Denne utfordringen her har jeg helt ærlig tenkt litt på de siste dagene og lurt på hvordan jeg skal løse. For jeg er jo en nokså åpen fyr, sånn egentlig. Jeg har gjort en drøss av ting jeg bare for noen år siden trodde at jeg aldri ville klare, eller ha lyst til å gjøre noen sinne. Og i tillegg er jo et av mine nokså mange livsmotto “aldri si aldri”. Jeg KUNNE forsåvidt løst det hele med å bare ta tak i noe som ihvertfall burde være en stor selvfølgelighet som at jeg aldri kommer til å voldta noen, drepe noen for gøy, eller andre ting som går ut på å skade, true og terrorisere noen. Men DET føler jeg ville vært for lettvint av meg igjen, så..
Jeg ender rett og slett med å trekke frem noe jeg er hakket mer åpen for at jeg faktisk KAN komme til å gjøre en gang, men som jeg per dags dato ikke ser sånn veldig for meg. Og blant disse tingene så er blant annet en tur til Asia noe jeg ikke helt klarer å se for meg at jeg noen gang kommer til å gjøre av tre enkle grunner: 1. Per dags dato syns jeg fremdeles det er akkurat skummelt nok å reise til diverse steder i Norge. 2. Mine språkkunskaper er virkelig ikke mye å skryte av. 3. Asia står nokså langt nede på listen over steder jeg kunne tenkt meg å besøke HVIS jeg først skulle reist utenfor landegrensa.
OKEI – en aldri så liten “funfaqt” sånn før jeg går løs på dagens utfordring sånn skikkelig – på Spotify så har jeg faktisk laget min egen spilleliste som basically består av bare triste emo-låter. Høres “spennende ut”? Vil gjerne sjekke den ut, sier du? Klart det, so HERE you go!
Sånn, og da som det var “ute av verden”.. Har jeg egentlig noen låter som får meg til å gråte? Svaret er faktisk nei. Ja, jo, jeg vet at jeg har svart litt sånn “jeg har ikke noe å svare på akkurat denne utfordringen, men HER har dere et svar likevel”, men DENNE GANGEN så er det faktisk sant.
MEN når det er sagt, så finnes det noen låter som greier å lokke frem litt fukt i øynene mine. For det er faktisk en liten forskjell da JEG anser ihvertfall ikke det som gråting. Og tja, akkurat disse låtene finnes det jo ihvertfall en liten håndfull av, men skal jeg trekke frem først og fremst EN sang så tror jeg det må bli kjenningssangen til den gamle, norske barnefilmen “Kamilla og Tyven”, fremført av Morten Harket:
Og grunnen til at jeg nå ønsker å trekke frem nøyaktig denne sangen.. Vel, la oss si det sånn at det er ikke bare EN grunn til akkurat det, men flere. Riktignok er det en årsak som stikker litt dypere enn alle de andre, og det er først og fremst at jeg hadde en bestevenninne som het for Camilla som døde så alt for ung for noen år siden. Og når jeg hører denne sangen som fra før av var/er trist nok som det er, ja så.. Ja, dere skjønner. <3
Hmm, denne utfordringen her var vrien. For sannheten er at jeg ikke har noen sanger som jeg hører, liker eller tenker sånn nevneverdig mer enn noe annet akkurat nå. I de siste par ukene har jeg generelt hatt et veldig nøytralt forhold til musikk. Jeg hører en god del på musikk hver dag. Men jeg er i en periode nå hvor musikken jeg hører på er blitt litt som klærne jeg velger å ha på meg – jeg tenker veldig lite over det. Jeg bare putter på noe, og det er stort sett det.
Og nå kunne jeg latt dette innlegget bare få være nettopp disse setningene dere akkurat har lest. Men det hadde ikke vært helt fair. Det hadde simpelthen vært litt for lettvint, og jeg føler at hadde jeg bare publisert dette innlegget nå uten å legge mer i det, ja så hadde ordet “challenge” rett og slett mistet all mening. Så DERFOR skal jeg nå tvinge meg selv til å ihverftfall forsøke å gi denne utfordringen den respekten som den fortjener. Ja.. Dere kan bare gå og sette på kaffekanna mens jeg nå setter meg i tankeboksen i noen minutter. BRB!
Okei, NÅ har jeg det. Som sagt har jeg et nokså nøytralt forhold til hva jeg hører på atm. Men mens dere nå gikk og slapp ut katta, kokte dere litt kaffe og skrek noen greier til den bråkete naboen deres, ja så har jeg altså klart å komme opp med et slags svar på denne utfordringen likevel.
