Aleksander U. Serigstad: – Vil ikke utelukke flere episoder i fremtiden!

Jeg har en viss anelse av at jeg kanskje, men bare KANSKJE kan ha skrevet noe lignende før, men; De fleste av dere har nok nå fått med dere at jeg får en viss rytme i hjertepumpa når det først blir snakk om film, og da særlig filmer av den litt mørke og obskure typen. Helt siden jeg kom over skrekkfilm-fobien min (yes, det var en tid hvor jeg hadde det også) første året på videregående, ja så har jeg simpelthen vært megafrelst. Og jeg har også unektelig vært “sånn passe” glad i Youtube i noen år nå, så sånn sett kommer det nok heller ikke som en saftig ørefik at kveldens intervjuobjekt er en fyr jeg har tenkt på og vurdert om jeg skulle tørre å spørre en god stund nå

Og det HAR tatt tid, men omsider, for en knapp uke siden tok jeg mot til meg og spurte. Og til min store begeistring så ble min nevrotiske forespørsel besvart følgende:

“Hei Aylar. Takk for hyggelig forespørsel. Det blir jeg gjerne med på.”.

Så mine kvinner og herremenn, små og store – i kveld har jeg den STORE glede av å presentere dere for Aleksander U. Serigstad, kanskje best kjent som “han ene” fra den meget episke Youtube-kanalen “Filmjunkiene” som fra 2009, og helt frem til (foreløpig) siste opplasting i 2016 har hatt fokus på å anmelde og snakke om en rekke skumle og merksnodige b-filmer fra (stort sett) en noe svullen tid.



Foto: Lilly Christin Persson

Aller først – VELDIG hyggelig at du ville stille til dette intervjuet!! Hvordan går det med deg for tiden, og HVA går mesteparten av tiden egentlig din til?
– Hyggelig å bli spurt! Det går bra. De siste månedene har mye av tiden gått til musikkvideoen Tøyens hemmelighet som jeg laget for Tusmørke. Videoen hadde premiere nå i oktober og gjester flere kjente fjes fra norske filmklassikere, blant annet skuespiller Per Tofte som gjentar rollen sin som doppusheren Zatek fra Himmel og helvete (1969). Ellers holder jeg til i Oslo, jobber som klipper i TV-bransjen og spiller i horror metal bandet The Devils Rejects. Vi har forøvrig konsert på Vaterland i Oslo 22. desember, kom, kom, kom!

Om jeg ikke husker helt feil så begynner det å bli noen år siden at du og Ivar startet opp med Filmjunkiene. Men hvordan startet egentlig dette eventyret?
– Filmjunkiene-eventyret startet i 2009. Jeg ble kjent med Ivar i 2008 da vi begge studerte Film- og fjernsynsvitenskap på Høgskolen i Lillehammer. Vi ble raskt gode venner da jeg skjønte at Ivar også var godt over gjennomsnittlig interessert i b-filmer, da spesielt skrekkfilm. Da jeg også skjønte at han var en jeg kunne se de virkelige dårlige slasherfilmene med (bare sånn i tilfelle filmen viste seg til å være en skjult skatt) ble vi skikkelig gode venner. Vi så mildt sagt en god del film sammen og snakket masse om film. På samme tid hadde også YouTube utviklet seg enormt.

Det var kommet til et punkt der jeg hadde gått mer over til å se på uavhengig produserte serier på YouTube enn vanlig lineær TV. Jeg slukte alt av Angry Video Game Nerd, Cinemassacres Monster Madness og The Cinema Snob. Disse viste at det var mulig å lage engasjerende egenproduserte serier som var tilgjengelig for hele verden. De var også våre hovedinspirasjoner da vi i sommeren 2009 bestemte oss for å lage Filmjunkiene, som om jeg ikke tar helt dundrende feil er den første norske webserien på YouTube med fokus på b-film.

I juni 2009 spilte vi inn det som skulle bli de to første episodene: Dont Answer the Phone og Nightmares in a Damaged Brain. Begge ble spilt inn på en dag like etter vi hadde sett filmene, så alt vi sier og gjør er i stor grad improvisert. Noen dager senere spilte vi inn Of Unknown Origin og C. H. U. D, sistnevnte hadde til og med manus! Vi la dem ut som episoder ukentlig i juli, deretter tok det av. I episodene som fulgte ble det mer og mer manus, research og struktur, og derav mer tidkrevende arbeid. Men alt med roten i vår fascinasjon for b-film.


Foto: Filmjunkiene

Når du ser deg tilbake i dag, hva er du aller mest stolt av fra denne tiden, og hva vil du trekke frem som det absolutte høydepunktet?
– Jeg er stolt av at vi fikk produsert så mange episoder mens vi studerte. Februar/mars 2011 var vel den mest produktive perioden da vi hadde en ny episode i uka, samtidig som jeg skrev på min mastergrad og Ivar på sin bachelor. Vanskelig å kun velge et høydepunkt, men må nok trekke frem episoden om Blodrød jul der vi lurte seerne til å tro at vi hadde kommet over en glemt norsk slasher film fra 1985, men i realiteten hadde vi filmet den selv.

Det var også stas med An American Hippie in Israel episoden som ble plukket opp av Bob Murawski i Grindhouse releasing, og nå følger med som en easter egg på Blu-ray-utgivelsen av filmen. Vi gjorde jo også Filmjunkiene om til et produksjonsselskap i 2011 med Adrian Ophus, og laget dokumentarfilmen Bredo Greve – Filmrebell, som hadde premiere i 2014, og kom ut på DVD i 2016 fra Another World Entertainment. Var faktisk på Kveldsnytt og snakket om filmen. Det var litt absurd.

Ellers har jeg gode minner fra innspillingene av Topp 10 Post-apokalyptiske filmer og Italienske kannibalfilmer. Begge la vi enormt mye arbeid i med både manus, locations, effekter og kostymer. Stor kudos til fotowizard Sean Fulton som hjalp til med foto og lys på disse episodene. Skulle jeg velge en personlig favoritt er det nok VHS-junkier der vi møter VHS-samleren Carl August (som spiller seg selv). Føler vi fikk sagt mye essensielt i den episoden om hvorfor vi er så opptatt av obskur film.

Jeg vet ikke med deg, men når jeg en sjelden gang ser meg tilbake har jeg en viss tendens til å henge meg opp i ting jeg gjerne skulle ønske var gjort annerledes. Hvordan er egentlig du der? Er det noe spesielt fra tiden i Filmjunkiene du gjerne skulle gjort om, om det var mulig?
– Det er alltid ting som kunne vært gjort annerledes. Tekniske aspekter som kunne vært bedre. Måten en formulerer seg som kunne vært bedre. Men jeg mener det er best å akseptere ting slik det ble, ta med seg det en har lært og gjøre ting bedre eller annerledes neste gang. Som Ed Wood optimistisk sa: The next one will be better! Man lærer best av å feile. Det er da man soleklart ser hva som gikk galt, og lettere kan se hva som må forbedres. Dessuten har publikum et helt annet syn på det du lager enn det du har selv. De vet ikke hva dine ambisjoner var.

Jeg tror neppe at jeg overdriver noe særlig når jeg nå sier at det er en hel del der ute, inkludert meg selv, som hadde blitt veldig glad om Filmjunkiene en dag gjorde comeback. Men hvordan ligger egentlig landet? Er det noen sjanse for at Filmjunkiene vil vende tilbake?
– Nå bor Ivar i Bergen og jeg i Oslo, men jeg vil ikke utelukke flere episoder en gang i fremtiden. Det blir nok neppe like jevnlig som vi en gang hadde det, ved mindre vi får penger kastet etter oss til å lage Filmjunkiene på fulltid. Jeg har utallige idéer som jeg har lyst til å realisere, blant annet en episode som heter Carl August, gjengen og VHS-bandittene, der VHS-junkie Carl August får VHS-samlingen sin stjålet og vi må hjelpe ham med å finne synderne. (Tittelen er en referanse til den norske barnefilmen Carl Gustav, gjengen og parkeringsbandittene (1982)).

Selv om vi ikke har hatt ute Filmjunkiene episoder siden 2016, så har jeg og Ivar stadig samarbeidet med kreative prosjekter. Vi lager fremdeles musikk sammen i punkbandet Puke for Breakfast og tidligere i år fremførte vi vårt selvkomponerte soundtrack til stumfilmen Troll-elgen (1927) på Cinema Neuf i Oslo. Ivar er forresten også med som selveste Satan i ovennevnte Tusmørke musikkvideo. Så vi holder stadig vekk det kreative samarbeidet i live.


Foto: Frida Bertine Nygaard

For folk som har fulgt med på deg og dine prosjekter en stund er det neppe noen stor overraskelse at du har en viss forkjærlighet for særlig litt eldre filmer. Men hvilket forhold har du til film og serier som blir laget i dag?
– Jeg synes det lages langt mer interessante filmer og TV-serier nå enn det gjorde for f.eks. 10-15 år siden. Mange av den nye generasjonen filmskapere er inspirert av og vokste opp med filmene fra 70/ 80-tallet. Det synes. Av filmer jeg har sett i det siste vil jeg spesielt trekke frem Mandy, nye Suspiria og One Cut of the Dead. Elsker alle tre! Jeg ser nok mindre på TV-serier enn folk flest, men for tiden har jeg sansen for The Haunting of Hill House og Lisenskontrolløren.

En annen ting som neppe er noe nytt for folk flest er det faktum at film stadig kjøpes mindre og mindre i fysisk form. Hvilke tanker og følelser har du rundt denne utviklingen?
– Streaming er mer praktisk enn fysisk format, men jeg føler samtidig man mister mye med streaming. Med streaming scroller man gjennom et endeløst, men samtidig svært begrenset utvalg av filmer. Det er mye lettere å sette på en film, for så å skru den av og lete etter noe annet, hvis humøret ikke er riktig. Du gir filmen mer oppmerksomhet med med fysisk format. Man har først gått ut for å få tak i filmen, satt den i hylla, tatt den frem, lest på coveret, bivånet coveret, saumfart ekstramaterialet. Har man først satt på en VHS, BluRay eller for den saks skyld en Laserdisc, er det som regel for å se filmen fra start til slutt. Det er lettere å kikke passivt noen minutter her og der på en film en streamer på Netflix. Kort sagt; jeg ser fordelen med streaming, men det er mye mer sjel i fysisk format.

Hva er ditt favoritt fiktive monster gjennom alle tider, menneskelig eller ei, og hvilket fiktivt uhyre ville du helst blitt myrdet av selv, om du måtte velge?
– Har alltid hatt sansen for Leatherface i Tobe Hoopers The Texas Chainsaw Massacre. Han virker like så skremt og forvirret, som han er klin kokko og farlig. Samtidig føles han langt mer realistisk enn slasherkompisene han fikk på 80-tallet. Og hvis jeg virkelig måtte velge å bli myrdet, så tja en klassisk motorsaghalshugging av selveste Leatherface hadde jo vært stas?

Når man tar en titt i nyhetene så skal det ikke så mye til før de fleste av oss gjerne blir litt skremt, og kan begynne å kjenne på den ene etter den andre ikke fult så hyggelige følelsen. Men hva er det som skremmer eller uroer deg mest når det kommer til dagens verdensbilde?
– Klimaet. Noe er riv ruskende galt. Bare å forberede seg med Post-apokalyptiske filmer. Lære seg et par triks. Også begynner jo verden å likne mer og mer på Mike Judge-klassikeren Idiocracy. Det er litt skummelt. (Aleksander sammenlikner bare verden med filmer han).


Foto: Sean Fulton

Og mens vi har våre bare føtter så godt plantet inn i fryktens rike – har du noen fobier?
– Nei, jeg kan dessverre ikke skryte på meg noen fete fobier.

Hvis du en gang skulle stille til en 4-stjernes middag, og du selv fikk velge hvem dine tre gjester skulle være, død eller levende, hvem hadde du bedt til bords, hva hadde du servert dem, og hva hadde dere skulle snakket om?
– Morsomt spørsmål. Siden denne sesongen av 4-stjerners middag faktisk har mulighet til å ha med døde personer må jeg jo gå for en all dead cast, og da hadde jeg gått for Boris Karloff, Bela Lugosi og Lon Chaney Jr., alle iført respektiv Dracula, Frankensteins monster og Wolfman-kostyme.  Jeg hadde servert den erkenorske retten fredagstaco og ikke minst hadde jeg fått Boris Karloff til å lage hans beryktede guacamole som tilbehør. (Her er oppskriften sånn forøvrig: https://www.lataco.com/boris-karloffs-guacamole-recipe/) Guacamole-seansen blir nøysommelig dokumentert og klippet sammen i en klønemontasje der Karloff dirigerer meg, Lugosi og Chaney som grapser i sammen oppskriften med hver vårt fyldige cherryglass i hånden. Selvsagt iscenesatt til låta Monster Mash. Samtaleemnene skulle blant annet dreid seg om Mario Bava, Ed Wood, heroin og irriterende, kløende monstersminke.

Du får tidenes mulighet til å lage den mer klassiske splatterfilmen om en vennegjeng på seks som skal ut på tur, forså å bli jaktet på og slaktet ned en etter en. Nok en gang får du velge helt fritt blant både levende og døde – HVEM skal spille de seks, lykkelige uvitende, HVEM skal spille den snåle bygdeoriginalen som advarer dem, men som ikke blir tatt seriøst, og HVEM får gleden av å spille den morderiske?
– De lykkelige uvitende er Leatherface, Michael Myers, Jason Voorhees, Freddy Krueger, Cropsy og Madman Martz, ikonene fra 80-tallets videovoldsfilmer, som skal på kollegatur til Roligheden camping i Kristiansand. De skal ha seminarer som What weapon are you?, The challenging part. 5 og How to handle fan backlash. Den snåle bygdeoriginalen som advarer dem er spilt av Bredo Greve og morderen er Kjell Magne Bondevik slik vi kjenner han fra 1980-tallets videovoldsdebatter. Det vil si. Vi tror morderen er Bondevik, men det hele viser seg til å være Pål Bang-Hansen i forkledning. Motivet: Han er lei av at Cannesfestivalen blir invadert av slike ekle, fæle, ikke-vellagede slasherfilmer.

Og helt til slutt: Hvordan tror du at livet ditt ser ut om ti år?
– Bor på en tropisk øy, trolig bebrillet med grått hår og skjegg, og med noen flere IMDB credits og en bok eller to ute.


Foto: Filmjunkiene


Tusen, tusen takk til Aleksander for en herlig innsats med å stille såpass sporty opp på dette intervjuet . Det har vært en skrekkblandet fryd å få lov til å intervjue deg, og takket være deg føler jeg nå nesten at jeg blant annet sånn neeesten har rundet denne bloggen, det har vært en ære!

Og til alle dere andre: Sjekk så mer enn gjerne ut Filmjunkiene på Youtube, og sist, men ikke minst så vil jeg også varmt anbefale dere å ta en aldri så liten titt på musikkvideoen Tøyens hemmelighet, som ihvertfall fikk frem et og annet ansiktsuttrykk i meg da jeg først så den her for leden ^^

Stay goregeous!

Jessica Waldorf: – Det første jeg ville gjort er å vise meg for menneskeheten!

Da jeg først begynte å blogge fast for 7-8 år siden fikk jeg raskt både en del bloggvenner og blogg”fiender”, samt kjennskap til bloggere jeg bare likte å følge. Og når jeg ser meg tilbake er det med noe blandede følelser. For flere av de jeg hadde kontakt med da, eller bare fulgte, har for lengst lagt ned blogglivet sitt i dag. Og ikke alle disse er folk jeg har kontakt med lengre per dags dato heller, av forskjellige grunner. Men heldigvis så er det NOEN som fremdeles står igjen fra den gang da, som en dag i dag er aktiv med blogg, og blant de finner vi den meget reflekterte, halvgærne (i positiv forstand!) og ikke minst modige Jessica Waldorf, som jeg nå har fått gleden av å gjøre et aldri så lite intervju med! ^^

Og for de av dere som har fulgt meg siden så og si siden starten, så er det nok en kjent sak at intervjuet dere nå skal få lese ikke bestandig har vært en selvfølge at jeg skulle gjøre. For det var en gang en “litt” fordomsfull og TRANGSYNT Aylar Kuklinski som tett og ofte kunne bruke både tid og krefter på å “slakte” andre bloggere, og da spesielt unge jenter med et visst image og rykte. Og dessverre, og dette skammer jeg meg litt over en dag i dag, så var Jessica en av de som fikk gjennomgå litt her inne den gangen. Men heldigvis – ting har forandret seg siden den gang. Jeg har omsider fått kastet de store, tunge skyggelappene, og med tiden innsett hvilken fantastisk person Jessica virkelig er.

