Jeg kjeder meg. Tenker å være litt hore i dag og se hvor mange spennende kommentarer jeg får. Jeg begynner på noen setninger, den siste setningen har jeg ikke fullført av en enkel grunn, dere skal fullføre den for meg.
Så la meg begynne.
«Det var en ganske mørk og dyster natt. Jeg visste ikke hvor jeg befant meg, ante ikke hvor jeg skulle gå. Alene og forlatt gikk jeg langs en vei fylt av døde dyr. Har ikke sett noe så grufult og grotesk i hele mitt liv. Plutselig skvatt jeg da det som viste seg å være…»
Sånn, nå har jeg gjort mitt! Fullfør den korte historien. Er lov å legge til flere setninger, i tillegg til å fullføre den ene og siste jeg har skrevet 😉
Rimelig sjeldent jeg har innlegg som dreier seg om elektriske produkter, men akkurat nå føler jeg for å skrive et. I vår, nærmere bestemt i april gikk jeg til innkjøp av en ny mobiltelefon. En Samsung GT-S5690. En orange liten sak.
Da jeg bestemte meg for å bytte ut den jeg hadde var det svært få kriterier jeg stilte til noe nytt. Den skulle ha mulighet til å ha Snapchat, og den skulle være av nyere generasjon enn min gamle. Sistnevne krav ville bli tilfredstilt samme hvilken mobil jeg tok med meg ut av butikken da jeg har hatt min forrige mobil en stund.
Forandringer fryder, sies det. Visse unntak er vel og merke ikke uunngåerlig. Skal jeg være ærlig så savner jeg den to-tre år gamle mobilen jeg hadde sist, den jeg kasta etter å få meg ny. Jeg fikk det jeg ba om, samtidig føler jeg at det var å gå noen skritt i feil retning å kjøpe meg ny mobil. Spesielt en Samsung GT-S5690.
Det første jeg vil nevne er at batteritiden på denne er elendig. Ikke dårlig, men elendig. I dette tilfelle skal man ikke ha brukt den veldig mye i lengden før den går tom for strøm og må lades fullt opp igjen. Jeg lader min Samsung nesten to ganger om dagen, uten spesielle overdrivelser.
I tillegg er det ikke til å komme vekk fra det faktumet at den tillater svært få apps om gangen. Har du foreksempel installert Snapchat og Facebook så får du ikke plass til særlig mer.
Etter å ha hatt denne en stund er det også mye som fort går veldig treigt. Foreksempel kan klokka finne det for godt å henge seg opp, noe som gjør at du må slå mobilen av og så på igjen for at den skal oppdatere seg.
Men det er langt i fra bare klokka som kan henge seg opp, generelt har jeg opplevd at denne telefonen har blitt treig etter bare noen dager i drift. Nå vil gjøre det helt klart at jeg har knapt noe på den. Jeg tar ikke vare på veldig mange meldinger jeg får, jeg har ikke en gruelig lang kontaktliste, ingen spesielle bilder lagret, ikke noe musikk, ikke noe spill.
Å betale måtte jeg ut med ca. 2000 kroner, pluss, minus. Den korrekte prisen husker jeg ikke helt eksakt. Men noe som er verdt å nevne når vi snakker pris er at denne faktisk var noen kroner dyrere enn den jeg hadde sist. Og min forrige mobil lot meg ha flere spill, et par sanger, samtidig som jeg oppbevarte flere smser på den enn den jeg har nå. Likevel gikk min forrige raskere i sammenligning, og var også billigere.
Styr unna Samsung GT-S5690 er mitt råd, kort og så enkelt som det.
For en liten stund siden, da jeg enda var i gang med 30 Days of Horror Movie Challenge valgte jeg å skrive om blant annet The Ring under utfordringen Horror Movie For A Chicken. I og med at The Uninvited kommer fra produsenten av The Ring, var det derfor med lavere forventninger jeg bestemte meg for å se den.
I The Uninvited møter vi unge Anna som nettopp har tilbrakt ti måneder på psykiatrisk etter hun var vitne til at hennes syke, sengeliggende mor døde under en tragisk ulykke. En skjebnesvangert eksplosjon. Psykologen hennes mener hun nå er moden til å reise hjem igjen da det ser ut som hun har kommet over det verste.
