Da jeg i dag hadde som utfordring å plukke ut min favoritt innen klassiske skrekkfilmer var oppgaven mildt sagt ikke lett. Det er så grotesk mye å velge mellom, samtidig som jeg ikke visste helt hvor klassisk og gammelt det burde være. Men til slutt falt valget på intet mer enn A Nightmare On Elm Street, den opprinnelige fra 1984. En av Johnny Depp sine første filmer også. Men det var absolutt ikke en av grunnene til at jeg liker den så godt! Sjekk ut videoen over!
Jeg er ikke den du trodde jeg var. Du trodde kanskje jeg var søt, og snill. Vel, nå er det på tide å presentere deg for noen evner du ikke trodde jeg hadde.
Du trodde kanskje at jeg var en bamse du kunne klemme og kose på. Leke med når du hadde tid. At jeg var som et jævla barn fult av uskyld?
Det er på tide at beistet i meg kommer frem, en gang for alle. Jeg har for lenge latt deg “eie” meg, men nå skal du få kjenne trykket når jeg omsider river meg løs og følger min egen selviske stemme, som alt for lenge har vært ignorert. Engelen har nettopp forlatt redet! På tide å la djevelen leve fritt!
I kveld har jeg litt lyst til å presentere dere for søstrene Jen og Sylvia Soska som blant annet er bedre kjent som The Soska Sisters og Twisted Twins.
Jen og Sylvia er født i Canada, den 29. april 1983 (som faktisk er den dagen deres mor ble født), og har en ekstremt akseptabel smak for det morbide, både innen for tv-spill, film og generelt, for å gjøre det kort!
Fasinasjonen fikk jeg første gang jeg for litt siden så den noe spesielle filmen American Mary fra 2012 som de har laget, i tillegg til at de har gitt seg selv en rolle i noen scener. Men det var i 2009 at de først vekket interesse hos folk med Dead Hooker In A Truck, som også var deres debut-film.
Søstrene har alltid vært interessert i skuespill, og deres hjerter har alltid banket spesielt hardt for det mer morbide. For dere som har sett en av deres to filmer, kommer neppe det som en bombe. På skolen leste de også en del Stephen King-noveller, noe som av en eller annen grunn ikke gjorde at lærerne var så begeistret. Lurer på hvorfor..
I håp om å høyne muligheten for å jobbe med stunts en gang i fremtiden begynte de ganske tidlig med trening innen kampsport. De har tidligere gått på en filmskole, som dessverre ikke nådde deres forventinger da de ble ferdige. På den tiden var de i gang med et kortfilmprosjekt som de bestemte seg for å jobbe videre med på egen hånd etter at de ble ferdig på skolen. De bestemte seg for å lage en falsk trailer og bestemte seg for at den skulle inneholder alle type ingredienser som var på en liste over ting filmskolen deres hadde forbydd sine elever å ha med.
Når traileren var ferdig og omsider vist frem til et publikum gikk halvparten ut, mens resten ble sittende igjen å le så høyt at man ikke en gang kunne høre lyden fra traileren. Mens produksjonen av denne falske traileren/kort-filmen var i gang ble det fleipet om at de en gang ville gjøre en ekte helaftens film av moroa, noe som til slutt har endt opp med nettopp Dead Hooker In A Truck.
Inspirasjon og erfaringer til å gjøre dette prosjektet har de hentet fra ei bok som heter Rebel Without A Crew, skrevet av Robert Rodriguez, en bok som handlet om hvordan man kan gjøre en film god til tross for et noe tynt budsjett.
I dag har de altså gitt ut to filmer. De er nok ikke spesielt kjent her i Norge enda da jeg ikke har funnet foreksempel American Mary hos noen andre nordiske nettbutikker enn Platekompaniet, og der er den kun som importfilm hvor man fort kan ende opp å vente i alle fall 30 dager før man får den.
Jeg anbefaler på det sterkeste å gjøre som meg, gå inn på enten Amazon eller Ebay, og bestill filmen. Sørg for at du bestiller innen region 2, slik at du vet den vil fungere på din spiller.