Men jau, nå er det nok om meg og mine gamle synder, kviser og fordommer. Kjære alle lesere, her har dere Jessica Waldorf! ^^



Foto: livingdoll.se

Først av alt, takk for at du ville stille til dette intervjuet – hvordan går det med deg for tiden?
– Takk som spør! Her går det supert!

Gjennom alle årene du har hatt blogg har det tydeligvis vært en del som har latt seg provosere. Hvilke ting har du fått aller mest refs for?
– Det må nok være alt som har med vekt å gjøre. Etter å ha slitt med å gå ned i vekt i flere år, fant jeg som nittenåring en metode som fikk kiloene til å rase av, og konkluderte raskt med at dette kunne være til hjelp for andre i samme situasjon også. Dermed delte jeg dietten og treningsplanen min på bloggen, samt før – og ettervekt, noe som ikke ble særlig godt mottatt. Mange mente metoden min var alt for ekstrem og nærmest en “oppskrift på anoreksi”. I ettertid har jeg heldigvis fått et mye sunnere syn på saken og forstår at det jeg drev med faktisk var helt sykt. Det forsto jeg dessverre ikke den gang.

Og mens vi er inne på “provoserende bloggere” – hvilke bloggere har provosert DEG mest gjennom alle tider?
– Kristina Andersen, Ida Wulff og Rannveig Heitmann. 

Fins det noe du per dags dato tenker at du ikke vil komme til å blogge om noen sinne, what so ever?
– Nei, det tror jeg ikke. For fem år siden ville jeg sagt at jeg aldri kom til å vise meg toppløs på bloggen, men vi ser jo hvordan det gikk. Haha. 


Foto: livingdoll.se

Hvordan takler du det når de aller verste av de verste kommentarene først kommer inn?
– Jeg tenker slik at ingen mennesker som har det bra med seg selv, bruker tiden sin til å hakke på fremmede mennesker. Folk hakker på hverandre av tre grunner: 1) de vil ha oppmerksomhet. 2) De har det så ille med seg selv at den eneste måten de kan føle seg bedre på, er å finne feil hos andre, eller 3) vedkommende man hakker på har gjort noe ugreit. Jeg vet med meg selv at jeg aldri har vært slem mot noen, ergo hakker folk på meg enten fordi de vil ha oppmerksomhet, eller fordi de ikke har det bra med seg selv. I begge tilfeller handler det ikke egentlig om meg, og derfor tar jeg det heller ikke til meg.

Hva føler du er de(n) største forskjellen(e) på bloggeren Jessica Waldorf i dag, kontra bloggeren Jessica Waldorf for fem år siden?
– Den største forskjellen er vel at jeg for fem år siden blogget mest for lesernes del. Jeg ønsket oppmerksomhet og bekreftelse fra andre mennesker fordi det var noe jeg fikk særdeles lite av privat, og vinklet derfor gjerne blogginnleggene mine slik at de fremsto mer underholdende enn de egentlig var. Hendelser ble fremstilt mer dramatisk, meninger ble ytret mye krassere, og overskriftene var for det meste provoserende. I dag er jeg trygg på meg selv og føler ikke lengre jeg trenger å “tigge etter” oppmerksomhet på samme måte. Bloggen min i dag viser et ærlig bilde av livet mitt og meningene mine, og er ikke vinklet for å skape drama.

DERSOM du fikk muligheten til å reise tilbake i tid for å gi en beskjed til deg selv – hvor langt tilbake ville du ha dratt, og HVA ville du ha sagt til deg selv?
– Godt spørsmål. Jeg ville dratt tilbake til sommeren 2008, til onsdagen før sommerferien var over, og fortalt meg selv at den venninnen jeg hang sammen med den dagen, og som jeg var så uendelig glad i, hadde planer om å ta livet av seg. Hadde jeg visst at den dagen ville bli siste gang jeg så henne i live, ville jeg aldri sluppet henne av syne. 

Hva mener du er det aller mest positive med bloggnorge per dags dato?
– At flere bloggere tør å snakke om psykisk helse, diagnoser og andre problemer. For bare noen års tid tilbake skulle man male et slags glansbilde av virkeligheten, der alt handlet om å se bra ut, reise mye,være lykkelig og ha masse penger. Nå, derimot, er det helt innafor å fortelle at man har vaginisme, angst og det som ellers er. Det liker jeg. Det er et veldig stort steg i riktig retning, og forhåpentligvis påvirker det yngre jenter og gutter til å tørre å prate med lege, psykolog, foreldre og / eller hverandre dersom de har et problem.


Foto: livingdoll.se

Og hva mener du er det absolutt mest negative?
– At mange bloggere svindler leserne sine. Alle påstår at deres meninger ikke er til salgs, likevel ser vi ofte at de mest populære bloggerne roser tannbleking og betakaroten-piller opp i skyene. Dette til tross for at tannblekingen som selges i Norge ikke inneholder blekemiddel, og at betakaroten slettes ikke gjør deg brun, men farger leveren gul innenfra og dermed gir huden et gulskjær. At betakaroten også er kreftfremkallende og ikke bør brukes av røykere, nevner de heller ikke et ord om. Her snakker vi altså om å bevisst lure sine – ofte svært unge – følgere til å bruke penger på noe som ikke gjør annet enn skade på kroppene deres, og det er absolutt ikke ok!

Hvor ofte er du innom andres blogger, og hvilke blogger følger du?
– Jeg leser sjeldent blogger, men forsøker å holde meg oppdatert i alle fall månedtlig. Da er jeg innom din, stina.blogg.no og mammasom16.blogg.no. Dette er de eneste jeg leser “fast”, men det hender jeg er innom andre blogger også.

Hvem eller hva er din aller største inspirasjon i livet?
– Det høres nok rart ut, men det er faktisk meg selv. Jeg forsøker alltid å være bedre enn den personen jeg var dagen i forveien, og sammenligner meg ikke med andre.

La oss si at det finnes en gud, og at det er “bare” én gud. Plutselig en dag tar gud ferie, og bestemmer seg så for å la deg ta over fullstendig for en ukes tid. Hva ville du brukt denne uken til?
– Hohoho, det skulle vært artig! Det første jeg ville gjort er å vise meg for menneskeheten, så de fikk et bevis på at gud faktisk eksisterte. Deretter ville jeg bedt alle gå hjem og brenne bibelen sin, med klar beskjed om at dette slettes ikke er guds ord og at jeg ikke kan stå for et eneste ord som er skrevet i den. Jeg ville fortalt mennesker at det spiller ingen rolle hvem du har sex med, så lenge dere begge er single og villige. At du ikke kommer til helvete for å ha sex med noen av samme kjønn, eller utenfor ekteskap. At helvete er et sted for dem som begår seksuelle overgrep, er utro mot partnerne sine, mobber, misbruker sin maktposisjon og lignende ondskap. Jeg ville også bedt dem om å ikke gi penger til kirken, men til de fattige. 

Videre ville jeg oppfordret dem til å lære bort kjærlighet og medmenneskelighet, istedenfor religion. Å elske verden de har blitt gitt, og hver eneste skapning i den, og jobbe for å bevare planeten, istedenfor å ødelegge den. Jeg ville sagt man ikke trenger å gå i kirken for å prate med gud, men at man like gjerne kan gjøre det hjemme i sitt eget hus.

Viktigst av alt, ville jeg sagt at man ikke skal be om mirakler dersom man selv har muligheten til å være miraklet som trengs. Ikke be om at et mirakel skal redde det syke barnet – ta ham med til sykehus og skaff ham profesjonell hjelp isteden! Ikke be om at et mirakel skal gjøre slutt på fattigdom, men vær selv den som kjøper mindre, så du har mer å gi. Så lenge noen tar mer, vil andre alltid ha mindre. At så lenge du er en god person og gjør ditt beste for å gjøre verden til et bedre sted, har du ingenting å frykte, for jeg som gud ville passe på deg. Er du derimot egoistisk og slem, tenker kun på deg selv og ødelegger for andre for din egen vinning, ville jeg vende deg ryggen, slik du har vendt ryggen til meg.

Til slutt ville jeg reddet dem som fortjente det: Kurert den syke fireåringen med kreft, og gitt hans kreft til en voldtektsmann isteden. Fjernet blindheten fra den snille, gamle damen, og gitt den til et nettroll isteden, og så videre.

Jeg ville brukt mine syv dager som gud på å gjøre verden til et bedre sted, og håpe at den ble værende slik.


Foto: livingdoll.se

Dersom du skulle blitt bestevenn med en dukke som viste seg å være lys levende, og du måtte velge mellom Annabelle, Barbie og Woody (fra Toy Story), hvem ville du gått for da, og hvorfor?
– Hmm.. Det måtte nok blitt Barbie. Hun virker ganske kul, i alle fall i filmene. Toy Story husker jeg i grunn ikke så mye av, ettersom det er år og dag siden jeg så den. Annabelle må jobbe med imaget sitt. Hun er jo ikke hyggelig i det hele tatt! :p

Du skal strande en øde øy på ubestemt tid. Du aner ingen ting om denne øya på forhånd, og for av en eller annen grunn bare lov til å ta med deg 3 ting, døde eller levende. Hva og/ eller hvem ville du ha tatt med?
– Kjæresten min, telt og kniv.

Og helt til slutt: Hvor ser du deg selv om 10 år?
– Om ti år er jeg 38 år, og har forhåpentligvis giftet meg, bosatt meg i hus, og klart å overtale mannen til at det ville være koselig med enda flere katter! ​


Tusen, tusen takk til deg Jessica som ville stille opp på dette intervjuet. Som nevnt litt tidligere i chat så er dette et intervju jeg har hatt lyst til å gjøre en god stund nå, men som jeg ikke helt har fått meg til å spørre deg om, litt på grunn av noen av de tidligere omtalene jeg kom ut med for noen år siden, men også fordi det alltid føles litt skummelt å skulle intervjue noen som man innerst innen faktisk har såpass respekt for en dag i dag. Det har vært en ære å nå omsider fått lov til å intervjue deg, rett og slett.

Og til alle dere andre. Hvis dere ikke følger bloggen til Jessica enda, så kan dere lett gjøre det ved å klikke her – god fornøyelse! ^^

Stay goregeous!

Eline Irja Korpi: – Jeg faller for fristelsen å utrydde!

NÅ mine kjære forfølgere skal dere snart få komme tettere under huden på en av mine beste venninner som akkurat har begynt å streame spill på Youtube. Nei, vet dere, dere skal faktisk få lov til å finne frem kirurg-lekene deres allerede nå. Det vil si, hvis dere klarer å finne henne da hun har skaffet seg litt av noen erfaringer i å gjemme seg fra diverse monstre fra Outlast-universet de siste dagene. Da lar vi galskapen starte. Klar, ferdig – jakt!

… Og forresten, jeg håper virkelig ikke dere tar denne presentasjonen 100% bokstavelig xD



© Bildet tilhører Eline Irja Korpi.

Eline, kjempehyggelig at du ville stille opp! Før vi starter sånn helt ordentlig, hvordan har du det for tiden?
– Takk for at du spør, og jeg har det bra! Ser veldig frem til sommeren og fint vær!

I det siste har du vært aktuell med en forholdsvis fersk gaming-kanal på Youtube. Hva var grunnen til at du valgte å starte med dette?
– For noen år siden begynte jeg å se på slike videoer på YouTube av andre som hadde gjort det samme. Redwulfgamer var han jeg så på, og jeg syns det var kjempe moro!

Etter hvert så merket jeg at jeg hadde kjempe lyst til å prøve dette jeg også.
Jeg syns det er spesielt moro å se på at andre spiller horror spill, og siden jeg ikke tør å spille horror spill alene så var det jo selvsagt dette som måtte gjøres! Så da ble det innkjøp av kamera og spill 🙂

Foreløpig er det først og fremst Outlast det har gått i på kanalen din, hvilke andre spill kan man vente seg å se deg spille i fremtiden?
– Etter Outlast tenkte jeg å prøve The Evil Within, og deretter Soma. Hvilke spill det blir etter det er jeg ikke helt sikker på, men det blir nok mange fler! Har veldig lyst til å prøve meg på et spill som heter Rides With Strangers, men det kommer ikke ut før om ett år.


© Bildet er laget av Julie Filion.

Har du noen umiddelbare tanker om spill du ikke kommer til å streame? Og isåfall hvorfor ikke de spillene?
– Hmm. Det første jeg tenker på er vel sånne spill som Fallout og FarCry. Jeg har ikke helt tenkt til å legge ut en video av det, men samtidig så har jeg ikke bestemt meg for ikke å gjøre det heller.

Det er fordi jeg syns ikke det er noe særlig spennende å skulle sitte og se andre spille det, så da tenker jeg at det er nok ikke like interessant og se på at jeg spiller det heller. Men hvis det er noen som kommer med et ønske om et spill, så skal jeg selvfølgelig laste opp 🙂

Per dags dato er ikke kanalen din så veldig stor med tanke på følgere og abonnenter, men hvis den skulle bli en ganske big deal en dag, og du får en god del yngre seere – I hvor stor grad tror du det vil påvirke hva du f.eks sier?
– Hehe, helt ærlig så håper jeg ikke at jeg kommer til å få så mye seere. Det høres kanskje litt dumt ut iogmed at jeg har lasta det opp på YouTube, men først og fremst liker jeg best å bare ha de nærmeste vennene mine som ser på. Hvis det blir noe mer enn det er det selvfølgelig i orden.

Med tanke på hva jeg sier så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal begrense meg, jeg har for eksempel prøvd å gi meg litt på den banninga mi, men det kommer like lett som pustinga mi! Så da får jeg nok bare sensurere de styggeste ordene mine 😉

Når vi først er inne på temaet spill og unge har det i flere tiår nå vært en debatt i media om hvor vidt særlig volden i diverse spill er skadelig eller ikke. Hvilke tanker har du om dette?
– Jeg tror nok det er noe skadelig. Spesielt hvis de er veldig unge. Men det er nok forskjellig fra person til person hva som er mest skadelig for dem tenker jeg.

For min del så syns jeg Amnesia var helt forferdelig, og det er pga hele atmosfæren i spillet. Det bare kryper opp under huden på deg, og du er konstant redd for hva som er rundt neste hjørne. Men det er nok også mange som tar fra spillene. Altså at de har sett at hovedkarakteren gjør sånn og sånn. Snakker stygt og er veldig eplekjekk og er glad i å slå, så da vil også de være sånn.

De fleste vet nok at det er en skille mellom spill og virkelighet. Og de som ikke er helt klar over det må rett og slett få en god oppfølgning fra foreldrene syns jeg.

Når du ikke lager videoer til kanalen din, hvilke spill koser du deg først og fremst mest med mer privat?
– Akkurat nå er det FarCry Primal. Fantastisk spill! Eller så er det såklart favoritten over alle favoritter, Fallout! Det kommer veldig an på hva det er jeg har lyst til å spille den dagen, så det er godt mulig det blir Tomb Raider på Ps1 eller Sherlock Holmes spill på PS3. Jeg er veldig glad i gåteløsende spill, men favoritten er Open World RPG.


© Bildet tilhører Eline Irja Korpi.


© Bildet tilhører Eline Irja Korpi.

Hvilke holdninger har du til juks? Er du en som kan tillate deg å jukse i hele tatt, eller er du mer blant de hardcore-gamerne som prøver og prøver til du får det til helt på egenhånd?
– Juksing er jeg ikke noe spesielt glad i, så det prøver jeg å unngå. Hvis jeg sitter fast og blir rimelig frustrert tar jeg en pause, og ser på det igjen senere. Hvis jeg fortsatt sitter fast etter pausen og virkelig ikke finner ut av det og begynner å bli sint, da tillater jeg meg å jukse.

Men jeg er ikke noe fornøyd med det når jeg endelig kommer videre for da føler jeg ikke det er helt fortjent å komme videre. Mye bedre å finne ut av det selv!

