Gamle damer lukter best!

Så.. Jeg antar at de fleste av dere (som ikke er helt ny her inne) sikkert husker at jeg for en uke siden fortalte om en litt småklein opplevelse som jeg hadde mens jeg var ute og handlet? Hvis noen skulle være litt i tvil, eller simpelthen bare ikke har lest innlegget enda, så kan det alltids leses her!.. Uansett – i går kveld så innså jeg nok en gang at det igjen var på tide å fylle kjøleskapet litt. Så sånn litt før stengetid ble det altså til at jeg tok meg en tur ut, og det skulle vise seg å bli en helt alminnelig handletur. Ingen “black outs”, eller noe som helst. Dvs. Ikke før jeg hadde betalt og kommet meg ut igjen.. For i det jeg står ute i høstkulda og venter på grønn mann merker jeg nok en gang at jeg begynner å bli litt “susete” i kroppen. Jeg begynner så svakt å se litt stjerner, ikke sånn at det er blendende, men nok til at jeg finner det litt ubehagelig.

Og i noen sekunder kan jeg sverge på at jeg ser noen på den andre siden av veien, og først så innbiller jeg meg at det er hun samme dama som helt random sa unnskyld til meg forrige uke. Men så klarer jeg å hente meg inn igjen, og jeg ser at neida, det er bare ei gammel dame som står der og venter på å få krysset veien, i likhet med meg selv. Det blir omsider grønt, og vi går så over til hver vår side av veien. Og i det jeg så har kommet meg helt over på den andre siden så tar jeg meg selv i å tenke: “luktet ikke hun gamle dama litt sånn som hun rare i kassa forrige uke?”. Også velger jeg å si litt lavt til meg selv (ja, det hender faktisk at jeg snakker til meg selv, get over it! xD): “stemmer det, det er jo en lov som sier at gamle folk ikke kan bruke den samme parfymen som oss som er litt yngre”. Selvfølgelig helt sarkastisk – om noen skulle være i tvil.. :p

S-ay goregeous!

Min mobbehistorie

Vi alle vet om en eller annen som har vært offer for mobbing, eller som har bidratt til å mobbe noen selv. Jeg foreksempel var et offer for mobbing gjennom så og si hele barneskolen, ungdomskolen, samt en mindre del av det første året på videregående. Ja, også hadde jeg det ikke helt bare-bare i barnehagen heller., Jeg har blitt slått, jeg har blitt sparket, jeg har blitt holdt nede hardt mot min vilje med fjeset begravd ned i iskald og skitten snø, jeg har blitt kjeppjaget gjennom skoleområdet, jeg har blitt fryst ut i friminuttene, jeg har blitt kalt for det aller meste som et barn kan komme på å si til andre barn, ja i hele tatt: Jeg har virkelig fått smakt mitt.

Jeg har kort fortalt “et par” historier jeg godt kunne ha fortalt dere, men som jeg enda ikke har fortalt. Men i dag derimot, ja så har jeg bestemt meg for å ihvertfall dele LITT av en av de mest spesifikke mobbehistoriene som jeg husker aller best fra start til slutt sånn en dag i dag. For da jeg endelig var ferdig med 5-6 års mobbehelvete på barneskolen, ja så trodde jeg en stund at jeg skulle “få fri” når jeg omsider kom på ungdomskolen, men den gang ei.. Og det er denne historien jeg har tenkt å dele med dere nå i dag.

Har du blitt mobbet?

Skriket ingen kan se!

Det er skremmende hvor lett alt faktisk kan velte over ende. Hvor kjapt et hvert lys man har brukt all sin dyrebare tid på å tenne plutselig bare vil slukne dersom man ikke er klar nok i hodet idet stormen vender tilbake. For når man så falmer der i mørket og alt en kan ense er lukten av gammel stearin, og man simpelthen ikke kan huske hvor lysbryteren er gjemt, eller om det i hele tatt finnes en, ja da skal det ikke mye til før man brått tråkker så katastrofalt feil, snubler, og blir liggende på det knallharde gulvet som for lengst burde vært skiftet ut.

