På fredag fikk jeg på ny vekket et lite håp i meg rundt hvorvidt det “kan bli” meg og ei tidligere venninne av meg igjen..
Samtidig var også dette dagen hvor jeg og Rune filmet alle scenene til “Et lavpannet tankeliv“, og i kveldens episode av “Aylars videodagbok” som står og rendrer bak meg nå, ja så er det nettopp disse tingene det skal handle om.
I dag er en slik dag hvor jeg gjerne ville ha ligget i senga i hvert fall noen dager før kulda bestemmer seg for å “let it go” igjen.
For da jeg våknet sånn i 10-tiden kunne Siri fortelle meg at graderne lå på rundt -15, det vil si -18 følsomme. Og jeg hadde sikkert ligget der minst en time etter alarm hadde det ikke vært for at jeg hadde fått en melding på Finn fra ei som ville kjøpe av meg et gammelt Singstar-spill som har ligget ute for salg sirkus en måned nå.
Det ble motivasjon nok til å reise meg opp og ut fra senga, og som kanskje kan ha hjulpet meg med å holde døgnrytmen noen lunde på plass litt til.. 😅 og ikke så veldig lenge etter at vi hadde vekslet cash og adresse så var det bare å sanke motivasjon på nytt.. denne gangen ut av hula-hula.
I og med at Yr har spådd nesehår-stivelses-vær i minst 3-5 dager til, ja så tok jeg meg en tur innom Rema etterpå også for å fylle opp diverse skap her hjemme i samme slengen – sånn at jeg bare kan stenge meg inne en ukes tid hvis jeg vil det, og kose meg med gaming, og hvem vet – kanskje også “pule ut” et og annet forfriskende til dere kjente og mindre kjære følgere/fans/venner/bekjente/les hva søderfaderullandei du vil.
Åja, så skulle jeg ikke bare SENDE litt post i dag, jeg skulle også motta. Noen syns sikkert det er teit å kjøpe filmer som er markert Disney nå som vi har fått Disney+, men enn så lenge har ikke denne strømmetjenesten fått lagt ut ALT av filmer og serier som den dyrebare plastikkrumpa deres sitter og gnir seg til, såååååå..
Stemmer det!! Portrett-modus er kanskje ikke det aller mest optimale hvis jeg vil vise frem mer enn bare mitt dåne-vakre ansikt. xD
De senere årene har jeg vært nokså flink til å vente på de forskjellige spillene jeg ønsker å bruke tiden min på. Spill flest ligger ikke akkurat på rundt 100-lappen slik som så mange filmer ofte gjør, og jeg har generelt blitt flinkere til å se verdien i å spare penger. Likevel.. Da det var tilbud på Assassin’s Creed Valhalla Ultimate Edition (til Xbox Series S/X) i desember, og jeg akkurat hadde fått inn mine skattefrie cash – ja så endte jeg opp med å svi av 900 og no.
Siden den gang har jeg brukt litt over 100 timer i dette GIGANTISKE vikingspillet, hovedhistorien ble jeg omsider ferdig med i går og så var det det store spørsmålet.. Har det vært verdt det?
Med en viss “fare” for at du nå straks ikke gidder å lese videre vil jeg likevel avsløre alt nå at JA! – det har vært verdt det. I hvert fall når det gjelder pengene. Ser i retrospekt at jeg kunne brukt noe av de tresifret antall timene annerledes, men selve kjøpet har jeg ikke angret et mikrosekund.
La oss ta for oss historien først. Den er ikke spesielt original, men den makter til tider å være engasjerende nok. Vi blir kastet rett inn i en vikingfest i Rogaland som skal vise seg å få en nokså dramatisk og brå slutt når byen blir angrepet av blodtørstige soldater. Midt opp i alt kaoset prøver det 9 år gamle barnet Eivor å flykte, men får i stede med seg avslutningen på voldsorgien hvor enden på sørgevalsen er at begge foreldrene blir brutalt drept.
Oh skjønne kjønn! Deretter slenges vi noen år frem i tid og Eivors kjønn har omsider blitt “faststemt” – AV DEG! Selv valgte jeg at “min Eivor” skulle være en kvinne, og det angrer jeg ikke på da jeg syns at den kvinnelige skuespilleren Cecilie Stenspil, kjent fra blant annet “Badehotellet”, har gjort en fantastisk jobb. Dog er det allerede har noe som irriterer meg litt..
