du skjønte det ikke før det var for sent. Det ble aldri deg og meg, ble det vel?
Jeg er lei meg for at jeg ikke kom da. Eller, jeg er lei du ikke så meg, selv om jeg på en måte var på stedet. Bare ikke synlig.
Det var vondt å se deg gråte i begravelsen. Fint å høre deg tale ved min kiste. Fint at du brydde deg akkurat da.
Men om en uke er jeg glemt igjen. Men uansett, takk for at du kom i begravelsen min <3
Hallooooooo! Weeeen!
Min falne engel av en bestevenninne (Sara) fortalte meg nemlig noe deilig tilfredsstillende i dag:
Nille har endelig begynt å fått inn Halloween-ting!
Hvilket betyr at lommeboka mi kommer til å slite som om den skulle være utsatt for syreangrep nå.
Det skal sies, det er ikke akkurat det samme som man finner på nettbutikker. Det er mye plasttull og slik… Kvalitetsmessig er det bedre ting å finne andre steder, men likevel!
Jeg er ganske happy nå, det er nesten blitt perverst.
For en ting er at jeg har fråtset meg for nøyaktig 381 kroner på Nille, men da jeg kom ut av butikken så møtte jeg igjen ei venninne jeg ikke har møtt på 2 år (da hun ikke bor i Oppdal). Så det var to kjempeflotte ting med denne dagen, det som toppet alt var at en pakke fra Cdon som ble sendt torsdag, den 20. september endelig kom i dag. Har dagevis vært redd for at pakken har blitt rota bort i posten, noe som også kan ha vært tilfelle siden det tok så lang tid. Men nå er den i alle fall kommet!
