Noen dager bare vet man, og DA er livet ekstra digg å leve. Det er liksom ingen tvil, og det finnes ikke en sky så langt øyet evner å se. Om oppvaska er aldri så stor, det gjøkke no. Om ved-pallen like utenfor står aldri så skjevt, hvem i helvete bryr seg? Og om de såkalte vennene dine som kuttet kontakten med deg for to-tre år siden fremdeles ikke har fjernet blokkeringen i sosiale medier, skrevet hei, og innrømmet at de dret litt på leggen de også, hva så? Det er liksom ikke noen tvil. Livet er herlig og alt du vil ha vil snart bli ditt. Sannsynligvis.
Men noen dager har du rett og slett ikke peiling. Du aner ikke hva klokka er når du omsider har kommet opp av sengen. Du aner ikke hva du skal ha til frokost, i helvete, om du i hele tatt skal ha frokost. Og hvem er egentlig dine venner? Kan du i hele tatt stole på hun kjempehyggelige jenta som har skrevet kos og varme til deg flere uker på rad nå? Og NÅR kan du egentlig vente deg at satans hornorkester kommer tilbake, slår deg HARDT overende, og deretter holder deg nede til du nærmest helt har glemt hvor vakker lyden av bittesmå drypp faktisk kan være?
Men heldigvis.
Og litt dessverre.
Intet varer evig.
Det skal ikke være enkelt. Jeg har det også sånn, men i mindre grad. Det varierer ikke så voldsomt…bare litt. Noen ganger litt glad og fornøyd, andre ganger snurt og fornærmet.
deveny: Finnes nok ikke en k(r)opp med sjel i som ikke har det slik fra ende til annen, tenker jeg. Og godt er kanskje det, eller?
Det er sånn det skal være.