Det kan være at jeg har feil, men jeg sitter med inntrykket om at de aller fleste først og fremst forbinder 2020 med frykt og hat, virus, kansellerte planer, og den ene nedturen over den andre.
Og kanskje vil jeg ikke klare å snu denne tankegangen hos noen som helst. Likevel ønsker jeg å sette et lys på (noe av) det som har vært positivt i år også.
I det som kanskje blir den aller siste videoen fra meg i år (vil ikke si noe for sikkert denne gangen da jeg hadde så alt for lyst til å lage mer både til Youtube, blogg og Instagram etter at jeg offisielt gikk ut og erklærte “ferie” i midten av desember i fjor… 😅) så har jeg laget en aldri så liten liste over 6 ting som i hvert fall har gjort meg ganske glad og fornøyd dette året.
Og akkurat som bloggen er også denne listen litt “fullstendig kaos”. For jeg har tatt med et og annet som først og fremst gagner mest meg selv, men jeg har også strukket lakenet sånn at det finnes et og annet mer intersokkelalt der også.
Og som en aldri så liten “julebonus” får dere ikke bare EN liste fra meg nå, men TO. For helt avslutningsvis går jeg nemlig gjennom de fem videoene fra min Youtube-kanal som jeg selv er mest fornøyd med fra året som snart har gått. Og hvem vet.. kanskje tar jeg dere ørlite “behind the curtain” i samme slengen 😄 Hvis det er lov å si..
Her sitter jeg nok en gang i min litt slitne sofa, og formen er slettes ikke så verst. Jeg har nettopp fått i meg frokosten, og unnagjort en rekke ritualer som jeg ikke skal kjede leserne mine med å ramse opp. POENGET er uansett – jeg har det greit-ish. Jeg føler meg ikke deprimert, og energien er så bra den kan være, etter forholdene.
Slik har det dog ikke alltid vært. Spol 11 måneder tilbake i tid, og formen, humøret, ja ALT var temmelig annerledes.
Januar 2020.. 🥺
Jeg hadde akkurat lagt bak meg et år som hadde gått over all forventning, og ved nyttårsskiftet så jeg frem til et enda bedre år. Men så begynte ting å gå nedover.. Nattesøvnen og energien på dagtid var blitt merkverdig dårligere, og med dette forfalt også livsgnisten, og humøret mer, og mer.. Og mer.
Hvorfor var jeg plutselig i så dårlig fatning? Ikke bare var jeg konstant trett, men jeg hadde også episoder hvor det føltes ut som sjela fadet ut av kroppen. Som at jeg i sosiale settinger, f.eks på butikken brått slet med å huske selv de mest dagligdagse ord og uttrykk. Og jeg som vanligvis var så snakkesalig kviet stadig meg mer og mer for så små ting som å gå i kassa for å betale for meg. Og ikke bare i frykt for kleine smaltalks og pinlig stillhet, men hva om også pinkoden plutselig ble glemt? Igjen, jeg hadde tross alt begynt å slite stadig mer og mer med å huske hvordan man snakker med folk. Ord som “leverpostei”, “Instagram”, “fjernkontroll” og “bærepose” kunne plutselig ta meg 5-10 sekunder å huske på. Og alt dette mens sjela mi svevde fortvilet utenfor kroppen. Ville så gjerne at kroppen skulle si noe, gjøre noe. Men klarte bare ikke å finne veien inn igjen. Og kroppen, hodet klarte stadig ikke gjøre noe, annet enn å så vidt eksistere.
Var jeg blitt dødssyk?Hadde jeg fått SLAG? 😥 Dette var tanker som ganske tidlig begynte å surre rundt, og det hjalp ikke akkurat på skjelvingen og angsten som allerede føltes ganske høy #morgenkaffe.