I løpet av den siste tiden har Annas far fått seg ny kjæreste, den mystiske, tidligere sykepleieren Rachel. Hjemme møter hun også igjen søsteren Alex som lurer på hvorfor hun ikke har svart på brevene hun sendte mens Anna var innlagt. Det viser seg at Anna aldri har fått noe brev fra søsteren, og det mistenkes at faren har forhindret brevene i å komme frem i frykt for at hun skulle få vite om hans nye kjæreste mens hun enda var innlagt.
Filmen har en del fokus på Alex og Annas avdøde mor. Siden den tragiske natten har Anna jevnlig vært plaget av mareritt, og skremmende hallusinasjoner. Attpåtil får de to søstrene stadig en større mistanke om at det er noe galt med Rachel.
Etter å ha tatt noen telefoner rundt til Rachels tidligere arbeidsplasser finner de ut at hun egentlig heter noe annet. Tryggere føler de seg heller ikke når de kommer over historier på nettet som forteller om en far som har blitt sykelig forelsket i en kvinne kort tid etter den tidligere konen har blitt drept i en bilulykke, og hvor døtrene senere har blitt drept på grotesk vis.
Er Rachel simpelthen den samme kvinnen som drepte den moren og barna den gang? Er Rachel en psykotisk, gal kvinne som er villig til å drepe dem for å få deres far for seg selv?
Har du ikke sett veldig mange skrekkfilmer før kan dette være en grei film som til og med kan overraske deg og sjokkere deg noen ganger. Har du derimot sett et par er det lite som du ikke klarer å forutse også her. Uten å avsløre for mye kan jeg si at ting virkelig ikke er som forfatterne vil ha oss til å tro. Mot slutten kommer det en twist som løfter det hele et hakk opp, men er man litt oppmerksom på en del ting som ikke bør stemme under veis burde man klare å skjønne greia før det avsløres at det er noe helt annet som er galt enn det vi alså skal tro.
Når det kommer til stemningen i denne filmen så dette atter en ikke veldig skummel film. Du blir forsøkt skremt av blant annet en creepy hånd som kommer fra intet på et soverom midt på natten, i tillegg til “gjenferdet” av Anna og Alex sin mor som “går igjen” når det passer henne. Jeg kan se for meg at dette er en film flere av dere har hørt skal være skummel fra kyllingene i samfunnet. Men seriøst, The Uninvited har noen kule scener, men Hufsa fra Mummidalen er ti ganger skumlere.
På rollelisten står blant annet Sucker Punch-stjernen Emily Browning sammen med Elizabeth Banks (“Slither”, “The Hunger Games”), Arielle Kebbel (“The Grudge 2”, “Aguamarine”) og David Strathairn (“Lincoln”, “L.A Confidential”). Skuespillerne er vel de som skal ha høyest skryt i denne filmen. Sånn, da var det sagt.
Til slutt skal det også nevnes at dette er remaken av en den sør-koreanske A Tale of Two Sisters. Etter å ha googlet denne filmen lurer jeg på om det var den jeg skulle sett i stede, da i alle fall plakaten til den filmen ser hakket mer uhyggelig ut.
Er du en kylling så kan The Uninvited være en grei nok skrekkfilm, hvis ikke er dette bare enda en midt på treet-film.
Nå vet jeg at jeg kommer til å skrive om noe som absolutt alle har vært borti en eller annen gang, sannsynligvis flere ganger i uka. Det er natt, og klokka har passert tolv, eller 00.00 om dere vil, det. Det er mandag og første dag på jobb/ skole denne uken etter helgen. Du snakker for øyeblikket med kollegaen din, samtalen er snart over, dere skal begge sove og hva sier dere?
“Vi snakkes i morgen”.
Vil igjen minne om at det er mandagen dere sikter til, og det er allerede mandag noe dere begge er klar over.
Jeg har en tendens til å irritere meg over når folk sier “i morgen” når det egentlig burde være “I dag” man skulle sagt. For mange er det ikke ny dag før etter man har sovet forså å stått opp igjen. Jeg forstår tankegangen, jeg forstår den så absolutt. Men samtidig blir det for meg noe forvirrende og litt upressist, litt feil.
Jeg har selv gjort dette, både når jeg har vært klar over at det egentlig er “i dag” og når jeg ikke har vist at dagen jeg omtaler allerede har begynt. Men nå sikter jeg først og fremst til de som vet at datoen de omtaler allerede har begynt og likevel sier “i morgen”.