Hva er ditt aller første spillminne du har fra da du selv var barn?
– At jeg satt og så på søstra mi som spilte Tomb Raider 1. Hehe. Da husker jeg ho var helt på begynnelsen hvor du ser ulvene første gang.

Har du noen spesifikke forbilder innen spillverdenen?
– Det må vel være Lara Croft. Tøff og intelligent!


© Bildet tilhører Eline Irja Korpi.

Og hva med skikkelser du ABSOLUTT ikke ser opp til, har du noe svarteliste et sted?
– Hmm. Det var et vanskelig spørsmål. Det er nok noen karakterer i forskjellige spill som jeg ikke liker, men jeg kommer ikke på noe annet egentlig.

Duke Nukem syns jeg er teit.

I likhet med det meste annet på denne jord så er også spillindustrien stadig i forandring. Hva syns du om dagens spill sammenlignet med hvordan det var før f.eks 10 år siden? Er det noe spesielt du savner nå, som du føler det var mer av da?
– Hmm. Generelt så savner jeg ikke noe særlig. Er det en ting jeg savner så er det gamle Lara. Det er vel alt. Jeg syns de har ødelagt henne.


© Bildet tilhører Eline Irja Korpi.

La oss gjøre et lite tankeeksperiment. Du blir plutselig tvunget til å flytte til en helt annen planet på ubestemt tid, kanskje for alltid. Du får lov til å ta med deg kun tre spill, fra hvilken som helst konsoll som finnes og har eksistert til nå. Du får også med alt som måtte eksistere av oppdateringer og DLC per dags dato til de spesifikke spillene, men fra og med den dagen du reiser (la oss si i morgen), så blir det stopp på eventuelt kommende oppdateringer til de spillene du har valgt. Hvilke tre spill ville du tatt med, og hvorfor?
– Hehe.. Det var ikke et lett spørsmål!

Førstevalget mitt er helt klart Fallout 4. Fallout blir jeg aldri lei av, og her er det uendelige muligheter! Jeg elsker å lage flere forskjellige karakterer med hver sin personlighet for så å spille utifra det. Og alle de spennende menneskene man møter på, og stedene man kan bygge på.

Andrevalget mitt er Tomb Raider 3. Tomb Raider har jeg vokst opp med, og 3’ern er favoritten. Så det må selvfølgelig med!

Tredjevalget mitt.. Hmm.. Jeg tror nok jeg må velge FarCry Primal som tredjevalget. Jeg elsker det spillet. Det er så deilig å bare gå rundt i naturen og se på dyrene. På Primal så er jeg beastmaster så jeg har jo alle dyrene mine der som jeg er blitt glad i. Der er der også masse gøy å gjøre.

Vi nærmer oss nå tampen på dette intervjuet, men før vi avslutter skal du herved få avgjøre om det skal gjøres med et smell eller ikke. Du får herved ansvaret for en atombombe som ligger plassert i en eller annen random by med mange mennesker til stede, men ingen som du kjenner eller vet av. Du er den eneste som kan desarmere den, men også detonere den. Samme hva du velger vil det ikke gå ut over deg annet enn at du eventuelt vil få noe dårlig samvittighet i etterkant, det er det eneste. Så, hva vil du velge, redde eller utrydde?
– Jeg gjør som min gode venn og karakter på Fallout 3. Jeg faller for fristelsen å utrydde!


© Bildet tilhører Eline Irja Korpi.
 


Og midt i den enorme askeskyen vil jeg herved si tusen takk til Eline for et veldig flott og herlig intervju! ^^

Sååå, tenker dere nå kanskje. Hvordan finner vi denne skjønnheten på Youtube? DET mine kjære disipler er såre enkelt, man kan foreksempel gjøre et aldri så lite søk (kanskje hørt om?), eller så kan man også komme seg inn på kanalen hennes ved å trykke her.

Vi reblogges!

Catzy Munster: – He never drinks.. Wine. And neither do I.

Akkurat som at det i kriker og kroker i mitt hjem finnes en og annen mørk og dyster ting så “skjuler det seg” et og annet monster også i vennegjengen, de fleste egentlig ganske så harmløse.

Kvinnen dere forhåpentligvis skal bli bedre kjent med nå kunne godt ha vært en skikkelse i en og annen Tim Burton-film. Hun er i motsetning til gjennomsnittet virkelig noe for seg selv, en skikkelig nærmest utdødd original med “hjartet på rette staden”.

Hennes hjerte banker og skamslår i veldig stor grad for det mystiske, det morbide, det forferdelige og det grusomme. Med andre ord meg horror.

I tillegg til at hun er fanatisk opptatt av enkelte, særlig KLASSISKE skrekkfilmer er hun også kunstner, autografjeger, en veldig god venn og sist, men ikke minst dagens intervjuobjekt.

Så hva venter vi på? Jeg vet ikke med alle dere heffalumper der ute, men jeg venter egentlig bare på å starte selve intervjuet… Og vet dere hva? NÅ STARTER DET, IT’S ALIVE!!! IT’S ALIVE!!! IT’S ALIVE!!!!!!


 Catzy Munster. Først og fremst, hva er du aktuell med for tiden?
– Vel, det skjer ikke mye i min hverdag utenom å prøve å være kreativ, så jeg holder på med en tegnebok for nybegynnere som vil bli flinkere å tegne med penn, som jeg foreløpig er halvveis på. Også er jeg aktuell som en del av det digitale slideshowet som er en del av en kunstutstilling på Bram Stokers Film Festival i England i slutten av Oktober.

Hvor lenge har du jobbet med denne tegneboken og når tipper du at den helst blir ferdig?
– Jeg begynte med tegneboka i februar, og kom kort tid etterpå opp med tittelen “Permanente linjer” som jeg kommer til å gå for. I dette øyeblikk holder jeg på å sette sammen forsiden, men regner enda med at det kommer til å ta noen måneder før den er ferdig. Kanskje jeg blir ferdig til jul, hvis ikke er mitt personlige mål å få alt klart iløpet av januar 2015. Har enda ikke bestemt meg for å gå for selvpublisering eller kun nedlastbar e-bok.

I tillegg til “Permanente linjer” er du også som du nevnte aktuell med en del av kunstutstillingen på Bram Stokers Film Festival i England. Hva er din historie der?
– Det hele begynte ifjor da jeg fikk forespørsel fra en som heter Mark som hadde fått i oppgave å finne mindre kjente artister fra hele verden som lagde motiver fra skrekkfilmer og horror-sjangeren generelt for å delta i festivalens første kunstutstilling. Han hadde sett noen av maleriene mine og lurte på om jeg ville delta.

Jeg sa selvfølgelig ja og fikk 10 bilder i slideshowet for de som ikke kunne møte opp personlig på festivalen, og det viste seg at dette nye tiltaket på festivalen ble så godt mottatt at det kommer til å bli en årlig greie. Så jeg ble spurt om jeg ville være med i år også, og det sier man jo ikke nei til!

Hvor lenge har du drevet på med tegning og maling? HVORDAN ble den kreative monster-kunstneren skapt?
– Tegning har jeg aldri tatt pause fra siden jeg var liten, mens å male begynte jeg først med når jeg var 15 da jeg begynte på formgivning. Monster-kunstneren ble skapt samme året da jeg begynte å eksperimentere med farger, for skrekkfilm og monster interessen har alltid vært der, men nå hadde jeg funnet en måte å kombinere begge interessene mine på. 


© Catzy Munster – Fra Desucon Fantasy i april.


© Catzy Munster – Akrylmaleri med motiv fra horrorfilmen Ginger Snaps.

Coverne på “Famous Monsters of Filmland” magasinene var til stor inspirasjon til jeg fant min egen stil og fargebruk, og ved å grave litt dypere ned i skrekkfilmhistorien ble det enklere å knytte farger til monstrene ved å vite mer om bakgrunnen til både produksjonen og skuespillerne bak dem.

Filminteressen min er veldig stor når det kommer til eldre skrekkfilmer, spesielt fra svart-hvitt eraen.

Apropos film. Husker du den aller første skrekkfilmen du så som gjorde mest inntrykk?
– Jeg har et vagt minne fra da jeg var veldig liten at jeg så vindmølla i 1931-versjonen av “Frankenstein” står i brann, men den første skrekkfilmen som jeg så i sin helhet som gjorde mest inntrykk på meg var Romero’s “Night of the living dead” (1968). Tror jeg var mellom 10-12 år og zombier var skumle, og når jeg tenker over det så har kanskje den filmen originalt skylden for svart-hvitt interessen min.


© Catzy Munster – Fra Halloween 2008


© Catzy Munster – Fra Halloween 2008

Hva er det med særlig eldre skrekkfilmer som du liker så godt?
– De har en sånn sjarm over seg. De var så kreative med å lage effekter for hånd og å finne smarte løsninger på alt, og alle som spilte monstre satt timesvis i sminkestolen. Ingen data-effekter, kun hardt arbeid.

Også handlingene i filmene var da originale og nyskapende, mens mer eller mindre alt vi ser i dag er lagd fra før eller er tatt fra tidligere filmer. Svart-hvitt-filmene satte en standard, og i mine øyne kan den ikke slås.

Lugosi ga en standard på hvordan Dracula’s aksent skulle være, mens Frankenstein-bruden som egentlig kun hadde knappe 5 minutters scenetid i “Bride of Frankenstein” aldri ser ut til å dø ut i dagens popkultur – de hvite stripene på siden av håret hennes er blitt et symbol som går igjen i skrekkfilmer den dag i dag.

Pluss at monstrene var alle misforståtte og utstøtte, og det er derfor jeg føler meg knytta til dem på et mer personlig nivå.

En annen personlighet jeg vet du har meninger om er den ikke så veldig ukjente filmskaperen Tim Burton. Hva er ditt forhold til Burtons første verk sammenlignet med det han produserer i dag?
– Ah, Tim Burton! Jeg synes han begynte ganske bra, “The Nightmare before Christmas” er jo en nydelige klassiker. Og spesielt “Edward Scissorhands” og den første kortfilmen hans om “Frankenweenie” (kan ha noe med at førstnevnte er med skrekklegenden Vincent Price og sistnevnte er veldig inspirert av Frankenstein) har jeg godt forhold til, men i de siste årene nå føler jeg det blir for mye Johnny Depp og Helena Bonham Carter for min smak..

Sier ikke at de ikke er fantastiske skuespillere, men jeg ville likt å se noen andre skuespillerprestasjoner til en forandring, så jeg liker stop-motion filmene hans best, helt klart. Jeg tror det blir på en måte litt som med Beetlejuice, vi har bare gjentagenede sett Depp og Bonham Carter FOR mange ganger at nå vil de ikke gå bort igjen!

Alle av Tim Burtons filmer har særlig en ting til felles. Nemlig misforståtte, ganske snodige og sære karakterer. Har du en absolutt favoritt-skikkelse innenfor Burton-universet? Og mens vi er inne på det, kan du også nevne én som ikke har falt like godt i smak?
– Det er sant. Min absolutte favoritt tror jeg er Jack Skellington fordi han er så bra gjennomført, med Beetlejuice på en god 2. plass. Lydia fra samme filmen er også høyt på listen.

Egentlig liker jeg de fleste av karakterene hans, men den eneste ene karakteren jeg ikke kan like er hans Willy Wonka. Hele filmen var bare så corny og skremmende, og ikke på en positiv måte, at den unngår jeg på det nivået at jeg later som den aldri ble laget. Men det er jo en barnefilm tross alt, jeg er bare for gammel til å like den vil jeg tro. Beste med filmen var Oompa Loompaene – fordi Deep Roy er kul!

Vet ikke hvor godt du kjenner til konseptet “Kill-Fuck-Marry”, om du har hatt noe lignende på din egen blogg, eller om dette spørsmålet blir din debut, men.. Frankenstein, Dracula og The Invisible Man – Hvem går du til alters med, hvem hopper du til køys med og hvem tar du livet av?
– Oi.. Den var vrien. 

Kill: Frankenstein-monsteret. Sorry honey, men du skaper bare kaos i gatene.
Fuck: Dracula. Because he never drinks.. Wine. And neither do I. 
Marry: Invisible Man. I håp om at han gir meg litt av serumet sitt så jeg kan kødde rundt med folk også.

I tillegg til at du er opptatt av film og kunst så er du også en intervjujeger. Hvor mange autografer har du per dags dato?
– Jeg har mellom 60-70 signerte bilder, tegninger, brev og bøker fra forskjellige skuespillere, forfattere og musikere som jeg har skaffet de siste tre årene. Noen har jeg skaffet personlig ved å møte vedkommende, men de aller fleste har vært gjennom fanmail.

Det er egentlig en hobby som krever mye tid og research for å ikke gjøre feil og for å skrive brev, men det er veldig verdt det når man først får svar. De autografene jeg er mest glad i er de som er med personlige trekk knyttet til noe jeg har skrevet. Det svaret jeg har fått som jeg er mest glad i er et jeg fikk fra Carla Laemmle, som nylig døde i en alder av 104 år, som var niesen til Carl Laemmle som grunnla Universal Studios. Hun var med i stumfilmen “Phantom of the Opera” (1925) og “Dracula” (1931), og hun skrev et langt brev til meg tilbake og signerte bildene mine.


© Catzy Munster

Også kan du plutselig få overraskende svar med en morsom twist. Jeg skrev et brev til Aidan Turner (Kili fra “Hobbiten”) og sendte med en lapp om at han ikke måtte skrive med sølvpenn fordi de pennene sitter sjeldent på glatte underlag som fotografier, og på bildet jeg fikk signert i retur skrev han “GOLD! Even better”. Jeg ler for meg selv enda når jeg ser på det bildet!

Av de kjendisene du har møtt personlig, hvilke har gitt best inntrykk? Og har du møtt noen du nærmest skulle ønske du ikke hadde truffet av diverse årsaker?
– Oh, fikk helt klart best inntrykk av den amerikanske UFOlogisten Richard Dolan. Jeg er stor UFO og alien entusiast, og han hadde foredrag på Litteraturhuset i Oslo så jeg hadde med den nyeste boka hans for å få signert og han var så utrolig koselig, høflig og tok seg tid til å snakke med både meg og de som sto i kø etter meg.

Han dro meg med opp på podiet der for å få ordentlig underlag for å signere boka mi, det var veldig gøy for han tok det med et stort smil og var veldig morsom!

Jeg har enda til gode å møte noen jeg ikke skulle ønske jeg hadde truffet. Selvfølgelig noen ganger kan folk virke likegyldige eller slitne etter å ha sittet i over en time på signering,  men de er ikke uhøflige ovenfor fansen fordeom og det er viktig. Så nei, ingen på negativ-lista enda.

Vi mennesker er verdensmestre i å finne noe annet enn oss selv å gi skylden dersom noe går galt. Om noen går løs på en skole og dreper sine medelever tar det ikke lang tid før noen foreksempel klandrer en og annen film for det som har skjedd. Hva er dine tanker om denslags? Skaper voldelige filmer voldelige mennesker?
– Både og ja og nei tror jeg. Jeg tror faktorer som skaper voldelige mennesker har mye å si på familiebåndene, utvikling og intelligens kombinert med gener og kulturbakgrunn. Avhengig av hvordan man stiller seg utifra dette så kan kanskje en voldelig og blodig film eller spill trigge personen til å ville gjøre noe lignende selv.

Vi mennesker baserer kanskje det voksne livet vårt utifra hva slags barndom vi har hatt og om det har vært positivt og negative hendelser i bildet. Voksne vet vanligvis at film er film, mens barn kanskje ikke alltid tar den koblingen.


© Catzy Munster – Fra Game of Thrones-utstillingen som var i Oslo i april.

Men at feks. folk som er mobbeofre går løs på elever og lærere med våpen viser svikt i systemet i mine øyne, og har lite med film og spill å gjøre, for slikt hat er sterkt for den det gjelder og kan fint trigge hevnaksjoner. Så jeg tror det spørs veldig på omgivelsene. Jeg sier både ja og nei som svar på denne.

Vi skal fortsette å snakke litt om samfunnsspørsmål. Hva slags saker i samfunnet generelt er det som opptar deg mest?
– Jeg tror jeg er en middels engasjert ungdom som alle andre med ting som miljø, dyrevelferd, diverse rettigheter, nei til mobbing, strengere med innvandring, EU/EØS, et bedre NAV-system o.l. I den forstand.