Og har man først vært så uheldig og falt, ja så er det så uendelig viktig at man ikke bruker lange tiden på å komme seg opp igjen, samme hvor mye det måtte verke i kropp og sjel. For har man først latt dyret under scenekanten, demonene i taket, og de små husnissene fra rommet ved siden få sette seg på, ja så er det bare et tidsspørsmål før døren til perrongen smeller opp med et voldsomt brak, og Frankensteins monster buldrer inn og river deg sønder og sammen til stor glede for alle rottene omkring som ligger og tafser på seg selv.

Og du kan skrike, du kan gråte, du kan hyle, du kan le, men i den tolvte time er det til syvende og sist ingen som kan hjelpe deg om utopiens teater først har mørknet, og det store, tykke teppet for lengst har gått igjen. For på den lukkede scene er det strengt talt ingen som kan se all din fordøyelige frykt, dine siste desperate skrik som stadig drukner mer og mer i det du sikkert og visst begynner å forstå.. At det finnes ingen ting i denne verden som “bare” en litt vond drøm.

Gjør det vel?..

“Baby” ventes – men HVA skal barnet hete??

I det siste har jeg vært en del frem og tilbake på om jeg faktisk skal gå til anskaffelse av en såkalt kjøttetende plante, eller ikke. Det er lenge noe jeg har hatt litt lyst på, men lysten har liksom aldri helt vært såpass overveldende at jeg har tatt de fulle stegene som kreves for å få tak i en. Har lenge vært redd for å drepe den for tidlig ved å enten gi den for lite eller for mye vann.. Er det egentlig nok sol i leiligheten? Og kommer den til å overleve sprengkulda i januar/ februar? Det er jo ikke akkurat sånn at jeg holder til i en sokkel som ble bygget ferdig først i sommer heller, liksom.

Men nå har jeg bestemt meg for å ihvertfall gi det en sjanse. Og går det ikke, ja så går det ikke. Den tid den sorg, og alt det der. Men så var det det med navn da. Hva skal den hete? For er det EN ting jeg har vært rimelig klar på hele veien så er det at hvis jeg skal ha en plante en gang så SKAL den ha et navn. Spørsmålet er altså bare HVA navnet skal være. Så da tenkte jeg å spørre dere da. Noen som har noen tips? For meg er både jentenavn like hjertelig velkommen som guttenavn, og omvendt. Og det må ikke nødvendigvis være et “ordentlig” navn heller. Gjerne litt “crazy”, men ikke nødvendigvis.

Noen forslag??

I tonen av kaos

Noen dager bare vet man, og DA er livet ekstra digg å leve. Det er liksom ingen tvil, og det finnes ikke en sky så langt øyet evner å se. Om oppvaska er aldri så stor, det gjøkke no. Om ved-pallen like utenfor står aldri så skjevt, hvem i helvete bryr seg? Og om de såkalte vennene dine som kuttet kontakten med deg for to-tre år siden fremdeles ikke har fjernet blokkeringen i sosiale medier, skrevet hei, og innrømmet at de dret litt på leggen de også, hva så? Det er liksom ikke noen tvil. Livet er herlig og alt du vil ha vil snart bli ditt. Sannsynligvis.

Men noen dager har du rett og slett ikke peiling. Du aner ikke hva klokka er når du omsider har kommet opp av sengen. Du aner ikke hva du skal ha til frokost, i helvete, om du i hele tatt skal ha frokost. Og hvem er egentlig dine venner? Kan du i hele tatt stole på hun kjempehyggelige jenta som har skrevet kos og varme til deg flere uker på rad nå? Og NÅR kan du egentlig vente deg at satans hornorkester kommer tilbake, slår deg HARDT overende, og deretter holder deg nede til du nærmest helt har glemt hvor vakker lyden av bittesmå drypp faktisk kan være?


Men heldigvis.
Og litt dessverre.
Intet varer evig.

Tåke-blod

Verden er og blir full av merkelige tilfeldigheter. Og noen ganger kan ting bli så merkelige at en rett og slett blir stående og lure på hvor tilfeldige de egentlig er. Foreksempel: i går kveld så bestemte jeg meg for å ut og handle igjen. Og like før jeg skulle til å gå til kassa for å betale så var det akkurat som om ting stoppet litt opp for meg. Og uten å overdrive.. Det føltes faktisk som jeg var et helt annet sted, et sted jeg ikke kan beskrive, men likevel, et helt annet sted. Jeg merket at hjertet slo litt raskere enn det vanligvis pleier, og i noen sekunder kunne jeg sverge på at jeg hørte en stemme eller to som prøvde å kommunisere med meg, langt, langt unna.