Det hadde jo ikke vært helt utypisk egentlig. Jeg hadde akkurat oppfylt et av mine største ønsker i livet året før. Jeg hadde endelig turt å ta turen ned (alene) til Oslo, og nå sto gud som jeg egentlig ikke tror særlig på og skriver mine aller siste manus før han trekker meg tilbake, gjør en liten vurdering på om jeg skal få slippe inn himmelporten, før han så kommer på alle gangene jeg har vært ulydig og ikke fulgt hans instrukser, og jeg som så veldig mange andre ender opp som “skrot”.. aka. Satans nye sexslave. <3
Det ble kanskje litt vel dystert her nå? Vel.. La oss så spole litt frem igjen, tilbake til real-time.
10. desember 2020.
Formen nå er som nevnt ikke så verst. Seff, jeg kunne vært bedre trent og fremdeles hatt et bedre kosthold, men jeg har det ikke i nærheten så kjipt nå som da året startet. Så.. Hva var det egentlig som feilte meg i januar-måneden? 🤔 Jo, først og fremst så kan man vel si at man helst burde være noe forsiktig med hva man skrur soveroms-ovnen på når man sover, eller sånn generelt egentlig. Har man på for mye varme blir man fort veldig dehydrert, og dette var bare en av flere ting jeg gjorde feil den gang da.
I tillegg hadde jeg på dette tidspunktet en greie med at jeg skulle starte dagen med å lese et eller to kapitel i en bok. Og i retrospekt ser jeg nå at det var ganske lite klokt av meg å starte dagen så lite uthvilt, forså å slite meg selv enda mer ut ved å tvinge meg til å lese eks antall sider i en bok – som btw heller ikke var blant de mest lettleste bøkene der ute – før jeg så tar og står opp.
Og sist, men ikke minst.. Kalde dusjer er undervurdert!!!! Jeg har lenge hørt folk si “unn deg en kald dusj om morgenen, det gjør underverker!”. Men jeg har som oftest bare tenkt at det er ganske begrenset hvilken effekt det kan ha. Og desto mer sikker jeg på et tidspunkt ble på at jeg snart skulle begraves likevel – hvorfor bruke mine siste patetiske uker på å ha det ubehagelig i dusjen?..
Så ja. Her sitter jeg altså. Livet er ikke lengre så ille. Klart, noe er det jo, men jeg tenker at dette innlegget har fått nok mørke nyanser nå, så jeg får heller spare resten av de mørke fargestiftene mine til senere anledninger. LIVET ER IHVERTFALL GANSKE OKEI OM DAGEN!! 😅 Soverommet er ikke lengre ei badstue, jeg sørger for at jeg ihvertfall har spist en god porsjon frokost føøøøøør jeg slenger meg ei bok oppi fanget, og kalde dusjer er faktisk ganske digg – når man først har klart å venne seg til de.
Så var omsider to av totalt fire Hotel Cæsar-bøker ferdig lest. I mai fikk jeg huket tak i den første i serien, “Ninni – Lillesøster og eskortepike” og jeg koste meg greit gjennom den da den bydde på akkurat den dose underholdning og spenning som jeg vanligvis har forventet å få servert fra Cæsar-universet, mens (tv-)serien enda pågikk. Dessverre har det gått litt mer trått når jeg i det siste har prøvd å kommet meg gjennom boken om Juni.
“Juni – tyven, tyven skal du hete…” (skrevet av Liv Margareth Alver) starter ganske rolig og fredelig på slutten av 70-tallet. En spent og ung Juni sitter på toget fra Oslo til Bergen, og hun grugleder seg til å starte et helt nytt liv. Det er på høy tid å vise sin noe konservative og mannssjåvinistiske far (Georg Anker-Hansen) at kvinner kan duge til mer enn kjøkkentjeneste og sengesprell. Juni skal opp og frem i verden, og satser på å gjøre sitt aller beste i økonomi-fag på Bergens handelshøyskole.