Spør du meg om noe så har jeg garantert en mening om det og en formening om hvordan jeg mener ting burde være og hva som burde forandres. Jeg tror jeg har en fot innen alle de viktigste punktene.

Men det som står høyt på lista er at jeg vil at vi skal ha dyrepoliti, og strengere straffer ved mishandling. De som har null problem med å skade et dyr kan lett skade mennesker også.

Hvor god synes du Norge er til å bekjempe mobbing? Blir det gjort nok?
– Vi liker jo å fremheve at norske skoler er imot mobbing og jobber en del med dette, men utifra egen erfaring så synes jeg det ikke blir gjort nok. Nå er det noen år siden jeg gikk på ungdomsskolen, men jeg ble selv mobbet gjennom 10 års skolegang og jeg fikk inntrykk på ungdomsskolen at det var jeg som var problemet.

Det var jeg som fikk tilbud å bytte skole, og ikke de som var imot meg. Det var alltid jeg som ble innkalt til samtale med lærer og ikke de andre. Jeg fikk tilbud å sitte inne i friminuttene for at de skulle slippe å ta tak i noe ubehagelig som kunne skje ute på skolens områder. Det er ikke å bekjempe mobbing, det er å børste det under teppe.

Jeg gikk ut av ungdomsskolen uten noen nye langvarige vennskap, og middels gode karakterer etter mye fravær, fordi jeg til slutt nektet å møte opp på skolen fordi det ble ikke gjort nok. Jeg vet ikke om det er blitt noe bedre siden den gang, men det virker som problemene fortsatt er der utifra det jeg har hørt av folk rundt meg.

Problemet ligger også litt i at lærere ikke vet hvordan de skal gå frem, og at det finnes trangsynte foreldre der ute som tror at de har englebarn, og vil ikke innse at de egentlig har et problembarn istedet – beklager å si det.

Vi kan helt klart bli bedre, selv om det vil alltid være noen som må henge ut andre der ute fordi det får dem til å føle seg bedre.

Hva kan vi gjøre for å bli enda bedre til å kjempe imot mobbing enn det vi er i dag?
– Jeg tror Norge trenger mindre snakk om temaet og heller satse på å vise det fra en annen side, og da med skoleelever opp til 10. klasse i fokus. De burde høre historier fra mobbeofferene selv i alle aldere og hvordan det har gått med dem, eller eventuelle etterlatte der mobbingen tok overhånd for noen dem hadde nær.

De burde høre både negative og positive ettereffekter av mobbing fra de som har opplevd det på alle de verste måtene og innse at det følger og former en person ut livet. Noen får noe positivt ut av det de har vært gjennom, mens for andre går det bare nedover – alle takler ting forskjellig.

Målet er at de burde få se konsekvensene av mobbing nære og på et mer personlig nivå uansett om det skyldes stil, sykdom, kultur osv.

Før vi kaster oss løs på siste spørsmål så skal vi innom det neste presidentvalget i USA. Jeg har hørt at både Freddy Krueger, Hannibal Lecter, John Kramer og Darth Sidious også kjent som Palpatine skal stille. Hvem skulle du helst ha gitt din stemme til?
– Hoho! Jeg tror jeg hadde stemt på Darth Sidious – let’s all join the dark side!


© Catzy Munster

Helt til slutt. Takk for at du ville stille opp på intervjuet og alt det der. Det siste spørsmålet som nå gjenstår, som jeg tror flere lurer litt på – Hva er greia bak navnet, Catzy Munster?
– Takk for at jeg fikk stille! Historien bak navnet er egentlig ikke noe kul i det hele tatt. Jeg fikk kallenavnet Catzy på tull når jeg var mindre, du vet, etter hårproduktet, og brukte det i min første mail-adresse når jeg var 9 år, og det ble vist værende. Munster-navnet er rett og slett fordi jeg er diger fan av tv-serien “The Munsters”, og artigere familie skal man lete lenge etter!


Har dere kjære lesere der ute enda ikke fått nok av dette munsteret og bare vil ha mer, mer, mer så slapp av så fortvil ikke. Alle skal få.

Catzy Munster er aktuell både på blogg, og Facebook, samtidig som hun også kan forskes på gjennom catzymunster.com!

Vi reblogges!

Cecilie Noctique: – Det er ingen levende i denne verdenen, og de mørke skikkelsene skal ta over sjela mi

I dag skal dere få være med og bli litt bedre kjent med en av de mest kunstneriske og kreative menneskene jeg vet om. Dagens intervjuobjekt er den vakre ildsjelen Cecilie Noctique Lüttichau som har store talenter både innen foto, maling og tegning, bare for å nevne noe. Så det skal vi selvfølgelig snakke litt nærmere om i dag. I tillegg skal vi også få et lite innblikk i hvordan det er å ha det som kalles for søvnparalyse. Veldig spennende saker!

Da ser jeg ingen grunn til å hale ut tiden lengre, det er på tide å la intervjuet begynne.



Først og fremst vil jeg bare få sagt at det er veldig hyggelig at du vil stille opp på dette intervjuet. Hvordan har du det for tiden, noen planer for sommeren?

– Takk for det, moro å bli spurt! Jeg skulle være med til Wacken Open Air og en tur til Skottland, men må nok se vennene mine reise uten meg, hele sommeren min er blitt avlyst pga ny fulltids-jobb og diverse prosjekter med tighte deadlines. Det blir nok noen turer på stranda istedenfor.

Mens vi snakker om sommeren. Hva er din personlige favoritt blant de fire årstidene?
– Jeg har et ekstra stort elsk for høsten. Jeg er glad i ild-farger og jeg føler meg ekstra levende i denne perioden. Alt visner og dør, men ikke uten et fantastisk fargespill, og Oktober er min favoritt-måned. Samtidig liker jeg vinteren veldig godt… Den er melankolsk og mystisk, og for meg er vinteren rensende for sjelen.


© Bildet tilhører Cecilie Noctique Lüttichau


© Bildet tilhører Cecilie Noctique Lüttichau

Du er utvilsomt en veldig kunstnerisk sjel med et stort talent. Hvor henter du inspirasjonen fra? Hvor lenge har malt og tegnet?
– Min inspirasjon kommer fra drømmer, ideene fra stillhet og dyp konsentrasjon. Jeg hører ikke på musikk i skisse-perioden fordi det kan distrahere følelsene mine og få meg til å multi-taske. Dette er grunnen til jeg er mye alene og har på en måte et forhold med meg selv..

Når skissen og bildet mitt har fanget en stemning slapper jeg mer av og så setter jeg på musikk – det hjelper på motivasjonen og gjør meg mer tålmodig, hehe. Jeg er ekstremt opptatt av masse detaljer og det tar mye tid. Det å skape, lage og leve i drømmer har jeg gjort siden før jeg kunne gå. Det er alltid vært min identitet å være den personen som tegner og lager ting.

I tillegg til at du er en mester på mer fysisk kunst så er du også veldig god når det kommer til å lage og redigere bilder på data, hvor lenge har du drevet med det?
– Hoho, det var voldsomt til mange fine ord jeg får, takk for det! Siden Photoshop kom ut har jeg holdt på med redigering. Selv olje-maling kan ikke få frem de samme effektene jeg kan få ved å lage digitale malerier. Led-lys og ild for eksempel er ekstra moro å lage i Photoshop.


© Bildet tilhører Cecilie Noctique Lüttichau


© Bildet tilhører Cecilie Noctique Lüttichau

Ikke bare er du veldig flink med kunst, men du selv ser jo også ut som et kunstverk. Et veldig godt gjennomført og vakkert et. Hvor handler du klærne dine? Hva er mote for deg? Anser du deg selv som moteriktig?
– Det er moro å høre. Som mange andre jenter (og gutter forsåvidt) er jeg opptatt av mitt ytre og vil det skal speile hvem jeg føler jeg er på innsiden. Mote for meg er et miljø som forteller folket hva som er kult og trendy. Mange av disse er ekstremt flinke og profesjonelle såklart.

Jeg liker å gå min egen vei og ha min egen stil, mote betyr ingenting for meg. Jeg liker å være tydelig på stilen min, så å velge et antrekk jeg liker litt fra et magasin ville fått meg til å føle meg mer gjennomsiktig enn det jeg lager selv eller kjøper fra Ebay.

Det bor en rebell inni meg som elsker å gå imot strømmen, så det å skille meg ut gir meg en boost! Stikkord: Vintage, bohemisk, pirat, korsetter, alv, gotisk, blackmetal (skinnpants og nagler), classy (cocktail-kjoler).


© Bildet tilhører Cecilie Noctique Lüttichau

Jeg har bemerket meg at du er ganske opptatt av fargers betydning, i hvor stor grad preger den kunnskapen du har om det valgene for hva du tar på deg?
– Stemmer det. Alle farger sender ut forskjellige signaler som påvirker oss. Jeg har alltid likt kalde og rene farger, men for to år siden fikk jeg en utrolig stor fascinasjon for fargen rød. Jeg har begynt å gå mer i naturlige farger som skog-grønt og brunt.

Har faktisk ikke hatt på meg noe blått på mange år, og jeg har ALDRI gått i rosa. Det er som fargen ikke eksisterer for meg når jeg kjøper klær. Jeg er veldig glad i roserød, fordi den er kald og romantisk. Men kler meg ikke i den. Ellers så liker jeg å føle meg feminin på andre måter enn det som er søtt og rosa.


© Bildet tilhører Cecilie Noctique Lüttichau

Når vi snakker om farger… Da jeg var barn trodde jeg en stund at alt før i tiden bare var sort og hvitt. Hvordan tror du verden hadde vært om det faktisk var tilfelle?
– Jeg anbefaler å google bildet «Monet – Sunrise black and white», da ser man at farger faktisk kan skape objekter som er usynlig i svarthvitt på grunn av luminanse (lysstyrke). Det gir et godt perspektiv på hvorfor mennesker kan se farger.

For en liten stund siden hvisket en liten fugl noe i øret mitt om søvnparalyse. Det er vel noe du kjenner til, for de som ikke vet hva det innebærer, hva er egentlig søvnparalyse?
– Jeg er imponert over mange av spørsmålene dine, det er umulig for meg å gi korte svar..haha! Søvnparalyse er en mystisk tilstand vi ikke vet så mye om, like mye som at hjernen er ekstremt komplisert og vi forstår ikke den helt heller. Alle opplever søvnparalyse et par ganger i livet. Jeg har en venn som har fått det yppig etter en traumatisk opplevelse, så det er mulig å få det senere i livet.

Min teori er at det kommer av mennesker med en ekstremt aktiv hjerne. Jeg har hatt søvnparalyse i snitt en gang i uken siden jeg var født. Det skjer ca. 30 minutter etter jeg har sovnet. Jeg våkner opp og skal snu meg, men kroppen rikker seg ikke. Dette er fordi noen deler av hjernen er fortsatt i søvn-modus. Jeg merker bevisstheten min er litt nummen, og da vet jeg at det er på´n igjen… Jeg må kjempe om å våkne, fordi jo lenger jeg er i søvnparalyse jo mer panisk og redd blir jeg. Det er ingen levende i denne verdenen, og de mørke skikkelsene skal ta over sjela mi. Jeg prøver å rope og bevege på hendene mine, noen ganger klarer jeg såvidt å bevege på på meg. I hodet mitt står jeg på dørkanten til et ukontrollerbart rom der jeg aldri kan bli meg selv igjen hvis jeg gir opp og faller i det. Jeg opplever noen ganger å våkne opp i tomme, gamle rom med bare noen få møbler som en stol, et speil etc.

En gang husker jeg en at det satt en svart skygge av en dame i hjørnet på soverommet mitt. Hun kom fra en annen tid og var liksom ikke et menneske. Hun hadde lange svarte skygge-liknende armer som strakte seg mot meg, og hun sang en veldig vakker melodi. Det var som et barnekor og hørtes minte meg om engler. Det er en grunn til at jeg elsker det mørke og skumle, det å ikke vite hvorfor alt er der og hva meningen med det er.


© Bildet tilhører Cecilie Noctique Lüttichau

Husker du noe fra før du fikk noe navn på det? Hva slags tanker hadde du selv før du fikk den informasjonen du har i dag?
– Jeg var 17 år og så på et program om mennesker som påstår de ble kidnappet av aliens. Forskere kom med mulige forklaringer, deriblant søvnparalyse. Det var merkelig å endelig få et ord på det hele. Tror jeg nevnte det et par ganger som veldig liten, men det ble aldri noe poeng ut av det.

Hva er ditt forhold til film? Har jeg forstått det rett så er Ringenes Herre for deg hellig, hva er det med Ringenes Herre som er så spesielt?
– Oi, dette kunne blitt min egen biografi hvis jeg kunne føle at svaret mitt var nok i alle spørsmålene her…. Mitt hjerte hører til Midgard, rett og slett. Jeg liker bøkene, men filmene og ikke minst musikken har brent seg fast i meg og det er som et speilbildet på alt jeg føler. Historien handler om samhold, å kjempe om det gode og noe større og viktigere enn seg selv.


© Bildet tilhører Cecilie Noctique Lüttichau


© Bildet tilhører Cecilie Noctique Lüttichau

Hvis du fikk velge en hvilken som helst film du skulle ha spilt i.. La oss si at du mestrer alle verdens språk og at det er ingen grunn til at du ikke skal få akkurat den rollen i akkurat den filmen du ønsker, hvilken film ville du valgt og hvilken rolle ville du spilt?
– Det første som slo meg var å være Samara i The Ring. Jeg føler en stor del av meg er som henne og historien hennes er utrolig vakker. Jeg liker å få ut denne siden av meg. Det er noe mektig og tiltrekkende med noen mørke sider av mennesker trigger meg.

Selvfølgelig ville jeg tatt Uma Thurman´s rolle i Kill Bill, om jeg var mann – hovedrollen i Yip Man. Begge filmene handler om kinesisk kampsport. Jeg trener kampsport selv.

La oss si at jeg hadde oppfunnet en tidsmaskin til deg. Du kan bruke den kun én gang, altså du kan kun velge EN eneste tidsepoke å reise til og det hadde ikke latt seg gjøre å reise tilbake, altså null retur. Hvilken tid ville du reist til og hvor i all verden ville du valgt å bo, og hvorfor? Og en ting til, det er ikke noe valg å forbli i nåtiden, du MÅ vekk xD
– Hmm! Jeg ville antageligvis reist tilbake og ikke fremover. Selv om det frister å se verden om 2000 år. Såklart vil jeg være en prinsesse i renessansen´s epoke i mitt eget slott i England, sladre og drikke te på balkongen i en fantastisk overdådig kjole. Denne tiden er så full av liv, romantikk og drama!

Apropos tid. Det sies at fremtiden er nær, hvordan ser du for deg at livet ditt er blitt om 15 år?
– Jeg er en opptatt person, med masse kunstneriske prosjekter på gang! Forhåpentligvis en suksessfull gamedesign-illustratør, og kanskje jeg har stiftet en familie. Jeg vet ikke om jeg bor i Amerika, England eller i nærheten av Oslo. Selv om jeg liker Norge best, flytter jeg dit de beste jobbene byr seg.


© Bildet tilhører Cecilie Noctique Lüttichau


© Bildet tilhører Cecilie Noctique Lüttichau

Dersom du hadde fått være Gud for et helt døgn, uten noen som helst begrensninger annet enn at det kun fikk vare i 24 timer. Hva ville du gjort?
– Når jeg tenker over det, hvis jeg var gud, hadde jeg gjort om jorda til Pandora (Avatar)! Alle blir en Navi!!

Helt til slutt skal vi forflytte oss på den øde øya som så mange snakker om. Dersom du måtte strande en øde øy på ubestemt tid, kanskje for alltid, det vet vi ingenting om, hvilke tre ting ville du tatt med? Verken mer eller mindre.
– Kort-stokk, briller og kassegitaren.

Og absolutt siste spørsmål. Hvordan tror du at du og jeg og vi to hadde overlevd hverandre som de eneste menneskene på en øde øy?
– Jeg håper virkelig det hadde vært en øy som i LOST-serien. Ellers tror jeg begge to har veldig sterke personligheter, men vi hadde nok klart å samarbeide ganske bra og hatt det ganske gøy!