Eivor er nemlig uavhengig av kjønnet man måtte velge norsk. Det er derimot IKKE Stenspil, eller Magnus Bruun som har stemmen til den mannlige utgaven. Både Cecilie og Magnus er nemlig danske!!.. Og mens vi er inne på Eivor. Dette er det første spillet i serien hvor du kan bytte på kjønnet til karakteren hele føkkings tiden. Nja, jo.. Man kunne for så vidt det i Assassins Creed Syndicate også, men den gang var det et tvillingpar man byttet på å være – IKKE en og samme person.
I det store og hele er dette bare en bagatell. Det er 110% frivillig om man vil bytte underveis eller ikke. Og hm.. Helt ærlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg drar frem dette som noe jeg er litt skeptisk til nå. Jeg kunne alltids ha skrevet “men det gjør spillet hakket mer useriøst!” – et argument som faller i grus tatt i betraktning at jeg i store deler av forrige spill red rundt på en enhjørning, at jeg i samme spill ELSKET det faktum at hovedpersonen etter hvert kunne falle fra 10 000 meter og ikke få en eneste skade selv om vedkommende landet rett på stein og.. Ja, nei. Jeg vet ikke. Ikke er jeg på noen som helst måte i mot kjønnsskifte i den virkelige verden heller, så igjen.. En mindre side av meg har litt lyst til å pirke borti dette, uten at jeg klarer å reflektere over hvorfor.
Bortskjemt drittunge i en ubisvær sandkasse Assassin’s Creed Valhalla er ikke et spill som bare er svært åpen for at du kan være det kjønnet du vil til en hver tid, det er er også veldig, VELDIG ÅPENT for at du kan gjøre bortimot “hva du vil” hvor du vil til en hver tid. Og plassen du har å gjøre alle disse tingene på er større enn den mest enorme hestkuken du noen gang kommer til å få se.
Spillet starter som alt nevnt i Norge, men forflytter seg til England etter noen timer. Bare plassen man får å boltre seg på i England er litt større enn det man hadde i forrige spill, Odyssey. Og området man får av lekeplass i Norge (Rogaland og Hordaland) er heller ikke akkurat beskjedent. I tillegg dukker det opp enda litt senere enda flere skuffer i den allerede enorme sandkassa, og.. Nei, dette er på ingen måte et lite, kort indie-spill.
Og nok en gang vil jeg nok virke litt smålig her nå. For det faktum at dette spillet er så MEGASVÆRT som det er, gjorde faktisk at jeg følte meg litt utmattet litt for tidlig. Jeg skal være så ærlig å innrømme først som sist at jeg lider til tider ganske betraktelig av OCD når det kommer til å kinda ville gjøre unna ALT som er. Det fikk jeg til etter ca 180 timer i “AC: Odyssey”, men denne gangen måtte jeg etter hvert bare bestemme meg for å ignorere alt det lille ekstra spillet har å tilby, og heller fokusere mer på historien.
Tja.. Eller skal jeg si HISTORIENE? For etter hvert som Eivor bygger opp seg og sitt for hevn så må (i mitt tilfelle:) hun først reise gjennom et dusin av små og store steder i England, og sørge for at flest mulig av de forskjellige byene ender opp med å bli hennes allierte. Og for at det skal skje må man gjennom fem forskjellige kapittel i hver.. minste… lille by/bygd. Og nesten vært eneste forsøk på å skaffe seg en ny alliert er som et eget spill i seg selv.
Foto: Ubisoft
Og ganske riktig. Ei heller på folk og fe er dette spillet av det fattige slaget. Noen av skikkelsene man møter på makter å være både gøyale og interessante, men dessverre syns jeg ikke de mer minneverdige bikarakterene representerer noe betydelig stort flertall. Det er nemlig ALT for mange skikkelser du må bruke så og så mye tid på underveis som rett og slett bare er der for å strekke ut tiden. Påfyll med andre ord – et ord som i bunn og grunn oppsummerer alt jeg måtte ha å kritisere spillet for, generelt sett.