Jeg nevnte akkurat ord som “rolig” og “fredelig”. Og på sett og vis er dette ganske beskrivende for en god del av bokens 256 sider. Særlig de første 50-60 sidene går ting veldig slo-mo. Og med mindre du er en av de som har et litt over gjennomsnittet romantisk forhold til Bergen by, og generelt trives greit i det nostalgiske hjørnet, ja så er jeg redd denne boken vil virke litt i kjedeligste laget nå og da for ganske mange.
Bildet er tatt fra tv2.noBildet er tatt fra tv2.no
For det er en del skildringer av hvordan Bergen angivelig skal ha vært på 70/80-tallet. Selv har jeg vært i Bergen flere ganger, og jeg er en av de som har et noe romantisk forhold til denne byen, så jeg tok meg heldigvis i å finne noen av disse skildringene litt koselige, det fikk meg til å kjenne litt ekstra på savnet. Men når det igjen er nevnt så var det til syvende og sist av litt andre årsaker jeg likevel valgte å kjøpe denne boken.
Og dessverre så er ikke handlingen vi blir presentert det aller mest spektakulære heller. Noe jeg stiller meg litt undrende til. For 1. da boken ble utgitt (høsten 1999) manglet det ikke akkurat på skandaler og dramatikk i tv-serien “Hotel Cæsar”, heller tvert om. 2. Både boken om Ninni, og boken om Juni foregår begge før tv-serien starter, så begge har det samme utgangspunktet at man på forhånd gjerne vet hvor de forskjellige skikkelsene vil ende opp, og ikke. Likevel maktet førstnevnte å holde meg hakket mer på “pinebenken”, enn sistnevnte.
Men misforstå meg rett. Det er ikke slik at boken om Juni er fullstendig tappet for drama og intriger. For vi blir etter hvert presentert for et trekantdrama som jeg kjenner jeg er ganske glad for å ikke ha vært oppi selv. Men skal man virkelig sette pris på dette trekant-dramaet bør man enten være en enda større Cæsar-fan enn meg selv, ELLER så bør man ikke kjenne til utfallet av denne historien på forhånd i hele tatt – slik man gjerne gjør ved å ha sett de aller første sesongene. Og selv om man går inn helt blankt så tror jeg likevel samtlige romantikk-lesehester vil finne denne romanse-trekløveren litt.. Off. I kjent Cæsar-stil er utroskap et av ingrediensene også her. Forholdet blir til slutt avslørt, og dessverre så skjer det fint lite etter at sannheten en dag kommer frem. Det skuffet meg litt, selv om jeg var litt forberedt på det med tanke på.. ja, igjen. Ting som skjer noen tiår-senere på tv-skjermen.
Skulle ønske det var alt jeg hadde å utsette på den, men det er dessverre en ting til jeg vil legge til. Boka føles til tider nokså rushet. Mens Juni f.eks sitter og nyter studielivet på skolen en dag på de første fem linjene på en side, så sitter hun plutselig på en klubb med en eller annen 2-3 uker senere, mens du som leser fremdeles er på samme side. Og forfatteren har som oftest ikke tatt seg bryet med å dele opp sånn at det er noe “pusterom” i mellom heller. Plutselig er vi her, og vips så var vi der! Dette var aldri noe som ødela, eller som bidro til at jeg kom helt ut av det, men det gjorde likevel at jeg til tider ble litt forvirret, og måtte lese gjennom de forskjellige punktene en gang ekstra for å faktisk henge ordentlig med.
Bildet er tatt fra tv2.no
Men sett bort ifra alt jeg har skrevet til nå så er “Tyven, tyven skal du hete..” en helt ok bok å slappe av med. Skulle du komme over den billig på et eller annet loppemarked, så gi den gjerne en sjanse. Men med mindre du er litt over gjennomsnittet Cæsar-fan sånn som meg, ja så vil jeg fraråde å bruke 150++ kroner på den på f.eks Finn. For så spennende og interessant er dessverre boken om Juni Anker Hansen altså ikke.
