Da var Oslo-turen min omsider over for denne gang – og for et nifst, men samtidig GØYALT eventyr det har vært!! Jeg har møtt så sinnsykt mange flotte mennesker hvor noen av de er venner jeg har hatt på Facebook i flere år, men aldri fått møtt in persona tidligere. Noen kjendistreff har heller ikke vært til å unngå. Og ja, så har jeg blitt litt kjent med en rekke flotte mennesker fra helt andre land som ikke kan et eneste ord norsk, men som jeg har vært nødt til å kommunisere ihvertfall noe med nå og da sånn fordi.. Vi har sovet på samme rom feks.
Det har seg nemlig sånn at når jeg på nyåret først tenkte at 2019 skulle bli det litt skumlere, store året hvor jeg VIRKELIG skal bevege meg en hel del ekstra utenfor komfortsonen min på en rekke forskjellige vis, ja så la jeg meg selv rett og slett inn på et lite, men VELDIG hyggelig vandringshjem når jeg først var så godt i gang.
Men ja, nå har jeg forsåvidt allerede laget en 20 minutter lang vlog til dere. Så hvis dere skulle være litt sånn nysgjerrig på å både se og høre mer, ja så er det igrunn bare å ta en titt på den, hvor blant annet den mine to gode venner og Youtube-“kollegaer” Håkon Rekvik og Ole Johannes Ferkingstad også dukker opp!! 😀
Det sies at den beste måten å holde hjerne og kropp ung og frisk lengst mulig på, ved siden av et godt kosthold, fysiske aktiviteter, samt moderate mengder med søvn, er å stadig kaste seg ut i nye, ukjente opplevelser. Og nettopp det kommer jeg nå nokså snart til å gjøre igjen. Jo altså, jeg har jo tross alt postet TO innlegg her inne den siste måneden om at jeg tenker på å snart ta meg en tur til enten Oslo eller Bergen. Og i går ble ikke bare til at jeg hadde bestemt meg for hvilket sted jeg skal gå grønn for, for nå er nemlig turen både booket og bestilt.
Jeg har ikke tenkt å avsløre NÅR jeg drar her inne av litt ymse grunner, men det jeg godt kan avsløre er at etter MYE frem og tilbake så ble det altså Oslo som stakk av med seieren denne gangen siden det som nevnt tidligere er Bergen jeg har endt opp med TRE ganger på rad nå de siste 4-5 årene, mens Oslo har jeg bare vært og besøkt EN eneste gang, og det var i 2003 eller 2004. Med andre ord – leeeeeenge siden.
Og som en del av dere som har fulgt meg en stund sikkert har klart å tenke dere til allerede så er jeg nå noe spent. Jeg er først og fremst spent på hvordan det vil bli å finne frem til riktig togplattform når jeg skal dra hjem igjen, men jeg er også litt spent sånn med tanke på at de fleste gangene man hører om ran, vold og den salgs dritt her i Norge, ja så er det nettopp i Oslo-området disse tingene har skjedd. MEN så lenge jeg ikke reker gatelangs alene om nettene, noe jeg ikke har de helt store planene om, ja så tror jeg nok sånn egentlig at ting vil gå nokså greit.
Nei nei nei, slapp sånn delvis av! Dette er IKKE en ny anmeldelse/review av HBO-serien Euphoria som jeg allerede har skrevet et passe halvlangt innlegg om forrige uke. Vel, i hvertfall er det i skrivende stund ikke meningen at dette innlegget bli til nettopp det, så får vi bare se hvordan det faktisk måtte utvikle seg etterhvert som jeg fortsetter å anTASTE tastatorturet.. 😅
For greia er at jeg på ingen som helst måte i hele verden har klart å la denne serien svindle hen etter at jeg så den “ferdig” sist onsdag. For siden jeg ble vitne til særlig de 10 siste minuttene av den aller siste episoden har jeg for meg selv teorisert frem og tilbake om det ene etter det andre når det gjelder hovedkarakterens EGENTLIGE sannhet. Og igjen.. Slapp helt av, jeg har ikke tenkt å spoile noe som helst her nå, så hvis det er noen som enda ikke har sett denne serien, men som har tenkt å gjøre det, og samtidig veldig gjerne vil lese ferdig dette innlegget UTEN å få noe slengt rett i dåsa – bortsett fra at jeg “kanskje” kommer til å komme med noen veldig vage, små drypp angående de allllllller første minuttene fra den alllllllllller første episoden.