I tillegg til disse to filmene har de også en fanbase på Youtube. Du kan gjøre et godt valg i dag ved å abonnere på de her. For dere som ønsker å følge dem på Twitter kan det gjøres ved å klikke her!
Helt på tampen vil jeg også gjøre oppmerksom på at de tidlig i år var med i det amerikanske horror-magasinet SCREAM hvor de stilte opp i et eksklusivt intervju. Dersom det skulle være interesse kan det nummeret bestilles på SCREAM sin egen hjemmeside screamhorrormag.com
Og med det ønsker jeg alle en blodig, mørk og makaber mandagskveld!
Ny dag, nye muligheter.
I dag er det klart for å snakke litt om en film jeg tidligere har skrevet om i januar da dagens utfordring låter som følgende: – The last horror movie you saw in the theater
I og med at jeg altså har skrevet om den filmen før, lar jeg være å skrive noe særlig mer om den i dag, men i stedet har jeg laget en ny videoblogg om Texas Chainsaw 3D som dere kan ta en titt på over.
For ikke skrekkelig lenge siden startet min gode venninne Julie (apocalypticporcelain.blogg.no) med en såkalt “30 Days of Horror Movie Challenge”.
I dag bestemte jeg meg for å prøve på det samme selv, men siden Julie ikke hadde lagt ut en komplett liste over alle utfordringene så endte det opp med at jeg fant en litt annen enn den hun har da jeg googlet det opp.
Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å løse hver utfordring med tanke på video og tekst eller bare en av delene, men akkurat i dag starter jeg med å kun ta det som en vblog.
Foto: Dimension Films, Woods Entertainment
Dersom noen flere kunne tenke seg en slik utfordring så har dere den komplette lista med utfordringer jeg har tenkt å gi en sjanse, her:
Og siden jeg har sperret muligheten for kopiering ved første høyreklikk så må du løse det på følgende måte:
Høyreklikk hvor som helst på bloggen min og trykk “Ok”. Høyreklikk en gang til og det skal stå noe som “Forhindre dette nettstedet fra å lage flere dialoger”, hak av den, og trykk “Ok”. Ved neste høyreklikk skal det nå være mulig å kopiere…
Først og fremst, SE hvor kreativ jeg har vært med overskriften i dag!
I dag tenkte jeg rett og slett å igjen gå inn på mine synder og det faktum at jeg er et jævlig dårlig menneske. Som igjen gjør meg til et godt menneske, da mennesker i utgangspunktet er ment for å være elendige.
William Shakespeare skal en gang ha sagt følgende: «Hell is empty and all the devils are here» (Sitat fra: allgreatquotes.com)
Jeg er virkelig ikke et godt menneske. De som presiserer det motsatte skulle fått bank. Men seriøst, jeg er ikke noe bra menneske. Ikke noe god venn eller noe. Sånn seriøst.
Sånn egentlig så bryr jeg meg veldig lite om andre mennesker. Jeg er dårlig på å forstå andre sine følelser, og igjen, jeg bryr meg heller ikke så ofte. Jeg er heller mer på den skadefro siden som regel. Altså, når folk drikker, er ute blant andre og sånn så er jeg ekstremt paranoid for at noe skal skje. Jeg HATER at folk drikker alkohol, jeg HATER at folk er ute på arrangementer og fester, og jeg hater når det i hele tatt nevnes.
Det er aller mest fordi jeg er sjalu. De aller fleste vennene mine er mine venninner. Det er vel og merke bare ei jeg har i overkant med følelser for, men også de andre venninnene mine får jeg sjalusipregede følelser for når de omgår andre, og de selvfølgelig skal være så tåpelige å drikke noe..
I dag kom jeg i den situasjonen at jeg ble noe irritert under en Skype-samtale da en av mine nærmeste fortalte at hun tidligere hadde sittet på hos en trailersjåfør, ukjent… Jeg klarte heldigvis å holde meg i skinnet da. Da var det ikke sjalusi i bilde, men mer fortvilelse over andre medmenneskers måte å tenke på. Bare det at jeg nevner det i bloggen uten å tatt det opp med vedkommende gjør meg til enda et hakk dårligere venn, og stort bedre er det nok heller ikke at jeg gir faen i at jeg nå har skrevet noen få linjer. Jeg bare må få det ut.