Det er selvfølgelig lett for meg som fan å sitte utenfra og være etterpåklok, men når man først skulle skrive en bok om Juni Anker Hansen, så tror jeg langt flere ville fått mer ut av, og husket bedre en bok som tok for seg hennes vei ned i alkoholismens avgrunn. På sett og vis så er det også litt det denne boken også er da vi får et greit innblikk i hvor ensom hun føler seg i verden med lite venner, en far som absolutt burde sett og støttet henne bedre, og etter hvert et kjærlighetsforhold som er ganske giftig og ødeleggende på flere hold.
Det jeg mener er.. Jo, boken tar absolutt opp sårbare tema og konflikter, men den dykker ikke like langt ned i avgrunnen, som det jeg mener den hadde tjent bedre på å gjøre, og derfor ender opp som en helt gjennomsnittlig, midt på treet kiosk-roman.
Eller.. Vet dere, dette blir den eneste gangen jeg kommer til å korrigere meg selv i dette innlegget, for jeg har faktisk rett i 99 % av det jeg skriver og gjør.
For strengt talt er ikke dette en god morgen. Noen vil kanskje ikke si det er morgen heller, men det er ignorant sagt i forhold til de som bor på andre siden av kloden – altså 97% av verdens befolkning. Dette er fakta jeg har hentet fra en nettside jeg kom over her forleden. Husker ikke helt hvor, men det er ikke viktig. Dere får søke det opp selv om det er så viktig. Jeg er tross alt ikke pappan deres heller.
TA LITT ANSVAR FOR DERE SELV!! Jeg var i en klesforretning i dag for å kjøpe sokker til min venn Aylar da jeg ble tilbudt å kjøpe med noen brodder mens jeg først var der. Stakkar han som sto bak kassa gjorde bare jobben sin, så jeg skal ikke skrive noe mer om han. Men jeg syns likevel det hele er så drøyt at jeg har nesten ikke ord.
Bildet er hentet fra pixabay.com
Jeg telte rolig til ti, og sa nei takk!!!!! Vet dere hvorfor jeg sa det?? Fordi brodder ødelegger samfunnet vårt! Noen tenker kanskje at brodder er noe av det mest uskyldige man kan eie, og noen ytterst få av dere er blitt hjernevasket til å tro at brodder har en praktisk funksjon også. Til dere som tror det – nå må dere faen meg våkne opp altså.. Alt brodder gjør er å sørge for at dere går treigere.
Det hemmer dere, rett og slett. Ja, som jeg skrev i ste.. Det gjør simpelthen at dere går saktere. Faktisk. Ikke hindrer det oss fra å falle på noe såkalt “glatt is” heller. Ja, ikke er det noe særlig glatt engang. Joda, jeg vet at det er noen av dere som innbiller dere det.. Men jeg lover dere – alle tankene om at det innimellom er glatt ute om vinteren er ren og skjær, ondspikket propaganda(!!) fra butikkene for å få dere til å bruke penger dere lett kunne spart, og brukt på noe helt annet.
Jeg skal ikke nekte for at jeg har falt et par ganger opp gjennom på vinterstid. Men det har KUN med at jeg har på meg for mye klær. Og der jobber jeg med meg selv. For det med klær er også bare propaganda fra ende til annen, et sørgelig konsept jeg dessverre ble hjernevasket med fra jeg var pitte liten. Men nå har jeg begynt å innsett at det bare er tull det også, og jeg driver for tiden og avvender meg selv, sånn at jeg forhåpentligvis har sluttet å bruke klær fult og helt innen noen måneder. For verken klær, eller brodder er naturlig!! Det er bare noe tull butikkene har funnet på for å tjene penger på uvitende folks uvitenhet!!