Assassin’s Creed Valhalla er nemlig til tider for generøst for sitt eget beste. Misforstå meg rett. Jeg har ikke noe i mot enorme “evighets”spill i seg selv, men i dette tilfellet er det dessverre en del oppdrag og karakterer som rett og slett blir noe kjedelige og altfor forglemmelige i lengden. Og desto flere av disse oppdragene og skikkelsene jeg MÅTTE(!!) forholde meg til, desto mer begynte jeg å se frem til spillets ende. Og desto mer jeg gjorde det igjen, desto mer frustrert ble jeg da jeg innså at jeg fremdeles hadde igjen 50-40-30 timer + før “målstreken” var nådd.
Gullet i den grønnhvite skogen! Men jeg likte jo dette spillet, gjorde jeg ikke? JO!! Jeg likte det, og jeg liker det!! For til tross for at dette er en jævlig svær suppe med litt i overkant mye ekstrakrydder som strengt talt ikke tilfører smaksganene noen fornøyelig så er dette fremdeles et spillunivers det er GØY å leke i også.
Spesielt godt likte jeg alle raidene man KAN gjøre her. Man kan raide så og si hver eneste by (i England), og for en som vet å sette såpass pris på “litt” gladvold slik som meg, ja så er disse raidene nesten mer tilfredsstillende å gjøre, enn hva som burde vært lov. Og mens vi er inne på vold.. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror dette er det første spillet i serien hvor man kan hugge hodet av egentlig hvem man vil (av ikke-sivile fiender). Og ikke bare det; skilsmissekontoret for armer og bein jobber dessuten overtid!! 😍
Etter at man har raidet ferdig en by så sitter man igjen med en del ressurser som man kan bruke på å bygge opp sin egen by. Og også dette har jeg funnet en god del glede i selv om byggeprosessen ikke er mer avansert enn å løpe bort til et skilt, trykke på en knapp – og VIPPS så har man enten bygget seg et “hus” (eller museum), eventuelt oppgradert noe som sto der fra før av.
Ja.. Så vil jeg gå litt tilbake på det jeg nevnte tidligere om at det er fryktelig mye å finne og oppdage. For selv om jeg på et tidspunkt måtte ignorere alt som er tillagt av “det lille ekstra” gradvis mer og mer, så skal det absolutt sies at jeg VIRKELIG HAR KOST MEG med alt det spillskaperne har “gjemt vekk” også. Har man f.eks noen titalls podcaster man ønsker å lytte seg gjennom så er Assassin’s Creed Valhalla sånn sett det perfekte spillet å leke seg med i mens.
Jeg ser at denne anmeldelsen har begynt å nå en viss lengde, men før jeg sier meg fornøyd vil jeg gjerne legge til et par ting til, sånn apropos Norge. For selv om ingen av Eivor sine to stemmer er norske.. Og selv om man strengt talt aldri hører noen (selv i Norge) snakke norsk heller (i hvert fall ikke forståelig 2020-norsk, BORTSETT fra et og annet “SKALL/(SKÅL) her og der), ja så er det faktisk noen norske stemmeskuespillere med på laget likevel.
Og her vil jeg særlig benytte anledningen til å nevne Kåre Conradi som bl.a har stemmen til Eivors stefar, og Jeppe Beck Laursen som jeg faktisk har hatt gleden av å regissere i et par amatørfilmer jeg laget for en god del år tilbake, kanskje mest kjent fra Død Snø, Hotel Cæsar og Kill Buljo 2. Begge disse flotte skuespillerne har fått (minst) to roller hver, og Jeppe har blant annet fått æren av å være gi sin stemme til tordenguden Tor.
Foto: Ubisoft
Kort oppsummert: Valhalla er til for generøst for sitt eget beste, men når det er gøy så er det GØY med store bokstaver. Det at det endelig finnes et spill i serien som representerer Norge i den graden det gjør er veldig gøy, SELV OM nordmenn i dette universet ikke kan norsk. Jeg har kost meg mye med raidene, og titalls timer med skattejakt, og til tross for at jeg dessverre begynte å se på klokka litt for tidlig så ser jeg allerede nå frem til å kaste meg ut i oppfølgeren – med et aldri så lite håp om at kvaliteten da måtte seire enda litt hardere over kvantiteten.