For meg er dette noe som fort kan ta en del av tiden min når det kommer til irritasjon og forvirring. Mulig jeg tenker litt mer over dette enn folk flest, da jeg har min autistiske diagnose (aspergers syndrom) og dermed er født veldig perfeksjonistisk på en del områder. Jeg vil at ting skal være punktlig, korrekt, presist.
Så til kveldens spørsmål, hvor mange av dere holder dere til å si “i dag” når det er i dag, og hvor mange av dere gjør det som er beskrevet over. Og til slutt, hvor mange av dere som sier “i morgen” i dag gjør det bevist selv om dere vet det egentlig er i dag dere snakker om?
Tenker man kan ha en fordel om man går på jobb og det er sjefen man faktisk snakker med som sier i morgen. Har man da en unnskyldning til å benytte muligheten til en ekstra dag fri? ^^
Når en gjeng unge, berusede legestudenter blir fortalt av en fyr at han har fersket de i å ta dop bestemmer de seg for å lure i han det samme som de selv tar, i håp om at han da ikke vil sladre. Det hele ender forferdelig galt og den stakkarslige mannen, Kenneth, faller om og havner i koma.
Alle sammen er naturligvis i sjokk, men det er bare Catherine som ønsker at de skal fortelle politiet hva som har skjedd. I motsetning til de andre i venneflokken syntes hun synd på Kenneth allerede før det ble bestemt at de skulle lure i han dop blandet med sprit. Men uansett hennes samvittighet og behov for å fortelle politiet hva de har gjort, nekter de andre å gjøre det samme. Til tross må hun jo tenke på alle de menneskene de i fremtiden kan hjelpe og redde livene til som de gode legene de skal bli?
Det er usikkert om Kenneth noen gang kommer til å våkne, skjer det er det større muligheter for at han aldri blir seg selv igjen. Catherine bestemmer seg for å gi Kenneth et stoff for å hjelpe, men det skal snart vise seg at hun gjør det hele mye, mye verre. Det hele ender med at Kenneths sjel forlater kroppen og begynner å slakte de som lurte han en etter en. Absolutt ingen skal skånes. Vil politiet tro på sannheten om at det er Kenneths sjel som begår alle de grusomme drapene og selvdrapene mens kroppen hans ligger i koma, eller vil noen andre få skylden?
Filmen er laget av blant annet Paddy Breathnach, mannen bak Shrooms fra 2007. Jeg har sett Shrooms og likte den, men etter min mening er Red Mist, eller Freakdog som denne filmen også kalles, hakket bedre. Den minner selvfølgelig om utallige ungdommer-som-blir-drept-en-etter-en-filmer vi har sett før, men det kule her er at morderen faktisk begår terroren fra sykesengen, i koma!
I rollene møter vi blant annet Arielle Kebbel (The Grudge 2 (2006), The Uninvited (2009), American Pie Presents Band Camp (2005)) som Catherine. En søt og flink skuespillerinne som jeg tror vi vil fortsette å se og høre fra i fremtiden. I rollen som koma-Kenneth finner vi Andrew Lee Potts fra blant annet 1408 (2007), Return To House On Haunted Hill (2007) og New Year`s Day (2000).
På min målestokk havner denne filmen midt på blant annet for at den altså minner om skrekkelig mange andre filmer som er laget, altså er den ikke alt for original. Samtidig skal den ha for sine blodige og stilige effekter, og stemning som trekker oppover. Når det er sagt må jeg igjen komme med noe som trekker litt ned igjen da troverdigheten i denne filmen ikke er den aller beste med tanke på karakterenes oppførsel, reaksjoner og et par andre ting som dessverre er veldig vanlig i denne type film.
Da har jeg omsider skiftet bunnsubtrat i Belles bur, noe som var på tide siden jeg har hatt henne siden i fjor, mars-april. Altså mer enn et år, og jeg har siden jeg fikk henne aldri skiftet før nå. I kveld ble det i alle fall gjort, og da jeg skulle legge henne tilbake til buret tenkte jeg at jeg like gjerne kunne lage en liten videoblogg og knipse noen bilder. Er tross alt ikke alt for ofte at hun får oppmerksomhet her inne på bloggen lengre <3