I GÅR fikk jeg btw besøk igjen, av min mor. Og stort sett når jeg venter et besøk så har jeg en viss ide av hvilken tv-serie eller film vi skal se, eller hvilket spill som skal games, om det er det som er planen. Men på forhånd av gårdagens besøk var jeg veeeldig usikker. Jeg hadde litt lyst til å presentere henne for “Euphoria”, men samtidig var deler av meg litt “i mot”.. Jeg mener, dette er ikke akkurat en veldig typisk serie man FRIVILLIG setter på og ser sammen med sine FORELDRE. Meeen så ble det etter noe om og men til at jeg likevel endte opp med å gjøre nettopp det. Og tja, det ble kanskje en litt rar stemning nå og da, men alt i alt føler jeg faktisk at det gikk ganske så greit, for det meste av tiden.
To episoder ble det til at vi rakk å se før hun ble hentet av tante i åtte-tiden på kvelden, og i løpet av disse to episodene fikk jeg meg en rekke aha-opplevelser! For kort fortalt er det en rekke små scener i disse episodene jeg ikke helt forsto når jeg først så de for meg selv forrige uke, men som jeg ihvertfall føler at jeg fikk litt mer ut av nå som jeg har begynt å se gjennom serien for andre gang. Og tja, det er forsåvidt alt jeg ønsker å si om den saken her og nå.
Å ja, også vil jeg bare få lagt til at i tillegg til denne evige teoriseringen så har det også blitt at jeg har brukt en del tid på å se gjennom litt forskjellige intervjuer med Hunter Schafer de siste dagene – altså hun som spiller Jules – bestevenninna til Rue (Zendaya). Den jenta er virkelig så utrooooolig skjønn at OMFG(W)!! Og noen ganger har det skjedd at jeg har brent meg litt når jeg i etterkant av en film/serie har begynt å stalke skuespillerne bak (Tom Cruise, host, host.) Men ikke denne gangen nei, ikke LITT engang!! Ja, jeg er simpelthen helt fortapt i denne unge skjønnheten, hun virker bare så utrolig perfekt at det er faktisk ikke helt rettferdig ovenfor oss andre på denne stadig så døende planeten. Kjæreste Hunter Schafer: jeg vil gifte meg med deg og ditt herlige vesen – I GÅR!! <3 <3
Men greit.. Nå må jeg nesten gå og få i meg litt lunsj. Men ingen grunn til å gråte, jeg er forhåpentligvis tilbake med et nytt innlegg før dere i hele tatt rekker å savnet meg litt engang. Og neste gang jeg skal forsøke å ikke mase like masse om denne euforiske forelskelsen min. Jeg lover på ei kringle <3
PS: Jeg tenker litt på å straks filme en ny video igjen, men vet ikke helt hva den eventuelt “bør” handle om, eller hva den “bør” være så hvis noen der ute skulle ha noen ønsker er det bare å skrike ut.
Og sånn går nå dagene.. Neida, jo, nå skal dere høre. Etter at jeg i begynnelsen av måneden annonserte at jeg følte meg heftig ferdig med AC Odyssey etter å ha spilt det i 160 timer og VEL så det, ja så trodde jeg at jeg hadde bestemt meg for at NÅ var nok nok. Så jeg slettet spillet fra PS4en til tross for at jeg bare var noen ytterst få trophies igjen unna platina. Et par dager senere var derimot spillet installert på nytt, og derifra tok ikke lange stunden før platinaen omsider var min. Ja, så ble det til at jeg fjernet spillet fra konsollen atter en gang mens jeg stilte meg selv følgende spørsmål: hva i hekkeli hekk skal jeg spille på nå??
Så.. Jeg fant ut at jeg skulle ta en aldri så liten titt ned i de sorte skuffene hvor min fysiske spillsamling ligger og stort sett bare tiltrekker seg støv. For ja, dessverre er det en ganske høy prosentandel av det jeg eier som jeg knapt har testet ut noe særlig i hele tatt. Ja.. Noen spill har jeg faktisk ikke prøvd litt engang. Men uansett, jeg dro opp et spill, satte det inn, tok det så ut igjen da jeg kom på HVORFOR jeg faktisk ikke har giddet å spille det noe særlig back then.. Prøvde meg på noe annet, og endte opp med å gjøre mer eller mindre det samme enda en gang, og enda en gang.