Dette kan kanskje være litt vanskelig for enkelte å tro, men samtlige butikksjefer rundt om kring i verden, også i Norge, er medlem av en stygg, ufin sekt som ikke har noen andre hensikter enn å gjøre sånne som oss lutfattige. Sannheten er at hun hyggelige sjefen på nærbutikken der du holder til er et utspekulert hespetre. En kalkulerende, slemautist.. Og dere vil kanskje ikke tro det, men 83 % av verdens befolkning er faktisk kalkulerende, slemme autister, som holder til i en kjeller, og som jobber med å analysere og spekulere helt vilt på hvordan de kan utrydde oss alle ikke-autister ved å ta fra oss pengene våre på å lure oss til å bruke de opp på idiotiske ting som brodder, klær, hjelmer, kne”beskyttere”.. Ja dere skjønner.
88% av verdens befolkning er det som har autisme. Aylar er en av den veldig beskjedne 2%en som ikke er like ond og kalkulerende. Så akkurat han kan dere stole på nå og da (jeg mener, gutten tror jeg fremdeles på pisset om at både klær og brodder har noe for seg stakkar, og akkurat han har jeg bare ikke hjerte til å skuffe siden jeg vet han har ønsket seg de rosa enhjørning-sokkene på Kubuss så alt for lenge..), og meg MÅ dere stole fullt og helt på – hvis ikke vil det gå dere svært, svært ille.
Så jeg sier det igjen. Ta av dere de dumme broddene. De skviser og ødelegger føttene dere, og bidrar til at føttene deres vil slutte å virke sånn at dere vil havne i rullestol om noen år, samtidig som de gjør at dere GÅR TREIGERE grunnet at de er alllllt for tunge!! Det er på tide at alle sammen skjønner dette, før det er for sent!! Og SLUTT å ta på dere klær. De tynger og hemmer dere de også. Det er disse to tingene i samfunnet vårt, og de UTELUKKENDE som har skylden i at dere faller når det først har blitt vinter.
Ja, greit.. Noen vil sikkert klare å falle og slå seg forderva uansett. Men dette er noen stakkars ulykkesfugler som lever på lånt tid uansett. Og akkurat disse menneskene gjør det ikke så mye om bare holder seg gjemme og lar oss andre mer vanlige mennesker få leve i fred, UTEN å måtte leve i frykt for hva deres uheldige vesen kan klare å gjøre. Som han idioten av en snekker som klarte å skjære seg i tommelen i dag morges sånn at jeg som ikke tåler blod så godt svimte av på vei til jobben, og derfor ikke rakk å stikke innom Elleven7 for en kopp kaffe, men heller måtte nøye meg med den sure kaffen på jobben.. Må den snekkeren (som bare gjorde jobben sin, og ikke kan noe for sin medfødte klumskap), og alle andre kløner der ute snart få et piano i hodet sånn at alle vi andre kan leve livene våre i ro og fred.
Med vennlig hilsen deres store og allvitende Farri Jappesønn <3
På Finn gjorde jeg forleden et aldri så lite kjøp av nytt “kjæledyr”..
Som barn ønsket jeg meg nemlig en furby – DET har skjebnen nå gitt meg, og det er med noe blandede følelser jeg nå skal vekke den til live i det jeg setter i batteriene. For.. aller.. første.. gang! 😅
OBS-OBS!: Må forøvrig advare mot pittelitt creepy og “upassende” scener..
De siste dagene har for å si det rett ut vært noe tøffe. På skalaen over de aller verste periodene i livet kommer de heldigvis ikke såååå høyt oppe, men likevel.. Jeg merker at ting har begynt å stramme seg til igjen her nå.
Alt sammen startet da jeg fikk beskjed for snart to uker siden om at det vil bli holdt en viss årlig fest her igjen nå på lørdag, som igjen vil bety en del støy. Høy musikk, roping. Ja, alt som jeg snakket om i den videoen jeg postet i går.