Og det første som slo meg er rett og slett den nye theme-låta til Paradise Hotel, “Look At Me Now” av og med LAUREN. Ei låt jeg ikke brydde meg noe særlig om og tenkte var litt kjedelig første gang jeg hørte den, MEN som bare har vokst og vokst på meg etter hvert som den nye Pærra-sesongen har rullet og gått, og som jeg nå også har hørt i sin fulle helhet “et par ganger” på Spotify.
Den andre sangen jeg vil trekke frem er “Confident” av Demi Lovato. Og.. Det er faktisk mulig at det var i Paradise Hotel jeg hørte denne først også under presentasjons-videoen til Martine Lunde under uke to av sesong 9 for nå to år siden. MEN når det er sagt så var det ikke først og fremst Pærra som har gjort at jeg har et sånt elsk-forhold til akkurat denne sangen i dag, men en ganske heftig og underholdende montage fra skrekk-komedien “Happy Death Day” fra 2017. Kan også legge til at denne låta har hjulpet meg med å orke å fortsette på en del bosser i diverse playstation-spill i det siste. Hadde det ikke vært for “Confident”, ja så er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde giddet å fullføre særlig en av de vanskeligste uhyrene i “Assassins Creed – Odyssey” foreksempel.
Og helt til slutt har vi “Space Oddity” av og med David Bowie (R.I.P <3). Ei låt som på mange måter er den rake motsetningen av de to første jeg har trukket frem nå som begge lett kan brukes i både forskjellige motivajonskurs, men også som bakgrunnsstøy på treningsstudio og energiske party like a pornstar-partys. “Space Oddity” derimot vil jeg heller si er hakket mer en emosjonell, slow og utvilsomt en mer trist “greie”. Jeg skal ikke spoile hvordan den slutter da jeg lett kan se for meg at det er flere av dere som ikke har hørt den enda, men ja. Jeg liker simpelthen “Space Oddity” herfra og til den uendelige evigheten.
Dagens utfordring – igjen ikke så veldig vanskelig! For misforstå meg rett, det er en hel del jeg skulle ønske kom tilbake av diverse serier, spill, sjokolade, iskrem og sånt no. Men når DET igjen er sagt så er det likevel tre “ting” som strekker seg ekstra godt ut i denne tåken av lengsel, savn og ettertanke.
For først av alt så savner jeg bestissjentene mine Sara og Renate. Sara har jeg som mange av dere vet kjent i snart ti år nå, og det begynner igjen å bli ganske lenge siden sist vi møttes. Renate har jeg knapt visst om i bare 4(?) måneder, og det er ca “bare” er måned siden vi møttes for første, og hittil siste gang. MEN til tross for litt tidsforskjell og sånt no så savner jeg altså begge disse herlighetene så og si like mye.
Og Berrrrrrrgen da selvfølgelig. Jeg bare MÅ få kommet meg ned til dit igjen om ikke så veldig lenge <3 Jeg bare MÅ!! 😍
For ikke så alt for mange uker siden satt jeg og snakket litt med ei venninne om hvilke superevner vi helst skulle hatt om vi fikk velge. Og akkurat der og da så virket evnen til å transportere meg til hvor enn jeg ville, når enn jeg ville, som et nokså åpenbart førstevalg ved siden av å det å kunne skru tiden tilbake og endre på diverse valg og tabber jeg gjerne skulle hatt ugjort.
Men akkurat NÅ sitter jeg først og fremst og skulle ønske at jeg hadde en bedre evne til å fokusere litt bedre, og ikke la meg distrahere så lett. At jeg hadde full kontroll på tankene og følelsene mine. At når naboene bråker som verst så kan jeg bare ignorere det lett som ingenting, og fortsette å konse på hva enn jeg holder på med der og da uten at jeg lar bråket rundt meg få ødelegge absolutt alt for meg. Og at selv om jeg f.eks har en del ting å gjøre, og kanskje nylig har hatt en krangel med noen som irriterer meg ganske greit, ja så kan jeg også bare skyve bort det når jeg ikke ønsker eller orker å bruke energi på det, men heller har lyst til å lese noen sider i en bok eller noe.
Livet hadde bare blitt SÅ mye enklere om dette var mulig. Ja.. Nå er det jo forsåvidt det, ihvertfall til en viss grad. JEG har ihvertfall et potensiale her som jeg vet er mulig å fylle. Men jeg aner ikke hvordan.. Så hvis noen har noen gode tips så tar jeg altså i mot med ååååååpne armer!