Men på mandag(??) skjedde det, som forsåvidt alt er blitt nevnt i mitt forrige innlegg, at jeg nesten helt fra det blå dro frem GTA-wannaben “Vin Diesel Wheelman”. Og som jeg også nevnte i mitt “siste” innlegget, ja så hadde jeg kommet til et punkt hvor spillet pretty much hindra meg i å komme meg videre på grunn av en ekstremt frustrerende dritt-glitch. ET døgn tok det fra jeg hadde lagt også dette spillet “fra meg”, til jeg så tok det frem igjen, og bestemte meg for å prøve en gang til. Og til min store lettelse så var plutselig denne glitchen ikke lengre en greie, såååå.. Etter et times tid hadde jeg faktisk kommet meg gjennom de siste par oppdragene, til tross for at jeg flere ganger de siste dagene av diverse årsaker hadde tenkt at jeg AL-DE-RI kom til å gidde å gjennomføre dette 10 år gamle rage-and-swear-maker-spillet. Men det klarte jeg altså. Til slutt.
Og VIPPS så var jeg tilbake til en realitet hvor jeg igjen “ikke har noe å spille”. Dvs.. I går kom jeg på at jeg ganske så nylig hadde kjøpt meg Super Mario Odyssey til Nintendo Switch – SÅ hvorfor ikke bare ta å sjekke ut det? Det har jo tross alt fått meget gode kritikker, og i hele tatt. Ja, så dykket jeg altså inn i dette Mario-universet da, og vel. Jeg skal absolutt ikke nekte for at jeg ser at dette er et helt amazing godt laget spill. Og jeg har også kost meg noe med det de siste par 24 timene, men.. Det er noe som liksom “mangler”. Noe som ikke er der, men som jeg så veldig gjerne skulle hatt for å kunne føle at gamingen blir hakket mer “verdt det”. Og det jeg snakker om nå kjære lesere.. Er trophies!!
Litt patetisk, I know. Men jeg er rett og slett en trophy-junkie fra en annen verden. Et spill uten et trophy-system som man kan synkronisere i hytt og gevær når man vil slik at ALLE kan se hva jeg faktisk har klart å OPPNÅ, ja for meg så er det nærmest som å drikke alkohol uten alkohol. FOR MEG er det noe veldig obligatorisk som mangler, og så lenge Nintendo fortsetter å være såpass konservativ med å IKKE innføre et lignende trophy-system som er å finne hos BÅDE Playstation og Xbox/Microsoft, ja så blir det nok til at jeg fremdeles først og fremst velger å bruke Switchen når jeg har venner på besøk å dele opplevelsene sammen med. For som en multiplayer-konsoll er Switchen gull, men for en evig trophy-jeger som meg selv er det å bruke denne konsollen til singel player-opplevelser derimot.. Noe jeg rett og slett sliter STERKT med å motivere meg til å gidde å bry meg om.
Det blir som allerede nevn som å drikke alkohol uten alkohol.. Eller ENDA verre – som å ha en Facebook/Instagram/Youtube-konto hvor muligheten for å få likes, kommentarer, eller views for den saks skyld av en eller grunn er blitt deaktivert. For noen så fungerer dette helt sikkert som et støpt fjell, men for meg som alltid er på utkikk etter “det lille ekstra”.. etter å minne verden på at jeg fremdeles eksisterer, og som så gjerne vil vise folk at jeg fortsatt har et og annet i meg.. Oh yeah I know – jeg er et håpløst eksemplar, men dog.
Sååå kjære forfølgere, interessenter, medindivider, venner, beundrere og generelt bare fucked up stalkere, hvordan har nå dagen min vært i dag?? Jo takk – helt grei i grunn og bunn.
Det hele startet med litt frustrasjon, som så ble oppgradert til litt rent hat og sinne, som så ble nedgradert til mild frustrasjon igjen etter at det var gått en stund. Har den siste uken nemlig bestemt meg for å gi det gamle PS3-spillet (Vin Diesel) Wheelman en sjanse, ca. 10 år etter at jeg gikk hen og kjøpte det et eller random sted i bygda. Et spill som absolutt har sine (posi-hive) sider. Men noen oppdrag er altså noen sidespor røffere enn jeg tydeligvis takler.. Ja, også tror dere ikke at når jeg endelig har klart å komme meg til det jeg ihvertfall TROR er finalen på det hele så blir jeg møtt med tidenes mest irriterende cock blocker av en glitch fra en heeeelt annen verden?