På en nokså så betydelig måte er dette et fremskritt fra tidligere. For tidligere år har festene bare begynt, uten at jeg har fått noe forvarsel i hele tatt. Men tidligere i vår tok jeg en prat med en av naboene, hvor jeg forsøkte å forklare min situasjon litt, og sa at det ihvertfall hadde hjulpet noe på med tid til å forberede meg i fremtiden – og det har jeg jo fått nå! 🙂
Med andre ord vil ikke lørdagens fest komme som et “sjokk” på meg som det har gjort før. Jeg trenger ikke lengre bekymre meg for at disse festene skal ødelegge totalt for noe jeg har planlagt å gjøre hjemme selv denne kvelden, for nå som jeg vet om det, ja så dropper jeg selvfølgelig å legge noen planer som helst, annet enn at jeg har vurdert å snu døgnet slik at jeg blir så trett såpass tidlig at jeg føler meg dautrøtt allerede i 17-18-tiden, og kanskje, muligens, med litt hjelp fra øreproppene kan sove frem til marerittet er over.
Jeg har også tenkt en del på å overnatte hos noen. Hadde det ikke vært for covid19 så hadde jeg lett turen over til noen i Oslo, Bergen eller kanskje Vigrestad denne helgen. Det kommer jeg ihvertfall helt klart til å gjøre i fremtiden – så fort Norge er et tryggere sted å fare rundt i, kontra hva det er nå.
Men enn så lenge så føler jeg på ingen måte at jeg kan det. Og jeg har ingen andre steder jeg føler jeg kan være i Oppdal heller nå. Jeg har tenkt og tenkt. Dette har holdt meg våken om nettene, gjort at jeg har ligget mye våken og grudd meg, tenkt og tenkt, og grudd meg.. Om og om hverandre. Men slik jeg ser det nå så ser det ut som jeg er “tvunget” til å være hjemme lørdag kveld. Eventuelt gå en veldig lang tur fra et tidspunkt jeg ikke vet når starter, til et tidspunkt jeg ikke vet når slutter.. Vi kan fort snakke 4-5 timer. Som igjen fort vil føles som 12.
Så yess.. Jeg sliter en del med å holde motivasjonen, livsgnisten og moralen oppe for tiden. Og det hjelper heller ikke at jeg igjen har begynt å høre sånn middels høy musikk flere dager på rad nå heller. Langt i fra på et slik festnivå som det nok vil bli på lørdag. Men likevel nok til at jeg med min asperger sliter med å fokusere på noe som helst annet når det først står på, og tappes for energi og godt humør rimelig kvikt.
I dagens nye video tar jeg for meg fem ting som fort blir ekstra utfordrende og tøft, ja rett og slett ekstra vanskelig med aspergers syndrom.
Fem ting som gjerne ikke trenger være noen sak i hele tatt for mange ikke-autister, men som brått kan vise seg å være et sant HELVETE fra en annen underverden for vi som befinner oss i spekteret! 🤯
Hvilke av disse fem punktene strever du selv mest med? Har du autisme, eller kjenner du noen som er i spekteret? 😊
Det er ikke sikkert at alle har fått det med seg, så derfor skal jeg nå informere kjapt om tre ting som har ankommet butikkene i høst… forså å fordufte igjen. Og jeg velger å starte i det små. Sony og Microsoft har nylig sluppet to nye konsoller hver – Sony har sluppet to playstation 5-konsoller, hvor en av de er heldigital og hvor den andre støtter både disker og nedlastbart innhold. Og så har Microsoft kommet med en ny Xbox, som også er å finne i to utgaver på akkurat samme viset.
Men ikke togvraket stopper ikke der. Den aller største nyheten av dem alle er den nye saften til Fun Light med smak av julebrus. Jeg var så heldig å få kjøpt meg ei flaske tidligere denne måneden før den så ble “sporløst” borte. Og det samme har også skjedd med de to mindre, mer ubetydelige spillkonsollene.
Eller det vil si.. Ikke helt. De er vel og merke ikke å finne i “vanlige butikker” lengre, men som med alt annet som er “hard to get”, er det som vanlig ETT sted man ALLTID kan regne med. garnFinn.no.