Blogg.no har fått en god delnegativ kritikk de siste årene etter at de valgte å TOTALVRAKE sin gamle verktøykasse Blogsoft til fordel for WordPress – og mye av kritikken har absolutt vært på sin plass!
På en annen side.. noe har også vært litt ufortjent.
For det er heldigvis ikke slik at norges største bloggportal per dags er blitt en kirkegård fra a-å. Det finnes fortsatt en del positive ting med blogg.no, og fem av disse tingene tenkte jeg å ta for meg med dere her og nå.
I dag er omsider dagen kommet for at også jeg skal kaste meg på Tik Tok-trenden.. på Youtube.
Youtube Shorts er noe som (antageligvis!!) er kommet for å bli. Dvs. korte vertikale videoer, helst under 15 sekunder, men under et minutt er visst også lov. Selv har jeg enda litt å gå på når det gjelder å holde meg kort, så her har dere 35 uforglemmelige sekunder, kindvoff..
Ehm, å ja.. Og som vanlig er det sikkert greit å advare dere om KNUSKTØRR ORDSPILL-HUMOR herfra og til Joggistan! 😄
Ja så er vi omsider kommet til 2021. Og FOR et år dette skal bli!! Om det dog vil bli en realitet i positiv eller negativ forstand gjenstår selvfølgelig å se, men jeg har vektlagt mesteparten av min tro (også denne gangen..) på at dette til slutt vil vise seg å være et av de gode.
Og for å øke sannsynligheten ved å gjøre dette om til et år med masse mening, ja så gjelder det å sette seg noen mål. Men ikke bare det!! Noen regler er også kjekt.. For alt i alt er jeg min egen lykkesmed. Og lykke blir sjeldent smidd ved å bare sitte helt passivt og vente på at ting skal skje av seg selv.
Mål for 2021: – Finne meg et nytt sted å bo! – Være flinkere til å støtte lokale restauranter og generelt ting i Oppdal! – Komme meg ut av Oppdal igjen!! – Nå 500 abonnenter på Youtube!
Regler for 2021: – Ikke legge meg for tidlig hvis jeg ikke er trett, eller det er så og så kort tid siden jeg sist sov! – Kan jeg bruke speilrefleksen til å ta bilder til Instagram, bloggen eller what ever.. BRUK SPEILREFLEKSEN!! Og apropos Instagram; ikke legg ut typisk “my story”-content som vanlige poster!!! – Lag akkurat det jeg vil til blogg/youtube når jeg selv vil det!! Vil jeg lage fem videoer på rad, LAG FEM VIDEOER PÅ RAD!! – Bruk mindre tid på badet.. *kremt* do..
“Life is what happens to you when you′re busy making other plans.”
Foto: Disney/Pixar.
Når denne anmeldelsen av Disney Pixars “Soul”/ “Sjel” blir skrevet har jeg nok en gang greid å snu døgnrytmen over til den noe mer.. grøftede siden av veien. Årsaken til at dette igjen har skjedd er nok en gang hakket opp og fordelt over flere lag med ubeleiligheter. *kremt*
Én grunn er at jeg har begynt å gitt litt mer f. Gitt litt mer f i hva jeg bruker tiden min til. Gitt litt mer f i hvor mye tid jeg kan tillate meg å bruke på mobilen, på do, i tar-det-senere-land, og-bare-få-det-unnagjort-fortest-mulig-land.. 😝 Ja, og så har disse f-ene nå og da ført til at en og annen f har hoppet etsende tilbake og brent seg fast i min samvittighet ovenfor andre.. men også meg selv. Så har fokuset på hva jeg skulle gjort annerledes, og hva jeg gjør feil i livet atter en gang tatt så mye fokus at jeg på nytt har begynt å gi enda mer f igjen, og sakte, men sikkert mistet mer og mer kontakt med min indre sjel.
I “Soul”/ “Sjel” møter vi jazz-entusiasten Joe (spilt av Jamie Foxx). Joe jobber deltids som musikk-lærer for en gjeng unger som ikke akkurat ser ut til å brenne like sterkt for musikken som han selv. De aller fleste i klassen virker for å si det rett ut temmelig umotiverte, og tonene som utspiller er heller av den mer sure typen. Livet til Joe virker for det meste nokså trett og trist. Men så en dag får han en mulighet som potensielt kan oppfylle hans aller største drøm i livet. Og mer enn det vil jeg ikke si om filmens handling, da jeg ikke ønsker å røpe for mye.