Ehm ja.. Jeg antar at dette må være den første utfordringen som VIRKELIG er en utfordring. For strengt talt så har jeg jo lagt ut og fortalt dere om så og si “alt” her inne nå. Og det knøttlille dere ikke vet vil jeg simpelthen ikke gi dere da det er ting som har med flere enn bare meg å gjøre.
Så DERFOR tror jeg heller Aylar får skape sin egen, lille vri her nå. I stede for å skrape opp ti ting som ingen vet, ti ting som ikke er nevnt verken her, på Facebook eller gjennom Youtube tidligere, ja så før jeg heller ta frem igjen ti ting som altså er nevnt før. Men som det nå begynner å bli en stund siden jeg nevnte. Og så blir det opp til DERE å telle hvor mange av disse opplysningene dere visste fra før, forså å svare med et random ord i kommentarfeltet basert på totalsummen dere ender opp med.
Ja.. Her har dere altså “10 fakta som “ingen” vet om meg”: 1. Spice Girls var blant mine aller første kjendiscrush. 2. Jeg har laget film med blant annet Harald Eia, Davy Wathne, Linn Skåber og Dag Sørås. 3. Jomfrudommen var en greie helt frem til jeg hadde fylt 24. 4. Jeg har aldri drukket meg full. 5. Jeg tåler ikke at folk snakker om farving av hår, tatoveringer og piercing uten at jeg blir fort veldig svimmel. 6. Jeg er den eldste i en søskenflokk på 3, men FØR MEG var mamma gravid med et annet barn som aldri ble født. 7. Jeg ELSKER jenter/kvinner med rødt (halv)langt hår!! 8. Første gangen jeg våget å reise utenfor kommunen helt på egen hånd dro jeg til Nordfjordeid av alle steder i verden. 9. Det var Ozzy Osbourne som først fikk meg på rockefeberen. 10. Jeg har filmet meg selv forsøke å ha sex med en maurtuve mens en kompis sto noen meter unna og holdte vakt.
YESSDA – det var 10 ting som “ingen” av dere vet det. Så, hvor mange av disse opplysningene kjente dere egentlig til fra før av. Hvis null skriv “BUHUU!!”, hvis en skriv “Bæsj!”, hvis to skriv “Analprolaps!”, hvis tre skriv “Goodie!”, hvis fire skriv “HELLstrøm!”, hvis fem skriv “SOPHIE ELISE!”, hvis seks skriv “Dong!”, hvis syv skriv “SYYYYkt!”, hvis åtte skriv “Potte”, hvis ni skriv “HALLOEN!”, hvis 10 skriv.. “Lol!”.
Jada, jada, jeg har klart det igjen jeg vet dere. For når DENNE setningen tastes ned fra tastaturet er klokken 10.27. Jeg har ganske nettopp stått opp, kindoff. “Jamen, det er da ikke så ille det”. Neida, 10-tiden er absolutt ikke det verste tidspunktet å stå opp på, det er først og fremst HVOR jeg nok en gang har valgt å sove og hva jeg igjen har droppet før innsovningen som.. som jeg finner noe kritikkverdig.
For altså, jeg har jo tidligere skrevet om episoder hvor jeg har sovnet på sofaen, rett og slett tatt HELE natta der og droppet sengen og tannpussen fullstendig. JEPP – det er AKKURAT det som har skjedd igjen nå. Rundt fire-tiden i natt hadde jeg allerede ligget her en liten stund. Plutselig reiser jeg meg opp. “Hmm, er det en mulighet for at han Aylar troller med oss nå, at han egentlig la seg til å sove på rett sted likevel?”.
Vel, jeg reiser meg altså opp, og jeg går bort til de få lysene i stua og kjøkkenet som står på – og slår de av. Og I STEDE for å ta meg en rask tur inn på badet for å pusse tennene, noe som hadde tatt meg maks 3-4 minutter.. Ja så går jeg altså tilbake til sofaen, legger ullteppet over meg, og våkner altså ikke igjen før klokken har begynt å nærme seg.. 10.
Og for å si det sånn. Dette er altså på ingen måte første gangen. Det at jeg fortsatt har så god tannhelse, at jeg GANG på GANG får sånn skryt av tannlegen, og i hele tatt – DET er noe jeg bare ikke må ta forgitt. Disse uvanene mine bør absolutt ikke få fortsette. Ja, nå er det heldigvis som oftest et stykke mellom hver gang jeg slurver sånn som dette, men likevel. Det er faktisk ikke helt greit! xD
Jeg vet ikke om vi engang “bør” bevege oss LITT inn på hvor lenge det nå er siden sist jeg hadde en “30 Days Challenge” her inne, men for å si det sånn.. I skrivende stund føler jeg ikke at jeg har så mye annet å fylle denne bloggen med, så ja.