Slike ting er nok grunnen til at jeg mer og mer ikke orker andre mennesker for tiden. Jeg skjønner virkelig ikke hva folk tenker med. Det finnes ingen unnskyldninger i havet, ikke heller den at det var den andre venninnen hun var med som kom på det.
Jeg sitter igjen og nå faktisk tenker, hvorfor gidder jeg å ha venner? Stort sett blir jeg bare irritert over intelligensen til folk uansett! Og jeg sliter med å finne unntak. Mennesker generelt, uansett om de er mine venner eller ikke er noen skikkelige teitinger… Jeg er forresten ikke bedre enn noen andre selv jeg heller. Jeg er like elendig som resten av dere.
Jeg er et menneske, altså et feilprodukt som intet burde vært skapt i første omgang. Jeg er blitt alt for lat, veldig selvisk, alt for likegyldig til alt for mye (og likegyldighet er visstnok den verste synd man kan begå), og alt for ofte sint! Sint og irritert over folk rundt meg. Sint på meg selv fordi jeg ofte ikke er flink nok til å fortelle et menneske når han eller hun sier eller gjør noe som frustrerer meg, og sint på meg selv fordi jeg ofte ikke oppfyller de kravene jeg har generelt!
Foto: Jannike Grøtte Warberg
Bare det at jeg startet dagen med en irritasjon over at det er helligdag i dag sier vel en del, da eneste årsak til den plagen er at jeg må vente enda en dag på en pakke fra Finland. Og det finnes fremdeles folk som har det mye verre enn meg!
Eneste jeg hadde fortjent var å blitt hakket opp i filler og servert til en sulten kannibalstamme i Gokk! Jeg fortjener ikke livet. Jeg er fremdeles ikke det verste mennesket i verden, ikke en gang i Oppdal. Men fy faen så dårlig menneske, venn og generell for en elendig skikkelse jeg er! Akkurat som folk flest, bortsett fra at i likhet med folk flest er jeg ikke som folk flest. Jeg er som alle andre original som igjen gjør meg helvetes uoriginal!
Fuck morra di!
Ps: Hvis noen lurer på så er dette en bekreftelse på at jeg egentlig har et jævla kjedelig og kjipt liv, og at jeg håper på litt “spenning” og nesten er på kanten av å håpe på litt bråk fra en kant for å ha publisert enkelte av linjene over. Samtidig som alt jeg har skrevet nå er sant og ting jeg står 100% inne for!
Tenkte å komme med noen tanker om et tema jeg har blogget om relativt sjelden. Nemlig en av mine favoritt serier, Hotel Cæsar. På seriens offisielle Facebook-side har det rent inn med alt for mange klager i løpet av de siste månedene. Det er tydelig at mange synes at serien har tapt seg betydelig etter at Arne Berggren tok over som kreativ produsent etter Tom Sterri.
Dette er selvfølgelig en smakssak, og de som mener at serien har blitt dårligere i vår har sin fulle rett til å mene og synse det. Jeg har ikke vært blant de aller mest aktive i de diskusjonene, men jeg tenkte å bruke litt av tiden min til å få frem hva jeg personlig mener.
Jeg er nemlig overrasket over dette, da jeg synes at dagens sesong virkelig er en av de beste som har vært. Den slår ikke vel og merke ikke sesongen hvor Harald Hildring lurte Loke Andersen og Rolv Espevoll i en skjebnesvangert felle rundt år 2000. Den slår ikke min favoritt-sesong da Rolv og Scott kastet Anker Hansen-familien på gata, samme sesong hvor Rolv gikk amok med en hagle og drepte 22 mennesker. Men jeg vil likevel personlig mene at den slår de aller fleste andre sesongene.
Eva har i flere år irritert meg med sine uendelige naivitet og vingling. I dagens episoder har hun virkelig fått kjøtt på bena og bein i nesen, noe som jeg mener er på tide. Det plager meg selvfølgelig at hun ikke før nå nylig har forstått hvilken falsk hurpe Janne Langangen er, men samtidig er det veldig menneskelig.