 



Tusen, millioner, milliarder takk for at du tok deg tid til å bli med på dette intervjuet Cecilie. Jeg føler jeg har blitt enda litt bedre kjent med deg nå gjennom det arbeidet som er blitt gjort i dette innlegget, og jeg kan rett og slett ikke få sagt det nok ganger. Du er et uhyre spennende, klokt og vakkert vesen som ikke stopper å fascinere og interessere meg. Det har vært en stor ære å få intervjue deg.

Ønsker dere å bli enda bedre kjent med denne fantastiske skapningen så kan dere bli det ved å følge med på de forskjellige nettsidene hun har. Det vet jeg hun ville satt pris på.

Hjemmeside: wulfsdottir.com
Blogg: gjenferd.blogg.no
DeviantArt: wulfsdottir.deviantart.com

Vi reblogges!

Julie Filion: – Mye bedre å skyte zombier med gode venner enn å betale skatt

Uten å virke spesielt bitter eller nedverdigende ovenfor flesteparten av menneskeheten vil jeg likevel være helt ærlig og si at det er få mennesker her på jorden som jeg finner spesielt interessant. I hvertfall få som jeg finner såpass fascinerende som den skapningen jeg har tenkt å gjøre et intervju med nå.

Dere som har fulgt bloggen min en stund husker helt sikkert at jeg har nevnt Julie tidligere. En skapning jeg fort fant et par gøyale likheter med da vi ble introdusert for hverandre. Foreksempel er hun kun fem dager eldre enn meg, og vi har begge til felles at vi er utstyrt med par “huggtenner”, for ikke å snakke om at vi begge har en større forkjærlighet for det mer.. Hva skal man si. De tre M`ene. Det makabre, det mørke og Darth Maul.

For dere som ikke visste det var jeg faktisk sykelig opptatt av å tegne denne unike Star Wars-karakteren som barn. Det var uten tvil denne tatoverte skapningen fra en galakse langt, langt borte jeg brukte flest ark og blyanter på i en periode på hvertfall 3-4 år, minst.

Den gangen tenkte jeg neppe at jeg ville finne noen som er like fan av denne skikkelsen som det jeg var da, i hvertfall ikke noen som om mulig er enda større fan av Maul som jeg var da. Men en slik person ser det likevel ut som jeg nå har klart å finne.

Sånn, da føler jeg at introduksjonen sitter (jeg sitter i hvertfall i tastende stund) og at intervjuet kan begynne!


Først og fremst, tusen takk for at du vil stille opp på dette intervjuet. Hvordan har du det for tiden? Hva er du for øyeblikket aktuell med?
– Bare hyggelig! Tusen takk for at du valgt meg å intervjue! Akkurat nå består tiden mest av eksamen, og jeg vil mest sannsynlig starte med min masterutdannelse etter sommerferien i kunstvitenskap. I sommerferien planlegger jeg å jobbe med noen nye kunstprosjekter og cosplay.

Jeg vet ikke om du allerede er klar over det, men vi har begge til felles at vi begge har vært ganske så fan av Darth Maul. Det vil si, jeg var veldig, veldig fan av han som barn, mens når det kommer til deg så har jeg forstått det slik at du er veldig fan av han per dags dato. Hva er det med dette vesenet som fascinerer deg sånn?
– Jeg hadde en liten anelse om at du muligens likte han. Han er en fantastisk karakter som skulle fått så mye mer fokus i Episode 1. Uten han hadde jo ikke filmen vært noe særlig. For min del er jeg utrolig fascinert av alt som har med sithene å gjøre.

Darth Maul og Darth Nihilus er mine favoritter. Når det kommer til Darth Maul må det være personligheten og bakgrunnen hans som fascinerer meg mest. Syns det er spennende med tanke på at han er så målbevisst og lar ingenting sette en stopper for hva han ønsker.


Julie her som selveste Darth Maul.
© Bildet er tatt av Danarki – danarki.net / danarki.blogg.no

La oss holde oss litt til Star Wars-universet en stund. Til neste år kommer det én av totalt tre nye filmer. Hva slags tanker har du rundt den kommende trilogien? Tror du de vil bli dårligere, bedre eller omtrent like gode som de hittil utgitte filmene nå som George Lucas ikke lengre har så mye han skal ha sagt?
– Da jeg hørte det var jeg en smule skeptisk. Grunnen til dette var jo at Disney har kjøpt opp Star Wars, og man ser jo at nesten alt Disney tar i blir til søppel. Jeg krysser bare fingrene for at dette ikke skjer med Star Wars også. 

Foreløpig har jeg ingen spesielle forventninger til de kommende filmene. En liten ting jeg kunne ønske var at de kunne heller ha fokusert på The Old Republic, for det er så ufattelig mye å ta for seg der. Tror mange som blant annet har lest bøkene og tegneseriene, og ikke minst spilt onlinespillet hadde hatt mer glede av dette enn å starte en helt ny forlengelse av Star Wars-universet.

Hva er din personlige favoritt av de filmene som er kommet ut hittil, og hva er det med den filmen som du liker ekstra godt?
– Jeg må jo si som de fleste andre at jeg liker de første tre filmene. Det er spesielt The Empire Strikes Back som er min favoritt. Den er så fullført på alle måter, og er virkelig en fornøyelse å se på. Man går på en måte ikke lei. Det er vanskelig å si akkurat hvorfor når jeg i grunn har noe positivt å si om alle filmene, men denne er kanskje den jeg finner mest interessant.

For ikke lenge siden forsøkte selveste Darth Vader å stille som presidentkandidat i Ukraina. Dersom han hadde fått stille til valg her i Norge, hadde han fått din stemme? Og, hvordan tror du han ville gjort det som Norges neste statsminister?
– Så absolutt. Jeg syns det var utrolig artig å lese om dette. Jeg er en av dem som aldri har stemt, og jeg kommer neppe til å gjøre det heller. Det er nok den indre konspirasjonsteoretikeren i meg som stopper meg fra å gjøre det. Men hvis selveste Darth Vader hadde kunne kommet til makten så hadde jeg med glede hjulpet han opp med en stemme. Jeg tror han hadde blitt en helt fantastisk statsminister med god politikk. 😉

La oss nå prate litt om klær, mote og stil. Uten å overdrive må jeg få si at du er veldig original når det kommer til hva du kler deg i, noe jeg virkelig digger! Har du noe spesielt som inspirerer deg?
– Tusen takk! Det var hyggelig å høre! Det er sjeldent at mote og klesstiler generelt inspirerer meg. Jeg kler meg etter hvilken stemning jeg er i.  En av mine største inspirasjonskilder er porselensdukker og jeg har alltid hatt en fascinasjon for disse. Det var aldri en hensikt fra min side å se perfekt ut, men det er noe spesielt med disse dukkene. De viser noe unikt ved seg, og de har det uskyldige ytret, men man vet aldri hva som skjuler seg bak fasaden. Har i grunn alltid følt at jeg har mye tilfelles med disse.

Ved siden av dette er jeg også fascinert av gamledager, og prøve å få inn noen vintageelementer. 40-tallets femmé fatale er en annen inspirasjonskilde, men jeg kopierer ikke denne stilen til punkt og prikke, men putter de små elementene fra dette inn i min egen stil. Syns det er viktig at personligheten skal skinne igjennom.


© Bildet tilhører Julie Filion

Får du ofte kommentarer fra fremmede på det du har på deg? Hva er isåfall de mest slitte kommentarene du har fått?
– Hehe, ja det hender at det kommer noen kommentarer. Som regel er det mest hyggelige kommentarer, men det hender jeg får noen sære kommentarer. Sist jeg kan huske var da jeg var ganske sortkledd og det var en som kommenterte dette og spurte om jeg var en “trollkjerring”. Men kommentarer som dette ler jeg alltid av. Jeg bryr meg rett og slett ikke hva folk sier. Bedre å være en freak enn A4 sier nå jeg.

Har du alltid vært like bevist og original når det kommer til klær? Hvordan kledde du deg som barn?
– Vel, jeg var en veldig guttejente da jeg var barn. Jeg var en av de små emobarna som gikk mye i striper og band t-skjorter. Husker jeg var enormt stor fan av Murderdolls, Deathstars og Wednesday 13, så mye av min stil kan minne om disse bandene (bare mindre gjennomført). Er glad den perioden er over og at jeg har funnet min egen stil. Å kopiere andre blir bare dumt.

Hva er dine synspunkter på det motepresset, og for ikke å snakke om det kroppspresset som så mange lar seg styre av i dag?
– Jeg er en stor motstander av dette. I bloggen min skriver jeg mye om dette og mange av innleggene kan være krasse, men personlig mener jeg at det er en av de verste tingene ungdommene står fremfor i dag i det materialistiske samfunnet. Det er et unødvendig press på alle måter, og toppbloggerne som sprøyter inn botox, restylane og silikon i en alder av 18 år er ikke akkurat gode forbilder. Jeg er en stor tilhenger av individualisme, og føler også dette burde være et fokus innenfor det presset som mange står ovenfor I dag. 

En annen ting vi ikke kommer utenom å snakke litt om er vår felles forkjærlighet for det generelt noe makabre, mørke og morbide. Hva er det med disse tre mene som du liker så godt?
– Det tror jeg har vært en interesse fra jeg var liten. Kan i grunn ikke huske når jeg ble fascinert av dette. Det er vanskelig å si akkurat hvorfor, men det mørke og ukjente er ufattelig spennende, og jeg elsker å skremme meg selv. Jeg syns det er veldig artig å utforske det syke og makabre.

Jeg er nok definitivt en gorehound, og får virkelig ikke nok av disse drøye makabre filmene. Grunnen til at jeg liker disse tingene kan nok gjøre med at disse tre m’ene beskriver meg selv også.


© Bildet tilhører Julie Filion

Har du en creepy historie fra virkeligheten som du liker spesielt godt?
– I farten så må det være historiene om selvmordssektene. Jeg er over gjennomsnittet fascinert av religion, og da spesielt nyreligiøsitet. Min favoritthistorie må være om People’s Temple og Jim Jones. Vet ikke hvorfor, men det er noe skremmende fascinerende med disse kultlederne. Det har kanskje noe med hvor sykt et menneske kan bli hvis det får for mye makt.

Fra virkelighet til fiksjon. Har du en spesiell favoritthistorie fra den mer oppdiktede verden?
– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg er jo en stor tilhenger av creepypastas, og det er så mye spennende å velge mellom i den sjangeren der. Det er spesielt de creepypastaene som er koblet opp med nostalgiske tegneserier og spill fra barndommen som er spesielt artig å lese om. Pokemon creepypastaene (Pokepasta) må være favoritten tror jeg. Spesielt Lavender Town Syndrome. 

En ting som var ganske populært over nettet for en stund siden var fenomenet “Kill-Fuck-Marry”. Hvis du måtte velge mellom Jason Voorhees, Freddy Krueger, Pinhead. Hvem ville du giftet deg med, hvem ville du hatt deg med, og…Ja, la oss si at de for en gangs skyld ikke var udødelige, hvem ville du ha myrdet?
– Hmm, det er et godt spørsmål. Jason Voorhees er som et stort barn, så vet ikke om jeg akkurat ville verken ha giftet meg med han eller hatt samleie med han. Freddy Krueger kunne jeg kanskje ha giftet meg med. Det hadde vært gøy og hatt en mann som bare kunne ha hoppet inn i drømmene til folk man ikke liker.

Pinhead syns jeg er den mest attraktive av de tre, og det er med tanke på hans elegante holdning og kreative ideer. Så jeg vil si at hvis jeg absolutt måtte, ville jeg hoppet i køys med Pinhead. Haha! 😛 Men jeg vil virkelig ikke drepe Jason. Han er så søt på så mange måter, så tror jeg hadde hatt veldig dårlig samvittighet om jeg hadde gjort det.

Dersom du hadde fått være gudinne for et helt døgn og fått absolutt all makt til å gjøre absolutt hva du ville gjort og ikke hadde hatt noen begrensninger. Hva ville du gjort?
– Å stille en særing som meg det spørsmålet kan gi et veldig rare svar, men jeg ville satt menneskene tilbake i naturtilstanden og kvitte meg med all form for materialistiske unødvendigheter. En annen ting jeg kanskje hadde gjort er å få inn en zombieapokalypse. Mye bedre å skyte zombier med gode venner enn å betale skatt sier jeg alltid. Men helt ærlig tror jeg at hvis jeg skulle vært gudinne ville det nok fått katastrofale følger.

En annen ting jeg forbinder deg med i en veldig stor grad til tillegg til horror, Star Wars, mote og bloggen din er det faktum at du har et veldig godt øye for bilder, malerier. Kort fortalt, kunst. Hvor lenge har likt å male og tegne?
– Jeg startet å tegne på den tiden jeg lærte å gå. Kunst er den største lidenskapen jeg har, og det vil alltid ha en utrolig stor plass i livet mitt. Kunsten min er ikke bare bilder, men en del av sjelen min.


© Bildet tilhører Julie Filion

Er det noe spesielt du liker ekstra godt å lage? Og har du noe konkret du derimot ikke er så begeistret for?
– Jeg liker å lage malerier med sterke temaer, slik som tabuer og religiøse motiver. Jeg vil at betrakteren skal åpne øynene og tenke. Jeg føler at kunst er et ufattelig sterkt virkemiddel og kan sette i gang mange følelser og tanker. En ting jeg svært sjeldent tegner er portretter som er tatt fra fotografier. Jeg respekterer for all del de som gjør dette, men for meg blir det helt feil å holde på med. Jeg føler ikke at jeg gir noe av meg selv, og bildene blir livløse.

Hvis det hadde vært mulig å fått til et møte mellom deg og en avdød kunstner, hvem ville du ha møtt og hva ville du ha snakket med vedkommende om?
– Det må være Caravaggio. Maleriene hans vekker så mange følelser i meg, og jeg tror aldri jeg har blitt så sterkt påvirket av å betrakte malerier som hans. Jeg ønsker å lære hemmeligheten hans bak de fantastiske bildene, og lære meg teknikken han brukte. Tror også det hadde vært utrolig spennende og hatt en samtale med han.


© Bildet tilhører Julie Filion

Helt til slutt vil jeg avslutte med en liten klisjé. Det kjente øde øy-ultimatumet. Dersom du hadde måtte strande på en øde øy. Du kan kun ha med deg tre ting, verken mer eller mindre. Vi har ingen anelse om hvor lenge du hadde måtte bli der. Hvilke tre ting hadde tatt med deg?
– Tegneblokka, tegnesaker og et sverd. Tegning er som terapi for meg, så uten tegneblokka hadde jeg nok ikke klart meg. Jeg må jo også tenke fornuftig, så et våpen er alltid greit å ha. Et sverd er et farlig våpen, og det krever jo verken ammunisjon eller annet utstyr. Man må jo alltid tenke at det kan skjule seg farer på øya, og da er et sverd som våpen kjekt å ha.

Det absolutt siste jeg nå lurer på er; Hvordan tror du vi to hadde klart oss om vi måtte leve med hverandre på en temmelig isolert, ikke alt for stor øy?
– Jeg tror vi hadde klart oss helt fint! Vi har jo ekstremt mye tilfelles, så jeg tviler på at det hadde blitt noen stille stunder. Skrekkfilmer og andre makabre ting er jo noe man kan snakke timesvis om! 🙂


Tusen takk Julie for at du tok deg tid. Du er rett og slett en fryd og bli bedre kjent med og som jeg allerede har skrevet, et av de mest fascinerende skapningene jeg vet av! ^^

Til dere som fortsatt ikke har sjekket ut bloggen til Julie kan den finnes ved å klikke her. Når det er sagt vil jeg også anbefale å legge merke til profilen hun har på DeviantArt som man kan finne her!

Ønsker alle sammen (det vil si, noen unntak er det jo), en riktig god kveld videre!
Vi reblogges!

Vantina Andreassen – Kvinnen bak “Veslemøy”

Jeg har alltid likt tegneserier. Som barn gikk det helst i Donald og Fantomet. Ja, også “Superheltene” da, serien jeg laget selv i en lengre periode på fire år. Den gang var det mest om å gjøre at seriene hadde mest mulig humor, spenning og om det i tillegg var noe action, blod og gørr var det ikke et minus for å si det sånn.