Sist jeg hadde en slik utfordring gikk det i horror-filmer hele veien til Mekka. Og siden da har jeg prøvd å finne noe annet som ikke er SÅ basic som alle de andre 30 dagers utfordringene som mer eller mindre “ALLE ANDRE” har gjort før meg. Jeg har også vært inne på tanken om å lage min egen, men endt opp med å innse at.. Æh, jeg kan like så godt ta en av de litt mer kjedelige basic-utfordringene, og heller prøve å gjøre de litt bedre enn.. Alle dere andre.
Ja.. Som dere forhåpentligvis alt har sett er dagens utfordring mitt siste innkjøp. Og for det første: jeg shopper så og si ALDRI lengre med tanke på både miljøet, men også med tanke på min egen økonomi. Og for det andre: jeg husker faktisk ikke hva mitt siste ikke-digitale innkjøp var. Eller, det er ikke HELT sant for jeg gjør i og for seg det.
Og ja, greit jeg kan jo forsåvidt bare vise dere hva det er, vise dere hvor DØVT mitt siste innkjøp faktisk er. TADDA!!
SÅ spennende var altså det.
Og for de av dere som måtte lure: NEI jeg har ikke planer om å reise sykt mye, starte med å gå på konserter, eller noe sånn. Jeg har kort fortalt “bare” ikke de beste naboene da det ihvertfall er NOEN i nabolaget som liker å bråke litt VEL MYE til tider.. PLUSS at jeg sliter en del med at jeg er nokså så sensitiv for uønskede lyder og sånn drit generelt, så ja. Bra kombo.
Skal man for en gangs skyld velge å tro på Marilyn Manson igjen så skal han nå i følge sin offisielle Instagram-profil FORHÅPENTLIGVIS snart være ute med et nytt album igjen. Og mye kan tyde på at det neste albumet hans vil bli ihvertfall noe country-preget, om ikke et helt fullstendig cunt-try-album (.. jeg antar jeg får prøve enda litt hardere neste gang!! xD).
Og for folk flest som ikke er så nevneverdig stor fan av Manson, men som likevel har hørt en og annen låt, ja så er det gjerne som oftest(?) Personal Jesus, Sweet Dreams, Tainted Love og/ eller This Is Halloween mange trekker frem, og nevner at de har hørt – fire låter som alle har en ting til felles; de er alle coverlåter.
Og i løpet av de 30 siste årene har Marilyn Manson til sammen covret… HINSIDES mye! Han er for å si det sånn veldig glad i å rappe stuffs som andre har gjort før han, forså å gjøre det om til noe eget, og yeah.. Tanken min nå er rett og slett å gi dere en aldri så liten ønskeliste over sanger han enda ikke har fingret borti, MEN som jeg tenker kunne gjort seg om han bare gadd å gi de et skikkelig forsøk. (Sorry til de av dere som nå eventuelt måtte reagere litt på den negative tonen min her nå, men la oss bare være ærlig – duden HAR tapt seg en hel del de siste årene..)
Så.. Mine herrer og kvinner – HER har dere 16 sanger som jeg tenker kunne vært spennende å Manson gjøre sin helt egne og unike tolkning av:
For ganske kort tid siden skrev jeg et ikke super-positivt innlegg dedikert til den nye Resident Evil 2-remaken som kom ut til blant annet Playstation 4 tidligere i vår. Og i dette innlegget la jeg ikke LITT skjul på en gang at jeg var nokså lei og irritert som følge av at et viss mannemonster man faktisk ikke KAN beseire på noen som helst måte hadde stalket og slått meg ned eks antall ganger. Men like etter at dette innlegget ble publisert for offentligheten, ja så fikk pipa straks en litt annen bismak, og for å si det sånn: jeg har faktisk runnet RE2R hele TO ganger siden sist nå. Så med andre ord tenker jeg det er på tide å komme med en aldri så liten oppdatering på hva jeg I DAG tenker om dette spillet.