I løpet av det første kvarteret var “Soul”/”Sjel” en film jeg var litt usikker på om jeg skulle få noe særlig ut av. Jeg tenkte at jeg satt med en film som ville gjøre noe ala det samme for jazz-elskere som “Cars”/”Biler” har gjort for de mer motor-frelste der ute. Jeg er ikke nevneverdig interessert i biler, derfor slet jeg også noe med å like “Cars”/”Biler” da jeg så den (første) filmen for en del år tilbake. Men i “Soul” er ikke fokuset på jazz så sterkt at det grenser over til det perverse. Joda, det er en del referanser til jazz og sort kultur, men til syvende og sist er dette likevel en mye bredere film enn som så.
For når alt kommer til alt så er “Soul”/”Sjel” en hyllest til selve livet, og en modig en sådan. For til tider så tar den oss med til et av de mørkeste krokene et menneske kan rote seg borti på livets såkalte landevei. Den toucher flere ganger innom betente tema som bl.a depresjon og ensomhet, og den gjør det på en så varm, klok og elegant måte at det det er bare å ta av seg hatten. Samtidig så greier den også å være jevnt over underholdende uten at det blir respektløst og useriøst.
Nok en gang har Pixar klart å lage et mesterverk av en animert film som ikke egner seg bedre for en bestemt aldersgruppe enn den gjør for en annen. Dette er en film for absolutt hele familien, men også for de som ikke har noen familie. Dette er en film til alle de som elsker og vet å sette pris på livet, samtidig som den i aller høyeste grad er en film for de som har falt mer utenfor, og sliter med å finne igjen livsgnisten.
Foto: Disney/Pixar.
Jeg vil gå så langt som å si at dette er den viktigste “barnefilmen” jeg har sett på veldig, veldig lenge. Den er en tankevekker, samtidig som den aldri blir spesielt pekefingerete av seg. Den tar enkeltmennesket ramme alvor, uten at den aldri blir for alvorlig. Den er stort sett aldri kjedelig, og i likhet med nesten hvilken som helst andre Pixar-filmer tror jeg også at dette er en perle som blir gradvis bedre og bedre for hver gang man ser den igjen og igjen.
Den er bortimot helt perfekt, og det faktum at den nå har kommet ut på tampen av et år som har vært så krevende og såpass tøft for så mange der ute.. “Soul”/”Sjel” kunne nesten ikke kommet ut på et mer passende tidspunkt. Og vet dere hva? Den er allerede tilgjengelig for strømming. Så gå gjerne inn på Disney+ med det samme – og unn deg en opplevelse du neppe vil glemme så lett, eller angre på for den saks skyld! 🖤
Det gjenstår sannelig ikke mye igjen nå før vi kan takke 2020 for sitt bidrag, og ønske et helt nytt og spennende år hjertelig velkommen.
Selv er jeg er neeesten helt klar til å skifte kalender igjen, men aller først er det én liten ting som gjenstår. For hvordan har det gått med de ni målene jeg satte meg for dette året?
Uten å spoile hele fasiten for dere, så kan jeg likevel skrive såpass som at.. Jeg har heller ikke i år fått gjort alt. Men 98% av de målene jeg ikke har nådd, har jeg ikke nådd fordi… Korona. Skal likevel til syvende og sist si meg veldig fornøyd likevel. For selv om 2020 ble et år hvor mange planer ikke ble noe av, ja så har jeg likevel fått til, og oppnådd “et og annet” fordi om 😀
1. Nå 300 abonnenter påYoutube – Det begynner å bli noen år siden nå at jeg opprettet kanalen, og begynte å bruke den (noen (Martine) lunde) jevnlig. 10 år siden er det, veldig snart 11, siden jeg for alvor begynte å lage og laste opp content, og tja.. Det har gått litt opp og ned.
Ganske lenge har det gått mer i kvantitet fremfor kvalitet, jeg har i perioder fokusert veldig negativt – laget mye innhold som ikke en gang jeg selv har vært særlig keen på å følge verken da, og enda mindre nå. Og ja, jeg har i litt for mange år lastet opp litt for mange videoer som på flere vis ikke har vært like bra.. Så har det heller ikke hjulpet at jeg har vært veldig inaktiv i lengre perioder.