Akk nei.. Ah ja, også ble jeg forresten overtalt av windows til å oppdatere pcen min igjen i kveld. Hadde jeg derimot visst hvor lang tid dette ville ta så hadde jeg nok satt det hele litt på vent, ihvertfall til jeg var ferdig med å redigere, rendre og legge ut min aller siste video som.. Faktisk er ute NÅ!!
Og den er godt mulig veldig litt sånn apropos disse tekniske oppdateringene og oppgraderingene verden stadig “må” stå over for.
For to uker (+ en dag) siden tenkte jeg sånn passelig høyt på hvilket sted som burde bli mitt neste reisemål. Bergen? Eller Oslo? Siden dette innlegget ble publisert har det skjedd noe positivt i livet mitt igjen – jeg har nok en gang fått påfyll på konto. Og enn så lenge har jeg greid ganske greit å ikke sløse noe særlig, hvilket som igjen betyr at jeg i teorien har økonomiske muligheter til å bare pakke kofferten og dra et eller annet sted i landet nesten nå når som helst.
Hvis jeg vil så er det absolutt mulig for meg å bare dra allerede i morgen. Kanskje ikke det beste valget jeg kan ta sånn med tanke på at togbilletter og hotellopphold gjerne blir litt billigere om man har klart å bestille ihvertfall noen dager i forveien? Men så fremt jeg ikke plutselig får det for meg at jeg skal bo på et av de dyrere hotellene, hvor enn jeg måtte dra, ja så KAN jeg helt fint pakke og dra nesten hvor som helst, når som helst her og nå.
Og jeg kan avsløre såpass som at jeg nå har bestemt meg hvor hvor. Eneste som gjenstår nå er bare.. Når? Og per dags dato så står det mellom tre alternativer, og alle disse alternativene har til felles at de alle befinner seg i det jeg vil kalle for nokså snart. Jeg må bare få kartlagt litt bedre hvor når de forskjellige folka jeg kan tenke meg å treffe der har best tid og sånn. Samt prøve å finne noen som veldig gjerne kan følge meg til riktig plattform når jeg skal dra hjemover igjen. Og akkurat det burde ikke være så vanskelig, forhåpentligvis.
Tidens tann er for mange en av de mest råtne tennene som noen gang har eksistert. For i løpet av dens eksistanse rekker den å forderve absolutt alt som den er en aldri så liten del av. For min del har den blant annet klart å sørge for at jeg ikke lengre er i nærheten av å ha det samme engasjementet for tv-serier som det jeg en gang hadde. Før kunne jeg lett binge to til fire eller TI episoder av en og annen serie i løpet av et snaut døgn. Nå derimot er det nærmest et mirakel om jeg i hele tatt har sett tre-fire episoder av noe som helst i løpet av en uke. Men det har jeg derimot klart denne uken, og vel så det. For på mandag begynte jeg på første episode av HBOs kritikerroste ungdomserie Euphoria. Og i går (altså onsdag), så hadde jeg faktisk sett alle 50-60 minutters episodene som sesong 1 har å tilby.
Hadde derimot Euphoria vært en mer fiksjonstroe “tulleserie” så hadde ikke dette vært en like stor “sjokk-nyhet”. For stort sett når jeg skal se på noe velger jeg helst noe som ikke minner for mye om den virkelige verden jeg (av og til) lever i. Og skal det først ha noe rot i virkeligheten, ja så foretrekker jeg at det er av den mer lystige og køddete sorten, stort sett. Og er det det, ja så kan det være at jeg gjør noen unntak utenfor “den nye” serie-normen min, av og til. Og for de av dere som har fulgt litt med i timen så er det blitt en ganske kjent sak at Euphoria ripper opp i temmelig myyyee dritt som dessverre veldig mange unge (og voksne) må lide seg gjennom hver jævla dag. Med andre ord den rake motsetningen av hva jeg stort sett ser etter i en god serie til vanlig.
Og det stopper ikke der.. For nå er det ikke helt sånn at Euphoria er den aller første, litt tunge og virkelighetsnære serien jeg helt oppriktig har endt opp med å like nokså høyt. Jeg likte jo de to første sesongene av Skam ganske greit også, for å ikke snakke om bygde-utgaven Lovleg. Men det disse to seriene har til felles som derimot skiller seg litt ut fra Euphoria er at Euphoria skulle for meg vise seg å bli kjærlighet fra aller første titt. Jeg trengte ikke å ta tiden til hjelp ved å la den vokse på meg – jeg var simpelthen frelst nærmest før jeg hadde rukket å sette den på, og DET er en bragd man ikke skal skimse av!!
