Melanie Daniels er en blond, vakker og rik kvinne som en dag er innom dyrebutikken for å hente en fugl. Fuglen hun har avtalt å hente er ikke kommet for øyeblikket og mens kvinnen i butikken går for å ta en telefon møter Melanie på den kjekke advokaten Mitch Brenner. Mitch later med vilje som han tror Melanie jobber i butikken og ber om hjelp til å finne lovebirds (som på norsk er oversatt til dvergpapegøyer). I stede for å fortelle at hun er en kunde som venter på fugler selv lar Melanie Mitch tro at hun jobber der og bestemmer for å finne de etterspurte fuglene.

Det går ikke helt til planen og først da innrømmer Mitch at han latet som han trodde hun jobbet der. Han mener han har sett henne før, i retten, og at han vil at hun skulle føle hvordan det er å bli spøkt med.

Annonsørinnhold

Julekalenderne som garanterer nytelse 🔥

Neste dag bestemmer Melanie seg for å oppsøke Mitch hvor han holder til i Bodega Bay, først og fremst for å gi Mitch sin søster disse kjærlighetsfuglene (igjen tekstet til dvergpapegøyer i oversettelsen) etter at Mitch har fortalt at det var noe hun ønsket seg. Melanie får hjelp av andre beboere på Bodega Bay til å finne ut hvor Mitch bor og hva hans søsters navn er da hun også vil at det skal følge med et lite kort med fuglene.

Etter å ha sneket seg inn til Mitchs hjem og levert fuglene ligger hun spent i båten hun har leid for anledningen for å se at Mitch finner søsterens fugler. Når Mitch så kommer ut av huset igjen får han øye på Melanie i det hun drar avgårde. Han bestemmer seg for å kjøre etter med bilen. Når de så møtes igjen i byen blir Melanie angrepet av en større fugl. Hun får et kutt i panna, men ikke noe alvorlig.

© Bildet tatt fra borgdotcom.files.wordpress.com

Dette viser seg å bare være begynnelsen på en terror som ikke bare Melanie blir utsatt for, men etter hvert hele landsbyen.
“The Birds” er den neste filmen som Alfred Hitchcock gjorde etter “Psycho” fra 1960. “Psycho” er etter min mening en helt grei film, men “The Birds” enda bedre.

I tillegg til en god del godt skrevne dialogscener byr denne også på en rekke spektakulære scener hvor innbyggerne blir angrepet av disse blodtørstige og hissige fuglene som først ikke skåner noen når de bestemmer seg for å angripe. Det er ikke snakk om noen fugler, men mange. Spesielt med tanke på at denne klassikeren er såpass gammel som 50 år er det veldig beundringsverdig det man får se i løpet av de to timene. Alt for mange gamle filmer, spesielt så langt tilbake som 60-tallet byr på alt for mange sekvenser som ser tåpelig utroverdige ut. “The Birds” er her et sjeldent og overraskende unntak.

© Bildet tatt fra 1.bp.blogspot.com

© Bilde tatt fra blogs.canoe.ca

Selvfølgelig, det er ting som kunne gjort også denne filmen mer troverdig, men det blir egentlig småplukk i det store bildet. Skuespillerne leverer, selv barna her har gjort en bedre jobb. I rollene finner vi blant annet Tippi Hedren, Suzanne Pleshette, Rob Taylor og Jessica Tandy. Verdt å nevne er det at det ikke er noe særlig soundtrack, faktisk ikke noe musikk overhode. I de aller fleste tilfeller vil jeg si at en film uten soundtrack er en hakket kjedeligere film, her blir “The Birds” igjen et unntak.

Kort fortalt er dette en klassiker man ikke kan ignorere enten man liker horror eller ikke. Den er ikke spesielt skummel og ikke alt for blodig, man skal tåle å se denne med mindre man ikke har en over gjennomsnittet stor angst for fugler. Dette er en spennende og imponerende film på så mange måter. Ikke la muligheten til å se denne fly av gårde.

Terningkast

Vi reblogges!