Skal også nevnes at den tragiske lidelsen Arnfinn har lidd under har vært en av de flere historiene i vår som har fasinert meg. Han er en av de få karakterene jeg liker for øyeblikket, og har sympati for. Når det kommer til hans rival Jens August derimot… Som jeg nettopp skrev på “Hotel Cæsar (offisiell)” på Facebook så håper jeg at den mannen måtte brenne i helvete en dag, og helst ikke om alt for lenge. Jeg elsker skurker og kalde karakterer, som regel mer enn de snille. Men det er noe med Jens August jeg ikke klarer å like akkurat nå. Det har ikke alltid vært sånn, for ofte har jeg faktisk vært på hans lag da jeg som regel har mislikt de han har hatt som fiender før… Men når det kommer til Arnfinn lykke synes jeg at Jens August sine handlinger har vært grunn nok til at Loke Andersen eller en av hans tidligere motstandere kommer tilbake fra enten de døde eller fengsel, forså å knyter han fast et sted der pepperen gror!
Nå tenkte jeg det var på tide å komme frem til han som har blitt min nye absolutte favoritt. Nemlig nykommeren Willy Wang spilt av Jeppe Beck Laursen. Jeg har før Willy sjekket inn vært fan av Jeppe en stund. Det er verdt å nevne at Willy forresten ikke er Jeppe sin første Cæsar-figur. I de første sesongene spilte han journalist, ble blant annet slått ned i Georg Anker-Hansens begravelse, av ingen andre enn… Jens August. I 2003/2004 spilte Jeppe enda en gjestekarakter som var så vidt med, da som en torpedo som het Roger, var blant annet den gjestekarakteren som sendte Kenneth Dahl i rullestol.
Jeg synes virkelig at Willy Wang er en utrolig flott fyr. Lojal så det holder mot den han arbeider for. Utrolig oppegående, rettferdig, litt hevngjerrig (men god på bunn), åpensinnet og flott. I motsetning til de fleste som har vært med i seriens løp er han en av de få som ikke tenker særlig på seg selv, han er ingen egoist og det er sjelden vare i denne såpa. Attpå til er han avholdsmann som kom fram for et par episoder siden, da han også nevnte at han har en fortid som alkoholiker. Per dags dato minner han meg faktisk ganske så mye om hvordan Rolv-karakteren var i sin første periode før han ble arrestert for et drap han ikke hadde begått og kom tilbake som en langhåret, psykotisk, tatovert faen i 2005. Jeg håper ikke at Willy Wang går inn i like tragisk skjebne, jeg likte at det skjedde med Rolv da Rolv var kanskje litt vel kjedelig i starten, men Willy er såpass kul nok at han ikke trenger en såpass dramatisk forandring.
Når jeg nå har tatt frem flere av de tingene som jeg har satt pris på hittil i år bør jeg også ta frem noe av det som har irritert meg. Albert Lunde, eller Albert den Tredje har ikke gjort noe som helst annet enn å plage vettet av meg i denne sesongen. Er det noe jeg virkelig ikke kan respektere og like så er det smålige, vinglete tøffelhelter av noen simple feiginger. Da Albert Lunde i Sondre Krogtoft Larsen sin skikkelsen forlot serien i 2004 gråt jeg, og det skammer jeg meg ikke over å innrømme. Sondre var den eneste Alberten som jeg har klart å like da han var en mye bedre Albert enn dagens Kenneth Åkerland Berg, og debutt-Alberten Erik Aleksander Schjerven (gjett forresten hvilken Nrk-kjendis han er bror til). Kenneth er god skuespiller, men den Albert-versionen han spiller på er intet mer enn irriterende.
Albert har alltid vært noe soft, men nå har han virkelig overgått seg selv såpass kraftig at det ikke er mer enn lidelse å se på. Jeg kommer neppe til å gråte dersom/når Albert en gang måtte forlate serien igjen.