Og jeg skal ikke lyve for dere. Det hele var litt ubehagelig der og da, men av en eller annen grunn var jeg ikke redd. Jeg var ikke redd for å dø, eller noe. Tross alt så har jeg ikke verdens beste kosthold, blant annet, så at jeg fader litt inn og ut er jeg vandt med. Og det at jeg forsvinner litt i mine egne tanker og fantasier som til tider kan bli så intense at det nærmest føles som jeg faktisk er tilstede i drømmene mine er heller ikke så uvanlig, selv om det heldigvis tilhører sjeldenhetene at ting blir SÅ intenst som jeg følte at det ble i noen sekunder i går kveld.

Uansett.. Etter en liten stund kommer jeg tilbake til meg selv igjen. Jeg ser meg litt rundt, mest for å se om det er noen som ser på meg, og den eneste jeg får en liten mistanke om kan ha latt merke til det er hun som sitter bak kassa. Okei, litt kleint, men på en annen side, vi er den vi er alle som en. Så.. Jeg går så videre for å betale, og i det jeg begynner å legge varene på rullebandet får jeg plutselig en liten følelse av at jeg har sett denne kvinnen tidligere, men i og med at jeg aldri har vært så flink til å snakke face 2 face med folk jeg mest sannsynlig ikke egentlig har møtt før, ja så velger jeg å ikke si noe. Det vil si, helt til jeg plutselig hører: “Unnskyld”.

Jeg gjør en rask bevegelse med hodet, for kan det tenkes at hun snakker til noen andre? “Forresten. Bare glem det”. Jeg ser på henne, noe forvirret, og svarer “okei?”. Og ja.. Det var i grunn det. Jeg går så hjem igjen, og jeg skal ikke nekte for at på hjemveien så tenker jeg ikke på noe særlig annet enn HVEM den jenta kan ha vært. Og i det jeg er sånn nesten hjemme igjen så kommer jeg på at jeg har jo kvitteringen, så det er en mulighet for at det står et navn der. Og.. Vel, det gjør det. Eller rettere sagt, det SKULLE det ha gjort.. xD For tydeligvis så burde de ha skiftet blekkpatroner i den kvitterings-maskina for alt jeg klarer å tyde er en S, og så ser det ihvertfall ut som det ligger en A helt på slutten av navnet.

Og det eneste jeg klarer å komme på som kan gi mening med tanke på navnets lengde her og nå er Stina, Sofia, eller Sylvia?.. xD Og isåfall så sier det meg absolutt ingen ting. Jeg personlig kjenner ihvertfall ingen som heter det, og jeg har tenkt og tenkt, og jeg klarer heller ikke å komme på noen fra fortiden min med noen av de navnene. Så etter litt frem og tilbake så har jeg valgt å konkludere med at vedkommende er et av de mer sensitive/ følsomme menneskene der ute som kjempelett får dårlig samvittighet også videre, selv om de overhode ikke har noen som helst grunn til å få det. Og at vedkommende av en eller annen grunn følte for å beklage seg for at det lave blodsukkeret mitt slo litt inn i noen sekunder, så som sagt, totalt random.

S ay goregeous!

Ubudne skatter p2.

Sånn!.. Da var det nok en gang på tide å bevise for verden at jeg ikke er så perfekt likevel. Whaat? Ja, jeg vet, blir nesten rystet selv her jeg sitter. Men nei, det er altså helt sant. Ikke alt jeg klemmer ut fra mine porer er gyllen soya-saus som man kan så hvor enn man vill – og vips, så har man en jungel full av de flotteste flotterier. For sannheten er jo en gang sånn at jeg innimellom tar et par ikke-perfekte bilder, jeg også, sånn bare for å nevne noe.

Og vet dere hva? Siden det begynner å bli så lenge siden forrige gang nå.. HER har dere et par bilder tatt de siste par månedene som jeg av en eller annen årsak IKKE har lagt ut noe sted, tidligere:

Hvilke bilder (mis)liker DU best?