Det er rart hvordan man forandrer seg. I dag kan jeg ikke akkurat si at det går så mye i tegneserier som det en gang gjorde. Jeg leser nesten ikke serier lenger, og min egen avsluttet jeg sommeren 2006.

Men, det er noe det går i nå også. Men nå er Donald og Fantomet byttet ut med to norske serier. Nemlig Nemi og Veslemøy, to serier jeg går utifra at de fleste kjenner til på en eller annen måte. Og det er sistnevnte dette innlegget skal handle om.

Da jeg for første gang ble presentert for Veslemøy gjennom Side2.no ble det så og si kjærlighet ved første blikk. Jeg har siden da fulgt med denne serien støtt, og er av seriens flere tilhengere på Veslemøys facebook-side.

Uttrykket vil ha det til at “bak enhver mann står en sterk kvinne”. Men jeg vil også legge til at “bak enkelte sterke kvinner står det også en annen sterk kvinne”. I dette tilfellet heter den andre sterke kvinnen Vantina Andreassen, hjernen bak Veslemøy. Hun har jeg gjort et intervju med.




© Tegnet av Vantina Andreassen.

Helt i starten, veldig hyggelig at du vil stille opp på dette intervjuet. Hvordan går det med Vantina for tiden?

– Bare hyggelig! Det går stort sett greit med meg. Litt stresset på grunn av Veslemøyboken, men ellers bra.
Du har helt klart din egen tegnestil når det kommer til Veslemøy. Hvor lenge har du tegnet sånn rent generelt?
– Jeg har tegnet hele livet med noen kortere opphold nå og da
Hvor henter du inspirasjonen til ideer fra?
– Inspirasjon kommer fra alle kanter egentlig… En god film, en god samtale, generelt tanker som svirrer rundt i hodet og plutselig manifisterer seg som en ide til en stripe. Det er helt sprøtt hvordan hjernen trener seg opp til å finne frem til ideer. Det har bare blitt lettere med årene!
Hvem er dine største forbilder? Hvilke type mennesker ser du mest opp til?
– Akkurat nå beundrer jeg nok Edward Snowden og Chelsea Manning mest. Jeg beundrer mennesker som er i stand til å ofre sin egen velvære for å gjøre noe verdifullt. Noe som er større enn dem selv.
Hvilke saker engasjerer deg mest? Har du en favorittsak?
– Jeg er engasjert i planeten. Jeg er engasjert i mennesker. Jeg er interessert i hvorfor ting er som de er, hva som egentlig ligger bak det vi ser. Jeg kan bli veldig oppgitt og trist over hvor skjevt ressursene er fordelt og virkningen det har på oss alle. Jeg vil ikke binde meg opp mot en sak. Det er så mye som er verdt å kjempe for.
Hva er de største forskjellene på deg og Veslemøy? En ting jeg er ekstra nysgjerrig på er det faktum at Veslemøy i likhet med meg selv heller vil tilbringe helgene mer rolig hjemme med en god film fremfor å være på fest, pub, etc. Er du også slik?
– Veslemøy er et speilbilde av meg. Å lese Veslemøy er på en måte å lese tankene mine. Men hva man tenker om ting forandrer seg forhåpentligvis en del gjennom livet, og mange temaer jeg tar opp belyses fra ulike vinkler ettersom årene går.

Det er striper jeg laget for 3 år siden som jeg ikke nødvendigvis er så enig i lenger. Jeg prøver å fange tanker og poenger som virker sanne der og da. Det er ikke alltid jeg treffer eller får frem det jeg vil si. Og det er vanskelig å belyse temaer fra flere sider på en stripe. Da kan man fremstå som noe trangsynt til tider, men sånn må det nesten bli innenfor en begrenset rute.


Veslemøy liker seg best hjemme med en god film eller i sofaen med en god bok fordi jeg også liker det best.
Hvem tror du hadde vunnet dersom dere hadde arrangert paintball-krig mot hverandre?
– Jeg tror jeg bare hadde lent meg tilbake og tenkt på England.
Veldig mange tegnefigurer blir aldri eldre uansett hvor lenge de lever. Kommer du til å gjøre noen forandringer med Veslemøy sin alderdom i løpet av fremtiden?
– Veslemøy opptrer allerede i mange ulike aldre i serien. Det finnes ingen begrensning på hvor gammel eller ung hun kan være. Så hun er eldgammel og ung på samme tid. Litt som jeg føler meg selv.


© Tegning: Vantina Andreassen.
En del tegneserier har der og da “limt inn” virkelige bilder i tegningene. Selv Nemi mener jeg å huske en gang brukte et virkelig bilde av Bondeviks hode i en av stripene? Har du noen gang vært fristet til å gjøre slik selv?
– Jeg har gjort det i et par striper, men da har det vært bilder til Veslemøys tv eller pc-skjerm.
Etter at man har holdt på en stund med noe har man gjerne fått utdelt både litt ros og kjeft. Hva har du fått mest negativ tilbakemelding på, og hvordan takler du som tegneserieskaper “kjeft”?
– I starten fikk jeg mest kjeft og lite ros, men nå er det mest positive tilbakemeldinger. Når man produserer noe fra eget hode er det veldig sårbart. Samtidig må du tåle at folk reagerer når du stikker hodet ditt frem. Jeg holder meg bevisst unna å lese tilfeldige kommentarer om serien på nettet. Folk må få mene hva de vil om serien, men jeg orker ikke å forholde meg til usaklig og negativ kritikk. Jeg er likevel glad for at serien vekker følelser. Hadde ingen blitt provosert hadde jeg ikke gjort jobben min!
Har du blitt stoppet på gata noen gang av folk som kjenner til arbeidet ditt? Skrevet noen autografer?
– Jeg blir heldigvis ikke gjenkjent uten videre og skal jeg være helt ærlig hadde jeg ikke trivdes så godt med det. Jeg liker å være anonym. Men når jeg møter nye mennesker, er det en del som har hørt om eller lest Veslemøy, og det er sprøtt! Men det er deilig også- man slipper lettere unna kjedelig småprat.
Har du noen gang i ettertid angret noe på en stripe du har gjort offentlig? Isåfall hvilken/hvilke, og hvorfor?
– Det var høsten 2012, og jeg hadde sagt ja til å tegneblogge for Amnesty om ytringsfrihet i forbindelse med tv-aksjonen. Etter en del grubling kom jeg frem til teksten: “Ytringsfrihet handler om å gi ordet til folk du er totalt uenig med”. Jeg tegnet Veslemøy som sitter i fengsel og snakker med Breivik. Jeg ville lage en stripe som virkelig tok stilling til begrepet ytringsfrihet og hva det faktisk innebærer. Jeg er 100% for ytringsfrihet, men det er viktig å forstå hva det vil si. Du må støtte at alle har rett til å si det de mener, enten du er enig eller ei!

I alle fall, denne stripen fikk jeg ikke bruke. Jeg ble sensurert av Amnesty i forbindelse med en tv-aksjon om ytringsfrihet. Det ble så ironisk! Noen dager senere blogget Rune Gerhardsen også for Amnesty om ytringsfrihet. Han skrev: “I disse dager diskuteres også om monsteret fra 22. juli skal få anledning til å utbre sine tanker til sine tilhengere og nettverk, hvor de nå finnes. Fri og bevare oss, vil de fleste si. Jeg også. Men på den annen side; gir det mening å ha en ytringsfrihet som ikke er absolutt?”.

Han bruker altså nøyaktig det samme poenget som jeg illustrerte i min stripe. Da jeg forhørte meg om hvorfor det ble sånn, fikk jeg til svar at bilder er sterkere enn ord. Jeg endte opp med å lage en stripe for Amnesty likevel. Den er så dårlig at det vrir seg litt i magen når jeg leser den. Så akkurat den stripen angrer jeg på. Jeg hadde ikke trengt å gi dem en dårlig stripe når de sensurerte en stripe jeg mener var bra.

Link: http://www.forlagsliv.no/blog/tag/tv-aksjonen-2/


© Foto: Kira Hellsten.

Hva er den flotteste tilbakemeldingen du har fått?
– Det er vanskelig å svare på. Jeg er utrolig heldig og har fått veldig mange flotte tilbakemeldinger. Det er vanskelig å plukke ut DEN flotteste. Men jeg blir veldig glad når folk skriver at Veslemøy får dem til å føle seg mindre alene. At det har fått dem til å tenke over noe på en ny måte, eller åpnet øynene deres for noe. Det er det aller fineste jeg får høre.
Dersom noen en gang hadde vært interessert i å kjøpe rettigheter til å “kaste” Veslemøy inn i tegnefilmens verden, hadde du gått med på det? Hvem hadde du isåfall helst sett hadde kjøpt de rettighetene? Og, har du noen mening om hvem du ville foreslått som Veslemøys stemme?
– Hmm… Jeg elsker tegnefilm. Et slikt prosjekt hadde vært veldig spennende. Men det er mye luft og tomme ord der ute, så det viktigste måtte være å finne noen som var seriøse og som virkelig skjønte hva Veslemøy handler om. Aner ikke hvem som burde hatt stemmen, men det kunne ikke vært en lys stemme. Den måtte vært ganske mørk.
Hvor lenge ser du for deg at du kommer til å fortsette å tegne Veslemøy?
– Aner ikke. Det er andre ting jeg også drømmer om å gjøre. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive bøker, og jeg tror jeg kommer til å gjøre det. Jeg hadde slitt veldig med å legge Veslemøy helt vekk. Kanskje jeg kommer til å trappe ned antall striper noe, men jeg håper på å kunne fortsette i mange år til!
Helt til slutt, liker du de røde eller grønne eplene best?
– Det spørsmålet kvalifiserer som småprat, og det er jeg svært allergisk mot, så jeg tror jeg må unngå å svare på det.



Vi reblogges!


Ole Johannes Ferkingstad om Hotel Cæsar

Den 24. oktober er ingen helt vanlig dag. Da er det både FN-dagen og ostens dag for å nevne noe. I tillegg er det også bursdagen til Hotel Cæsar da serien hadde premiere nøyaktig den datoen på en lørdag i 1998. Med andre ord 15 års jubilant om ikke lenge.

En serie som har gått så lenge har selvfølgelig en del trofaste fans. Blant dem finner vi unggutten Ole Johannes Ferkingstad som har en egen blogg han aktivt holder oppdatert om nettopp Hotel Cæsar. Han har jeg tatt en liten prat med i forbinnelse jubileet, nærmere bestemt et intervju!


Først og fremst, hvor lenge har du vært fan av Hotel Cæsar. Hva var det som gjorde deg hekta?
– Jeg begynte å se på Hotel Cæsar for fullt i slutten av 2008. Jeg hadde tidligere småsett litt serien, men det var da jeg begynte for fullt. Nå husker jeg ikke akkurat hva som fikk meg til å bli hekta. Men det var vell det at jeg måtte følge med hver dag, og få med meg hva som skjedde videre. Så skaffet jeg meg tv2 sumo, og begynte å se alle episodene.


Ole Johannes utenfor settet til Cæsar ved Sandakerveien i Thorsov.
© Foto: Bjørg Tove Ferkingstad.

I de siste årene har du ikke bare fulgt med på serien, du har også utmerket din interesse ved å blant annet blogge. Hvor mye tid bruker du på serien i løpet av en normal uke?
– Det er jo ikke til å stikke bak en stein at jeg bruker veldig mye tid på Hotel Cæsar. Jeg bruker dagene mine til blogging, diskusjoner, og selvsagt ser jeg jo episoder og sånne ting. Selv om jeg ikke nå kan se like mye Cæsar som før med tanke på skolearbeid, så går fortsatt tiden min mye på Hotel Cæsar. Ganske vanskelig å si ett eksakt tall, men kan kanskje si veldig mye da. Er så utrolig dårlig på tall.

I tillegg må det jo nevnes at du også har vært på settet noen ganger. Hvor mange besøk har det blitt?
– Om vi teller med de gangene jeg bare har vært utenfor settet så blir det tre. En gang i fjor sommer, settet i september, og i februar hvor jeg og “Cæsargjengen” var borte ved settet og kikket inn vinduene. Arne nevnte faktisk at han hadde sett noen snoke i vinduene den dagen, fordi han hadde visst vært på jobb da. Det var jo litt flaut, men gøy. Også blir det jo settet på åpen dag nå den 19. Oktober. Og 2. desember skal jeg og “Cæsargjengen” tilbake på privatbesøk igjen. Gleder meg.

Hvem er denne “Cæsargjengen”?
– Den opprinnelige “Cæsargjengen” består av bloggere. Men har i ettertiden blitt litt utvidet med noen få personer som vi har blitt godt kjent med som er store Cæsarfans. Så har det bare blitt til at vi kaller oss for “Cæsargjengen”.


Ole Johannes og resten av “Cæsargjengen” som også blogger om Cæsar. Her i trappen ved Ibsenkvartalet som er fasaden til “hotellet”.
© Foto: Marcus Lauvik Salvesen.


© Foto: Marcus Lauvik Salvesen.

Når du har vært på settet har du jo også naturligvis fått møtt noen av de som jobber der. Har du noe jevnlig kontakt med noen fra settet?
– Jeg har jo jevnlig kontakt med informasjonslederen. Både den nye og den gamle. Så har jeg jo snakket litt med diverse statister og sånn. Men er for det meste informasjonlederen jeg har snakket en del med, og spurt om diverse ting. Drømmen er jo selvsagt å jobbe på settet.

Når man er så opptatt av noe er det normalt å gjerne ha noen effekter og lignende. Hva har du?
– Jeg har håndklær, såper, dvd, nøkkelknippe, penner, autografer, kopp, t-skjorte. Men skulle gjerne hatt mer. Som en morgenkåpe eller tøfler, selv om jeg bruker verken morgenkåpe eller tøfler. Gøy og ha.


Slik ser døren til Ole Johannes sitt rom ut.
© Foto: Ole Johannes Ferkingstad.


Heller ikke VISA-kortet er helt a4.
© Foto: Ole Johannes Ferkingstad.

Har du tall på hvor mange autografer du har i dag?
– Fjorten, men har to av noen. Pluss noen bilder uten autograf også, men vil selvsagt ha flere.

Hva tror du er årsaken til at serien har overlevd i nå 15 år og faktisk endt opp som skandinavias lengstlevende dramaserie?
– Det tror jeg har noe med at de har holdt på så utrolig lenge. Klart seertallet har gått ned, men de har overlevd. Og de har jo hatt ett tidspress de må følge. På Cæsar er det ett stort tidspress. De har så og så lang tid på hver episode som gjør at de ihvertfall må ha stoff til en episode hver dag. Hvis ikke havner de bak skjema. Hotel Cæsar/Metronome Spartacus har stor så på vilje, med andre ord som gjør at serien har blitt skandinavias lengstlevende såpeserie.

Smaken er som baken. Mens noen mener at serien var bedre før har vi også de som mener den aldri har vært bedre enn det den er nå. Hva mener du?
– Jeg mener serien bare blir bedre og bedre jeg for tiden da. Serien blir jo mer og mer modernisert, og jeg mener kvaliteten nå er mye høyre enn tidligere. Ikke bare på bildekvalitet og slikt, men også på skuespill. Alle kan jo se at Hotel Cæsar blir bedre produsert nå enn tidligere. Jeg elsker Cæsar i “gamledager” også, men synes det er like bra nå som før. Kanskje bedre.


Ole Johannes her med “Pelle”, “Vanessa” og “Arnfinn”.
© Fotograf: Marit Hommeland (VG).

Har du en spesifikk episode som du liker ekstra godt? Noe favoritt høydepunkt?
– Da vil jeg gjerne trekke frem de episodene hvor det skjer mye drama som feks skytedrama, brann, eksplosjon, kidnapping, død også videre. Men jeg liker også de episodene der de tar opp personlige drama. Liksom sånne ting som vi selv kan oppleve i virkeligheten. Kanskje ikke like dramatisk, men Cæsar må jo ha litt drama for at folk skal følge med videre..

Mange mener at serien har gått for langt til enkelte tider. Har du noen gang ment det?
– Har jo merket at noen ganger, så kan de jo dra ut noen ting ekstra langt, men det kan jo på mange måter være spennende også. Men jeg kan innrømme at jeg selv har blitt litt lei når en story har blitt for langdratt av og til, eller om noe skjer som jeg ikke liker. Men noen ganger antar jeg at det er noe de må gjøre. De må jo lage spenning ut av det også.