Og apropo soft: Pelle Krogstad holder Albert godt med selskap. Pelle er en jo-jo-karakter følelsesmessig for meg. Jeg liker han, men jeg liker han ikke bestandig. Kommer litt an på hvilken sesong han er med i, og akkurat nå tråkker han litt i kjelleren igjen. Hvor ble det av den selvsikre dotten som styrtet inn i et brennende hus, rev av seg parykken forså å redde livet til en besvimt Juni Anker-Hansen? Hvor ble det av den Pelle Krogstad som etter langt og lenge fikk baller for en periode til å rive seg løs fra en parasitt som Cathrine Hove?
Helt til slutt vil jeg trekke frem enda en nykommer som jeg er nysjerrig på å få se mer av. Nemlig Hilde Erichsen, spilt av Hanne Dahle som jeg svært tidlig i min barndom fikk et ganske tett og nærmest intimt forhold til (ikke tolk det med kofferten) i rollen som Alfa i Sesam Stasjon. Hun er en kvinne som sier det andre ikke tørr i si, hun er selvstendig, selvsikker og vet hva hun står for, hva hun liker og ikke liker. Hadde ikke vært meg i mot å se henne i vignetten under neste sesong, hint, hint.
Som jeg skrev i begynnelsen er Hotel Cæsars sesonger og Hotel Cæsar generelt smak og behag. Men jeg må få presistere å si at de som mener at dagens sesong er blant de tammeste og kjedeligste, neppe kan ha sett alle sesongene. Hvis jeg personlig skal trekke frem en virkelig tam og kjedelig sesong må jeg vel peke på flere av de sesongene fra 2007 og utover. Fabian-sesongen, som et eksempel.
Igjen må jeg påpeke at jeg ikke har noe i mot at folk er uenige, men jeg er virkelig forbauset over at såpass mange mener det de gjør. Arne Berggren er hos meg hjertelig velkommen til å forbli seriens kreative produsent/show runner, i flere fremtidige år! Han har etter min mening løftet Cæsar et tydelig hakk opp!
Forresten, en liten stund siden jeg reklamerte for andre blogger nå, da jeg med hensikt gjør det minst mulig. Men når vi er inne på Cæsar vil jeg likevel avslutte med å linke dere til den Hotel Cæsar-bloggeren jeg synes er overlegent den aller beste av de som finnes i dag.
I dag er det om noen timer akkurat to jævla døgn siden jeg fikk bekreftet noe jeg har hatt mistanke om… Lenge. I og med at jeg nå brukte tre prikker etter hverandre trenger jeg vel ikke si at det var en av de vanskeligere “nyhetene” som kom for en dag.
Jeg vil ikke si noe mer enn at jeg mistet noe den dagen. Noe som forhåpentligvis aldri kan bli det samme igjen… Og dere skal vite at jeg virkelig hater når folk skriver litt om noe, uten å gå inn på konkret hva det er for noe… Men siden saken er som den er så føler jeg at jeg ikke bør skrive noe om akkurat det…
Uansett tror jeg det er andre ting som folk flest lurer mest på akkurat nå. Hvordan går det med meg? Det var faktisk såpass tydelig at det var et spørsmål torsdags natt da både to av næreste familie og huseieren kom på inn. Jeg la meg i 17-tiden den kvelden, og sto opp rundt 23-tiden for at jeg i utgangspuntet kun måtte på do… Det var da jeg hørte at det ringte på døren. Jeg hørte det første gang før jeg rakk å komme meg helt inn på badet. Men valgte å ignorere det av gammel vane.
Folk som kjenner meg vet at jeg virkelig ikke liker overraskelser. Derfor åpner jeg heller ikke døren med mindre jeg vet om at noen kommer på besøk, OG at jeg har sagt at det var greit. Jeg var sikker på at det var noen polakker eller andre utlendinger som var ute etter å tigge penger, selv om det aldri har vært noen på døren på den tiden på døgnet.
Mens jeg satt på do oppdaget jeg et helvetes mas på telefonen. Sju ubesvarte anrop, fra intet mer enn fire stykk. Og et par meldinger. Før jeg hadde lagt meg hadde jeg skrevet nøyaktig hvordan jeg følte meg, på Facebook. Og ja, jeg vet at det er idioti med depressive og spesielt suicidale statuser på Facebook, men det er nesten en av de få måtene jeg har å få ut ting på. Jeg føler ofte å ikke bli forstått helt når jeg snakker med folk, derfor er det de ferreste jeg gidder å snakke med.