Slapp av, ro dere ned!! Jeg kan høre skrikingen helt her fra jeg sitter nå.. Det er nemlig et lite hakekors.. Og det er at.. Vel, det KAN tenkes at samtlige av annonsene på Finn er pittebitte litt dyrere enn majoriteten der ute streeeeeeengt talt har råd til. 😅
Og la oss igjen ta de mindre, og mer ubetydelige spillkonsollene som de færreste av oss faktisk bryr seg om først. Originalt ligger de på rundt 5000-6000 norske, deilige kroner. På Finn derimot er det nå en rekke som selger disse konsollene til 10 000 kronasjer. Syns du det hørtes mye ut? Vel.. Smak på dette her.. 50 000!! Ja du leste riktig, og nei jeg kødder ikke med snabelen din. Det er noen der ute som prøver å ta seg ekstra godt betalt, meeen igjen.. Vedkommende som har lagt ut den dyreste annonsen jeg har sett hittil tilbyr hjemmelevering – så da antar jeg det er greit, da alle vet at drivstoff tross alt ikke er gratis det heller.
Ah, endelig er jeg ferdig med å skrive om de drittkonsollene.. La oss nå fokusere litt mer på den safta. Er litt usikker på hva den koster/kostet i butikkene, men si 25/30 kr typ. Nå som de også er så og si utsolgt overalt, og det er usikkert om de vil være mulig å finne i “vanlige butikker” igjen før i 2021, ja så er det nå en del private som tilbyr julebrussaft til rundt 350 kr – som det virker som de aller fleste av julebrussaft-selgerne har lagt seg på nå.
Joda, også er det noen som prøver å strekke nissebeltet litt ekstra stramt ved å summere det hele opp til 1500 kroner per flaske, så igjen.. Også i saft suses verden er det de som virkelig vet å leske seg stort.
Hva syns så lille meg om denne “trenden”? 🤨 Hmm.. Jo, akkurat som en partert tenåringsgutt midt i mørkeste regnskogen er også jeg litt delt. Jeg syns.. Og nå skal jeg legge fra meg ironi-macheten en liten stund.. Jeg syns helt oppriktig at de som har kjøpt en haug med konsoller, og flasker med saft KUN for å tjene skamløst på det etterpå.. At akkurat disse menneskene kan gå og sniffe en god dose med salt og pepper.. Men når det kommer til de som opprinnelig har bestilt/kjøpt en flaske/konsoll for å ha selv, men som i ettertid lest artikkel ned og artikkel opp om at produktet er så og si “mission impossible” å få tak i for resten av oss.. De som egentlig mest vil beholde sin saftflaske/ Xbox Series S/X /PS5 selv, men som likevel har valgt å legge det ut på Finn til noen gryn ekstra.. Ja de har jeg faktisk ikke (lengre) noen problemer med.
Gikk her forleden det skrittet med å selge 80% av såpesamlingen min i håp om å få råd til en ubrukelig PS5 – nå til ingen nytte!
Syns ikke det er sååå ille med å tenke på de som faktisk kjøper til blodpris heller, men når det igjen er sagt syns jeg disse er hakket verre for å være ærlig – for det er jo i bunn og grunn de som tillater, og gir selgerneet signal om at det de gjør er “greit”!!
Det er først og fremst de som har kjøpt opp kun for å selge videre, som jeg virkelig unner å nyse masse sterkt påskekrydder denne jula. Med mindre familien deres sitter nappet uten noe kid-nummer på en kald og dyster låve fylt av enda griskere rotter som skotter og skotter.
Jeg bare ELSKET, ELSKET, ELSKET PS3-spillet Alice: Madness Returns da jeg først fikk spilt det for noen år siden. Og nå er det (forhåpentligvis, dere vet.. korona) ikke SÅ lenge til oppfølgeren Alice: Asylum kommer ut – og som jeg gleder meg!! 😊
Rett før helgen så dukket omsider den nokså eksklusive Alice: Dear Insane Children-kalenderen (for 2021) opp i postkassa mi, og det er nettopp DEN jeg tenkte vi kunne bla litt i, og se på sammen nå ^^
Og om det skulle være noe nå som skulle få lyst til å kjøpe den, så ville jeg vært urimelig rask – og gjort det her!