Serien åpnes opp med at vi blir presentert for den unge rebellen, rusmisbrukeren, filosofen, outsideren, selvtorturisten og propagonisten Rue Bennett (spilt av Zendaya) som allerede fra fødselen av ikke akkurat hadde de aller beste fremtidsutsiktene. Hun ble nemlig født bare tre dager etter at tvillingtårnene i USA ble felt den 11. september 2001, og helt siden hun som en rykende fersk baby fikk sett disse forferdelige tv-bildene, ja så har hun mildt sagt altså ikke vært så lett å hanskes med. (Nå kan det forsåvidt sikkert diskuteres og debatteres temmelig heftig hvorvidt det er realistisk eller ikke at en liten baby blir “ødelagt” av noe den først og fremst får se gjennom tv-nyhetene, men DEN diskusjonen får dere eventuelt ta med noen andre enn meg da jeg verken har noe særlig til barne-ekspertise eller psykolog-utdanning)
Og nå kan jeg se for meg at det er noen der ute som enda ikke har fått sett serien selv, og som tenker at: “å herlig, enda en slitsom, selv-medlidende emokid. Flott!!.. Som om ikke Hannah Baker (fra 13 Reasons Why) var ille nok, liksom..”. Og til de som måtte tenke det – ta dere en chille-pille!! For for det første så blir det å sammenligne Rue Bennett med Hannah Baker litt som å sammenligne Linn Skåber med den norske youtuberen Tappelino bare fordi de begge både sier og gjør litt drøye ting nå og da. Og for det andre.. Ja, så blir det å sammenligne Hannah med Rue VELDIG som å sammenligne Linn Skåber med Tappelino.
For greit. Rue Bennetts historie er så langt unna det man kan kalle for en solskinnshistorie som man kan komme. Men i motsetning til unge 13RW-Baker så har Rue både sjarm, karisma, selvironi og humor i bøtter og spann. (Ja.. Det samme vil jeg forsåvidt også si om noen skulle føle seg fristet til å spørre meg om å generelt sammenligne disse to noe kontroversielle seriene.) Og hvis ikke Zendaya allerede har fått, eller om hun ikke blir tildelt en rekke priser i nærmeste fremtid for sin helt OVERLEGNE rolletolkning, ja så er det faktisk noe alvorlig galt ikke “bare” i verden generelt, men også blant de som driver å slenger priser, pokaler og tornekratt etter det som både kan krype og jokke i denne såkalte underholdningsbransjen.
Men nå er det forsåvidt ikke “bare” Zendaya som har gjort seg fortjent til en virtuell håndjager, for jeg ønsker også å nevne Hunter Schafer som spiller Rues “bestevenninne” Jules Vaughn, Angus Cloud som spiller den “moralske” narkodealeren Fezco, Eric Dane og Jacob Elordi som for å si det litt forsiktig spiller far og sønn fra den noe kjipere delen av helvete, og sist, men ikke minst Barbie Ferreira som spiller den overvektige Kat Hermandez som på et tidspunkt finner ut av at hun kan tjene ganske fett på å opprette en Pornhub-konto for menn som har en greie for unge jenter med et ekstra lag på kroppen. Og for de av dere som nå har HAR sett Euphoria og måtte føle på en trang for å minne meg om at det også er flere som høyst fortjent burde vært nevnt; jeg er helt, helt enig. Det er så absolutt flere enn de jeg nevnte nå som også fortjener heder og ære herfra og til Venus, men de jeg valgte å plukke frem nå er altså de jeg har som minepersonlige “hits 4 kids”, hvis det er innafor å si.
Ja, også er jeg simpelthen bare nødt til å gi litt ros til disse geniene som har skrevet, regissert, produsert og filmet denne mildt sagt ganske så fucked up krydra high school-kaka. For det å være i stand til å skape en serie OG FENOMEN som jeg tror at både en hel del Skam, Deadpool og Stephen King-fans kan knytte til sitt hjerte og sette såpass stor pris på (vel og merke av litt forskjellige årsaker), ja det er ikke bare svært modig, litt dumdristig samt et helfrekt genitrekk i samme slengen, det viser seg nemlig å være rimelig velfungerende også. Ps!: for de av dere som nå måtte lure på hvordan jeg i all verden kan tillate meg å trekke inn både Deadpool og Stephen King her nå – bare sett dere ned, og se den selv.