Men de senere årene har ting snudd mer og mer til det gledelige. Jeg har brukt lengre tid på hver video, samtidig som jeg i stadig større grad har fokusert på å gjøre noe positivt, enn negativt. Og når jeg først har fokusert på det mer “negative”, ja så har det vært med med et viss glimt i øyet, eller i det minste mer konstruktivt enn tidligere.
Og i høst skjedde det – målet om 300 abonnenter ble endelig nådd!!
2. Nå 300 følgere på min“private” Instagram – Når det gjelder Instagram har jeg fremdeles litt å gå på. Jeg har i skrivende stund 278 følgere, som jo er noe mer enn jeg hadde i januar (husker dog ikke hva jeg satt med da), men likevel.. Ikke 300.
På en annen side trives jeg med det jeg har nå. Jeg har ikke tatt Instagram like seriøst som jeg “burde” hvis jeg skulle hatt større sjanse til å klare dette. Det er i år som i fjor blitt lagt ut flere bilder på selve siden min, som heller hadde passet bedre på “Instastoryes”, og det faktum at kanalen min er så “generell”, at jeg ikke har fokusert på et mer spesifikt tema/interesse.. Ja, dere skjønner.
3. Delta i et Paradise Hotel-event – I disse *host-host, kremt, host*-tider ble det visst fint lite fest og sånn på meg i år også, gitt! 🦋
4. Reise til Trondheim – Heller ikke skjedd. Jeg vurderte det i sommer, men jeg “turte ikke” etter at jeg hadde gått litt hardt ut mot folk som unnet seg “unødvendige” reiser hit og dit. Hyttevesenet, etc. etc.. Så for å IKKE falle uti dobbeltmoral-gryta har jeg valgt å holde meg i Oppdal hele 2020.
5. Stikke innom ei erotikk-sjappe – Fremdeles fint lite med erotikk-sjapper i Oppdal er jeg redd (nei, det er jeg ikke), så med tanke på det jeg allerede har penetrert meg innpå på nummer 4 og 3, såå..
Jeg får heller ta med meg dette målet videre inn i 2021. For nå som vaksinen er her, så får vi bare krysse munnbind og tørkeruller på at det blir mer aktuelt med fritidsreiser igjen snart, og daaaa skal dere ikke se borti fra at et eller annet småkleint innlegg fra f.eks Kondomeriet.
6. Bli en bedre tur-planlegger – Jeg har som nevnt over ikke reist noe i år, og jeg har heller ikke planlagt noe særlig, annet enn at jeg har fortsatt med å overføre litt penger på reisekontoen 😇
7. Lese minst to Stephen King-bøker – Da året lå og smilte som en nyfødt baby-Yoda begynte jeg veldig beskjedent på 22.11.63. Den desidert tyngste boka (på alle vis) siden jeg tvang meg gjennom alle Ringenes Herre-bøkene for 18 år siden, men jeg kom meg gjennom det også, til slutt.
Og like etter fikk jeg også lest “Firestarter”, etter et heldig funn hos Bookis.com.
Syns for øvrig fortsatt det er litt “gøy” at førstnevnte bok ligger på 880 sider, og sistnevnte 440, sånn i og med at.. 🤓
8. Involvere minst tre venninner i mine videoer – I fjor var jeg skikkelig dårlig på å involvere det ikke-herrelige kjønn i mine video-produksjoner. Jeg hadde en kvinne bak kamera til å forevig gjøre ca. 5 minutter av en volleyball-kamp jeg veldig plutselig skulle delta i, men ikke noe mer enn det.
I år har jeg derimot involvert fem supervidunderlige damer i mine produksjoner, hvor fire av de har vært foran kamera, og ei har bidratt til litt voice-over.
9. Slutt å sløse penger på strømme-tjenester jeg ikke bruker – Jeg har helt klart blitt flinkere på dette nå enn før. Men fremdeles har jeg et viss forbedringspotensialet. Så jeg har ikke sluttet med dette sløseriet fult og helt, men jeg er på bedringenes landevei!
Hvilke mål hadde dere satt dere for 2020? 😊 .. noen som har satt seg mål for 2021 alt? … eller 2022? … 2023??