Jeg er overtroisk litt nå og da, det skal jeg ærlig innrømme. I går var det fredag den 13. og lenge så det ut som jeg skulle unnslippe. Fikk snap fra ene bestevenninna mi som var litt pist på en fugl som hadde bæsjet ned der hun akkurat hadde vasket ferdig på jobben, og jeg tenkte i mitt skurrete sinn; “så heldig jeg er i dag som slipper”.
Spol nå tiden frem til kl. 11.11 i dag “tidlig”. Det har blitt lørdag, datoen er den fjortende, og jeg skal møte min bror på Rema om noen timer. Men jeg vil ligge litt til. Det er jo tross alt ikke sånn at jeg føler meg noe spesielt trett, så det vil helt sikkert gå fint. Jeg har gjort dette flere ganger i det siste, og det har stort sett gått helt fint. Stort sett.
Klokken blir stadig mer og mer, det har stadig blitt lengre siden jeg slo av alarmen, men på et tidspunkt får jeg det for meg at det kunne vært lurt å sjekke hva klokken er blitt her og nå. Den er 13.27!! 😱 Avtalen med min bror på Rema er 13.30. Jeg har ingen sjans i verden til å stå opp, kle på meg, vaske meg, og deretter komme meg til butikken til da. Om jeg så hadde kledd på meg i rekordfart, og styrtet ut uten å vasket meg eller noe, og bare løpt det raskeste jeg kunne hadde jeg fremdeles ikke kommet frem før rundt et kvarter etter avtalt.
Så jeg sender en sms hvor jeg forklarer hva som har skjedd, og skriver at han bare kan komme rett bort til meg i stede – døren er ulåst (om 2-3 minutter).
Heldigvis er min bror av den mer tilgivende typen, i hvert fall sammenlignet med meg, så dette er i det store bildet ingen sak. Jeg kaster meg i dusjen, og akkurat i det jeg er ferdig med å tørke og kle på meg så hører jeg at ytterdøra går opp og han er kommet.
Litt lys, og akkurat ikke nok med varme Alt i alt ble det som det pleier – et veldig vellykket og hyggelig besøk. Men det skulle selvfølgelig poppe opp en liten utfordring til. Etter en stund så spør Tørris meg om han kan låne ullpleddet som ligger på sofakanten da han fryser litt. Jeg svarer at det kan han selvfølgelig få, i tillegg som jeg bestemmer meg for å tenne opp i vedovnen som jeg stort sett FREMDELES ikke fyrer noe særlig i, selv om jeg per dags har mer enn nok ved på ganske lenge. 😅
Jeg legger i ved, avispapir og opptenningsved på samme måte som jeg alltid har gjort. Tenner på avispapiret og.. etter kort tid så slukner det. Jeg legger i litt mer papir, prøver på nytt.. papiret brenner opp. Og så fort papiret er borte.. så er gnisten også borte.. Prøver en siste gang.. samme resultat.
Vanligvis pleier jeg å fyre opp med sånne tykke fyrstikker. Sånne som gjerne brenner i 10 minutter. De har jeg dessverre gått tom for, så de tynne, lange fyrstikkene mine.. De klarte simpelthen ikke å gjøre jobben. Så etter tre forpinte forsøk ga jeg meg, og bestemte meg for å heller skru opp varmen på den elektriske ovnen noen hakk i stede.
Men som nevnt tidligere – alt i alt ble det en veldig hyggelig og bra dag likevel. Og bare sån for å fokusere enda litt lysere på det. Jeg hadde en drittdag forrige uke (og den var nokså dritt sammenlignet med i dag), og jeg hadde litt å stri med i dag også. Jeg har vanligvis ikke slike dager så ofte, så forhåpentligvis er det en grei stund igjen nå til neste gang!