Jeg er altså, som dere skjønner over meg av begeistring. Jeg hadde IKKE trodd at jeg var i stand til å like en såpass mørk, realistisk og tidvis opprivende high school-serie SÅ hardt, men det skulle altså vise seg å være tilfelle. Jeg anbefaler Euphoria til absolutt ALLE.. som måtte ha kropp og psyke for det. Er du for tiden litt skjør – eller sliter du for tiden med å komme deg ut av en ganske tøff og vond periode av livet, ja så kan det kanskje være greit å legge den litt på vent.. Men til alle dere andre som måtte være 15 år gamle eller mer.. Bare ta og kryss ut denne bloggen nå, og fuckings SE Euphoria!!
Åh, forresten.. – hvis noen har lest litt i media de siste dagene og måtte lure på hvor mye manne-pikk man får se i løpet av serien (spesielt de 3-4 første episodene) så er fasiten pinlig enkel… Akkurat NOK til at jeg nesten følte for å poste en liten #me2 på Facebook mens kukuleringen foregikk på sitt aller verste. Men heldigvis ble det aldri SÅ ille at jeg faktisk gikk hen og GJORDE DET.
Jeg er ute og går i høstmørket, det er kaldt, men jeg fryser ikke. Hjernen er nemlig for opptatt til å ta i mot slike signaler fra kroppen akkurat nå. Veien jeg går langs er en vei jeg kjenner meget godt, ja litt for godt egentlig. Her kunne jeg ikke gått meg vill om så noen puttet bind foran øynene mine og tvang meg til å spinne rundt og rundt til jeg ble helt susete i magen. Og det gir meg igrunn en ganske god følelse. Trygghet. Jeg tar meg selv i å føle litt ekstra på dette ordet og jeg merker med ett at jeg ikke lengre er helt sikker på hvor godt jeg egentlig setter pris på det, sånn egentlig. Ja, også var det et ord til som snek seg innpå meg nå. Forutsigbarhet. Og så, enda en gang – trygghet.
Jeg legger merke til at det begynner å vrenge seg i hele sjela, og jeg føler en stigende trang etter å kaste opp. Men jeg får det bare ikke til. Jeg begynner i stede å løpe, først i et litt roligere temp, så bittelitt fortere, og så enda fortere. For hver tredje kilometer jeg passerer setter jeg opp tempoet enda et hakk. Og etter fire minutter løper jeg så fort at jeg ikke lengre er i stand til å se hvor jeg egentlig er. Har jeg havnet i Sverige nå? Jeg aner ikke, og helt ærlig så bryr det meg ikke så veldig heller. Jeg bare fortsetter, og fortsetter, helt til jeg plutselig ikke gidder mer, stopper opp, og tar meg selv i å stå og stirre ned på bakkene. Føttene mine derimot, borte som solen.
Nå ja, det er forsåvidt ikke så viktig. For hvem trenger egentlig føtter når alt kommer til stykket? Jeg blir stående et eller annet sted i verden mens jeg rolig lar pusten få sige tilbake. Det er lenge siden pulsen slo SÅ hardt og så fort nå. Igrunn en ganske deilig følelse, tror jeg. Jeg vet ikke helt, men jo. Jeg tror det.
Hallo og god kveld kjære by(gde)-folk, samt alle dere som måtte bo langt inni en skog, på havet, eller noe sånn der midt i midten.
Jeg har ikke så skrekkelig mye å meddele siden siste sist, så derfor skal jeg nok en gang gjøre et tappert forsøk på å holde meg kort – jeg har blitt kåret som årets Youtuber!
Og jeg skal ikke lyve. Det at det fremdeles finnes noen der ute som tør å anbefale mitt såkalte “arbeidet” til andre da jeg ikke akkurat har det reneste bordet i Youtube-Norge, ja det setter jeg faktisk litt pris på.
Hmm, ja, og apropos det å ikke lyve. Noen av dere vil nå sikkert ha et håndfast bevis på at jeg ikke bare sitter her og finner på igjen, sååååå:
Så tusen takk til min kjære med-trønder HansiBOY som altså har tatt seg bryet å lage en faktisk ganske kul video på meg og mine fin-underlige særheter 😎