Finnes det en spesiell karakter, enten av de som er med nå, eller som har vært med tidligere som du har kjent deg ekstra godt igjen i?
– Jeg kom jo som du sikkert vet ut av skapet i sommer. Så karakteren Måne har jo selvsagt vært en karakter som jeg har kjent meg utrolig godt igjen i. Dette med hvor vanskelig det faktisk er å tørre å si det til folk også videre. Så må nok si Måne.

Hvem savner du mest av de som har vært med før?
– Savner jo selvsagt Runa for hun var så omsorgsfull og snill. Men jeg vil også si at jeg savner Måne litt selv om han kunne være irriterende. Andre jeg savner er Benedicte, Ninni og Alexandra av de jeg kommer på akkurat nå.


Nyhetssak fra Tv2s 20-årsjubileum i Bergen.
© Foto: Tv2.

Har du noen gang vært betatt av noen i serien? Er det noen av karakterene du rett og slett skulle ønske du var kjæreste med?
– Har jo selvsagt vært betatt av noen av karakterene der inne. Før jeg innså at jeg er homofil så hadde jeg jo ett lite crush på Runa, men vet jo aldri om det var ekte. Ellers vil jeg jeg si at Stellan virket som en utrolig søt og koselig gutt når han var med. Av de som er med nå er jeg ikke så utrolig betatt av noen akkurat nå, men kanskje i fremtiden? Hvem vet?

Som alt annet så har også Cæsar en del “haters”. Har du noen gang fått noen kommentarer som ikke har vært like positive? Har du blitt ertet av noen fordi du er så åpen om at du liker serien?
– Ja, det har jo selvsagt blitt litt av det. Har jo fått kommentarer på det liksom, men jeg er en sånn person som prøver så godt jeg kan å respektere andres meninger. Jeg vet at Hotel Cæsar har haters. Og det er selvsagt utrolig trist, men alle har jo forskjellige meninger. Det at jeg har blitt litt “erta” for at jeg ser på Hotel Cæsar bryr jeg meg egentlig ikke så mye om. Jeg må da få se hva jeg vil uten at folk skal drive å erte sånn, men dessverre er ikke dagens samfunn slik..

Tenk deg at du en gang får full makt for en hel sesong. Du kan bestemme absolutt alt. Hvordan ville den sesongen blitt?
– Det var et utrolig vanskelig spørsmål, men jeg ville vel prøvd å ikke gjort for store endringer. Jeg ville nok lagt inn litt mer drama kanskje, men tror ikke det hadde blitt så utrolig store endringer. Det hadde vært en utrolig gøy oppgave å få da, men det hadde nok vært et utrolig stort ansvar.


Her fikk Ole Johannes og resten av Cæsar-bloggerne møte seriens produsent Arne Berggren.
© Foto: Ann Kristin Andreassen.


Her et møte med “Monika”, spilt av Hilde Lyrån.
© Foto: Ann Kristin Andreassen.

Er det noen skuespillere eller andre kjente fjes som enda ikke har vært med, men som du kunne tenkt deg å se i Hotel Cæsar en eller annen gang?
– Hadde vært kult å kanskje se Troye Sivan i Hotel Cæsar. Tror ikke det er så mange som vet hvem han er, men han virker som en utrolig kul person som det hadde vært kult om hadde hatt en rolle i Hotel Cæsar. Men det er jo mange her i Norge som kunne fått rolle eller gjesterolle også. Som Stian Blipp hadde vært kult, eller Ane Dahl Torp. Det er ihvertfall de jeg kommer på nå.

Kim Daniel Sannes, bedre kjent som Storm er for tiden med på Skal Vi Danse. Er det noe du følger med på, hvordan synes du i såfall Kim har greid seg hittil, og hvordan tror du han vil klare seg videre?
– Jeg følger ikke med på selve Skal vi Danse, men har jo sett litt og sånn. Og jeg ser jo på hans danser. Jeg synes Kim Daniel har greid seg kjempebra til nå. Det virker som at han er en av favorittene også så det ser lyst ut. Og jeg synes han er kjempeflink til å danse jeg da så energisk som han er.


Ole Johannes her med “Storm” spilt av Kim Daniel Sannes som også er aktuell i Skal Vi Danse nå.
© Foto: Ann Kristin Andreassen.

Den 24. oktober fyller Cæsar 15 år. Hvordan skal du feire den dagen?
– Nå er jo den dagen en vanlig hverdag som for øvrig er utrolig travel for meg med tanke på at jeg er med å styre skolefoto dette året. Men jeg skal mest sannsynlig spise kake og se den aller første episoden. Hovedfeiringen blir for min del den 19. Oktober på åpen dag.


Ole Johannes prøvesitter kontorstolen til “Eva”.
© Foto: Ann Kristin Andreassen.

Helt til slutt. Hvor lenge tror du Hotel Cæsar vil fortsette?
– Nå er det jo ikke så mye som tyder på at Hotel Cæsar er nær sin siste episode enda. Enda godt er det. Men jeg tror Hotel Cæsar ihvertfall holder på frem til 2016, for da går avtalen med Tv2 ut. Men jeg håper selvsagt det blir skrevet ny avtale slik at vi får nye episoder av Hotel Cæsar i 15 år til. Men man vet aldri. Tv-verdenen som den er idag er at det kommer nye konsepter og tv kanaler hele tiden, så alt kan skje.



Takk Ole Johannes for at du ville stille opp på dette intervjuet!
Bloggen hans er virkelig verdt å ta turen innom om man har en interesse for Cæsar.

Bloggen hans kan man besøke ved å klikke her!

Vi reblogges!



#olejohannesferkingstad #norskeyoutubere #hotelcæsar #tv2 #tv2sumo #såpeserier #drama #såpe #hotell #cæsar #roma #kultur #olejoha #intervju #hotellcæsar #ankerhansen #nerd #fan #jubileum

Vanity: – Porno skal være porno!

Akkurat som Fantomet og meg selv så har også pene, smarte, harde, råe, rettferdige og mystiske kvinner mange navn.
Dagens intervjuobjekt er blant annet kjent som Vanity, TrophyWife og KinkyDiva for å nevne noe.

Da jeg spurte henne om det var noe spesielt jeg skulle skrive i denne introduksjonen fikk jeg lov til å styre med det selv, men hintet til at død over janteloven kunne være en rød tråd.

Derfor skal vi legge janteloven under grus, den skal sendes med første bud rett ned til helvete!
Og samtidig skal jeg ærlig og usensurert fortelle litt om hvorfor jeg sårt og gjerne ville intervjue denne superdama av en unektelig sexy Gudinne! Selv om introduksjon ikke er spesielt nødvendig med tanke på resten av intervjuet.


© Bildet er tatt av Lars Boyesen.

For meg er “Vanity” blant annet felles venninne og bekjent av Lisa (klikk her for å se mitt intervju med Lisa fra tidligere i år) bak nettbutikken black-widow.org. “Vanity” kjøper nemlig løshåret sitt derifra, og hun laget for en kort stund siden en veldig god videoblogg hvor hun snakket litt om håret fra Lisa sin butikk.

Tidligere hadde jeg i år sett “Vanity” i sesong 2 av Trekant på Nrk, hvor hun var med i episode 6; “Hvor sexy er porno”, da som ekspert der hun ble intervjuet av programleder Even Jørs som hun blant annet fikk tatt forskjellige erotiske bilder av med en annen modell.

Men nå syns jeg introduksjonen begynner å holde, så da kaster jeg dere rett inn i det rykende ferske, tette og ærlige intervjuet med den skjønne alt-mulig-dronningen vår!



© Bildet er tatt av Lars Boyesen.

Du har i flere år jobbet i den erotiske bransjen, hvordan startet den karrieren. Hvor lenge har du vært interessert i erotikk?
– Erotikk er vel noe man blir interessert i fra den dagen man våkner seksuelt. Jeg ble tidlig fascinert av datidens skjønnhetsideal, og Playboy og Penthouse virket forlokkende på meg, jeg ønsket å se ut som damene i de bladene. Det var softere og mer glamorøst på den tiden, mer glossy, og ikke Photoshoppet på samme måte som i dag. Karrieren min startet på 90-tallet, først som modell, deretter som redaktør for et av Norges største erotiske magasiner, og deretter igjen som fotograf og webmaster/gründer for en av Norges mest kjente modellsider for fetisj-jenter. I dag jobber jeg fortsatt som fotograf for blant annet Aktuell Rapport, jeg tror at når du har vært noen år i denne bransjen (for min del nå snart 18 år) så er det vanskelig å legge det på hylla.

Har du møtt mye motgang på veien? Hatt mye å gjøre med foreksempel artigkvinnene i Ottar?
– Her skulle jeg gladelig gjerne delt noen saftige historier, men motgang og Ottar har jeg hatt lite med å gjøre. Har hatt noen små enkeltepisoder her og der, folk som roper “hore” etter meg på gata og sånt piss. Ottar klaget ofte på bladet jeg laget, men aldri direkte til meg.

Hvordan har dine nærmeste av familie og venner reagert på dine valg oppover årene?
– Overraskende bra! Det er folk som IKKE kjenner meg og min familie og venner som reagerer sterkest, mine nærmeste VET jo hvordan jeg er, at jeg har bein i nesa, er intelligent, har integritet og ikke lar meg pirke på nesa. Hadde jeg vært veldig ung og hadde hatt et lavt selvbilde den gangen kunne jeg fort blitt et “offer” i denne bransjen, men grunnet den jeg er har familien min aldri vært bekymret. Anniken gjør det hun vil, og det beste man kan gjøre er å holde kjeft, det har mine foreldre skjønt for lenge siden. De har i hvertfall ikke vært særlig bekymret.

Alle har en fetish, eller flere. Hva er det som tenner deg mest?
– Helt andre ting enn det folk flest tror. Selv om jeg liker å kle meg sexy i korsetter, netting, high heels etc, så er det ikke noe jeg tenner på, jeg bare føler meg lekker i det! Selv tenner jeg på Menn med stor M! Maskuline, eldre Menn med pondus (jeg tenner på litt polstring, vaskebrett og sixpack har aldri vært min greie) og litt stort ego! Hellstrøm er Norges deiligste Mann, bortsett fra kjæresten min såklart, som er trønder vel og merke, og også jobber med mat OG har pondus, hehe.wink Lidenskap for mat, vin og sex står høyt i kurs hos meg!


© Dette bildet er tatt av Anniken selv, altså selvportrett!

Tidligere i år la jeg ut et nakenbilde av meg selv her på bloggen, uten sensur. Du har jo selv sett det innlegget. Temaet var at folk helst er mer negative til sex og nakenhet fremfor foreksempel vold i media. Leserne beviste også min påstand da en del av de raste mot innlegget, men da jeg noen dager før la ut blodige voldsbilder, var reaksjonene svært fraværende. Hva tenker du om det?
– Dette er argumentasjon vi i denne bransjen har brukt i alle år, hvorfor er vold greit, mens sex ikke er det? Det er et godt spørsmål! Og det finnes hundrevis av nyanser, det er et kompleks spørsmål med potensielt like komplekse svar, som fort kan bli en avhandling. Rent sort/hvitt så gir svaret seg selv, sex er intimt, mens vold kan man ta avstand til, det er ikke noe man nødvendigvis identifiserer seg meg, og havner ergo raskt over i fantasiens verden.

Sex, derimot, er noe som berører alle, uansett alder, legning, oppvekst osv, og vil alltid være et sårbart tema, spesielt for de som har issues, og det er mange! Å få kastet et nakenbilde i fleisen når du minst venter det kan vekke ganske kraftige reaksjoner, mens vold har dessverre blitt en så naturlig del av hverdagen at vi ikke reagerer nevneverdig på det. Rent intellektuelt er nok de aller fleste enige om at sex er vakkert og naturlig og burde være en grei sak å snakke om offentlig, men i praksis treffer det nok litt for mange ømme punkter hos veldig mange.

Personlig mener jeg nok at porno skal være porno, ergo skal det ikke trøkkes opp i trynet på mindreårige eller folk som ikke er interessert, men da skal vi også respekteres for at vi har vår arena, og at vi bruker denne – og at de som da ikke er interesserte ikke blander seg (les: Ottar). Porno skal kunne oppsøkes, men man skal slippe å få det presset på seg om man finner det ubehagelig. Forøvrig burde samme regel gjelde for skattemyndighetene.

Hva telles mest for deg i senga med en annen mann, størrelsen eller noe annet?
– Lidenskap! Tilstedeværelse! Ikke noe er mer sexy enn en Mann som kan se deg inn i øynene når han kommer! En Mann som ikke er redd for å være seg selv, som ikke kaster bort energi på komplekser eller teknikker, men bare er hundre prosent kåt og deilig! Jeg har heldigvis en sånn Mann… Forresten er det viktig at han er god til å kline.


© Bildet er tatt av Lars Boyesen.


© Bildet er tatt av Lars Boyesen.

Dersom du skulle gjenoppstå som et dyr etter din død, hva ville du vært i ditt neste liv, og hvorfor?
– Tja… Si det? Nå tror jeg ikke mennesker gjenoppstår som dyr, men om jeg skulle velge så må jeg jo si katt! Da hadde jeg vært konstant forelsket i meg selv fordi jeg var så søt! Og myk! Og pusete!

Dersom jeg ga deg en koffert med 100 millioner norske kroner, hva ville du brukt dem på?
– Betalt ned gjeld. Men da sitter jeg fortsatt igjen med 99 millioner. Jeg hadde først sørget for å gjøre det maksimalt bra for meg selv og mine nærmeste, deretter hadde jeg satt en pen sum på sparekonto, investert i eget firma og ansatt kreative og dyktige mennesker, og til slutt gitt en pen sum til diverse veldedige formål. Men aller aller første jeg hadde gjort er nok å dra på shopping med påfølgende gourmetmiddag og masse Champagne! Det er ikke hver dag man mottar en koffert med hundre millioner, det måtte jo blitt feiret på et vis. Folk som påstår at lykke ikke kan kjøpes for penger har aldri hatt økonomiske problemer og lever på en rosa løgn!

Hvem er dine tre største forbilder?
– Oi, sannelig om jeg vet! Det kommer litt an på, men umiddelbart er jeg fristet til å si Nigella Lawson, Sarah Brightman og Madonna å Meryl Streep på delt tredjeplass. Hellstrøm og Gordon Ramsay er ikke forbilder, de er mer sikleobjekter.

På bloggen din har du til tider en del forskjellige, og etter min mening gode, varme budskap. Hvis du skulle delt ut kun et budskap til hele verden, hva ville det vært?
– Enkelt: Vær den forandringen du ønsker å se i verden. En klok og ikke helt ukjent mann ved navn Gandhi står bak dette budskapet.


© Bildet er tatt av Lars Boyesen.


© Bildet er tatt av Lars Boyesen.

Har du noen skumle skjelleter eller mørke hemmeligheter som du ikke har nevnt til så mange før, som du tørr å legge litt lys på her og nå?
– Hehe… Mitt liv har vel vært såpass offisielt og drøyt at det neppe er noe mer å legge til, i hvertfall ikke som tåler dagens lys – det er klart vi alle har skjeletter i skapet, men jeg tror mine skal fortsette å være der, de er ikke særlig pene.

Dersom noen skulle skjemme deg himmelsk vekk med den beste mat og drikke som finnes, hva skulle stått på menyen?
– Åhh, snakk om å treffe da! Jeg er matelsker av rang! Alt som dufter og smaker av trøfler setter meg fullstendig ut av spill, men jeg elsker så utrolig mye mat at jeg ikke klarer å velge. Rene, friske, oppriktige råvarer tilberedt med kjærlighet og lidenskap, da kan det ikke gå galt. Jeg elsker sushi, men det har blitt hverdagsmat, så jeg tror kanskje jeg går for en klassiker i form av østers og Champagne! Jeg brukte litt tid på å like østers, men etter at jeg lærte å spise de ordentlig har jeg blitt hekta! Dessverre er dette en dyr fornøyelse, så derfor blir det en sjelden og luksuriøs opplevelse. Mmm, jo, jeg går for det.


© Bildet er tatt av Lars Boyesen.