Denne saken er såpass spesiell, at jeg ikke følte i hvertfall da at jeg kunne snakke med noen. Jeg bare hadde behov for å få ut at jeg var og fremdeles er ganske nede. Og det uttrykket jeg sånn som dette… «Mistet nettopp en av de største årsakene til å holde meg i live… Nå orker jeg snart ikke mer…………. :`-(»
Jeg hadde gjort statusen usynlig for de i den nærmeste familien, samt de som jeg leier hos. Lite hjalp det når en av mine nærmeste venner kontaktet nettopp min mor, og huseieren. Og jeg klandrer vel egentlig ikke de som kontaktet dem for at de gjorde det… Selv om jeg virkelig skulle ønske at de lot være.
Jeg forstår godt tankene og frykten de måtte ha, og nå tenker jeg på de to beste vennene jeg har. Og det er ikke så rart, jeg ønsket bare å dø da. Jeg skal ikke si at det er så mye bedre nå, sånn egentlig heller. Men det som forundret meg er at de ble så urolig først da. Med tanke på at de vet at jeg har vært veldig nede og slitt med tanker mye lengre enn bare siden det som skjedde torsdag…
Jeg trodde også at de tross alt hadde fått med seg at jeg er for feig til å gjøre alvor ut av det jeg ganske så ofte har lyst til… For meg kom det spetaklet på kvelden mer uventet på, enn selve grunnen til at jeg falt enda et par hakk ned i den mentale kjelleren igjen. Men det kommer vel mest fordi jeg trodde at folk hadde fått med seg at jeg har slitt med suicidale tanker som har kommet frem og tilbake i en jævla berg og dalbane siden en eller annen gang på ungdomskolen. For meg har det blitt en vane… Og jeg har alltid vært åpen om det. FOR ÅPEN. Den statusen på Facebook den torsdagen var langt i fra den første jeg har skrevet og lagt ut av den sort.
Det er riktignok tre år siden jeg skrev så alvorlige statuser sist, og da kjente jeg ikke de som nå er mine beste venner… Men, ja. Jeg ble litt overrasket over det spetaklet som ble den natta. HELDIGVIS gikk folk rimelig fort. Kun en av de totalt tre som kom innom ble sittende igjen en stund, etter mitt ønske.
Men ja, jeg lever. Jeg vil ikke alltid leve. Men jeg gjør det likevel, fordi jeg altså er for feig til å gjøre noe. Jeg har en stor paranoia for å mislykkes og bli handycapet eller noe… Jeg har lest for mange utrolige artikler om folk som har overlevd det uoverlevbare, dessverre… Så derfor tror jeg at folk kan ta det rolig uansett hvor hardt jeg virkelig ønsker å bare gå 7 fot under.
Nesten så jeg kan gå til folkeregistret og be om å få Suicidal som mellomnavn!…
Helt til slutt.. Det er ikke bare telefonen som har fått inn en del meldinger siden torsdag. Det har også kommet inn noen mail for folk som skriver at de gjerne vil være der for meg og la meg få snakke om jeg vil det. Jeg setter HALVVEIS pris på det. Med halvveis mener jeg at det er ikke alle de tilbudene jeg setter pris på da noen av de kommer fra “venner” som jeg anser som falske. Mesteparten av de som har tilbudt seg å være der for meg er vel og merke gode folk som jeg vet mener det de skriver, men, ja… Den andre årsaken til at jeg ikke vil snakke, er altså at dette er en sak som gjelder flere enn meg, så derfor holder jeg meg for god til å snakke om det. Det er tydeligvis heller ikke noe vits i å snakke med noen av de jeg eventuelt burde ha snakket med….
Så… Da har jeg egentlig ikke mer jeg ser til hensikt å forklare eller fortelle. Dere vet nå hvordan jeg har det.. Eller, det gjør dere virkelig ikke. Men dere vet nå at det ikke går så jævla bra, men at jeg er i live. Og det var egentlig bare det.