Og først og fremst så hadde jeg vel gjort litt lurt i å IKKE avsløre hvor lang tid jeg faktisk brukte på første gjennomspilling da jeg vet om flere som har klart å kjøre gjennom hele sulamitten på under 8 timer.. Jeg derimot endte opp med å ha spilt det i litt over 12 timer da første runde omsider var i kakeboks, andre gjennomspilling derimot – ikke fult så lang xD
I min aller første runde spilte jeg som ungjenta Claire Redfield som i starten av spillet har tatt turen til Raccon City for å finne broren Chris som nå har vært savnet en god stund. Men som etterhvert blir nødt til å skifte litt fokus når hun stifter bekjentskap med en ung jente som akkurat har blitt infisert av et stygt virus, og som vil lide en grusom død om ingen gjør noe ganske brennkvikt. Og for meg ble dette den historien i dette spillet som klarte å tukle med følelsesregisteret mitt desidert best. For.. Det var en sekvens særlig mot slutten som ikke var langt unna ved å fremkalle noen tårer i øyekroken min, og jaa.. Jeg tenker igrunn ikke at jeg vil si noe særlig mer enn det her og nå.
Og i andre gjennomspilling spilte jeg som Leon S. Kennedy. En policedude med en visjon om å hjelpe så mange som mulig i Raccon City, og.. Ja, helt ærlig så må jeg bare innrømme at jeg fulgte ikke så veldig med på hva greia hans i dette spillet egentlig var, så HVIS jeg nå ikke skal jukse litt og bruke google, så husker jeg faktisk ikke noe særlig mer fra akkurat hans story, sånn borti fra at han møter på en mystisk kvinne ved navn Ada Wong, som han får “litt” å gjøre med “i fremtiden”. Mye i andre runde var forresten ganske likt som den første, men en del var temmelig ulikt også. Feks opplevde jeg zombiene som litt vanskeligere i andre runde enn når jeg i første omgang spilte som Claire. Og… Mr X, altså han store stål(?)kuken som fikk meg til å sutre litt sist.. Han er faktisk kinda enda mer med i runde 2 enn han var i runde 1, så.. “Jippi”!!
MEN!! – sånn bortsett fra at jeg ble litt frustrert av å være så til de grader stuck med Mr. X i starten av første gjennomspilling, og selv om storyen til Leon i runde 2 ikke klarte å tatovere seg så veldig inn i hjertet mitt, ja så har jeg faktisk absolutt INGENTING mer negativt å si om dette spillet. Joda, noen av dere har sikkert hørt snakk om at manuset i dette spillet er noe cringe til tider, men for meg personlig gjør det ingen ting i negativ forstand ihvertfall, fordi 1. Jeg liker cringe. 2. DET SKAL VÆRE SÅNN, FORDI!: Dette er altså en remake av et spill som opprinnelig kom ut i 1998, og på den tiden var det “INGEN” som brydde seg nevneverdig om å skrive troverdige spillreplikker og spillskikkelser enda. Så manuset på Resident Evil 2 2019 ER litt lame fordi manuset til Resident Evil 2 1998 også var ganske lame. Med andre ord – det er en del av sjarmen – MED ANDRE ORD: Har du sansen for skumle ting som Paradise Hotel, David “Emotions” Cage eller Tommy “Alien” Wiseau for den saks skyld – SPILL Resident Evil 2!
Men ja. Resident Evil 2 er ikke bare frivillig litt cringe til tider, det er også nokså udiskutabelt ganske skummelt til tider, og PÅ RIKTIG MÅTE. For mens mange nymotens spill og filmer feiler ved en overdosering av billige og falske jump scares, så klarer Resident Evil 2 å skvise både nervene dine, hjertet og deler av hjernen din på TOTALT den riktige måten. Det hendte flere ganger at jeg skvatt ganske bra fordi jeg litt for sent oppdaget noen zombier i de mørke korridorene jeg befant meg i litt for sent, og generelt så har dette spillet en veldig fucka atmosfære, soundtrack og hele skjelve-pakka, som rett og slett er veldig nervepirrende på en måte som er MEGET lett å forsvare i etterkant.
Og i tillegg får man også bryne seg på en del puzzles nå og da, og for å si det sånt så var det ihvertfall to mini spill jeg sto litt fast ved en god stund, MEN som jeg likevel klarte å løse uten hjelp fra verken Google, Youtube eller noen andre til syvende slutt allikevel. Og DET må jeg bare ha sagt, til å være et så “dumt” spill så er faktisk Resident Evil 2 også veldig smart igrunnen.
Kort oppsummert: Spill Resident Evil 2. Ihvertfall hvis du ikke har noen alvorlige hjerte og badekarr-sykdommer, har litt tid til overs, kan sette pris på en grei utfordring, og er litt redd for dommedag og på grunn av det føler at du trenger å forberede deg litt – SPILL RESIDENT EVIL 2! Og helst i går.