Som sagt så skriver du selv egen blogg, men hvor god er du på å eventuelt følge med på andres blogger? Har du ofret mange øyeblikk på f.eks min blogg?
– Er alt for dårlig, dessverre! Jeg er en periode-bloggleser! Kan sette meg ned en dag og lese masse innlegg fra et par blogger, men så kan det gå både en og tre uker før jeg tar meg sammen og leser igjen. Dette er av den enkle grunn at når jeg først setter meg ned og leser så blir jeg engasjert, men det stjeler alt for mye av tiden min, så jeg har rett og slett ikke ressurser til å lese alle bloggene jeg gjerne vil følge med på. Jeg har lest en del av dine innlegg, men har ikke kommet meg gjennom alle enda – og å kommentere er jeg heller ikke særlig god på, notis til meg selv der… Takk for påminnelsen.

Har du noen religiøse tilknytninger eller meninger?
– Rom for tolkning her. Jeg tror på Gud, men jeg er ikke kristen og jeg er ikke religiøs. Jeg tror på Gud som noe større enn oss, på en universell intelligens som vi alle er en del av, fragmenter av. Jeg prakker dog ikke livssynet mitt på andre, og forventer at andre ikke gjør det mot meg heller. Jeg diskuterer ikke troen min med andre, det er sånn det blir krig. Jeg tror på det jeg tror, og min tro er logisk og virkelig for meg, men jeg er forsiktig med å gå ut med ytringer ala “alt har en mening” offisielt, fordi det kan støte folk som sliter, og hensyn til andre mennesker er viktigere enn å fremme egne meninger. Det går an å bruke sunt vett og folkeskikk uansett hva man tror på. Så kan jeg sitte i min egen lille boble og snakke med engler, alver og ymse skrømt – det plager i hvertfall ingen andre!

Til slutt vil jeg avslutte med et lite random spørsmål som kommer fra bestevenninna mi. Hvilke eyelinere bruker du?
– Haha! For øyeblikket bruker jeg Laura Mercier’s cake eyeliner, men jeg har sverget til Chanel i alle år, men den har gått ut av produksjon nå.


© Bildet er tatt av Lars Boyesen.


Supertakk til “Vanity” som tok seg tid til å stille opp på dette intervjuet!
Vi til slutt råde dere alle til å titte innom bloggen hennes trophywife.no.

Mens jeg først er inne på TrophyWife-bloggen hennes, har jeg noe å innrømme. “Vanity” er den første dama i hele verden som har skrevet om Justin Bieber på en måte som har gjort at jeg har vært helt enig i henne, når det har vært skrevet på en positiv måte om han. Dere vet jo hvor krass og negativ jeg har skrevet om han her inne tidligere, vel “Vanity” er den første i hele verden som har fått meg til å tenke i andre baner, hvilket som kan bekrefte at hun er en gudinne.

Noe som igjen setter meg på tanken å fortelle dere om en annen nettside hun også skriver på. Gudinne.no er for dere som ikke vet det enda, ikke en religiøs fanatiker-side, men en nettside om blant annet skjønnhet, mote, shopping, kultur (som f.eks bøker, film, tv osv), og, ja. Kort fortalt litt av hvert!

Alle har sine Gudinner rundt om kring i verden, “Vanity” er en av mine!

Vi reblogges!

Gnoomy Gnom: – Hvorfor er voldtektsbølgen mindre viktig enn hva folk putter i egen kropp?

I en verden hvor så mange kjedelige og dels uviktige kjendiser blir intervjuet, og hvor nokså kjedelige hverdagsfolk blir intervjuet av lokalavisa finnes det i alle fall en person som vet å finne de virkelige spennende menneskene. I alle fall følge han selv. Jeg har nettopp “kommet over” en nokså kortvokst, litt morbid og veldig interesang sjel som kaller seg for Gnoomy Gnom. På fritiden driver hun blant annet med skriverier, maling og, hold dere fast. Snusbaking!

Så nå sier resten seg selv. Jeg måtte få til et intervju!




Klovnen Thorvald (laget av Lillith Doll) og Gnoomy!
© Bildet tilhører Gnoomy Gnom.

Først av alt, hvor kommer navnet Gnoomy Gnom fra?

– Gnoomy, Gnom, Gnomen og Ingnomen er kosenavn bestekompisen min har gitt meg. Sånn siden jeg ikke er store dama. 157,5 cm har jeg klart å strekke meg over bakken.

Har du et religiøst ståsted? Tror du på noen Guder?
– Nei. Er imot organisert religion, da det stort sett går på å undertrykke menneskets natur. Jeg er åpen for at det er mer mellom himmel og jord enn det vi vet pr i dag, men guder og religioner blir for dumt i mine øyne.

Hva lever du for akkurat nå? Har du noen spesielle hobbyer og interesser?
– Jeg skriver mye. Vil gjerne kunne leve av det etterhvert. Maler en del gjør jeg også. Er veldig glad i hunder, men har dessverre ingen selv for øyeblikket.  Er veldig filosofisk anlagt, og elsker å undre meg over ting, og sette spørsmål ved så og si alt.

Trener også Krav Maga. Krav Maga er et kampsystem som ble startet på 40-tallet og ble brukt i det Israelske militæret. Det er vel det mest brutale man kan trene i Norge tror jeg. Det er rent selvforsvar, hvor fokus er å uskaddeliggjøre motstander fortest mulig, og så komme seg vekk derfra. Det er ingen som går kamper i KM, da det ville bli svært korte kamper, med store personskader for utøverne.

For å si det sånn: det første vi lærte da jeg begynte på KM var ballespark med kne!
Men det er kjempemorsomt, og det har ikke vært en bra trening om man ikke er full av blåmerker etterpå. KM er ikke for de som er fintfølende overfor smerte! Men det gir en utrolig god selvfølelse, og det er utrolig bra trening. Og så gjør det verden litt tryggere når jeg er ute i byen alene på natta. Greit å vite hvordan man kan passe på seg selv.

Når du maler og skriver, går det da i et mer spesielt tema?
– Er veldig glad i monstre og wierde greier når jeg maler. Og gjerne også bare å klisse på med maling uten mål og mening til det plutselig åpenbarer seg hva som bor i lerretet.

Jeg skriver om mye rart. Alt ifra små søte historier, til skumle noveller, samfunnskritiske kronikker mm. Har foreløpig ikke turt å gi ut noe, er forferdelig kritisk til hva jeg vil gi ut. Men skal jeg leve av det, må jeg nok jobbe litt med selvkritikken. Driver på med et bokprosjekt nå. Første gang jeg prøver meg på å skrive en bok. Det er veldig spennende!


© Bildet tilhører Gnoomy Gnom.

Det nærmer seg Halloween. Betyr Halloween noe spesielt for deg, og har du lagt noen planer for i år?
– Halloween syns jeg er en kjempefin anledning til å kle seg ut, og være litt skummel. Selv om man selvfølgelig kan gjøre det hvilken som helst dag, men på halloween blir det jo mer stemning for det. Jeg bodde noen år i statene da jeg var liten sneip, og der var det å kle seg ut, og dra rundt fra hus til hus for trick or treat. Husker jeg syns det var kjempemoro.

Har ikke lagt planer ennå. Er litt for flink til å utsette slikt til siste liten. Men har jo begynt å tenke litt på kostyme da.
Tar det litt som det kommer. Det gjør jeg med det meste.

Dersom noen hadde gjort noe veldig grusomt mot en av dine absolutt nærmeste, noe som vedkommende har måtte slitt med hele livet. Hvor mye hadde du brydd deg om det norske rettsvesenet dersom gjerningspersonen fikk en svært mild straff, noe som dessverre ikke er uvanlig i Norge i dag? Er du en person som kunne hevnet deg for andre?
– Nå er jeg svært lite voldelig anlagt av meg, så jeg kunne nok ikke gjort noe slikt. Men det er jo mange måter å hevne seg på. Rettsvesenet er en vits sånn som det er i dag. Det er så mye feilprioriteringer og holdninger hos både rettsvesen og politi, at jeg blir kvalm.

Har irritert meg grønn på politiet i Oslo sentrum. De løper etter gatenarkomane og er veldig ivrig på å arrestere småunger bare fordi de har røykt hasj. Samtidig har vi hatt en voldtektsbølge fra helvete, og folk blir ranet og slått ned. Hvorfor er det mindre viktig enn hva folk putter i sin egen kropp?

Har hatt flere i min omgangskrets som har fått ødelagt livet sitt av overivrig politi som trakasserer dem, og bøtelegger og fengsler dem for bagateller. Sånt følger en hele livet, og det blir f.eks vanskelig å få jobb. Og man havner gjerne i miljøer man ikke ville havnet i om man ikke hadde blitt fengslet. Samtidig har flere jenter jeg kjenner blitt møtt med en fullstendig nedlatende holdning fra politiet, og de fleste sakene der blir henlagt.

Her for en stund tilbake ble jeg stoppet av politiet som mente jeg hadde røyket hasj, fordi jeg hadde kastet en sneip på bakken og begynt å gå samtidig som de parkerte. De heiv seg ut av bilen og skrek “vis hendene dine!” De lyste meg i øynene med lommelykt, og skulle ta en sånn “følg fingeren-test”.
Jeg fikk etterhvert gå, men det provoserte meg at de brukte ressurser på det.
Jeg kastet en sneip på bakken…. Det skjedde sikkert noe verre i byen de kunne brukt tiden sin på.

Uansett, jeg syns ikke de kan skrike om at de ikke har nok ressurser, når ressursene de faktisk har går til sånne idiotiske småting.


© Bildet tilhører Gnoomy Gnom.


Jeg tror du er den første personen jeg vet av som driver med snusbaking. Hvor viktig del av livet ditt er snus?

– Haha! Stemmer det. Eneste andre jeg kjenner som baker snus, er typen til mamma, og han begynte etter meg.
Jeg syns alltid at snus var ekle greier, men så ble jeg jo sammen med et mannfolk da… Og det var 20 minusgrader ute, og ikke lov å røyke inne. And i loooove my nicotine! Så han klarte å overtale meg til å prøve da. Jeg syns snus er en veldig fin måte å få i seg nikotin på. Det ser kanskje ikke så pent ut, men det gir hverken røykhoste eller vondt i halsen.

Jeg begynte å lage min egen snus i 2009 om jeg ikke husker helt feil.
Det er moro, og veldig økonomisk. Og det er alltid like moro å se uttrykket på folk når jeg sier at jeg lager min egen snus!

Jeg pleier å lage 2,5kg i slengen… Men det varer jo i evigheter da. Vanskelig å si hvor mange kilo det har blitt totalt, men det er en god del!


© Bildet tilhører Gnoomy Gnom.

De fleste av oss har en form for fobi, eller frykt i livet. Noen ytterst få sier at de ikke er redd noe. Hva er du er mest redd for?
– Hmmm… Jeg er veldig dårlig venn med høyder. Kroppen stivner helt bare noen få meter over bakken. Og så syns jeg barn er noe av det skumleste i verden.

Jeg har vokst opp uten små barn rundt meg, så jeg vet virkelig ikke hvordan man forholder seg til de. Og så er det det at de ser ut som levende babydukker… Og babydukker har frika meg ut helt siden jeg var pitteliten. Jeg ser ikke hvorfor folk syns de er søte i det hele tatt!

Ser du mye film, hører du mye på musikk? Hva går det mest i?
– Jeg digger zombiefilmer, splattere og alt i den gata der. Gamle b-filmer og slikt er også fett. Noen dokumentarer går selvfølgelig med innimellom også. Fantasy, vampyrer, og generelt ting som tilhører overnaturlige greier er for meg en god grunn til å se en film. Men ikke be meg om å se en romantisk komedie.. Da ler jeg bare stygt!

Musikk er veldig varierende, og jeg er kjempedårlig på sjangere. Men i det siste har det gått mye i Hank 3, 16 Horsepower, Satan’s Pilgrims, Depeche Mode, Queens of the Stone Age, Tom Waits, Anaal Nathrakh og til og med litt Ladytron. Som sagt… Varierende.

Har du gjort deg opp noen tanker om døden?
– Veldig mange tanker. I løpet av de siste to årene har jeg mistet mange nære, både venner og familie, så det blir jo selvfølgelig mye filosofering rundt temaet. Det som er rart/fascinerende er at jeg har følt at de som har dødd fortsatt er rundt meg. Jeg kan ikke uttale meg om det er virkelig eller ikke, for det er ikke så viktig for meg, så lenge det gjør at sorgen og savnet blir enklere å takle.

Jeg liker tanken på at det er noe etter at vi dør. Er jo ganske spennende å leve, og det ville jo være dumt om døden skulle være siste stopp. Jeg syns ideen om himmel og helvete er ufattelig barnslig og tullete. Derimot liker jeg ideen om reinkarnasjon. Det hadde vært artig om det stemte.


© Bildet tilhører Gnoomy Gnom.

Dersom du kunne tatt fullstendig over verden for en hel uke, hva hadde du brukt din makt til?
– Jeg ville nok gjort menneskerasen litt mer vennlig innstilt til hverandre. Og fjernet behovet en del folk har om å ha kontroll over hverandre. Jeg ville gjort vintrene kortere og med mindre slaps, funnet opp en måte å teleportere på så vi slipper å bruke tid på å dra steder, og selvfølgelig ordne ubegrensede mengder sjokolade til folket!

Jeg ville innført kardemommeloven. Det er den eneste loven man egentlig trenger.
For mange lover og regler fører bare til en fordumming av folket, og fjerner evnen til å tenke selv.

Hva mener du om mobbing? Har du selv blitt mobbet?
– Jeg ble mobbet på skolen ja. Man skal helst ikke være for annerledes når man vokser opp på bygda. Jeg syns mobbing er patetisk. Har man et problem med noen kan man ta det med en gang. Gjøre opp og bli ferdig med det. Å gå og hakke på folk over tid er unødvendig, feigt og slemt.


© Bildet tilhører Gnoomy Gnom.

Du skrev tidligere at du elsker zombier og overnaturlige ting. Hva slags forhold har du til vampyrer? Og hva mener du om dagens fremstilling av vampyrer mot slik det var før?
– Tenker du på Twilight nå? Hahaha! Det er bare trist. Led meg faktisk gjennom filmene bare fordi jeg ville se hvor tragisk det var.. Det var verre enn jeg kunne forestille meg, og jeg har en livlig fantasi!

Bøkene til Anne Rice spilte en stor rolle tidlig i tenårene, og jeg liker de fortsatt selv om det er en stund siden jeg leste de.
Vampyrer skal suge blod, ikke glitre! Hvordan i helvete kom de på noe så dust! Greit at en del vampyrer kan grense til det homoerotiske i blandt, men det får da være grenser!

Ooo, av nyere greier, så har jeg fulgt med på True Blood. Kjempesøt serie!

Tenk deg at du fikk bruke voodoo-magi mot en kjent person! Hvem ville du brukt voodoo på, og hvordan ville du behandlet vedkommende?
– En kjent person… Det må jo bli en politiker i såfall! Kunne nok tenke meg å stikke noen nåler i en voodoo-dukke av flesteparten av den rød-grønne regjeringen! Ubrukelige mennesker som skal styre over oss, uten å ta hensyn til hva befolkningen faktisk vil.

Folk som bare bruker tiden på å komme med nye forbud og regler som er så unødvendige, syns jeg ikke er i stand til å styre landet vårt. Hvor ble det av menneskets rett til å bestemme selv? Til å ta egne valg, og ikke måtte ha en million regler å forholde seg til? Hvorfor skal man ha lover som går direkte på privatlivets fred? Kan de ikke heller komme med tiltak som gjør at folk vil være bedre mennesker, istedenfor å forby alt som potensielt er skadelig. Folk må få lov til å gjøre som de vil med livet sitt.


© Bildet tilhører Gnoomy Gnom.

Dersom du kunne giftet deg med en morbid skapning? Hva eller hvem ville du inngått giftemål med da?
– Hva med Eric i True Blood? Han er nam! Er ikke så veldig på giftemål skaljeg innrømme!
Eventuelt Cthulhu, men han hadde kasnkje blitt litt stor? Søt er han ihvertfall!


Tusen takk Gnoomy for at du ville stille opp på dette intervjuet! ^^
Ønsker alle sammen en strålende helg videre. Bare kødda, ikke alle. Men noen få av dere!
Vi reblogges!